7 Forbud mot ekteskap mellom nære slektninger

7.1 Forslaget i høringsnotatet

Stortingets anmodningsvedtak nr. 48 (2020–2021) gjelder søskenbarnekteskap. Departementet la i høringsnotatet frem forslag om endring av ekteskapsloven for å innføre forbud mot å inngå ekteskap med søskenbarn (kusine og fetter). Biologiske slektskap mellom henholdsvis en tante eller onkel som den ene parten, og en nevø eller niese som den andre parten, er et nærere slektskap enn søskenbarn. Departementet foreslo derfor at denne gruppen også skal omfattes av forbudet.

Formålet er primært å motvirke helseskader hos barn, men departementet antar at forbudet også vil kunne ha en positiv virkning når det gjelder å redusere risiko for tvangsekteskap. Det ble foreslått en dispensasjonsadgang, slik at Statsforvalteren kan samtykke til at ekteskap mellom søskenbarn kan inngås dersom sterke grunner taler for det.

7.2 Høringsinstansenes syn

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, kommuneoverlegen i Notodden kommune, Kripos, Oslo politidistrikt, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda støtter forslaget helt eller delvis.

Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Oslo Universitetssykehus, Seksjon for rettsgenetikk – slektskap og identitet tar ikke stilling til forslaget, men reiser ulike bekymringer. Skattedirektoratet og Statsforvalteren i Innlandet har faglige merknader uten å ta stilling til innholdet.

Advokatforeningen, Ahmadiyya muslimsk trossamfunn i Norge, Islamsk råd Norge, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mira-senteret og Norsk Forening for Medisinsk Genetikk er mot forslaget.

Kripos mener et forbud vil kunne være et sentralt virkemiddel for å forebygge og bekjempe kriminalitet knyttet til negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling i nære relasjoner. Kripos uttaler:

«Basert på erfaringene så langt synes råd og veiledning ikke tilstrekkelig for å oppnå endring, herunder heller ikke tydelige advarsler fra helsemyndighetene. Etter Kripos’ syn er det derfor nødvendig med et forbud mot søskenbarnekteskap i ekteskapsloven, både av helsemessige og av kriminalpolitiske hensyn.»

Oslo politikammer skriver at de møter mange som har fysiske og kognitive utfordringer der det viser seg at foreldrene er søskenbarn, og at problematikken knyttet til søskenbarnekteskap er sentral i mange straffesaker om mishandling i nære relasjoner, æresrelatert vold og æresdrap.

Utlendingsdirektoratet (UDI) opplyser at de ikke er i befatning med saker som kan bidra til å belyse hvilken effekt et slikt forbud vil ha på helserisikoen for barn, men at de støtter antagelsen om at forslagene vil kunne ha en positiv effekt på å redusere risikoen for tvangsekteskap. I en rekke saker hvor UDI mistenker tvangsekteskap, er partene i nær slekt med hverandre. Flere av dem er søskenbarn. Direktoratet viser imidlertid til at det også inngås frivillige ekteskap mellom søskenbarn, og at de ikke har tall på søskenbarnekteskap og hvor mange av disse som er inngått frivillig eller ufrivillig.

UDI har senere ettersendt utfyllende informasjon, som viser en sammenheng mellom avdekkede tvangsekteskap og ekteskap der partene er søskenbarn eller beslektet på annen måte. Direktoratet skriver:

«Under generelle merknader i vårt høringssvar viste vi til at i en rekke saker hvor UDI mistenker tvangsekteskap er partene i nær slekt med hverandre, flere av dem er søskenbarn, og at vi ser det samme i noen av sakene som blir avslått med begrunnelse om at ekteskapet er inngått mot en eller begge partenes vilje. Vi har nå hatt en gjennomgang av alle sakene som er avslått med denne begrunnelsen i perioden 2018-2023. Av totalt 61 avslag gjaldt 30 av dem ekteskap mellom søskenbarn. I 13 av de øvrige 61 avslagene var partene i slekt på annen måte.»

Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) skriver at Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (Kompetanseteamet) erfarer at tvangsekteskap forekommer uavhengig av søskenbarnekteskap, både i andre former for slektskap og der familier ikke er beslektet. De mener at et forbud mot søskenbarnekteskap dermed kan forebygge tvangsekteskap i saker der ektefellene er søskenbarn, men ikke vil ha en forebyggende effekt mot tvangsekteskap generelt. De mener at et forbud vil kunne redusere press om å gifte seg med søskenbarn, men ikke redusere generelt press om å gifte seg. Bufdir viser til at presset om å gifte seg og eventuelt under tvang, kan flyttes ett ledd utover i slekten, fra søskenbarn til tremenninger, for å omgå forbudet.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om helsekonsekvensene av at foreldrene er søskenbarn, og at disse i et folkehelseperspektiv er små.

Folkehelseinstituttet (FHI) uttaler at de helsemessige konsekvensene av at foreldre er søskenbarn kan være alvorlige. Det påpekes likevel at den absolutte risikoen for enkeltpersoner er lav til moderat, og at det er lite sannsynlig at de helsemessige konsekvensene utgjør en stor belastning for folkehelsen:

«FHI tar ikke stilling til om det ut fra en helhetsvurdering er rett å innføre en lov som forbyr ekteskap mellom søskenbarn. FHI mener det er viktig å ikke bagatellisere de mulige helsekonsekvensene for barna når foreldrene er i nær slekt. Det er likevel ikke gitt at et forbud er det rette tiltaket for å forebygge sykdom. Det er ingen tradisjon i Norge for å benytte forbud mot å inngå ekteskap (eller bli gravide) for personer med økt risiko for å få barn med arvelige sykdommer, selv ikke i de tilfeller der risikoen er langt høyere enn når foreldrene er søskenbarn. Det er heller ingen lovregulering av helseatferd rettet kun mot kvinner som er gravide eller i fertil alder. I Norge har tradisjonen vært å forebygge arvelige sykdommer samt fremme fosterets helse gjennom informasjon og tilbud om genetisk veiledning, testing eller andre tiltak.»

Dette støttes av Norsk Forening for Medisinsk Genetikk, som uttaler:

«Tallene hentet fra Folkehelseinstituttets (FHI) nr. 3-2023 rapport «Helsemessige konsekvenser for barn når foreldrene er nære slektninger» viser at de helsemessige konsekvenser er minimale sett i et folkehelseperspektiv. Av alle de 2000 barn som fødes i Norge med ulike medfødte misdannelser er det kun 4-5 tilfeller som kan tilskrives at foreldrene er søskenbarn […]

Selv om risiko for misdannelse eller medfødt sykdom hos et barn er noe økt når foreldre er søskenbarn, er altså den absolutte helserisikoen på befolkningsnivå svært lav. På bakgrunn av dette er vi sterkt uenig i at et forbud mot søskenbarnekteskap vil ha positiv effekt på folkehelsen. Et forbud vil heller ikke være et effektivt middel for å motvirke helseskader hos barn.»

Bufdir ser at det kan stilles spørsmål ved om et forbud mot søskenbarnekteskap har nær nok sammenheng med formålet om å forhindre helseskader hos barn, og påpeker at slektskap mellom foreldrene bare er én av mange faktorer som gir økt helserisiko for barn. Samtidig er Bufdir enig med departementet i at nettopp denne sammenhengen mellom ekteskapsinngåelse og det å få barn tilsier at et forbud mot søskenbarnekteskap faktisk vil ha effekt når det gjelder å redusere helserisiko hos barn.

Noen høringsinstanser uttaler seg direkte om vilkårene etter EMK og hvorvidt disse er oppfylt, mens andre adresserer momenter som har betydning for vurderingen etter EMK uten direkte å knytte det opp mot konvensjonen.

Flere høringsinstanser uttrykker uenighet eller usikkerhet knyttet til at et forbud vil være egnet og effektivt. Det gjelder blant andre Advokatforeningen, Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn Norge, Islamsk Råd Norge, MiRA-senteret, Norsk forening for Medisinsk Genetikk, og Oslo Universitetssykehus, avdeling for rettsmedisinske fag.

Advokatforeningen skriver at den vanskelig kan se at forbudet er egnet til å oppnå formålet, og viser til at parter med landbakgrunn hvor søskenbarnekteskap er mest utbredt, i tillegg til å registrere ekteskapet formelt, også gjennomfører en religiøs vigsel. De viser til at det ofte er slik at det tradisjonelt er tilstrekkelig med religiøs vigsel for at samliv og unnfangelse av barn kulturelt aksepteres. Foreningen uttaler videre:

«Advokatforeningen er enig i at momentet ikke stenger for at det kan innføres et forbud. At partene uansett kan inngå et religiøst ekteskap, er imidlertid et tungtveiende moment som taler mot at forbudet vil være egnet til å oppnå det uttalte formål, som utelukkende er å redusere helseskader hos barn. Advokatforeningen mener etter dette at forbudet er begrunnet i et legitimt formål, men at den nærmere begrunnelse for hvorvidt forbudet er egnet til å oppnå formålet er knapp. Advokatforeningen henstiller departementet til å utrede dette nærmere.»

MiRA-senteret mener at forbud mot søskenbarnekteskap i mange tilfeller ikke vil hjelpe, fordi de som ønsker det fortsatt vil kunne få barn. Samlivsforhold vil kunne inngås selv om ekteskap er forbudt, og det vil samtidig være risiko for at partene i stedet inngår «irregulære religiøse vielser».

Også Helsedirektoratet viser til at et forbud kan føre til flere religiøse ekteskap. De skriver:

«Direktoratet vil peke på at dette ikke nødvendigvis vil være til hinder for at det fødes barn i slike forhold. Dersom en praksis med søskenbarnekteskap vedvarer utenfor norsk ekteskapsrett, kan det tenkes at par i slike forhold blir vanskeligere tilgjengelig for f.eks. genetisk veiledning enn de er i dag. Dersom søskenbarnekteskap blir forbudt, er det tenkelig at par som likevel inngår i slike forhold, vil søke å holde slektskapet skjult for norske myndigheter, inkludert helsepersonell, som ellers kunne gitt veiledning om risiko.»

Bufdir opplyser at Kompetanseteamet har flere erfaringer med saker der paret bor som samboere, og ekteskap kun er inngått religiøst. De viser til at religiøse ekteskap normalt anerkjennes i like stor grad som et juridisk ekteskap i befolkningen med landbakgrunn hvor søskenbarnekteskap er mest utbredt. Et religiøst ekteskap vil dermed kunne gjøre det religiøst og kulturelt akseptert å få barn, selv om partene formelt må anses som samboere.

Flere høringsinstanser tematiserer om mindre inngripende tiltak kan være tilstrekkelig for å oppnå formålet om å motvirke helseskader hos barn. Norsk Forening for Medisinsk Genetikk viser til teknologiske muligheter og uttaler:

«At det skal innføres forbud å bli et par for personer som har økt risiko for å få barn med autosomalt recessivt arvelig sykdom virker unødig inngripende i vårt samfunn og i enkeltpersoners liv. Det er ved genanalyser i dag mulig både å påvise bærerskap hos paret og tilby målrettet genetisk fosterdiagnostikk dersom det foreligger risiko for alvorlig arvelig sykdom hos barnet. Å innføre forbud mot å få barn sammen for personer som er søskenbarn eller i fjernere slekt virker helt urimelig utfra dagens perspektiv og teknologiske muligheter.»

Ahmadiyya muslimsk trossamfunn Norge skriver om det samme:

«Det vil etter vårt syn være svært uheldig å vedta en lov der formålet åpenbart er å begrense innvandring og ramme en andel av befolkningen med innvandringsbakgrunn med den begrunnelse at slike ekteskap utgjør et folkehelseproblem når alternativet blant annet kan gå ut på å legge til rette for mindre inngripende tiltak som genetisk veiledning for å opplyse befolkningen. Sistnevnte vil da også kunne bidra til reduserte fødsler i større utstrekning enn et forbud som kun er ment å ramme ekteskapene i seg selv.»

Andre høringsinstanser mener at målrettet informasjon ikke er utprøvd i tilstrekkelig grad. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) savner at departementet redegjør for andre mulige mindre inngripende tiltak som kan prøves ut, som økt målrettet og tilpasset informasjon til grupper der forekomsten av søskenbarnekteskap er høy. Ombudet anbefaler at flere tiltak prøves ut, og gjør samtidig oppmerksom på at et forbud kan virke stigmatiserende. Helsedirektoratet uttaler:

«Det at informasjon er tilgjengelig for den som aktivt leter etter den, er ikke ensbetydende med at den faktisk når målgruppene. De teknologiske mulighetene til å nå utvalgte deler av befolkningen med informasjon på relevante språk, og kunnskapen om hvordan vi kan få til dette, har utviklet seg betydelige de siste årene, ikke minst under pandemien. Det kan være behov for å gjøre informasjonen enklere å forstå og oversette den til relevante språk. Helsekompetansen er varierende i befolkningen og det er helt nødvendig å ta hensyn til dette i informasjonsarbeidet. Det gjelder også for den digitale kompetansen. For å oppnå bedre kunnskap og kompetanse i befolkningen rundt søskenbarnekteskap, mener direktoratet at andre tiltak enn lovforbud vil være vel så effektive.»

Oslo Universitetssykehus – avdeling for rettsmedisinske fag skriver at de er usikre på om et forbud mot ekteskap mellom søskenbarn eller ekteskap med en niese eller nevø begrunnet i økt risiko for helseutfordringer egentlig er nødvendig. De påpeker at siden mange velger å få barn før de eventuelt inngår ekteskap, vil et forbud i så fall være mest effektivt i grupper av befolkningen som har en sterkere kultur for å inngå ekteskap før de får barn, og at mer generell informasjon til publikum om risikoen ved å få barn med en nær slektning kanskje vil være tilstrekkelig.

MiRA-senteret ønsker at det jobbes videre med forebyggende arbeid som informerer både om forbudet mot tvangsekteskap etter norsk lov og følgene av søskenbarnekteskap når det gjelder risiko. Senteret viser til at informasjon på den måten kan komme tidligere enn gjennom obligatorisk genetisk veiledning. Senteret opplever at ungdommer i dag er mer opplyst enn tidligere, og at de har hørt om at ekteskap mellom søskenbarn ikke er bra. MiRA-senteret viser videre til at bruk av ressurspersoner fra innvandrermiljøene og minoritetsorganisasjoner er viktige i et holdningsendringsarbeid.

Oslo politidistrikt og Kripos skriver at basert på erfaringene så langt, synes råd og veiledning ikke tilstrekkelig for å oppnå endring, herunder heller ikke tydelige advarsler fra helsemyndighetene.

Islamsk råd Norge påpeker at mange mennesker inngår parforhold uten å få barn, og at det er diskriminerende ikke å forby samliv mellom andre grupper som har økt risiko for å få barn med helseplager.

7.3 Departementets vurdering

7.3.1 Utformingen av forbudet

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å endre ekteskapsloven slik at det innføres et forbud mot å inngå ekteskap med søskenbarn (kusine og fetter) eller mellom tante eller onkel og nevø eller niese, som er beslektet. De menneskerettslige sidene ved saken er utredet både i høringsnotatet og i denne proposisjonen. Departementet viser til at det ikke er kommet nye argumenter i høringen som tilsier at forslaget ikke kan følges opp. I all hovedsak er argumentene for og imot forslaget kjent og adressert i høringsnotatet.

Formålet med forbudet er å motvirke at nære slektninger inngår ekteskap med hverandre for å forhindre at de får barn med helseskader. Departementet vurderer at økt helserisiko hos barn født av søskenbarnpar eller par som er nærmere slektninger enn søskenbarn er en utfordring som må tas på alvor, og mener at det å innføre et forbud mot disse ekteskapene vil være et forholdsmessig og hensiktsmessig tiltak for å redusere denne risikoen. Forskning påviser økt risiko for blant annet dødfødsel, misdannelser og spedbarnsdød for barn født av søskenbarn.

Forslaget oppfyller anmodningsvedtak 48 (2020–2021) hvor Stortinget ba regjeringen om å legge fram et lovforslag som forbyr søskenbarnekteskap. Anmodningsvedtaket er begrenset til å gjelde søskenbarnekteskap. Biologisk slektskap mellom en tante eller onkel og en nevø eller niese, vil være et nærmere slektskap enn søskenbarn, og inngåelse av ekteskap i slike relasjoner bør etter departementets syn også omfattes av et slikt forbud, selv om det svært sjelden blir født barn i slike relasjoner. I FHI-rapporten fra 2007 oppgis det at noen foreldrepar er registrert som nærmere beslektet enn søskenbarn, hovedsakelig dobbeltsøskenbarn eller onkel og niese. Selv om barn født i slike relasjoner utgjør under én prosent av det totale antall barn av nært beslektede, vil relasjoner mellom tante eller onkel og nevø eller niese kunne utgjøre en helserisiko for felles barn, og et forbud bør omfatte også denne gruppen. Forbudet omfatter ikke personer som ikke er i biologisk slekt, men som tidligere var inngiftet i familien, fordi dette ikke innebærer noen helserisiko for eventuelle barn.

7.3.2 Menneskerettslige vurderinger

Det menneskerettslige handlingsrommet

NIM har følgende konklusjon i sin utredning av menneskerettslig handlingsrom i spørsmålet om forbud mot søskenbarnekteskap (s. 15):

«Vår konklusjon er at vi antar under tvil at EMK i utgangspunktet ikke er til hinder for at det kan utformes et forbud mot søskenbarnekteskap der formålet er å redusere risikoen for helseskader for barn, og at dette vil kunne være et forholdsmessig inngrep i retten til ekteskap. Det forutsetter at forbudet inneholder en unntaksordning for tilfeller der formålet ikke slår til, og en unntaksordning for tilfeller det forbudet slår særlig urimelig ut.

I en eventuell proposisjon med forslag om et slikt forbud er det nødvendig, for å sikre en betryggende vurdering av forholdet til menneskerettighetene, at det det redegjøres inngående for den helsemessige begrunnelsen og hvorfor helserisikoen vil reduseres ved en slik lovgivning. Videre bør utformingen av unntaksordningen vurderes grundig, herunder i hvilke tilfeller unntak skal gis eller vurderes særlig nøye ut fra bestemte kriterier, samt hvilke rettssikkerhetsgarantier som bør gjelde.»

NIM trekker i utredningen frem en del momenter som bør undersøkes og drøftes i en lovgivningsprosess, herunder hvilken effekt begrensninger i adgangen til søskenbarnekteskap har på helserisiko.

Legitimt formål, forholdsmessighet mv.

Etter departementets vurdering er det et legitimt formål å redusere helserisikoen forbundet med at søskenbarn får barn med hverandre. Departementet viser til punkt 3.1 der forskningen på feltet omtales. Også NIM konkluderer med at å redusere helserisikoen forbundet med å få barn med beslektede personer, vil kunne utgjøre et legitimt formål for begrensninger i adgangen til å inngå ekteskap.

Som fremholdt i punkt 5 må vilkåret om at kjernen i rettigheten ikke skal rammes og vilkåret om forholdsmessighet være oppfylt ved utformingen av et forbud. Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at et forbud er egnet til å oppnå formålet om å unngå helseskader for barn.

Som påpekt av NIM bør det «i rimelig utstrekning undersøkes hvilken effekt begrensninger i adgangen til søskenbarnekteskap har på helserisiko gitt at samliv fortsatt skal være lovlig».

Når det gjelder effekten av tiltaket opp mot helserisiko, viser departementet til at det ene leddet i årsakskjeden er veldokumentert: barn født av søskenbarn har større risiko for dødfødsel, misdannelser og spedbarnsdød. Tall fra FHI viser at det er en signifikant økt risiko for dødfødsel hos barn av søskenbarnpar og par som er nærere beslektet, sammenliknet med ubeslektede par. Når det gjelder spedbarnsdød, finner FHI signifikant økt risiko i alle slektskapsgrupper, mens de for misdannelser og sykdommer oppdaget rundt fødselen kun finner en signifikant økt risiko hos barn av foreldre som er søskenbarn. Selv om dette gjelder få barn, er dette svært alvorlig for dem det gjelder. Det vises til punkt 3.1 for en redegjørelse for omfang og helsemessige konsekvenser. Når det gjelder konsekvenser på individnivå, påpeker FHI i sitt høringssvar at deres forskning har vist mellom 1,5 og 2 ganger økt risiko for fosterdød eller dødfødsel, spedbarnsdødelighet og medfødte misdannelser. FHI skriver at en slik økning i risiko kan oppfattes svært alvorlig, men at det er viktig å huske at dette er sjeldne hendelser, slik at den absolutte risikoen derfor er lav. FHI viser til upubliserte resultater som antyder at barn av foreldre som er søskenbarn har omkring 1,5 ganger så høy sannsynlighet for å få en diagnose i spesialisthelsetjenesten i barnealder, sammenliknet med andre barn. FHI skriver at de helsemessige konsekvensene av at foreldre er søskenbarn kan være alvorlige, og det er viktig at denne risikoen ikke bagatelliseres. Flere høringsinstanser, også fra helsesektoren, viser til at problemet her er lite i antall og dermed ikke er et folkehelseproblem. Etter departementets syn kan det ikke være avgjørende at få barn rammes, når konsekvensene på individnivå er alvorlige for de barna det gjelder.

En forsterket innsats fra helsemyndighetene når det gjelder folkeopplysning, som blant annet Helsedirektoratet peker på i høringen, trenger ikke være i stedet for et forbud, men kan være et supplement som støtter opp under forbudet. Mer informasjon kan også være gunstig for å motvirke at forbudet omgås ved at det gjennomføres religiøse vielser i stedet for at det inngås formelle ekteskap.

Det kan være vanskelig å dokumentere hvorvidt det å nekte søskenbarn å gifte seg, vil føre til at færre søskenbarn får barn, og dermed færre barn med misdannelser mv. Som påpekt i NIMs utredning, følger det av praksis fra EMD at «[…] når samlivsforhold uansett vil inngås selv om ekteskap er forbudt, er dette et moment i forholdsmessighets-vurderingen». Flere høringsinstanser peker på at partene står fritt til å inngå samboerskap og få barn, noe som kan gjøre et forbud mindre effektivt.

Departementet har lagt vekt på at de fleste par velger ekteskap når de skal oppdra barn sammen. I en rapport fra SSB om kunnskapsstatus om fruktbarhet og samliv i Norge, vises det til at barn og giftemål er overganger som henger sammen for den store majoriteten av samboere i Europa. Samboerskap er en mindre vanlig samlivsform blant norskfødte med innvandrerforeldre, og da særlig i befolkningen med landbakgrunn hvor søskenbarnekteskap er mest utbredt, se punkt 3.3.1. Departementet mener dette taler for at et forbud mot søskenbarnekteskap vil kunne ha en effekt på omfanget av barn født av søskenbarn, og føre til at færre barn blir født med helseskader.

NIM skriver i sin utredning, med henvisning til momentet om at samlivsforhold vil inngås selv om ekteskap er forbudt:

«Samtidig vil neppe dette momentet stenge for at man kan ha forbud mot ekteskap, selv om tilsvarende samliv er lovlig utenfor ekteskap. Ellers ville statenes adgang til å regulere ekteskap ut fra «generally recognised considerations of public interest» bli ganske snever. Vi antar at momentet knyttet til at paret uansett kan ha et lovlig samliv og kan antas å komme til å ha det, får mindre betydning ved regulering av søskenbarnekteskap sammenlignet med familierelasjoner der de ikke foreligger slektskap, som var tilfellet i B. og L. v. Storbritannia og Theodorou og Tsotsorou v. Hellas. Som redegjort for ovenfor, har EMD bygget på at statenes adgang til å regulere ekteskap ut fra slektskap står sterkere enn ved reguleringer ut fra familierelasjoner gjennom inngiftede.»

Departementet ser at det kan være en konsekvens av et forbud at partene i stedet for å inngå ekteskap, gjennomfører religiøse vielser. Enkelte høringsinstanser fremholder at religiøse vielser er tilstrekkelig for at samliv og unnfangelse av barn blir kulturelt akseptert. Departementet ser at muligheten til religiøse vielser, som enkelte benytter, vil kunne svekke effekten av et forbud, men mener det ikke er holdepunkter for at dette vil bli en utbredt praksis. Uansett er dette en usikker konsekvens, og det er forskjell på formelle ekteskap inngått gjennom offentlig myndighetsutøvelse med de rettsvirkninger dette har, og religiøse vielser som gjennomføres privat. Departementet mener det er viktig å gi et signal om at søskenbarnekteskap, med den helserisiko dette utgjør for eventuelle barn som søskenbarnparet kan få sammen, ikke er ønskelig.

Et moment som utfordrer effekten av et forbud, er at det vil være mulig å omgå det. Fordi søskenbarnekteskap er lovlig i de fleste europeiske land, kan partene inngå slike ekteskap i utlandet etter andre lands rett. Som det fremgår av punkt 9.3 foreslår departementet at søskenbarnekteskap som inngås i utlandet der en av partene er en norsk borger eller bosatt i Norge, skal nektes anerkjent i Norge. Det gjøres et unntak for EØS-tilfeller, se nærmere omtale av dette i punkt 9.3.2. Selv om det i tilfeller som ikke omfattes dette forslaget vil være anledning å inngå lovlig søskenbarnekteskap i utlandet som senere må anerkjennes i Norge, kan dette momentet etter departementets syn ikke tillegges utslagsgivende vekt. I vurderingen har departementet sett hen til at signaleffekten som et nasjonalt forbud vil gi, også vil kunne få betydning for parter som vurderer å gifte seg i utlandet.

Utøvelse av retten til å gifte seg har sosiale, personlige og rettslige konsekvenser for partene. I forholdsmessighetsvurderingen har det betydning om mindre inngripende tiltak har blitt vurdert, og om formålet kan oppnås ved bruk av disse tiltakene. Flere høringsinstanser påpeker muligheten for mindre inngripende tiltak. Forslagene omfatter tilbud om fosterdiagnostikk, genetisk veiledning og forebyggende arbeid for å opplyse publikum, samt mer målrettet informasjon til de berørte delene av befolkningen.

I høringsnotatet vurderte departementet hvorvidt pålagt genetisk veiledning til beslektede som ønsker å inngå ekteskap, ville være tilstrekkelig for å oppnå formålet. Genetisk veiledning er en samtale der en veileder forklarer hvordan sykdommer arves fra foreldre til barn og hvorfor risikoen for å få barn med ulike sykdommer øker når foreldre er i slekt. Det kan blant annet foretas en vurdering av hvor stor risikoen er for å få et sykt barn. Par som er i slekt og har fått ett eller flere barn med alvorlig sykdom eller misdannelser, eller er i familie med noen som har fått det, får i dag tilbud om genetisk veiledning før en eventuell (ny) graviditet.

En regel om genetisk veiledning kunne i så fall utformes etter mønster av ekteskapsloven § 5. Ifølge bestemmelsen kan en person som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen.

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at obligatorisk genetisk veiledning før ekteskap kan inngås mellom søskenbarn, ikke vil være et tilstrekkelig effektivt tiltak for å motvirke helseskader hos barn. Veiledning vil uansett sende et svakere signal enn et forbud. Det er nærliggende å anta at et forbud mot søskenbarnekteskap vil være normdannende for befolkningen, og dermed kan få betydning for hvem man ønsker å etablere seg med. Dersom man kun fastsetter en plikt til genetisk veiledning, fremstår dette som langt mindre formålstjenlig og effektivt enn et forbud. Paret er i slike tilfeller allerede etablert i et forhold, og det er derfor rimelig å anta at slik veiledning ikke nødvendigvis vil medføre at man avstår fra å få barn. Norsk Forening for Medisinsk Genetikk påpeker at teknologien i dag gjør det mulig å påvise bærerskap hos paret og tilby målrettet genetisk fosterdiagnostikk dersom det foreligger risiko for alvorlig arvelig sykdom hos barnet. Foreningen påpeker i den sammenheng at forbudet virker unødig inngripende, og at «å innføre forbud mot å få barn» for denne persongruppen virker helt urimelig ut fra de teknologiske mulighetene vi har i dag. Departementer mener det er et tungtveiende argument at teknologien i dag kan fange opp risiko hos paret, men vurderer at det ikke kan være avgjørende.

Når det gjelder muligheten for målrettet, genetisk fosterdiagnostikk, vurderer departementet at det vil være etisk betenkelig å pålegge dette. Det vil være vanskelig å identifisere tilfellene hvor dette eventuelt skulle pålegges, og det blir også et spørsmål hva som skulle være konsekvensen av ikke å følge opp et pålegg. Fosterdiagnostikk måtte i så fall være frivillig, og er dermed mindre effektivt. Informasjon og forebyggende arbeid er viktig, og departementet ser at det kan være et behov for å gjøre informasjonen mer målrettet, blant annet gjennom forenkling og oversettelse til relevante språk. Likevel vil slikt arbeid etter departementets syn sende et langt svakere signal enn et forbud.

Departementet vil også understreke at det ikke foreslås et forbud mot å få barn. Det er heller ikke snakk om et totalforbud mot å gifte seg. Forbudet retter seg mot en liten gruppe som ikke kan inngå ekteskap med hverandre.

Departementet mener at motforestillingene som har kommet i høringen, ikke kan tillegges avgjørende vekt. Etter departementets syn er det ikke ønskelig at barn blir født med helseskader gjennom å tillate ekteskap mellom nære slektninger. Signaleffekten ved et forbud er større enn de andre mulige tiltakene som er vurdert. Det er departementets vurdering at et forbud mest effektivt vil hindre at barn blir født med helseskader. Det er videre av betydning i denne vurderingen at departementet foreslår en dispensasjonsadgang, som beskrevet i punkt 8.

Forbud mot diskriminering

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at et forbud mot ekteskap mellom nære slektninger ikke er i strid med diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6, jf. § 8 jf. Grunnloven § 98 andre ledd og EMK artikkel 14.

Et forbud mot søskenbarnekteskap kan reise spørsmål om indirekte diskriminering på grunn av etnisitet etter likestillings- og diskrimineringsloven § 8. Se nærmere om gjeldende rett under punkt 4.4. Departementets forslag til forbud mot søskenbarnekteskap er nøytralt utformet, men det vil særlig kunne få betydning for personer fra grupper som tradisjonelt inngår søskenbarnekteskap. Som departementets gjennomgang viser, er andelen foreldrepar som er nære slektninger, høyere i enkelte innvandrergrupper. Hvilke innvandrergrupper dette eventuelt får mest betydning for, vil kunne variere over tid med endringer og eventuelt reduksjon i forekomst. Se punkt 3.1 og 3.3.

Departementet viser til de rettslige utgangspunktene og praksis fra EMD som beskrevet i punkt 5, og vurderingene som er gjort ovenfor om legitimt formål og forholdsmessighet mv. Departementet kom der til at formålet om å begrense helserisiko hos barn utgjør et legitimt formål, og vurderer tilsvarende at formålet også er saklig. I nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen har departementet sett hen til om det foreligger andre handlingsalternativer som er egnet til å oppnå formålet. Informasjon rettet til befolkningen kunne være et slikt alternativ, men dette gis i ulike kanaler allerede i dag. Begrensninger i adgangen til ekteskap mellom nære slektninger vil etter departementets vurdering ha en effekt på formålet om å hindre helseskader, blant annet sett hen til sammenhengen mellom giftemål og barn. Videre viser departementet til utformingen av en dispensasjonsadgang, som er vurdert i punkt 8.

Valg av partner og giftemål er et strengt privat og personlig valg, og er avgjørelser det ikke finnes et universelt og vanlig akseptert mønster for. Videre har utøvelse av retten til å gifte seg sosiale, personlige og rettslige konsekvenser, som det fremgår av NIMs utredning. Departementet mener imidlertid at hensynet til å oppnå målet om å hindre helseskader hos barn må veie tyngre enn de negative konsekvensene for partene som ikke får gifte seg. Det er følgelig departementets vurdering at et forbud mot søskenbarnekteskap ikke vil stride mot forbudet mot diskriminering.

7.3.3 Tvang og negativ sosial kontroll

Søskenbarnekteskap har som nevnt i punkt 2 vært hyppig debattert i over 20 år. I denne debatten har begrensning av tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling i nære relasjoner samt negativ sosial kontroll, vært en del av begrunnelsen. Dette er forsterket i den senere tid, når det igjen er sterkt offentlig søkelys på æresrelatert problematikk.

Når det gjelder tvang, viser departementet til NOVAs kunnskapsgjennomgang. Det fremgår der at:

«Vi har derimot ikke funnet studier som gir oversikt over omfanget av tvang og ufrivillighet i ekteskapene som er inngått mellom nære slektninger. Forskningslitteraturen viser imidlertid at aspekter som er fremtredende i saker som involverer tvang og ufrivillighet, kan bli satt på spissen i miljøer hvor ekteskap mellom nære slektninger er utbredt.»

NIM skriver at hvorvidt en slik sammenheng mellom søskenbarnekteskap og forekomst av tvang kan påvises, vil ha betydning for om et forbud basert på dette formålet er forenlig med EMK artikkel 12.

NIM skriver at:

«Vi har ikke grunnlag for å drøfte forholdsmessigheten nærmere på dette punktet, ettersom vi ikke har nærmere kunnskap om hvorvidt og hvordan en slik begrensning vil ha effekt på formålet om å forebygge tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling i nære relasjoner.»

Som et tillegg til sin høringsuttalelse, skriver UDI i desember 2023:

«Under generelle merknader i vårt høringssvar viste vi til at i en rekke saker hvor UDI mistenker tvangsekteskap er partene i nær slekt med hverandre, flere av dem er søskenbarn, og at vi ser det samme i noen av sakene som blir avslått med begrunnelse om at ekteskapet er inngått mot en eller begge partenes vilje. Vi har nå hatt en gjennomgang av alle sakene som er avslått med denne begrunnelsen i perioden 2018-2023. Av totalt 61 avslag gjaldt 30 av dem ekteskap mellom søskenbarn. I 13 av de øvrige 61 avslagene var partene i slekt på annen måte.»

Når det gjelder tvang, viser departementet også til at det er en rekke regler i ulike lover som har til formål å motvirke tvang, negativ sosial kontroll mv. Se nærmere i punkt 4.3. Departementet antar likevel at forbudet mot ekteskap mellom nære slektninger vil kunne bidra til å oppfylle det politiske målet om å bekjempe tvangsekteskap og negativ sosial kontroll. Det vil være lettere for noen som er utsatt for tvang eller negativ sosial kontroll å vise til at det ikke er adgang til å gifte seg med et søskenbarn, enn å påvise at det spesifikke ekteskapet vil bli eller har blitt inngått ved tvang. Ifølge Kripos’ høringsuttalelse vil et forbud kunne være et sentralt virkemiddel for å forebygge og bekjempe kriminalitet knyttet til blant annet negativ sosial kontroll og tvangsekteskap.

Når det gjelder å forhindre at en person søker om familieetablering med et søskenbarn i Norge (migrasjonsperspektivet), bør heller ikke dette etter departementets syn brukes som begrunnelse for et forbud mot søskenbarnekteskap i ekteskapsloven.

Departementet viser til punkt 3.3, hvor det fremgår at antallet familieetableringer til unge norskfødte med innvandrerforeldre har sunket de siste årene og nå er på et lavt nivå. Når det gjelder utlendingslovens regler på dette punkt, vises det til omtale i punkt 2. Se også omtale av dansk rett i punkt 6. Det legges til at formål knyttet til migrasjon ikke er utredet i denne prosessen, som gjelder endring i ekteskapsloven.

7.3.4 Rettsvirkninger og konsekvenser av brudd på forbud

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om rettsvirkninger og konsekvenser av brudd på forbudet. Ekteskapsloven § 3 har i dag forbud mot ekteskap mellom beslektede. Det følger av ekteskapsloven § 24 at hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med blant annet ekteskapsloven § 3. Hvis ingen av ektefellene reiser sak, skal statsforvalteren reise sak for å få ekteskapet oppløst.

Departementet legger til grunn at de samme konsekvensene bør følge av brudd på ekteskapsloven § 3 når bestemmelsens anvendelsesområde utvides til også å omfatte søskenbarn. Brudd på forbudet vil da ivaretas av straffelovens bestemmelser om uriktig forklaring og dokumentfalsk, jf. straffeloven § 365.

Forlovere må erklære på ære og samvittighet at de kjenner den de er forlover eller vitne for, og at de er kjent med at falsk forklaring kan medføre straff med fengsel opptil 2 år. Departementet vurderer at denne er tilfredsstillende, også når ekteskapsforbudet utvides gjennom forslaget om forbud mot ekteskap mellom nære slektninger.

Det er allerede en rekke straffebestemmelser som retter seg mot tvang og negativ sosial kontroll, se punkt 4.3. Disse omfatter også tilfeller der ektefellene er beslektet. Det er i disse tilfellene utøvelsen av tvang som er straffebelagt, og ikke selve ekteskapsinngåelsen. Departementet har ikke vurdert å gjøre ekteskap mellom nære slektninger straffbart for å motvirke tvang.

7.3.5 Dokumentasjon av slektskap

Departementet foreslår at opplysninger om eventuelt slektskap mellom partene skal fremkomme ved egenerklæring, og at det dermed ikke skal gjelde et dokumentasjonskrav. Det er ikke realistisk å skulle kreve at brudefolkene dokumenterer at de ikke er søskenbarn, fordi det er grunn til å tro at få, om noen, land kan eller vil utstede slik dokumentasjon.

Det som kan registreres av slekts- eller familieforhold i Folkeregisteret er foreldre, barn og ektefelle eller registrert partner. Dersom brudefolkene har foreldre hvor alle fire er registrert i norsk folkeregister, vil det trolig være mulig å avdekke om brudefolkene er søskenbarn ved manuelt oppslag i registeret i hver enkelt sak. Ettersom Folkeregisteret ikke registrerer opplysninger om søskenbarnrelasjon, vil imidlertid ikke norske myndigheter kunne utstede dokumentasjon på at norske borgere ikke er søskenbarn.

Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus gjennomfører DNA-tester for de som ønsker å klarlegge om de kan være søskenbarn, med det forbehold at en slik test med standardmetoder ikke gir samme grad av sikkerhet som en utredning av en søsken- eller foreldre/barn-relasjon. En vurdering av sannsynligheten for at det kan foreligge en søskenbarnrelasjon vil i så fall kreve deltagelse fra de av parets foreldre som er søsken.

Ved prøving av ekteskapsvilkårene i dag, avgir brudefolkene en egenerklæring med opplysninger om hvordan de oppfyller ekteskapsvilkårene som følger av ekteskapsloven kapittel 1. I noen tilfeller må brudefolkene legge frem dokumentasjon, mens det i andre tilfeller er tilstrekkelig at brudefolkene erklærer skriftlig på ære og samvittighet, for eksempel at de ikke er så nær beslektet som nevnt i ekteskapsloven § 3.

Hver av brudefolkene skal ifølge ekteskapsloven § 7 bokstav j stille en forlover som skal erklære på ære og samvittighet at han eller hun kjenner parten, og opplyse om parten tidligere har inngått ekteskap eller registrert partnerskap og om brudefolkene er beslektet slik som nevnt i § 3. Både brudefolkene og forloverne må signere i skjemaet på at de er kjent med at falsk forklaring medfører straff med fengsel opptil 2 år.

Departementet legger til grunn at det er mest hensiktsmessig at et eventuelt slektskap er en opplysning som oppgis i egenerklæringen, som gis av brudefolkene sammen med de andre opplysningene som kreves ved prøvingen av ekteskapsvilkårene. Også forloverne vil da måtte bekrefte at brudefolkene ikke er så nært beslektet at det strider mot vilkårene i ekteskapsloven, for at brudefolkene skal kunne få gifte seg.