1 Sammendrag og hovedanbefalinger

1.1 Innledning

Utvalget tar som utgangspunkt at Norges klimamål for 2030 og 2050, som skal oppfylles i samarbeid med EU, representerer en kraftig akselerering, skjerping og konkretisering av Norges klimapolitikk:

1. En opptrapping av karbonpris som langt overstiger dagens CO₂-avgift og kvotepris;
2. Målene og politikken vektlegger territorielle utslipp i Norge og Europa;
3. Politikken vektlegger også å bidra til tilstramming internasjonalt, både gjennom avtaler, EUs politikkutvikling overfor importlekkasjer som karbontoll, og gjennom utvikling av klimavennlig teknologi.

Politikken står overfor utfordringer med hensyn til at presset på utslippene ideelt skal være

• Universelt (belaster alle utslipp, belønner all lagring)
• Uniformt (likt for alle og overalt)
• Globalt
• Forutsigbart og dermed forventet.

I praksis vil svakheter i disse dimensjonene også ramme den forventede lønnsomheten som ideelt ville mobilisere og vri alle investeringer i klimavennlig retning, inkludert langtrekkende teknologisk og adferdsmessig endring. Investeringers risiko og følsomhet kan gi indikasjon om svakheter i klimapolitikken som bør adresseres, eller bety at det er spesielle forhold knyttet til investeringer som tilsier andre tiltak.

Utvalget anser at hovedansvaret for utløsing av klimavennlige investeringer hviler på utformingen og implementeringen av Norges klima- og miljøpolitikk, inkludert den delen av politikken som hviler på internasjonal politikk. Denne politikken må først og fremst sette en pris på utslipp gjennom avgifter og kvoter, men må også kombineres med reguleringer og støtte til forskning, utvikling og akselerasjon av klimavennlig teknologisk endring. Politikken skal stimulere markedsløsninger som er konkurransedyktige internasjonalt. En kombinasjon av mange virkemidler kreves for at Norge og Europa skal lykkes med sine mål i en verden hvor reduksjon i klimagassutslipp trenges så raskt som mulig, men med imperfekt samarbeid om et globalt problem, noe som gjør det politisk og praktisk vanskelig å sette karbonprisen så høy at vi når klimamålene bare ved hjelp av dette virkemiddelet.

Klimautfordringen vil nødvendigvis innebære en reorientering for alle, både innbyggere og næringsliv, og vil påvirke makroøkonomien ikke bare gjennom klimarisiko og klimaeffekter. En klimapolitikk som skal realisere utslippsmål innen de tidsfrister som både er satt i internasjonale avtaler, og nødvendig for å unngå de største skadevirkningene av klimaendringene, vil bli krevende. Dette vil gjelde både for bedrifter og husholdninger. Den vil innebære høyere kostnader ved bruk av fossilt drivstoff, risiko for akselerert «parkering» av eksisterende kapital, og raskere nyinvesteringer både i teknologi, infrastruktur, forretningsmodeller og produkter. Nyorienteringen av investeringer skal gi verdiskaping med lavere karbonutslipp, og også øke nasjonal produktivitet, konkurranseevne og velstand på andre måter. Sosial rettferdighet, god kommunikasjon og kompetansebygging er viktig for å sikre befolkningens støtte, og dermed tempo, forpliktelse og troverdighet i omstillingen.

Dette dynamiske perspektivet på klimaomstillingen er naturligvis spesielt viktig også for å forstå premissene for omstillingen fra et investeringsperspektiv, og har derfor vært viktig for utvalget. For Norge vil videreutvikling og nyorientering av kompetanse og kapasitet fra utslippsintensiv til klimavennlig verdiskaping være både en utfordring og en mulighet, i en omstilling som skal være omforent og forutsigbar.

En av styrkene i en klimapolitikk som legger ansvaret hos den som står for utslippet og som sørger for at «forurenser betaler», i kombinasjon med flernasjonalt regulerings- og markedssamarbeid, er at den demper presset på politikere og virkemiddelapparat. Disse vil ellers får en svært krevende utfordring med å velge samarbeidspartnere og løsninger som må støttes i fraværet av en tilstrekkelig sterk karbonprising som «belaster» utslipp og «belønner» utslippskutt. Styringssvikt er et begrep som omfatter kostnadene i et slikt spill, der både kampen og tvilen om begunstigelse kan medføre betydelige samfunnskostnader.

Med utvalgets fokus på kapitalinvesteringer, representerer styringssvikt en spesielt viktig advarsel, av tre grunner. Den ene er at usikkerhet og kamp om politikk kan holde investeringer som kunne funnet sted uten offentlig støtte tilbake. Den andre er at det viktige ukjente i det å kjøpe fremtidsresultater (investeringer og finans gir et farlig handlingsrom også uten miljøkomplikasjonene) kan gi politisk og byråkratisk rom for synsing og favorisering uten ansvar. Den tredje er at det er godt etablert internasjonalt og historisk at politikken, selv for forskning og utvikling med et uttalt mål om innovasjon og endring, gjerne fører til at rammevilkår favoriserer eksisterende virksomhet fremfor ny virksomhet som kunne utnyttet samfunnets ressurser mer effektivt, også i form av lavere utslipp.

Norsk petroleumssektor en viktig sektor for klimavennlig omstilling i norsk økonomi, og dette må støttes av langsiktige og generelle føringer i klimapolitikken. Etter utvalgets syn var de midlertidige endringene i petroleumsskattesystemet ikke et slikt tiltak. En lærdom av dette bør være at omstillingen må ha kommet godt i gang, slik at endringspresset i klimavennlig retning kan opprettholdes og styrkes også i pressede situasjoner. Med vekt på stødige føringer kan kapital bygges for å kanalisere knapp og kompetent arbeidskraft til fremtidsrettet ny klimavennlig virksomhet. Utvalget legger vekt på at utnyttelse av fellesressurser skal komme fellesskapet til gode.

1.2 Hovedanbefalinger

Utvalget har 11 hovedanbefalinger som er understøttet av vurderinger i rapportens kapittel 4–11:

1. Norge bør ha en forutsigbar politikk for å realisere klimamålene, som gir en sosialt akseptert omstilling, og fortsatt produktivitets- og levestandardforbedring.
• Dette innebærer en kraftig omlegging og forsterking av klimapolitikken.
• Reduksjonsmål for norske og europeiske territorielle utslipp 2030 og 2050.
• Norge bør bidra internasjonalt, teknologisk og kommersielt, i spesifikke konkurranseutsatte satsinger.
• Norge bør i årene fremover delta aktivt i politikkutviklingen og omstillingstiltakene EU utvikler for å oppnå et lavutslippssamfunn i 2050.
2. Karbonprising er det sentrale virkemiddelet i klimapolitikken., Det må suppleres med regulering og andre ordninger der dette virkemiddelet ikke er tilstrekkelig.
• Det bør etableres en forpliktende opptrappingsplan av karbonprisen frem mot 2030, som forankres i Stortinget og kommuniseres tidlig og tydelig.
• Ulikheten i karbonpriser bør begrenses. Alle næringer og utslipp må med, herunder også landbruk og nærskipsfart.
• Plastsektoren er også et eksempel der karbonprising – i blant annet EU – kan bli en drivende kraft.
• Klimapolitikken sammen med annen politikk må ha en byrdefordeling som oppleves som rettferdig. Den må motvirke negative fordelingseffekter og legge til rette for en rettferdig omstilling, uten å fjerne insentivene til å redusere utslipp.
3. Klimavennlige investeringer har ofte høy politisk risiko. Generelt vil usikkerhet redusere investeringsvilligheten. Det er derfor et mål i seg selv å øke troverdigheten og forutsigbarheten i norsk klimapolitikk.
• Det bør legges opp til brede forlik både mellom ulike politiske partier og over tid mellom ulike stortingsperioder.
• Lovvedtak kan være et nødvendig virkemiddel, sammen med deltakelse i bindende internasjonale samarbeid, herunder EØS.
• Tiltak som medvirker til omstilling bidrar til å øke troverdigheten i målene. Tiltak som motvirker omstillingen bidrar til å undergrave troverdigheten og forpliktelsene i klimapolitikken.
4. Arbeidet med å forenkle og bedre styringen av tilskudd-, låne-, egenkapital- og garantivirkemidler bør videreføres.
• Virkemiddelapparatet bør dreies mot klimavennlighet og gis et tydeligere ansvar for omstillingen. Det bør bli en forutsetning for støtte at prosjektene er i tråd med klimamålene og utviklingen til et lavutslippssamfunn.
• Det bør heller legges vekt på å rydde opp i eksisterende ordninger og gis større handlingsrom for eksisterende ordninger enn å lage nye virkemidler. Det bør lages et system for bedre oppfølging og etterprøvbarhet.
• «En dør inn» for bedriftene bør fullføres.
• Virkemidlene bør være forutsigbare, men samtidig dynamiske slik at de endrer seg med endrede behov. For eksempel kan man si hvor lenge et virkemiddel vil eksistere eller hva som vil få det til å opphøre.
• Man bør i størst mulig grad bruke åpne konkurransearenaer for tildelinger, heller enn målrettede ordninger og innsnevrende føringer.
• Det bør brukes europeiske, nordiske eller andre konkurransearenaer (eksempelvis i Nordsjøbassenget) for støtte og akselerasjon der det er mulig. Dette vil for eksempel kombinere en ønsket avstand (i styringssviktsammenheng) med en europeisk, nordisk eller andre samarbeidspartneres realøkonomisk komplementaritet i energisystemene.
• Det bør unngås at bedrifter blir «faste kunder» i virkemiddelapparatet og at tildelinger skjer innenfor etablerte nettverk.
5. Norge bør videreutvikle eksisterende kompetanse og teknologi for nye klimavennlige verdikjeder, spesielt med grunnlag i maritim og offshore, CCS, energiproduksjon, fiskeri og havbruksnæringer og prosessindustri.
6. EUs endringer i regelverk mv. knyttet til omstillingen til lavutslippssamfunnet må innarbeides raskt i Norge. Norge bør være proaktiv under utformingen av internasjonale regelverk som potensielt får påvirkning på norsk næringsliv og næringslivsinteresser.
7. Det er behov for internasjonale standarder, merkeordninger, klassifiseringer (EUs taksonomi) og systemer som klargjør hva som er klimavennlig i tråd med Parisavtalens mål for å sikre kapitaltilgang til klimavennlige investeringer og gjøre finansmarkedene mer effektive.
• Norge bør følge og implementere slike standarder for store bedrifter, og legge til rette for at SMBer kan tilpasse seg og møte kravene. Det bør legges til rette for pålitelig, verifiserbar og sammenlignbar klimarapportering for alle selskaper også for SMB, til finansmarkedet, investorer og andre interessenter.
• Det er behov for kompetanseheving om klimaendringer og klimarisiko og muligheter i finans, bedrifter, myndigheter, organisasjoner og styrer.
• Norge bør harmonisere nasjonale regelverk med internasjonale standarder uten forsinkelser slik at det ikke skapes ulemper og usikkerhet som reduserer bedriftenes muligheter i internasjonale markeder.
8. På områder der det er mulig og egnet, er det hensiktsmessig å benytte reguleringer, krav, standarder og andre ikke-finansielle virkemidler, slik at utslippskutt, teknologiutvikling og -implementering mv. blir gjennomført av markedet og i mindre grad gjennom tiltak i statsbudsjettet.
9. Offentlige innkjøp kan brukes selektivt og spesifikt for å supplere miljøkrav. Eksempler på dette kan være krav til sirkularitet og tilrettelegging for fornybare verdikjeder lokalt.
10. Det bør legges opp til mer effektive konsekvensutredninger og arealtildelingsrunder til havs og på land for industrietablering, infrastruktur og energiproduksjon. Det bør være gode prosesser for å avveie ulike interesser. Kompensasjon for lokale ulemper ved utbygginger bør vurderes å tilfalle kommuner.
11. Ved statlige satsinger eller disponering av felles ressurser skal det sikres at allmennheten får sin andel av verdiskapingen. Dette kan gjøres gjennom grunnrentebeskatning eller andre mekanismer.

1.3 Målrettede satsinger

Omstillingene som er nødvendig for å nå klimamålene utfordrer etablerte teorier for innfasing og dimensjonering av virkemidler for å korrigere markedssvikt, og den korte tiden som er tilgjengelig for tiltak og effekter utfordrer markedets evne til å respondere raskt og effektivt på endrede rammebetingelser. En tilstrekkelig høy og universell karbonpris i alle land ville vært det mest kostnadseffektive virkemiddelet for å drive nødvendige endringer fram, kombinert med støtte til forskning og utvikling. Siden dette ikke er tilfelle og faren for utflagging til land som ennå er uten tilstrekkelig karbonprising (karbonlekkasje) er stor, legger norsk og europeisk klimapolitikk ikke opp til at dette skal være de eneste virkemidlene. Dette fører til diskusjoner om i hvilken grad staten skal gripe inn og drive utviklingen innenfor enkelte næringer og teknologier mer direkte, også med statlige investeringer, «risikoavlastning» og subsidier. Denne typen statlige satsinger diskuteres for investeringer som bygger opp under Norges egne klimamål, for eksempel til utslippsreduksjoner i prosessindustrien eller til fornybar kraftproduksjon som skal brukes til elektrifisering og utslippsreduksjoner i andre sektorer. Temaet knyttes også til investeringer som ikke direkte er relatert til oppnåelse av Norges klimamål, men til klimavennlig næringsutvikling.

Utvalget mener at politikken hovedsakelig må sikre generell tilrettelegging for norsk næringsutvikling gjennom klima-, skatte- og næringspolitikken, kompetansepolitikk, generell støtte til forskning og utvikling, gode offentlige tjenester, og at Norge aktivt engasjerer seg i politikkutviklingen i EU og internasjonalt. Også for større satsinger mener utvalget at politikken bør innrettes mot nøytralitet og kostnadseffektivitet for å holde åpent for innovasjon og konkurranse som utvikler nye løsninger. De valg mellom ulike investeringer som skal gjøres bør så langt det går tas av uavhengige, risikovillige investorer, mens staten kan hjelpe til for å i) få markedene til å fungere og ii) stimulere tilstrekkelig etterspørsel etter klimavennlige varer, iii) bidra med kapital i ulike former for privat offentlig samarbeid, og på den måten stimulere generelt til investeringer i grønne verdikjeder.

Utvalget anser at stimulering av etterspørsel etter grønne varer og tjenester er et svært aktuelt virkemiddel også for større satsinger. Dette gir fortsatt full konkurranse blant næringsaktørene om å tilby slike tjenester mest mulig kostnadseffektivt. Samtidig vil det redusere risikoen for investorene i de mest kostnadseffektive prosjektene og derved øke investeringstakten og -viljen. Slik etterspørselsstimulans kan gjøres gjennom markedsregulering, standarder og krav, men kan også brukes selektivt i offentlige innkjøp/kontrakter. Slik etterspørselstimulans kan være særlig egnet til å stimulere innfasing og oppskalering av nye teknologier, der havvind, hydrogen, batterier og biobasert sirkulærøkonomi kan være illustrative eksempler.

Direkte inngripen i næringsutviklingen har flere problematiske sider:

• Statlige investeringsvalg, heller enn markedsstyring av næringsutvikling gir risiko for feilinvesteringer og fortrengning av andre investormiljøer og prosjekter.
• Offentlige subsidier gir risiko for tilkarringsvirksomhet og innflytelse fra berørte miljøer, særlig for støtte som gis til næringsvirksomhet og skalering basert på mer moden teknologi.
• Satsinger med store beløp kan være tunge å håndtere for institusjoner som forvalter næringspolitiske virkemidler, og dermed medføre økt risiko for manglende åpenhet, svak konkurranse og styringssvikt. En hypotetisk test kan være om satsingene kunne blitt gjennomført av uavhengige markedsaktører under en tilstrekkelig høy og uniformt belastende forventet utslippspris. Men ansvaret for å ta en slik beslutning på politisk nivå er uansett fundamental.

Ideelt sett bør klima- og næringspolitikk utformes slik at den demper styringssvikt og politisk engasjement fra enkeltinteresser.

Det er imidlertid verd å nevne noen faktorer som gjør at markedet nå ikke nødvendigvis selv investerer i klimavennlige løsninger. Disse redegjøres nærmere for i kap. 4.4. Dette gjør at det også kan være behov for ytterligere virkemidler for å utløse investeringer, herunder statlige investeringer og satsninger.

• i. Politikernes forpliktelsesproblem: Stadig sterkere klimapolitikk vil endre markeder og produktetterspørsel og gjøre grønne investeringer lønnsomme på sikt. Lønnsomheten avhenger imidlertid av at framtidig klimapolitikk faktisk gjennomføres, også innenfor definerte tidslinjer, og det kan framstå lite forutsigbart for bedriftene. Statlige satsinger kan i slike situasjoner gi økt forutsigbarhet ved å skape forpliktelse på etterspørselssiden etter varer som ellers vil være avhengig av en fremtidig høy karbonpris.

Erkjennelsen av at det er forpliktelsesproblemet som motiverer er da viktig. Myndighetenes ansvar for å begrense styringssvikt er ikke mindre viktig, men forpliktelsesproblemet nødvendiggjør andre grep, som solid, offentlig dialog og brede forlik.

En viktig utvikling er at nasjoner lar seg forplikte gjennom internasjonale avtaler. En illustrasjon er at EUs beslutninger generelt gir trygghet ikke bare for en høy kvotepris, men også for markedsmuligheter assosiert med en høy kvotepris og andre beslutninger tatt i EU. Sterk tilknytning til EUs regler og prosesser kan begrense mekanismer som bidrar til styringssvikt og feilinvesteringer.

Norge har en rekke internasjonalt konkurransedyktige sektorer der vi kan bidra til anvendelser og demonstrasjon av klimavennlige løsninger, som energi, marin og skipsfart, offshore, og prosessindustri. Dette kan være et argument for satsinger i disse sektorene som grunnlag for utvikling av nye løsninger og framtidig lønnsom norsk næringsvirksomhet. Dette gir også en risiko for at staten subsidierer tiltak uten at disse faktisk medfører endringer internasjonalt eller at næringene faktisk blir lønnsomme på sikt. Det er heller ikke slik at en sektor som identifiseres med komparative fortrinn dermed fordrer støtte i form av statlig satsing.

• ii. Lange verdikjeder: Utvikling av nye verdikjeder kan tilsi at myndighetsvalg koordinerer og forplikter på effektiv måte.

Barrierer for store transisjoner som det grønne skiftet kan være at i en lang verdikjede er det mange aktører som må på plass. For elektrifisering, hydrogen, batterier og CCS må underleverandører, kunder, teknologi, infrastruktur og produksjonskapasitet på plass samtidig, med resulterende gjensidige avhengighet, avventing og forsinkelser. Kompleksiteten i dette bør ikke undervurderes, og samarbeid om raske prosesser på tvers av regulatoriske siloer kan være nødvendig.

• iii. Energibalanse: Utydelighet i norsk energi- og kraftpolitikk kan være en barriere for klimavennlige investeringer og omstilling.

Norge bør kunne gi godt politisk forankrede signaler om dekning av eget energibehov, elektrisitetssamarbeid i Nordsjøområdet, og grønn energieksport, i elektrisitet og annen form.

En slik viktig forankring kan være avklaring av om hvorvidt staten vil støtte ny kraftutbygging, eller om kraftutbygging skal baseres på brukernes verdsetting av kraften, om styringen og utvikling av strømnettet nasjonalt og til naboland, og om føringer for kraftkrevende industri.

En annen viktig avklaring er utviklingen av energisamarbeid og kraftutveksling/hydrogen/CCS i Nordsjøbassenget. Geologien, infrastrukturen og kompetansen er mest verd i samarbeid og samhandel, og Norge bør klare på en langsiktig måte å formulere sine forutsetninger og ambisjoner for dette samarbeidet.

Mindre kontroversielt enn en satsing er å legge til rette for satsing: Eksempelvis vil havvind og hydrogeninfrastruktur i Nordsjøen kreve miljøstudier, regulatorisk rammeverk, konsesjonsprosesser der miljø- og andre konflikter avveies/håndteres, slik at kjøpere, industri og investorer får melde sin interesse, og gi tilbud. En utbygging som starter raskt, men moderat kan gi læring som nyttig begrenser feilpotensialet.

• iv. Videreutvikling og overgangen fra den fossile økonomien: Når det gjelder kompetanse, kapasitet og infrastruktur i Nordsjøen vil videreutvikling i klimavennlig retning gjerne være privatøkonomisk lønnsom hvis den er samfunnsøkonomisk lønnsom.

For petroleums- og leverandørindustrien vil omstillingspotensialet og -behovet kunne kreve tilrettelegging: Dette kan være løsninger for karbonfangst og lagring (CCUS), produksjon av hydrogen- og ammoniakk, offshore installasjoner som havvind, og grønn maritim transport. Også i prosessindustrien og i virksomhetene knyttet til skog, hav og fiskeri er det ressurser, kompetanse og kapasitet. I alle disse innebærer kompetansen og kapitalen en ressurs, og videreutvikling et potensiale.

Reduksjon av utslipp i Europas konkurranseutsatte industrier er muligheter for å bidra til klimagassreduksjon internasjonalt. Mulighetsrommet endres og krever norsk engasjement, bl.a. gjennom innføring av en karbontoll i EU og medfølgende endring av dagens karbonlekkasjevirkemidler. Støtte til teknologisk utvikling og endring, gjerne i samarbeid med internasjonale forskningsinstitusjoner, må være del av slikt utviklingsarbeid (slik det nå er, eksempelvis gjennom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og, Enova). Her blir nye løsninger, energiøkonomi og demonstrasjonseffekt viktige kriterier.

Utvalget har brukt tid på å diskutere «satsinger», og er i stor grad enige om de store pro et contra:

Contra er at satsinger – og muligheter for satsinger – skaper rom for styringssvikt, i grønne satsinger som på andre områder. Kostnadene er interessekampene, feilinvesteringene, avventing og i manglende konkurranse. En stat – og en verden – som lykkes i den påkrevde tilstrammingen i den forpliktede klimapolitikkens «forurenseren betaler» vil ha mindre bruk for satsinger. En fare i romslige satsinger er også at staten da viker unna den nødvendige tilstramming i klimapolitikken som i større grad kunne utfordre og omstille samfunnet bredt og universelt.

Når statlige satsinger vurderes, må det gjøres under vurdering av farene for styringssvikt opp mot de grunnene en har for ikke å overlate satsingene til en ønsket respons på mer generell klimapolitikk. De som er nevnt ovenfor:

1. et forpliktelsesproblem, eller «forutsigbarhet»
2. et koordineringsproblem, f.eks. i lange verdikjeder;
3. en norsk eller nordeuropeisk energipolitikk;
4. en omstillings- og videreutviklingsutfordring;

bør derfor veies mot både svakhetene og fordelene knyttet til en klimapolitikk som burde ligge stødigere og mer generelt utfordrende (sektornøytral, teknologinøytral).

I utvalget har vi diskutert slike praktisk viktige eksempler som at viktige muligheter kan ligge i ny bruk av plattformer og rørinfrastruktur, og i karbonfangst og lagring som industri for Europa. Det er en mulighet for at også norsk naturgass i Europa kan gis utslippsfrihet og forlenget fremtid gjennom konvertertering til hydrogen med karbonfangst. Dette er muligheter som kan gi lønnsomhet til nasjonalstatens kollektivt eide ressurser, og som norsk politikk vanskelig kan unnlate å arbeide med, inkludert i engasjert internasjonalt samarbeid.

Tilsvarende kan nye verdikjeder basert på skog og hav innebære nye store muligheter og roller i klimaomstillingen og tilpasningen.

Disse eksemplene har også ledet til diskusjoner om hvilken kompetanse – hvilke mekanismer – som skal til for å gjøre gode beslutninger og gjennomføring. Et opplagt svar er at eierskap og finansinstitusjoner er egnet og vil engasjeres effektivt hvis klimapolitikken er stram og universell og forpliktet globalt som i læreboksidealet. Et annet svar er at en viss satsing kan bidra til å gi den forpliktelse og forutsigbarhet som ellers kan være mangelfull for et lite land i utkanten av Europa. Enkelte satsinger kan kanskje være viktigere for Norge enn for våre naboland, men ellers er internasjonalt samarbeid avgjørende for at klimavennlige løsninger skal bety noe for verden.

Dersom staten gjennom ulike tiltak tar en del av kostnaden eller risikoen ved de klimavennlige investeringene, skal staten også sikres del av den framtidige avkastningen.

I næringer som baserer seg på tilgang til naturressurser og arealer hvor det kan oppstå grunnrente, bør det tydelig kommuniseres og legges til rette miljøavgifter og grunnrentebeskatning eller andre mekanismer for å sikre at felleskapet får sin andel av verdiskapingen. Forutsigbarhet rundt dette fra tidlig næringsutvikling vil understøtte klimavennlige investeringer.

1.4 Gjennomgang av kapitlene

Kapittel 1 og 2 gir innledning, oppsummering og bakgrunnen for utvalgets arbeid. Kapittel 3 omhandler klimautfordringene, klimapolitikken og økonomisk vekst. Kapittelet ser både på det globale og nasjonale bildet. I kapittel 4 gis det overordnede beskrivelser av sentrale rammevilkår for klimavennlige investeringer, herunder myndighetene, bedriftenes og finansmarkedets rolle for å fremme klimavennlige investeringer. Kapittelet avsluttes med omtale av utfordringer og barrierer for å realisere klimavennlige investeringer. Kapittel 5–10 omhandler sentrale rammevilkår for klimavennlige investeringer herunder karbonprising (5), tilskudd-, låne-, garanti-, og egenkapitalvirkemidler (6), finansmarkedet, finansmarkedsreguleringer og selskapsrapportering (7), virkemidler for å skape etterspørsel etter klimavennlige varer og tjenester (8), tilgang på innsatsfaktorer som arbeidskraft, elektrisk kraft, arealer og infrastruktur (9) og offentlig eierskap i kapittel 10. Til slutt i rapporten omhandles målrettede industrielle satsinger i kapittel 11 og økonomiske og administrative konsekvenser i kapittel 12.