4 Myndigheter, næringsvirksomhet og finansmarkeder

Utvalgets arbeid konsentrerer seg om investeringer i næringsvirksomhet og investeringer som næringsvirksomheter gjør for å legge grunnlaget for fremtidig verdiskaping og reduksjon av klimafotavtrykk. Den overordnede føringen for utvalget er å fremme størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer og å nå våre klimamål på en mest mulig effektiv måte. I en velregulert markedsøkonomi tilsier dette å bruke markedet i størst mulig grad til å velge og finansiere klimavennlige investeringer og overgangen til klimavennlig verdiskaping. Det er en sentral oppgave for myndighetene å korrigere markedssvikter som kan hindre en effektiv overgang, og å unngå styringssvikt. Styringssvikter kan skje enten gjennom at myndighetene unnlater å etablere gode offentlige tjenester og iverksette tiltak, eller gjennom at myndighetene iverksetter og innretter tiltak på en måte som samlet sett reduserer effektiviteten i markedet.

Næringsvirksomhet er generelt avhengig av investeringer for å kunne produsere varer og tjenester. Dette er investeringer i eiendom, utstyr, teknologi, kunnskap eller produksjonsmaskiner. Investeringene finansieres gjennom interne midler i bedriftene, kapitalinnskudd fra eierne eller via lån. Finansforetak og finansmarkedet formidler ofte lån og kapital fra private investorer til investering i bedrifter. Kapitalmarkedet har tre formål: å kanalisere og samle kapital, å omfordele og spre risiko, og å verdsette økonomisk virksomhet. Et effektivt kapitalmarked allokerer samfunnets sparekapital til de prosjektene og selskapene som gir størst forventet risikojustert avkastning. Tidligere vurderinger tilsier at Norge har et velfungerende kapitalmarked og at antatt lønnsomme prosjekter i hovedsak blir finansiert (jf. blant annet NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi, NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd og NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi, og NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid Kapital i omstillingens tid – Næringslivets tilgang til kapital).

Det er flere markedssvikter som gjør seg gjeldende både direkte i markedet for å finansiere investeringer i klimavennlig næringsvirksomhet og markeder som indirekte påvirker lønnsomheten til disse investeringene.

Beslutninger som medfører forurensning fattes ofte på et annet geografisk sted enn der klimaendringene vil merkes. Mindre, lokale utslipp akkumuleres i atmosfæren og bidrar til betydelige globale effekter. Tidsaspektet bidrar også til denne mangelen på koordinering, ettersom den negative påvirkningen på klimaet først vil oppstå lang tid etter at utslippene skjer.

Den viktigste markedssvikten er at den samfunnsøkonomiske kostnaden ved klimagassutslipp er høyere enn den bedriftsøkonomiske. Næringsvirksomheter som gir utslipp har dermed ikke insentiv til å ta hensyn til den eksterne kostnaden ved utslippene og næringsvirksomhet som baserer seg på klimavennlige løsninger vil ikke være lønnsomt så lenge det finnes forurensende alternativer som er rimeligere privatøkonomisk.

Utvikling av ny teknologi kan ha en verdi for samfunnet som et kollektivt gode i form av kunnskapsoppbygging og ulike anvendelser, som går utover den verdien innovatøren selv kan realisere i markedet, samtidig som innovatøren må bære det meste av kostnaden. Dette kan gi for svake insentiver til at markedet selv finansierer samfunnsøkonomisk lønnsom utvikling av ny teknologi, nye tjenester og nye forretningsmodeller.

Finansmarkedene er avhengig av pålitelig informasjon for å allokere kapitalen effektivt. Usikkerhet og mangel på verifiserbar informasjon og kompetanse hos investorene kan føre til at lønnsomme prosjekter ikke blir finansiert. Finansmarkedene kan også vektlegge kortsiktig avkastning i større grad enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Mangel på etterrettelig informasjon om klimaavtrykket knyttet til varer og tjenester kan også påvirke både investorer og også kunder i vare- og tjenestemarkedene.

Det vil være krevende for næringslivet og myndighetene å bryte ut av mønsteret med verdiskaping som gir store utslipp. Prosessene og innsatsfaktorene som fører til utslipp er ofte svært rimelige og effektive sammenlignet med alternativene. Lønnsomheten ved produksjon av mange varer og tjenester er ofte sterkt avhengig av at det finnes etablerte «nettverk» av infrastruktur, kunder og underleverandører, som reduserer transport- og transaksjonskostnader og utvider markeder. De enkelte elementene i slike nettverk drar nytte av og øker sin lønnsomhet ved at helheten er på plass. Dette er såkalte nettverkseksternaliteter. Et eksempel som illustrerer dette er i veitransporten. Gjennom mange år har man utviklet et stadig mer effektivt «nettverk» for forsyning av fossilt drivstoff, med et stort «nettverk» av bensinstasjoner. For elbiler derimot, er ladenettverkene i mindre grad bygget ut. Det gir elbiler en ulempe i forhold til diesel- og bensinbiler som må veies opp for med andre virkemidler dersom elbiler skal fremstå som konkurransedyktige alternativer.

Nettverkseksternaliteter kan også sees i sammenheng med konseptet rundt stiavhengighet. Gjensidig avhengighet og fravær av slike nettverk kan hindre klimavennlige løsninger i å vinne frem i konkurransen med forurensende løsninger innenfor etablerte nettverk. Etablering av nødvendig infrastruktur vil ofte kreve store investeringer og slik infrastruktur vil ofte også bære preg av å være naturlige monopoler. Det er opparbeidet infrastruktur, nettverk, kompetanse og systemer for bruk og forbedring av forurensende teknologier gjennom årtier. Siden oppfinnelsen av dampmaskinen på 1700-tallet og den industrielle revolusjonen har samfunnet i stor grad blitt bygget ved hjelp av stadig mer effektive maskiner og teknologi basert på forbrenning av drivstoff som gir CO₂-utslipp. Forurensende teknologi er på mange måter blitt en del av vår kultur.

Utslippene av CO₂ og andre klimagasser har foregått i økende grad de siste to hundre årene, og innsatsen som har blitt lagt i utviklingen av fossil teknologi er langt større enn det den burde ha vært om klimaproblemet hadde vært anerkjent og håndtert tidligere. Dette kan i praksis sees på som en stiavhengighet – gjennom årtier med overinvesteringer og overproduksjon i fossil teknologi og løsninger står vi nå i en kritisk situasjon, hvor verden må handle raskt dersom det skal være mulig å unngå de betydelige skadevirkningene av klimaendringene. Når vi er såpass langt ute på den «fossile» stien, er det utfordrende å omstille samfunnet over på den «rette vei» fort nok. FNs klimapanels rapporter understreker imidlertid at det både er mulig og lønnsomt for verdenssamfunnet som helhet.

4.1 Myndighetenes rolle for å korrigere markedssvikt som hindrer klimavennlige investeringer

Det er en sentral oppgave for myndighetene å korrigere markedssvikter som kan hindre en effektiv overgang og å unngå styringssvikt enten gjennom å unnlate å iverksette tilstrekkelige tiltak, eller gjennom å iverksette og innrette tiltak på en ineffektiv måte.

Norge har en nær tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. EU er Norges største handelspartner og har en aktiv klimapolitikk som inkluderer tiltak for å stimulere etterspørselen etter klimavennlige varer og tjenester. Denne politikken blir i stor grad også innført i Norge.

Politikk for å oppnå Norges klimamål om å kutte utslippene med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivået er noe ulik for sektorer som er omfattet av EUs kvotesystem (kraftproduksjon, industri og luftfart) og sektorer som ikke er omfattet, innen transport, industri og landbruk. Det er kvotesystemet som er hovedvirkemiddelet for å oppnå utslippsreduksjoner i kvotepliktig sektor. I ikke-kvotepliktig sektor brukes CO₂-avgiften i tillegg til andre virkemidler. Dette omtales i det videre som karbonprising.

Karbonprising påfører bedriftene en kostnad for klimagassutslipp som optimalt bør være tilsvarende den samfunnsøkonomiske kostnaden av utslippet, og omtales nærmere i kapittel 5. Et effektivt system for karbonprising vil stimulere til å redusere utslipp og investeringer i klimavennlige løsninger. Ved å endre de relative prisene på innsatsfaktorer gjennom karbonprising vil produksjons- og forbruksmønstre, samt forretningsmodeller, kunne vris i en retning som stimulerer til utvikling av og bruk av klimavennlige teknologier (jf. blant annet Martin, Muuls & Wagner (2015), Acemoglou et al. (2012) og Aghion et al. (2016)). I kapitalmarkedet vil et slikt prissignal bidra til å vri kapitalstrømmene fra utslippsintensive til mindre utslippsintensive (grønne) teknologier, varer og tjenester. Effektiv karbonprising kan dermed bidra til å løse flere av markedssviktene knyttet til klimagassutslipp.

Myndighetene kan bidra til å realisere positive kunnskapseksternaliteter både gjennom utdanningssystemet og gjennom ulike tiltak som stimulerer til forskning og utvikling i næringslivet. Eiendomsrett til immaterielle verdier gjennom patentsystemet er ett slikt virkemiddel. Det offentlige kan også bidra gjennom direkte støtte og andre former for finansering, noe som beskrives nærmere i kapittel 6.

Informasjonsutfordringer og usikkerhet kan også hindre overgangen til klimavennlig næringsutvikling. Hovedtiltakene her er å sørge for gode finansreguleringer og etterrettelig informasjon om klimagassutslipp knyttet til ulike produkter og tjenester. I kommersialiseringsfasene av nye produkter og tjenester vil nytteverdien og lønnsomhetspotensialet ofte være vanskelige å analysere på grunn av teknologisk usikkerhet og om det vil være et stort nok marked for teknologien når den er ferdig utviklet og industrialisert. I kapittel 6 omhandles også tiltak som skal redusere informasjonsutfordringer ved å øke kompetansen hos investorer, eller mer indirekte ved å kompensere for den opplevde merrisikoen hos investorer gjennom ulike finansieringsordninger. Dette er også relevant for kapittel 8 om virkemidler som bidrar til å skape etterspørsel etter klimavennlige varer og tjenester. I tillegg kan det være samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjøre tiltak for å fremskynde utviklingen av skalaeffekter og kostnadsreduksjoner for nye løsninger slik at det blir rimeligere for samfunnet å ta dem i bruk i stor skala. Bredere virkemidler for å løse informasjonsutfordringer beskrives i kapittel 7, herunder krav til rapportering og finansmarkedsreguleringer.

Myndighetene kan bidra til at markedet kommer ut av ugunstige likevekter og over i nye utviklingsbaner gjennom å bidra til å koordinere utvikling av varer og tjenester med nettverkseksternaliteter. Særlig når det gjelder infrastruktur og naturlige monopoler har myndighetene en rolle, herunder for elektrisitet og transport. Myndighetene har også en sentral rolle som regulator, herunder av arealer, markeder og andre hensyn knyttet til miljø, verdiskaping og sikkerhet. I mange tilfeller er slike reguleringer avgjørende for om det finnes et marked for varer og tjenester eller ikke. Dette omhandles nærmere i kapittel 8 og 9. I kapittel 10 omhandles offentlig eierskap av bedrifter.

Myndighetenes evne til å innrette rammevilkår er avgjørende for å sikre en effektiv omstilling og et godt grunnlag for vekst. Myndighetene må analysere og agere på markedssviktene for at markedene skal spille en konstruktiv rolle på veien mot lavutslippssamfunnet (Stern (2022)).

Utvalget forutsetter at karbonprising utformes universelt og uniformt og med opptrapping over tid som gir alle aktører insentiv til omstilling av produksjon og forbruk slik at klimamålene for utslipp realiseres. Karbonprising er det sentrale virkemiddel i klimapolitikken, men har sine utfordringer knyttet til:

• Gratispassasjerproblemet internasjonalt, som krever samordning mellom land.
• Politisk risiko og langsiktig troverdighet, for å gi riktige insentiver for investering i langsiktig kunnskaps- og teknologiutvikling.
• Måling, beregning og rapportering av utslipp, også identifikasjon av ansvarlige aktører.
• Politisk oppslutning om klimatiltak, spesielt byrdefordeling mellom ulike sosiale grupper, som kan medføre kompenserende tiltak som reduserer klimaeffekten.

Det er derfor behov for supplering av karbonprising med reguleringer og støtte til forskning og utvikling (FoU) og omstilling. Slike virkemidler må balansere hensynet til å korrigere markedssvikt og potensialet for styringssvikt som kan forverre ressursbruken i forhold til klimahensyn. Tiltak utover karbonprising bør spesielt ta hesyn til karbonprisingens begrensninger og

• anvendes for å stimulere til etablering av markeder med tilstrekkelig forutsigbarhet til å forløse markedsdrevne investeringer
• anvendes der det er behov for å stimulere langsiktig industriutvikling basert på nye klimavennlige teknologier og produkter før karbonprisen er høy nok til selv å stimulere disse med kostnadsnivå som kan implementeres i stor skala
• gi addisjonelle reduksjoner i klimagassutslipp enten i Norge, eller globalt ved utvikling av grønne produkter og teknologi som bidrar til reduserte utslipp andre steder
• korrigere for de uønskede effektene av en høy karbonpris i EU og lavere pris i andre land, herunder flytting av utslipp slik at klimaeffekten blir redusert
• være samfunnsøkonomisk begrunnet og kunne gjennomføres uten vesentlig styringssvikt for å sikre god effekt
• i størst mulig grad legge til rette for at private og uavhengige aktører i markedet vurderer, velger og finansierer investeringer
• legge til rette for likeverdig konkurranse mellom bedrifter og næringer både i produktmarkedene og i markedene for innsatsfaktorer
• sikre nye næringer og verdikjeder som er konkurransedyktig på internasjonale markeder
• og bidra til å fremskynde utslippsreduksjoner.

Virkemidlene må organiseres og utformes slik at de fremmer samfunnsøkonomisk verdiskaping og effektivitet og være under stadig utvikling:

• Tiltak som adresserer markedssvikt som antas å være stabile over tid, bør utformes langsiktig og forutsigbart, men evalueres jevnlig.
• Tiltak som adresserer markedssvikt som antas å være mer midlertidige for eksempel på grunn av teknologiske endringer eller endringer i andre rammevilkår, bør evalueres og tilpasses ofte.
• Tiltak bør følges opp og avvikles når begrunnelsen for tiltaket har falt bort.
• Tiltak bør være enkle, ikke kreve unødig byråkrati, og begrense offentlig pengebruk.
• Tiltak bør være transparente. Det bør være god informasjon om begrunnelsen og effektene av tiltak. Det bør også belyses alternativer til tiltaket og konsekvenser av alternative innretninger eller byrdefordelinger for å oppnå de tilsiktede effektene.
• Bedriftsrettede tiltak bør bidra til utvikling av varer og tjenester som retter seg mot et internasjonalt marked, både for å bidra til klimagassreduksjon, men også for å fremme verdiskaping.

Det er avgjørende at myndighetenes politikk ikke medfører mer usikkerhet enn nødvendig og at man unngår styringssvikt.

Stern (2022) argumenterer for at det er avgjørende at myndighetene forstår rollen og egenskapene ved markedssviktene for å iverksette effektive tiltak mot dem. Konsekvensen av en feilslått korrigering av markedssvikt utgjør en styringssvikt, og kan potensielt gi et dårligere utfall for samfunnet enn om man lot være å forsøke å korrigere den.

Styringssvikt kan defineres som en situasjon der det oppstår ineffektiv ressursutnyttelse som følge av offentlig inngripen eller fravær av offentlig inngripen. Styringssvikt kan føre til at myndighetene ikke klarer å innføre effektive tiltak for å begrense klimagassutslipp og øke verdiskapingen. Et definerende trekk ved styringssvikt er at det vil være mulig å oppnå et bedre samfunnsøkonomisk utfall med andre typer eller innretninger av tiltak. Årsaker til styringssvikt kan være

• Begrenset informasjon om konsekvenser og nytten av et tiltak.
• Begrenset kontroll over private markedsresponser.
• Begrenset kontroll over byråkratiet.
• Begrensninger gitt av politiske prosesser (som f.eks. kan gi for lav karbonpris).

Særinteresser kan ha insentiver til å utnytte styringssvikter for å tilpasse støtteordninger og reguleringer eller å få rimelig tilgang til fellesressurser. Slik tilkarringsvirksomhet kan i tillegg til å redusere effekten av tiltaket også undergrave oppslutningen om nødvendige klimatiltak og tiltak som er effektive for å fremme vekst og verdiskaping. Slik tilkarringsvirksomhet bedrives imidlertid også i stor grad av næringsaktører med betydelige interesser innenfor klimafiendtlig virksomhet for å sørge for stimulanser til slik virksomhet, samt direkte og indirekte svekkelse av klimapolitikk.

Som nevnt tidligere i rapporten, må verdenssamfunnet gjennom en stor omstilling for å nå klimamålene. Verdens offentlige myndigheter har over lang tid ført en samlet for svak klimapolitikk. Dette i seg selv har vært en stor styringssvikt, som ikke bare skyldes mangel på vilje, men hvor vi har fått stadig mer informasjon over tid som har tilsagt at handling er nødvendig. Verden står nå i en situasjon hvor nokså umiddelbar og kraftfull handling er nødvendig for å bremse utviklingen, og dermed unngå betydelige konsekvenser og medfølgende kostnader, og hvor det faglige grunnlaget rundt utfordringene og løsningene aldri har vært tyngre. Å etablere gode, robuste systemer som retter opp i markedssviktene, stimulerer til utslippskutt og grønn omstilling er imidlertid komplisert og tidkrevende. Når det er nødvendig å implementere betydelige tiltak raskt, med begrenset tid til utredning, kvalitetssikring, offentlig debatt og høring, kan dette øke risikoen for forhastede tiltak som ikke kommer felleskapet til gode, men som beriker enkeltaktører. Det er også økt risiko for å velge feil aktivitet og/eller feil «medisin»og det er derfor nødvendig å designe politiske tiltak med rom for læring og korreksjon.

4.2 Næringsvirksomhetens rolle

For å nå det ambisiøse klimamålet om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 er det nødvendig med store investeringer blant annet i infrastruktur, i kombinasjon med banebrytende teknologiutvikling og skalering av løsninger som bidrar til reduserte klimagassutslipp. De store infrastrukturinvesteringene som kreves for å utløse klimavennlige aktiviteter ha noen spesielle utfordringer som er forskjellige fra investeringer i normal teknologi- og tjenesteutvikling. Store energiutbyggingsprosjekter er et typisk eksempel på slike investeringer.

Myndighetene er hovedsakelig avhengige av at privat sektor gjør de nødvendige investeringene, men kan velge at statseide foretak skal ta en rolle. Bedrifter må håndtere ulike kilder til risiko, markedsrisiko og teknisk risiko. Å analysere investeringer i kapitalintensive eiendeler er utfordrende, ikke bare på grunn av den iboende risikoen og irreversibiliteten, men også fordi prosjektene må gjøres til rett tid, i riktig skala og med rett teknologi. Investorene må gjøre vurderinger av fremtidig utvikling i relaterte (råvare)markeder, infrastruktur og nasjonal og europeisk politikk på energi- og klimaområdet. En investeringsmulighet vil normalt bli vurdert opp mot andre globale muligheter.

Fra selskaps- eller investorperspektivet skaper inkonsekvent politikkutforming som ikke tydelig signaliserer forpliktelse til klimamålene politisk og regulatorisk usikkerhet. For eksempel kan usikkerhet om tildelingskriterier føre til usikkerhet i kostnadsberegninger og uklar prioritering av tidligfaseaktiviteter (partnering, utvikling av forsyningskjede osv.). Usikkerhet vil kunne forsinke investeringer ettersom investorer vil bruke tid på å vurdere investeringen opp mot investeringer i alternative geografier. Endringer i politikk kan tolkes av investorene som et faresignal for mangel på langsiktighet (se f.eks. Helm et al. (2003)). Denne usikkerheten øker den allerede komplekse investeringskonteksten.

For tiden anser mange selskaper og investorer regulatorisk usikkerhet som en av de største risikoene de står overfor på lang sikt. Noen land har redusert denne risikoen i energiprosjekter ved gi større rolle for de offentlige. I Tyskland, Nederland og Belgia har staten typisk utviklet og levert havvindinfrastrukturen til og med transformatorstasjonen offshore, og bedt private foretak om å koble sine havvindparker til tilkoblingspunktet. Nettoperatøren (tilsvarende Statnett i Norge) tar vanligvis denne utvidede rollen. Dette reduserer risikoen, men normalt også potensiale for ekstraordinær avkastning for privat virksomhet. Det kan, når det gjelder Tyskland og Benelux, ha økt den lokale kunnskapsbasen og gitt innenlandske bedrifter en overkommelig arena for å lære å gjennomføre slike investeringer. Dette er mekanismer som bør studeres og forstås slik at Norge kan gjøre avveiningen mellom behovet for å sikre investeringer og levere lønnsomme klimavennlige energiutbygginger i høy hastighet opp mot risiko- og avkastningsprofilen for fremtidige fornybare energiprosjekter og designroller for eventuelle nødvendige statseide virksomheter.

Tilsvarende må reguleringsmyndighetene være forberedt på en rekke tilpassingsbehov fra forretningutviklere med ulike evner til å vurdere og administrere risiko og avkastning. Et avgjørende spørsmål med politisk risiko er at den oppfattes som mindre kvantifiserbar enn markedsrisiko eller teknisk risiko, og for de to sistnevnte er det til dels sikringsmekanismer tilgjengelig. Tilstedeværelsen av regulatorisk usikkerhet kan redusere investeringene betydelig (Chronopoulos et al., 2016, Bigerna et al., 2019, Kozlova et al., 2019, Nagy et al., 2021, Sendstad et al., 2022). Ytterligere usikkerhet fra beslutningstakeres side gjør det mindre sannsynlig at de politiske målene nås i riktig tempo og skaper mer usikkerhet for utviklingen av en lokal verdikjede.

Å omgjøre klimapolitikk til klare investeringssignaler er ikke enkelt. Infrastrukturinvesteringer skjer i en svært dynamisk kontekst, hvor klimapolitikk er en av mange ulike risikofaktorer å ta hensyn til. Politisk usikkerhet er et viktig eksempel på hvordan uttalte politiske mål kanskje ikke lett kan omsettes til investeringer. I dialogen med myndighetene peker næringslivet ofte på usikkerhet som en grunn til bekymring og et hinder for investeringer. Men bedrifter håndterer også rutinemessig risiko og usikkerhet i beslutningstaking. Risiko er ikke iboende negativt. Det er ved å ta kalkulerte risikoer at selskaper kan tjene penger utover kapitalkostnadene. Ikke desto mindre øker vedvarende tilleggsrisiko kapitalkostnadene og vil endre, og ofte forsinke, investeringsbeslutninger. For eksempel kan usikkerhet gjøre karbonprisen som kreves for å utløse investeringer i lavutslippsteknologier, betydelig høyere. Usikkerhet vil påvirke ulike teknologier i ulik grad, og kan dermed føre til uventede trender i bruk av ny teknologi. Beslutningstakere må være klar over disse potensielle endringene i investeringsinsentiver forårsaket av politisk risiko hvis de skal forstå den forventede effekten av foreslåtte klimatiltakene (Blyth et al., 2007).

For å utforme bærekraftige og effektive politiske tiltak for kapitalintensive industrier, må myndighetene forutse hvordan investorer reagerer på disse. Derfor må myndighetene bygge forståelse for hvordan investorer utvikler og beslutter investeringer preget av irreversibilitet og høy usikkerhet. Regulatorisk usikkerhet i kombinasjon med markedsusikkerhet kan i betydelig grad forsterke og gi skadelige effekt på investeringsinsentiver.

Å eliminere eller redusere regulatorisk risiko bidrar til å skape et investeringsvennlig økonomisk miljø som gjør det mer sannsynlig at ambisiøse utslippsreduksjoner kan oppnås i et høyere tempo.

4.3 Kapitalmarkedenes rolle

Næringsvirksomhet er avhengig av investeringer for å kunne produsere varer og tjenester. I et fullkomment kapitalmarked finnes det ingen begrensninger på muligheten til å låne til markedsprisen. Et effektivt kapitalmarked allokerer samfunnets sparekapital til de prosjektene og selskapene som gir størst forventet risikojustert avkastning. Når dette ikke er tilfelle, kan det skyldes at prissignalene i markedet ikke fungerer godt eller at markedet er preget av stor usikkerhet som ofte er tilfellet ved prising av risiko knyttet til klimaendringer spesielt langt frem i tid.

For eksempel så er det stor usikkerhet rundt fremtidig utvikling i karbonprisen, herunder hvordan den vil treffe eksisterende verdikjeder og forretningsmodeller, som gjør det vanskelig å beregne alternativkostnaden og utvikle sikringsalternativer eller utvikle risikoreduserende strategier. Mangel på en langsiktig, troverdig og helhetlig klimapolitikk skaper usikkerhet hos finansmarkedsaktørene (investorer, banker, forsikring og finansinstitusjoner) og flere blir avventende med å investere.

Forventninger til karbonprisene frem til 2050 er en nøkkelfaktor for å beregne lønnsomheten til grønne prosjekter i dag. De lave forventningene til fremtidige karbonpriser bremser investeringer i nullutslipps- og sirkulære løsninger. Mange grønne investeringer pekes på som viktige blant annet av sosiale årsaker og gitt våre kollektive klimamål, men oppleves ikke som privatøkonomisk lønnsomme på grunn av disse lave forventningene. Et annen usikkerhetsmoment for finansmarkedsaktørene er at klimainvesteringer ofte er knyttet til mer ukjent og ny teknologi og nye, mindre kjente markeder med lite utviklede verdikjeder, hvilket også kan øke risikoaversjonen hos kapitalleverandørene.

Det er ikke mangel på kapital i markedet (IPCC, 2022), men usikkerheten rundt klimaendringer vurderes som høy. Usikkerhet er ikke det samme som risiko. Risiko innebærer at usikkerheten kan måles og et velfungerende kapitalmarked vil tilby kapital til risikojustert markedspris. Det er ikke et mål i seg selv for myndighetene å minimere denne risikoen. Det private markedet er i hovedsak best til å foreta en avveining mellom risiko og forventet avkastning basert på risikovilje og -evne, men når måling av denne risikoen er svært krevende påvirker det risikoviljen.

Dette kan skyldes at finansmarkedsaktørene har for lite kunnskap om hvordan de fysiske klimaendringene og usikkerheten knyttet til overgangen til et nullutslipps samfunn vil påvirke norsk og internasjonal handel og økonomi. Økende kunnskap og kompetanse om klimaendringer og effektene av klimapolitikken blant finansmarkedsaktørene kan øke evnen til å beregne risikoen. Ifølge kompetansebarometeret fra Finans Norge for 2022 etterspør 97 % av de som var med i undersøkelsen at de trenger mer kompetanse om bærekraft (Finans Norge, 2022).

Kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid) konkluderte med at det gir mening å snakke om et norskkapitalmarked. Dette er blant annet på grunn av at norske ikke-finansielle selskap henter i overkant av 78 prosent av sin kapital fra norsklokaliserte kapitalkilder (SSB, 2022b). Mens norske banker og større norske bedrifter kan hente kapital i utenlandske verdipapirmarkeder og fra utenlandske finansforetak, kan nye og mindre bedrifter i større grad være avhengig av norske og lokale kapitalkilder (Meld. St. 12 (2021–2022) Finansmarkedsmeldingen 2022). Boermans & Galema (2020) viser at EU, hvis det sees på som ett autonomt marked, har en hjemmemarkedsvridning i aksjemarkedet på 77 prosent. Hjemmemarkedsvridningen varierer imidlertid betydelig når en ser på de enkelte medlemslandene. Høyt offentlig eierskap i Norge forklarer mye av det høye norske eierskapet av norske aksjer (se kapittel 10).2

Finanskapitalmarkedet består av flere delmarkeder, som for eksempel markedet for obligasjoner, lån, aksjer og fond. Ikke-finansiell sektor i Norge har gjeld på drøyt 15 billioner kroner, der egenkapital (som aksjer) er den vanligste formen (8,1 billioner), etterfulgt av lån (4,5 billioner) og obligasjoner (0,9 billioner). Obligasjoner spiller en langt større rolle i finanssektoren i Norge sammenlignet med andre sektorer. Grønne obligasjoner er et marked i sterk vekst og vil bli nærmere diskutert i kapittel 7.1.

Utledet fra generalbudsjettlikningen i samfunnsøkonomien, vil et samfunns realinvesteringer i et gitt år være lik samfunnets sparing fratrukket dets finansinvesteringer. Er ikke sparingen høy nok til å dekke kapitalbehovet for realinvesteringene må disse bli dekket av utenlandsk kapital. I Norge har sparingen derimot vokst raskere enn realinvesteringene siden 2011, med blant annet det resultat at Norges fordringer til utlandet har vokst enormt, eksemplifisert ved Statens Pensjonsfond Utlands (SPU) vekst. Den norske økonomien hadde finansielle eiendeler på 49 billioner kroner ved utgangen av 2021 (SSB, 2022b), hvorav rundt en fjerdedel er plassert i SPU. Dette setter Norge i en unik finansiell posisjon, med nettofordringer til utlandet på 10,8 billioner kroner.3 Kun Japan, Kina, Tyskland har større nettofordringer til utlandet. Sverige har til sammenlikning nettofordringer til utlandet på litt over en billion kroner, mye på grunn av større innslag av utenlandsk eierskap av svenske selskaper.

Tidligere vurderinger tilsier at Norge fra et makroperspektiv har et velfungerende kapitalmarked og at antatt lønnsomme prosjekter i hovedsak blir finansiert (jf. NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi, NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd og NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi og NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid). Utredningene faller likevel ned på at det er en markedssvikt for finansiering av tidligfasebedrifter og delvis også i oppskaleringsfasene blant annet på grunn av informasjonsutfordringer og vanskelig analyserbar risiko, selv om denne markedssvikten er krevende å dokumentere. Nordisk Ministerråd (2018) finner at det særlig er begrenset tilgang på risikokapital innen grønn teknologi. Disse sektorene utvikler produkter og løsninger som ofte er svært komplekse med lange tidshorisonter, som vanskeligjør evaluering av markedsstørrelsen og hvordan markedet vil etableres og rammeverket for markedet formes, og også tempoet i teknologiutvikling, industrialisering og verdikjedeutvikling og produsjonskostnadsreduksjoner har betydelig usikkerhet.

4.4 Utfordringer – Hvorfor investerer ikke markedet nok selv?

Norge har relativt høy sysselsetting, en høyt utdannet befolkning, en omstillingsdyktig økonomi, stor grad av tillit, et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet, store naturressurser og et velfungerende kapitalmarked. Vår største handelspartner EU har en aktiv klimapolitikk som inkluderer tiltak for å stimulere etterspørselen etter klimavennlige varer og tjenester. Tilknytningen til EU gjennom EØS-avtalen gir det meste av norsk næringsliv tilgang til det europeiske markedet på like vilkår som EU-landene. Norge har dermed et godt utgangspunkt for å gjøre klimavennlige investeringer i næringsvirksomhet lønnsomme og dermed utnytte finansmarkedets evne til å allokere kapital effektivt.

Norge har ingen god historikk når det gjelder å nå politiske klimamål eller måle effekt av virkemidler for å styre mot klimamål. I 1990 skulle utslipp stabiliseres innen 2000, det gikk ikke. I 2008 skulle nye mål gi 12 prosent lavere utslipp innen 2020 sammenlignet med 1990. I 2012 ble dette forsterket til 30 prosent kutt innen 2020. Ingen av målene ble nådd. I 2015 forpliktet Norge seg til å redusere utslipp med 55 prosent innen 2030. I henhold til Støre-regjeringens nye omstillingsmål skal alt av dette nå tas innenlands, uten bruk av fleksible mekanismer i EUs kvotesystem. Norsk næringsliv skjeler også til EU for styringssignaler. Skal Norge kunne levere på egne mål trengs det tillit til at målene blir fulgt opp med tilstrekkelig sterk politikk, og at det er tilhørende sanksjoner og insentiver til utslippskutt.

Norge har gjennom mange tiår med investeringer bygget opp en solid realkapitalbeholdning i energiproduksjon og energisystemer. I de siste 30 årene har kapitalbeholdningen i olje og gassutvinning økt med 245 prosent. Store deler av Norges formue, kompetanse og verdiskaping er relatert til utvinning av fossile energikilder. Det er viktig at disse beholdningene i olje og gass infrastruktur, produksjonsutstyr, skip, plattformer og teknologi i størst mulig grad finner alternative bruksområder i energitransformasjon slik at verdiene i minst mulig grad går tapt og at nye investeringer vris fra fossil til fornybare energisystemer.

Eksport av olje og gass gir store inntekter samtidig som det gir dilemmaer både når det gjelder omstillingen til klimavennlige investeringer og den økonomiske styringen for å ivareta vekstevnene og produktivitetsutvikling i norsk økonomi. Det politiske systemet i Norge har til nå håndtert petroleumsinntektene på en meget god måte, slik at den norske stat nå har en usedvanlig gunstig finansiell posisjon (Finansdepartementet, 2022b). Denne gunstige posisjonen gjør det vanskeligere for politikerne å fatte beslutninger og prioriteringer som kan virke umiddelbart ubekvemme, men som bidrar til langsiktig vekst og er til fellesskapets beste. Stor ressursrikdom gir fare for «ressursenes forbannelse», blant annet ved at konkurranseutsatte næringer fortrenges som følge av stor offentlig pengebruk og høy lønnsomhet i skjermet sektor. Dette kan svekke vekstevnen i økonomien på sikt.

IEA har beregnet at verdens olje og gassforbruk vil falle med rundt henholdsvis 75 % og 55 % innen 2050 hvis vi skal nå 1,5 graders målet/netto-null målet. Norge fortsetter samtidig med høye investeringer i petroleumssektoren og dette ble ytterligere stimulert fra myndighetene i møte med pandemien. I følge Greenness of Stimulus index (Vivid Economics, 2021) hadde Norges tiltakspakke en samlet negativ verdi og kommer langt dårligere ut enn våre naboland Sverige, Danmark og Finland. Som et resultat av Norges tiltakspakke er det ventet et rekordstort antall søknader om utbyggingstillatelser for olje- og gassproduksjon på norsk sokkel i 2022 (se bl.a. Dagen Næringsliv, 2022). Dette vil ytterligere øke Norges investeringer i fossil sektor i årene som kommer.

Norges sterke posisjon innen olje og gass og den dominerende rollen næringen har i den norske økonomien kan gi en uheldig stiavhengighet, ikke bare for klima , men også for norsk verdiskaping. På kort sikt vil næringen sannsynligvis fortsette å gi store inntekter og lønnsomhet for Norge, samtidig som det kan gi utfordringer for utviklingen av andre næringer som skal konkurrere med olje og gassnæringen om knappe ressurser som arbeidskraft, arealer og elektrisk kraft, jf. kap. 9. Dersom verden og EU når sine klimamål risikerer Norge også å overinvestere i sektorer som kan tape verdi og gi verdiløse investeringer, samtidig som Norge ikke har bygd opp andre verdiskapende næringer. I FNs klimapanels sjette hovedrapport del 3, anslår klimapanelet at fossil infrastruktur til en verdi av 1–4 billioner dollar kan gå tapt fram til år 2050 om oppvarmingen skal holdes til 2 grader (Miljødirektoratet, 2022). Det var om lag 200 000 sysselsatte enten direkte eller indirekte knyttet til petroleumsnæringen i Norge i 2019. Rundt 160 000 av disse kan knyttes til aktiviteten på norsk kontinentalsokkel (jf. bl.a. Fjose & Erraia (2022); Hungnes & Strøm (2020)). Det vil derfor kreves store investeringer i humankapital enten gjennom utdanningssystemet eller gjennom opplæringsprogrammer for å bidra til å realisere nye muligheter, håndtere uro og unngå langsiktig «skader»/arr på arbeidsmarkedet for arbeidere som påvirkes av overgangen fra olje og gass til fornybar energi. De nye fornybare- og tilknyttede næringer vil ha et stort behov for ny arbeidskraft. Det er derfor viktig at kompetanse- og sysselsettingspolitikk blir en viktig del av overgangene til et fornybart energisystem for å sikre en rettferdig overgang for arbeidstakerne og utnytte kompetansen som bygget opp i disse næringene.

OECD (2022) mener Norge har bedre erfaringer med og forutsetninger for å diversifisere enn de fleste oljeeksporterende land og at og norsk næringsliv kan få komparative fortrinn i flere næringer som er forenlige med og nødvendige, i lavutslippsøkonomien.

Investeringene som er gjort i norsk olje- og gassindustri betinger ikke nødvendigvis høye utslipp fremover, spesielt sammenlignet med produksjon fra andre sokler. Selv om norsk sokkel historisk har fokusert på olje, og gass har vært et biprodukt, er det nå mange som håper på en lavutslippsfremtid for norsk gass. Det finnes teknologier som kan begrense og fjerne klimagassutslippene, både ved opptak og bruk av gass. Eksempler her er elektrifisering av plattformer, omdanning av gass til blått hydrogen og lagring av fanget CO₂ fra omdanningen av gassen og andre kilder til utslipp. CO_2-lagring i reservoarer i Nordsjøen kan også bidra til å redusere utslipp fra andre store utslippskilder utenfor petroleumsnæringen.

Det blir en utfordring for Norge å utvikle olje- og gassnæringen i tråd med klimamålene, samtidig som det sikres en god utvikling i klimavennlige næringer. Utviklingen kan bli hemmet av flere barrierer og markedssvikter i tillegg til at mange klimavennlige varer og tjenester antakeligvis vil måtte konkurrere med klimauvennlige varer og tjenester fremover.

Manglende global karbonprising som sikrer like konkurransevilkår for bedrifter i internasjonale markeder, samt fordelingseffekter av karbonprising lokalt, gjør at det ikke er et tilstrekkelig karbonprissignal til å nødvendigvis gjøre klimavennlige investeringer mer lønnsomme enn konvensjonelle investeringer. En rekke klimavennlige produkter er ikke lønnsomme nå, men kan bli det i framtiden dersom klimaambisjonene gjennomføres. Usikkerhet om gjennomføring av klimapolitikken gjør at det er en barriere for private investorer å nå gjennomføre investeringer før et marked for produktene, og dermed lønnsommhet, er på plass. En forutsetning for å investere er dermed at investorer tror at noe som ikke er lønnsomt nå, kan bli lønnsomt i framtiden. Troen på at en stram klimapolitikk i Norge og EU gjennomføres nå mot 2030 blir dermed sentral for å gi insentiver til å investere i slik produksjon.

En markant opptrapping av investeringer i innovasjon, adapsjon og spredning er avgjørende for å klare de radikale systemendringene som er nødvendige for å nå netto-null. Næringslivet vegrer seg for å investere tilstrekkelig i utvikling ny teknologi, varer og tjenester (FoU). Kunnskapen fra den nødvendige FoU-innsatsen har karakter av et offentlig gode som konkurrenter helt eller delvis kan benytte seg av, og det er derfor ikke tilstrekkelige økonomiske insentiver for private aktører til å finansiere teknologiutvikling alene.

For at norsk og internasjonal FoU-innsats skal kunne gi nytte gjennom næringsutvikling, må den kommersialiseres. Nytteverdien og lønnsomhetspotensialet vil ofte være vanskelige å analysere på grunn av teknologisk usikkerhet og om det vil være et marked for teknologien når den er ferdig utviklet. Kompetansen som skal til for å realisere potensialet er ofte fordelt mellom ulike aktører med ulike interesser som forskere, grundere, og investorer. Dette kalles gjerne asymmetrisk informasjon og kan føre til at private vegrer seg for å finansiere kommersialiseringen av ny teknologi. Kommersialisering og vekst er spesielt krevende for små og mellomstore bedrifter som ikke har tilgang til det ordinære finansmarkedet og jobber innenfor en etablert organisasjon. Innovative SMBer er en viktig kilde til omstilling og vekst i økonomien. Utfordringer med å etablere og utvikle SMBer kan dermed redusere vekst og omstillingsevnen.

Ny, kommersialiserbar teknologi vil antakeligvis se en reduksjon i produksjonskostnader ettersom produksjon oppskaleres. Dette gjør at investorer kan forvente at kapitalinvesteringer i en tidlig kommersialiseringsfase eller i småskalaprosjekter kan bli ulønnsomme ettersom teknologien utvikler seg og andre med lavere produksjonskostnader setter prisen i markedene. Dette kan hindre investeringer i oppskalering og forsinke utviklingen av kostnadsreduksjoner i produksjonsprosessen.

Det kan derfor være samfunnsøkonomisk lønnsomt å subsidiere utviklingen av skalaeffekter og kostnadsreduksjoner for nye klimavennlige løsninger slik at det blir rimeligere for samfunnet å ta dem i bruk i stor skala. Det er fordeler ved å være en «early mover» når løsningen er god og skalerbar og det er et marked med skala å se frem mot. Hastigheten det er behov for i utslippsreduksjoner betyr imidlertid sannsynlig at det må tas mer risiko, vi må prøve mange parallelle løsninger, og teknologi- og kommersialiseringsutvikling må akselereres med en økende risiko for feiling.

Omleggingen til fornybare energikilder, transportmetoder og andre klimavennlige produkter og tjenester kan også hemmes av manglende infrastruktur, mangel på etablerte kunder, underleverandører og umodne verdikjeder. For eksempel har EU og flere enkeltland i Europa en klar strategi om å bruke lavkarbon hydrogen som både energikilde og lagringsløsning i kraftsystemet. Produksjon og forbruk av hydrogen er i dag lavt. Disse strategiene krever parallell oppbygging av både underleverandører, infrastruktur, produksjon og kunder, og sannsynlig også en koordinert oppbygging av fornybar kraft som innsatsfaktor. Dette kan være vanskelig å koordinere for de ulike aktørene i markedet. Særlig infrastruktur kan kreve politiske mål og offentlig tilrettelegging herunder, kraftnett for transport og ladeinfrastruktur for større kjøretøy og i større deler av landet. Infrastruktur kan også ofte bære preg av å være naturlige monopoler som enten bør eies av det offentlige eller reguleres for å hindre utnyttelse av markedsmakt. Relasjonsbindinger og faste/låste nettverksstrukturer er fremtredende trekk ved mange klimautfordringer. I et nettverksamarbeid kan handlingene til en deltaker påvirke mulighetene for andre i nettverket og kan derfor sees som en eksternalitet. Hvis et nettverk skal fungere godt for medlemmene kreves det omfattende koordinering gjennom «spilleregler» eller offentlig inngrep. Markedene tar ikke tilstrekkelig hensyn til rollen som gjensidig avhengighet mellom deltakere i et nettverk og systemrisikoen nettverket kan skape.

Selv med en høy anerkjennelse av klimaendringenes alvor blant norske husholdninger, er det fremdeles en stor avstand mellom det å erkjenne behovet for handling til å aktivt støtte en ambisiøs klimaendringspolitikk og innføre de nødvendige klimatiltakene. Blanchard og Tirole (2021) fremhever fire potensielle utfordringer som bidrar til å skape denne avstanden.

• Sosial aksept og forståelse av den faktiske kostnaden knyttet til overgangen til et nullutslipp-samfunn. Det er en betydelig uenighet om hvordan den kostnadsmessige byrden ved overgangen til et nullutslippssamfunns skal fordeles mellom de ulike gruppene i befolkningen. I tillegg kan det være usikkerhet om hva kostnaden knyttet til de ulike klimapolitiske løsningene egentlig er. For eksempel kan investeringskostnaden knyttet til et klimatiltak virke høy, men denne vil på sikt bli kompensert for gjennom en rekke økonomiske fordeler, som for eksempel ved krav til varmeisolering av boliger som vil redusere husholdningenes samlede strømregning på sikt.
• Sosial aksept av hensyn til rettferdighet. Kostnadene ved overgangen til et nullutslippssamfunn vil treffe ulike deler av befolkningen forskjellig. Dette skaper bekymring rundt omfordelingsvirkningene av klimapolitikken. For eksempel vil økte energi- og drivstoffpriser treffe ulike deler av befolkningen ulikt avhengig av inntekt og bosted.
• Sosial aksept av «Tragedy of the horizons». Selv om vi stadig tydeligere merker tydeligere tegn på de fysiske klimaendringene for eksempel de enorme flommene i områder fra Tyskland til Kina og hetebølgene i California og Canada i fjor sommer, er det en iboende treghet i karbonsyklusen. Klimagassutslipp vil være i atmosfæren og i havene i århundrer. De vil pålegge skader i mange generasjoner fremover. Kostnadene for tiltak til å bøte på skadene fra klimaendringene kommer nå, mens effektene av tiltakene vil først være synlige mange år fremover tid. Det er derfor vanskelig å insentivere befolkningen til å innsette dyre klimatiltak med usikker effekt nå. Dette skaper også generasjonsmotsetninger om når tiltakene skal innsettes og hvem som skal betale for dem.
• Sosial aksept rundt allmenningens tragedie og internasjonal konkurranse. Almenningens tragedie refererer til en situasjon der individer, som handler rasjonelt i sin egen interesse, likevel opptrer irrasjonelt som en kollektiv gruppe ved å uopprettelig tømme en ressurs som eies i fellesskap eller ikke forvalte ressursen med felleskapets beste interesse. Klimakrisen er et eksempel på «allmenningens tragedien» på global skala. I tillegg kan den internasjonale dimensjonen av problemet skape motstridende syn på hvem som skal bære kostnadene ved denne overgangen på globalt nivå. Mangelen på internasjonal harmonisering kan spesielt påvirke arbeidere i utslippsintensive sektorer som kull, olje og gass, noe som fører til at enkelte regioner eller grupper av husholdning blir mer berørt av disse problemene.

Myndighetene har en viktig rolle i skape klare, tydelig forventninger om hva det innebærer for husholdningene og hvilke atferdsendringer som er nødvendige for å kutte utslippene i tråd med de forpliktelsene vi har påtatt oss. Det blir lettere å få gjennom klimatiltak og legge grunnlag for effektive klimavennlige investeringer når befolkningen har et klart bilde av hva som må til for å nå målene våre. Mange forbrukere ønsker å få en bedre innsikt i og forståelse for hvordan deres forbruk og valg påvirker klima og miljøet.

IEA har anslått at rundt 8 % av utslippsreduksjonene må oppnås gjennom globale atferdsendringer og økt materialeffektivitet. Fraværet av atferdsendringer for å redusere energietterspørselen i transport, bygninger og industri, vil øke kostnadene og vanskelighetene med å oppnå netto null innen 2050 betydelig. Myndighetene har derfor en viktig rolle i å bidra til å fylle dette informasjonsgapet, for eksempel gjennom blant annet standardiseringskrav og krav til miljømerking av forskjellige typer.

OECD (2022) finner at Norge ikke har utviklet en handlingsplan for en «rettferdig og rettferdig overgang» fra produksjon av fossilt brensel, utover Norges generelle system for arbeidstakerrettigheter. De etterlyser mer klarhet rundt den «rettferdige» overgangen i norsk sammenheng og anbefaler at regjeringen viser at den vil adressere økonomiske-, sosiale-, geografiske- og kjønnsforskjeller utover tradisjonell støtte til berørte lokalsamfunn eller arbeidsledighetsnedsettelser for arbeidere. Dette innebærer en refleksjon over bakenforliggende årsaker for å adressere strukturelle endringer og unngå å gjenskape de samme ulikhetsmønstrene i nye, grønne næringer.

Det innebærer blant annet å håndtere konflikter rundt arealer til kraftproduksjon og avveining mot naturhensyn og redusere for store endringer i realinntekt og inntektsfordeling, både mellom sosiale grupper og geografiske områder. Realinntekten og konsumet vil kunne påvirkes av høyere energipriser og skatteendringer for å finansiere omstillingstiltak. Fordelingseffektene av klimapolitikken vil være viktige å belyse og eventuelt justere gjennom aktive tiltak for å sikre politisk oppslutning og stabilitet rundt omstillingen samfunnet skal gjennomgå.

OECD (2022) påpeker også behovet for kapasitet og kvalitet i offentlig administrasjon og evnen til å løse oppgaver. Overgangen til klimavennlig verdiskaping vil sette store krav til myndighetene og mange av de nødvendige tiltakene er avhengig av at det regulatoriske systemet oppdateres og fornyes, at tiltak iverksettes og avsluttes og at forvaltningen skjer på godt faglig grunnlag. Det er opplagte farer for styringssvikt ved overgangen til klimavennlig verdiskaping. Økokrims trusselvurdering for 2022 peker på at det offentlige engasjementet knyttet til det grønne skifte øker sjansen for økonomisk kriminalitet. Det er viktig at det offentlige er godt rustet til å løse oppgavene som er nødvendig for en rettferdig og effektiv overgang til klimavennlig verdiskaping.