1 Innledning

1.1 Formål med hjelpetiltak

Målet med barneverntjenestens arbeid er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse- og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Formålet er videre å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår, jf. barnevernloven § 1-1.

Hjelpetiltak reguleres i barnevernloven § 4-4 og iverksettes etter at barneverntjenesten har foretatt undersøkelser, jf. barnevernloven § 4-3.

Barn og familier som har behov for hjelp fra barnevernet, er en stor og sammensatt gruppe, og årsakene til å sette inn hjelpetiltak vil derfor variere. Barn og unge kan ha ulike relasjons- og mestringsvansker, psykiske- og fysiske helseutfordringer som krever oppfølging, og de kan ha vansker med å mestre skole og utdanning. Foreldrene kan ha utfordringer knyttet til å mestre omsorgsoppgaver, ha egne fysiske og psykiske helsevansker eller være i en forbigående vanskelig livssituasjon slik at de har behov for hjelp fra barnevernet.

Fra 1. januar 2014 ble barnevernloven § 4-4 om hjelpetiltak for barn og barnefamilier endret. Hensikten med endringen var å tydeliggjøre formålet med hjelpetiltak og rette oppmerksomheten mot hva som er ønsket virkning av slike tiltak. Det fremgår nå tydelig av bestemmelsen at hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. § 4-4 første ledd. Hjelpetiltakene bør derfor ha et ressursperspektiv, ta utgangspunkt i barnets og familiens konkrete situasjon og være målrettet mot de risikofaktorene som skaper eller opprettholder barnets og familiens vansker.

Dersom hjelpen barnevernet gir skal bidra til å forebygge at problemer eskalerer og utvikles til omsorgssvikt, og/eller atferdsvansker hos barna, bør hjelpetiltakene i større grad bidra til å styrke foreldreferdigheter og bedre samspillet mellom barn og foreldre.

For å få til en positiv endring hos barnet eller i familien vil det være behov for hjelpetiltak som er kompenserende og/eller strukturerende. Kompenserende hjelpetiltak er rettet mot å gi tiltak som avhjelper barnets og familiens behov. Strukturerende hjelpetiltak er tiltak som skal skape varige endringer i familien ved å øke foreldreferdigheter, utvikle samspillet mellom foreldre og barnet og bidra til å aktivere nettverk rundt barnet. I mange tilfeller vil det være behov for en kombinasjon av kompenserende og strukturerende hjelpetiltak for å avhjelpe situasjonen til barnet og familien.

Tidligere var det i barnevernloven § 4-4 andre og tredje ledd gitt eksempler på hvilke hjelpetiltak som kan iverksettes. Disse er nå fjernet. Endringen er ment å tydeliggjøre formålet med hjelpetiltak og bidra til økt bevissthet ved valg av tiltak. I tillegg tydeliggjør endringen at barnevernstjenesten står friere ved valg av type tiltak.

Selv om det fremgår av lovteksten at formålet med hjelpetiltak er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, kan barneverntjenesten fortsatt iverksette kompenserende hjelpetiltak. Dette fremgår tydelig av forarbeidene (Prop. 106 L (2012-2013) s. 150, punkt 20.4). Eksempler på slike tiltak er opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter og bruk av støttekontakt.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. barnevernloven § 1- 4 (Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2014). Videre skal barnevernet legge avgjørende vekt på å gi hjelp som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1 første ledd.

Barn skal gis anledning til å medvirke gjennom hele prosessen ved iverksettelse av hjelpetiltak. Barns rett til medvirkning fremgår i dag tydelig gjennom barnevernloven § 4-1 annet ledd (Bestemmelsen trådte i kraft 1. juni 2014. Se også forskrift om medvirkning og tillitsperson av 1. juni 2014 nr. 697).

Disse retningslinjene er en oppdatering av tidligere utgitte retningslinjer om hjelpetiltak (Retningslinjer av 10. desember 1998 til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, rundskriv Q-0982).

Det er gitt ut flere rundskriv, veiledere etc. som kan være aktuelle når barneverntjenesten jobber med hjelpetiltak. Nedenfor følger noen eksempler.

Les mer:

• Barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær, veileder Q-1121 B
• Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre, rundskriv Q-0835
• Samtaler med små barn i saker etter barnevernloven, artikkelsamling Q-1106 B
• Snakk med meg – en veileder om å snakke med barn i barnevernet, Q-1156
• Saksbehandling i barneverntjenesten, rundskriv Q-1036
• Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, Q-24/2005
• Retningslinjer for fosterhjem, rundskriv Q-1072
• Formidling av opplysninger og samarbeid der barn utsettes for vold i familien, veileder Q-1088 B
• Seksuelle overgrep mot barn, veileder IS-1060
• Saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, veileder Q-15/2004
• Barnefordelingssaker der det er påstander om vold, informasjonshefte Q-1144 B
• Forholdet mellom barnevernloven og barneloven, veileder
• Tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år, rundskriv Q-2011-13
• Barnets talsperson – kommentarer til forskrift 18. februar 2013 nr. 203 om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, rundskriv Q 2013-11
• Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten, veileder
• Barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner, rundskriv Q-2010-6
• Rutinehåndbok for barneverntjenesten i kommunene, Q-1101
• Tiltaksplaner og omsorgsplaner, veileder Q-1104
• Retningslinjer om behandlingen av barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land, rundskriv Q-42/2015

Rundskrivene og veilederne er tilgjengelig på www.regjeringen.no. Departementet gjør oppmerksom på at det kan ha skjedd endringer som ikke er innarbeidet i de ulike dokumentene.

Lovtekstene er tilgjengelige på www.lovdata.no.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har også utgitt ulike brosjyrer rettet mot foreldre, med informasjon om barn og samlivsbrudd. Brosjyrene er tilgjengelig på www.regjeringen.no:

Foreldreansvar og samværsrett, brosjyre Q-0580

Barn og samlivsbrudd, brosjyre Q-1069

Hva med min mening da? Q-1070. Brosjyren henvender seg til barn som har foreldre som skal flytte fra hverandre.

1.2 Barnets beste er grunnregelen i barnevernet

Barnets beste skal alltid være avgjørende ved valg av tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-1. Dette innebærer at barnevernet ved iverksettelse av hjelpetiltak alltid skal foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være til barnets beste i det enkelte og konkrete tilfellet.

Barnevernlovens utgangspunkt er at det er best for barn å vokse opp hos sine foreldre. Dette anses som en egenverdi for barnet, selv om det er visse mangler ved de oppvekstsvilkårene foreldrene kan tilby barnet. Selv om det påvises svikt i foreldrenes omsorgsevne, og selv om svikten kan være av til dels alvorlig karakter, er utgangspunktet at problemene primært bør søkes bedret ved hjelpetiltak.

Hjelpetiltak skal som hovedregel gis i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-4 første til andre ledd. Utgangspunktet når det settes inn hjelpetiltak må være å bygge på barnets foreldre som ressurspersoner. Først når barnets behov for hjelp ikke kan løses ved tiltak i hjemmet, kan barnet plasseres utenfor hjemmet som hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 sjette ledd.

Barnets rett til medvirkning skal ivaretas godt i alle barnevernets prosesser. Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet, jf. barnevernloven § 4-1 annet ledd. I alle saker der barneverntjenesten er inne med hjelpetiltak, skal barnet gis anledning til å medvirke. Barnets rett til medvirkning innebærer at barnet blir godt og skikkelig informert, blir hørt og får anledning til å uttale seg i trygge omgivelser og på måter som gir barnet en følelse av å bli lyttet til og tatt hensyn til. Det vises til utfyllende bestemmelser om dette i forskrift om medvirkning og tillitsperson, FOR-2014-06-01-697.

1.3 Hjelpetiltak skal alltid vurderes før det iverksettes tvangsvedtak

Av det mildeste inngreps prinsipp følger det at hjelpetiltak alltid skal vurderes før det iverksettes tvangstiltak. Prinsippet innebærer at de vedtak som fattes, skal stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås. Man skal derfor velge det minst inngripende tiltaket som vil være tilstrekkelig for å gi barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Prinsippet gjelder alle tiltak etter barnevernloven. Før det iverksettes tvangsvedtak etter barnevernloven skal hjelpetiltak være vurdert, og funnet ikke å være tilstrekkelig til å sikre barnet en tilfredsstillende situasjon. Det er ikke noe krav etter loven at hjelpetiltak skal være forsøkt. Situasjonen kan være så alvorlig at det er åpenbart at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig. Dersom hjelpetiltak ikke er å anse som tilstrekkelig i en sak, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse eller særtiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-12 annet ledd og § 4-25 første ledd.

1.4 Samarbeid med andre tjenester

Barn og familier som kommer i kontakt med barneverntjenesten fordi de har et hjelpebehov, vil ofte kunne trenge tiltak som barneverntjenesten ikke selv rår over. Barneverntjenesten skal derfor samarbeide med andre deler av hjelpeapparatet, jf. barnevernloven § 3-2. Barneverntjenesten bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge, jf. barnevernloven § 3-3. Barneverntjenesten bør bistå familien i kontakten med disse, og eventuelt samordne tiltak når det er behov for tiltak fra flere instanser. For barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester skal barneverntjenesten utarbeide en individuell plan, dersom det anses som nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke, jf. barnevernloven § 3-2 a.

Barneverntjenesten har en plikt til å samarbeide med andre når dette er nødvendig for at barn skal få den hjelpen de trenger. Det er barnets og familiens behov for hjelp som må danne grunnlaget for hvem som må samarbeide og hvordan samarbeidet bør innrettes.