2 Anvendelsesområde for § 4-4

2.1 Råd, veiledning og hjelpetiltak, § 4-4 første ledd

Barneverntjenesten kan gi barn og foreldre råd og veiledning i stedet for, eller i tillegg til, konkrete hjelpetiltak. På denne måten kan barneverntjenesten bygge på foreldrenes ressurser som omsorgspersoner, slik at foreldrene i størst mulig grad blir i stand til å ivareta sine foreldrefunksjoner, uten at det blir nødvendig å sette inn andre tiltak.

Når loven pålegger barneverntjenesten et slikt veiledningsansvar innebærer dette ikke at det nødvendigvis bare er barneverntjenesten som kan gi råd og veiledning. I en del tilfeller kan dette bedre ivaretas av etater som står nærmere det enkelte barn og som har større innsikt i barnets hverdag, som f.eks. skole, barnehage og helsestasjon. Når noen henvender seg til barneverntjenesten for å søke hjelp, eller barneverntjenesten på annen måte blir kjent med at en familie har et hjelpebehov, har barneverntjenesten et ansvar for å ta initiativ til og eventuelt samordne slike tiltak. Veiledningsplikten etter barnevernloven § 4-4 kommer i tillegg til den alminnelige veiledningsplikt som følger av forvaltningsloven § 11 (veiledningsplikten for forvaltningsorganer). Det oppstilles ingen vilkår for å gi råd og veiledning etter barnevernloven § 4-4 første ledd. Det er således ikke noe vilkår for å gi råd og veiledning at barnet har et særlig behov for tiltak etter barnevernloven § 4-4.

For at barneverntjenesten skal kunne iverksette hjelpetiltak, må de nærmere bestemte vilkårene i barnevernloven § 4-4 annet ledd være oppfylt. Barneverntjenesten har da en plikt til å iverksette tiltak som omhandlet i annet ledd.

2.2 Hjelpetiltak skal i utgangspunktet gis i hjemmet der barnet bor

Det vil først og fremst være aktuelt å iverksette hjelpetiltak i det hjemmet som barnet bor i. Hvem barnet bor sammen med har i utgangspunktet ingen betydning. Det er barnets behov for hjelp som er avgjørende. Har barnet behov for tiltak, kan tiltak iverksettes selv om barnet bor hos andre enn foreldrene sine, som f.eks. besteforeldre eller andre foresatte. Dersom barnet bor i fosterhjem eller institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse, må det imidlertid forutsettes at barnet ikke vil være i en slik situasjon at det har et særlig behov for hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. I disse tilfellene har barneverntjenesten en selvstendig plikt til å ivareta barnets behov for nødvendig omsorg, hjelp og oppfølging.

2.3 Hjelpetiltak i samværshjemmet

Dersom bare en av foreldrene bor sammen med barnet mens den andre har samværsrett, vil det først og fremst være aktuelt å rette hjelpetiltakene inn mot den av forelderen som bor fast sammen med barnet. I enkelte tilfeller kan imidlertid situasjonen være slik at det er i samværshjemmet barnet har behov for hjelpetiltak. Dette kan være tilfellet der samværsforelder trenger støtte for å håndtere omsorgen for barnet eller dersom det er mangler ved den omsorgen barnet får under samvær. I slike tilfeller kan det iverksettes hjelpetiltak i samværshjemmet, dersom begge foreldrene samtykker til slike tiltak.

Barneverntjenestens kompetanse i spørsmål som reguleres av barneloven er meget begrenset, men barneverntjenesten kan, ved mistanke om omsorgssvikt eller overgrep i samværshjemmet, starte undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3. Undersøkelsen må i slike tilfeller rette seg mot barnets totale omsorgssituasjon, og dermed omfatte både hjemmet der barnet bor og samværshjemmet. Eventuelle pålegg om hjelpetiltak eller senere tvangstiltak kan imidlertid bare rettes mot bostedsforelderen.

I enkelte tilfeller kan barneverntjenesten vurdere at det er behov for å sette inn tiltak i samværshjemmet, men uten at samværsforelderen vil samtykke til dette. Barneverntjenesten kan da råde bostedsforelderen til å gjøre det som er nødvendig etter barneloven, for å begrense, stanse eller på annen måte regulere eller kontrollere samværet. Når barneverntjenesten på bakgrunn av en barnefaglig vurdering finner grunn til å gi et slikt råd, bør rådet nedfelles i en skriftlig anbefaling. For mer informasjon om dette vises det til veilederen ”Forholdet mellom barnevernloven og barneloven – Barneverntjenestens rolle der foreldrenes konflikter går utover barnets omsorgssituasjon” kapittel 4.

2.4 Hjelpetiltak til barn i akuttsituasjoner

Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller av andre grunner, har barneverntjenesten plikt til å sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Foreldrene må samtykke til hjelpetiltaket. Dersom foreldrene ikke er i stand til å samtykke, enten fordi de er fraværende eller i rus, må det forutsettes at foreldrene ikke motsetter seg tiltaket. Dersom barnet er over 15 år er også barnets samtykke nødvendig. Barnet kan bare sies å være uten omsorg når ingen tar seg av det. Dersom barnet blir forsvarlig ivaretatt av andre enn foreldrene, kommer barnevernloven § 4-6 første ledd normalt ikke til anvendelse. Barnevernloven § 4-6 første ledd er bl.a. ment å omfatte tilfeller der foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, eller der de er ute av stand til å ta vare på barnet fordi de er blitt akutt syke eller er i rus. Videre omfatter bestemmelsen situasjoner der barnet har rømt fra hjemmet, eller på andre måter har kommet bort fra foreldrene. Det er ikke et vilkår at det er noe i veien med foreldrenes omsorgsevne for å sette i verk tiltak i slike situasjoner. Det må vurderes konkret hvilke hjelpetiltak som skal benyttes i det enkelte tilfellet, og tiltaket må følges opp og vurderes fortløpende, jf. barnevernloven § 4-5. Barnevernloven § 4-6 første ledd angir ikke hvor lenge tiltaket kan vare. Det er imidlertid forutsatt at det er kortvarige tiltak, dvs. tiltak av inntil noen dagers varighet. Dersom det blir aktuelt med mer langvarige tiltak (tiltak utover noen dagers varighet), må det treffes ordinært vedtak etter barnevernloven § 4-4. Tiltak etter barnevernloven § 4-6 kan uansett ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje. Dersom foreldrene trekker tilbake sitt samtykke, må tiltaket opphøre. Dersom det er behov for å sette inn tiltak i akuttsituasjoner mot foreldrenes vilje, kan det treffes vedtak om tiltak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd. Det vises til retningslinjer om midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner av 15. oktober 1998 (Q-0973).

2.5 Hjelpetiltak til mindreårige asylsøkere

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av deres oppholdsstatus og statsborgerskap. Dette innebærer at barnevernstjenesten ved behov har plikt til å følge opp barn som befinner seg i en asylsøkerfase, altså før utlendingsmyndighetene har fattet et vedtak. Barnevernstjenesten kan treffe vedtak om hjelpetiltak også for disse barna, uavhengig av om barnet er enslig mindreårig eller om barnet kommer sammen med sine foreldre. Dersom den kommunale barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding for et barn i asylsøkerfasen, skal barnevernstjenesten på vanlig måte vurdere om barnet har behov for tiltak etter barnevernloven.

2.6 Bruk av tolk

I situasjoner der det kan oppstå språkproblemer må barnevernet benytte kvalifiserte tolker. I barnevernets arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for å oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt overfor familier, og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før det tas avgjørelser og treffes vedtak i en sak. Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.

2.7 Hjelpetiltak i forbindelse med opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse

Også når et omsorgsvedtak oppheves og omsorgen tilbakeføres til foreldrene, jf. barnevernloven § 4-21, vil det ofte være behov for oppfølging fra barneverntjenesten i form av hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Slik oppfølging vil øke sjansene for en vellykket tilbakeføring.

2.8 Hjelpetiltak til ungdom over 18 år

Utviklingen de siste ti-årene har gått i retning av at overgangsfasen fra ungdom til selvstendig voksen strekker seg over mange år, og de fleste ungdommer mottar støtte og hjelp fra foreldrene til langt opp i tjueårene. Mange ungdommer som har vært under barnevernets omsorg har et mindre og mer sårbart nettverk enn ungdommer flest. Målsettingen med å gi tiltak til ungdom i barnevernet etter fylte 18 år og opp til 23 år, er at også disse ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse.

Barnevernloven gir adgang til å opprettholde igangsatte tiltak, eller erstatte disse med andre tiltak, inntil ungdommen har fylt 23 år. Dette gjelder både for ungdom som det har vært truffet vedtak om omsorgsovertakelse for og ungdom som har mottatt hjelpetiltak etter § 4-4. Tiltak etter loven kan også gis, selv om den enkelte ungdom i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barneverntjenesten.

Tiltak kan, med unntak av tiltak etter § 4-24, bare opprettholdes dersom den enkelte ungdom selv samtykker. At det er tale om frivillige tiltak innebærer at det er tiltak etter § 4-4 som vil være aktuelle for ungdom over 18 år.

I 2009 fikk § 1-3 annet ledd en tilføyelse om at opphør av tiltak, eller avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste i henhold til barnevernloven § 4-1. Barneverntjenesten må foreta en grundig vurdering av om tiltaket skal opprettholdes eller erstattes av nye, og synliggjøre hvilke vurderinger som er foretatt.

Hvis ungdommen får avslag på søknad om et bestemt tiltak, skal han eller hun gjøres oppmerksom på klageadgangen til fylkesmannen etter §§ 6-5 og 6-6. Dersom det gis avslag på å videreføre et tiltak, bør det vurderes om tiltaket skal opprettholdes til klagen er avgjort, jf. forvaltningsloven § 42.

Det er viktig at barneverntjenesten, i god tid før ungdommen fyller 18 år, informerer om adgangen til å opprettholde tiltak etter fylte18 år, og avklarer med ungdommen hva han eller hun ønsker. Overgangen til en selvstendig voksentilværelse er en prosess og ungdommen må gjøres godt kjent med hva som kreves av dem etter fylte 18 år, og hvem som kan gi ungdommen støtte.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for ungdommen, skal det vurderes om plasseringen skal opprettholdes eller om ungdommen skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom ungdommen samtykker, skal det utarbeides en plan for fremtidige tiltak, jf. barnevernloven § 4-15 fjerde ledd. Det fremgår av bestemmelsen at planen kan endres. Dersom ungdommen bor i fosterhjem, skal fosterforeldrene involveres i planleggingen så tidlig som mulig.

For barn som mottar frivillige hjelpetiltak, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Oppfølgingen av tiltak og planleggingen av hva som skal skje etter fylte 18 år skal således gjøres i tiltaksplanen. Tiltaksplanene skal evalueres regelmessig, jf. § 4-5.

Hvis ungdommen selv ikke ønsker noe tiltak etter fylte 18 år skal ungdommen gjøres oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg. Barneverntjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Under enhver omstendighet bør ungdom som har takket nei til tiltak kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak.

I dagens samfunn er det viktig at ungdom mestrer utdanning eller jobb, bolig og økonomi, og at de har et godt sosialt nettverk. Det overordnede målet med tiltak etter 18 år er at ungdommen gradvis skal settes i stand til å greie seg på egen hånd. De tiltakene som settes inn bør derfor utformes slik at ungdommen gis mulighet til nettopp en slik utvikling. Dette tilsier at tiltak bør kunne endres etter hvert som den enkeltes behov endrer seg. Barnevernstjenesten bør utvise fleksibilitet og kreativitet i opprettelsen av tiltak, slik at forholdene legges best mulig til rette for en gradvis overgang til en selvstendig tilværelse.

Dersom ungdommen etter fylte 18 år også har behov for tiltak som hører inn under andre deler av hjelpeapparatet, har barneverntjenesten et særlig ansvar for å bistå ungdommen i kontakten med disse, og for å koordinere tiltakene, jf. barnevernloven § 3-2 a. Dersom tiltak etter barnevernloven ikke skal opprettholdes etter at ungdommen fyller 18 år, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen og i god tid før tiltak etter barnevernloven opphører undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. I disse tilfellene må barneverntjenesten informere de øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak.

Departementet viser for øvrig til Rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år (Q-13/2011).