4 Vilkår for å iverksette hjelpetiltak, jf. § 4-4 annet ledd

4.1 Barnet må ha et særlig behov for hjelp

Når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for hjelp, skal barneverntjenesten sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. At det er svakheter eller mangler ved forholdene i hjemmet er ikke i seg selv tilstrekkelig til å iverksette tiltak etter barnevernloven § 4-4. Grunnvilkåret for å sette inn tiltak er at barnet har et særlig behov for hjelp. Barnets behov må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn.

Når det gjelder barn med nedsatt funksjonsevne gjelder vilkåret om særlig behov for hjelp på samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Nedsatt funksjonsevne hos et barn gir ikke i seg selv grunnlag for å iverksette hjelpetiltak. Barnet må ha et behov for hjelp utover den nedsatte funksjonsevnen – et behov utover det de fleste barn i samme situasjon vil ha. Årsaken til barnets særlige behov for hjelp kan være forholdene i hjemmet, for eksempel foreldrenes omsorgsevne, sosiale problemer, økonomi eller boforhold. Andre grunner enn forholdene i hjemmet kan være forhold knyttet til barnet selv, som atferdsvansker eller sosial mistilpasning. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barneverntjenesten. Dersom foreldrene ikke sørger for at et barn med nedsatt funksjonsevne eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, vil imidlertid barneverntjenesten ha et ansvar for å ta dette opp med foreldrene, og for å kontakte andre deler av hjelpeapparatet. Dersom foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov, eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 4-11. Et slikt vedtak kan treffes uten at foreldrene samtykker, og uten at hjelpetiltak er forsøkt først.

4.2 Ulike typer hjelpetiltak

Som nevnt i innledningen er eksemplene på ulike typer hjelpetiltak fjernet i lovteksten for å tydeliggjøre formålet med hjelpetiltak og bidra til økt bevissthet ved valg av tiltak. Det er vanlig i forskningen å skille mellom kompenserende og strukturerende hjelpetiltak.

Kompenserende hjelpetiltak er tiltak som kompenserer og avhjelper familiens eller barnets omsorgssituasjon, for eksempel ulike typer råd og veiledning, støttekontakt for barnet, besøks -og avlastningshjem og økonomisk støtte. Strukturerende hjelpetiltak er tiltak som skal skape varige endringer i familien, ved å øke foreldreferdigheter, utvikle samspillet mellom foreldre og barnet og bidra til å aktivere nettverk rundt barnet. Når det gjelder strukturerende hjelpetiltak er det vanlig å skille mellom hjelpetiltak som retter seg mot barn og unge med atferdsvansker, og mer universelle hjelpetiltak som er rettet mot bredere målgrupper. Felles for de universelle programmene er at de bygger på kunnskap om nyere forskning om spedbarnets utvikling, utviklingsstøttende samhandling og kommunikasjon mellom barnet og nærmeste foresatte.

Under punkt 4.3 gjennomgås ulike eksempler på kompenserende og strukturerende hjelpetiltak. Opplistingen er ikke uttømmende og det kan benyttes hjelpetiltak som ikke er nevnt der. Hjelpetiltak kan benyttes hver for seg eller i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Barneverntjenesten bør utvise fleksibilitet og kreativitet ved valg av hjelpetiltak, og står fritt til å velge hjelpetiltak ut fra barnets og familiens individuelle behov.

4.3 Eksempler på kompenserende hjelpetiltak

4.3.1 Råd og veiledning

Råd og veiledning er en vid tiltakskategori, og kan være rettet både mot barnet, foreldrene og familien som sådan. Råd og veiledning kan gis av saksbehandlere i den enkelte barneverntjeneste, men også av familieterapeuter og miljøarbeidere i og utenfor barneverntjenesten.

4.3.2 Støttekontakt og tilsyn

Det er viktig at hjelpetiltak, i tillegg til å omfatte tiltak som går direkte på barnets behov, også omfatter tiltak som går ut på å bedre foreldrenes omsorgsevne. Et tiltak som er direkte rettet mot barnet, er for eksempel bruk av støttekontakt. Støttekontakten er en person barnet kan støtte seg til utover foreldrene. Barnet kan ha behov for en å snakke med eller en som tar barnet med på ulike aktiviteter (kino, turer m.m.). Støttekontakten behøver ikke være fagutdannet, men bør være under veiledning av en fagutdannet person. En støttekontakt er ikke ment å ha den kontrollfunksjonen en tilsynsfører har, men skal først og fremst være en støtteperson for barnet. I tillegg kan støttekontakten fungere som avlastning for familien. Støttekontaktordningen vil imidlertid inneholde noen elementer av kontroll, ved at støttekontakten får kjennskap til barnets og familiens fungering, men kontroll skal ikke være støttekontaktens hovedoppgave. Støttekontakt som eneste tiltak vil først og fremst være aktuelt for barn som har begrenset problembelastning, som foreldrene selv ikke klarer eller har overskudd til å ivareta. For barn med større problembelastning vil støttekontakt kunne være aktuelt i kombinasjon med andre tiltak fra helse- og sosialtjenestene og skole- og utdanningsetatene.

Tilsyn er et hjelpetiltak som er rettet mot foreldrene og familien som helhet. Dette tiltaket vil først og fremst være aktuelt å benytte når barneverntjenesten har mistanke om at foreldrenes evne til å ivareta omsorgen for barnet er mangelfull. Gjennom tilsyn skal barneverntjenesten kontrollere at barnet har trygge oppvekstsvilkår, og påse at foreldrene følger opp eventuelle andre hjelpetiltak. Tilsynsarbeidet innebærer dermed en stor grad av kontroll med familiens privatliv. Selv om tilsyn skal ha en kontrollfunksjon, er det viktig at barnevernstjenesten i møtet med familien har som mål og utgangspunkt å hjelpe familien til å fungere. Det er derfor svært viktig at barnevernstjenesten gjennom tilsyn, også har en rådgivende og hjelpende funksjon overfor foreldrene. Tilsyn kan iverksettes både som frivillig ordning og ved pålegg.

Tilsyn kan brukes i et bredt spekter av saker med ulik grad av bekymring. Innholdet i tilsynet vil blant annet kunne variere med barnets alder og hva barneverntjenesten er bekymret for. Innholdet i tilsynet må være diskutert med familien på forhånd. Tilsynet må være klart begrunnet og ha en klar målsetting. Familien må gjøres kjent med at tilsynet vil inneholde elementer av både hjelp og kontroll, slik at foreldrene er klar over hva slags tiltak de samtykker til. Dersom slik informasjon ikke er gitt, og foreldrene senere motsetter seg tilsyn, kan tiltaket ikke opprettholdes. Avgjørelse om pålegg om tilsyn etter barnevernloven § 4-4 tredje til femte ledd må, dersom vilkårene er oppfylt, eventuelt treffes av fylkesnemnda, se punkt 5 nedenfor.

4.3.3 Besøks- og avlastningshjem

Besøks- og avlastningshjem er et forholdsvis mye benyttet tiltak. Formålet med besøks- og avlastningshjem som hjelpetiltak kan være flere. Tiltakene kan være begrunnet både i barnets behov og foreldrenes behov for avlastning. Foreldrene kan ha lite overskudd til barnet, og barnet kan ha behov for andre voksenpersoner som har tid og mulighet til å gi ham eller henne særlig oppfølging, på ett eller flere områder foreldrene selv ikke makter å følge opp. De som skal være besøks- og avlastningshjem må fremlegge politiattest, jf. barnevernloven § 6-10 første ledd. Barnevernloven har utover dette ingen nærmere regler for besøks- og avlastningshjem. Barneverntjenesten bør likevel forsøke å finne besøks- og avlastningshjem som gjenspeiler barnets språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn, dersom dette anses viktig for familien. For å sikre at de personer som rekrutteres til slike oppdrag har de nødvendige forutsetninger for å fylle oppgaven, bør de prosedyrer og krav som gjelder for utvelgelse av fosterhjem i utgangspunktet følges. Barneverntjenesten bør, på samme måte som ved rekruttering av fosterhjem, undersøke de aktuelle familiene nøye og forsikre seg om at disse er i stand til å ivareta det enkelte barns behov. Besøks- og avlastningshjem er frivillige hjelpetiltak, og det er således opp til foreldrene om de vil ta imot barnevernets tilbud om et konkret besøks- eller avlastningshjem. Når det gjelder samtykke fra foreldrene og barn over 15 år samt yngre barns rett til å bli hørt, vises det til punkt 3.1-3.3 ovenfor.

Oppgaven som besøks- og avlastningshjem skiller seg ut fra fosterhjemmene fordi et besøks- og avlastningshjem ikke skal erstatte barnets hjem hos sine foreldre. Dette innebærer at kravene til besøkshjem kan være annerledes enn de som stilles til ordinære fosterhjem. Når barnevernstjenesten skal finne et besøkshjem til barnet, må barnets behov være avgjørende for utvelgelsen.

4.3.4 Særlig om hjemkonsulent

En hjemkonsulent kommer hjem til familien og hjelper til med å lage gode hverdagsrutiner for familien. Dette kan være et aktuelt tiltak dersom foreldrene er midlertidig ute av stand, eller har begrenset mulighet, til å gi omsorg på grunn av sykdom, at de er utslitte eller har andre forbigående utfordringer. Hjemkonsulenten kan bidra til å hjelpe familien over en vanskelig periode, uten at barnet må plasseres utenfor hjemmet. Konsulenten kan også gi råd og veiledning i omsorgen og oppdragelsen av barnet. Hjemkonsulentens arbeid vil innebære noen elementer av kontroll, på samme måte som når det føres tilsyn. Det er derfor viktig at familien får tilstrekkelig informasjon om hva tiltaket går ut på, og at familien er enig i hva hjemkonsulentens oppgaver i det enkelte tilfelle skal bestå av.

4.3.5 Andre hjelpetiltak

Barneverntjenesten kan også iverksette hjelpetiltak ved å sørge for at barnet får plass i barnehage eller skolefritidsordning. Formålet med slike tiltak vil ofte være en kombinasjon av hjelp til barnet og avlastning for foreldrene. Barnet kan ha et særlig behov for det tilbudet barnehagen eller skolefritidsordningen gir.

Barneverntjenesten kan videre sette i verk tiltak for å stimulere barnet sosialt i fritiden, som for eksempel ved å medvirke til at barnet kan delta i ulike typer fritidsaktiviteter. Slike fritidsaktiviteter kan eventuelt kombineres med oppnevnelse av en støttekontakt, som kan hjelpe til med å bringe barnet til og fra aktiviteter, dersom foreldrene selv ikke makter å følge opp dette.

Barneverntjenesten kan yte økonomisk stønad som hjelpetiltak for barnet. Økonomisk stønad kan gis til konkret hjelp for barnet i enkelte tilfeller, for eksempel som tilskudd til fritidsaktiviteter, ferieopphold o.l. Det må likevel understrekes at slik stønad ikke skal ytes som erstatning for økonomisk sosialhjelp etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette er presisert i forarbeidene til barnevernloven (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 33). Det bør derfor ikke ytes stønad til dekning av husleie, strøm, telefon eller andre utgifter til familiens livsopphold etter barnevernloven. Økonomisk stønad etter barnevernloven kan bare ytes som hjelpetiltak for barnet direkte. Stønaden må derfor ha et konkret formål som kommer barnet til gode, og skal ikke dekke livsnødvendige behov verken for barnet eller familien. I Prop. 106 L uttales det følgende om bruk av økonomisk stønad; "Departementet er imidlertid av den oppfatning at å yte økonomisk stønad til utsatte barn og unge og deres familier er en oppgave som fortrinnsvis ligger hos arbeids- og velferdsforvaltningen." I saker der det er behov for å yte økonomisk stønad, er det derfor viktig at barnevernstjenesten samarbeider tett med arbeids- og velferdsforvaltningen.

Barneverntjenesten kan også hjelpe ungdom til å komme i gang med utdanning eller arbeid, eller bidra til at vedkommende får anledning til å bo utenfor hjemmet. Dette kan omfatte hjelp til at barnet for kortere eller lengre tid bor hos for eksempel slekt eller venner av familien, eller at en ungdom flytter på hybel. Det siste kan kombineres med sosialhjelp etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (Se Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen av 18. desember 2009 nr. 131).

4.4 Eksempler på strukturerende hjelpetiltak for barn og unge med atferdsvansker

4.4.1 Parent Management Training Oregon (PMTO)

PMTO er en behandlingsmodell beregnet for foreldre og foresatte med barn i alderen 3-12 år med alvorlige atferdsvansker. Programmet bygger på en forståelse av at manglende foreldreferdigheter og uheldig oppdragelsespraksis av barna, fører til et negativt samspill mellom foreldre og barn, som igjen bidrar til at atferdsvanskene oppstår og forsterkes. Et mål med metoden er å gjenopprette en positiv foreldre- barn relasjon. Metoden er også prøvd ut i fosterhjem (www.atferdssenteret.no/tidlig-innsats-for-barn-i-risiko-tibir/category162.html).

4.4.2 Tidlig innsats for barn i risiko - (TIBIR)

Programmet bygger på prinsippene i PMTO (se over) samt kunnskap fra andre programmer, som De utrolige årene (DUÅ- Webster Stratton- se punkt 4.4.7). Målgruppen er familier med barn i alderen 3-12 år der barnet står i fare for å utvikle eller har utviklet atferdsvansker. TIBIR er utviklet for å kunne tilpasses det kommunale hjelpeapparatet. Programmet består av seks tiltak; foreldrerådgivning, konsultasjon, foreldregrupper, kartlegging, ferdighetstrening og PMTO- behandling. Programmet benyttes i barnehage, skole og i hjemmet (http://atferdssenteret.no for mer informasjon).

4.4.3 Multisystemisk terapi – MST

MST er en familie- og nærmiljøbasert behandling for ungdom i alderen 12-18 år, som har alvorlige atferdsvansker. Det kan dreie seg om ungdom som er voldelig eller aggressiv, som har problemer på skolen, som ruser seg, eller som har venner som har uheldig innflytelse på dem. For noen av ungdommene kan MST også være et alternativ til å måtte bo utenfor hjemmet. Målet for behandlingen er at ungdommen skal fungere godt uten atferdsproblemer. For å oppnå dette jobbes det med å styrke familiens samhold og omsorg for hverandre, og styrke foreldrenes oppdragelsespraksis. MST skal bidra til å hindre ungdommens kontakt med negative miljøer og bedre ungdommens prestasjoner i skolen eller arbeidslivet, og styrke kontakten mellom familien og omgivelsene, som det sosiale nettverket, skolen og fritidsaktiviteter. MST skal videre sette familien i stand til å løse framtidige problemer (for mer informasjon om MST se http://atferdssenteret.no).

4.4.4 Aggression Replacement Training – ART

Programmet er en gruppebasert strukturert pedagogisk opplæringsmetode, som har vist seg å være et effektivt redskap i forebygging, reduksjon og erstatning av aggressiv atferd hos barn og ungdom. Metoden benyttes i barnehage, barneskole, ungdomsskole, barnevernsinstitusjoner, innen psykiatri og i arbeid med personer med Asperger syndrom og autisme. Målsettingen med treningen er å bedre deltakernes evne til å fungere sosialt og redusere sinne. Treningen vektlegger å finne frem til handlingsalternativer som virker for hver enkelt, gjennom rollespillbasert trening. ART er et multimodalt program, som betyr at det inneholder komponenter som fokuserer på ulike aspekter ved sosial fungering. Følgende tre komponenter inngår i programmet: Sosial ferdighetstrening, sinnekontrolltrening og trening i moralsk resonnering.

4.4.5 Funksjonell familieterapi (FFT)

Funksjonell familieterapi (FFT) er en evidensbasert behandlingsmetode for familier hvor en ungdom (11–18 år) viser alvorlige atferdsvansker. I Funksjonell familieterapi blir ungdommens atferd sett i sammenheng med hvordan alle i familien gjensidig påvirker hverandre. Metoden fokuserer på å bedre familiens samspill, kommunikasjon og problemløsningsferdigheter, samt å endre eventuelle uheldige oppdragelsesstrategier. Behandlingen er inndelt i tre faser; involverings- og motivasjonsfasen, atferdsendringsfasen og generaliseringsfasen (Mørkrid, D. & Christensen, B. (2007). Funksjonell familieterapi: En evidensbasert familieterapeutisk behandling for ungdom og familier med alvorlige atferdsvansker. Tidsskriftet Norges barnevern, 84 (3), 15-23).

4.4.6 Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling (PALS)

PALS er en norsk tilpasning av de skoleomfattende modellene, som er utviklet ved Universitetet i Oregon i USA. Modellen er videreutviklet og tilpasset norske forhold av Atferdssenteret. Modellen har som målsetting å øke de ansattes kompetanse, gjennom å utvikle skolen som en lærende organisasjon. De ansatte får grunnleggende opplæring i universelle forebyggende tiltak som kommer alle elevene til gode. I tillegg får de opplæring i individuelle tiltak for de elevene som trenger ekstra sosial eller skolefaglig opplæring og støtte (For mer informasjon om PALS, se http://atferdssenteret.no).

4.4.7 De utrolige årene – DUÅ (Webster Stratton)

Dette programmet har som formål å forebygge eller behandle atferdsvansker hos barn i alderen 3-12 år. Nyere forskning om programmet, viser at programmet kan være virksomt både overfor atferdsvansker, foreldres psykiske vansker og foreldres opplevelse av stress i omsorgsrollen (Drugli, Larsson, Fossum og Mørch, 2010).

4.5 Strukturerende universelle hjelpetiltak

4.5.1 Circle of security (COS)

COS er betegnelsen på et program som tilbys familier for å styrke tilknytningen mellom barn og foreldre. Det er utviklet to versjoner av programmet; COS Virginia og COS International. Begge versjonene tilbyr COS både som et forebyggende og som et terapeutisk tiltak (www.ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-international-intervention/). Målsettingen er å styrke tilknytningen mellom foreldre og barn når barn har eller er i risiko for å utvikle tilknytningsvansker. Tiltaket skal hjelpe foreldrene til å etablere en trygg base overfor barna sine, lære om betydningen av tilknytning, utvikle evne til å forstå barnets signaler og styrke den følelsesmessige involveringen med barnet.

4.5.2 Marte Meo

Marte Meo er en veiledningsmetode som er ment å styrke utviklingsstøttende samhandling og kommunikasjon mellom voksne og barnet. Metoden benyttes i barnehager, skole og i den senere tid også i eldreomsorgen. Som hjelpetiltak i barneverntjenesten, er det foreldreveiledningen som er mest aktuell. Sentrale virkemidler i metoden er videopptak, som grunnlag for å analysere samspill og gi veiledning. Metoden er ressursorientert, da den fremhever det som fungerer heller enn det som ikke fungerer (Se for eksempel: Skilbred, D. (2005) Marte Meo - metoden. Nye metoder i et moderne barnevern. Bergen: Fagbokforlaget).

4.5.3 Sentre for foreldre og barn

Sentre for foreldre og barn er et frivillig døgnbasert og spesialisert tilbud om utredning og endringsarbeid for utsatte sped- og småbarnsfamilier. Tilbudet retter seg først og fremst mot de minste og mest risikoutsatte barna. De fleste av barna er i aldersgruppen 0-2 år. Mange av kommunene har verken kompetanse eller mulighet til å observere og følge opp foreldre med små barn. Sentrenes botilbud gir mulighet for tett oppfølging, blant annet ved å observere hvordan foreldrene mottar hjelpetilbudet. Det er foreldrene selv som ivaretar omsorgen av barnet under opphold i sentrene. Målet er å gi det enkelte barn bedre utviklingsmuligheter, gjennom å styrke foreldreferdighetene (www.bufetat.no/barnevern/).

4.5.4 Familieråd

Familieråd er ikke en behandlingsmodell, men en metode å fatte beslutninger på, som inkluderer familien i beslutningsprosesser i barnevernet. Familieråd kan benyttes både som et hjelpetiltak og i saker om omsorgsovertakelse. Familier som er i en vanskelig situasjon kan få hjelp til å gjennomføre et familieråd. Et familieråd er et møte hvor familien samles med slekt og andre som er betydningsfulle for barnet. Familieråd kan i korthet beskrives som en metode hvor den utvidede familien skal finne løsninger på et problem, og være med på å gjennomføre løsningen. Løsningene skal være innrettet mot barnet, og forslagene skal være realistiske å følge opp. Familieråd kan kombineres med andre hjelpetiltak. Familieråd iverksettes etter en konkret og individuell vurdering av barnets behov og forholdene i hjemmet (www.bufetat.no/barnevern/familieraad/).

4.5.5 International Child Development Program (ICDP)

Programmet er et gruppebasert foreldreveiledningsprogram, som har som mål å bedre samhandlingen mellom foreldre og barn. Programmet bygger på foreldrenes ressurser, gjennom blant annet å fremheve positive ferdigheter i foreldrenes samhandling med barna. Programmet skal øke foreldrenes sensitivitet og oppmerksomhet overfor barnet, gjennom å lære dem gode foreldreferdigheter. Programmet er bygget opp rundt tre dialoger og åtte tema for godt samspill (www.bufdir.no/Familie/veiledning_til_foreldre/ og www.icdp.no/om-icdp).

4.5.6 Trygg Base

Trygg Base er en modell for veiledning av fosterforeldre, basert på tilknytningsteoretiske forståelser. Modellen er utviklet i England. Fosterforeldre får kjennskap til Trygg Base gjennom sin deltagelse i PRIDE grunnopplæring. Veiledningen bygger på G. Schoefields modell for veiledning av fosterforeldre "Trygg base". Denne modellen består av fem utviklingsområder. I gruppeveiledningen gjennomgås disse områdene systematisk, og de kobles opp til utfordringene fosterfamiliene opplever, som for eksempel det å være tilgjengelig, hjelpe barnet til å kjenne tillit, gi sensitive gjensvar, hjelpe barnet til å håndtere og regulere følelser og atferd, godta barnet, bygge selvfølelse, hjelpe barnet til å kjenne at det mestrer og fremme familiemedlemskap samt å hjelpe barnet å høre til (www.bufdir.no/Fosterhjem/).

4.5.7 Nurse-Family Partnership (NFP)

Nurse-Family Partnership er et internasjonalt anerkjent forebyggende folkehelseprogram for barn og deres familier. Målgruppen er førstegangsforeldre som selv har hatt en vanskelig barndom og som fortsatt kan ha et krevende liv. Målsettingen er å forebygge omsorgssvikt, psykisk sykdom, og generelt bedre barns oppvekstvilkår gjennom tidlig innsats. Det gis oppfølging gjennom hjemmebesøk fra tidlig graviditet og frem til barnet fyller to år. Oslo og Rogaland piloterer programmet fra 2016 (www.regjeringen.no/id2470105/).