6 Frivillig plassering utenfor hjemmet som hjelpetiltak, § 4-4 sjette ledd

6.1 Innledning

Etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd kan barneverntjenesten som frivillig hjelpetiltak formidle plass til barnet i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige. Bestemmelsen tar sikte på formidling av heltidsplasseringer av kortere varighet. Ved plasseringer som antas å bli av lengre varighet skal vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 vurderes. Vilkåret for plassering utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd er på samme måte som for andre hjelpetiltak at barnet må ha et særlig behov for hjelp. I tillegg er et det et tilleggsvilkår at behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering utenfor hjemmet skal bare benyttes når dette av ulike grunner ikke kan avhjelpe problemene i det enkelte tilfellet. Når barnet plasseres utenfor hjemmet som hjelpetiltak, er det viktig at barneverntjenesten følger både barnets og foreldrenes utvikling nøye, jf. barnevernloven § 4-5. Målet skal i slike tilfeller være at barnet kan flytte hjem igjen så snart som mulig. Om dette skal kunne la seg gjøre, vil i mange tilfeller avhenge av foreldrenes evner og muligheter til å løse de problemene som gjorde plasseringen nødvendig. Her vil barneverntjenestens oppfølging og hjelp til foreldrene, bl.a. gjennom råd og veiledning, kunne være av sentral betydning for hvorvidt en slik snarlig tilbakeføring kan lykkes.

6.2 Plasseringsalternativer

Barnet kan etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd plasseres i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige.

Dersom barnet plasseres i fosterhjem, gjelder de samme reglene for disse fosterhjemmene som for fosterhjem som benyttes etter omsorgsovertakelse. Det er kommunen der fosterhjemmet ligger som har ansvaret for godkjenning og tilsyn av hjemmet jf. barnevernloven § 4-22 fjerde og femte ledd. Barneverntjenesten i omsorgskommunen har ansvaret for oppfølging og kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet, samt å gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning, jf. fosterhjemsforskriften § 7. Det skal inngås en skriftlig avtale mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten i omsorgskommunen om partenes rettigheter og plikter (godtgjøring, oppfølging m.m.). Ved frivillige plasseringer utøver fosterforeldrene den daglige omsorgen på vegne av barnets foreldre, og det er derfor viktig at barnets foreldre trekkes inn med hensyn til avtalens innhold, blant annet i spørsmål om samvær (Se retningslinjer for fosterhjem (Q-1072B): Avtale om barneverntjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser ved fosterhjemsplassering). Fosterhjemsavtalen utarbeidet av departementet skal benyttes så langt den passer, jf. fosterhjemsforskriften § 6.

Plassering av barn i et omsorgssenter for mindreårige etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd vil være aktuelt for barn med likeartede behov som enslige mindreårige asylsøkere. Dette vil typisk gjelde barn som bor i asylmottak sammen med sine foreldre.

6.3 Plasseringens varighet

Barnevernloven inneholder ingen tidsfrist for hvor lenge plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd kan opprettholdes. Det er imidlertid klart at plasseringer etter denne bestemmelsen først og fremst er tenkt benyttet der barnet rent midlertidig ikke kan bo hos foreldrene. Frivillig plassering som hjelpetiltak er derfor først og fremst aktuelt når foreldrene forbigående er ute av stand til å ivareta den daglige omsorgen for barnet, f.eks. ved sykdom eller andre forbigående vanskeligheter.

Hvis plasseringen utenfor hjemmet skal være av lengre varighet, er det i de fleste tilfeller viktig å skape større stabilitet og forutsigbarhet når det gjelder barnets omsorgssituasjon enn det plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd gir rom for. Dette gjelder særlig når barnet er lite. For ungdom og større barn kan det nok i større grad være mulig å skape tilstrekkelig forutsigbarhet og stabilitet også ved plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd. Det forhold at plasseringen vil vare over noe tid bør derfor i utgangspunktet ikke være noe selvstendig argument mot en slik frivillig plassering dersom ungdommen selv, de foresatte og kommunen er enig om plasseringen og oppholdet/plasseringen fremstår som uproblematisk. Det avgjørende er her som ellers hvilken løsning som etter en konkret vurdering fremstår som den beste for barnet/ungdommen totalt sett. Når det gjelder ungdom med atferdsvansker, kan barnevernloven § 4-4 sjette ledd ikke benyttes som «erstatning» for tiltak etter barnevernloven § 4-26 selv om § 4-26 også kan benyttes overfor barn som barneverntjenesten ikke har overtatt omsorgen for. Dersom vilkårene etter § 4-26, jf. § 4-24, foreligger, bør plasseringen fortrinnsvis skje med hjemmel i § 4-26 slik at ungdommen sikres rettssikkerhetsgarantier som følger av vedtak etter denne bestemmelsen. Når plasseringen skjer med hjemmel i barnevernloven § 4-26 regnes bl.a. barnet som part uansett alder.

6.4 Foreldrenes medbestemmelsesrett – samarbeid er en forutsetning

Når barnet plasseres utenfor hjemmet i henhold til § 4-4 sjette ledd, utøves den daglige omsorgen for barnet av fosterforeldre eller av den institusjon der barnet bor. Plasseringen kan bare skje med foreldrenes samtykke, og omsorgen utøves av andre på vegne av foreldrene, og ikke på vegne av barneverntjenesten slik som etter en omsorgsovertakelse etter § 4-12. Dette innebærer blant annet at barneverntjenesten ikke kan regulere foreldrenes bestemmelsesrett over barnet. Likevel er det klart at en del foreldrefunksjoner som gjelder barnets daglige liv må ivaretas av de personene eller den institusjonen som barnet er plassert hos, men dette skal i så stor grad som mulig skje i samarbeid med foreldrene. Barneverntjenesten kan heller ikke regulere omfanget av samvær mellom barnet og foreldrene, slik barneverntjenesten (dvs. fylkesnemnda) kan når omsorgen er overtatt, jf. barnevernloven § 4-19. Dette innebærer at plasseringer etter § 4-4 sjette ledd ikke kan benyttes i tilfeller der det er behov for å kontrollere eller begrense foreldrenes kontakt med barnet med mindre foreldrene selv er enige i dette, eller der det ikke er mulig å få til et nødvendig samarbeid mellom de involverte parter. Plassering etter § 4-4 sjette ledd forutsetter etter dette ikke bare enighet mellom foreldrene og barneverntjenesten om selve plasseringen, men også om innholdet i den. Det må for eksempel være enighet om spørsmål knyttet til skolegang eller barnehage, som for eksempel om barnet skal ha støttekontakt på skolen o.l. Også spørsmål om eventuell utgiftsdekning fra foreldrene eller barnet selv etter barnevernloven §§ 9-2 og 9-3 må det være enighet om. Det er viktig at slike spørsmål avklares på forhånd, slik at senere uklarheter og konflikter i størst mulig grad unngås.

6.4 Midlertidig forbud om flytting, jf. § 4-8 første ledd

Siden plassering etter § 4-4 sjette ledd bygger på foreldrenes samtykke, kan foreldrene i utgangspunktet når som helst kreve at plasseringen opphører slik at barnet flytter hjem igjen. Etter barnevernloven § 4-8 første ledd kan imidlertid fylkesnemnda vedta at barnet i inntil tre måneder ikke skal flyttes dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen eller dersom flyttingen vil skade barnet.

Formålet med § 4-8 første ledd er ikke å forberede til senere omsorgsovertakelse av barnet, men å forberede en tilbakeføring til foreldrene. Det er følgelig ikke noe vilkår for å vedta flytteforbud at foreldrene har manglende omsorgsevne på vedtakstidspunktet. Det forhold at foreldrene i en periode ikke har hatt den daglige omsorgen for barnet kan medføre at et for brått miljøskifte kan være vanskelig for barnet uavhengig av foreldrenes omsorgsevne. Det kan derfor være behov for å sikre en mykere overgang.

De to vilkårene i § 4-8 første ledd henger sammen. Dersom barnet vil ta skade av å flytte hjem til foreldrene, vil det normalt heller ikke være rimelig grunn for flyttingen. Og omvendt: Dersom barnet ikke vil ta skade av flyttingen vil det sjelden være behov for å nedlegge forbud mot flytting med den begrunnelse at det ikke er rimelig grunn for flyttingen. Alternativet om «rimelig grunn» vil nok i praksis bare få selvstendig betydning der det er usikkert om barnet vil ta skade av flyttingen. Det kan f.eks. tenkes ikke å foreligge rimelig grunn for flytting dersom forholdene i hjemmet ikke har endret seg i forhold til situasjonen på plasseringstidspunktet.

Et vedtak etter § 4-8 innebærer ingen innskrenkning i foreldrenes rettigheter utover at de ikke kan kreve å få barnet hjem med en gang. Foreldrene har for eksempel fortsatt rett til samvær med barnet. Paragraf 4-8 første ledd pålegger barneverntjenesten en plikt til å legge forholdene til rette slik at flytting tilbake til foreldrene kan skje med minst mulig ulempe for barnet. Samvær mellom barn og foreldre vil i denne sammenheng være svært viktig i den perioden flytteforbudet varer.

Foreløpig vedtak etter § 4-8 kan treffes av barnevernadministrasjonens leder dersom barnet kan bli vesentlig skadelidende hvis vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks, jf. barnevernloven § 4-9. Vedtaket må da så snart som mulig, og om mulig innen 48 timer, godkjennes av fylkesnemndslederen. Barneverntjenesten kan dersom det finnes påkrevet kreve bistand fra politiet til fullbyrding av vedtak etter § 4-8. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom foreldrene kidnapper barnet eller dersom barnet rømmer. Formålet med et vedtak om flytteforbud etter § 4-8 er jo at barnet så lenge flytteforbudet varer skal bli hvor det er.

Det kan ikke treffes vedtak om flytteforbud når barnet bor sammen med en eller begge foreldrene i et senter for foreldre og barn for å hindre at foreldrene tar barnet med seg når de selv flytter fra senteret. Det følger forutsetningsvis av § 4-8 første ledd og av formålet med bestemmelsen at den ikke tar sikte på situasjoner der barnet har bodd sammen med foreldrene på institusjon eller i fosterhjem. Dersom det er behov for å hindre at foreldrene tar barnet med seg ved utflytting i slike situasjoner, må det eventuelt treffes vedtak etter § 4-6.

6.6 Vedtak om omsorgsovertakelse, § 4-8 annet og tredje ledd

Selv om formålet med flytteforbud er å legge forholdene til rette for tilbakeflytting av barnet til foreldrene, kan det i løpet av den tiden som er satt for flytteforbudet vise seg at foreldrene ikke vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Dersom flyttingen vil innebære en risiko for at barnet vil komme i en omsorgssviktsituasjon som nevnt i § 4-12, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet ledd. Vilkåret for å treffe vedtak om omsorgsovertakelse er strengt: Det må være overveiende sannsynlig at flyttingen vil innebære en risiko som nevnt i § 4-12. På samme måte som ved vedtak om omsorgsovertakelse når barnet bor hos foreldrene må det kreves at omsorgsovertakelse etter § 4-8 er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og at situasjonen ikke kan avhjelpes med hjelpetiltak. Vedtak om omsorgsovertakelse kan også treffes uten at vilkårene i § 4-12 er tilstede dersom den frivillige plasseringen etter § 4-4 sjette ledd har vart i mer enn to år og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet, jf. § 4-8 tredje ledd. Dette vilkåret er det samme som for å nekte opphevelse av tidligere omsorgsvedtak etter § 4-21. Med «alvorlige problemer» menes at problemene klart må overstige den generelle skaderisiko ved miljøskifte, og at det må dreie seg om noe mer enn overgangsproblemer. Det skal foretas en kortsiktig og langsiktig vurdering. Utgangspunktet for denne vurderingen er at det å vokse opp hos sine biologiske foreldre i seg selv er et gode for barn, selv om det finnes andre som objektivt sett er bedre skikket til å ta seg av barnet. Vedtak om omsorgsovertakelse etter denne bestemmelsen kan på denne bakgrunn treffes selv om det ikke på det tidspunktet hjelpetiltaket vedtas er noe å utsette på foreldrenes omsorgsevne. Det er derfor viktig at foreldrene på tidspunktet for plasseringen informeres om mulighetene og vilkårene for omsorgsovertakelse i tilknytning til plassering etter § 4-4 sjette ledd. Videre må foreldrene gjøres oppmerksomme på at de må ta de nødvendige skritt for å få barnet tilbake igjen når omsorgsevnen bedrer seg, slik at det som i utgangspunktet var et frivillig hjelpetiltak ikke glir over i tvangsvedtak uten at foreldrene er klar over at dette kan skje. Bestemmelsen i § 4-8 tredje ledd bør anvendes med forsiktighet. Barneverntjenesten har et ansvar for å sørge for at foreldrene holder kontakten med barnet. Foreldrene vil i mange tilfeller trenge støtte til dette og hjelp til å bedre hjemmesituasjonen hvis den fortsatt er vanskelig. Dette har barneverntjenesten et ansvar for å hjelpe til med, jf. barnevernloven § 4-5 og punkt 7 nedenfor.

6.7 Omsorgsovertakelse etter § 4-12 fremfor frivillig plassering

Dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, og det må forutsettes at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg (f.eks. dersom det foreligger alvorlig/langvarig rusmisbruk eller alvorlige sinnslidelser hos foreldrene), bør det vurderes om det med en gang skal vedtas omsorgsovertakelse etter § 4-12 framfor frivillig plassering. Dette betyr imidlertid ikke at det må vedtas omsorgsovertakelse i slike tilfeller. Loven pålegger bare en plikt til å vurdere dette alternativet. Ved vurderingen av om barnet skal plasseres etter § 4-4 sjette ledd eller om det skal treffes vedtak om omsorgsovertakelse, må det legges avgjørende vekt på hva som i det enkelte tilfellet vil være til barnets beste, herunder hensynet til å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. barnevernloven § 4-1. Se nærmere om plasseringens varighet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd i punkt 6.2.