1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Nasjonalbudsjettet 1999. Nasjonalbudsjettet presenterer Regjeringens opplegg for den økonomiske politikken i 1999 og anslag for den økonomiske utviklingen de nærmeste årene. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 23. september 1998.

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.

Velferdssamfunnet skal utvikles videre og bidra til trygghet for familier og enkeltmennesker, og til muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal blant annet sikre gode utdanningstilbud, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.

En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til gode og stabile rammebetingelser for næringslivet og til en stabil økonomisk utvikling. Det vil gi et langsiktig grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Regjeringens økonomiske politikker basert på følgende hovedelementer:

• Finanspolitikken og utbyggingen av oljesektoren brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.

• Pengepolitikken rettes inn mot å holde kronen stabil overfor europeiske valutaer.

• Et inntektspolitisk samarbeid som skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.

• Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig, og til at det opprettholdes en spredt bosetting.

• En langsiktig, bærekraftig forvaltning av landets ressurser og effektiv miljøpolitikk med bruk av økonomiske virkemidler.

Den økonomiske politikken er utformet blant annet i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.

Regjeringen legger vekt på at den økonomiske politikken må være tilstrekkelig stram til å sikre en balansert utvikling i økonomien. Utformingen av statsbudsjettet tar utgangspunkt i at stabilisering av den økonomiske utviklingen og nødvendig nedkjøling av økonomien skal skje gjennom en tilstrekkelig stram finanspolitikk. Det er blant annet nødvendig for å legge grunnlaget for et meget moderat lønnsoppgjør neste år. Slik kan det også legges et bedre grunnlag for en normalisering av situasjonen i valutamarkedet og en nedgang i rentenivået. I Regjeringens budsjettforslag for 1999 legges det opp til en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge.

Norge er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Fra 1993 til 1998 anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 19,1 pst. Dette har gitt grunnlag for en svært positiv utvikling i arbeidsmarkedet, med en sysselsettingsøkning på 235 000 personer eller 11,6 pst. og nesten en halvering av arbeidsledigheten.

Oppgangen i norsk økonomi på 1990-tallet foregikk lenge uten vesentlig tap av kostnadsmessig konkurranseevne, i motsetning til under oppgangskonjunkturene på 1970- og 1980-tallet. Det har imidlertid gradvis utviklet seg ubalanser i norsk økonomi. Dette underbygges av blant annet følgende utviklingstrekk:

• Det er økende mangel på arbeidskraft over hele landet, og mange bedrifter og offentlige etater har problemer med å fylle ledige stillinger. Forholdet mellom antallet ledige stillinger og antallet arbeidsledige er nesten oppe på samme høye nivå som i 1987.

• Presset i arbeidsmarkedet har bidratt til en kraftig økning i lønnsveksten. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 kan bli om lag 6 pst., som er 2¾ prosentenheter høyere enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere. De høye lønnstilleggene i år innebærer at lønnsoverhengene inn i 1999 vil bli svært høye. Dette innebærer at lønnstilleggene neste år må bli langt lavere enn i år for at årslønnsveksten ikke skal tilta ytterligere. Lønnsnivået ved utgangen av 1998 anslås å ligge i gjennomsnitt om lag 7½ pst. høyere enn ved inngangen til året. Den økte lønnsveksten bidrar til å svekke norsk industris konkurranseevne og gir samtidig den høyeste reallønnsveksten siden midten av 1970-tallet.

• Prisstigningen forventes å øke og er høyere enn hos våre handelspartnere. Gjennomsnittlig konsumprisøkning fra 1997 til 1998 anslås til 2,3 pst. Fra 1998 til 1999 anslås økningen til 3¼ pst., som er om lag 1½ prosentenheter mer enn anslaget for våre handelspartnere. Den sterke lønnsveksten bidrar vesentlig til at prisstigningen tiltar.

• Kredittveksten er høy. Ved utgangen av juli var tolvmånedersveksten i publikums innenlandske bruttogjeld 10,1 pst.

• Veksten i norsk økonomi er i økende grad drevet fram av det private forbruket og oljeinvesteringene og av økt aktivitet i kommunene, mens eksporten og bedriftenes investeringer er i ferd med å utvikle seg svakere. Høy reallønnsvekst, kombinert med sterk vekst i sysselsettingen og i overføringene til husholdningene, blant annet gjennom folketrygden, bidrar til den sterke økningen i det private forbruket. Privat forbruk, som utgjør om lag halvparten av den samlede innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester, anslås å øke med nær 4 pst. i 1998 og med 2,7 pst. i 1999.

• Den sterke etterspørselsveksten i norsk økonomi gjenspeiles i en meget sterk økning i importen. I første halvår lå importvolumet av tradisjonelle varer hele 13 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Dette viser at norsk økonomi har nådd kapasitetsskranker, som fører til at den høye etterspørselen i økende grad dekkes av import. For 1998 anslås nå importen av tradisjonelle varer å vokse med nesten 8 pst. i volum, mens produksjonen i bedriftene i Fastlands-Norge øker med om lag 3 pst.

• Utenriksøkonomien svekkes. I 1997 var det et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på 57 mrd. kroner, mens det for 1998 nå anslås om lag balanse. I Nasjonalbudsjettet 1998 ble det til sammenlikning anslått et driftsbalanseoverskudd i 1998 på 94 mrd. kroner. Endringen i anslaget fra Nasjonalbudsjettet 1998 til nå skyldes i hovedsak lavere oljepris og oljeproduksjon enn tidligere lagt til grunn, men lavere vekst i tradisjonelle eksportinntekter og høyere import bidrar også vesentlig.

• Kronen har de siste månedene vært utsatt for et betydelig press i valutamarkedet. Dette må ses i sammenheng med den lave oljeprisen og de økonomiske problemene i Asia, Latin-Amerika og Russland. Kursen målt ved ECU-indeksen var 23. september om lag 7 prosent svakere enn i begynnelsen av året. For å motvirke fallet i kronekursen har Norges Bank økt det kortsiktige rentenivået. Den norske tremåneders pengemarkedsrenten var 23. september 8,0 prosent. Dette var om lag 3½ prosentenheter over ECU-renten. Inntil midten av mai i år lå den norske pengemarkedsrenten noe i underkant av ECU-renten.

Et hovedproblem i fastlandsøkonomien er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet er en nødvendig forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten igjen skal komme ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Hvis dette ikke skjer, vil bedringen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne som ble oppnådd i årene 1988 til 1994 kunne gå tapt i løpet av et par år. Tap av kostnadsmessig konkurranseevne har flere uheldige virkninger, blant annet:

• Industri og annen konkurranseutsatt virksomhet blir bygd ned fordi den taper pris- og kostnadsmessig konkurransedyktighet, og fordi troen på at det vil være varig lønnsomt å investere i slik virksomhet i Norge vil bli svekket.

• Virksomheter som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, blant annet varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som særlig retter seg mot det private forbruket, vil fortsatt i noen tid kunne ha sterk vekst og høy lønnsomhet. En må imidlertid etter hvert regne med betydelige avskallinger, slik det skjedde etter høykonjunkturen på midten av 1980-tallet.

• Nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og vekst i de delene av økonomien som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, kan føre til økt sentralisering.

• Svekket utenriksøkonomi og, etter noen tid, svekkede offentlige finanser vil øke landets avhengighet av framtidige oljeinntekter.

Økt yrkesdeltaking og redusert arbeidsledighet har gjort den sterke veksten i fastlandsøkonomien siden 1993 mulig. Økonomien er imidlertid nå preget av høy kapasitetsutnytting, med mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer. En må derfor regne med at vekstpotensialet for fastlandsøkonomien de nærmeste årene vil være vesentlig lavere enn hittil på 1990-tallet.

En moderat lavere vekst i etterspørselen etter varer og tjenester er derfor ikke tilstrekkelig for å redusere pressproblemene og gjenopprette balansen i norsk økonomi. Veksten i etterspørselen etter varer og tjenester må dempes vesentlig. En svakere utvikling i eksporten og lavere investeringer i næringslivet forventes ikke å være nok til å bringe den samlede etterspørselsveksten tilstrekkelig ned. Det er derfor nødvendig med en betydelig finanspolitisk innstramming i 1999.

Neste år er det anslått at samlet BNP vil vokse med vel 2½ pst. og BNP for Fastlands-Norge med vel 1¼ pst. Sysselsettingen anslås å øke med om lag 15 000 personer. Samtidig legges det til grunn at lønnsveksten avtar vesentlig. Fra 1998 til 1999 legges det til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 pst.

Det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for den økonomiske utviklingen. Usikkerheten gjelder blant annet følgende forhold:

• Den høye lønnsveksten kan feste seg. Dersom det også neste år blir sterk lønnsvekst, vil det bidra til ytterligere betydelig tap av kostnadsmessig konkurranseevne, sterkere prisstigning og fortsatt pressproblemer i norsk økonomi.

• De økonomiske problemene i Asia og i Latin-Amerika og den politiske uroen i Russland kan føre til et tilbakeslag i verdensøkonomien. Et internasjonalt tilbakeslag vil ramme norsk økonomi, særlig ved at det kan bidra til ytterligere fall i prisene på olje og andre råvarer.

• Det kan ta tid før kronekursen bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået igjen kommer ned mot europeisk nivå.

Et eventuelt ytterligere fall i oljeprisen og internasjonal valutauro kan bidra til en fortsatt svak kronekurs. Det samme kan høye lønnstillegg i neste års lønnsoppgjør og en manglende innstramming i finanspolitikken, fordi det vil bidra til at det etableres forventninger om varig høyere lønns- og prisstigning i Norge enn i utlandet.

Dersom kronekursen forblir svak, vil det på kort sikt isolert sett bidra til å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen. På lengre sikt vil imidlertid en svak kronekurs bidra til økt pris- og lønnsvekst, som svekker konkurranseevnen. Dette understreker viktigheten av at den økonomiske politikken bidrar til at valutakursen bringes tilbake til utgangsleiet.

Et vedvarende høyt norsk rentenivå vil isolert sett bidra til å dempe innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. I den grad et høyt rentenivå skyldes manglende finanspolitisk innstramming og fortsatt høy lønnsvekst, vil likevel den samlede økonomiske politikken bli for ekspansiv.

Et stramt finanspolitisk opplegg reduserer risikoen knyttet til den økonomiske utviklingen. Dersom en unnlater å bruke finanspolitikken til å dempe innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester, er det en klart større fare enn ellers for at rentenivået blir liggende høyt over lengre tid. En slik politikk ville også øke risikoen for et kraftig økonomisk tilbakeslag senere.

Det er usikkert hvor sterk nedkjøling av norsk økonomi som er nødvendig for å bringe lønns- og kostnadsveksten raskt ned til nivået hos våre handelspartnere. Erfaringer både fra Norge på 1980-tallet og fra andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette har krevd tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen legger stor vekt på å unngå at norsk økonomi igjen kommer i en slik situasjon.

Under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet har det norske arbeidsmarkedet vist seg å være fleksibelt i internasjonal sammenheng. I lang tid klarte norsk økonomi å kombinere økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet med relativt moderat lønnsvekst, selv om lønnsveksten har vært høyere enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere etter 1994. Et stramt finanspolitisk opplegg og en videreføring av en pengepolitikk rettet inn mot stabil valutakurs overfor europeiske valutaer bør derfor gi et grunnlag for en gjennomføring av inntektsoppgjørmed meget moderate tillegg neste år.

Svekkelsen av kronen i valutamarkedet må antas å skyldes blant annet fallet i oljeinntektene, de høye lønnstilleggene i vår og andre tegn på økende pressproblemer i norsk økonomi. Siden midten av august ble presset på kronen forsterket av uroen i de internasjonale finansmarkedene, som har sammenheng med de økonomiske problemene i Asia og krisen i Russland. Den internasjonale valutauroen har særlig rammet land med stort innslag av råvarebasert eksport som New Zealand, Australia og Canada. Sverige og Danmark har også blitt rammet.

Presset på kronen har gjort det nødvendig med en betydelig renteøkning. Etter å ha økt dagslåns- og foliorenten med til sammen 4½ prosentenheter siden mars i år, kunngjorde Norges Bank 24. august at den inntil videre ikke ville øke rentene ytterligere. Banken uttalte samtidig at de pengepolitiske virkemidlene var rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet i samsvar med valutakursforskriften.

Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn i Europa. Det vises i denne sammenheng til følgende:

• Til tross for pressproblemer etter mange år med sterk økonomisk vekst, er de fundamentale forholdene i norsk økonomi gunstige sammenliknet med de aller fleste andre land. Norge har blant annet meget gode offentlige finanser og høy yrkesdeltakelse.

• Den finanspolitiske innstrammingen for 1999 vil bidra til å styrke tilliten til at lønns- og prisveksten blir moderat i årene framover.

• Det norske rentenivået har på hele 1990-tallet ligget om lag på linje med ECU-renten, med unntak av kortvarige perioder med valutauro under den europeiske valutakrisen høsten 1992 og før EU-avstemningen høsten 1994.

• Den pengepolitiske virkemiddelbruken vil bidra til å styrke kronen.

Tidligere erfaring har vist at pengepolitikken har bidratt til å bringe kronekursen tilbake når den er kommet utenfor utgangsleiet. I begynnelsen av 1997 var kronen under appresieringspress. Den norske pengemarkedsrenten ble da holdt lavere enn ECU-renten. Dette bidro til at kronekursen etter noen tid kom tilbake til utgangsleiet.

Utviklingen de senere månedene har vist at norsk økonomi er sårbar for fall i oljeprisen. Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 135 kroner pr. fat. Det vedtatte budsjettet for inneværende år var basert på en oljepris på 125 kroner. Anslaget ble nedjustert til 110 kroner i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Den faktiske oljeprisen i august var til sammenlikning 92 kroner, mens gjennomsnittet hittil i år er 100 kroner. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 100 kroner i 1998 og 110 kroner i 1999.

Denne utviklingen viser at budsjettpolitikken bør være langsiktig, der det særlig tas høyde for at framtidig oljepris er usikker. Den økonomiske politikken må bygge på at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned, samtidig som det økende antallet eldre i befolkningen vil føre til kraftige økninger i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. For å sikre staten økonomisk handlefrihet, er det nødvendig at den finansielle posisjonen styrkes ved avsetning av midler i Statens petroleumsfond.

I finanspolitikken er det nødvendig både å inndra privat kjøpekraft og å begrense veksten i offentlige utgifter. Behovet for å inndra kjøpekraft må ses i lys av den sterke veksten i det private forbruket, og at det er ønskelig å skjerme bevilgninger til prioriterte områder.

Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1999 er:

• En finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge eller om lag 9 mrd. kroner, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.

• En reell økning i innbetalte skatter og avgifter på om lag 4,0 mrd. kroner. Av dette gjelder 0,5 mrd. kroner oljeselskapene. Skatte- og avgiftsnivået utenom konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg neste år øker med om lag 5,4 mrd. kroner på årsbasis (påløpt verdi), hvorav 0,4 mrd. kroner gjelder oljeselskapene. Den tidsavgrensede avgiften på investeringer i bygg og anlegg anslås å øke påløpte skatter i 1999 med 1,4 mrd. kroner, men gir ingen budsjettvirkning før i år 2000.

• En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 1 pst. fra anslag på regnskap for 1998 til 1999. Målt i forhold til vedtatt budsjett for 1998 anslås utgiftsveksten til 1¾ pst. Ved beregning av den underliggende utgiftsveksten er det korrigert for utgifter til renter, dagpenger, petroleumsvirksomhet og enkelte regnskapsmessige forhold.

• Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 1999 (anslag på regnskap) anslås til 5,5 mrd. kroner.

• Avsetningen til Statens petroleumsfond anslås til 52,2 mrd. kroner etter at det oljekorrigerte underskuddet er dekket inn. I tillegg anslås renter og utbytte på oppspart kapital i petroleumsfondet til 6,1 mrd. kroner. Den samlede kapitalen i petroleumsfondet ved utgangen av 1999 anslås til om lag 223 mrd. kroner.

• De samlede nettofinansinvesteringene i offentlig forvaltning, som er et uttrykk for den finansielle sparingen i stats- og kommuneforvaltningen, anslås i 1999 til 70,3 mrd. kroner eller 6,0 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig gjeld slik den defineres i Maastricht-kriteriene, anslås til 322 mrd. kroner eller 27,5 pst. av BNP ved utgangen 1999. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til 481 mrd. kroner eller 41 pst. av BNP ved utgangen av 1999.

I det foreslåtte skatte- og avgiftsopplegget øker påløpte skatter og avgifter for Fastlands-Norge neste år med 2,9 mrd. kroner mer enn de innbetalte skattene. Av dette utgjør konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg 1,4 mrd. kroner. Påløpte, ikke innbetalte skatter og avgifter har en innstrammingseffekt. Denne effekten fanges ikke opp av endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet, som er basert på betalte inntekter og utgifter. Skatteopplegget innebærer derfor at statsbudsjettet for 1999 har noe større innstrammingseffekt enn endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet alene gir uttrykk for.

Statens netto renteinntekter, utenom renteinntekter fra Norges Bank og renteutgifter på utenlandslån, anslås å øke med vel 2 mrd. kroner neste år. Økningen i pengemarkedsrentene den senere tid fører til økte renteinntekter fra statsbankene. Samtidig motvirkes dette i noen grad av økte renteutgifter på statens gjeld.

Innenfor en moderat vekst i statsbudsjettets utgifter, har Regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 1999 foretatt betydelige utgiftsreduksjoner for å finne rom for noen viktige satsingsområder. Regjeringen har særlig prioritert helse- og omsorgssektoren, tiltak for distriktene og opptrapping av kontantstøtten. De viktigste prioriterte områdene er:

• Bevilgningene til tiltak mot kreft foreslås økt med 135 mill. kroner, for blant annet å følge opp målet i kreftplanen om å bygge opp den nasjonale strålebehandlingskapasiteten til det nivået Verdens Helseorganisasjon (WHO) anbefaler.

• Utstyrsplanen for sykehus følges opp med økte bevilgninger på 130 mill. kroner.

• Planen for psykisk helse følges opp ved at bevilgningene økes med 400 mill. kroner. Dette er fordelt på bevilgninger til fylkeskommunene, kommunene og statlige tiltak, herunder utdanningstiltak.

• Ressursinnsatsen til sykehusbehandling økes med 300 mill. kroner, som kanaliseres gjennom rammetilskuddet for fylkeskommunene og de øremerkede bevilgningene til innsatsstyrt finansiering.

• Satsingen innen eldreomsorgen følges opp ved at bevilgningene til investeringer og drift økes med 1 453 mill. kroner. Regjeringen foreslår samtidig å utvide planperioden for handlingsplanen med to år.

• Budsjettet er innrettet med sikte på en god distriktspolitisk profil. Blant annet økes bevilgningene til ulike distriktspolitiske tiltak med om lag 620 mill. kroner. Tilrettelegging for nye arbeidsplasser i distriktene, anvendelse av informasjonsteknologi som distriktspolitisk virkemiddel og utvikling av desentraliserte utdanningstilbud er blant de mest sentrale virkemidlene.

• Reformen med kontantstøtte utvides til også å omfatte toåringer, i tråd med Stortingets tidligere vedtak. Totalt øker bevilgningene til kontantstøtte for ett- og toåringer med 2 060 mill. kroner til 2 820 mill. kroner .

• Bevilgningene til barnehager foreslås økt med 360 mill. kroner for å følge opp målet om barnehageplass til alle som ønsker det i år 2000. Økningen inkluderer midler til nye plasser for 1999, helårsvirkningen av plasser etablert i 1998, konsekvenser av vesentlig høyere utbygging i 1997 enn tidligere lagt til grunn og økte kostnader som følge av flere plasser for barn under tre år. Fra 1. august 1998 er det lagt opp til å harmonisere tilskuddssatsene til barnehagene med satsene for delvis kontantstøtte. Dette innebærer økte tilskuddssatser for korttidsplasser. I budsjettforslaget er det videre lagt til grunn en økning på 2 500 nye barnehageplasser i 1999.

• Det legges fram en revidert handlingsplan for funksjonshemmede. Bevilgningene til dette formålet økes med 66 mill. kroner.

• Bevilgningene til Jernbaneverket økes med 260 mill. kroner. Krengetog og vedlikehold i jernbanen prioriteres.

• Bevilgningen til veier er om lag nominelt uendret fra 1998 til 1999. Innenfor budsjettrammen er vedlikehold av veinettet, trafikksikkerhet, miljø og rassikring prioritert.

• Bevilgningene til energiøkonomisering og nye, fornybare energikilder foreslås økt med 40 prosent, fra 193 mill. kroner til 270 mill. kroner.

• Regjeringen følger opp forslagene i St prp nr 82 (1997-98) om oppgjør for den økonomiske behandlingen i Norge av den jødiske minoritet under andre verdenskrig. Forslagene i statsbudsjettet for 1999 utgjør til sammen 101,5 mill kroner. Medregnet den foreslåtte bevilgningen i St prp nr 82 (1997-98) på 223 mill. kroner, utgjør samlet bevilgning i 1998 og 1999 324,5 mill. kroner av en total ramme på opp mot 450 mill. kroner.

• Teknologisatsingen i næringslivet styrkes gjennom en bevilgning på 25 mill. kroner og en tilsagnsfullmakt på 75 mill. kroner til en ny ordning med tilskudd til prosjektutvikling. Ordningen er hovedsakelig rettet mot forsknings- og utviklingsaktivitet som har utspring i universitets- og høgskolemiljøene, samt næringslivets egen forsknings- og utviklingsaktivitet. Regjeringen foreslår i tillegg å styrke teknologisatsingen i de fire regionale såkornfondene. Den næringspolitiske innsatsen omfatter også en betydelig økning av Landbruksdepartementets rammer. Som følge av jordbruksoppgjøret for 1998-99, øker bevilgningene med 675 mill. kroner sammenliknet med vedtatt budsjett for 1998.

• Bevilgningene til Norges forskningsråd over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett foreslås økt med 55 mill. kroner eller om lag 10 pst. Medisinsk forskning blir særlig prioritert. Regjeringen foreslår en samordnet og betydelig økt satsing på marin forskning over Forskningsrådets budsjett. Videre legger Regjeringen stor vekt på å utvikle kompetanse i distriktene, og foreslår å øke basisbevilgningene til de regionale instituttene med 15 mill. kroner.

I tillegg til disse forslagene, foreslår Regjeringen å øke innvilgningsrammene for SNDs grunnfinansieringsordning med 300 mill. kroner og SNDs lavrisikolåneordning med 400 mill. kroner. Rammene for Landbruksbankens lån økes med 150 mill. kroner til 400 mill. kroner i 1999. Husbankens samlede innvilgningsramme økes fra 8 mrd. kroner i 1998 til 9 mrd. kroner i 1999. Kommunal- og regionaldepartementet vil i omgrupperingsproposisjonen for 1998 vurdere å foreslå at inntil 50 pst. av økningen av Husbankens innvilgningsramme for 1999 kan benyttes allerede i 1998.

Deler av bevilgningene på de områder Regjeringen særlig har prioritert innebærer økte overføringer til kommuneforvaltningen.

For å styrke aktivt og privat eierskap i små og mellomstore bedrifter, går Regjeringen inn for en gunstigere skattemessig behandling av opsjoner og ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift. Videre vil vilkårene for å overta familieeide bedrifter bli bedret. Regjeringen legger samtidig med statsbudsjettet fram en handlingsplan for små bedrifter, der det blant annet legges opp til å gjennomføre forenklinger av regelverket.

Innsats mot vold på offentlig sted i Oslo og andre større byer skal gis prioritet gjennom Regjeringens tiltaksplan »Trygghet i sentrum».

I forbindelse med tusenårsmarkeringen foreslår Regjeringen at det bevilges vel 70 mill. kroner i 1999.

Regjeringen har satt nye, ambisiøse nasjonale mål for luftkvalitet. En realisering av målene vil blant annet kreve reguleringer av bruk av piggdekk, veiprising, styrket kollektivtilbud og akutte tiltak mot de trafikkrelaterte utslippene.

En stor del av utgiftene på statsbudsjettet er bundet opp som følge av tidligere vedtak og endringer i blant annet demografiske forhold. Utgiftene i de regelstyrte overføringsordningene under folketrygden øker betydelig, blant annet utgiftene til sykepenger og uføretrygd. Medregnet økningen i minstepensjonen fra 1. mai 1998, kan det anslås at folketrygdens utgifter øker reelt med om lag 6,8 mrd. kroner fra vedtatt budsjett 1998 til 1999, som alene bidrar til en reell vekst i statsbudsjettets utgifter med om lag 1¾ pst. Behovet for tilstrekkelig finanspolitisk innstramming, sammen med de nye prioriteringene og de automatiske utgiftsøkningene, gjør det nødvendig å gjennomføre betydelige utgiftsreduksjoner.

Regjeringen foreslår i forbindelse med statsbudsjettet for 1999 å redusere antall feriedager med én dag. Dette vil øke den årlige arbeidstiden og dermed bidra til å redusere presset i arbeidsmarkedet og øke verdiskapingen. Samtidig foreslås det å redusere prosentsatsen for feriepenger med 0,4 prosentpoeng, fra 10,2 pst. til 9,8 pst. av arbeidsinntekten i opptjeningsåret. Det legges opp til at disse endringene gjennomføres med virkning fra 1. januar 1999.

Regjeringen foreslår å utvide arbeidsgiverperioden for sykelønn fra 2 uker og 2 dager til 3 uker fra 1. april 1999. Dette må ses i sammenheng med forslaget om å redusere ferien med én dag. Den budsjettmessige innsparingen av dette tiltaket er anslått til om lag 680 mill. kroner i 1999.

Redusert ferie i kombinasjon med redusert sats for feriepenger innebærer at lønnstakere må arbeide én dag mer i året uten at dette gir økt inntekt. For å få en rimelig grad av likebehandling mellom pensjonister og lønnstakere, er det som en budsjettmessig forutsetning lagt til grunn en regulering av grunnbeløpet våren 1999 som gir 0,3 prosentpoeng lavere vekst fra 1998 til 1999 enn den anslåtte lønnsveksten. Dette vil redusere veksten i trygdeutgiftene med 300 mill. kroner neste år.

Utvidelsen av kontantstøtten er en av de viktigste satsingene i budsjettet. Småbarnstillegget ble i sin tid innført som et ekstra tilskudd til familiene med de yngste barna. Kontantstøtten kommer som et nytt og bedre tilbud til dem som velger andre omsorgsformer enn barnehage. Regjeringen foreslår derfor at småbarnstillegget i barnetrygden faller bort for mottakerne av kontantstøtten. Den budsjettmessige innsparingen er anslått til 660 mill. kroner.

I lys av utviklingen på arbeidsmarkedet reduseres gjennomsnittlig antall tiltaksplasser under ordinære arbeidsmarkedstiltak fra 10 000 i andre halvår 1998 til 8 000 neste år.

Andre større innstrammingsforslag er:

• Det settes ikke i gang nye statlige bygg under Statsbygg. Bevilgningene til igangsetting av nye bygg foreslås satt ned med 162 mill. kroner.

• Egenbetalinger i helse- og omsorgssektoren økes, blant annet gjennom økt brukerbetaling ved korttidsopphold i institusjoner (40 mill. kroner), ved at barn og pensjonister må betale samme prosentvise andel av kostnadene for legemidler og sykepleieartikler som den øvrige befolkning (335 mill. kroner), ved at utgiftstaket for egenandeler økes fra 1290 kroner til 1550 kroner (105 mill. kroner) og ved at egenandelen for legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi økes med 7 pst. fra januar 1999 (175 mill. kroner).

• Referanseprissystemet for legemidler foreslås utvidet til nye sykdomsgrupper og utvides ved at flere former for legemidler regnes som medisinsk likeverdige. Forslaget anslås å gi en innsparing på om lag 75 mill. kroner.

• Ordningen med tilskudd til sysselsetting av sjøfolk foreslås avviklet fra 1.1.1999, som følge av bedre generelle rammebetingelser og gode økonomiske vilkår for skipsfartsnæringen de siste årene. Forslaget vil gi en innsparing på om lag 200 mill. kroner.

• Refusjonsordningen for dokumentavgift på kraftverk foreslås fjernet. Dette anslås å gi en netto innsparing på 125 mill. kroner.

• Stabilt samboende, dvs. par som har bodd sammen 12 av de 18 siste månedene, uten felles barn, men med særkullsbarn, gis samme rettigheter til overgangsstønad som ektepar og stabilt samboende med felles barn. Forslaget anslås å gi en innsparing på 85 mill. kroner.

• Forsvarsbudsjettet holdes om lag nominelt uendret, noe som innebærer en reell reduksjon i forsvarsrammen på i underkant av 600 mill. kroner utenom internasjonale fredsoperasjoner. Gjennom omdisponeringer innenfor forsvarsrammen vil det bli foreslått å tilføre internasjonale operasjoner (fredsoperasjoner) ytterligere inntil 220 mill. kroner for andre kvartal 1999. Midler til eventuelle fredsoperasjoner i andre halvår 1999 vil bli foreslått bevilget i tillegg til den rammen som nå foreslås.

• Det foreslås at barnetrygden ikke prisjusteres og at satsstrukturen for søskengraderingen forenkles. Forslagene gir en innsparing på 865 mill. kroner.

• Kravet til minsteinntekt for rett til sykepenger foreslås økt fra 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp til 125 pst. av folketrygdens grunnbeløp. Dette gir en anslått innsparing på 265 mill. kroner.

Kommunesektorens reelle inntekter økte med vel 4¼ pst. fra 1996 til 1997. Sektorens inntekter vokser videre fra dette høye nivået både i 1998 og 1999.

I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 og Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble veksten i kommunenes reelle inntekter fra 1997 til 1998 anslått til om lag 1 pst. Anslaget bygde blant annet på en forutsetning om 5 pst. lønnsvekst. Resultatet fra lønnsoppgjørene tilsier imidlertid at lønnsveksten for de kommuneansatte i gjennomsnitt blir nærmere 6 pst. Høyere lønnsvekst enn forutsatt bidrar isolert sett til å redusere kommunenes realinntekter i 1998 med anslagsvis 1,1 mrd. kroner. Skatteanslaget er ikke endret i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Den reelle inntektsveksten i 1998 anslås nå til om lag ¾ pst. Blant annet som følge av de høye lønnstilleggene i vårens lønnsoppgjør, vil kommunene få høyere utgifter til pensjonspremier enn tidligere antatt.

I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 ble det lagt opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på 1-1¼ pst. fra 1998 til 1999, tilsvarende om lag 2-2½ mrd. kroner. Det opplegget som nå legges fram, innebærer en reell inntektsvekst på vel 1¼ pst., eller knapt 2,6 mrd. kroner, og er følgelig i tråd med det som ble varslet. Hoveddelen av veksten er knyttet til handlingsplanene for eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinvesteringer på sykehus og kreftbehandling. Regjeringen foreslår at planperioden for eldresatsingen utvides fra fire til seks år, noe som reduserer bevilgningene til investeringer med vel 150 mill. kroner i 1999 i forhold til tidligere forutsetninger. Tilskuddet til drift økes som forutsatt med 800 mill. kroner.

I Kommuneøkonomiproposisjonen la Regjeringen opp til om lag samme reelle nivå på kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1999 som i 1998. Blant annet som følge av stortingsvedtak i forbindelse med behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen foreslår Regjeringen nå å redusere det reelle skattenivået med 800 mill. kroner, mot en tilsvarende økning i rammetilskuddene. Dette bidrar til en bedre fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner.

Som varslet i Kommuneøkonomiproposisjonen foreslår Regjeringen at skatt på alminnelig inntekt fra etterskuddspliktige (selskapsskatten) i sin helhet blir en statlig skatt. Endringen gjøres gjeldende fra inntektsåret 1998, slik at den får budsjettvirkning for 1999. I tillegg foreslås en tilsvarende omlegging for visse formuesskatter på en del upersonlige skattytere, blant annet sparebanker og forbrukerforeninger. Omleggingen medfører en administrativ forenkling. Det samlede inntektsbortfallet for kommunene som følge av disse forslagene utgjør om lag 6 mrd. kroner. Dette kompenseres gjennom å heve de kommunale skattørene for personlige skattytere, og gjennom å øke naturressursskatten innenfor kraftverksbeskatningen.

Skatte- og avgiftsopplegget er tilpasset behovet for finanspolitisk innstramming, herunder å bidra til å dempe veksten i det private forbruket og til at bevilgninger til prioriterte områder kan skjermes.

Regjeringen legger i forslaget til skatteopplegg for 1999 vekt på å redusere forskjellen mellom beskatningen av kapitalinntekter og lønnsinntekter, forenkle reglene og styrke fordelingsprofilen. Hovedelementene i forslaget til skatteopplegg for 1999 er:

• Skatten på alminnelig inntekt økes fra 28 pst. til 29 pst.

• Klassefradragene og minstefradraget økes.

• De to trinnene i toppskatten erstattes av ett trinn med en sats på 13,2 pst. Samtidig økes innslagspunktene for toppskatt. Høyeste marginalskatt for lønnstakere blir etter dette 50 pst.

• Særfradragene for alder og uførhet og beløpsgrensen i formuestillegget i skattebegrensningsregelen for pensjonister holdes nominelt uendret.

• Grensen for skattefri nettoinntekt for pensjonistektepar oppjusteres mer enn lønnsveksten. For enslige pensjonister er oppjusteringen lavere enn lønnsveksten. Minstepensjonister uten annen inntekt eller formue skal fortsatt ikke betale skatt.

• Foreldrefradraget for legitimerte utgifter til pass og stell av barn økes.

• Ligningsverdien for fast eiendom oppjusteres med 10 pst.

• Regelverket for reisefradrag forenkles.

• Reglene for opsjonsbeskatning endres, slik at mindre opsjoner ikke skattlegges ved tildeling og grensen for skattefri fordel ved ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift økes.

• Den ekstra arbeidsgiveravgiften på lønnsinntekter over 16 G økes til 15 pst.

• Grunnrenteskatten på kraftproduksjon økes med 5 prosentpoeng.

• Rederibeskatningen strammes inn.

I samsvar med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1998 regelfestes en konjunkturavgift på 5 pst. på investeringer i nye bygg og anlegg. Avgiften vil bli vurdert løpende i lys av konjunktursituasjonen.

Utenom konjunkturavgiften på investeringer i bygg og anlegg økes skattenivået med 3,2 mrd. kroner (påløpt verdi). Innbetalte skatter anslås å øke med 1,5 mrd. kroner.

Det legges opp til netto innstramminger i avgiftene på 2,2 mrd kroner på påløpt basis i 1999. Betalte avgifter anslås å øke med 2,5 mrd. kroner medregnet økte betalinger av CO₂-avgiften på oljevirksomhet som følge av vedtaket om å øke satsen i 1998 ved Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 1998. De viktigste forslagene til avgiftsøkninger er:

• Forbruksavgiften på elektrisk kraft økes med 2,5 øre pr. kWh, og avgiftsfritaket for elektrokjeler med brenselfyrt reserve fjernes.

• Det innføres en grunnavgift på fyringsolje på 19,1 øre pr. liter.

• Avgiftene på røyketobakk, sigarer, snus og skråtobakk økes reelt med 33 pst.

• Avgiftene på kombinerte biler og på biler med kraftig motor økes.

Det foreslås blant annet følgende avgiftslettelser:

• Investeringsavgiften for landbruket oppheves som varslet i proposisjonen om jordbruksoppgjøret.

• Fribeløpet i arveavgiften dobles.

Regjeringen tar sikte på å innføre en ordning der innbetalt dokumentavgift kommer til fradrag i arveavgiften ved arveavgiftsoppgjør ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Dette vil ha samme virkning som et fritak for dokumentavgift ved slike generasjonsskifter. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake med et konkret forslag om en slik ordning i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999.

For de øvrige avgiftene legges det, med enkelte mindre unntak, opp til en reell videreføring av gjeldende avgiftssystem, dvs. at kvantumssatsene prisjusteres og verdisatsene videreføres.

De vedtatte endringene i forbindelse med St prp nr 54 (1997-98) Grønne skatter gjøres gjeldende fra 1999. I tråd med Stortingets vedtak forutsettes inntekts- og utgiftsøkninger i tilknytning til disse omleggingene å gå i balanse.

Markedsverdien av Statens petroleumsfond var ved utgangen av juni i år 135,5 mrd. kroner. Avkastningen i første halvår var på 5,88 pst. målt i internasjonal valuta. Denne avkastningen gir en indikasjon på økningen i fondets internasjonale kjøpekraft i perioden. Avkastningen var lavere i andre kvartal 1998 enn i første kvartal. Dette hadde blant annet sammenheng med svakere kursutvikling på aksjer i andre kvartal. Kursfallet på de internasjonale aksjebørsene har fortsatt med økt styrke i de senere ukene. Dette bidrar til å redusere avkastningen på petroleumsfondets investeringer etter utgangen av andre kvartal.

Bakgrunnen for at en del av petroleumsfondet plasseres i egenkapitalinstrumenter er fondets langsiktige investeringshorisont, og at det over tid er grunn til å forvente en meravkastning på aksjer sammenliknet med obligasjoner. I tillegg reduseres den samlede risikoen for fondets midler når det kan investeres både i aksjer og obligasjoner. Selv om aksjeplasseringer over tid ventes å gi høyere avkastning, må en regne med at fondets aksjeplasseringer i perioder har svak og endog negativ avkastning.

Som omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1998, arbeider Regjeringen med spørsmålet om visse endringer i retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet, der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive og lett identifiserbare forhold. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 1999.

Sysselsettingspolitikken skal bidra til varig høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. I dagens situasjon på arbeidsmarkedet må sysselsettingspolitikken innrettes mot å sikre tilgangen av kvalifisert arbeidskraft. Den viktigste oppgaven for arbeidsmarkedsetaten vil være målrettet formidlingsbistand til arbeidssøkere og rekrutteringsbistand til arbeidsgivere.

Utvalget som har vurdert reglene for arbeidsutleie og arbeidsformidling (Blaalid- utvalget) foreslår i sin utredning blant annet å oppheve arbeidsmarkedsetatens monopol på formidling av arbeidskraft og å myke opp reglene for arbeidsutleie. Regjeringen vil følge opp disse forslagene etter at utredningen har vært på høring.

Endringer i arbeidslivet og samfunnsutviklingen for øvrig gjør at det er behov for å vurdere ulike bestemmelser i arbeidsmiljøloven, blant annet arbeidstidsbestemmelsene. Både hensynet til arbeidstakerne og arbeidsgiverne kan tilsi behov for større fleksibilitet. På denne bakgrunn vil Regjeringen nedsette et partssammensatt utvalg. Mangelen på arbeidskraft i mange bransjer kan tilsi at arbeidsmiljølovens grenser for overtidsarbeid pr. uke og pr. fire uker mykes opp. Utvalget vil derfor bli bedt om å avgi en delinnstilling om dette spørsmålet i løpet av kort tid, slik at et eventuelt forslag om slik oppmyking innenfor de gjeldende grensene for overtidsarbeid pr. år kan fremmes raskt.

Bedringen på arbeidsmarkedet har ført til at arbeidsmarkedstiltakene for ordinær arbeidskraft er redusert betydelig, fra nær 60 000 plasser i 1993 til om lag 10 000 plasser som gjennomsnitt for 2. halvår 1998. For 1999 vil den foreslåtte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak gi rom for i gjennomsnitt 8 000 tiltaksplasser. Utviklingen vil bli fulgt nøye, slik at tiltaksnivået kan tilpasses eventuelle endringer i arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltakene rettes inn mot å gi kompetanse til arbeidsledige, slik at disse raskest mulig kan gå inn i de ledige jobbene og på den måten avhjelpe mangelen på arbeidskraft. Tiltakene bør også bidra til å gi innvandrere og funksjonshemmede gode muligheter til yrkesdeltakelse. Arbeidsmarkedsopplæringen (AMO) er det største enkelttiltaket rettet mot ordinære arbeidssøkere, og det viktigste av kvalifiseringstiltakene.