2 De økonomiske utsiktene

2.1 Hovedtrekk

Det er uvanlig stor usikkerhet om utviklingen i verdensøkonomien. Krisen i Asia ventes å bli mer langvarig og langt dypere enn tidligere antatt, samtidig som den har spredd seg til andre deler av verden. Anslaget for veksten i verdensøkonomien for inneværende år er på denne bakgrunn mer enn halvert i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet i fjor, til 2 pst. Veksten er ventet å ta seg noe opp igjen neste år. Den økonomiske veksten hos Norges handelspartnere anslås imidlertid å holde seg relativt godt oppe både i 1998 og 1999. Dette må ses på bakgrunn av at Norges viktigste handelspartnere har en begrenset samhandel med de kriserammede landene i Asia og med Russland. Usikkerheten og risikoen for en svakere utvikling enn anslått er imidlertid betydelig, særlig dersom det blir en omfattende internasjonal valutauro og en større og mer varig nedgang i aksjemarkedene i USA og Vest-Europa.

Den svake utviklingen i Asia er trolig en viktig faktor bak den meget svake utviklingen i oljeprisen og i andre råvarepriser. Norsk økonomi er sårbar for prisfall på olje og råvarer, pga. den store andelen petroleumsproduksjon og produksjon av metaller, treforedlingsprodukter og kjemiske råvarer. For de fleste andre industriland har fallet i oljeprisene og råvareprisene vært en fordel og bidratt til å holde den økonomiske veksten oppe til tross for den svake utviklingen i Asia.

I løpet av 1998 har det norske rentenivået økt betydelig. Oppgangen var særlig markert i august. Dette har sammenheng med utviklingen i valutamarkedet. For å stabilisere utviklingen i valutakursen har Norges Bank siden mars i år satt opp sine rentesatser overfor bankene syv ganger med til sammen 4,5 prosentpoeng. Den 24. august erklærte Norges Bank at banken ikke ville foreta ytterligere endringer i virkemiddelbruken inntil videre. Uroen i valutamarkedet er imidlertid ikke et særnorsk fenomen. Flere land har de siste ukene opplevd kraftig press mot sine valutaer. Dette har særlig rammet råvareeksporterende land som Australia, Canada og New Zealand, men også land som Sverige og Danmark. Foruten fallet i råvareprisene må uroen ses i sammenheng med den store usikkerheten om situasjonen i Russland og Asia.

På bakgrunn av at Norges Bank har hevet de administrerte rentene, har de norske pengemarkedsrentene steget i forhold til europeiske renter. Norsk 3-månedersrente var den 23. september 8,0 pst., over 4,3 prosentpoeng høyere enn tilsvarende tysk rente. De langsiktige rentene viser også oppgang i år. Renten på 5 års statsobligasjoner var 23. september 5,7 pst. mot 5,1 ved årsskiftet. Rentedifferansen mot tilsvarende tysk rente er økt med 1½ prosentpoeng til om lag 2 prosentpoeng.

Renteøkningene innebærer isolert sett at pengepolitikken i år har blitt strammere. Dette motvirkes i noen grad ved at kronekursen er noe svekket. Målt ved industriens effektive valutakurs er kronekursen svekket med nær 6 pst. hittil i år.

Oljeprisenhar vist en svak utvikling så langt i 1998. I midten av juni var oljeprisen falt til et nivå på vel 80 kroner pr. fat, som er den laveste oljeprisen på ti år. Den siste tiden har oljeprisen steget til over 100 kroner pr. fat. Gjennomsnittet hittil i år er om lag 100 kroner pr. fat. Den gjennomsnittlige oljeprisen i 1998 anslås nå til 100 kroner pr. fat. For 1999 legges det beregningsteknisk til grunn en oljepris på 110 kroner pr. fat. For begge årene er dette lavere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

Norsk økonomi er inne i det sjette året av en meget sterk konjunkturoppgang. Den innenlandske bruken av varer og tjenester har økt med gjennomsnittlig knapt 4½ pst. pr. år i volum fra 1992 til 1998 og BNP for Fastlands-Norge med gjennomsnittlig 3½ pst. pr. år. Kapasitetsutnyttingen er høy i alle deler av fastlandsøkonomien. Selv om det er utsikter til at veksten i enkelte deler av etterspørselen etter varer og tjenester vil bli dempet, er det også indikasjoner på at presset i økonomien fortsatt er meget høyt.

Veksten i BNP for Fastlands-Norge tok seg vesentlig opp fra 1. til 2. kvartal i år, etter relativt svak utvikling kvartalet før ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Selv uten ytterligere vekst i andre halvår, ligger det an til en vekst i fastlandsøkonomien på nesten 3 pst. fra 1997 til 1998. Det er i hovedsak impulser fra den innenlandske etterspørselen som har bidratt til høy vekst i første halvår, i tillegg til høye oljeinvesteringer. Det private forbruket tok seg markert opp fra 1. til 2. kvartal, først og fremst som følge av en kraftig vekst i varekonsumet.

Den sterke etterspørselsveksten i norsk økonomi gjenspeiles i en meget sterk økning i importen. I første halvår lå importvolumet av tradisjonelle varer hele 13 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Dette illustrerer kapasitetsproblemene i norsk økonomi, som fører til at den høye etterspørselen i økende grad dekkes opp av import. For 1998 anslås nå importen av tradisjonelle varer å vokse med nesten 8 pst. i volum, mens produksjonen i bedriftene i Fastlands-Norge anslås å øke med om lag 3 pst.

Den tradisjonelle eksporten falt markert fra 1. til 2. kvartal, etter en om lag like sterk oppgang kvartalet før. Den svake utviklingen synes å fortsette i 3. kvartal. Den økonomiske krisen i Asia kan forklare at eksporten til Japan og andre asiatiske land har utviklet seg svært svakt de siste månedene, mens eksporten til europeiske land vokser sterkere enn i fjor. Også industriproduksjonen har vist tegn til avdempet vekst i første halvår.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidsdirektoratet og Finansdepartementet.

Sysselsettingen fortsetter å øke, og i første halvår var det om lag 60 000 flere sysselsatte personer enn ett år tidligere, ifølge de siste tallene fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Det er imidlertid tegn til at veksttakten avtar noe, bl.a. for industrien. Industrisysselsettingen har økt hvert år siden 1992, men veksten har avtatt de siste kvartalene, og i 2. kvartal stoppet den. Andre indikatorer tyder på at presset på arbeidsmarkedet nå er nesten like stort som i 1987. I mange bransjer og over store deler av landet melder arbeidsgivere om vanskeligheter med å fylle ledige stillinger med kvalifisert arbeidskraft. Ifølge arbeidsmarkedsetatens siste bedriftsundersøkelse fra mai i år ønsker bedriftene å øke sysselsettingen enda mer i 1999 enn i 1998. En så stor økning vil neppe bli realisert, dels fordi aktiviteten i norsk økonomi trolig vil vokse svakere i 1999 enn i 1998, og dels fordi det ikke er tilstrekkelige arbeidskraftreserver. Det er fortsatt størst problemer med å skaffe arbeidskraft innen industri og bygge- og anleggsbransjen, i tillegg til omfattende mangel på helsepersonell.

Arbeidsstyrken har økt i takt med sysselsettingen de siste årene, dels som følge av vekst i yrkesbefolkningen og dels som følge av en markert økning i yrkesfrekvensene, særlig for kvinner. Innen de fleste aldersgrupper er yrkesfrekvensene nå svært høye. De siste kvartalene har imidlertid økningen avtatt. Dette er nok en indikasjon på at arbeidskraftpotensialet utenfor arbeidsstyrken er i ferd med å bli uttømt.

Den registrertearbeidsledigheten målt ved arbeidskontorene har fortsatt å falle i år. I gjennomsnitt var det registrert 21 100 færre ledige personer på arbeidskontorene i de åtte første månedene i år enn i samme periode i fjor. Samtidig er arbeidsmarkedstiltakene redusert med 6 600 plasser. Siden toppnivået i midten av 1993 har arbeidsledigheten ifølge AKU falt med vel 3 prosentpoeng. Fra slutten av 1997 har imidlertid ledighetsnivået vært relativt stabilt. Sesongjustert AKU-ledighet i de syv første månedene i år utgjorde 3,4 pst. av arbeidsstyrken.

Det sterke presset i arbeidsmarkedet har bidratt til store flyttebevegelser -både fra distriktene til sentrale strøk og fra utlandet til Norge. Nettoutflyttingen fra Nord-Norge var i fjor høyere enn midt på 1980-tallet. Nettoinnflyttingen til sentrale strøk, særlig Oslo og Akershus, har bidratt til å dekke opp behovet for arbeidskraft, men samtidig også til å øke etterspørselen etter boliger, varer og tjenester, noe som i seg selv øker etterspørselen etter arbeidskraft ytterligere. I fjor var nettoinnflyttingen fra utlandet 10 700 personer. Bare to ganger tidligere i dette århundret, i 1987 og i 1993, har nettoinnflyttingen vært høyere.

I denne meldingen legges det fram nye makroøkonomiske anslag for 1998 og 1999, jf. tabell 2.1. Det presenteres også mellomlangsiktige beregninger av mer teknisk karakter for årene 2000-2002. Anslagene for inneværende og neste år bygger på følgende vurderinger:

• Det private forbruket anslås å vokse med knappe 4 pst. i år, om lag som anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Husholdningenes disponible realinntekt ventes å øke med hele 5 pst., som er nesten 1 prosentpoeng mer enn anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. Tallene for det private forbruket så langt i år, sammen med den sterke inntektsveksten, tilsier isolert en oppjustering av forbruksanslagene. Renteoppgangen den siste tiden og usikkerheten om renteutviklingen framover bidrar i motsatt retning. Det legges imidlertid i beregningene til grunn at kronekursen og rentene vil normaliseres relativt raskt. Neste år ventes det en klart lavere reell inntektsvekst for husholdningene, bl.a. fordi nominell lønnsvekst er forutsatt å bli redusert fra 6 til 5 pst., mens prisstigningen øker fra 2,3 pst. til 3¼ pst. Det trekker i retning av at forbruksveksten blir lavere. Omslaget kan særlig gjelde biler og kjøp av andre varige goder. Privat konsum anslås å øke med 2,7 pst. fra 1998 til 1999.

• Etter en markert oppgang i 1. kvartal i år, har nybyggingen i boligmarkedet utviklet seg svakt. I årets syv første måneder er det igangsatt om lag like mange boliger som i samme periode i fjor. Den høye igangsettingen i 1. kvartal kan ha sammenheng med forsert igangsetting i forkant av den nye plan- og bygningsloven fra årsskiftet, kombinert med tidsforsinkelser i statistikken. Så langt i år har trolig kapasiteten i byggebransjen begrenset boligbyggingen på kort sikt, og store ordrereserver tilsier isolert sett høy aktivitet en stund framover. Når enkelte store byggeprosjekter ferdigstilles framover, som flyplassen på Gardermoen og Rikshospitalet, vil det ventelig bli frigjort ressurser til boligbygging. På den annen side vil renteoppgangen og usikkerhet om den framtidige renteutviklingen bidra til å dempe etterspørselen etter boliger. Den betydelige boligprisveksten de siste årene har isolert sett bidratt til å øke nybyggingen. Foreløpig har det vært få tegn til avmatning i boligprisene, men veksten vil trolig avta som følge av renteøkningene. Det legges nå til grunn en igangsetting på 20 500 boliger både i 1998 og 1999.

• Investeringene i fastlandsbedriftene ligger på et høyt nivå etter mange år med sterk vekst. Alt i alt legges det til grunn at bedriftsinvesteringene vil vokse med ytterligere 4¾ pst. i inneværende år. Investeringene når dermed et toppnivå i 1998, for så å synke til neste år. Nedgangen i 1999 må ses i sammenheng med ferdigstillelsen av hovedflyplassen på Gardermoen og et antatt fall i industriinvesteringene, samtidig som generelt lavere vekst i den økonomiske aktiviteten vil redusere behovet for kapasitetsutvidelser. Det økende kostnadspresset i norsk næringsliv etter vårens lønnsoppgjør, kombinert med lavere priser på viktige norske produkter som følge av Asia-krisen, vil føre til en svekket lønnsomhet for mange bedrifter. Dette trekker også i retning av lavere investeringer framover. Innføringen av en midlertidig avgift på investeringer i nybygg vil også bidra til å trekke ned investeringene. Det anslås at investeringene i fastlandsbedriftene vil falle med 7½ pst. neste år.

• De siste årene har det vært en meget sterk vekst i eksporten av tradisjonelle varer, bl.a. som følge av en sterk økning i eksporten til Asia. Krisen i Asia gjør at eksporten til disse landene nå faller, men dette motvirkes av en oppgang på våre tradisjonelle markeder i Europa og USA. Veksten i eksporten av tradisjonelle varer anslås til 4¼ pst. i 1998 og 4¾ pst. i 1999.

• Oljeinvesteringenebidrar sterkt til å trekke opp veksten i fastlandsøkonomien i inneværende år, mens det anslås et negativt bidrag fra disse investeringene neste år. Isolert sett bidrar oljeinvesteringene til å øke BNP for Fastlands-Norge med vel ½ prosentpoeng i 1998, mens en nedgang i investeringene neste år trekker produksjonsveksten ned med knapt ½ prosentpoeng. Fallet i oljeinvesteringene fra 1998 til 1999 anslås nå vesentlig mindre enn i Revidert nasjonalbudsjett. Dette skyldes først og fremst at investeringene neste år er oppjustert. Den antatte nedgangen i oljeinvesteringene neste år antas å motvirkes av at leverandørene til en viss grad vil omstille seg til andre markeder.

• Offentlig etterspørseletter varer og tjenester anslås å øke med 2 pst. i 1998 og ½ pst. i 1999. Dette må ses i sammenheng med budsjettopplegget, som er omtalt nærmere i kapittel 3.

Alt i alt anslås nå BNP for Fastlands-Norge å øke med 3 pst. fra 1997 til 1998, som er 0,5 prosentpoeng lavere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Anslått vekst i den innenlandske etterspørselen er oppjustert, men kapasitetsproblemer i norsk næringsliv har gitt en vridning bort fra norsk produksjon og over mot økt import. Aktivitetsveksten antas å bli mer avdempet neste år. BNP for Fastlands-Norge anslås å øke med 1,3 pst. fra 1998 til 1999. De sterkeste vekstimpulsene neste år ventes å komme fra økt privat forbruk, mens både investeringene i fastlandsøkonomien og i petroleumssektoren avtar. BNP i alt anslås å øke med om lag 2½ pst. både i 1998 og 1999.

Bruttonasjonalinntekten (BNI) anslås nå til 1 097 mrd. kroner i inneværende år og til 1 165 mrd. kroner i 1999.

Utviklingen så langt i år tyder på en fortsatt meget høy sysselsettingsvekst, noe som også indikeres av den siste bedriftsundersøkelsen i arbeidsmarkedsetaten. Etter en oppgang på 62 000 personer i fjor anslås sysselsettingen nå å øke med 50 000 personer fra 1997 til 1998. Neste år er det anslått en økning på om lag 15 000 personer. Selv om veksttakten avtar klart, er en slik oppgang bare litt lavere enn gjennomsnittlig sysselsettingsvekst de siste 20 årene. Arbeidsledigheten,slik den måles i arbeidskraftsundersøkelsen (AKU), anslås å falle fra 4,1 pst. i 1997 til 3,3 pst. i 1998, og den anslås å holde seg om lag på dette nivået til neste år.

De siste årene har den økte etterspørselen etter arbeidskraft blitt møtt med sterk vekst i yrkesdeltakingen, i tillegg til at arbeidsledigheten er redusert. I de fleste aldersgruppene er yrkesdeltakingen nå rekordhøy, og potensialet for videre oppgang er trolig begrenset. De siste AKU-tallene viser at yrkesfrekvensene for menn over 25 år ikke øker lenger og at veksten for de yngste i arbeidsstyrken har avtatt. I tillegg vil flere faktorer kunne begrense veksten i yrkesdeltakingen framover. Antallet uførepensjonister har økt sterkt den senere tiden, og utvidede muligheter til å ta ut tidligpensjon gjennom AFP reduserer også yrkesdeltakingen. Kontantstøtteordningen og etter- og videreutdanningsreformen kan trekke i samme retning.

På den annen side vil en fortsatt netto innflytting fra utlandet bidra til å øke arbeidsstyrken. I fjor var det som omtalt en netto innflytting på nesten 11 000 personer, og utviklingen så langt i år tyder på fortsatt stor innflytting fra utlandet.

Konsumprisene har økt noe mindre de siste to månedene enn tidligere lagt til grunn. Økningen i konsumprisene anslås nå til 2,3 pst. i 1998. Det er flere forhold som tilsier en viss økning i prisveksten framover, bl.a. den sterke lønnsveksten og økte importpriser. I tillegg vil trolig ikke elektrisitetsprisene falle like mye neste år som hittil i år. For 1999 er det lagt til grunn en konsumprisøkning på 3¼ pst. Avgiftsopplegget i statsbudsjettet for 1999 vil isolert sett bidra med om lag ½ prosentpoeng av denne økningen.

Det er stor usikkerhet knyttet til lønnsutviklingen framover. Etter en årslønnsvekst i fjor på 4,3 pst., har det sterke presset i økonomien og mindre grad av moderasjon i lønnsoppgjørene utløst meget sterk lønnsvekst i år. Lønnsveksten anslås nå til om lag 6 pst. fra 1997 til 1998, som er 1 prosentpoeng høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Lønnsnivået ved utgangen av 1998 anslås å ligge i gjennomsnitt om lag 7½ pst. høyere enn ved inngangen til året. Anslagene er dels basert på ny lønnsstatistikk, dels på tariffavtalene som ble forhandlet eller meklet fram i vår og dels på en forutsetning om at lokale tillegg gjennom 1998 ikke gir et større bidrag til lønnsveksten enn i fjor. Det legges til grunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten avtar til 5 prosent fra 1998 til 1999. Dette krever meget moderate lønnstillegg neste år. Usikkerheten i lønnsutviklingen og konsekvenser av ulike lønnsforløp er omtalt nærmere i avsnitt 2.2.

Etter til dels betydelige overskudd på driftsbalansen med utlandet hittil på 1990-tallet, kan overskuddet i år bli svært beskjedent. I denne meldingen, anslås overskuddet til knappe 1 mrd. kroner, mens anslaget i nasjonalbudsjettet i fjor var nesten 94 mrd. kroner. Den viktigste årsaken til den betydelige nedjusteringen er lavere oljepriser og petroleumsproduksjon. Også svakere eksportutvikling og sterkere importvekst av andre varer bidrar til å svekke driftsbalansen i 1998. For 1999 anslås et overskudd på driftsbalansen på vel 32 mrd. kroner.

I boks 2.1 er det gitt en oversikt over hvordan de makroøkonomiske anslagene for 1998 og 1999 som nå legges fram, er endret i forhold til tidligere meldinger.

Anslagene for makroøkonomiske hovedstørrelser på mellomlang sikt er gjengitt i tabell 2.1, som viser gjennomsnittlig vekst for perioden 2000-2002. Beregningene har i noen grad preg av å være tekniske illustrasjoner av den framtidige utviklingen i økonomien. Produksjons- og sysselsettingsutviklingen bygger bl.a. på følgende forutsetninger:

• En årlig vekst i BNP hos våre viktigste handelspartnere på i gjennomsnitt 2½ pst. pr. år og en moderat økning i konsumprisveksten, til om lag 2¼ pst. som årlig gjennomsnitt for årene 2000-2002.

• Den klart høyere veksten i lønnskostnadene i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere i 1998 og 1999, avtar gradvis til en vekst om lag på linje med handelspartnerne.

• En vekst i husholdningenes disponible realinntekt på om lag 2½ pst. i årlig gjennomsnitt og et visst fall i husholdningenes sparerate gir en vekst i privat konsum på 2¾ pst. pr. år.

• Igangsettingen av nye boliger vil nærme seg et langsiktig nivå på om lag 19 000 boliger mot slutten av prognoseperioden. Sammen med en viss økning av standarden og i rehabiliteringene av eksisterende boliger, kan det gi en moderat vekst i boliginvesteringene framover.

• En utvikling i industriinvesteringene som er klart svakere enn i de siste årene. Etter det markerte fallet i 1999, bl.a. som følge av avslutningen av en rekke større prosjekter, antas investeringene å avta moderat.

• Oljeinvesteringene antas å falle videre i perioden 2000-2002 etter det kraftige fallet i 1999. Som for 1999 er anslagene basert på at omstilling til andre markeder demper effekten av fallet i oljeinvesteringene noe. Det understrekes at anslagene på oljeinvesteringene så langt fram i tid nødvendigvis er svært usikre.

• Oljeprisen antas gradvis å øke fra 110 1999-kroner pr. fat i 1999 til et nivå på 120 kroner pr. fat i 2001-2002.

• Det er beregningsteknisk lagt til grunn at offentlig etterspørsel utvikler seg slik at den underliggende realveksten i både statens og kommunesektorens utgifter blir 1 pst. pr. år og at skatte- og avgiftsnivået holdes uendret.

Den gjennomsnittlige BNP-veksten i fastlandsøkonomien anslås til 1¾ pst. pr. år for årene 2000-2002. Avdempingen av veksttakten har bl.a. sammenheng med en klart lavere sysselsettingsvekst enn de siste årene. Beregningene gir en årlig sysselsettingsvekst på om lag ½ pst. pr. år disse årene.

Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet anslås å øke også i årene etter 1999, hovedsakelig som følge av økte eksportinntekter fra petroleumssektoren. Med de forutsetningene som er lagt til grunn i denne meldingen antas det at Norge ved slutten av perioden kan ha bygd opp nettofordringer overfor utlandet på 30 pst. av BNP. Fordringsoppbyggingen overfor utlandet motsvares av økning i kapitalen i Statens petroleumsfond.

2.2 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske beregningene

De makroøkonomiske anslagene som presenteres i denne meldingen er basert på informasjon fra økonomisk statistikk om utviklingen så langt i 1998 og på forslaget til statsbudsjett for 1999. Framskrivingene bygger også på anslag fra OECD og andre internasjonale prognosemiljøer om utviklingen i internasjonal økonomi gjennom framskrivingsperioden og fagdepartementenes rapportering om utviklingen på viktige enkeltområder for norsk økonomi. I tillegg bygger anslagene på økonomiske sammenhenger slik disse bl.a. er beskrevet i Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG og mer skjønnsmessige vurderinger.

Informasjonsgrunnlaget for de makroøkonomiske framskrivingene er usikkert. En må regne med at det vil finne sted begivenheter som fører til at den faktiske utviklingen viser seg å bli forskjellig fra anslagene i denne meldingen.

Tabell 2.3 viser at kvaliteten på anslagene bedres ved økt tilgang på informasjon. Anslagsfeilene som gjenstår på høsten i det aktuelle året, ser først og fremst ut til å ha sammenheng med at den løpende konjunkturstatistikken og de foreløpige nasjonalregnskapstallene ikke gir et godt nok bilde av den økonomiske utviklingen.

I figurene 2.2 og 2.3 sammenliknes nasjonalbudsjettanslagene for henholdsvis BNP for Fastlands-Norge og privat forbruk med faktisk utvikling gjennom de siste 20 årene. Figurene viser at prognosefeilene i nasjonalbudsjettene er særlig store i opp- og nedgangskonjunkturer, dvs. perioder med særlig høy eller lav aktivitetsvekst. Dette skyldes dels at det er vanskelig å forutse de impulsene som forårsaker konjunkturbevegelser, og dels at kunnskapen om mekanismer som bidrar til å forsterke eller dempe konjunkturbevegelser også er begrenset.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter en periode med relativt balansert vekst i konkurranseutsatt og skjermet sektor, er det nå grunn til å peke på utviklingstrekk som på nytt kan utløse konjunktursvingninger og bidra til en mindre stabil utvikling i norsk økonomi i tiden framover:

• Den høye lønnsveksten kan feste seg. Presset i arbeidsmarkedet har bidratt til en kraftig økning i lønnsveksten., som i år kan bli om lag 6 pst. Dette er 2¾ prosentenheter mer enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere.

• Krisen i Asia og Russland kan gi en raskere oppbremsing av veksten internasjonalt og i norsk økonomi. Forsterkes krisen, vil prisen på råolje og andre råvarer kunnet falle ytterligere.

• Vedvarende uro i penge- og kapitalmarkedene kan føre til at det tar tid før kronekursen kan bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået normaliseres.

Disse forholdene bidrar til at usikkerheten knyttet til de makroøkonomiske framskrivingene nå er stor. For å illustrere usikkerheten, er det i dette avsnittet beskrevet to alternative utviklingsbaner der noen sentrale usikkerhetspunkter er rendyrket.

Alternativ med høy lønnsvekst

Det sterke presset i det norske arbeidsmarkedet har ledet til at lønnsveksten har tatt seg markert opp. Gjennom kalenderåret 1998 anslås lønnsveksten å bli 7½ pst. Dersom en slik utvikling fortsetter, vil den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk næringsliv etter hvert svekkes meget kraftig, og dette kan lede til et markert økonomisk tilbakeslag.

Anslagene i denne meldingen er basert på at lønnsveksten bringes klart ned i 1999 og at den i årene deretter blir om lag som hos våre handelspartnere.

Det er imidlertid en risiko for at lønnsveksten ikke går vesentlig ned, og det kan heller ikke utelukkes at den kan tilta ytterligere. På kort sikt kan en slik utvikling bidra til sterkere vekst i norsk økonomi, først og fremst fordi husholdningenes inntekter øker. Dette trekker opp det private forbruket. Dette kan bli ytterligere forsterket dersom det skjer et sterkere fall i husholdningenes sparerate basert på en for optimistisk tro på framtiden. Økningen i det private forbruket vil i så fall føre til en periode med fortsatt sterk vekst i virksomhet som er relativt skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som særlig retter seg mot det private forbruket. En slik utvikling vil innebære at pressproblemene i arbeidsmarkedet på kort sikt forsterkes. Over tid er det imidlertid flere mekanismer som bidrar til at en utviklingsbane med for høy lønnsvekst leder norsk økonomi inn i et markert økonomisk tilbakeslag:

• En kraftig svekkelse av bedriftenes kostnadsmessige konkurranseevne vil føre til tap av eksport- og hjemmemarkedsandeler.

• Høyere lønnsnivå leder til at bedriftene etterspør mindre arbeidskraft, og i stedet øker bruken av importert vareinnsats og kapital.

• Svekket lønnsomhet i konkurranseutsatte næringer fører til at norske og utenlandske foretak i større grad vil flytte produksjonen ut fra Norge. Dette gir reduserte investeringer i industrien og andre konkurranseutsatte næringer.

• Svekket konkurranseevne vil redusere mulighetene for omstillinger i leverandørnæringene til oljevirksomheten når oljeinvesteringene etter hvert reduseres.

• Høyere lønnsvekst gir økt prisstigning. Dette reduserer husholdningenes kjøpekraft, slik at den kortsiktige positive effekten på privat forbruk motvirkes. Effekten på prisstigningen forsterkes hvis også valutakursen svekkes.

• Økt sparing i husholdningene som følge av økt usikkerhet om den økonomiske utviklingen framover.

• Økt lønnsvekst og sterkere prisstigning gir svekket tiltro til den norske kronen. Etter hvert kan dette lede til forventninger om en svakere krone, noe som kan være vanskelig å motvirke uten en vesentlig økning i det innenlandske rentenivået.

• For å få lønns- og prisveksten ned på et forsvarlig nivå, vil det kunne bli nødvendig med betydelige finanspolitiske innstramminger.

Samlet sett leder slike korrigerende mekanismer til at norsk økonomi kan ledes inn i markert tilbakeslag dersom ikke lønnsveksten relativt raskt kommer på linje med våre handelspartnere. Et slikt tilbakeslag vil kunne gi en kraftig økning i arbeidsledigheten. Tiltakende lønnsvekst vil føre til nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og svekkelse av utenriksøkonomien.

Tabell 2.4 viser resultatene av en beregning som er gjort ved hjelp av MODAG-modellen, der mekanismene som er beskrevet ovenfor er innarbeidet. I tråd med antakelsene Sysselsettingsutvalget i sin tid gjorde, er det lagt til grunn at den såkalte strukturledigheten er ½ - 1 prosentpoeng høyere enn på 1970- og 1980-tallet. Dette betyr at press i arbeidsmarked utløser tiltakende lønnsvekst ved et høyere nivå for ledigheten enn på 1970- og 1980-tallet.

Enkelte av mekanismene som er beskrevet over, er ikke innarbeidet i de tallfestede sammenhengene i MODAG-modellen. De er derfor lagt inn som tilleggsforutsetninger i beregningen. Dette gjelder utflyttingen av produksjon fra Norge til utlandet, hvor det er lagt til grunn at nivået på investeringene i industrien etter hvert vil bli halvert dersom det skjer en sterk svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Ved en slik utvikling er de det også lagt til grunn at næringer som leverer til oljesektoren ikke greier å omstille seg til andre markeder når oljeinvesteringene reduseres. Svekket tiltro til den norske kronen er rent teknisk ivaretatt ved at rentedifferansen i forhold til europeiske valutaer øker med 3 prosentpoeng fra og med 2001. Den finanspolitiske innstrammingen er rent teknisk innarbeidet ved å redusere offentlige utgifter tilsvarende 2 pst. av BNP for Fastlands-Norge både i 2001 og 2002.

Beregningsalternativet beskriver et forløp hvor fortsatt høy lønnsvekst fører til en kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor, jf. figur 2.4. Den økonomiske veksten blir vesentlig redusert og arbeidsledigheten øker kraftig. Beregningene illustrerer at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned igjen når den først har kommet opp på et for høyt nivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Alternativ med svakere utvikling i internasjonal økonomi

Krisen i Asia og den svake utviklingen i prisen på petroleumsprodukter og andre råvarepriser har foreløpig rammet norsk økonomi sterkere enn de fleste andre industriland. Dette er trolig en viktig faktor bak depresieringspresset på kronen som har ledet til svekket valutakurs og kraftig økt rente.

Lav oljepris vil kunne føre til at oljeselskapene reduserer oljeinvesteringene. I de makroøkonomiske framskrivingene som presenteres i denne meldingen, er det lagt til grunn at deler av næringslivet som leverer varer og tjenester til oljesektoren omstiller virksomheten til ny produksjon og nye markeder. Lavere oljepris vil imidlertid kunne gjøre det vanskeligere for bedrifter som leverer til oljesektoren å finne alternative markeder, siden investeringsaktiviteten i oljesektoren da trolig også vil falle internasjonalt.

I framskrivingene i denne meldingen er det lagt til grunn at situasjonen i det norske valutamarkedet normaliseres i løpet av relativt kort tid og at rentenivået dermed kan reduseres igjen. Det er videre forutsatt at oljeprisen i 1999 i gjennomsnitt øker til 110 kroner pr. fat for så å ta seg videre opp til 115 kroner pr. fat i 2000.

Hvor raskt en slik normalisering i valutamarkedet og en økning i oljeprisen kan skje, er imidlertid nært knyttet opp til den internasjonale utviklingen framover. Den siste tids utvikling har vist at norsk økonomi er sårbar ved markerte omslag i internasjonal økonomi.

Det er i første rekke veksten i USA og Vest-Europa som så langt har hindret et tilbakeslag i verdensøkonomien. Usikkerheten om den økonomiske utviklingen i de vestlige industrilandene og hos Norges viktigste handelspartnere må imidlertid også anses som stor, bl.a. i lys av følgende forhold:

• Krisen i Asia og Russland har ført til økt generell skepsis blant utenlandske investorer til å investere i de nye markedsøkonomiene i Latin-Amerika og Sentral- og Øst-Europa. Dette har medført betydelig press på valutakursene og markerte aksjekursfall. I flere av disse landene, særlig land med betydelige underskudd på driftsbalansen overfor utlandet og i offentlige budsjetter, vil det også være behov for innstramminger i den økonomiske politikken for å gjenopprette tilliten. Dette kan bidra til å dempe veksten ytterligere i år og neste år. En fortsatt svekkelse i disse områdene kan i sin tur føre til forverring av krisen i Asia med fare for en ny runde med devalueringer og at Kina må oppgi fastkurspolitikken.

• Investorer vil i økende grad kunne søke mest mulig sikre plasseringer, i første rekke i amerikanske og tyske statsobligasjoner. Dette kan bidra til økt valutauro og ytterligere aksjekursfall, også i de vestlige industrilandene.

• Fortjenesten i store, multinasjonale selskaper kan bli ytterligere svekket, slik at evnen til å investere minker.

• Økte tap i finanssektoren kan redusere evnen og viljen til å yte lån.

• Den økonomiske krisen i Asia bidrar allerede i dag til svakere eksportutvikling i industrilandene. En spredning og ytterligere forverring av krisen vil forsterke dette.

• Forverring av handelsbalansen i industrilandene, særlig i USA, kan medføre krav om økt proteksjonisme.

Usikkerheten knyttet til forholdene nevnt ovenfor kan ha bidratt til den økte uroen i valutamarkedet og til det betydelige aksjekursfallet en har sett i den senere tiden. Utslagene har vært særlig store i de nye markedsøkonomiene, men også Nord-Amerika og Vest-Europa har vært rammet. Nedgangen i aksjemarkedene må imidlertid også ses i lys av den sterke veksten i børsverdiene de senere årene.

Det er grunn til å anta at en svakere økonomisk utvikling i Nord-Amerika og Vest-Europa i første rekke vil kunne inntreffe dersom en får en omfattende internasjonal valutauro og en ytterligere og mer varig nedgang i aksjemarkedene.

Virkningen på den økonomiske utviklingen av et større fall i aksjekursene vil trolig i første omgang komme gjennom lavere privat forbruk, ved at et aksjekursfall vil redusere forbrukernes formuesverdier og deres generelle tillit til den økonomiske utviklingen. Virkningene vil trolig være størst i USA, der en betydelig del av den personlige sparingen skjer i form av kjøp av aksjer og der den sterke veksten i forbruket de senere årene trolig for en del er basert på den sterke økningen i aksjeverdiene. Amerikanske anslag indikerer at et fall på 20 pst. i aksjeverdiene vil redusere det private forbruket etter noen tid med 1 pst.

Slike virkninger er trolig ikke så sterke i Vest-Europa. På den annen side er den økonomiske oppgangen i deler av Vest-Europa ennå ikke så solid etablert. En svekkelse av forbrukernes tillit til den videre økonomiske utviklingen kan således føre til at den innenlandske etterspørselen i viktige land i Kontinental-Europa ikke tar seg opp som forutsatt. Dette kan føre til at oppgangen blir avbrutt slik det skjedde i 1996. I tillegg kommer at et større tilbakeslag i USA kan få betydelige konsekvenser for den økonomiske veksten i Vest-Europa.

En fortsatt kraftig nedgang i aksjekursene kan føre til lavere investeringer i næringslivet i Nord-Amerika og Vest-Europa ved at tilgangen på kapital gjennom aksjeemisjoner kan bli redusert og ved at banker kan bli mer tilbakeholdne med å gi lån. En nedgang i etterspørselen og redusert inntjening kan forsterke slike virkninger.

I en slik situasjon vil det trolig bli ført en mer ekspansiv pengepolitikk enn ellers, for å holde den økonomiske aktiviteten oppe.

Svakere vekst i internasjonal økonomi vil kunne ramme norsk økonomi gjennom flere kanaler:

• Lavere eksport som følge av redusert aktivitet hos våre handelspartnere

• Lavere priser på olje og andre råvarer som Norge eksporterer

• Fortsatt depresieringspress mot norsk valuta og et relativt høyt norsk rentenivå

I tillegg vil en svak utvikling i internasjonal økonomi kunne lede til et stemningsskifte blant norske bedrifter. Etter flere år med meget sterk økonomisk vekst har mange bedrifter vansker med å skaffe arbeidskraft. En klart svakere internasjonal utvikling kan lede til et mer markert omslag i bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft, slik at produktivitetsveksten blir sterkere enn lagt til grunn i denne meldingen.

Tabell 2.5 viser resultater av en beregning på MODAG-modellen der en har forsøkt å illustrere disse mekanismene. Markedsveksten for norske eksportprodukter er nedjustert med ¾ prosentenhet i 1998 og 2½ prosentenhet i 1999 og 2000. Oljeprisen antas beregningsteknisk å falle til om lag 85 kroner pr. fat i 1999, og prisene på metaller og andre viktige norske eksportprodukter er redusert om lag tilsvarende. Kronekursen og pengemarkedsrentene i Norge er videreført fra gjennomsnittsnivået de to første ukene i september 1998. I beregningen er det lagt til grunn at bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft reduseres i takt med den lavere innenlandske produksjonen.

Det lavere private forbruket skyldes først og fremst lavere sysselsetting og høyere rente. I tillegg reduseres lønnsveksten, dels som følge av svekket inntjening i eksportbedriftene og dels som følge av økt arbeidsledighet. Redusert oljepris og svakere utvikling i tradisjonell konkurranseutsatt industri bidrar til at utenriksøkonomien forverres.

Andre institusjoners anslag for norsk økonomi

Anslagene i denne meldingen representerer etter Finansdepartementets skjønn en rimelig balanse mellom forhold som trekker i retning av sterkere vekst og forhold som trekker i retning av svakere vekst i norsk økonomi. I tabell 2.6 sammenliknes Finansdepartementets anslag med anslag fra noen andre institusjoner for utviklingen i norsk økonomi. Tabellen gjenspeiler at det er stor usikkerhet omkring de økonomiske utsiktene for neste år.

I boks 2.2 gis en oversikt over faktorer bak endringer i Finansdepartementets prognoser for utviklingen for makroøkonomiske hovedstørrelser i 1998.

2.3 Internasjonal økonomi

2.3.1 Internasjonale hovedtrekk

Anslaget for veksten i verdensøkonomien i inneværende år er om lag halvert - til 2 pst. - fra Nasjonalbudsjettet 1998. Dette er den svakeste BNP-veksten siden 1991. Hovedårsaken er krisen i Sørøst-Asia som, direkte og indirekte, har fått betydelige ringvirkninger for utviklingen i et stort antall øvrige land i Asia og for Latin-Amerika og Russland. Anslaget innebærer om lag en halvering av veksten i verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) sammenliknet med de siste par årene. Det er lagt til grunn at veksten i verdensøkonomien vil ta seg opp til 2½ pst. i 1999.

Til tross for den svake utviklingen i verdensøkonomien sett under ett, er utsiktene for de vestlige industrilandene lite endret, og veksten hos Norges viktigste handelspartnere anslås å holde seg godt oppe i 1998 og 1999. Dette må ses på bakgrunn av at samhandelen med de kriserammede landene i Sørøst-Asia og med Russland er relativt begrenset. Den gjennomsnittlige økonomiske veksten i industrilandene samlet ventes å avta fra nærmere 3 pst. i 1997 til 2¼ pst. i år. For 1999 er det lagt til grunn en viss ytterligere nedgang. Den avtakende veksten må i første rekke ses i sammenheng med en konjunkturavmatning i USA og en meget svak utvikling i Japan. Utviklingen i BNP-veksten hos Norges viktigste handelspartnere har et mindre markert forløp, med en gradvis nedgang fra i underkant av 3 pst. i 1997 til 2½ pst. neste år. Nedgangen kan tilskrives at en ventet avmatning i veksten hos viktige handelspartnere som USA, Storbritannia og Danmark mer enn oppveier en tiltakende økonomisk aktivitet i Kontinental-Europa og Sverige.

1) Differansen mellom prosentandelen som har svart «bedre» og «dårligere» på spørsmål om landets og egen økonomi. EU utenom Sverige, Østerrike og Luxembourg.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, Norsk Gallup Institutt, EU-kommisjonen og Finansdepartementet.

Oppgangskonjunkturen i USA er inne i sitt åttende år. Den meget sterke veksten i 1997 har fortsatt i første halvår i år, med en BNP-vekst på i underkant av 4 pst. regnet som årlig rate. Selv om arbeidsledigheten er på et lavt nivå, har prisstigningen så langt ikke økt.

I Vest-Europa har Storbritannia, Spania og en del mindre land hatt relativt høy vekst i flere år. Veksten i regionen sett under ett har vært mer dempet, i første rekke på grunn av svak utvikling i de største økonomiene i Kontinental-Europa. Den økonomiske veksten i disse landene tok seg imidlertid markert opp i annet halvår 1997, bl.a. som følge av sterk vekst i eksporten. Sterkere vekst i den innenlandske etterspørselen har bidratt til at den positive utviklingen har fortsatt i år. Samtidig har arbeidsledigheten, som fortsatt er meget høy i mange vesteuropeiske land, falt noe det siste året. Pris- og lønnsveksten i Europa er fortsatt lav.

I Japan, der BNP-veksten forbigående tok seg opp i 1996 etter en rekke år med svak utvikling, har situasjonen forverret seg markert det siste året. Dette har sammenheng med den økonomiske krisen i Sørøst-Asia og innstrammingen av finanspolitikken i 1997, samt betydelige strukturelle problemer i finanssektoren. Utviklingen har vært særlig svak i første halvår i år, med en nedgang i BNP på 4 pst. regnet som årlig rate og en markert økning i arbeidsledigheten. Japan er nå i sin verste økonomiske krise siden andre verdenskrig.

Den økonomiske politikken i industrilandene har i de senere årene vært preget av stram finanspolitikk med sikte på å redusere de store underskuddene i de offentlige budsjettene og den høye offentlige gjelden. Samtidig blir de offentlige finansene i økende grad sett i lys av de langsiktige utfordringene, med økte utgifter som følge av aldrende befolkningssammensetning. Dette har bl.a. vært tilfellet i USA, der den stramme finanspolitikken har vært et ledd i en mellomlangsiktig plan for bedre å kunne møte eldrebølgen når den setter inn for fullt etter år 2005. I EU-landene har innstrammingene i tillegg vært et ledd i arbeidet for å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) fra 1999. OECD har beregnet at det i EU-området er gjennomført budsjettinnstramminger som svarer til gjennomsnittlig 1½ pst. av BNP for hvert av årene 1996 og 1997. I de søreuropeiske landene er innstrammingene større enn dette. Samtlige EU-land med unntak av Hellas oppfylte kravet om et budsjettunderskudd på maksimalt 3 pst. av BNP i 1997. Også i Sverige har finanspolitikken vært meget stram de senere årene selv om landet ikke vil delta i ØMU fra starten. Innstrammingen der har i hovedsak blitt foretatt for å bringe ned de svært høye budsjettunderskuddene og den sterke økningen i statsgjelden som oppstod i forbindelse med den økonomiske tilbakegangen i første halvdel av 1990-årene. Det ventes at finanspolitikken i Vest-Europa og USA vil være nøytral eller svakt ekspansiv i år og neste år.

I Japan, der finanspolitikken var ekspansiv fra begynnelsen av 1990-årene, ble det gjennomført innstramminger i 1997. Etter den svake økonomiske utviklingen i tiden etterpå er politikken igjen lagt om i ekspansiv retning. Det er vedtatt en finanspolitisk stimuleringspakke for inneværende budsjettår som i omfang svarer til om lag 3 pst. av BNP. Pakken består i hovedsak av offentlige investeringer og skattelettelser for husholdningene. Stimuleringstiltakene er ventet å få virkning for den økonomiske utviklingen fra annet halvår i år. Virkningene er imidlertid usikre og vil bl.a. avhenge av husholdningenes spareatferd. Det er ventet at Japan vil føre en ekspansiv finanspolitikk inntil den økonomiske veksten igjen er økt.

Mens finanspolitikken har vært stram, har pengepolitikkenbidratt til å stimulere aktiviteten i de fleste landene i Vest-Europa. Samtidig har de langsiktige rentene falt betydelig i løpet av de siste årene, bl.a. som følge av lavere inflasjon. Uroen i de internasjonale finansmarkedene har ført til ytterligere rentenedgang i de fleste industrilandene de siste månedene. Rentene ligger nå på historisk lave nivåer i en rekke land i Vest-Europa. I tillegg har styrkingen av amerikanske dollar i forhold til de fleste europeiske valutaene siden 1995 bidratt til å bedre konkurranseevnen for de europeiske landene. Unntaket er Storbritannia, der den markerte stigningen i pundkursen de siste par årene og den stramme pengepolitikken har bidratt til at den økonomiske veksten nå avtar. I USA har den sterke dollaren så langt bidratt til å dempe inflasjonen. I Japan har rentenivået vært svært lavt i flere år.

Arbeidsledigheten i industrilandene har falt svakt de siste par årene. Det ventes en noe større nedgang i inneværende år som følge av fortsatt nedgang i ledigheten i USA, Storbritannia og en del mindre europeiske land samtidig som det nå er en mer positiv utvikling også i de store landene i Kontinental-Europa. I Japan ventes sysselsettingen å bli redusert og arbeidsledigheten å øke i tiden framover.

Prisstigningen i industrilandene og hos Norges viktigste handelspartnere har vært lav de senere årene og ventes å avta ytterligere i inneværende år. Dette har i første rekke sammenheng med det betydelige fallet i prisene på olje og andre råvårer det siste året og den økte konkurransen fra billige importerte industrivarer fra land i Asia der valutaen er svekket. Det er ventet at fortsatt sterk konkurranse og ledig produksjonskapasitet i flere av landene i Kontinental-Europa vil medføre at prisstigningen bare tar seg svakt opp i 1999.

Usikkerheten om utviklingen i internasjonal økonomi er imidlertid nå svært stor. Risikoen for svakere vekst hos Norges viktigste handelspartnere enn lagt til grunn i denne meldingen er i første rekke knyttet til muligheten for at den økonomiske krisen i Asia og Russland, sammen med økt økonomisk ustabilitet i Latin-Amerika, kan føre til en større, ytterligere nedgang i aksjekursene i USA og Europa. En slik nedgang vil eventuelt redusere husholdningenes finansielle formue og forbrukernes og bedriftenes tillit til den økonomiske utviklingen og dermed etterspørselen. Usikkerheten om den økonomiske utviklingen er nærmere omtalt i avsnitt 2.2 ovenfor.

2.3.2 Nærmere om utviklingen i industrilandene

Anslagene for utviklingen i bruttonasjonalproduktet (BNP) for 1998 i industrilandene samlet og hos Norges viktigste handelspartnere er uendret siden Revidert nasjonalbudsjett. Det er imidlertid foretatt til dels betydelige justeringer for enkelte land. Mens utviklingen i det alt vesentlige er som ventet i Vest-Europa, er den markert svakere veksten i Japan oppveid av sterkere vekst enn tidligere ventet i USA i år. For 1999 er anslått BNP-vekst i industrilandene justert noe ned. Dette kan i hovedsak tilskrives fortsatt svak utvikling i Japan og en mer markert avmatning av veksten i USA enn tidligere antatt.

Oppgangskonjunkturen i USA er inne i sitt åttende år. Den økonomiske veksten, som tok seg ytterligere opp til om lag 4 pst. i 1997, har fortsatt med samme styrke i 1998. I første halvår i år har den innenlandske etterspørselen, og spesielt det private forbruket, økt kraftig. Den sterke veksten i det private forbruket kan trolig i hovedsak tilskrives den sterke sysselsettingsveksten og den markerte stigningen i aksjekursene de senere årene. På den annen side har utenrikshandelen, særlig som følge av den økonomiske krisen i Asia, i økende grad bidratt til å dempe BNP-veksten. Svakere vekstutsikter også i Latin-Amerika gjør at en slik utvikling trolig fortsetter. Samtidig ventes veksten i den innenlandske etterspørselen gradvis å avta i tiden framover. Dette må bl.a. ses i sammenheng med nedgangen i aksjekursene siden i sommer. I anslagene har en således lagt til grunn en markert nedgang i BNP-veksten fra 1998 til 1999.

I Japan falt BNP-veksten til under 1 pst. i 1997. Utviklingen har ytterligere forverret seg i første halvår i år. Denne svake utviklingen kan i første rekke tilskrives innstrammingen i finanspolitikken, med bl.a. økt merverdiavgift fra 1. april 1997, og den økonomiske krisen hos viktige handelspartnere i Sørøst-Asia. Alle deler av den private, innenlandske etterspørselen, og særlig bedriftenes investeringer, utvikler seg svakt. Samtidig har forbrukernes og bedriftenes tillit til den økonomiske utviklingen falt markert. Videre er situasjonen i banksektoren forverret ytterligere som følge av den svake innenlandske utviklingen og problemene i de kriserammede nabolandene. Det er vedtatt en betydelig finanspolitisk stimuleringspakke for inneværende år. I tillegg har regjeringen i Japan varslet at den vil føre en ekspansiv finanspolitikk også i 1999. Den økonomiske utviklingen i Japan vil likevel trolig ikke kunne ta seg vesentlig opp før problemene i finanssektoren er løst. Tilbakeslaget i japansk økonomi bidrar til å forsterke og forlenge krisen i resten av Øst-Asia.

Utviklingen i Vest-Europa har vært preget av den relativt svake utviklingen i Tyskland, Frankrike og Italia. Den moderate veksten har bl.a. sammenheng med en stram finanspolitikk. Tyskland og Frankrike ser imidlertid nå ut til å ha en mer positiv utvikling.

I Tyskland og Frankrike økte BNP-veksten fra om lag 1½ pst. i 1996 til 2¼ pst. i 1997 - i første rekke som følge av økt nettoeksport. Veksten i Tyskland ventes å ta seg videre opp, til henholdsvis 2½ pst. i år og 2¾ pst. neste år. Spesielle forhold, bl.a. framskynding av kjøp av varige forbruksgoder forut for økningen i merverdiavgiften fra 1. april, bidro til at BNP-veksten i 1. kvartal i år kom opp i 6 pst. regnet som årlig rate. I Frankrike ventes BNP å øke med 3 pst. i inneværende år og 2¾ pst. neste år. I Tyskland og Frankrike er det i første rekke de lavere rentene og nedgangen i arbeidsledigheten som har bidratt til at den innenlandske etterspørselen har tatt seg opp etter å ha vært svak i flere år. Samtidig er finanspolitikken ikke lenger så stram som de siste årene. Forventningsundersøkelser blant forbrukerne og bedriftene tyder på at den positive utviklingen i den innenlandske etterspørselen vil fortsette.

Storbritannia har vært inne i en oppgangskonjunktur siden 1993. I 1997 tok BNP-veksten seg opp til 3,4 pst., i første rekke som følge av sterk vekst i det private forbruket og bedriftenes investeringer. Den langvarige vekstperioden har ført til tendenser til overoppheting, med tiltakende lønnsvekst og inflasjon som har ligget over det målet som den engelske sentralbanken skal styre etter. Den markerte styrkingen av pundkursen i forhold til andre europeiske valutaer de siste årene har samtidig ført til at utenrikshandelen har bidratt til å trekke den økonomiske veksten ned. BNP-veksten er ventet å avta til 2¼ pst. i 1998 og 1¼ pst. i 1999. Det negative bidraget fra utenrikshandelen vil trolig øke ytterligere som følge av den sterke valutakursen og krisen i Asia. Samtidig er det ventet at den betydelige innstrammingen i pengepolitikken, gjennom økningene i styringsrenten på til sammen 1,75 prosentenheter siden høsten 1996, i økende grad vil dempe veksten i den innenlandske etterspørselen.

I Sverige var BNP-veksten svak i 1996 og 1997. Dette kan i første rekke tilskrives en innstramming i finanspolitikken svarende til 7 pst. av BNP for de to årene til sammen. Utviklingen hittil i år tyder på at den økonomiske veksten, og særlig den innenlandske etterspørselen, er i ferd med å ta seg opp igjen. Lavere renter vil bidra til økte investeringer og økt privat forbruk. Det private forbruket understøttes også av at husholdningenes disponible inntekter øker som følge av økt sysselsetting og omlegging av finanspolitikken i mer ekspansiv retning. Det er på denne bakgrunn lagt til grunn en BNP-vekst i Sverige på 3 pst. både i år og neste år.

Danmark og Finland har hatt en god økonomisk utvikling i flere år selv om finanspolitikken har vært stram. I Finland kom BNP-veksten opp i nesten 6 pst. i 1997, mens Danmark har hatt en vekst på 3½ pst. i både 1996 og 1997. I begge land har den innenlandske etterspørselen vært den viktigste drivkraften bak en slik utvikling, selv om også utenrikshandelen har gitt et vesentlig bidrag til veksten i finsk økonomi. I Finland ventes den innenlandske etterspørselsveksten å holde seg høy, bl.a. som følge av at sysselsettingen øker kraftig, mens bidraget til den økonomiske veksten fra utenrikshandelen gradvis ventes å avta. BNP-veksten anslås til 5 pst. i år og 4 pst. neste år. I Danmark vedtok Folketinget i juni i år skatteomlegginger og tiltak for å øke den private sparingen, med sikte på å redusere presset i økonomien. Tiltakene er beregnet å redusere BNP-veksten med 1 prosentpoeng i 1999. På denne bakgrunn legger en i denne meldingen til grunn at BNP-veksten i Danmark vil avta til 2½ pst. i år og 2 pst. neste år.

Arbeidsledigheten i industrilandene under ett ventes å falle fra 7,6 pst. i 1997 til om lag 7¼ pst. i år og holde seg på dette nivået neste år. Ledigheten har vist en klart fallende tendens i flere år i USA, Storbritannia og en del mindre land i Vest-Europa. Samtidig har arbeidsledigheten nå også begynt å avta i Tyskland og Frankrike. Den er imidlertid fortsatt høy i begge landene. I Tyskland gjelder det særlig i de østlige delstatene. Også i Sverige har arbeidsledigheten vært høy og sysselsettingen utviklet seg svakt siden begynnelsen av 1990-årene. Utviklingen har imidlertid vært positiv det siste året, og ledigheten ventes å falle markert både i 1998 og 1999. For EU samlet ventes arbeidsledigheten å falle fra 11,2 pst. i 1997 til 10¾ pst. i år og 10½ pst. neste år. I USA har sysselsettingen økt med om lag 14 millioner personer siden den pågående oppgangskonjunkturen startet i 1991. I samme periode er arbeidsledigheten redusert fra om lag 7 pst. til 4,5 pst., som er det laveste nivået på nærmere 30 år. Ledigheten har de siste årene ligget godt under det nivået som tradisjonelt har vært regnet som forenlig med uendret inflasjon. I samme periode har inflasjonen likevel avtatt ytterligere. Det er lagt til grunn at arbeidsledigheten vil øke noe neste år. Også i Storbritannia har arbeidsledigheten falt kraftig fra den var på sitt høyeste i 1993, med 10 pst., til i overkant av 6 pst. Arbeidsledigheten i Storbritannia ventes å øke noe neste år som følge av en svakere økonomisk utvikling. Også i de nordiske landene utenom Sverige har det vært en markert nedgang i arbeidsledigheten som følge av den høye økonomiske veksten i flere år. Denne utviklingen er ventet å fortsette i tiden framover. I Japan har arbeidsledigheten, som i flere tiår lå mellom 2 og 3 pst., økt kraftig de siste par årene. Utviklingen har vært særlig svak i år. Dette har ført til at ledigheten nå er kommet opp i over 4 pst., som er det høyeste nivået siden andre verdenskrig. Det er ventet en ytterligere økning i tiden framover.

Lønnsveksten i industrien hos Norges viktigste handelspartnere falt fra over 4 pst. i 1996 til 3,3 pst. i 1997. Denne utviklingen kan i første rekke tilskrives svært lave lønnsøkninger i Tyskland og en markert nedgang i lønnsveksten i Sverige. Det er ventet at den gjennomsnittlige lønnsveksten hos handelspartnerne holder seg på om lag 3¼ pst. også i 1998, for deretter å ta seg noe opp i 1999. Lønnsveksten ventes i år å ta seg noe opp i bl.a. USA, Danmark og i Finland, samt i Tyskland. På den annen side er det ventet til dels betydelig nedgang i lønnsveksten i Sør-Europa og Japan. Fra 1999 er det lagt til grunn en gradvis økning i lønnsveksten i en rekke land, i takt med at den ledige produksjonskapasiteten avtar.

Den gjennomsnittlige prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere var historisk sett svært lav i 1996 og 1997, da konsumprisene økte med 1¾ pst. I 1998 ventes prisstigningen å avta til 1½ pst. Den lave prisstigningen har sammenheng med ledig produksjonskapasitet i en rekke land, økt internasjonal konkurranse og lavere råvarepriser. Denne tendensen har styrket seg i år i kjølvannet av Asia-krisen, som har bidratt til et ytterligere sterkt fall i prisene på råolje og andre råvarer. I Europa er prisstigningen særlig lav hos viktige handelspartnere som Sverige, Tyskland og Frankrike. I Tyskland ligger konsumprisene nå bare 0,8 pst. høyere enn for ett år siden til tross for økningen i merverdiavgiften med 1 prosentenhet fra 1. april. I Sverige bidrar en reduksjon i de indirekte skattene, særlig tobakksavgiften, til den lavere prisstigningen. Konsumprisene ventes å øke med ½ pst. i år og neste år. Den lave prisstigningen har sammenheng med at disse landene fortsatt er i en tidlig fase av konjunkturoppgangen. Også i tradisjonelle høyinflasjonsland som Italia og Spania er prisstigningen kommet ned i om lag 2 pst. I Storbritannia er det ventet en prisvekst på om lag 3 pst. til tross for lav vekst i importprisene.

I USA har prisveksten falt markert de to siste årene selv om kapasitetsutnyttelsen i økonomien er høy og arbeidsledigheten lav. Nedgangen i inflasjonen har i første rekke sammenheng med den markerte styrkingen av dollarkursen og fallet i råvareprisene. I Japan, der kapasitetsutnyttelsen i økonomien vil falle ytterligere i år og neste år, ventes inflasjonen å holde seg svært lav.

Den gjennomsnittlige veksten i konsumprisene hos Norges viktigste handelspartnere ventes å ta seg opp til 1¾ pst. i 1999 som følge av noe høyere lønnsvekst og fordi det sterke fallet i råvareprisene ikke ventes å fortsette.

For industrilandene sett under ett kom underskuddet i de offentlige budsjettene i gjennomsnitt ned i 1,3 pst. av BNP i 1997, mot 4,4 pst. på sitt høyeste i 1993. I tillegg til innstrammingene i finanspolitikken har også oppgangskonjunkturen i en rekke land bidratt til lavere underskudd gjennom høyere skatteinntekter og lavere overføringer til arbeidsledige. Det er ventet at underskuddet vil holde seg på om lag 1¼ pst. av BNP også i år og neste år. Om lag halvparten av industrilandene ventes å ha overskudd i de offentlige budsjettene i inneværende år. Dette gjelder bl.a. USA og alle de nordiske landene. I USA skyldes dette dels den langvarige høykonjunkturen og dels innstramminger i finanspolitikken. Det er ventet at underskuddene vil bli redusert ytterligere som ledd i en mellomlangsiktig plan for å møte den økte forsørgelsesbyrden fra år 2005. I Sverige er overskuddet i første rekke et resultat av den stramme finanspolitikken, mens det i de øvrige nordiske landene har vært høy økonomisk vekst samtidig som det er gjennomført innstramminger i finanspolitikken.

Den langvarige lavkonjunkturen og en ekspansiv finanspolitikk i Japan har medført at overskuddene i de offentlige budsjettene i begynnelsen av 1990-årene er snudd til et underskudd som svarte til over 3 pst. av BNP i 1997. Den finanspolitiske stimuleringspakken for inneværende budsjettår og forverringen av den økonomiske utviklingen ventes å bringe budsjettunderskuddet opp i 7 pst. av BNP neste år. Utviklingen i budsjettbalansen i USA, Japan, EU og Norge er vist i figur 2.5C.

2.3.3 Utviklingen utenfor industrilandene

Som omtalt i avsnitt 2.3.1, ventes veksten i verdensøkonomien i år å bli halvert sammenliknet med 1996 og 1997. Dette kan i hovedsak tilskrives svakere økonomisk utvikling utenfor industrilandene. I Nasjonalbudsjettet 1998 ble veksten i disse områdene anslått til 6 pst. i år, dvs. på linje med utviklingen i de to foregående årene. Den økonomiske krisen i deler av Asia er imidlertid blitt langt alvorligere enn tidligere lagt til grunn, samtidig som den har fått konsekvenser for vekstutsiktene i andre, såkalte nye markedsøkonomier. Samlet anslås nå den gjennomsnittlige BNP-veksten utenfor industrilandene til 1¾ pst. i 1998 og 3¼ pst. i 1999, jf. tabell 2.9.

Usikkerheten om den økonomiske utviklingen utenfor industrilandene er betydelig. Dette gjelder både hvor dyp og langvarig krisen blir i de mest kriserammede landene i Asia og hvor sterke ringvirkninger denne vil få for andre land og regioner. Risikoen for en svakere utvikling enn det som er lagt til grunn i denne meldingen er bl.a. knyttet til at kursen på japanske yen kan utvikle seg svakt og utløse en devaluering av den kinesiske valutaen. Dette kan i såfall utløse en ny runde med devalueringer i andre asiatiske land. Det er også stor usikkerhet knyttet til den videre utviklingen i Russland og Latin-Amerika.

Asia (utenom Japan) har hatt svært høy økonomisk vekst i flere tiår. Sterkt økte utenlandske investeringer har bidratt til den positive utviklingen. Fra 1996 begynte imidlertid svakhetstegn å komme til syne i flere av landene i Sørøst-Asia, i første rekke økende underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. Det var også sterk vekst i bankutlånene og kraftig vekst i aksjekurser og eiendomspriser. Den finansielle krisen startet i Thailand, som etter sterkt press på valutaen lot den flyte fra sommeren 1997. Uroen i finansmarkedene spredte seg raskt til andre land i regionen. I tillegg til Thailand har Sør-Korea og særlig Indonesia vært hardt rammet. I alle disse landene hadde både banker og næringslivet for øvrig foretatt store låneopptak i utenlandsk valuta. Dette økte sårbarheten ved en valutakrise sterkt. I Indonesia har valutaen svekket seg med om lag 80 pst. mot amerikanske dollar, mens svekkelsen av de to øvrige valutaene har vært om lag halvparten.

Den finansielle krisen har ført til et kraftig fall i den innenlandske etterspørselen og et betydelig økonomisk tilbakeslag i disse og enkelte andre land i regionen. I Indonesia ventes BNP å falle med om lag 15 pst. i 1998. Det er videre ventet betydelig nedgang i BNP-veksten i øvrige deler av Asia, herunder i Kina, i inneværende år. Den samlede økonomiske veksten i Asia er anslått til 1½ pst. i 1998. Til sammenlikning var den gjennomsnittlige BNP-veksten i regionen 8 pst. pr. år i perioden 1990-96. BNP-veksten anslås å øke til 3½ pst. neste år, bl.a. som følge av at den økonomiske aktiviteten i de kriserammede landene antas å ta seg svakt opp igjen. Dette er imidlertid meget usikkert.

I Sentral- og Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen økte BNP i 1997 med i underkant av 2 pst. For regionen sett under ett var dette det første året siden 1989 med positiv økonomisk vekst. De landene som har kommet lengst i omleggingen av sine økonomier, bl.a. Polen og de baltiske landene, har imidlertid hatt solid økonomisk vekst i flere år. Den positive utviklingen i disse landene ventes å fortsette i årene framover. BNP-veksten i regionen samlet er anslått å bli redusert til 1 pst. både i 1998 og 1999, i første rekke som følge av en forventet svak utvikling i Russland.

I Russland har BNP falt med om lag 40 pst. siden 1990. I 1997 var det en svak oppgang. Samtidig er inflasjonen blitt redusert fra om lag 200 pst. så sent som i 1995 til under 10 pst. Dette er en følge av en relativt stabil valutakurs og stram pengepolitikk. På den annen side har det økende offentlige budsjettunderskuddet de siste par årene bidratt til å redusere tilliten til den økonomiske politikken og utviklingen i landet. Tillitssvikten har forsterket seg etter Asia-krisen, og det har vært behov for å øke rentene til svært høye nivåer i perioder med press på valutakursen. I midten av august måtte fastkurspolitikken oppgis og regjeringen gå av. Den finansielle og politiske krisen førte til at rubelkursen falt betydelig. Det er usikkert hvilken økonomisk politikk som vil bli ført etter skiftet av statsminister. Inflasjonen har imidlertid tatt seg markert opp de siste ukene og ventes å ta seg ytterligere opp i tiden framover. Det er anslått en nedgang i BNP på 3 pst. både i år og neste år. Den svake utviklingen i Russland ventes å få negative konsekvenser for andre land i regionen, særlig i land som var en del av det tidligere Sovjetunionen.

Latin-Amerika har hatt positiv økonomisk utvikling etter tilbakeslaget i forbindelse med Mexico-krisen i 1995. I 1997 var den gjennomsnittlige BNP-veksten vel 5 pst., samtidig som inflasjonen kom ned i under 14 pst. Prisveksten ventes å avta ytterligere i inneværende år. Så sent som i 1994 var den gjennomsnittlige inflasjonen i regionen på over 200 pst. Den økonomiske veksten var i 1997 sterkest i Argentina, Chile, Mexico og Peru, som alle hadde en BNP-vekst på over 7 pst. Utviklingen har vært langt svakere i Brasil, som er den største økonomien i Latin-Amerika.

Det ventes nå at veksten i Latin-Amerika avtar til 2¾ pst. i 1998 og 1999. I flere land ble både penge- og finanspolitikken strammet til høsten 1997 for å opprettholde tilliten til den økonomiske politikken i kjølvannet av krisen i Sørøst-Asia. Det har vært foretatt ytterligere innstramminger i år, særlig etter at krisen i Russland førte til generelt økt skepsis blant investorer til investeringer i de nye markedsøkonomiene. Denne skepsisen er blitt forsterket av at en rekke land i regionen har store underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. Enkelte land, bl.a. Brasil, har i tillegg betydelige offentlige budsjettunderskudd. Disse forhold har ført til nytt press på valutakursene i flere land og betydelig nedgang på aksjebørsene i regionen. Blant annet har den svekkede tilliten til Brasils økonomi ført til betydelig kapitalutgang fra landet. For å motvirke dette økte sentralbanken i september den viktigste styringsrenten fra om lag 20 pst. til om lag 50 pst. Samtidig har de siste årenes styrking av kursen på amerikanske dollar, som mange av landene har knyttet sin valuta til, bidratt til å svekke eksporten. I tillegg er en rekke land i Latin-Amerika rammet av det sterke fallet i råvareprisene. En finansiell krise i Brasil vil kunne få betydelige ringvirkninger for andre land i Latin-Amerika som følge av ytterligere svekket tillit til regionen og pga. samhandelen.

Den økonomiske utviklingen i Afrikahar i de senere årene vært klart mer positiv enn i første halvdel av 1990-årene. I flere land har økonomiske reformer bidratt til en betydelig vekst. Samtidig har det vært en markert nedgang i prisstigningen i de fleste land. Den gjennomsnittlige inflasjonen i regionen var i 1997 kommet ned i 11 pst. Den samlede BNP-veksten i Afrika var i 1996 i underkant av 6 pst., men veksten ble nesten halvert i fjor pga. tørken i Nord-Afrika og borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo. Den økonomiske veksten ventes å ta seg noe opp til om lag 4 pst. i 1998, bl.a. som følge av mer normale landbruksavlinger og økt eksport pga. tiltakende vekst i Europa. I en del land er imidlertid vekstutsiktene svekket av lave råvarepriser og politisk uro. For Afrika samlet anslås den økonomiske veksten å ta seg ytterligere opp i 1999 - til i underkant av 5 pst.

2.4 Finans- og valutamarkedene

2.4.1 De internasjonale finans- og valutamarkedene

De internasjonale valuta- og finansmarkedene har det siste året vært preget av den finansielle krisen i Asia og spredningen av denne til Russland. Valuta- og aksjekursene i de mest berørte landene har falt kraftig. Det har også vært merkbar uro i de finansielle markedene i andre områder, særlig i andre såkalte nye markedsøkonomier i Latin-Amerika og Sentral- og Øst-Europa.

I USA og Europa har den finansielle uroen i første rekke gitt seg utslag i aksjemarkedet. Etter at aksjekursene har steget sterkt gjennom flere år, har det i løpet av det siste året vært to markerte kursfall. Nedgangen i slutten av oktober 1997 ble utløst av at den finansielle krisen så ut til å ville spre seg til Hong Kong, og ble etterfulgt av ustabilitet i aksjemarkedene i de påfølgende månedene. Til tross for relativt svak utvikling i annet halvår i fjor, økte aksjekursene i de vestlige industrilandene markert for året som helhet. Etter hvert som situasjonen i Asia syntes å stabilisere seg på nyåret i 1998, fortsatte den sterke stigningen på aksjebørsene i Nord-Amerika og Vest-Europa. Siden midten av juli i år har det imidlertid vært ny, betydelig uro i aksjemarkedene i industrilandene. Den politiske og økonomiske situasjonen i Japan og Russland, samt svakere utvikling i fortjenesten i større amerikanske selskaper, antas å være de viktigste årsakene. Nedgangen i aksjekursen var denne gangen langt sterkere enn i oktober i fjor og kan i størrelse sammenliknes med børsfallet i 1990, da de amerikanske aksjekursene falt med om lag 20 pst. i løpet av tre måneder. Selv etter den markerte nedgangen de siste par månedene, ligger de største aksjebørsene i de vestlige industrilandene fortsatt om lag på linje med nivået ved siste årsskifte. Nedgangen må også ses i lys av den sterke veksten i aksjekursene siden 1990. Siden 1990 har aksjekursene i USA og Storbritannia, målt ved Dow Jones-indeksen og FT 100-indeksen, hhv. blitt tredoblet og doblet.

Uroen i aksjemarkedet det siste året og fallet siden toppnivået i sommer vil isolert sett virke negativt på den økonomiske utviklingen i industrilandene. Det virker likevel sannsynlig at det må skje et ytterligere betydelig fall i aksjeverdiene i Nord-Amerika og Vest-Europa for at dette skal kunne medføre en større økonomisk tilbakegang i industrilandene. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 2.2 ovenfor. Figur 2.6A viser utviklingen på en del viktige aksjebørser i 1997 og hittil i 1998.

¹) 10 års statsobligasjoner.

Kilde: OECD, Norges Bank og Bloomberg.

Aksjekursutviklingen i Japan skiller seg markert fra utviklingen i resten av industrilandene, ved at aksjemarkedet har vist en generelt fallende tendens siden sommeren 1996. Børsverdien, målt ved Nikkei-indeksen, er nå på sitt laveste nivå siden 1986. Utviklingen avspeiler en rekke forhold, bl.a. den svake økonomiske utviklingen og forverringen av situasjonen i finanssektoren i Japan. Aksjekursene for banksektoren har falt klart mer enn gjennomsnittet av japanske aksjer. For en del større banker ligger kursene 60-80 pst. lavere enn før den finansielle krisen i Sørøst-Asia tok til for vel ett år siden.

Utviklingen i aksjemarkedene har vært enda svakere i de nye markedsøkonomiene i Sørøst-Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika. I mange av landene i disse regionene ligger aksjeverdiene på mellom 25 og 50 pst. av nivået før krisen i Asia begynte for alvor i juli 1997. Mens aksjekursene i Sørøst-Asia har falt både i annet halvår i fjor og hittil i år, har Latin-Amerika og Øst-Europa i særlig grad blitt rammet de siste to månedene. Det sterke fallet i disse områdene må ses i sammenheng med at mange investorer generelt anser risikoen ved investeringer i nye markedsøkonomier som klart høyere etter den finansielle krisen i Russland i august i år, med bl.a. den ensidige nedskrivingen av statens gjeld.

De kortsiktige rentene avspeiler pengepolitikken og konjunktursituasjonen i de enkelte land. I Tyskland var de kortsiktige rentene historisk lave i 1996 og mesteparten av 1997, da den økonomiske veksten var svak. Rentene i Tyskland og de øvrige kjernelandene i ERM-samarbeidet tok seg opp i forbindelse med at Bundesbank økte den viktigste styringsrenten, reporenten, i oktober i fjor. Forventninger om nye, snarlige økninger førte til at pengemarkedsrentene tok seg ytterligere opp i perioden deretter. Etter hvert som det ble klart at Asia-krisen ble dypere enn tidligere antatt og prisveksten avtok, falt markedsrentene noe igjen rundt årsskiftet 1997/98. Markedsaktørene syntes å legge til grunn at den svakere utviklingen i internasjonal økonomi og redusert fare for tiltakende inflasjon gjorde en tilstramming av pengepolitikken mindre sannsynlig enn tidligere. Hittil i år har tre månedersrentene i ERM-kjernen vært meget stabile på om lag 3½ pst. Det er i denne meldingen lagt til grunn at tre måneders euro-rente vil ligge på i underkant av 4 pst. som et gjennomsnitt for neste år. Dette innebærer en viss renteoppgang i forhold til dagens nivå for kjernelandene i ERM, mens de tradisjonelle høyinflasjonslandene i Sør-Europa og særlig Irland vil få en ytterligere nedgang i rentene. De høyere rentene som anslås for euro i 1999 i forhold til dagens rente i kjernelandene i ERM må ses i sammenheng med den generelle bedringen av de økonomiske forholdene. I tillegg har en del «euroland» som er kommet langt i konjunktursykelen, behov for høyere renter for å holde prisstigningen under kontroll.

I Danmark økte de kortsiktige rentene midlertidig i tiden før folkeavstemningen om EUs Amsterdam-traktat i mai, og igjen i forbindelse med den senere tidens uro i de internasjonale finansmarkedene. For øvrig har danske pengemarkedsrenter stort sett fulgt utviklingen i kjernelandene i ERM. I Sverige falt de kortsiktige rentene etter at Riksbanken satte ned styringsrenten i juni 1998. Pengemarkedsrentene tok seg imidlertid også her noe opp igjen i forbindelse med uroen i finansmarkedene i august.

I Storbritannia har de kortsiktige rentene økt betydelig siden våren 1997, og de ligger nå på om lag 7½ pst. Dette må ses i sammenheng med den betydelige innstrammingen i pengepolitikken som er gjennomført for å holde inflasjonen lav.

Pengemarkedsrentene i USA har vært meget stabile siden sentralbanken foretok den siste endringen i den såkalte Federal Funds-renten i mars 1997. Etter denne justeringen var det i en lang periode forventet at rentene ville bli satt ytterligere opp som følge av den meget sterke økonomiske veksten og faren for overoppheting i amerikansk økonomi. Krisen i Asia og styrkingen av dollarkursen har imidlertid bidratt til at inflasjonen har avtatt i 1998. Etter ny uro i finansmarkedene og nedgangen i aksjekursene i den senere tiden er det nå risiko for at konjunkturavmatningen kan bli sterkere enn tidligere regnet med. I lys av dette har sentralbanksjefen antydet muligheten for en senking av den offisielle renten. I Japan har de kortsiktige rentene de tre siste årene svingt rundt ½ pst., som er det laveste nivået siden andre verdenskrig. Pengemarkedsrentene har falt ytterligere etter at sentralbanken satte ned en av de viktigste styringsrentene, dagslånsrenten, i september i år for å lette situasjonen i bankene og hindre deflasjon. Med en forventet svak økonomisk utvikling og ingen tegn til tiltakende prisstigning i tiden framover er det grunn til å anta at pengepolitikken vil være ekspansiv ennå en tid. Utviklingen i kortsiktige amerikanske, europeiske og japanske renter er vist i figur 2.6B.

Som det framgår av figur 2.6C, har de langsiktige rentene i industrilandene vært fallende siden 1995. Dette skyldes bl.a. at inflasjonen og inflasjonsforventningene har avtatt. I denne perioden har det vært gjennomført en betydelig budsjettkonsolidering i de fleste vestlige industrilandene, slik at det offentlige finansieringsbehovet og dermed utstedelsen av statsobligasjoner er redusert. I tillegg har Asia-krisen bidratt til et betydelig fall i prisen på olje og andre råvarer, samt billigere importvarer. Den finansielle krisen i Russland har ført til en ytterligere, markert nedgang i statsobligasjonsrentene i USA og de fleste landene i Vest-Europa. Dette kan tilskrives en generell økt interesse blant investorer for sikrere plasseringer.

Den betydelige nedgangen i de langsiktige rentene de siste årene har bidratt til å forlenge den langvarige høykonjunkturen i USA og til å forsterke oppsvinget i europeisk økonomi. Fallet i obligasjonsrentene har medvirket til at BNP-veksten har tatt seg opp, til tross for at utenrikshandelen har gitt et stadig svakere bidrag til veksten.

Nedgangen i de langsiktige rentene har vært særlig stor i Sør-Europa. I Italia, Spania og Portugal har rentedifferansen til tyske renter hittil i 1998 ligget på 0,2-0,3 prosentenheter, mens den var opp mot 6 prosentenheter i 1995. Den lavere rentedifferansen kan i første rekke tilskrives de tiltakene disse landene har gjennomført for å redusere inflasjonen og det offentlige budsjettunderskuddet, for dermed å øke tiltroen til deltakelse i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra starten i 1999. De langsiktige rentene i Storbritannia har også falt betydelig, men disse ligger godt over nivået i de landene som skal delta i ØMU fra 1999.

I lys av utviklingen hittil i år er anslagene for de langsiktige rentene for de fleste industrilandene betydelig nedjustert for inneværende og neste år i forhold til Revidert nasjonalbudsjett.

Det siste året har valutamarkedene i industrilandene vært preget av betydelige svingninger mellom hovedvalutaene. Særlig har det vært en markert svekkelse av japanske yen i forhold til de to andre hovedvalutaene, amerikanske dollar og tyske mark. I kortere perioder i juni og august i år var yenkursen på sitt laveste nivå mot dollar siden 1990. I juni gjennomførte den amerikanske og japanske sentralbanken valutaintervensjoner for å hindre en ytterligere svekkelse. Etter den nye svekkelsen i august var det imidlertid en sterk motsatt bevegelse, med en styrking av yenkursen på om lag 10 pst. mot dollar i løpet av kort tid. Kursforholdet mellom yen og dollar er nå om lag det samme som ved inngangen til 1998. Amerikanske dollar har også svekket seg en del mot tyske mark i den senere tiden. Fallet i dollaren antas å ha sammenheng med svekket tillit til amerikanske aksjer som investeringsobjekter, bl.a. i lys av den finansielle uroen i Latin-Amerika. De økte forventningene om lettelser i den amerikanske pengepolitikken kan også ha bidratt til denne utviklingen.

Som det framgår av figur 2.7A, er den reelle, effektive yen-kursen nå noe under nivået fra 1992 etter at den på det meste har vært mer enn 40 pst. høyere. Den effektive kursen på tyske mark har økt tilsvarende fram mot 1995 og deretter falt, men med langt mindre svingninger. Utviklingen i amerikanske dollar har vært mer stabil, med unntak av de siste årene, da det har vært en markert stigning. Den effektive kursen ligger nå om lag 25 pst. over 1992-nivået.

¹)Månedstall. Deflatert med konsumprisindeksen.

Kilde: OECD og Norges Bank.

Valutamarkedet i Europa har det siste året vært preget av stabilitet mellom de elleve valutaene som skal inngå i euro fra 1999, mens det har vært til dels store svingninger i en del av de øvrige valutakursene. Britiske pund, som styrket seg markert i forhold til andre europeiske valutaer gjennom 1997, har vist en fallende tendens det siste halvåret. Svenske kroner har vist en tilsvarende fallende tendens, men ble - bl.a. sammen med danske kroner - satt under særlig press i forbindelse med den økonomiske og politiske krisen i Russland. Blant «eurovalutaene» var det tendenser til et visst press på italienske lire og spanske pesetas. På den annen side har finske mark holdt seg stabil til tross for at Finland både er en stor råvareprodusent og har relativt stor samhandel med Russland. Kursutviklingen overfor ECU siden høsten 1992 for norske kroner og andre europeiske valutaer er vist i figur 2.7B.

I Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble virkninger av EUs økonomiske og monetære union omtalt. Det ble bl.a. pekt på at det er usikkert hvordan etableringen av ØMU vil virke på europeisk økonomi. Innføringen av euro vil i seg selv kunne medføre en periode med uro i de internasjonale valutamarkedene. Dette skyldes bl.a. at det vil ta tid før markedsaktørene tilpasser sine porteføljer til de nye rammebetingelsene som innføringen av en ny stor valuta innebærer. Etableringen av ØMU vil derfor på kort sikt kunne forlenge uroen i de internasjonale valutamarkedene. Det kan videre ikke utelukkes at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil legge mindre vekt på utviklingen av eurokursen ved utformingen av pengepolitikken enn tilfellet har vært med Bundesbank, fordi eurosonen som helhet vil bli en langt mer lukket økonomi enn dagens Tyskland. Dette kan i så fall bidra til større kursbevegelser i forhold til amerikanske dollar og japanske yen. På den andre siden kan etableringen av en ny stor valutasone gjøre det lettere å få til et internasjonalt samarbeid for å øke stabiliteten i valutamarkedene.

Det sterke fallet i råvareprisene har bidratt til et betydelig press på valutaene i flere råvareproduserende industriland, inklusive Norge. Som det framgår av figur 2.7C, har det i løpet av det siste året vært en betydelig svekkelse av kanadiske, australske og newzealandske dollar, samt norske kroner. Valutaene i Australia og New Zealand har falt klart mest, noe som for en del trolig kan forklares med større økonomisk samkvem med de kriserammede landene i Asia.

Valutaene har vært mest ustabile i land utenfor industrilandene. Figur 2.7D viser valutakursutviklingen for de mest kriserammede landene i Asia og i Russland, som alle har hatt betydelig svekkelse mot amerikanske dollar. Svekkelsen av valutakursene i Asia fant i all hovedsak sted i løpet av andre halvår 1997, mens kursen på russiske rubler har falt den siste måneden. Et fellestrekk har vært at svekkelsen i det enkelte land har skjedd i løpet av en kort periode etter at det oppstod mistillit til landenes finansielle systemer. Indonesiske rupiah og russiske rubler har falt klart mest og ligger nå hhv. 80 og 60 pst. under nivåene før krisen. I Korea og Thailand har valutaene styrket seg noe igjen etter hvert som det er blitt klart at landene er i ferd med å gjennomføre reformer og tilliten til den økonomiske politikken er økt. På den annen side har Kina og Hong Kong opprettholdt valutakursene mot amerikanske dollar. Det vises til nærmere omtale av den økonomiske utviklingen utenfor industrilandene i avsnitt 2.3.3.

2.4.2 Det norske finansmarkedet

Etter at kronekursen i 1997 hadde en gjennomsnittsverdi på 100,27 målt mot ECU-indeksen, har kronekursen i 1998 først vist en jevn svekkelse ned mot 105 fram til slutten av juli, før den i slutten av august en kort periode kom helt ned under 115. Kronekursen har imidlertid senere styrket seg noe, og ble notert til 109,4 den 23. september.

Det er naturlig å se svekkelsen av den norske kronen i lys av den internasjonale uroen i råvaremarkedene. Som beskrevet i avsnitt 2.4.1, samt i figur 2.7C, har valutaene i en rekke råvareeksporterende land blitt kraftig svekket det siste året. Fallet i råvareprisene har skapt usikkerhet om utviklingen i norsk økonomi. Samtidig har det påvirket Norges handelsbalanse i en retning som kan ha hatt virkning på kronekursen. I tillegg velger investorene ofte å plassere sine penger i de store valutaene, spesielt amerikanske dollar og tyske mark, i en periode med stor internasjonal usikkerhet og uro. Slike valutastrømmer vil også måtte forventes å påvirke kursen på norske kroner.

Industriens effektive valutakurs svekket seg noe raskere enn ECU-indeksen fram til utgangen av mai. Dette hadde sammenheng med at amerikanske dollar styrket seg mot norske kroner i denne perioden. I likhet med ECU-indeksen ble industriens effektive valutakurs kraftig svekket i de siste ukene av august. Hvis dagens valutakurser videreføres ut året, vil gjennomsnittet for industriens effektive valutakurs i 1998 bli i underkant av 6 pst. svakere enn gjennomsnittet i fjor.

For å stabilisere kronen har Norges Bank i løpet av våren og sommeren satt opp sine administrerte renter syv ganger med i alt 4,5 prosentpoeng. Banken har også foretatt mindre intervensjoner i markedet. Hittil i år har Norges Bank likevel netto kjøpt valuta for vel 18 mrd. kroner. Det meste av dette skyldes kjøp til Petroleumsfondet. En nyordning innført fra august 1998, der overføringer fra SDØE innbetales direkte i valuta til statens konto i Norges Bank, vil redusere behovet for valutakjøp fra Norges Bank.

De kortsiktige rentene i Norge har steget betydelig i løpet av 1998. Dette må ses i sammenheng med økningen i de administrerte rentene i Norges Bank. Tremåneders renten var om lag 4,1 pst. i gjennomsnitt i første halvår, men trenden var stigende. Etter de siste renteøkningene fra Norges Bank har tremåneders renten i pengemarkedet økt til 8,0 pst. den 23. september. En kort periode var tremåneders renten over 10 pst. Rentedifferansen mot den tyske tremåneders renten har dermed økt betraktelig, fra litt over 0,6 prosentpoeng i gjennomsnitt første halvår, til over 4,3 prosentpoeng den 23. september. Rentedifferansen mot tilsvarende ECU-renter har også økt, fra - 0,2 prosentpoeng i gjennomsnitt første halvår til 3,6 prosentpoeng den 23. september. De implisitte renteforventningene slik de framgår av avkastningskurven i penge- og kapitalmarkedet, indikerer at markedsaktørene venter en nedgang i de norske pengemarkedsrentene i månedene framover, jf. boks 2.3.

De langsiktige rentene i Norge, målt ved avkastningen på femårs statsobligasjoner, har siden Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram økt fra 5,2 pst. til om lag 5,7 pst. nå, jf. figur 2.6C. Rentedifferansen mot tilsvarende tysk rente har steget fra 0,5 prosentpoeng til rundt 1,9 prosentpoeng nå. Mot tilsvarende ECU-rente er differansen 1,7 prosentpoeng.

Utlåns- og innskuddsrentene i bankene har gått opp siden begynnelsen av året. Normalt vil utviklingen i bankenes renter følge pengemarkedsrentene med et visst tidsetterslep. Ved utgangen av 2. kvartal i år var forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrente (utenom nullstilte lån) 6,25 pst., mens innskuddsrenten var 3,02 pst. Rentemarginen var ved utgangen av 2. kvartal dermed på 3,2 pst., som er 0,1 prosentpoeng lavere enn på samme tid i fjor.

Veksten i pengemengden (M2) var ifølge Norges Bank 7,1 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av juli. Ved utgangen av juni var 12-månedersveksten 7,3 pst.

Publikums innenlandske bruttogjeld i norske kroner og utenlandsk valuta (K2) økte med 10,1 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av juli 1998, mot 9,9 pst. i juni. Veksttakten i innenlandsk bruttogjeld synes nå å ha avtatt litt, etter at veksttallene økte jevnt helt siden begynnelsen av 1994. Tolv-månedersveksten nådde en foreløpig topp i mars med 10,8 pst. Private banker står for den klart største delen av den samlede utlånsveksten, men andelen av utlån fra finansieringsselskapene øker raskest. Utlån til ikke-finansielle foretak vokste betydelig sterkere enn utlån til kommuner og husholdninger i siste 12-månedersperiode.

Ifølge husholdningenes finansregnskap for 4. kvartal 1997 har husholdningenes samlede nettofordringer økt med nær 52 mrd. kroner fra utgangen av 1996 til utgangen av 1997. Over 60 pst. av dette beløpet kan tilskrives omvurderinger i form av kursgevinster på aksjer. Netto finansinvesteringer er beregnet til 20,6 mrd. kroner i 1997. Dette tallet er om lag det samme som i 1996.

Boks 2.3 Markedets forventninger om renteutviklingen

På en gitt dato kan det observeres ulike renter på verdipapirer med forskjellig løpetid. Sammenhengen mellom renter og løpetider kan representeres ved avkastningskurven for denne datoen. Avkastningskurven kan forandre både nivå og helning over tid. Tradisjonelt har den norske avkastningskurven hatt positiv helning, ved at renter med lang løpetid har vært høyere enn renter med kort løpetid. Nå er situasjonen den motsatte. Avkastningskurven har negativ helning, ved at renter med lang løpetid er lavere enn renter med kort løpetid.

Det er flere faktorer som kan påvirke helningen på avkastningskurven. Under visse betingelser kan imidlertid helningen på avkastningskurven brukes til å beregne markedets implisitte forventninger om utviklingen i rentene, dvs. at man for eksempel kan beregne forventet tre månedersrente på ulike tidspunkter i framtiden.

I figur 2.8 vises resultatet av slike beregninger av den forventede utviklingen i tre månedersrenten basert på avkastningskurven 25. februar, 3. august, 25. august og 23. september. De stiplede linjene indikerer den forventede utviklingen, mens den heltrukne linjen viser faktisk utvikling. De implisitte renteforventningene, slik de framgår av avkastningskurven for 25. februar og 3. august, antydet en moderat renteoppgang. De kraftige utslagene i slutten av august ser imidlertid ikke ut til å ha vært forutsett ved de implisitte renteforventningene. På nåværende tidspunkt synes markedsaktørene å vente en nedgang i norske pengemarkedsrenter mot et nivå ned mot 6 pst. i løpet av våren 1999.

Kilde: Reuters og Norges Bank.

2.5 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.5.1 Offentlig konsum og investeringer

Offentlig konsum anslås å øke med 2,4 pst. i 1998, eller 0,4 prosentpoeng mer enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Kommunalt konsum anslås å øke med 2,6 pst. og statlig konsum med 2,0 pst. fra 1997 til 1998, jf. tabell 2.10.

Fra 1998 til 1999 anslås det samlede offentlige konsumet å vokse med vel 1 pst. Veksten antas å bli 1½ pst. i kommuneforvaltningen og knapt ½ pst. i staten. Økningen i kommunalt konsum er bl.a. knyttet til eldresatsingen og prioriteringen av psykiatri og kreftomsorg. Kommunal sysselsetting målt i antall timeverk anslås å øke med 1 pst. fra 1998 til 1999.

Bruttoinvesteringene samlet for staten og kommunene anslås reelt å synke med 3¾ pst. fra 1998 til 1999. Statlige investeringer anslås å synke med hele 8½ pst. fra 1998 til 1999, bl.a. som følge av at byggingen av det nye Rikshospitalet sluttføres og pga. nedgang i bevilgningene til militære investeringer. De kommunale investeringene vokste med hele 23 pst. i 1997 målt i faste priser, bl.a. som følge av grunnskolereformen. I 1998 anslås det en investeringsnedgang på 3 pst. fra året før. Investeringsnivået anslås å holde seg på det samme nivået i 1999 som i 1998. Investeringer i tilknytning til eldresatsingen bidrar til det høye investeringsnivået i 1998 og 1999.

Finanspolitikken og kommuneopplegget for 1999 er beskrevet nærmere i avsnittene 3.1 og 3.2.

Anslagene for offentlig konsum og investeringer for perioden 2000-2002 bygger på rent beregningstekniske forutsetninger som omtales nærmere i avsnitt 3.1.3.

2.5.2 Privat konsum og boliginvesteringer

Oppgangen i husholdningenes etterspørsel har vært den klart viktigste drivkraften bak den sterke konjunkturoppgangen i norsk økonomi de siste årene. Fra 1993 til 1997 økte det private konsumet i gjennomsnitt med 3,9 pst. årlig. Konsumoppgangen de siste årene må ses i sammenheng med det betydelige rentefallet fra 1993, samt at husholdningene har hatt en relativt sterk inntektsvekst gjennom perioden, dels som følge av sterk reallønnsvekst og dels på grunn av sterk økning i sysselsettingen. I tillegg var det i starten av oppgangskonjunkturen et stort behov for å fornye beholdningen av biler og andre varige goder, etter flere år med lave kjøp.

Kvartalsvise nasjonalregnskapstall tyder på at veksten i det private forbruket tiltok i første halvår i år etter en viss avdemping rundt årsskiftet. Fra 1. til 2. kvartal var det en vekst på hele 2 pst. Forbruksveksten så langt i år skyldes først og fremst en kraftig vekst i varekonsumet utenom biler, mens husholdningenes bilkjøp hittil i år ligger på linje med gjennomsnittet for 1997. I tillegg har tjenestekonsumet og nordmenns konsum i utlandet økt.

Mens forbruksveksten midt på 1980-tallet gikk sammen med en nedbygging av husholdningenes finansformue, har oppgangen i denne høykonjunkturen vært basert på sterk inntektsvekst. Samtidig har den finansielle konsolideringen fortsatt fra annen halvdel av 1980-tallet og inn i den nåværende høykonjunkturen. Dette har skjedd til tross for både sterk økning i boligprisene, som tidligere har gått sammen med redusert finanssparing, og at husholdningenes formue, målt som andel av disponibel inntekt, allerede ved starten av denne høykonjunkturen var på linje med nivået før den sterke veksten i forbruket midt på 1980-tallet. Sistnevnte forhold gjelder også om omvurderingsgevinster på aksjer holdes utenom. Husholdningenes finansielle situasjon framstår derfor som meget solid:

• Spareraten har vært relativt stabil på et historisk høyt nivå i hele denne høykonjunkturen, jf. figur 2.9A. Etter toppnivået i 1993 falt den noe i de to påfølgende årene, men den har tatt seg opp igjen de siste årene. I 1997 utgjorde sparingen 6,6 pst. av disponibel inntekt.

• Konsumoppgangen siden 1993 har i stor grad vært drevet av sterk vekst i kjøpene av varige konsumgoder, jf. figur 2.9B. Antallet kjøpte personbiler økte fra 64 000 i 1993 til 154 600 i 1997, mens kjøpene av møbler og innbo viste en årlig vekst på 8 pst. i gjennomsnitt i den samme perioden. Kjøpene av varige goder har i stor grad karakter av å være investeringer, og ikke konsum slik det defineres i nasjonalregnskapsstatistikken. En korrigert sparerate kan beregnes ved å betrakte kjøp av varige goder som en investering, og beregne konsumet som tjenestestrømmen fra kapitalbeholdningen. Denne korrigerte spareraten har økt jevnt gjennom hele denne høykonjunkturen. Fra 1993 til 1997 var økningen i den korrigerte spareraten 3,9 prosentpoeng.

• Husholdningenes finansielle sparing har vært betydelig gjennom hele perioden 1993-1997. Sammen med store omvurderingsgevinster, bl.a. som følge av sterk oppgang i aksjekursene, har dette ført til en markert bedring i den finansielle situasjonen for husholdningene under ett. Nettofinansformuen har økt gjennom hele perioden, jf. figur 2.9C, og utgjorde vel 50 pst. av disponibel inntekt ved utgangen av 1997. I denne høykonjunkturen er det i første rekke langsiktig sparing i form av forsikringskrav og aksjer som har bidratt til økningen i husholdningenes finansformue, mens den mest likvide delen av husholdningenes finanssparing har falt gjennom perioden og blitt betydelig negativ i 1997, jf. figur 2.9D. Sammen med lavere renter har den høye finansielle sparingen bidratt til at bruttorenteutgiftene, målt som andel av disponibel inntekt, har falt fra 12,8 pst. i 1993 til 6,4 pst. i 1997, jf. figur 2.9C.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Husholdningenes disponible realinntekt anslås nå å øke med 5 pst. i år. Dette er enda mer enn tidligere lagt til grunn. I 1997 var økningen 4,1 pst. Oppjusteringen av anslaget for 1998 har bl.a. sammenheng med at lønnsveksten er sterkere enn tidligere anslått. Både den sterke inntektsveksten og økningen i husholdningenes formue har lagt grunnlaget for en kraftig forbruksvekst både i år og neste år.

Utviklingen i rentene den siste tiden har likevel skapt en viss usikkerhet om den videre utviklingen i det private konsumet. Høye renter bidrar til å dempe det private forbruket, bl.a. fordi:

• Husholdninger med netto gjeld får reduserte inntekter, samtidig som verdien av husholdningenes samlede formue blir endret både som følge av lavere boligpriser og kurstap på aksjer og andre verdipapirer. Boligprisveksten var imidlertid sterk i første halvår i år, og selv med en nedgang gjennom resten av året vil boligprisene alt i alt trolig øke fra 1997 til 1998. Det er usikkert hvor sterke virkninger slike forhold har på det private forbruket. Beregninger på den makroøkonomiske modellen MODAG tyder på at en varig økning i rentenivået på 2 prosentpoeng vil kunne redusere det private forbruket med knapt 2 pst. over en toårsperiode. Det er i hovedsak virkningene av reduserte boligpriser som bidrar til nedgangen i forbruket, mens virkningene av lavere renteinntekter er relativt beskjedne.

• Norske husholdninger har lenge hatt et optimistisk syn på den økonomiske situasjonen, men mye tyder på at forventningene både til egen og landets økonomi har blitt kraftig svekket de siste månedene, jf. figur 2.5D i avsnitt 2.3.1. Dette har trolig sammenheng med økningen i rentenivået.

• Kjøpene av varige goder er nå kommet opp på et høyt nivå, jf. figur 2.9B. Mye taler for at virkningen av renteøkningene vil gjøre seg gjeldende først for denne typen varer. Samlet sett trekker dette i retning av at husholdningenes kjøp av biler og andre varige goder vil trekke konsumveksten ned. På den annen side vil høy vraking av biler, både som følge av at EØS-kontrollen av den eksisterende bilparken startet opp fra årsskiftet og at de store årgangene med 85- og 86-modeller nå begynner å bli gamle, trolig begrense nedgangen i bilkjøpene noe.

På alle disse tre punktene er utviklingen i renten viktig. Anslagene i denne meldingen er beregningsmessig basert på at valutakursen vil vende tilbake til utgangsleiet mot slutten av dette året, og at renten deretter vil normalisere seg relativt raskt. Dette vil bidra til å dempe virkningene på det private forbruket.

Etter en samlet vurdering legges det til grunn relativt svak konsumvekst gjennom resten av året. På bakgrunn av den sterke veksten i første halvår i år, kan likevel veksten i det private konsumet fra 1997 til 1998 bli på 4 pst. Sammen med den sterke inntektsveksten innebærer dette at spareraten øker med 1 prosentpoeng fra 1997 til 1998. Til neste år legges det til grunn en reell inntektsvekst på 2 pst. En lavere sysselsettingsvekst og lavere reallønnsvekst enn i år bidrar mest til at den reelle inntektsveksten går ned. På bakgrunn av husholdningenes formuessituasjon og den fortsatt lave arbeidsledigheten, er det grunn til å forvente at konsumveksten holdes godt oppe til tross for lavere inntektsvekst. Med en viss nedgang i husholdningenes bilkjøp anslås konsumveksten i 1999 til 2¾ pst., som innebærer en nedgang i spareraten på 0,6 prosentpoeng fra 1998 til 1999.

For perioden 2000-2002 anslås konsumet å øke med knapt 2¾ pst. årlig i gjennomsnitt, mens husholdningenes disponible realinntekt ventes å øke med om lag 2½ pst. i gjennomsnitt. Disse anslagene innebærer således en moderat nedgang i spareraten fra 1999 til 2002.

Etter en viss nedgang i husholdningenes finansformue i 1998, som følge av verdifall på aksjer og andre verdipapirer, innebærer anslagene at husholdningenes finansformue vil ta seg videre opp, mot et nivå tilsvarende om lag 60 pst. av disponibel inntekt i 2002.

Igangsettingen av boliger holdt seg relativt stabil gjennom 1997, etter en sterk økning i 1996. I alt ble det igangsatt 21 300 boliger i 1997, mot om lag 18 700 boliger i 1996. I 1. kvartal i år tok igangsettingen seg betydelig opp, og lå i gjennomsnitt på et nivå som tilsvarer 23 500 boliger på årsbasis. Den høye registrerte igangsettingen i 1. kvartal har trolig sammenheng med forsert igangsetting i forkant av den nye plan- og bygningsloven fra årsskiftet, kombinert med tidsforsinkelser i statistikken. Igangsettingen har etter dette falt, og for årets sju første måneder sett under ett lå antallet igangsatte boliger 0,6 pst. lavere enn i samme periode i fjor. Gjennomsnittsarealet for de igangsatte boligene ligger hittil i år 4,6 pst. lavere enn på samme tid i fjor. Nedgangen skyldes i første rekke at økningen i igangsettingen først og fremst finner sted i Oslo og Akershus, der boligene i gjennomsnitt er mindre enn i landet for øvrig.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Ordrereservene av boligbygg var ved utgangen av 1997 på sitt høyeste nivå på sju år, og både ordrereservene og - tilgangen tok seg ytterligere opp i 1. kvartal i år. Ved utgangen av 1. kvartal lå ordrereservene av boligbygg 18 pst. høyere enn på samme tid i fjor, mens økningen i ordretilgangen var på 19 pst. i den samme perioden. I tillegg til at husholdningenes boligetterspørsel har vært høy, må oppbyggingen av ordrereservene også ses i sammenheng med kapasitetsproblemene i bygge- og anleggssektoren som helhet, samt at den nye plan- og bygningsloven kan ha ført til lengre saksbehandlingstid enn tidligere. Husbanken hadde ved utgangen av august mottatt om lag samme antall søknader om oppføringslån til nye boliger som på samme tid i fjor. Den lave veksten i søknadsinngangen må imidlertid ses i sammenheng med at Husbankens ramme for oppføring av nye boliger nesten er fullt utnyttet.

Den sterke prisveksten på bruktboliger fra 1993 fram til første halvår i år har isolert sett bidratt til å stimulere nybyggingen. Statistisk sentralbyrås prisindeks for brukte selveierboliger økte med 8,6 pst. fra 1996 til 1997, mens prisstatistikk for brukte borettslagsboliger viser en årsvekst på 18,0 pst. Boligprisene fortsatte å øke kraftig i første halvår i år. Fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år økte prisen på brukte selveierboliger med 10,1 pst., mens veksten for borettslagsboligene var på 14,5 pst. Renteøkningene har trolig stor innvirkning på boligprisene i andre halvår i år, og tall fra OBOS Boligsalg og EXACT Eiendomsmeglere tyder på noe svakere utvikling i boligprisene i juli og august.

Sammen med prisøkningen for brukte boliger har også prisene på nye boliger økt. De to siste kvartalene har prisstigningen vært sterkere for nye boliger enn for brukte boliger, mens forholdet inntil dette var det motsatte i flere år.

Økningen i rentenivået vil trolig bidra til lavere etterspørsel etter boliger. Den høye ordrereserven av boligbygg kan imidlertid tilsi at igangsettingen likevel kan holde seg oppe gjennom resten av året. I tillegg vil aktiviteten innenfor næringsbygg bli lavere i tiden framover, som følge av at enkelte store prosjekter ferdigstilles. Dette kan bidra til at kapasitetsproblemene innenfor bygge- og anleggsbransjen som helhet vil bli mindre. Det legges i denne meldingen til grunn en igangsetting på 20 500 boliger både i år og til neste år. Sammen med en gjennomsnittsstørrelse på boligene i år på linje med 1997 og en viss vekst neste år, anslås boliginvesteringene å øke med om lag 2½ pst. i år og 3¾ pst. til neste år.

På bakgrunn av beregninger foretatt på Norges Byggforskningsinstitutts modell BUMOD legges det til grunn at igangsettingen vil nærme seg et langsiktig nivå på om lag 19 000 boliger i 2002. Boliginvesteringene anslås likevel å øke med i gjennomsnitt 3½ pst. årlig, i hovedsak som følge av økt standard på nye boliger og vekst i rehabiliteringene av eksisterende boliger.

2.5.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

Aktiviteten i fastlandsbedriftene er høy etter fem års sammenhengende oppgang. Gjennomsnittlig årlig vekst i bruttoproduktet i fastlandsbedriftene for perioden 1994-1998 ser ut til å bli 3,6 pst. Aktivitetsoppgangen har ført til en kraftig investeringsvekst, og investeringsnivået i fastlandsbedriftene lå i 1997 hele 75 pst. høyere enn i bunnåret 1992. Investeringsraten, dvs. investeringene i pst. av bruttoproduktet, ligger nå på et betydelig høyere nivå enn for bare noen få år siden, jf. figur 2.12B. Investeringsoppgangen har bidratt til høyere produksjonskapasitet, men den sterke produksjonsveksten har likevel ført til at kapasitetsutnyttingen i fastlandsbedriftene har økt betydelig. I mange bransjer melder arbeidsgivere om vanskeligheter med å fylle ledige stillinger med kvalifisert arbeidskraft. Kapasitetsutnyttingen er høy i alle deler av økonomien og det er indikasjoner på at etterspørselspresset i økonomien fortsatt er meget høyt.

På den annen side er det utsikter til at enkelte deler av etterspørselen etter varer og tjenester vil bli dempet. Lavere eksport til de asiatiske landene har ført til en svak utvikling i den samlede eksporten de siste månedene, og den forsterkede krisen i Japan og andre land i Asia tilsier at eksporten også framover vil bli moderat. Denne utviklingen gjenspeiles i ordresituasjonen i bedriftene. Ordretilgangen til eksportnæringene har vist en fallende tendens de siste kvartalene, mens ordretilgangen fra hjemmemarkedet fortsatt øker.

Konjunkturbarometeret fra Statistisk sentralbyrå viser at industrien nå ser mindre optimistisk på utviklingen framover enn på lenge. Reduserte ordrebeholdninger og utsikter til svakere etterspørsel, samt lave priser, er noen faktorer som vektlegges i vurderingen.

Oppgangen i rentene de siste månedene fører til at bedriftene får økte kostnader til gjeldsbetjening. For eksportbedriftene motvirkes renteoppgangen i noen grad av at kronekursen, målt ved industriens effektive valutakurs, har svekket seg. Mange eksportbedrifter har dessuten deler av gjelden i utenlandsk valuta, og inntjeningen rammes derfor ikke i samme grad av renteoppgangen.

Igangsettingen av driftsbygg har avtatt betydelig den siste tiden, noe som tyder på at bedriftenes investeringer i bygninger vil bli redusert i tiden framover. I tillegg vil fallet i investeringene knyttet til petroleumsvirksomheten neste år isolert sett bidra til lavere produksjon i de mange bedriftene i Fastlands-Norge som leverer varer og tjenester til offshorevirksomheten.

Samlet sett anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 3,0 pst. i år, mens det for 1999 ventes en vekst på 1,3 pst. Veksten framover antas å bli sterkest innen varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som særlig retter seg mot det private forbruket, mens industrien og bygg- og anleggsnæringen trolig vil få en svakere utvikling. Selv om veksten i BNP Fastlands-Norge i årene framover blir lavere enn det som har vært tilfelle de siste årene, vil det fortsatt være høy kapasitetsutnytting i norsk økonomi, jf. anslagene for det såkalte produksjonsgapet i boks 2.4.

Boks 2.4 Kapasitetsutnyttingen og produksjonspotensialet i norsk økonomi

På begynnelsen av 1990-tallet var det betydelig ledig kapasitet i norsk økonomi, jf. figur 2.11A, som viser et negativt produksjonsgap for denne perioden. Ledige ressurser i form av arbeidskraft og produksjonskapital muliggjorde en sterk produksjonsvekst uten at pris- og kostnadsveksten skjøt fart i vesentlig grad. Som følge av flere år med sterk aktivitetsvekst, har imidlertid norsk økonomi gradvis kommet i en situasjon med svært høy kapasitetsutnytting.

På bakgrunn av at norsk økonomi nå er inne i en kraftig høykonjunktur, vil en fortsatt sterk vekst i etterspørselen neppe være forenlig med en moderat pris- og kostnadsutvikling. Framskrivingene i denne meldingen viser en utvikling der veksten i BNP Fastlands-Norge i årene framover blir vesentlig lavere enn det som har vært tilfellet de siste årene. Til tross for dette vil norsk økonomi likevel være preget av høy kapasitetsutnytting også de nærmeste årene. Dette illustreres av figur 2.11A, som viser at produksjonsgapet bare gradvis lukkes i årene framover. Det vil derfor bli krevende å få til en moderat pris- og kostnadsvekst de neste årene.

Utviklingen i produksjonspotensialet vil over tid avhenge av tilgangen på arbeidskraft og produksjonskapital, i tillegg til produktivitetsveksten. Den demografiske utviklingen tilsier en årlig vekst i arbeidsstyrken på om lag ½ pst. fra 1997 til 2002, eller i overkant av 10 000 personer. Siden yrkesfrekvensene, dvs. andelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder som ønsker jobb, allerede er på et svært høyt nivå, er potensialet for ytterligere økt yrkesdeltakelse helt klart begrenset.

Dersom en legger til grunn om lag uendrede investeringer målt som andel av BNP, og kombinerer dette med et potensial for årlig vekst i arbeidsstyrken på om lag ½ pst. og en vekst i total faktorproduktivitet på om lag 1 pst., gir dette et trendmessig vekstpotensial for norsk økonomi på om lag 2 pst. for årene framover, jf. figur 2.11B.

¹)Bruttoinvesteringer i prosent av bruttoproduktet i Fastlands-Norge ekskl. primærnæringer, elektrisitetsforsyning og samferdsel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet.

Industriproduksjonen vokste med 3 pst. i 1997, som er noe mer enn året før. I verkstedindustrien var produksjonsveksten på hele 5,4 pst. Som følge av oppgangen gjennom fjoråret lå produksjonsnivået i første halvår i år samlet sett drøyt 3 pst. over nivået i første halvår i fjor, med fortsatt sterk vekst i verkstedindustrien.

Etter en nedgang i 1. kvartal i år, tok industriproduksjonen seg opp med 0,9 pst. fra 1. til 2. kvartal. Likevel representerer første halvår en avdemping av veksttakten i forhold til veksten i fjor. Denne utviklingen må ses i sammenheng med den fallende tendensen i eksporten av tradisjonelle varer de siste månedene.

Alt i alt legges det til grunn en vekst på 1,7 pst. i år og 1 pst. neste år.

Bygge- og anleggssektoren omfatter produksjon og rehabilitering av boliger, driftsbygg og anlegg. Fra 1996 til 1997 økte produksjonen med hele 8,5 pst. Utbyggingen av bl.a. Gardermoen og Rikshospitalet har preget aktiviteten i denne sektoren. Veksten blir trolig lavere i 1998 enn i 1997. Produksjonen anslås å vokse med 3½ pst. i 1998, mens det anslås en nedgang på 2¼ pst. i 1999.

Produksjonen i primærnæringene sank med 0,7 pst. i fjor, som følge av en nedgang i jordbrukssektoren. Fiske- og oppdrettsnæringen hadde en oppgang på 4,4 pst. Ifølge foreløpige tall fra kvartalsvis nasjonalregnskap var produksjonen innen fiske- og oppdrettsnæringen 0,8 pst. lavere i første halvår enn i samme periode i fjor. I 1998 anslås en moderat nedgang for primærnæringene under ett. Det skyldes bl.a. en antatt nedgang innen tradisjonelt fiske, fordi bestandene av flere viktige arter trolig vil synke og føre til reduserte kvoter.

Elektrisitetsproduksjonen økte med 9 pst. i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor. Oppgangen må ses i sammenheng med at fyllingsgraden i vannmagasinene var langt lavere enn normalt i første halvår i fjor, noe som bidro til lav produksjon. Fyllingsgraden i vannmagasinene er nå høyere enn det som er normalt for årstiden. Alt i alt antas produksjonen å vokse med 6½ pst. fra 1997 til 1998. Produksjonsnivået anslås å holde seg om lag uendret fra 1998 til 1999.

Investeringene i bedriftene i fastlandsøkonomien økte med drøyt 9 pst. i fjor. Veksten var bredt basert, med oppgang eller uendret investeringsnivå i samtlige sektorer utenom elektrisitetsforsyning. Veksten i bedriftsinvesteringene vil trolig bli mer avdempet i 1998 enn i 1997. Alt i alt legges det til grunn en investeringsvekst på om lag 4¾ pst. i inneværende år.

Investeringene anslås å nå et toppnivå i 1998, for deretter å synke markert i 1999. Nedgangen neste år må ses i sammenheng med ferdigstillelsen av hovedflyplassen på Gardermoen og et antatt fall i industriinvesteringene, samtidig som generelt lavere økonomisk aktivitet vil redusere behovet for kapasitetsutvidelser. Innføring av en midlertidig konjunkturavgift på nybygg vil også bidra til å trekke ned investeringene. Det er lagt til grunn at investeringene i fastlandsbedriftene vil falle med 7½ pst. neste år.

Etter flere år med betydelig vekst legges det til grunn at industriinvesteringene vil nå en topp i 1998, for deretter å falle markert til neste år. Dette er i tråd med den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå. Ifølge investeringstellingen antydes veksten i år å bli særlig stor innen treforedlings- og verkstedindustrien, mens det antydes et markert fall i investeringene innen metallindustrien. Alt i alt anslås industriinvesteringene å vokse med 15 pst. fra 1997 til 1998, for deretter å falle med 12 pst. i 1999.

Investeringene i samferdselssektoren, som omfatter post- og teletjenester, jernbane, lufttransport, drosje- og rutebiltransport og innenriks sjøfart, økte med hele 160 pst. fra 1993 til 1997. De høye investeringene må ses i sammenheng med utbyggingen på Gardermoen. Det antas at samferdselsinvesteringene vil falle moderat i år. Neste år anslås en nedgang på drøyt 20 pst., når utbyggingen på Gardermoen i all hovedsak er ferdigstilt.

Investeringene i bygge- og anleggssektoren vokste med nær 14 pst. i fjor. I år vil nedgangen trolig bli moderat, mens det anslås en markert nedgang neste år når de store utbyggingsprosjektene ferdigstilles. Igangsettingen av driftsbygg har falt markert hittil i år.

Investeringene i varehandel, finansiell tjenesteyting og annen privat tjenesteyting vokste samlet sett med nær 9 pst. i fjor. Det anslås en viss avmatning av veksttakten framover, men fullføring av det store antallet forretningsbygg som er blitt igangsatt de siste årene vil bidra til å holde investeringsnivået oppe. Investeringsveksten anslås til 4 pst. i år, mens det anslås nullvekst neste år.

Lagerinvesteringeneframkommer som en restpost i nasjonalregnskapet og fanger opp ulike statistiske avvik i tillegg til reelle lagerinvesteringer. Det har vært betydelige svingninger i lagerinvesteringene de siste årene. Dette har trolig sammenheng med svakheter i statistikken, og at lagerinvesteringene til en viss grad benyttes til å avstemme regnskapet slik at samlet tilgang blir lik samlet tilførsel. Fra 1996 til 1997 økte lagerinvesteringene med nær 1,9 mrd. 1995-kroner. Det legges til grunn en viss økning i inneværende år, men deretter om lag uendrede lagerinvesteringer i resten av prognoseperioden.

Usikkerheten knyttet til anslagene for investeringsutviklingen er stor. Beslutningene om investeringer tas i stor grad på bakgrunn av forventninger om langsiktige utviklingstrekk. Den kraftige oppbyggingen av investert kapital i fastlandsøkonomien de siste årene har også sammenheng med god lønnsomhetsutvikling i bedriftene. Redusert inntjening som følge av økte kostnader etter vårens lønnsoppgjør, renteoppgang og lave råvarepriser kan redusere viljen til nyinvesteringer for en rekke bedrifter. Utslagene for lønnsomheten og investeringene vil bl.a. avhenge av hvor lang tid det tar før prisene på olje og andre råvarer tar seg opp igjen og hvor lang tid det tar før valuta- og rentemarkedet normaliseres.

Et annet usikkerhetsmoment er hvorvidt fastlandsbedriftenes inntjening investeres i Norge eller i utlandet. Utviklingen de siste årene tyder på at norske bedrifter har blitt mer internasjonale og ønsker produksjonsanlegg i nærheten av store markeder. Norsk direkteinvestert kapital i utlandet ble fordoblet i løpet av første halvdel av 1990-årene. Investeringstransaksjoner gjennom 1997 tyder på at denne utviklingen fortsatte i fjor. Hittil i år har det imidlertid vært en netto kapitalinngang til landet.

Arbeidsproduktivitetenøkte mindre i fjor enn i de første årene i den nåværende konjunkturoppgangen. Produksjons- og sysselsettingsanslagene i denne meldingen innebærer en ytterligere nedgang i produktivitetsveksten i år og neste år. Dette er en rimelig utvikling i den delen av konjunktursykelen norsk økonomi nå synes å være i. Bedriftene er erfaringsmessig forsiktige med å utvide arbeidsstokken i begynnelsen av en konjunkturoppgang, noe som fører til en relativt sterk vekst i arbeidskraftsproduktiviteten i denne fasen. Etter hvert som oppgangen festner seg, vil imidlertid også sysselsettingen øke. Dermed normaliseres produktivitetsveksten igjen. Når produksjonsveksten avtar, etter flere år med kraftig oppgang, vil veksten i arbeidskraftsproduktiviteten erfaringsmessig bli relativt lav. Dette henger sammen med at sysselsettingsveksten bremses noe senere enn produksjonsveksten. På denne bakgrunnen vil en forvente en relativt svak produktivitetsvekst i 1999.

Ved beregning av total faktorproduktivitet (TFP) tas det hensyn til veksten både i arbeidskraftinnsatsen og kapitalbeholdningen. Siden 1980 har TFP vokst noe svakere enn arbeidsproduktiviteten, noe som henger sammen med at også kapitalbeholdningen har økt gjennom perioden. Til tross for en nedgang i bruttoinvesteringene i Fastlands-Norge, vil kapitalbeholdningen øke klart sterkere enn produksjonen neste år. Dette henger sammen med at investeringene i utgangspunktet ligger på et svært høyt nivå. En fortsatt høy vekst i kapitalbeholdningen bidrar til en relativt svak TFP-vekst i Fastlands-Norge neste år.

For 1998 og 1999 anslås veksten i både arbeidskraftproduktiviteten og TFP klart lavere når en ser bort fra sektorene bolig, elektrisitetsforsyning og primærnæringer. Dette henger sammen med at en særlig sterk produktivitetsvekst innen elektrisitetsforsyning bidrar til å trekke opp tallene for Fastlands-Norge i alt. Mye nedbør og relativt fulle vannmagasiner innebærer isolert sett at produksjonen øker betydelig mer enn bruken av arbeidskraft og kapital i denne næringen.

2.6 Arbeidsmarkedet

Den sterke veksten i norsk økonomi de siste årene har ført til en kraftig tilstramming i arbeidsmarkedet. Hittil i år har beholdningen av ledige stillinger økt med om lag 40 pst. i forhold til i fjor, jf. figur 2.13C. Antallet arbeidsledige pr. ledig stilling er redusert kraftig de siste årene, og er nå på et historisk svært lavt nivå. Den sterke sysselsettingsveksten har også ført til en kraftig reduksjon i langtidsledigheten.

Stadig flere bedrifter har meldt om problemer med å skaffe arbeidskraft. Ifølge en bedriftsundersøkelse gjennomført av arbeidsmarkedsetaten i mai i år oppgir 22 pst. av bedriftene at de hadde for få ansatte, mot 15 pst. for ett år siden, jf. figur 2.13A. Ifølge undersøkelsen er rekrutteringsproblemene spesielt store innen bygg og anlegg, deler av industrien, som verksted- og trevareindustrien, og i helse- og sosialsektoren. I bygg og anlegg melder over 60 pst. av bedriftene at de har problemer med å rekruttere arbeidskraft. Bedriftsundersøkelsen indikerer at bedriftene totalt mangler hele 35 000 arbeidstakere. Dette svarer til om lag 2 pst. av samlet sysselsetting i bedriftene.

Tall fra Utvalget for legestillinger og stillingsstruktur viser at det ved utgangen av 1997 var i underkant av 1 000 ledige legestillinger. Tall fra Arbeidsdirektoratet viser at det hittil i år i gjennomsnitt har vært over 3 000 ledige stillinger innen sykepleie og annet pleiearbeid. Dette tallet er trolig for lavt, fordi mange ledige sykepleierstillinger ikke er meldt til arbeidsmarkedsetaten eller er offentlig utlyst. I tillegg ventes det fortsatt sterk vekst i etterspørselen etter helsetjenester.

I industrien har det i løpet av de siste årene blitt merkbart vanskeligere å rekruttere arbeidskraft. Dette kan bl.a. illustreres ved at antallet ledige stillinger innen industriarbeid har økt med over 70 pst. fra første halvår 1997 til første halvår 1998, etter at økningen fra 1996 til 1997 var i underkant av 60 pst. Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer svarer om lag 10 pst. av bedriftene i industrien at mangelen på arbeidskraft begrenser produksjonen. Dette kan tyde på at næringen er kommet i en situasjon der knappheten på arbeidskraft for alvor fører til rekrutteringsproblemer. Det samme gjelder også trolig for deler av bygge- og anleggsvirksomheten. Det fellesnordiske arbeidsmarkedet har imidlertid så langt bidratt til å dempe rekrutteringsproblemene bl.a. innen denne sektoren.

Det sterke presset i arbeidsmarkedet har bidratt til store flyttebevegelser til sentrale strøk, særlig Oslo og Akershus. Nettoutflyttingen fra de tre fylkene i Nord-Norge var i fjor på om lag 4 500 personer. Dette tilsvarer i underkant av 1 pst. av folkemengden, som er noe mer enn midt på 1980-tallet, jf. figur 2.13D. Nettoflyttingen til sentrale strøk har bidratt til å dekke opp behovet for arbeidskraft, men samtidig til økt etterspørsel etter boliger, varer og tjenester, noe som i seg selv øker etterspørselen etter arbeidskraft ytterligere.

Kilde: Arbeidsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at sysselsettingenøkte med hele 60 000 personer fra første halvår 1997 til første halvår 1998. Hittil i år har veksten i sysselsettingen vært sterkest i varehandel, forretningsmessig tjenesteyting og i bygge- og anleggssektoren. Innen disse næringene har det alene vært en vekst på over 30 000 personer det siste året. Det er også fortsatt sterk vekst i helsesektoren og sosial tjenesteyting. Etter en forholdsvis kraftig økning i sysselsettingen de siste årene, har det gjennom de siste 3-4 kvartalene vært en avtakende vekst i industrisysselsettingen. Dette kan indikere at sysselsettingsveksten i denne næringen nå er i ferd med å stoppe opp.

Sysselsettingen har økt for alle aldersgrupper det siste året. Sterkest vekst har det vært blant kvinner mellom 55 og 66 år og mellom 16 og 24 år. I sistnevnte aldersgruppe har sysselsettingen totalt for menn og kvinner økt med over 10 000 personer, til tross for at det totale antallet i denne aldersgruppen er redusert med snaut 10 000 personer. I det bedrede arbeidsmarkedet tilbyr nå stadig flere ungdom sin arbeidskraft, noe som har ført til en sterk økning i antall ungdom som kombinerer utdanning og jobb. Blant ungdom under 20 år har det derfor i første rekke vært en økning i deltidssysselsettingen det siste året.

Etter å ha økt kraftig gjennom 1997 og i 1. kvartal 1998, viser de sesongjusterte sysselsettingstallene at det ikke har vært noen ytterligere økning i 2. kvartal. De sesongjusterte tallene fra AKU er imidlertid beheftet med stor usikkerhet, og det bør neppe legges for stor vekt på kortsiktige endringer. Tilgangen av ledige stillinger har imidlertid også vist en noe avdempet vekst de siste månedene. Det legges til grunn at sysselsettingen vil øke med om lag 50 000 personer, svarende til 2,3 pst. sysselsettingsvekst, fra 1997 til 1998.

Ifølge arbeidsmarkedsetatens bedriftsundersøkelse venter bedriftene en enda sterkere vekst i sysselsettingen neste år enn den forventede veksten i år. Den sterkt økende knappheten på arbeidskraft vil trolig bidra til at sysselsettingen vil øke mindre enn bedriftene forventer.

Som omtalt tidligere i dette kapitlet forventes investeringene i petroleumsvirksomheten og i fastlandsbedriftene å bli redusert til neste år. Sammen med en lavere vekst i det private forbruket fører dette til en svakere vekst i norsk økonomi framover. Det anslås at sysselsettingen vil øke med 15 000 personer eller 0,7 pst. neste år.

For årene 2000-2002 er det lagt til grunn at sysselsettingen vil øke i takt med den demografiske utviklingen i befolkningen. Dette tilsvarer en årlig vekst på om lag 0,5 pst. Tabell 2.14 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 1998 og 1999.

¹) For Norge 16-64 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet.

Så langt i oppgangskonjukturen har bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft blitt møtt av en sterk vekst i arbeidsstyrken,særlig blant ungdom og kvinner. Fra 1993 til 1997 økte arbeidsstyrken med i overkant av 140 000 personer. Dette er om lag 2½ ganger mer enn det rene demografiske endringer skulle tilsi. Yrkesfrekvensen, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i prosent av befolkningen, utgjorde 72,5 pst. i 1997. I OECD-området er det bare to land, Island og Sveits, som har en høyere yrkesfrekvens enn Norge. I de fleste aldersgrupper er yrkesdeltakelsen svært høy, og i flere aldersgrupper er det trolig lite rom for at yrkesdeltakelsen kan øke vesentlig.

Flere faktorer vil kunne begrense veksten i yrkesdeltakelsen framover:

• Etter at antallet uførepensjonister ble redusert på begynnelsen av 1990-tallet, har det vært en markert økning i antallet nye uførepensjonister de siste årene. I inneværende år venter en at 33 500 personer vil bli uføretrygdet, svarende til 1½ pst. av arbeidsstyrken. Til sammenlikning ble snaut 20 000 personer uføretrygdet i 1993. Alt i alt er det nå registrert i overkant av 250 000 uførepensjonister. Dette er om lag 45 000 flere enn ved utgangen av 1987. Om lag halvparten av denne veksten kan henføres til personer under 50 år.

• I de siste årene har det vært en sterk økning i antallet AFP-pensjonister. Ved utgangen av første halvår i år var i underkant av 20 000 personer registrert under denne ordningen. Dette er over 7 000 flere enn året før. Økningen må ses i sammenheng med at 63- og 62-åringer ble omfattet av ordningen fra henholdsvis 1. oktober 1997 og 1. mars 1998.

Figur 2.14C viser at yrkesfrekvensen blant ungdom fortsatt er lavere enn ved forrige konjunkturtopp. Isolert sett kan dette trekke i retning av en fortsatt økning i yrkesdeltakelsen for denne gruppen. Imidlertid er andelen ungdom under utdanning betydelig høyere enn i 1988, noe som begrenser yrkesdeltakelsen. Antall studenter i høyere utdanning har økt fra om lag 110 000 i 1988 til 182 000 i 1996.

I det bedrede arbeidsmarkedet har flere ungdommer kombinert utdanning og arbeid. Samtidig kan det ikke utelukkes at utdanningsandelene også vil reduseres noe. Tall fra Samordnet opptak indikerer at samlet studenttall var om lag uendret fra 1996 til 1997. Alt i alt er det derfor grunn til å tro at yrkesfrekvensen for ungdom vil fortsette å øke noe, men neppe helt tilbake til 1987-nivå.

Yrkesfrekvensen for menn i aldersgruppen 25-66 år er fortsatt noe lavere enn i 1987, til tross for en markert vekst de siste årene. En økning i yrkesfrekvensen til toppnivået i 1987 krever at arbeidsstyrken blant menn mellom 25 og 66 år øker med om lag 20 000 i forhold til nivået i 1997. Stadig flere i denne aldersgruppen er blitt uførepensjonister eller gått av med pensjon under AFP-ordningen. Selv om økt satsing på yrkesrettet attføring kan bidra til at flere yrkeshemmede kommer tilbake igjen til arbeidsmarkedet, er arbeidskraftreservene utenfor arbeidsstyrken nå så lave at potensialet for en ytterligere vekst i yrkesfrekvensen for menn nærmest er uttømt. Statistikk fra arbeidskraftundersøkelsen tyder på at veksten i yrkesfrekvensen for menn mellom 30 og 54 år stoppet opp i 1997.

Av figur 2.14C framgår det at yrkesdeltakelsen blant kvinner har økt de siste 20 årene, til et nivå som er betydelig høyere enn ved forrige konjunkturtopp. Et økende utdanningsnivå blant kvinner og utbygging av bl.a. helse- og sosialsektoren har bidratt til dette. Samtidig opprettholder kvinner med små barn i langt større grad enn tidligere en tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette må ses i sammenheng med at den sterke økningen i barnehagedekningen og bedre ordninger for fødselspermisjon har gjort det enklere å kombinere arbeid med omsorg for små barn.

Yrkesdeltakelsen for kvinner er fortsatt betraktelig lavere enn blant menn. Dette indikerer at arbeidskraftreservene utenfor arbeidsstyrken er større for kvinner enn for menn. I 1997 var vel 260 000 kvinner i alderen mellom 25 og 66 år utenfor arbeidsstyrken, og i underkant av halvparten av disse ble klassifisert som ufør, førtidspensjonert eller alderspensjonist. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var det i 1997 om lag 20 pst. av alle kvinnene utenfor arbeidsstyrken som ønsket arbeid. Yrkesdeltakelsen er nå kommet opp på samme nivå som blant svenske kvinner, jf. fig. 2.14D. I OECD-området har imidlertid islandske kvinner fortsatt en noe høyere yrkesdeltakelse enn norske kvinner.

Presset i arbeidsmarkedet har bidratt til en sterk økning i innflyttingen til Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk viser en nettoinnflytting til Norge på snaut 11 000 personer i 1997 mot snaut 6 000 i 1996. Tall over flyttebevegelser i viser at nettoinnvandringen til Norge også var stor i første halvår i år. Hvor mange av innflytterne i 1997 som har gått inn i arbeidsstyrken, er usikkert. En stor del av den økte innflyttingen er nordiske statsborgere, som trolig har høy yrkestilbøyelighet. Det er imidlertid fortsatt en høy andel av innflytterne som ikke går direkte inn i arbeidsstyrken. Hvis en legger til grunn at innflytterne har samme yrkestilbøyelighet som gjennomsnittet i den norske befolkningen, kan et rimelig anslag være om lag 5 000-6 000 personer.

Personer på korttidsoppdrag i Norge vil som regel ikke melde flytting, og registreres derfor ikke i Statistisk sentralbyrås befolkningstatistikk. Denne gruppen kommer derfor heller ikke med i arbeidstakerstatistikken fra Statistisk sentralbyrå. Sentralskattekontoret for utenlandssaker foretar imidlertid en løpende registrering av utenlandske skattytere som ikke har en varig tilknytning til riket. De aller fleste av disse har trolig ikke meldt flytting. Registreringen begrenser seg imidlertid til utenlandske arbeidstakere innen bygg og anlegg og på den norske kontinentalsokkelen. Utenlandske arbeidstakere innen andre sektorer, som for eksempel helsevesenet og hotell- og restaurantbransjen, vil derimot ikke bli fanget opp av denne statistikken. I løpet av første halvår i år registrerte Sentralskattekontoret for utenlandssaker totalt 20 000 utenlandske arbeidstakere, og i forhold til året før er dette en vekst på om lag 5 000 personer. Vel 1/3 av utlendingene i registeret er svensker.

Veksten i antallet utførte timeverk fra 1997 til 1998 anslås til 2,3 pst. I fjor økte antallet sysselsatte personer klart mer enn antallet utførte timeverk. Dette må ses i sammenheng med at fraværet økte. Forslaget om en reduksjon av ferien med én dag vil isolert sett bidra til å øke den gjennomsnittlige arbeidstiden med 0,4 pst. neste år. Samtidig vil én feriedag mindre kunne føre til lavere bruk av overtid. Økt innslag av kvinner og ungdom i arbeidsstyrken vil i tiden framover kunne trekke den gjennomsnittlige arbeidstiden noe ned. Innføring av kontantstøtten kan også føre til at flere velger å redusere arbeidstiden. Alt i alt er det lagt til grunn en uendret gjennomsnittlig arbeidstid i perioden 1998-2002.

Arbeidsledigheten er redusert med om lag 3 prosentpoeng siden midten av 1993. I 1997 utgjorde AKU-ledigheten 4,1 pst. av arbeidsstyrken. Ledigheten fortsatte å falle inn i 1998. Det har imidlertid ikke skjedd en ytterligere reduksjon i ledigheten i 2. kvartal, når det justeres for normale sesongvariasjoner. På årsbasis anslås AKU-ledigheten å ligge på 3,3 pst., som er 0,8 prosentpoeng eller om lag 17 000 lavere enn i 1997. Med en betydelig avdemping av sysselsettingsveksten anslås AKU-ledigheten om lag å stabilisere seg på dette nivået neste år.

Gjennom første halvår i år har den registrerte ledigheten falt kraftig. Sesongjustert var 53 000 personer registrert som helt ledige, svarende til 2,3 pst. av arbeidsstyrken, ved utgangen av august. Gjennom september har imidlertid antall helt ledige vist en avtakende nedgang i forhold til ett år tidligere. Dette har trolig sammenheng med at nivået på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene nå er klart lavere enn på samme tid i fjor. Enslige forsørgere som mottok overgangsstønad ved utgangen av 1997 må fra 1. september enten være registrert som arbeidssøker, i arbeid, eller i utdanning for å motta overgangsstønad. Denne regelendringen kan også ha bidratt til å trekke antall registrerte helt ledige noe opp siden sommeren.

Antallet personer som var registrert helt ledige var 23. september 52 200. Dette er 15 900 lavere enn for ett år siden. Den forventede avdempingen i sysselsettingsveksten vil trolig, sammen med et lavt tiltaksnivå, føre til at den registrerte ledigheten ikke vil gå vesentlig ned framover utover det sesongmessige forhold kan tilsi. På årsbasis anslås ledigheten til om lag 55 000 personer, eller 2,4 pst. av arbeidsstyrken.

Den registrerte ledigheten har også fortsatt å falle i alle fylker. Figur 2.15C viser utviklingen siden 1993.

Bedringen på arbeidsmarkedet har ført til en kraftig reduksjon i langtidsledigheten. Hittil i år er antallet langtidsledige redusert med 10 000 personer, og ved utgangen av august var 15 300 personer registrert som langtidsledige. Langtidsledigheten er redusert for alle aldersgrupper det siste året, noe som gjenspeiler at bedringen på arbeidsmarkedet har kommet alle aldersgrupper til gode. Det er svært få langtidsledige i de yngste aldersgruppene.

Den registrerte ledigheten er redusert innen alle yrkesgrupper de siste årene, jf. figur 2.15D. Sterkest reduksjon har det vært innen bygge- og anleggsarbeid, teknisk arbeid, industri og transport og kommunikasjon. Innen industri- og bygge -og anleggsarbeid er ledigheten redusert med 25 000 personer fra august 1993 til august 1998. Dette utgjør 36 pst. av den totale nedgangen i ledigheten i løpet av perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeidsdirektoratet.

2.7 Utenriksøkonomi og sparing

2.7.1 Driftsbalansen overfor utlandet

Norge har hatt store overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på hele 1990-tallet, hovedsakelig som følge av høy eksport av råolje og naturgass. I tillegg har det i flere år vært en sterk vekst i tradisjonell eksport, som har bidratt til å øke overskuddet. I 1997 var overskuddet 56,8 mrd. kroner, tilsvarende 5,2 pst. av BNP.

Hittil i 1998 er oljeprisen kraftig redusert. Dette har bidratt til en nedgang i eksportoverskuddet. Samtidig har veksten i importen vært meget høy, pga. den sterke veksten i den innenlandske etterspørselen i Norge. Veksten i eksportverdien av tradisjonelle varer har avtatt, bl.a. pga. nedgang i eksporten til land i Asia.

For 1998 anslås nå et overskudd på driftsbalansen på 0,9 mrd. kroner. Det er om lag 27 mrd. kroner lavere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett og 93 mrd. lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1998. Nesten 56 mrd. kroner av nedjusteringen fra nasjonalbudsjettet i fjor skyldes en reduksjon i eksportverdien av råolje og naturgass. Den totale importen, som har økt kraftig hittil i år, er oppjustert med 36,5 mrd. kroner i forhold til anslaget i fjor.

Neste år forventes det en økning i overskuddet på driftsbalansen. Det bygger først og fremst på en antakelse om økt oljepris og økt oljeproduksjon, men også på en forventning om lavere vekst i importen som følge av generelt lavere vekst i fastlandsøkonomien.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

De siste årene har det vært en sterk vekst i eksportvolumet av tradisjonelle varer. I 1996 og 1997 var økningen på henholdsvis 10 og 8 pst. Den store oppgangen skyldes bl.a. at norske eksportører har vunnet innpass i nye markeder i Asia og Øst- Europa. Etter fortsatt vekst i begynnelsen av 1998, falt imidlertid eksportvolumet markert fra 1. til 2. kvartal. Eksporten til de kriserammede landene i Asia har utviklet seg særlig svakt, mens eksporten til Norges handelspartnere i Europa og USA har vært høy. I første halvår i år lå eksportvolumet 5,3 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Det var i første rekke eksporten av verkstedprodukter, metaller, kjemiske råvarer og fiskeprodukter som bidro til økt eksport. Eksporten av metaller har vært svært høy i flere år på rad. En viktig forklaring på dette er at metallprodusentene i 1996 inngikk en avtale om produksjonsbegrensninger for å øke prisene. Mot slutten av 1996 ble avtalen opphevet og produksjonen steg kraftig. Det kan derfor ikke legges til grunn at eksportvolumet av metaller vil forsette å vokse like sterkt som tidligere. Eksporten av kjemiske råvarer økt med vel 11 pst. første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor, og den forventes å øke ytterligere i 1999, bl.a. fordi produksjonen ved metanolanlegget på Tjeldbergodden nå er startet opp. Veksten i fiskeeksporten har hittil i år vært om lag på samme nivå som i fjor.

Alt i alt anslås det en vekst i eksportvolumet på 4,3 pst. for 1998 og 4,7 pst. i 1999.

Etter flere år med vekst i eksportmarkedsandeleneav tradisjonelle varer, legges det nå til grunn en moderat nedgang. Nedgangen skyldes bl.a. at eksporten av de kraftintensive varene forventes å utvikle seg relativt svakt som følge av begrenset tilgang på elektrisk kraft i perioden. Eksportmarkedsandelene for tradisjonell eksport utenom varer som produseres med høy bruk av kraft antas å holde seg om lag uendret i årene framover.

I 1997 økte prisene på tradisjonelle eksportvarer med 0,5 pst. Det har vært tendens til fallende priser de siste kvartalene. Likevel var eksportprisen 3 pst. høyere i første halvår i år enn i samme periode i fjor.

Råvareprisene har stor betydning for norsk eksport. Den bredt sammensatte råvareindeksen til The Economist begynte å falle i juni 1997 og har siden da falt med 29,8 pst. målt i US dollar. Krisen i Asia er trolig en viktig faktor bak det kraftige prisfallet. Prisene på metaller og matvarer har avtatt mest. Sammenliknet med juni i fjor er prisene på metaller redusert med om lag 24,4 pst. i US dollar. I samme periode har aluminiumsprisene falt med 6,4 pst. og 14,8 pst. målt i henholdsvis norske kroner og US dollar. Prisene har imidlertid tatt seg opp den siste tiden, og fra midten av juni og fram til begynnelsen av september har prisene steget med vel 8 pst. målt i norske kroner. Det er grunn til å tro at stigningen i aluminiumsprisene fortsetter, bl.a. fordi sannsynligheten for lavere aluminiumsproduksjon i Russland har økt. Prisene på råvarer til industrien har avtatt med 25 pst. målt i US dollar siden juni 1997. Prisfallet har så langt bare i liten grad slått ut i eksportprisene for norske produsenter. Det kan ha sammenheng med kontraktfestede priser på en del eksportprodukter. Prisen på fersk laks, som etter hvert har blitt en viktig eksportartikkel for Norge, har steget så langt i år. Hittil i år ligger prisen om lag 6,5 pst. over prisen i den tilsvarende perioden i fjor.

På bakgrunn av den svake utviklingen i råvareprisene legges det til grunn at også prisveksten for de norske eksportproduktene vil avta. På årsbasis anslås nå en økning i i prisene på eksporten av tradisjonelle varer på 0,5 pst. fra 1997 til 1998. Neste år anslås prisveksten til 1,9 pst. For årene 2000 til 2002 forventes det at metallprisene tar seg markert opp etter den svake utviklingen i 1998 og 1999. Veksten i eksportprisene forventes som følge av dette å øke til om lag 2,5 pst. pr. år fra 2000 til 2002.

Den sterke konjunkturoppgangen i norsk økonomi har ført til en kraftig økning i importen. Veksten i importvolumethittil i år har også vært sterk, og i første halvår var nivået nesten 13 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Det skyldtes først og fremst en sterk vekst på slutten av fjoråret og i 1. kvartal i år. Fra 1. til 2. kvartal var importvolumet om lag uendret når det korrigeres for normale sesongsvingninger. Importen av verkstedprodukter, industriprodukter og metaller har bidratt mest til veksten i år, mens importen av elektrisitet har bidratt i motsatt retning.

På årsbasis legges det til grunn en importvekst på nesten 8 pst. for inneværende år. Avdemping av oppgangen i norsk økonomi trekker i retning av lavere importvekst neste år. Fra 1998 til 1999 anslås importen av tradisjonelle varer å øke med 1,6 pst. Den trendmessige nedgangen i hjemmemarkedsandelene, som har sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling, antas å forsette i årene framover, jf. figur 2.23. Isolert sett innebærer denne utviklingen høyere import. For årene 2000 til 2002 legges det til grunn en vekst i importvolumet på vel 2 pst.

I 1997 var det en nedgang i importprisenepå 1,2 pst. Reduksjonen i prisene skyldtes en betydelig import av elektrisk kraft til lave priser, samt fall i prisene på verkstedprodukter og diverse industrivarer. Importprisene har generelt økt svakt de siste årene, som følge av lav internasjonal prisstigning som bl.a. har sammenheng med den svake konjunkturutviklingen i Europa. De lave importprisene må også ses i sammenheng med appresieringspresset mot den norske kronen ved årsskiftet 1996/97. I år har den norske kronen svekket seg. Dette forventes å gi seg utslag i høyere importpriser mot slutten av året og neste år. Tidligere erfaringer har vært at om lag 70 pst. av en svekkelse i kronekursen vil slå ut i importprisene i løpet av ett år, mens resten slår ut i det påfølgende året. Denne gangen har mye av svekkelsen av kronen funnet sted såpass sent i 1998 at utslaget i importprisene for 1998 er begrenset. Anslaget for importprisene framover baserer seg på en antakelse om at kronekursen igjen vil styrke seg framover. Importprisene var i første halvår i år 2,4 pst. høyere enn tilsvarende periode i fjor, men på grunn av økte priser siste halvdel av fjoråret, vil en videreføring av det sesongjusterte prisnivået i 2. kvartal ut året gi en importprisvekst på bare 0,4 pst. som gjennomsnitt fra 1997 til 1998. Den svake kronekursen i 3. kvartal tilsier en sterkere vekst i importprisene ut året, og alt i alt legges det til grunn en importprisvekst på 2 pst. i 1998. I 1999 forventes det at utslaget på importprisene av svekket kronekurs i 1998 etter hvert vil avta, og det anslås en vekst i importprisene på 1,9 pst.

De siste årene har importprisveksten ligget klart lavere enn den generelle prisveksten hos våre handelspartnere. Dette har sammenheng med at importen i hovedsak består av varer, og prisutviklingen for varer har ligget lavere enn for tjenester. Det har sammenheng med at produktivitetsveksten i vareproduksjonen er høyere enn i tjenesteproduksjonen. På bakgrunn av dette legges det til grunn en forholdsvis moderat vekst i importprisene i årene fra 2000 til 2002.

2.7.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Nettoimporten av skip, definert som import av skip fratrukket eksporten av eldre skip, var i 1997 om lag 10 mrd. kroner. Dette var en økning på hele 7,4 mrd. kroner fra året før, som først og fremst skyldtes at importen økte kraftig fra et relativt lavt nivå i 1996. Det legges til grunn en reduksjon i eksporten av eldre skip i år, og nettoimporten antas dermed å øke med om lag 0,5 mrd. kroner. For årene framover legges det til grunn nullvekst i nettoimporten.

Skipsfartens netto fraktinntekter var i 1997 28,7 mrd. kroner. Utviklingen hittil i år tyder på at utgiftene har økt mer enn inntektene. Nettoinntektene anslås å bli om lag uendret fra 1997 til 1998.

Nordmenns utgifter i utlandet, som omfatter både private reiser og forretningsreiser, økte med 2,8 mrd. kroner i fjor. Hele økningen skyldtes en volumøkning på 10 pst., mens prisene ble redusert med 0,3 pst. Første halvår i år har volumet økt med om lag 4 pst. fra samme periode i fjor. Det legges til grunn en volumvekst på nesten 5 pst. i år, og vel 3 pst. neste år.

Utlendingenes utgifter i Norge økte med om lag 4 pst. i fjor. I første halvår i år var det en vekst på 1,2 pst. fra samme periode i fjor. Det antas at utgiftene tar seg noe opp utover året, og det legges til grunn en vekst på om lag 4,5 pst. på årsbasis i år og 6,5 pst. neste år.

Eksport og import av andre tjenester omfatter tjenester i tilknytning til varehandel, finans, forsikring, konsulenttjenester og samferdsel. Nettoimporten av andre tjenester var i 1997 11,7 mrd. kroner. Dette var en økning på 7,2 mrd. kroner fra året før. Første halvår i år har både eksportverdien og særlig importverdien økt sterkt, med en vekst på henholdsvis 5,7 pst. og 18,7 pst. fra samme periode i fjor. En legger til grunn en vekst i nettoimporten av andre tjenester på nesten 5,5 pst. for inneværende år og en reduksjon på 14,5 pst. for neste år. Neste år forventes det en betydelig økning i eksportvolumet, bl.a. ved at ressurser frigjøres innen konsulentvirksomhet i forbindelse med at nedgangen i petroleumsinvesteringene omstilles til eksportrettet tjenesteproduksjon.

2.7.4 Norges nettofordringer og rente- og stønadsbalansen

I 1995 kom Norge i nettofordringsposisjon overfor utlandet, og i 1996 og 1997 var nettofordringenehenholdsvis 37,8 mrd. og 78,2 mrd. kroner. Endringen i nettofordringene overfor utlandet framkommer som overskuddet på driftsbalansen korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet og endringer av fordringer og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger. I årene framover innebærer forutsetningene i denne meldingen at nettofordringene vil øke relativt sterkt.

For 1998 legges det til grunn et underskudd på rente- og stønadsbalansen på 17,2 mrd. kroner. Det er om lag 2,5 mrd. kroner lavere enn i 1997, hovedsakelig som følge av lavere netto renteutgifter.

2.7.5 Nettofinansinvesteringer og netto kapitalutgang fordelt på sektorer

Overskuddet på driftsbalansen pluss netto kapitaloverføringer fra utlandet til Norge motsvares av like store nettofinansinvesteringer for de innenlandske sektorene samlet. Som det framgår av figur 2.16, skjedde det et fall i nettofinansinvesteringene for Norge fra 1996 til 1997. Det anslås at fallet vil bli betydelig kraftigere fra 1997 til 1998, slik at nettofinansinvesteringene blir om lag null i 1998. Det er i første rekke reduserte oljeinntekter, reduserte overskudd i fastlandsforetakene og økte realinvesteringer som kan forklare dette fallet. I perioden 1999-2002 er det anslått at Norge vil ha positive og stigende nettofinansinvesteringer.

For den enkelte sektor er nettofinansinvesteringene definert som sektorens sparing fratrukket nettorealinvesteringene. For husholdningene har nettofinansinvesteringene vært positive på 1990-tallet etter at de på slutten av 1980-tallet var negative. Det anslås at denne sektoren vil fortsette å bygge opp finansformuen også utover i beregningsperioden, men at de årlige finansinvesteringene etter hvert vil stabiliseres på vel 30 mrd. kroner, jf. figur 2.16.

Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer har vært positive siden 1994. I år anslås det en reduksjon i nettofinansinvesteringene, mens det legges til grunn en økning igjen i årene deretter. Statsforvaltningens nettofinansinvesteringer er store og økende. Den statlige finansielle formuesoppbyggingen finner nå i første rekke sted som kapitaloppbygging i Statens petroleumsfond. Statsforvaltningens nettofinansinvesteringer er definert som overskudd på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, skattekreditter og overskudd i andre statsregnskap pluss kapitalinnskudd i forretningsdriften. Det antas at kommuneforvaltningen fortsatt vil ha negative nettofinansinvesteringer.

Øvrige sektorers samlede nettofinansinvesteringer har vært negative siden 1994, jf. figur 2.16. I årene framover antas særlig petroleumssektorens nettofinansinvesteringer å øke. For bedrifter i Fastlands-Norge, som hadde positive nettofinansinvesteringer på begynnelsen av 1990-tallet, anslås nettofinansinvesteringene å bli klart negative i framskrivningsperioden.

For hver enkelt sektor kan den finansielle formuesoppbyggingen, dvs. nettofinansinvesteringene, plasseres som netto fordringsøkning enten overfor andre innenlandske sektorer eller overfor utlandet. Den delen som plasseres utenlands kalles netto kapitalutgang for sektoren. Summen av netto kapitalutgang for alle sektorene er lik overskuddet på driftsbalansen. For landet sett under ett må all finansiell formuesoppbygging finne sted overfor utlandet.

I de nærmeste årene vil statens kapitalutgang gjennom petroleumsfondet trolig overstige landets samlede overskudd på driftsbalansen. Øvrige sektorer vil dermed måtte stå for en netto kapitalinngang fra utlandet. Driftsbalanseoverskuddet anslås i år til 0,9 mrd. kroner, jf. avsnitt 2.7.1 og Statens kapitalutgang gjennom Petroleumsfondet til vel 35 mrd. kroner. For 1999 anslås det et overskudd på driftsbalansen på 32 mrd. kroner, mens statens kapitalutgang gjennom petroleumsfondet anslås til 58 mrd. kroner. Kapitalinngangen for øvrige sektorer anslås ut fra dette til vel 35 mrd. kroner i 1998 og vel 27 mrd. kroner i 1999. På grunn av det høye nivået på oljeinvesteringene i 1998 er det en betydelig kapitalinngang til oljeselskapene dette året. Etter hvert som oljeinvesteringene i årene framover trappes ned, vil oljeselskapene stå for en viss kapitalutgang. For øvrige sektorer anslås det gjennom prognoseperioden en netto årlig kapitalinngang som ligger i underkant av 20 mrd. kroner.

Det er grunn til å tro at betydelige deler av denne kapitalinngangen vil finne sted gjennom direkte investeringer. Direkte investeringer omfatter i denne sammenhengen bl.a. lån til investeringer i Norge samt utlendingers kjøp av norske aksjer og andre former for selskapsandeler. Finansieringsbehovet i foretakssektoren anslås å bli relativt stort i årene framover, jf. figur 2.16. Sektorer som har en vesentlig del av inntektene i utenlandsk valuta vil normalt finansiere sine realinvesteringer ved å låne i valuta. På den måten reduseres deres valutarisiko. Kapitalinngang ved direkte investeringer vil bidra til å utlikne det behovet for kapitalinngang til privat sektor som ellers ville gjort seg gjeldende i valutamarkedet.

2.8 Petroleumsvirksomheten

Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er på 100 kroner pr. fat, mens den i 1997 var på 136 kroner pr. fat. Fallet i oljeprisene har store konsekvenser for statens inntekter. Anslaget for statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 1998 er nedjustert med 37,8 mrd. kroner i forhold til anslaget i Tilleggsproposisjonen for 1998.

Fra et nivå på om lag 115 kroner pr. fat i begynnelsen av 1998 falt oljeprisen til om lag 90 kroner i siste halvdel av mars. Saudi-Arabia, Venezuela og Mexico inngikk da en avtale om produksjonsbegrensningersom førte til at oljeprisen tok seg noe opp. Avtalen om produksjonsbegrensninger fikk tilslutning fra de fleste OPEC-landene. Da den endelige avtalen ble kjent, falt imidlertid oljeprisen igjen. Dette skyldes trolig at reduksjonen ble mindre enn markedet forventet. Oljeprisen tok seg så noe opp i en periode, men falt igjen i juni. OPEC-landene og enkelte andre oljeprodusenter vedtok i slutten av juni en ny avtale om produksjonsbegrensninger. I tiden etter at den siste avtalen mellom OPEC-landene ble kjent, og fram til midten av september, har oljeprisen ligget mellom 90 og 100 kroner pr. fat. I midten av september steg oljeprisen til over 100 kroner pr. fat. Spotprisen på Brent Blend ble 23. september notert til 14,6 USD, svarende til 110 kroner pr. fat.

Fallet i oljeprisene skyldes et sammenfall av flere begivenheter. Høsten 1997 vedtok OPEC å øke sine produksjonskvoter med 2,5 mill. fat pr. dag. Produksjonsnivået med de nye kvotene lå 10 pst. høyere enn med de gamle kvotene. OPEC produserte allerede om lag 2,3 mill. fat pr. dag mer enn de gamle kvotene, slik at de nye kvotene i stor grad reflekterte den faktiske produksjonen i OPEC. Forventninger om fortsatt høy etterspørselsvekst, samt frykt for å tape markedsandeler, kan ha ligget bak OPECs beslutning om å øke kvotene. Ifølge tall fra det Internasjonale Energibyrået (IEA) økte OPECs produksjon av olje med over 5 pst. fra 1996 til 1997. OPEC stod for over 60 prosent av den samlede veksten i oljeproduksjonen i 1997. I første kvartal 1998 produserte OPEC om lag 1 mill. fat pr. dag mer enn de nye kvotene.

I slutten av 1996 inngikk FN og Irak den såkalte «olje for mat-avtalen».Denne avtalen innebar at Irak kunne eksportere olje for et visst beløp som skulle brukes til humanitære formål. Gjennom store deler av 1997 var det et imidlertid et spent forhold mellom Irak og FNs våpeninspektører. Enkelte måneder falt produksjonen fra Irak nesten helt bort, og dette bidro til usikkerhet om produksjonen fra Irak. «Olje for mat-avtalen» ble utvidet i september 1997, men situasjonen i Irak var fortsatt svært spent og bidro til at oljeprisen holdt seg høy. I løpet av februar 1998 kom FN og Irak til enighet, og situasjonen i Irak var relativt rolig fram til august. Det oppstod da nye uoverensstemmelser mellom FN og Irak, men dette har hittil ikke fått konsekvenser for «olje for mat-avtalen». Oljeproduksjonen i Irak har økt fra om lag 0,6 mill. fat pr. dag i 1996 til over 2 mill. fat pr. dag i 2. kvartal 1998. Mangel på reservedeler til oljeindustrien gjør at det er usikkert om Irak kan klare å opprettholde en så høy produksjon. På lengre sikt har imidlertid Irak et stort potensial for økt produksjon. Av verdens kjente reserver av olje er det bare Saudi-Arabia som har større reserver enn Irak.

Utviklingen i den russiske økonomien skaper stor usikkerhet for oljemarkedet. Gjeldsproblemene i Russland kan føre til at russiske myndigheter vil ønske å øke eksporten av råolje for å kunne betjene gjelden. En slik utvikling vil bidra til at oljeprisen holder seg på et lavt nivå. Krisen i Russland kan imidlertid også bli så alvorlig at det oppstår problemer med å få produsert og/eller eksportert så mye olje som tidligere.

Utover høsten 1997 og vinteren 1998 ble det klart at den økonomiske krisen i Asia var langt alvorligere enn tidligere regnet med. Flere av valutaene ble devaluert, og det ble dermed langt dyrere å importere olje for disse landene. Etterspørselen etter olje fra de asiatiske landene har det siste året vært betydelig lavere enn en tidligere hadde regnet med. Ifølge tall fra IEA var veksten i oljeforbruket i Asia (medregnet Australia og New Zealand) på om lag 5 pst. i 1996 og 1997. For 1998 har IEA lagt til grunn at denne regionen kan få et fall i etterspørselen på 1,5 pst., mens det i 1999 antas en vekst på 2,6 pst., jf. tabell 2.17.

Forbruket av olje i Nord-Amerika og de europeiske OECD-landene utgjør om lag 50 pst. av det samlede forbruket i verden. I Nord-Amerika og Europa førte en uvanlig mild vinter i 1997-1998 til at etterspørselen etter olje ble lavere enn antatt. IEA anslår at etterspørselen etter olje i verden kan vokse med 0,9 pst. i 1998, mot 2,8 pst. i 1997 og 2,4 pst. i 1996. For 1999 anslår IEA at verdens samlede etterspørsel etter olje kan øke med 2,1 pst, jf. tabell 2.17.

Økt produksjon av olje i slutten av 1997 og begynnelsen av 1998 førte, sammen med redusert etterspørsel, til at lagrene av råolje og raffinerte oljeprodukter økte gjennom store deler av vinteren 1997-1998. Vinterhalvåret er normalt en periode hvor lagrene bygges ned, og oljelagrene i verden er derfor nå svært høye. IEAs tall for lagre av råolje og raffinerte produkter i OECD-landene var i juli på om lag 2,8 mrd. fat. Dette er en økning på over 7 pst. fra juli 1997. Figur 2.17 viser utviklingen i lagerbeholdningen av råolje og raffinerte produkter i OECD-landene og utviklingen i oljeprisen fra begynnelsen av 1996 til juli 1998.

¹) Tsjekkia, Sør-Korea, Mexico og Polen er inkludert fra og med januar 1998.

Kilde: IEA og Norges Bank.

For at oljeprisen skal ta seg vesentlig opp, må lagrene av råolje og oljeprodukter bygges ned. På kort sikt vil bl.a. OPECs evne til å overholde produksjonsbegrensningene og temperaturen på den nordlige halvkule i vinterhalvåret, være avgjørende for markedsbalansen og dermed for prisutviklingen. Dersom OPEC i rimelig grad klarer å overholde sine kvoter, er det sannsynlig med en viss lagernedbygging mot slutten av 1998, og dermed en viss prisoppgang. For 1998 er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 100 kroner pr. fat, som er 25 kroner lavere enn anslaget i Tilleggsproposisjonen 1998 og 10 kroner lavere enn anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 1998.

Hvordan oljeprisen vil utvikle seg utover i 1999, er svært usikkert. Dersom OPEC klarer å overholde produksjonsbegrensningene utover i 1999 og temperaturene på den nordlige halvkule til vinteren blir mer normal, forventes det at oljeprisen regnet i dollar vil øke fra 1998 til 1999. Dersom den økonomiske krisen i Asia blir langvarig, kan imidlertid veksten i etterspørselen etter råolje fra denne regionen bli lavere i 1999 enn det IEA anslår. Hvis oljeprisene fortsetter å holde seg på et lavt nivå utover i 1999, kan en på den annen side ikke se bort fra at OPEC vil innføre ytterligere tiltak for å begrense produksjonen.

Mange av de landene som har innført produksjonsbegrensende tiltak, er i en økonomisk vanskelig situasjon og har et stort behov for inntektene fra petroleumsvirksomheten. Dersom oljeprisene skulle begynne å ta seg vesentlig opp utover i 1999, vil det være fristende for mange av landene som har ledig produksjonskapasitet å øke produksjonen. Dette taler for at en økning i oljeprisen i 1999 kan bli relativt moderat. Oljeprisutviklingen i kroner vil i tillegg avhenge av den videre utviklingen i kursforholdet mellom kroner og dollar. I denne meldingen har en beregningsmessig basert seg på at valutakursen vil vende tilbake til utgangsleiet mot slutten av dette året. Ut fra en samlet vurdering er det for 1999 beregningsteknisk lagt til grunn en oljepris på 110 kroner pr. fat.

For årene etter 1999 er det lagt til grunn at oljeprisen vil fortsette å øke moderat, til den når 120 1999-kroner i 2001. Deretter er det beregningsteknisk antatt at oljeprisen holder seg på dette nivået fram til rundt 2010. Som følge av Kyoto-avtalen om begrensninger av utslipp av klimagasser, er det da lagt til grunn at etterspørselen reduseres, og at oljeprisen faller noe. Beregningsteknisk er det lagt til grunn at oljeprisen vil ligge på 100 1999-kroner fra rundt 2010.

Tabell 2.18 viser noen hovedtall for utviklingen i petroleumsvirksomheten. I 1997 ble det ifølge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende 229 mill. standardkubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Olje- og energidepartementet anslår nå et fall i samlet petroleumsproduksjon på 2 mill. Sm³ o.e. fra 1997 til 1998 og en økning på 24 mill. Sm³ o.e. fra 1998 til 1999. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett 1998, innebærer de nye anslagene en nedjustering av petroleumsproduksjonen med 4 mill. Sm³ o.e. i 1998 og 11 mill. Sm³ o.e. i 1999. Denne nedjusteringen skyldes bl.a. forsinket oppstart på enkelte felt og redusert produksjon på enkelte andre felt.

Av hensyn til forvaltningen av petroleumsressursene, skatte- og avgiftsinngangen og effekten på norsk økonomi på noe sikt, besluttet Regjeringen i vår å innføre produksjonsregulerende tiltak. Tiltaket innebærer at produksjonen reduseres med 3 pst. i forhold til produksjonsanslagene som gjaldt på det tidspunktet tiltakene ble innført.

Råoljeproduksjonen er ventet å nå en topp i år 2001 med en produksjon på om lag 227 mill. Sm³ o.e., mens samlet petroleumsproduksjon er ventet å nå en topp på om lag 309 mill. Sm³ o.e. i 2003. Det er ventet at råoljeproduksjonen vil falle etter 2001, og at produksjonen av gass vil øke til om lag 78 mill. Sm³ o.e. i 2006. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett 1998 innebærer de nye anslagene en nedjustering av råoljeproduksjonen i 1998 og 1999, mens produksjonen ellers er om lag uendret.

Tidligere har anslagene for oljeproduksjonen i stor grad blitt oppjustert når en har nærmet seg anslagstidspunktet. Til Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble imidlertid anslagene nedjustert, og i denne meldingen er anslagene ytterligere nedjustert. Denne utviklingen illustrerer at det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for oljeproduksjonen, og at usikkerheten gjelder begge veier. Oljedirektoratet har anslått et usikkerhetsintervall for produksjonsnivået i årene fram til 2010, jf. figur 2.18. Ved beregning av usikkerhetsintervallet er det tatt hensyn til reservoarusikkerhet og til usikkerhet omkring starttidspunktet for produksjon fra nye felt. Det er ikke tatt hensyn til konsekvensene av usikkerheten knyttet til oljeprisutviklingen.

¹) Sannsynligheten for at produksjonen i et bestemt år vil ligge innenfor det angitte intervallet er 80 pst.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser pr. 31.12.97 er på 12,8 mrd. Sm³ o.e. I forhold til tilsvarende anslag for 31.12.96 er dette en oppjustering på om lag 3 pst. Oppjusteringen kan i hovedsak tilskrives nye funn og justeringer på eksisterende felt og funn.

Verdien av samlet eksport fra den norske petroleumssektoren anslås å falle fra 168 mrd. kroner i 1997 til om lag 130 mrd. kroner i 1998. I 1999 ventes eksporten å ta seg noe opp igjen til 152 mrd. kroner. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett 1998 er anslagene for samlet eksportverdi nedjustert noe for alle årene i perioden 1998-2002. Nedjusteringene er størst i 1998-2000, mens det bare er foretatt mindre endringer i 2001 og 2002. Med unntak av i 1998 og 1999, hvor også produksjonen er nedjustert, skyldes nedjusteringene i all hovedsak lavere prisanslag.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er summen av betalte skatter og avgifter, nettoinnbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt utbytte fra Statoil. I tillegg inngår statlige tilskudd i henhold til fjerningsfordelingsloven. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås nå til om lag 49 mrd. kroner i 1998, en nedjustering på om lag 11 mrd. kroner fra Revidert nasjonalbudsjett. For 1999 anslås statens netto kontantstrøm til om lag 58 mrd. kroner, eller om lag 15 mrd. kroner lavere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Nedjusteringene skyldes i første rekke lavere prisanslag på råolje og et noe lavere produksjonsanslag. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er ventet å stige kraftig fram til 2002, som følge av høyere pris- og produksjonsanslag, jf. figur 2.19.

¹) Langtidsprogrammet 1998-2001.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Virkningen i 1999 av en endring i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i forhold til prisforutsetningen på 110 kroner, er vist i tabell 2.18. Eksportverdien av petroleumsproduksjonen er anslått å endres med 12,7 mrd. kroner og statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 8,8 mrd. kroner. Dette viser hvor følsomme inntektsanslagene er overfor endringer i oljeprisen.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten er definert som nåverdien av framtidige årlige netto kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten. Anslaget på petroleumsformuen er usikkert. Det er særlig grunn til å peke på usikkerheten knyttet til prisen på råolje og naturgass, men også den framtidige utviklingen i produksjons- og utvinningskostnader er svært usikker. Anslagene for formuen vil variere mye etter hvilken diskonteringsrente som brukes.

Totalformuen pr. 1.1. 1999 anslås på grunnlag av en realrente på 4 pst. til 1 990 mrd. 1999-kroner. Statens del av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til 1 800 mrd. 1999-kroner. Disse formuesanslagene gir grunnlag for en permanentinntekt, eller langsiktig årlig realavkastning, på om lag 80 mrd. 1999-kroner, hvorav statens del utgjør om lag 72 mrd. 1999-kroner.

De samlede investeringskostnadene i oljeutvinning og rørtransport utgjorde i 1997 56,2 mrd. 1995-kroner. Volumveksten fra 1996 til 1997 var på om lag 15½ pst. I inneværende år ventes en volumvekst på om lag 12½ pst., mens det neste år er ventet et fall i petroleumsinvesteringene på om lag 12½ pst. Anslaget for veksten fra 1997 til 1998 er nedjustert med om lag 1 prosentpoeng i forhold til Revidert nasjonalbudsjett, mens det anslåtte fallet fra 1998 til 1999 er redusert med om lag 9½ prosentpoeng. Når en tar hensyn til den anslåtte utviklingen i direkteimporten knyttet til oljevirksomheten, innebærer anslagene en økning i etterspørselen mot fastlandsøkonomien på i underkant av 5 mrd. 1995-kroner fra 1997 til 1998 og et fall på i underkant av 4 mrd. 1995-kroner fra 1998 til 1999.

Det er ventet at investeringene vil falle fra i overkant av 55 mrd. 1995-kroner i 1999 til i underkant av 37 mrd. 1995-kroner i 2002, jf. figur 2.20. Dette vil kunne redusere etterspørselen mot fastlandsøkonomien til om lag 2/3 av nivået i 1999. Det understrekes at usikkerheten knyttet til oljeinvesteringene er stor, og at tidligere erfaringer har vist at investeringsanslagene noen år fram i tid kan endre seg mye.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

2.9 Priser, lønninger og konkurranseevne

Prisstigningen målt ved 12-månedersveksten i konsumprisindeksen var 2,1 pst. i august. Hittil i år har prisstigningen variert mellom 2,0 pst. og 2,5 pst. Økningen i konsumprisindeksen fra 1997 til 1998 anslås i denne meldingen til 2,3 pst. For neste år anslås en prisstigning på 3¼ pst.

Variasjonen i prisstigningen skyldes i stor grad prisutviklingen på elektrisitet, bensin og klær og skotøy. I tillegg har økte matvarepriser bidratt til en tiltakende prisstigning. De øvrige prisene har i gjennomsnitt hatt en om lag uendret stigningstakt hittil i år.

Prisene på elektrisitet har endret seg betydelig de siste årene. Elektrisitetsprisene var rekordhøye ved inngangen til 1997, men falt betydelig fram til høsten. I vintermånedene 1997/98 økte elektrisitetsprisene noe, men de ble redusert med nesten 12 pst. fra mars til juli i år. Prisnivået i juli og august i år var det laveste siden utgangen av 1994. Nivået er vel 20 pst. lavere enn i januar 1997.

Etter at matvareprisene økte med 1,2 pst. i juni og 1,3 pst. i juli, ble de redusert med 0,8 pst. i august. Jordbruksavtalen, som trådte i kraft fra 1. juli, omfatter bl.a. økte avtalepriser. Dersom avtaleprisene fullt ut blir realisert, vil det isolert sett bidra til å øke nivået på konsumprisindeksen med anslagsvis 0,1 pst. fra midten av 1998.

Husleie er den enkeltkomponenten med størst vekt i konsumprisindeksen. Hittil i år har økningen i husleiene vært litt høyere enn for konsumprisindeksen i alt. Gjennom fjoråret tiltok prisstigningen for husleiene regnet som vekst over fire kvartaler. Hittil i år er imidlertid stigningen i husleiene redusert fra 3,0 pst. ved inngangen til året til 2,3 pst. i august. Bak denne utviklingen ligger en nedgang i husleiene i borettslagsleiligheter, mens leien for utleieboliger har økt.

De reelle avgiftsendringene ved årsskiftet 1997/98 bidro til å øke nivået på konsumprisindeksen med 0,3-0,4 pst. fra 1. januar 1997. Det er om lag det samme som året før, slik at endringene i avgiftsoppleggene i liten grad påvirket stigningen i konsumprisene fra 1997 til 1998. Konsumprisindeksen korrigert for utviklingen i avgifter og prisene på elektrisitet og bensin viste en tiltakende stigning gjennom mesteparten av 1997 og inn i 1998. Siden april i år har stigningen i en slik korrigert indeks vært relativt stabil, jf. figur 2.21.

I vurderingene av det videre prisforløpet er følgende forhold av særlig betydning:

• Prisene på tradisjonelle importvarer er anslått å øke med 2 pst. i inneværende og neste år. En vesentlig del av importprisstigningen er et resultat av en svekkelse av den importveide kronekursen. Svekkelsen av kronekursen bidrar isolert sett til økte importpriser både i år og neste år. Mye av svekkelsen av kronen har imidlertid funnet sted såpass sent i 1998 at utslaget i importprisene for 1998 er begrenset. I tråd med Beregningsutvalgets anslag, jf. NOU 1997: 13, er det lagt til grunn at om lag 70 pst. av en svekkelse i kronekursen slår ut i importprisene i løpet av et år. For 1998 bygger importprisanslaget bl.a. også på kvartalsvise nasjonalregnskapstall til og med 2. kvartal. I denne meldingen er det videre beregningsmessig lagt til grunn at valutakursen vil vende tilbake til utgangsleiet mot slutten av dette året, noe som bidrar til lavere importpriser.

• For enkelte varer som har stor betydning for utviklingen i konsumprisindeksen, er importandelen fra Asiaklart større enn den vekten disse landene har i den importveide kronekursen. Den svake økonomiske utviklingen i denne delen av verden bidrar til lave priser for de varene som importeres fra Asia. Samlet bidrar dette til å dempe økningen i importprisene.

• Årslønnsveksten fra 1997 til 1998 anslås nå til om lag 6 pst., jf. omtalen nedenfor. Det er klart mer enn året før. Økningen i lønnsveksten i 1998 vil bidra til økt underliggende prisvekst som trolig først og fremst slår ut i konsumprisveksten neste år. Tilsvarende vil den forutsatte nedgangen i lønnsveksten i 1999 bare bidra til å dempe prisveksten først relativt sent i 1999.

• Gjennom 1998 har oljeprisene gått markert ned. Isolert sett bidrar dette til lavere bensinpriser, som dermed gir et bidrag til lavere konsumprisvekst. De siste årene ser imidlertid utviklingen i norske bensinpriser ut til å ha vært mer preget av konkurranseforholdene i markedet enn utviklingen i oljeprisen.

• Det er lagt til grunn at elektrisitetsprisene tar seg noe opp i vintermånedene og reduseres i sommermånedene. Denne utviklingen er knyttet dels til variasjonene i husholdningenes etterspørsel og dels til utviklingen i fyllingsgraden i vannmagasinene. Det er videre lagt til grunn at elektrisitetsprisene ikke faller like mye fra januar til juli neste år som i år. Dette vil isolert sett bidra til økte 12-månedersrater for konsumprisindeksen.

• Det foreslåtte avgifts- og subsidieopplegget for 1999 anslås isolert sett å bidra til å øke prisnivået med om lag 0,5 pst. utover et prisjustert avgifts- og subsidieopplegg.

Det ventes at prisstigningen tar seg opp i månedene framover. Den gjennomsnittlige økningen i konsumprisindeksen fra 1997 til 1998 anslås til 2,3 pst.

I 1999 er det lagt til grunn en økende underliggende prisvekst. Etter en samlet vurdering av faktorene bak prisveksten, bl.a. en anslått lønnsvekst på 6 pst. i år og 5 pst. neste år og forutsetningene om utviklingen i kronekursen, anslås den gjennomsnittlige stigningen i konsumprisindeksen fra 1998 til 1999 til 3¼ pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I Revidert nasjonalbudsjett ble det beregningsteknisk lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 for alle grupper på om lag 5 pst. Etter at Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, er flere lønnsoppgjør avsluttet. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i sin rapport fra juni i år, jf. NOU 1998: 13, oppsummert lønnsutviklingen for de fleste større tariffområdene. Tallene fra utvalget tyder på at lønnsveksten kan bli sterkere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Etter en samlet vurdering legges det i arbeidet med denne meldingen til grunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1997 til 1998 for alle grupper blir om lag 6 pst. Det gjennomsnittlige lønnsnivået ved utgangen av 1998 kan imidlertid bli om lag 7½ pst. høyere enn ved inngangen til 1998. En slik lønnsvekst innebærer samtidig at lønnsoverhenget til 1999 vil bli opp mot 3 pst.

¹) Eksklusive betaling for overtid og korrigert for etterbetalinger av avtalte tillegg. Statistikken omfatter arbeidere i industri, bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet, landtransport og enkelte andre virksomheter.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Veksten i årslønn bestemmes av overhenget fra året før, bidrag fra tillegg gjennom året forhandlet fram ved sentrale og bransjevise forhandlinger og bidrag fra lønnsglidning gjennom året, jf. boks 2.6. I vurderingen av lønnsveksten i 1998 har en lagt vekt på følgende:

• For alle gruppene under ett anslås overhenget til 1998 til 1,6 pst., jf. tabell 2.19. Til sammenlikning var overhenget til 1997 2,0 pst.

• Årets lønnsoppgjør resulterte i høyere tillegg for de fleste gruppene gjennom de sentrale forhandlingene enn i fjor. I gjennomsnitt for alle grupper legges det til grunn at tarifftilleggene isolert sett bidrar til å øke årslønnen med anslagsvis 3 pst. Det tilsvarende bidraget i fjor var 0,9 pst.

• Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene. For industriarbeidere har den gjennomsnittlige lønnsglidningen over fire kvartaler vært noenlunde stabil på om lag 1¾ pst. fra 2. kvartal 1993 til 1. kvartal 1995. Siden 2. kvartal 1995 har lønnsglidningen for denne gruppen tiltatt og stort sett variert innenfor intervallet mellom 2½ og 3 pst. I 1. kvartal i år var lønnsglidningen 2,6 pst. regnet fra 1. kvartal i fjor. For arbeidere i alt har det vært noe større variasjoner i lønnsglidningen, men det har vært en moderat tendens til økning siden 1995, jf. figur 2.22. I 1. kvartal i år var lønnsglidningen 3 pst. for denne gruppen. I gjennomsnitt for alle grupper bidro lønnsglidningen i 1997 til å øke årslønnen med om lag 1½ pst. Det legges til grunn at bidraget fra lønnsglidningen i 1998 blir litt lavere enn i 1997.

• Det foreligger nå oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift basert på lønnsutbetalinger fram til og med juni 1998. Disse tallene indikerer at lønnssummen, som avspeiler dels økt lønnsvekst og dels økt sysselsetting, for privat sektor og kommunene i første halvår i år ligger 9,8 pst. høyere enn i samme periode i 1997. Det knytter seg betydelig usikkerhet til en vurdering av lønnsveksten på dette grunnlaget, bl.a. fordi innbetalingstallene varierer mye fra måned til måned.

I vurderingen av utsiktene for lønnsutviklingen i 1999 og videre framover legger Regjeringen vekt på behovet for en avdemping av lønnsveksten. Det forutsettes at det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene vil gi grunnlag for lavere lønnstillegg i 1999 enn i 1998. Det vises for øvrig til omtalen av inntektspolitikken i avsnitt 3.5. Det er lagt til grunn en årslønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 5 pst. i gjennomsnitt for alle grupper. Usikkerheten i lønnsutviklingen er nærmere drøftet i avsnitt 2.2.

Utviklingen i industriens konkurranseevne kan belyses ved hjelp av en rekke ulike indikatorer, hvorav et utvalg er vist i figurene 2.23 A-D. En bredere gjennomgang av utviklingen i industriens konkurranseevne er bl.a. gitt i den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (NOU 1998: 13).

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter en markert svekkelse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1988, tyder ulike indikatorer samlet sett på en klar styrking i de etterfølgende årene fram til 1994. Etter dette har industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket seg noe.

• Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt svakere enn for handelspartnerne, som vist i figur 2.23A. Samtidig svekket kronen seg. Relative timelønnskostnader regnet i felles valuta gikk ned med nær 13 pst. i denne perioden. Fra 1994 til 1997 økte de relative timelønnskostnadene regnet i felles valuta med mellom 6 og 7 pst., hvorav om lag en tredel har sammenheng med at industriens effektive kronekurs styrket seg i 1995.

• Relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE) tar i tillegg til utviklingen i timelønnskostnadene også hensyn til utviklingen i relativ produktivitet. Ifølge nasjonalregnskapstall har arbeidsproduktiviteten i norsk industri over tid utviklet seg systematisk svakere enn for gjennomsnittet av handelspartnerne. Den kostnadsmessige konkurranseevnen forbedret seg med 2,4 pst. i perioden 1988-1994 og svekket seg med om lag 14 pst. fra 1994 til 1997, dersom en tar hensyn til produktivitetstallene og legger RLPE til grunn. Det er imidlertid grunn til å tro at RLPE-tallene undervurderer konkurranseevneforbedringen fra 1998 til 1994 og overvurderer svekkelsen i de påfølgende årene. Dette skyldes at det er til dels store forskjeller i beregningsmetodene for produktivitet i nasjonalregnskapsstatistikken i ulike land.

• Mens lønnskostnadsnivået for timelønte i norsk industri lå 23 pst. over tilsvarende nivå hos gjennomsnittet av handelspartnerne i 1988, var denne forskjellen redusert til 8 pst. i 1994. I 1997 lå lønnskostnadsnivået i norsk industri 13 pst. over tilsvarende nivå for gjennomsnittet av handelspartnerne. Norge synes å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land. Medregnet funksjonærer, er det likevel grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

• I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-97 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med knapt 11 pst. Tallene viser at det først og fremst var markedsandelene for verkstedprodukter som gikk opp, noe som i stor grad skyldes at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges viktigste handelspartnere. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer gikk opp med vel 3 pst. i gjennomsnitt fra 1996 til 1997. Markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet har over tid falt jevnt, jf. figur 2.23D, men dette må i stor grad ses i sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling.

Fra 1997 til 1998 anslås det at timelønnskostnadene i norsk industri øker med om lag 6 pst. Det er da lagt til grunn at årslønnsveksten for industriarbeidere kan bli noe lavere enn den gjennomsnittlige årslønnsveksten, men at utvidelsen av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen fra 2 uker til 2 uker og 2 dager og økte kostnader i forbindelse med utvidelsen av AFP bidrar til økte kostnader. I tillegg bidrar økt sykefravær til å øke timelønnskostnadene, mens det forholdet at det er én virkedag mer i 1998 enn i 1997 bidrar i motsatt retning. Veksten i timelønnskostnadene for gjennomsnittet av handelspartnerne anslås til vel 3¼ pst. fra 1997 til 1998. Det er uklart i hvilken grad det er tatt hensyn til alle enkeltkomponentene i lønnskostnadene, som indirekte lønnskostnader og virkedager, i tallene for handelspartnerne. De relative lønnskostnadene regnet i felles valuta vil også avhenge av utviklingen i industriens effektive kronekurs. Med en forutsetning om at kronen vil styrke seg fra slutten av 1998, slik det er lagt til grunn i denne meldingen, vil den effektive svekkelsen av kronen i 1998 bli om lag 4 pst. De relative lønnskostnadene i felles valuta vil da gå ned med om lag 1¼ pst. fra 1997 til 1998.

Fra 1998 til 1999 anslås veksten i timelønnskostnadene i industrien å bli litt høyere enn veksten i årslønnen. Det er da lagt til grunn at utvidelsen av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen fra 2 uker og 2 dager til 3 uker isolert sett bidrar til å øke lønnskostnadene med 0,2 pst. Videre er det lagt til grunn at økt sykefravær isolert sett bidrar til å øke lønnskostnadene, men at dette kostnadsmessig om lag blir motvirket av at det er én virkedag mer i 1999 enn i 1998 før reduksjonen i antall feriedager regnes med. Det er lagt til grunn at reduksjonen i antall feriedager ikke påvirker timelønnskostnadene i 1999, men at nedsettelsen av feriepengesatsen bidrar til lavere timelønnskostnader i år 2000. Alt i alt anslås timelønnskostnadene i norsk industri å øke med knapt 5¼ pst. fra 1998 til 1999, mot et tilsvarende anslag for handelspartnerne på om lag 3½ pst.