6 Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling

6.1 Innledning

Regjeringen presenterer med dette Nasjonal Agenda 21, den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling. Det er også lagt ut en versjon på Finansdepartementets hjemmesider som inneholder ytterligere analyser og et resyme av høringsuttalelser.

Regjeringen har i tråd med anbefalinger fra toppmøtene i Rio i 1992 (UNCED) og Johannesburg i 2002 (WSSD), lagt opp til en prosess for utarbeidelse av handlingsplanen hvor en har søkt å inkludere representanter for frivillige organisasjoner, lokalforvaltning, næringsliv og andre grupper i arbeidet. Dette har blant annet skjedd gjennom en bred invitasjon til skriftlige innspill til arbeidet, gjennom konferanser som har belyst sentrale spørsmål knyttet til bærekraftig utvikling, og gjennom direkte dialog. Regjeringen har sett denne prosessen som viktig. Økt engasjement og bevissthet om behovet for bærekraftig utvikling har vært et sentralt mål med arbeidet med handlingsplanen. Regjeringens mål har også vært at arbeidet med handlingsplanen skal bidra til at de ulike aktører klargjør og styrker sin rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling. Utkastet til handlingsplan har vært på offentlig høring. Det er mottatt over 70 høringsuttalelser blant annet fra frivillige organisasjoner, lokalforvaltning, nærings- og arbeidstakerorganisasjoner, store foretak, universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Høringsuttalelsene spenner svært bredt, inneholder mange konkrete forslag til hvordan Norge kan bidra til bærekraftig utvikling og vurderinger av hvordan høringsinstansene selv kan fremme dette. De mange konkrete forslagene i forbindelse med høringen vil være viktige for det videre arbeidet med bærekraftig utvikling.

Gjennom handlingsplanen vil Regjeringen bidra til å gi bærekraftig utvikling en fast plass på det politiske sakskartet. Handlingsplanen skal bidra til oppfølging av toppmøtene i Rio i 1992 og Johannesburg i 2002, den nordiske strategien for bærekraftig utvikling og andre internasjonale forpliktelser. Planen følger opp den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling som ble framlagt i august 2002. Den nordiske strategien «Bæredyktig utvikling - en ny kurs for Norden», som har en horisont på 20 år, ble utarbeidet på oppdrag fra de nordiske statsministrene og vedtatt av Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd i 2001. Den inneholder også konkrete mål for perioden 2001-2004. Strategien benyttes som bidrag til EUs arbeid med bærekraftig utvikling (Lisboa- og Gøteborg-strategien) og ble presentert for WSSD i Johannesburg. Midtveisrapporten slår fast at arbeidet med oppfølging er kommet godt i gang både nasjonalt, der hovedansvaret for oppfølgingen ligger, og i Nordisk Ministerråd. Strategien som fokuserer på miljøspørsmål og integrasjon av miljøhensyn i de ulike samfunnssektorene, skal revideres i 2004. Den økonomiske og den sosiale dimensjonen skal inngå med større vekt i den reviderte strategien. Arbeidet med Nasjonal Agenda 21, er også et bidrag til dette arbeidet.

Regjeringen ser det som viktig å bidra til å øke kunnskapen i samfunnet om viktige globale og nasjonale utviklingstrekk av betydning for bærekraftig utvikling. En økt felles kunnskap om slike utviklingstrekk bidrar også til at arbeidet med bærekraftig utvikling blir målrettet og inkluderende. Omtalen av slike trender og utviklingstrekk utgjør derfor en viktig del av handlingsplanen.

Som oppfølging av Verdenskommisjonens rapport fra 1987 og Rio-konferansen i 1992, utarbeidet mange land i første halvdel av 1990-årene «grønne» planer eller strategier for bærekraftig utvikling. Disse planene bidro til å sette miljøspørsmål på dagsorden i mange nye sammenhenger. Oppfølging og gjennomføring av planene har imidlertid vært varierende.

Regjeringen har i arbeidet med handlingsplanen lagt vekt på internasjonale erfaringer i arbeidet med planer for bærekraftig utvikling:

• Det er viktig at planen har mest mulig konkrete mål, ansvarsfordeling og oppfølgingsmekanismer, for å unngå store, langvarige og omfattende, men lite målrettete prosesser.

• Det er viktig å konsentrere oppmerksomheten om utvalgte hovedspørsmål innen bærekraftig utvikling for å være i stand til å være konkret og målrettet. En analyse av viktige utviklingstrekk kan bidra til et slikt fokus.

• Det er en fordel å knytte arbeidet med bærekraftig utvikling til sentrale politisk- økonomiske dokumenter og beslutninger for å unngå at bærekraft eller miljøvernpolitikk lever sitt eget liv på siden av disse prosessene.

Mange land har lagt opp arbeidet med bærekraftig utvikling som en egen prosess skilt fra ordinære politikkprosesser, eller lagt et hovedansvar til enkelte fagdepartementer. Regjeringens syn er at det er avgjørende at arbeidet med bærekraftig utvikling blir integrert i den ordinære politiske virksomheten og i budsjettprosessen hvor mange av de viktigste prioriteringene skjer. I lys av dette satte Regjeringen ned et statssekretærutvalg under ledelse av Finansdepartementet, som har et overordnet ansvar for å koordinere statsforvaltningens virksomhet og for å legge rammebetingelser for en effektiv ressursbruk i samfunnet, til å lede arbeidet med handlingsplanen.

I tråd med tankegangen om å integrere hensynet til bærekraftig utvikling i forvaltningens ordinære virksomhet vil departementene følge opp handlingsplanen på sine områder.

I den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling sies det: «Den overordnete målsettingen for det norske samfunnet, og verdenssamfunnet, er at utviklingen skal være økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. Grunnlaget for vedvarende bruk av naturen og dens ressurser skal bevares. Innenfor disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra til at også verdens fattige får mulighet til materiell velferd og økt livskvalitet». Den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling var begynnelsen på en langsiktig samarbeidsprosess for å skape og realisere en felles visjon for et bærekraftig samfunn. Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21 skal bidra til å bringe denne prosessen framover og til at vi når disse målene.

Handlingsplanen har et sterkere fokus på utvalgte områder enn det strategien har. I handlingsplanen fokuseres det på tiltak på 7 hovedområder:

1. Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

2. Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensninger

3. Biologisk mangfold og kulturminner

4. Naturressurser

5. Helse- og miljøfarlige kjemikalier

6. Bærekraftig økonomisk utvikling

7. Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Mange av høringsinstansene vurderer det at handlingsplanen har et globalt perspektiv som meget positivt, og at områdene og tiltakene planen fokuserer på utgjør et godt utgangspunkt for arbeidet med bærekraftig utvikling. Flere høringsinstanser, spesielt miljøorganisasjonene, mener at handlingsplanen burde vært enda mer konkret. Fra Regjeringens side har det vært et ønske at handlingsplanen skal være et selvstendig dokument, med presentasjon av utfordringer og utviklingstrekk, prinsipper og virkemidler i arbeidet for bærekraftig utvikling og konkrete tiltak på de mest sentrale områdene, alt innenfor et håndterlig omfang og slik at planen blir lett tilgjengelig for et bredt publikum.

Det viktigste ved planen er ikke de enkelte tiltakene, men at planen bidrar til at de ulike kreftene trekker i samme retning, og til at en får etablert mekanismer som sikrer en konkret oppfølging og økt koordinering av innsatsen.

Arbeidet med Nasjonal Agenda 21 representerer et viktig skritt i det langsiktige arbeidet med bærekraftig utvikling. Det er viktig at planen følges opp.

For å bidra til en politisk forankring av det videre arbeidet med bærekraftig utvikling, og øke integrasjonen av politikken på tvers av sektorer, vil statssekretærutvalget som har ledet arbeidet med handlingsplanen videreføres, og bidra til å koordinere politikken for en bærekraftig utvikling. Dette har bred støtte blant høringsinstansene.

Regjeringen har i arbeidet med handlingsplanen lagt vekt på behovet for klare mål og for etterprøvbarhet. Mange høringsinstanser la også vekt på dette. Som lovet i utkastet til handlingsplan som ble sendt på høring, inneholder handlingsplanen et foreløpig sett av indikatorer for bærekraftig utvikling. Det er også laget nye framskrivinger av utslipp til luft. Indikatorene representerer viktige variable på det som er identifisert som sentrale politikkområder for bærekraftig utvikling og bidrar til å belyse hvordan vi ligger an i forhold til viktige nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. Dette vil synliggjøre behovet for eventuelle justeringer av innsatsen på de ulike områdene. På en del viktige områder er det behov for ytterligere arbeid for å etablere indikatorer. I løpet av høsten 2003 vil det nedsettes et utvalg for å videreutvikle arbeidet med indikatorene. Med utgangspunkt i utvalgets tilråding vil det bli etablert et mer komplett sett med indikatorer. Høringsinstansene uttrykte bred støtte til dette forslaget, og mange ønsker å delta i forbindelse med utvalgets arbeid.

Et viktig ledd i oppfølgingen av handlingsplanen vil være utarbeidelse av årlige rapporter om hvordan indikatorene utvikler seg og hvordan utviklingen ligger an i forhold til ulike mål. I denne forbindelse vil det også legges vekt på å oppdatere anslag for nasjonalformuen. Rapportene vil sendes på høring og utgjøre en viktig del av arbeidet med å øke oppmerksomheten rundt arbeidet med bærekraftig utvikling.

Det foreslås å videreutvikle dialogen mellom staten og andre aktører når det gjelder bærekraftig utvikling. Det var en bred støtte blant høringsinstansene for dette.

I utkastet som ble sendt på høring ble det pekt på at en informasjonsstrategi for å trekke flere med i arbeidet med bærekraftig utvikling er et viktig tema i oppfølgingen. Denne strategien presenteres her.

6.2 Bærekraftig utvikling - et krav om solidaritet og en økonomisk utvikling innenfor miljøets tålegrenser

Den mest brukte beskrivelsen av bærekraftig utvikling ble gitt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) i 1987:

«En bærekraftig utvikling skal ivareta den nåværende generasjons behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov».

Begrepet bærekraft slik det er forstått av kommisjonen tar utgangspunkt i menneskelige behov og understreker solidaritet mellom generasjoner og globalt.

Kommisjonen pekte på internasjonal fattigdom og jordens miljøtilstand som hovedutfordringene. Disse utfordringene har også stått sentralt i Rio og Johannesburg henholdsvis 5 og 15 år etter at kommisjonen avla sin rapport. Kommisjonen pekte på at økonomisk vekst er en viktig forutsetning for å løse sosiale og økonomiske problemer i fattige land. Den viste til at økonomisk vekst både bidrar til press på miljøet og samtidig kan gi ressurser som kan brukes til miljøforbedringer. Den pekte på at i mange fattige land er miljøproblemer en viktig begrensning på sosial og økonomisk utvikling, samtidig som høy befolkningsvekst bidrar til press på naturressursene. Kommisjonen reiste spørsmålet om hvilke konsekvenser det vil få å løfte de fattige landene økonomisk og sosialt. Kommisjonen mente at veksten i verden måtte få nytt innhold for å sikre at utviklingen på lang sikt er innenfor naturens tålegrenser.

Begrepet bærekraftig utvikling kan framstå som lite entydig. For en fornybar ressurs innebærer en bærekraftig utnyttelse å høste det som er opprettholdbart over tid. Bærekraftig utvikling i verden og i det enkelte land dreier seg om effekten på menneskelig velferd av endringer i økonomiske og sosiale forhold, og i miljø- og ressurstilstanden nasjonalt og globalt. Ulike personer vil legge vekt på ulike faktorer basert på sine verdier og politiske oppfatninger, og vurderingene i befolkningen vil endre seg over tid. Det kan være ulike vurderinger av hvilke trender som er viktige og av betydningen av at enkelte trender går gal vei. Noen vil mene at dette i seg selv er en indikasjon på at utviklingen ikke er bærekraftig, andre vil se på dette som politiske utfordringer som kan løses.

Verdenssamfunnet har gjennom FN kommet fram til en stor grad av enighet når det gjelder vurderingen av hva som er hovedutfordringer knyttet til bærekraftig utvikling. Brundtland-kommisjonen pekte på at det var utfordringene knyttet til internasjonal fattigdom og miljø. Toppmøtene i Rio og Johannesburg hadde de samme vurderingene. Toppmøtet i 1992 (UNCED) vedtok Rio-erklæringen med prinsipper for arbeidet med miljø- og utvikling og en handlingsplan for det internasjonale samfunnet - Agenda 21 - som siden har stått sentralt i arbeidet med bærekraftig utvikling.

Toppmøtet i Rio vedtok også klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold. Samtidig ble det vedtatt å utarbeide en konvensjon for bekjempelse av forørkning og tørke. Tusenårsmålene som ble vedtatt av FN høsten 2000 samlet sentrale mål for reduksjon av fattigdom internasjonalt, jf. tekstboks. Målene reflekterer i tråd med konseptet om bærekraftig utvikling at fattigdom har økonomiske-, sosiale/helse- og miljødimensjoner. Toppmøtet i Johannesburg i 2002 videreførte gjennom Plan of Implementation i all hovedsak linjene fra Rio samtidig som det ble satt nye konkrete mål, særlig knyttet til områdene sanitære forhold, biologisk mangfold og kjemikalier:

• Halvering av andelen mennesker som ikke har tilgang til grunnleggende sanitære tjenester innen 2015.

• En betydelig reduksjon i tap av antall arter innen 2010.

• Minimalisering av bruken av miljø- og helsefarlige kjemikalier innen 2020.

I Plan of Implementation understrekes også at respekt for det kulturelle mangfoldet er en av flere forutsetninger for å kunne oppnå en bærekraftig utvikling og sikre at denne utviklingen kommer oss alle til gode. Kulturminner og kulturmiljøer er vår felles hukommelse og kilde til identitet, opplevelse, kunnskap og verdiskaping. Kulturarven er samtidig truet av ødeleggelse. Mindre språk- og kultursamfunn er under et økende press. En viktig oppgave er å sikre kulturelt og språklig mangfold ved å tilrettelegge for ikke- kommersiell kulturproduksjon og - formidling.

Brundtland-kommisjonen og Rio- og Johannesburg-møtene setter fokus på menneskelig velferd som målestokk for bærekraftig utvikling. Med et slikt utgangspunkt har det utviklet seg en forståelse av at bærekraftig utvikling baserer seg på 3 pilarer: Den økonomiske, den sosiale og miljøet. Miljødimensjonen står imidlertid i en spesiell stilling, fordi en kan stå i fare for å overskride naturens tålegrenser, med irreversible utfall. Det er ikke samme grad av irreversibilitet knyttet til økonomisk og sosial utvikling. Norsk miljøvernpolitikk og politikk for en bærekraftig utvikling bygger på miljømål i forhold til naturlige tålegrenser.

De internasjonale fattigdomsutfordringene og fordelingsutfordringene i rike industriland er ulike. Mens fattigdom i rike land er knyttet til at enkelte grupper har relativt lav inntekt i forhold til gjennomsnittet, og til ulike sosiale problemer, er utfordringen som verdenssamfunnet har identifisert at en betydelig del av jordens befolkning lever i absolutt fattigdom, rundt et eksistensminimum. Plan of Implementation fra Johannesburg slår fast: «Det å utrydde fattigdom er den største globale utfordringen som verden står overfor i dag, og et uomgjengelig krav for bærekraftig utvikling, spesielt for utviklingslandene.»

At internasjonale fattigdomsutfordringer og truslene mot jordens miljøtilstand er definert som hovedutfordringer for bærekraftig utvikling, innebærer at fokuset i arbeidet for bærekraftig utvikling i industriland som Norge må ligge på hvordan man kan møte disse utfordringene.

En fruktbar tilnærming til at bærekraft dreier seg om menneskelig velferd og er basert på 3 pilarer, er at velferdsutviklingen på lang sikt vil avhenge av utviklingen i samfunnets kapital i vid forstand, ofte kalt nasjonalformuen: Menneskelig kapital i form av utdanning og kunnskap, helsetilstand og sosiale forhold, realkapital i form av maskiner, bygninger og infrastruktur, og natur- og miljøkapital. I Norge, som i andre land er det menneskelige ressurser som er viktigst for økonomisk utvikling og velferd.

Historisk har velferdsutviklingen i vestlige og andre land skjedd gjennom en sterk vekst i menneskelig kapital og realkapital samtidig med at natur- og miljøkapitalen er bygget ned. Med den økonomiske utviklingen har natur- og miljøkapital blitt knappere. Med økende press på natur og miljø har også fokuset økt på faren for alvorlig irreversibel skade på natur og miljø. Dette er en viktig bakgrunn for at bærekraftig utvikling er kommet på den politiske dagsorden.

Det er avgjørende at verdiskapingen skjer innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. En økonomisk utvikling bygget på bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, framstår derfor som et overordnet strategisk mål i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Den nære sammenhengen mellom økonomisk utvikling og alvorlige miljøbelastninger på viktige områder må reduseres. «Frakopling» står sentralt blant annet i OECDs, EUs og Nordisk Ministerråds arbeid for en bærekraftig utvikling. Det arbeides i disse fora med å utvikle indikatorer som kan si noe om i hvilken grad det finner sted en tilstrekkelig grad av reduksjon i sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning på ulike miljøområder. Viktige kilder til redusert sammenheng mellom økonomisk utvikling og miljøbelastning er endringer i næringssammensetningen mot mindre miljøbelastende næringer, økt ressurs- og energieffektivitet, mindre miljøbelastende energikilder og utvikling og bruk av mer miljøvennlige teknologier. I industrilandene kan aldringen av befolkningen gjennom å øke andelen av produksjon og forbruk knyttet til helse, pleie og omsorg, påvirke sammenhengen mellom samlet økonomisk aktivitet og miljøbelastning.

I industrilandene vil blant annet svak vekst i arbeidsstyrken og aldringen av befolkningen kunne bidra til at den økonomiske veksten samlet sett og pr. innbygger blir betydelig lavere enn den har vært de siste tiårene. Framskrivninger for Norge for perioden 2002-2050 impliserer en årlig vekst pr. innbygger på rundt 1,5 pst. Dette er om lag halvparten av nivået siste 50 år.

OECD anbefaler at bruken av virkemidler i politikken for å oppnå bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre bør skje så nær kilden for miljøskade som mulig, at en bør skille mellom ulike typer forbruk og rette virkemidlene mot forbruket som gir miljøbelastning, snarere enn samlet forbruk. Det er viktig å endre både produkter, infrastruktur og forbrukernes holdninger. En bør satse på en integrert pakke av tiltak. Tiltakene bør når det er mulig rettes oppstrøms i produksjonsprosessen, mot produsenter og utvinning av råvarer.

6.3 Viktige trender og utfordringer

6.3.1 Trender og utfordringer

Det skapes ofte et inntrykk av at mye av utviklingen i utviklingslandene går «feil vei». Det har imidlertid vært en bred økonomisk og sosial framgang både i industriland og i utviklingsland de siste tiårene. Som gruppe har utviklingslandene klart tatt inn på industrilandene på viktige områder som levealder, ernæring, tilgang på rent vann og utdanningsnivå. Denne utviklingen ventes å fortsette.

I løpet av 25 år har forventet levealder i utviklingsland økt med om lag 8 år. Økningen i OECD-landene var om lag 6 år. En viktig årsak til økningen i levealder i utviklingslandene var at andelen barn som dør før fylte 5 år, falt fra 16,6 pst. i 1970, til 8,9 pst. i 2000. Økning i forventet levealder reflekterer blant annet bedring i ernæring. Fra midten av 1960-årene til slutten av 1990-årene økte daglig kaloriinntak pr. innbygger i utviklingslandene med om lag 600 kilokalorier (en økning på rundt 30 pst.). I industrilandene var økningen om lag 400 kilokalorier (rundt 15 pst.).

Utviklingen har imidlertid variert betydelig mellom ulike grupper av utviklingsland. I Afrika sør for Sahara har forventet levealder falt kraftig de siste årene. Uten hiv/aids ville levealderen her økt som i gjennomsnittet for andre utviklingsland de siste 25 årene. Mens andelen underernærte i utviklingslandene samlet falt fra 37 pst. rundt 1970 til 17 pst. i slutten av 1990-årene, har andelen i Afrika sør for Sahara ligget relativt stabilt over 30 pst.

Bruttoinntekt pr. innbygger i verden er nå om lag 3 ganger så høy som i 1950. Utviklingslandene har som gruppe hatt høyere økonomisk vekst enn industrilandene, men til gjengjeld også høyere befolkningsvekst. Blant utviklingslandene har veksten pr. innbygger vært spesielt høy i mange land i Asia. I Afrika sør for Sahara er BNP pr. innbygger omtrent på samme nivå som for 40 år siden. Forskjellen i levestandard mellom de rikeste landene og de fattigste har derfor økt sterkt de siste tiårene. Det er imidlertid omstridt hvorvidt inntektsforskjellene i verden har økt de siste 30-40 årene. Svaret på spørsmålet avhenger blant annet av hvordan man måler levestandard og hvordan man veier den kraftige levestandardsforbedringen i folkerike land i Asia opp mot den svake utviklingen i mange, men mindre folkerike fattige land.

Det ventes at utviklingslandene vil ha klart høyere økonomisk vekst pr. innbygger enn industrilandene framover. De siste årene har det vært en betydelig bedring i styresett og økonomisk politikk i mange utviklingsland. Utdanningsnivået øker. Særlig pga. økt utdanning for kvinner, er fruktbarheten (antall barn pr. kvinne) i mange utviklingsland om lag halvert i løpet av 25 år.

I årene framover vil andelen barn i utviklingslandene falle sterkt i forhold til andelen i yrkesaktiv alder. Dette bidrar i seg selv til et løft i BNP pr. innbygger. Nedgang i familiestørrelse bidrar også til økt sparing og investering, og nedgang i barnetall bidrar til bedre helse for kvinner og barn og gir en mulighet for en kraftig økning i utdanningstilbudet til den enkelte. Det omforente internasjonale målet om å halvere andelen som lever under 1 USD pr. dag i utviklingslandene mellom 1990 og 2015, synes innen rekkevidde. Flere av de andre målene, som for eksempel full grunnskoledekning i alle verdens land innen 2015, vil være krevende å nå.

Den sosiale og økonomiske utviklingen er svært forskjellig mellom regioner. I 1990 befant hoveddelen av verdens ekstremt fattige seg i Asia, og kun 20 pst. i Afrika sør for Sahara. Sterk reduksjon i antall fattige i Asia, men liten endring i andelen fattige i Afrika sør for Sahara, kombinert med fortsatt relativt høy befolkningsvekst, gjør at halvparten av verdens ekstremt fattige ventes å leve i Afrika sør for Sahara i 2015. Afrika er det minst urbaniserte kontinentet. Urbaniseringen her synes heller ikke å gi vesentlige bidrag til økonomisk vekst, men det stiller regionen overfor nye store sosiale og miljømessige utfordringer.

Den svake utviklingen i Afrika sør for Sahara reflekterer en kombinasjon av mange faktorer: Svakt styresett og i noen land mye korrupsjon og dårlig økonomisk styring, høy befolkningsvekst, effekter av hiv/aids og generelt høy sykelighet, underernæring, konflikter innenfor og mellom land, høye transportkostnader knyttet til svak infrastruktur og dårlig beliggenhet i forhold til vannveier, og et kraftig fall i råvarepriser de siste 20 årene, noe som har hatt en sterk negativ effekt på utenriksøkonomi og budsjetter i mange land. BNP pr. innbygger falt med drøyt 1 pst. pr. år fra starten av 1980-årene til langt inn i 1990-årene. De siste årene har det vært en svak positiv vekst pr. innbygger, som ventes å tilta. Dette reflekterer blant annet bedringen i styresett i mange land, inklusive styrking av offentlig finansforvaltning. Mange land får gjeldslette knyttet til at de utarbeider strategier for fattigdomsreduksjon med økt satsing på helse og utdanning. Internasjonale studier viser at investeringer i menneskelig kapital i form av satsing på helse og utdanning gir høy samfunnsmessig avkastning.

Kvaliteten på offisiell utviklingsbistand er i klar bedring og en økende andel av bistanden rettes inn mot land med høy fattigdom som har vilje og evne til å redusere fattigdommen. Fram til 1990-årene fikk land med godt styresett og god økonomisk politikk, men høy fattigdom, ikke mer bistand enn land med dårlig styresett. Fordelingen av bilateral bistand reflekterte strategiske interesser, prioriteringer knyttet til den kalde krigen og bånd til tidligere kolonier. De nordiske landene skilte seg klart ut med en bistand rettet mot fattige land. Utviklingsbistanden til fattige land falt med 7 pst. i 1990-årene trass i at styresettet i mange mottakerland bedret seg. Denne trenden er nå snudd.

Bistand er en viktig inntektskilde for de fattigste landene. I flere land tilsvarer bistanden om lag 10 pst. av BNP og rundt halvparten av de offentlige utgiftene. Pga. bedring i styresett i utviklingslandene kan et større volum av bistand utnyttes effektivt til utvikling og fattigdomsreduksjon. Mange av verdens rike land ligger likevel langt unna målet vedtatt i FN om å gi 0,7 pst. av bruttonasjonalinntekten (BNI) i bistand.

De rike landenes handelshindringer er spesielt høye for produkter som produseres av fattige, som matvarer og tekstiler. En nedbygging av handelshindringene på disse områdene vil ha stor betydning spesielt for de fattige i utviklingslandene. Økt eksport fra utviklingslandene er avgjørende for at disse skal kunne ha inntekter til å importere teknologi for å fremme økonomisk utvikling.

Bedring av utviklingslandenes markedsadgang og evne til å eksportere, og økning av omfanget og kvaliteten av utviklingsbistand er viktige utfordringer for de rike landene i forholdet til sosial og økonomisk utvikling i fattige land. Et spesielt fokus må settes på det å oppnå økonomisk og sosial framgang i Afrika sør for Sahara.

Verdens befolkning ble firedoblet på 1900-tallet, og er 6,3 mrd. i 2003. Det ventes at befolkningen vil nå 8,9 mrd. i 2050. Befolkningsveksten er en av de viktigste utfordringene i forbindelse med bærekraftig utvikling. Den årlige vekstraten i verdens befolkning nådde en topp i slutten av 1960-årene med vel 2 pst. og er nå nede i overkant av 1,2 pst. I 2050 ventes veksten å ha kommet ned i 0,3 pst. På det meste økte befolkningen i verden med om lag 90 mill. pr. år, mens økningen nå er 77 mill. og faller gradvis. Økningen i verdensbefolkningen fram til 2050 vil komme i utviklingslandene, og relativt mest i de fattigste av disse. Dette legger press på naturressurser og miljø i disse landene. Et stort antall av verdens fattige er direkte avhengige av naturressursene og balansen i de økologiske systemene, for å dekke sine grunnleggende behov. Forurensning av jord, luft og vann, og dårlig produktivitet i de økologiske systemene, vil derfor kunne ramme de fattigste svært hardt.

I industrilandene vil andelen eldre i befolkningen gradvis øke. Befolkningen i Europa ventes å minke, og andelen eldre over 60 år ventes å øke fra 20 pst. i 2000 til 35 pst. i 2050. Dette vil sterkt bidra til å redusere den økonomiske veksten, føre til en kraftig økning i andelen ressurser som brukes til pensjoner, pleie og omsorg og reiser betydelige utfordringer knyttet til offentlige finanser. Aldringen av befolkningen og utfordringen med å opprettholde høy yrkesdeltaking og gode statsfinanser er de viktigste økonomiske og sosiale utfordringene i Norge og andre industriland i tiårene framover. Ifølge middel-alternativet i Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskriving ventes antall personer som er 67 år og eldre å øke med 80 pst. i forhold til antall personer mellom 19 og 67 år. Dersom regelverket i folketrygden videreføres som i dag, ventes utgiftene til alders- og uførepensjon målt som andel av Fastlands-Norges BNP å øke fra vel 9 pst. i 2002 til nærmere 20 pst. i 2050.

Generasjonsregnskapet søker å belyse generasjonsmessige fordelingsvirkninger av å videreføre dagens budsjettpolitikk når en tar hensyn til demografiske utviklingstrekk og forpliktelsene innebygd i dagens folketrygdsystem. Beregninger basert på budsjettforslaget i Revidert nasjonalbudsjett 2003 antydet et innstrammingsbehov på i størrelsesorden 50-75 mrd. kroner for at en skal være i generasjonsmessig balanse. Nye beregninger basert på budsjettforslaget i denne meldingen og oppdaterte anslag for framtidige petroleumsinntekter antyder at dette innstrammingsbehovet har økt til i størrelsesorden 70-95 mrd. kroner.

Økonomisk vekst og befolkningsvekst har lagt og vil legge press på naturressurser og miljø. Det er en sentral utfordring å sikre en bærekraftig utvikling i produksjon og forbruk slik at det skapes økologisk rom for at utviklingslandene kan løftes opp økonomisk og sosialt.

Siden tidlig på 1900-tallet har prisene på industrielle råvarer falt reelt med over 2 pst. pr. år. Bare i perioden 1980-1998 ble prisene på råvarer utenom energi reelt halvert. For mange utviklingsland, spesielt i Afrika sør for Sahara, har prisutviklingen på råvarer vært en viktig årsak til den svake økonomiske utviklingen. Fordi svak økonomisk utvikling i industriland rammer eksportvolum og eksportpriser for utviklingsland, pekte Brundtland-kommisjonen på betydningen av vekst i industrilandene for utviklingen i utviklingslandene.

Etterspørselen etter råvarer har vokst saktere enn BNP pga. mer effektiv utnyttelse av råvarene, og strukturendringer i økonomien. Samtidig har det vært høy produktivitetsvekst i produksjon av både ikke-fornybare og fornybare ressurser. Nye funn og bedret teknologi som øker utnyttelsesgrad, har bidratt til at utvinnbare reserver har holdt seg godt oppe i forhold til produksjonen for de fleste ikke fornybare ressurser.

Ernæringssituasjonen vil ventelig bedres, først og fremst gjennom en fortsatt økning i arealproduktiviteten i utviklingslandene. Etterspørselen etter mat vil vokse saktere framover pga. lavere befolkningsvekst og fordi en økende andel av verdens befolkning har god ernæring. Knapphet på vann og klimaendringer kan imidlertid påvirke landbruksproduksjonen negativt i mange fattige land. De fattige landene i tropiske områder vil kunne bli spesielt hardt rammet av klimaendringer og økt havnivå. Landbruk utgjør en stor andel av økonomien og ressursene til å tilpasse seg klimaendringer er svært begrensete. Dette tilsier et økt fokus på jordvern og bevaring av jordsmonnet ut fra et langsiktig perspektiv.

Miljøutviklingen i industrilandene har vært positiv på mange områder de siste tiårene. Sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning er brutt på mange områder. Dette gjelder blant annet forsurende utslipp til luft og utslipp av enkelte viktige miljøgifter. På helt sentrale områder, spesielt knyttet til globale miljøutfordringer har det imidlertid vært en negativ utvikling.

Klimaproblemet er globalt sett den største miljøutfordringen vi står overfor. FNs klimapanel (IPCC) har lagt fram dokumentasjon på at klimaet er i endring. Den globale gjennomsnittstemperaturen på jordoverflaten stiger, og har ifølge klimapanelet steget med om lag 0,6 grader i løpet av det 20. århundre. Havnivået har økt mellom 10 og 20 cm i løpet av de siste 100 årene. Ifølge klimapanelet har disse endringene sammenheng med en kraftig økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Den tredje hovedrapporten til klimapanelet konkluderer med at det nå er «nye og sterke bevis på at det meste av oppvarmingen som er observert over de siste 50 årene, kan tilskrives menneskeskapte aktiviteter». Som følge av global oppvarming, venter klimapanelet at hendelser med ekstremvær slik som tørke, storm og flom, vil fortsette å øke i styrke og hyppighet. Sektorer som jordbruk, skogbruk og fiske er spesielt sårbare for endringer i klimaet.

CO₂-utslippene fra bruken av fossil energi er hovedkilden til den økte konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, og det ventes at CO₂-utslippene vil øke. Ifølge World Energy Outlook 2002 er det i referansealternativet (hvor det ikke er forutsatt nye klimatiltak) anslått at de globale CO₂-utslippene vil øke med 45 pst. fra 2000 til 2020 og med 70 pst. fra 2000 til 2030. Selv om alle industriland oppfyller sine forpliktelser under Kyoto-protokollen, vil utslippene øke betydelig fordi utslippene i utviklingslandene vokser sterkt. Dette understreker behovet for nye og mer omfattende internasjonale klimaavtaler etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode (2008-2012) og en økende overgang til fornybar energi. Redusert bruk av fossil energi vil også redusere miljø- og helseproblemer knyttet til lokal og regional forurensning.

I Norge økte utslippene av CO₂ med om lag 21 pst. og av klimagassene samlet med om lag 3 pst. fra 1987 til 2002. De samlede norske klimagassutslippene pr. BNP-enhet er imidlertid redusert med vel 30 pst. fra 1987 til 2002, mens utslippene av CO₂ pr. BNP-enhet er redusert med i overkant av 20 pst. i samme periode.

Det er anslått at Norges samlede utslipp av klimagasser vil øke fra om lag 52 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 1990 til om lag 61 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 dersom det ikke gjennomføres nye klimatiltak. Norges utslippsforpliktelse er 52,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter som et årlig gjennomsnitt for perioden 2008-2012. Dermed er kravet til utslippsreduksjon i 2010 8-9 mill. tonn for å oppfylle Norges forpliktelse i henhold til Kyoto-protokollen. Forpliktelsen kan oppfylles til lavest mulige kostnader ved å sikre en god balanse mellom tiltak som gjennomføres i Norge og tiltak som gjennomføres i andre land. Ved at norske virksomheter gis anledning til å delta i det internasjonale kvotemarkedet for klimagasser stimuleres det til at tiltak gjennomføres i andre land når dette er mindre kostbart enn å redusere utslipp i Norge.

Beregninger som ble gjennomført i forbindelse med stortingsproposisjonen om ratifisering av Kyoto-protokollen (St.prp. nr. 49 (2001-2002)), anslår hvor stor andel av Norges forpliktelse det vil være kostnadseffektivt å gjennomføre i andre land. Virkningen avhenger av den internasjonale prisen på klimagasskvoter, som det er knyttet betydelig usikkerhet til. Beregningene indikerer at med en internasjonal kvotepris på 50 kroner pr. tonn CO₂-ekvivalenter, vil det være kostnadseffektivt å gjennomføre om lag 70 pst. av tiltakene i andre land, mens en pris på 150 kroner reduserer denne andelen til om lag 40 pst. Forutsatt at Norge ikke deltar i det internasjonale markedet for klimagasskvoter, vil det være behov for en kvotepris i Norge på om lag 350 kroner for å oppfylle Norges forpliktelse. Beregningene indikerer dermed at Norge kan spare betydelige kostnader ved å delta i det internasjonale kvotemarkedet, særlig dersom kvoteprisen blir lav.

Det globale tapet av biologisk mangfold er omfattende, noe som blant annet skyldes avskoging, overutnyttelse av arter, forsuring, miljøgifter, arealbruksendringer og introduksjon av fremmede arter. Disse påvirkningene endrer også systemenes evne til å levere økosystemvarer og tjenester som for eksempel mat, vannrensing, flomdemping, og pollinering av planter og trær. Ved større variasjoner i været pga. klimaendring vil både natur og mennesker utsettes for større skader. Dette stiller forvaltningen av naturressursene overfor store utfordringer. I 1998 omfattet den norske rødlisten for truete arter om lag hver femte av i alt om lag 14 600 undersøkte arter i Norge. Rødlisten omfatter alt fra arter som allerede er utryddet, eller som står i fare for å bli utryddet, til arter som bør overvåkes fordi bestandsutviklingen er eller har vært negativ.

Tilførselen av sur nedbør til Norge er redusert vesentlig de siste 20 årene som følge av internasjonalt samarbeid som har bidratt til betydelige reduksjoner i utslipp av svovel i de europeiske landene. Andelen av Norges areal med overskridelser av naturens tålegrenser for forsuring ble redusert fra 30 pst. i 1985 til 20 pst. i 1995. De gjenstående områdene med forsuringsbelastninger finnes på Sør- og Vestlandet. Gøteborg-protokollen om reduksjon av utslipp av svovel (SO₂), nitrogenoksider (NO_x), flyktige organiske forbindelser (VOC) og ammoniakk (NH₃) vil bidra til ytterligere forbedringer når det gjelder forsuring. De maksimale utslippsnivåene som er angitt i protokollen, skal overholdes innen 2010. Norge ratifiserte protokollen 30. januar 2002. Det er beregnet at tålegrensen for forsuring vil være overskredet i 7-8 pst. av Norges areal når den nye protokollens forpliktelser er gjennomført. Problemene med overgjødsling av jord vil være betydelig redusert, og det er ventet at problemene i Norge knyttet til bakkenær ozon vil være løst når protokollen er oppfylt.

Norge er i Gøteborg-protokollen forpliktet til innen 2010 å redusere de årlige utslippene av svovel (SO₂) til maksimalt 22 000 tonn (tilsvarende en reduksjon på 4 pst. fra 2002), nitrogenoksider (NO_x) til 156 000 tonn (27 pst. fra 2002), amoniakk (NH₃) til 23 000 tonn (8 pst. fra 2002) og flyktige organiske forbindelser (VOC) til 195 000 tonn (42 pst. fra 2002). Det er alt vedtatt virkemidler som er anslått å sikre at SO₂- og VOC-forpliktelsene oppfylles. Utslippstallene for NH₃ revideres for tiden, og det er derfor usikkert om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for å oppfylle Norges forpliktelse, ut over det som følger av vedtatt politikk. Framskrivinger tyder imidlertid på at Norges NO_x-forpliktelse kan bli krevende. Framskriving av NO_x-utslippene (uten nye tiltak) indikerer at utslippene må reduseres med 31 000 tonn (om lag 17 pst.) i 2010 for å oppfylle Norges forpliktelse. En kostnadseffektiv oppfyllelse av NO_x-forpliktelsen forutsetter at det lykkes å iverksette virkemidler overfor skip og båter, hvor de fleste rimelige tiltakene er. Dersom dette viser seg å være vanskelig på grunn av internasjonalt regelverk eller av praktiske årsaker, vil det være nødvendig å redusere utslippene i andre sektorer hvor kostnadene til dels er vesentlig høyere.

Flere kjemikalier brytes svært langsomt ned i naturen og kan derfor hope seg opp i næringskjedene, noe som representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til kommende generasjoner. De farligste kjemikaliene, miljøgifter som for eksempel PCB og dioksiner, kan forårsake skader selv i små konsentrasjoner. Det er påvist gjennom Arktisk råds overvåkningsprogram AMAP at det er relativt høye nivåer av miljøgifter i dyr som brukes til mat i våre nordlige og arktiske regioner. De fleste av giftene lar seg transportere over lange avstander. Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan framkalle sykdommer som kreft eller allergier og skade forplantningsevnen eller arvestoffet.

Selv om utslippene av enkelte av de farligste miljøgiftene er redusert, har den samlede bruken av kjemiske stoffer økt. Innenfor EØS-området brukes i dag anslagsvis 50 000 kjemikalier. For mange av disse har vi lite informasjon om helse- og miljøkonsekvensene.

Norge forvalter betydelige energiressurser. Forvaltningen av Norges viktigste ikke-fornybare naturressurs (petroleum) handler særlig om å se uttaket i sammenheng med oppbygging av andre deler av nasjonalformuen, og å ivareta hensynet til miljøet og ressursene i havet. Vannkraften, som er en fornybar naturressurs, bidrar ikke til utslipp av klimagasser, men ytterligere utbygging av norske vassdrag har konsekvenser for naturmiljø og kan ha konsekvenser for biologisk mangfold. Over tid må bruken av fossile brensel reduseres og erstattes med andre mindre forurensende energikilder for blant annet å ivareta hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Satsingen på nye fornybare energiressurser og håndteringen av CO₂-utslipp fra bruk av fossile brensler må få en økende rolle i norsk og internasjonal energiforsyning.

Jordressursene er sårbare både i global og nasjonal målestokk. Kun 3 pst. av Norges landareal er dyrket. En bærekraftig forvaltning tilsier at dyrkede og dyrkbare arealer må bevares for å sikre mulighetene for matproduksjon for kommende generasjoner globalt og nasjonalt. Resultatet av de pågående WTO-forhandlingene vil være viktig for den videre utviklingen i landbruket.

Avvirkingen av skog i Norge er redusert betydelig de siste årene, og netto tilvekst av skog i Norge er i dag på rundt 15 mill. m³. De langsiktige investeringene i skogbruket er gått ned, og antall sysselsatte er redusert. Skogen er imidlertid fortsatt grunnlag for en betydelig innenlandsk trevare- og treforedlingsindustri.

Mange av verdens fiskebestander er overutnyttet, og tilstanden til enkelte norske bestander gir også grunn til bekymring. Overbeskatning har tidligere ført til sammenbrudd i bestanden av norsk vårgytende sild, nordsjøsild og nordsjømakrell. Sammenbruddet i bestanden av norsk vårgytende sild i slutten av 1960-årene medførte at den endret sitt vandringsmønster og ikke var tilgjengelig i fangstbare mengder på 20 år. Et møysommelig oppbygningsarbeid ga gode resultater, og gir nå grunnlag for et lønnsomt fiske. Gytebestanden av blant annet nordsjøtorsk gir grunn til bekymring. En bærekraftig forvaltning av de levende marine ressursene i norsk farvann må være kunnskapsbasert. Videre må forvaltningen av de enkelte arter og bestander være basert på langsiktige forvaltningsplaner så langt det er mulig og hensiktsmessig. Det er spesielt behov for økt kunnskap om sammenhenger mellom det fysiske, kjemiske og biologiske miljøet i havet, om artsmangfoldet, og om interaksjonene mellom de forskjellige marine artene.

Den norske oppdrettsnæringen har vokst kraftig de siste ti årene. Mens det i begynnelsen av 1990-årene ble produsert om lag 150 000 tonn laks og ørret, var produksjonen om lag 530 000 tonn i 2001. I 1998 sto den norske oppdrettsnæringen for halvparten av verdensproduksjonen av atlanterhavslaks. Oppdrettsnæringen har et stort økonomisk potensiale og bidrar til nye arbeidsplasser i distriktene. De største miljøutfordringene i næringen er knyttet til lakselus og rømt oppdrettslaks, som truer den norske villaksen.

Reindriftsnæringen er en av de viktigste bærerne av samisk kultur og identitet, og har stor betydning for det samiske samfunnet og for andre urfolk rundt nordkalotten. Det totale bruttoarealet av reinbeiteland i Norge er på drøyt 140 000 km² og utgjør mer enn 40 pst. av landarealet. Det er et problem med overbeite, tap av rein på grunn av rovvilt og inngrep i beiteområdene. For å få til økologisk bærekraftig reindrift er det nødvendig med tiltak for å sikre bedre sosial og økonomisk bærekraft i enkelte reindriftsområder.

Kommunenes arealpolitikk er viktig for bærekraftig utvikling lokalt og for en miljøriktig arealanvendelse. Utviklingen av det bygde miljø vil ofte stå i et motsetningsforhold til naturmiljøet. Bygningsmassen har negativ innvirkning på flere miljøområder. Bolig- og byggesektoren står for 40 pst. av energibruken, 40 pst. av materialinnsatsen i samfunnet og for 40 pst. av alt avfall til deponi. Ressursbruken i sektoren er økende. Lokalisering av utbyggingsområder er vesentlig for transportbehovet i samfunnet og er en viktig rammebetingelse for samferdselssektorens miljøutfordringer.

Det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet er viktige ressurser for utøvelsen av det enkle og lite ressurskrevende friluftslivet som har lange tradisjoner i Norge. Friluftsliv bidrar til helse, livskvalitet og glede over naturen og kulturlandskapet, gjør folk opptatt av å ta vare på naturen og kulturminnene og skaper miljøbevissthet.

6.3.2 Indikatorer for bærekraftig utvikling

Et viktig grunnlag for arbeidet med en bærekraftig utvikling er å sikre god kunnskap om utviklingen på ulike områder og analyser av mulige framtidige utviklingstrekk og hvordan utviklingen kan påvirkes ved alternative politikkutforminger. Regjeringen legger derfor vekt på å utvikle hensiktsmessige indikatorer for bærekraftig utvikling og å gjennomføre framskrivinger av utviklingen i sentrale indikatorer. Et hovedpoeng med slike framskrivinger er å få fram et konsistent bilde av de økonomiske perspektivene og utviklingen på miljøområdet som en sentral del av Regjeringens beslutningsgrunnlag. Beregninger av nasjonalformuen vil være et viktig utgangspunkt for å vurdere om utviklingen er bærekraftig. Det bør arbeides videre med beregninger av de ulike komponentene i nasjonalformuen.

Det pågår et betydelig arbeid internasjonalt med å utvikle indikatorer, bl.a. i OECD, EU og Nordisk Ministerråd. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. På en del områder er det ønskelig med sammenlignbare indikatorer på tvers av land. Norges valg av indikatorer bør derfor være koordinert med det internasjonale arbeidet med indikatorer.

Indikatorene skal være en støtte i det videre arbeidet for en bærekraftig utvikling. Indikatorene skal bidra til å fokusere på sentrale politiske mål og på en kostnadseffektiv politikk for å nå målene, jf. avsnitt 6.4 og 6.5. Det er derfor behov for et indikatorsett som gir informasjon om status/utfordringer når det gjelder internasjonal fattigdom, miljøtilstand, tilstanden i økonomien m.m., og indikatorer som skal bidra til å fokusere på virkemidler og tiltak som sikrer effektiv ressursbruk.

Indikatorer kan benyttes til å beskrive utviklingen på ulike områder og brukes som grunnlag for å utforme politikk. Ved politikkutforming er det viktig å være klar over indikatorenes begrensede informasjonsverdi. For eksempel vil indikatoren «bistand som andel av BNI» ikke kunne si noe om kvaliteten på norsk bistand. Generelt vil indikatorer gi informasjon om en del av et helhetsbilde. Indikatorer må derfor tolkes og suppleres med relevant bakgrunnsinformasjon og analyser, slik at det samlede faktagrunnlaget for politikkutforming blir best mulig.

Nedenfor fokuseres det på noen utvalgte hovedindikatorer på tilsvarende måte som det benyttes et sett med hovedindikatorer på det økonomiske området. Disse hovedindikatorene må suppleres med mer detaljerte indikatorer i den løpende politikkutformingen.

Noen av indikatorene er såkalte «decoupling»- eller frakoplingsindikatorer. Disse indikatorene måler i hvilken grad en lykkes i å oppnå frakopling av miljøbelastning og økonomisk vekst. Frakoplingsindikatorer måler for eksempel belastningen på miljøet (eller faktorer som er årsak til miljøbelastningen) i forhold til den økonomiske aktiviteten (utviklingen i bruttonasjonalproduktet). Det skilles mellom relativ og absolutt frakopling. Absolutt frakopling innebærer at en indikator for miljøbelastning er stabil eller faller samtidig med at den økonomiske aktiviteten øker. Relativ frakopling innebærer at indikatoren vokser, men svakere enn den økonomiske aktiviteten. Frakoplingsindikatorer er ikke egnet til å overvåke den samlede miljøbelastningen. Det er derfor behov for å supplere frakoplingsindikatorer med indikatorer som viser hvor vidt miljøtilstanden utvikler seg i riktig retning. OECDs arbeid med indikatorer viser at relativ frakopling er svært utbredt i OECD-landene (f.eks. utslipp av klimagasser), og at absolutt frakoping også er ganske vanlig (f.eks utslipp av svovel og bly).

Regjeringens foreløpige sett med hovedindikatorer for en bærekraftig utvikling bygger på arbeid med indikatorer innenfor OECD, EU og Nordisk Ministerråd (NMR). De fokuserer på sentrale områder som bistand til utviklingslandene, klima, biologisk mangfold og langtransportert luftforurensning. Når det gjelder indikatorer som viser Norges innsats overfor utviklingslandene, fokuserer det foreløpige indikatorsettet på bistand til og import fra utviklingsland. I tillegg bør det vurderes en indikator som gjenspeiler Norges bidrag til investeringer i utviklingsland. En slik indikator bør vurderes nærmere av indikatorutvalget, blant annet i lys av OECDs arbeid med indikatorer på dette området og det arbeidet uavhengige forskningsinstitutter har gjort med hensyn til indikatorer for konsistens og sammenheng mellom ulike politikkområder.

Hovedindikatorer for helse- og miljøfarlige kjemikalier og for naturressurser omfattes ikke av indikatorsettet nedenfor. Det er krevende å utvikle gode indikatorer på disse områdene. Når det gjelder kjemikalier, inngår disse i mange produkter og produksjonsprosesser. Det bør fokuseres på de farligste stoffene, herunder tungmetaller (bly, kadmium og kvikksølv) og organiske stoffer (PCB, DDT og dioksiner). En mulighet kan være å beregne en aggregert indikator for konsentrasjonen av utvalgte miljøgifter i utvalgte økosystemer/planter/fisk/dyr. Indikatorer for bærekraftig forvaltning av naturressurser (herunder fiskeressurser og skog) må kunne gi informasjon om ressursuttaket er bærekraftig.

6.4 Handlingsprinsipper og virkemidler for bærekraftig utvikling

Politikken for bærekraftig utvikling må forankres prinsipielt, og det kreves virkemidler som kan omsette mål og prinsipper til en konkret politikk. Nedenfor gjennomgås sentrale handlingsprinsipper og virkemidler som Regjeringen bygger på i sitt arbeid for en bærekraftig utvikling.

6.4.1 Handlingsprinsipper

Forvalteransvaret

Tanken om at nåværende generasjoner skal dekke sine behov på en slik måte at det ikke ødelegger «mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov» har klare paralleller til forvalteransvaret og tankegangen bak «generasjonsregnskapet». Det dreier seg om ansvaret for å overlate til etterkommerne et samfunn som er i minst like god stand som det vi selv overtok. Forutsetningen om at beslutningene på ulike nivåer i samfunnet skal være bærekraftige, må ikke sees som en hindring, men som en bærebjelke for samfunnsutviklingen - eller som en rettesnor som sier at framskritt på ett område ikke skal føre til et større tilbakeskritt på et annet område. Forvalteransvaret står sentralt i Regjeringens verdigrunnlag, jf. Sem-erklæringen hvor det står: «Jorden er menneskets eksistensgrunnlag, og vi har et ansvar for å forvalte den slik at framtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og utnyttelse av naturressurser som dagens. Vi skal bruke naturen og ressursene slik at de blir til gavn for fellesskapet, og slik at naturen kan fornye seg.» Forvalteransvaret innebærer dermed et krav om at den økonomiske utviklingen må være tilpasset en langsiktig forvaltning av miljø- og naturressursene. Dette innebærer at «frakopling» eller reduksjon av sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning på områder hvor denne sammenhengen er for sterk i dag, blir en hovedutfordring når forvalteransvaret skal konkretiseres gjennom utformingen av politikken. Regjeringen vil arbeide for at økonomisk vekst skal skje med stadig lavere økologisk belastning.

Føre var

Føre var-prinsippetinnebærer at vitenskapelig usikkerhet ikke skal avholde landene fra å gjennomføre tiltak mot miljøproblemer. I lys av mulige irreversible endringer i miljøet, innebærer prinsippet at man skal la «tvilen komme miljøet til gode». Miljøpolitikkens oppgave er å beskytte de økologiske kretsløpene som utgjør selve grunnlaget for all produksjon av varer og tjenester. Føre var-prinsippet er i tråd med å anlegge et langsiktig perspektiv, fordi en må leve med konsekvensene av irreversible endringer til «evig tid». Viktige irreversible endringer er blant annet knyttet til tap av arter og til utslipp av miljøgifter og radioaktive stoffer. Også klimaendringer kan være svært vanskelig å reversere. Det er viktig å legge føre var-prinsippet til grunn innenfor alle sektorer og virksomheter som påvirker miljøet og naturressursene. I industrilandene, som har nådd et høyt økonomisk og sosialt utviklingsnivå, er det særlig irreversibilitet på miljøområdet som utgjør en utfordring for bærekraftig utvikling nasjonalt.

Økosystemtilnærming

Økosystemer som skog, hav- og kystområder, ferskvannssystemer osv. bidrar med viktige funksjoner og tjenester. Tjenester som vannrensing, jorddannelse og flomvern er ikke synliggjort i markedsøkonomien, men er likevel vitale for folks levestandard. Konvensjonen om biologisk mangfold forplikter landene til å ivareta hensynet til de økologiske systemene. Dette er en utfordring som er utdypet internasjonalt og kalles prinsippene om økosystemtilnærming. Disse innebærer at tiltak skal baseres på vitenskapelig, tradisjonell og lokal kunnskap for å bevare økosystemenes funksjon og sikre at samfunnsaktiviteter skjer innenfor naturens tålegrenser. Tiltak skal vurderes i henhold til ulik påvirkning fra intensiv bruk til strengt vern. Tiltak skal planlegges for å være tilpasset over tid, til økologiske variasjoner og effekter på tilgrensende økosystemer. I tillegg omfatter prinsippene en aksept for ulike sektorers og brukergruppers behov og mål, samt delegering av ansvar til lavest mulig forvaltningsnivå. Konvensjonen om biologisk mangfold, Havrettskonvensjonen, FN-avtalen om fiske på det åpne hav, Forvaltningsplanen for Barentshavet, EUs marine strategi og EUs rammedirektiv for vann er eksempler på avtaler og prosesser som bygger på økosystemtilnærming.

Forurenser betaler

Forurenseren betaler er et prinsipp med mange viktige implikasjoner. Ved å sette en pris på miljø og forurensning av dette, ses miljø og økonomi i sammenheng, noe som er i tråd med ideen om at menneskelig velferd står sentralt i bærekraftig utvikling. At forurenserne stilles overfor en felles pris på forurensning bidrar til en bedring av miljøet, og til at utslippene reduseres der det koster minst, slik at miljøforbedringen skjer på en kostnadseffektiv måte. At forurenserne stilles overfor en kostnad knyttet til forurensning og ikke bare krav om begrensning av utslipp, gir også forurenserne et incentiv til å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi. Dette bidrar til langsiktig effektivitet. Betalingen fra forurenserne for restutslippene kan legge grunnlag for lavere skatt på arbeidskraft og bidra til lavere arbeidsledighet. Bruken av virkemidler i tråd med prinsippet om at forurenseren betaler kan dermed gi doble gevinster, gjennom redusert miljøbelastning og en bedre utnyttelse av samfunnets øvrige ressurser. Regjeringen vil videreføre grønne skatter og avgifter, og kontinuerlig vurdere innføringen av nye, spesielt i forhold til helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Felles, men differensiert ansvar

Et sentralt prinsipp som er nedfelt gjennom arbeidet med bærekraftig utvikling i FN-regi, er prinsippet om at verdens land har et felles, men differensiert ansvar for å motvirke de globale miljøproblemene. Dette reflekterer at de rike landene har et hovedansvar for slike miljøproblemer, som for eksempel klimaproblemet, og samtidig har størst økonomisk ressurser. Samtidig innebærer prinsippet at ingen land, selv ikke fattige, kan la være å ta miljøhensyn. Prinsippet reflekterer samtidig et hensyn til ansvarsforhold og til internasjonal fordeling. Det at det er de rike landene som har kvantitative utslippsbegrensninger under Kyoto-protokollen, reflekterer dette prinsippet. Gjennomføringen av dette prinsippet forutsetter internasjonalt samarbeid om utvikling og langsiktig forvaltning av miljø- og naturressurser. Regjeringen vil at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland, i forhold til virkemiddelbruk, samarbeidsløsninger og miljøteknologisk utvikling.

Samordning av politikkområder

Arbeidet med bærekraftig utvikling krever at økonomiske, sosiale og miljøhensyn ses i sammenheng. Dette krever en politikk på tvers av sektorer, integrasjon av politikken mellom ulike beslutningsnivåer, integrasjon av de ulike hensynene innen hver sektor og virkemidler som kostnadseffektivt kan bidra til dette.

Medansvar og felles innsats

Alle kan bidra til en bærekraftig utvikling. En samordnet og effektiv deltaking fra næringsliv, organisasjoner, sentrale og lokale myndigheter og den enkelte forutsetter en felles forståelse av utfordringene og at de ulike aktørene gis muligheter til å bidra til en bærekraftig utvikling. Det krever at aktørene i størst mulig grad har tilgang på all relevant informasjon, og en god dialog mellom myndighetene og andre aktører.

Bærekraftig utvikling representerer en viktig utfordring for private selskaper og markedsaktører. Mange former for økonomisk virksomhet påvirker miljø og samfunnsforhold. Denne påvirkningen må følges av et ansvar for følgene. Den økende betydning som tillegges næringslivets sosiale ansvar viser at flere og flere selskaper tar dette på alvor, enten fordi investorer eller avtakere av produkter og tjenester stiller krav om at et slikt ansvar utvises, eller fordi bedriftene ser seg tjent med en bærekraftig utvikling. Dette er en positiv trend som norske myndigheter bør understøtte og bidra til.

6.4.2 Virkemidler

Internasjonalt samarbeid og forskning og utvikling utgjør sentrale premisser for en bærekraftig utvikling, og er dermed en viktig del av det verktøyet som må tas i bruk i arbeidet for å bekjempe internasjonal fattigdom og alvorlige miljøtrusler. Det kreves videre en bredde i virkemiddelbruken når de ulike miljøutfordringene skal kunne håndteres nasjonalt. Det er vanlig å skille mellom tre hovedgrupper av virkemidler, de økonomiske, de administrative og tilrettelegging og informasjon. Mens de økonomiske virkemidlene påvirker forbrukeres og bedrifters atferd gjennom økonomiske incentiver, regulerer de administrative virkemidlene atferden gjennom påbud og forbud. Tilrettelegging og informasjon kan ytterligere styrke grunnlaget for miljøvennlige valg hos bedrifter og forbrukere. Statlig innkjøpspolitikk og krav om konsekvensanalyser er også viktige virkemidler i arbeidet for bærekraftig utvikling. Ulike virkemidler bør ses i sammenheng slik at de ikke motvirker hverandre, og slik at en og samme miljøbelastning ikke dobbeltreguleres. I forhold til internasjonal fattigdomsreduksjon er utviklingsbistand et viktig virkemiddel. Det er viktig at andre deler av politikken støtter opp om og ikke motvirker fattigdomsreduksjon.

Internasjonalt samarbeid

Et sterkt internasjonalt samarbeid er avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling. Internasjonalt samarbeid kreves både for å nå Tusenårsmålene og løse fattigdomsproblemene og møte de internasjonale miljøutfordringene. Målet for Norges aktive internasjonale engasjement må være å oppnå bred tilslutning til ambisiøse avtaler som sikrer at mål for utviklingen nås mest mulig kostnadseffektivt. Som «nedstrømsland» og mottaker av miljøproblemer har Norge klare interesser og et spesielt ansvar, bl.a. når det gjelder havmiljø og polarmiljø, og vil fortsatt spille en særlig aktiv rolle og bygge videre på de erfaringer, den kompetanse og den posisjon Norge har i forhold til internasjonalt samarbeid om slike problemer. På flere områder har det internasjonale samarbeidet vært vellykket, blant annet arbeidet for å redusere utslippene av stoffer som bryter ned ozonlaget (jf. Montreal-protokollen). På andre områder, blant annet klima og helse- og miljøfarlige kjemikalier, har en ikke kommet like langt. Det er derfor viktig å styrke det internasjonale samarbeidet, med sikte på å få flest mulig land til å delta og oppfylle internasjonale forpliktelser. Mangelfull oppslutning om og manglende gjennomføring av internasjonale miljøavtaler øker risikoen for at virksomheter flytter til land som velger å ikke ta på seg internasjonale forpliktelser. Det kan legge begrensninger på utformingen av de nasjonale virkemidlene. Gjennom EØS-avtalen samarbeider Norge med EU- og EØS-landene om utvikling og gjennomføring av EUs omfattende og på mange områder ambisiøse regelverk på miljøområdet, med betydelige konsekvenser for Norges og andre EØS-lands nasjonale lovgivning og virkemiddelbruk.

Det er en nær sammenheng mellom Norges innsats internasjonalt og den politikken vi gjennomfører hjemme. Mange av tiltakene som blir gjort i Norge er en oppfølging av internasjonale avtaler, og mulighetene for å få gjennomslag internasjonalt avhenger av politikken vi fører hjemme.

Forskning og utvikling

Forskning knyttet til utviklingsspørsmål, økt bruk av miljøvennlig teknologi, naturvitenskaplig miljøforskning og integrering av globale perspektiver i all forskning er avgjørende for å oppnå at sammenhengen mellom økonomisk utvikling og miljøbelastning reduseres. Internasjonalt samarbeid om forskning og utvikling kan øke mulighetene for å oppnå gode resultater på områder der kompetansen og ressursene er fordelt mellom flere land. Norge bidrar både økonomisk og med menneskelige ressurser til internasjonale forskningsprogrammer.

Norge kan være en viktig bidragsyter til å utvikle mer miljøvennlig teknologi på områder hvor norske fagmiljøer har særlig kompetanse. Det er videre viktig å bruke virkemidler i miljøpolitikken som er tydelige og langsiktige, slik at bedrifter finner det lønnsomt å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi. Økonomiske virkemidler vil ofte gi sterke incentiver til å utvikle og spre ny teknologi.

Miljøproblemene har over tid blitt mer komplekse og omfatter lokale, regionale og globale problemstillinger. Reduksjon av biologisk mangfold og klimaendringer er eksempler på slike miljøproblemer. Det er et stort behov for å dokumentere og forstå pågående miljøendringer som grunnlag for tiltak og tilpasning. Utfordringene er sektorovergripende og kan ofte bare forstås og løses ved hjelp av sammenhengende analyser av problemenes årsaker, utvikling, virkninger og av tiltak og løsninger.

Den langsiktige grunnleggende forskningen er hovedprioriteringen i Regjeringens forskningspolitikk. I tillegg er det pekt ut fire tematiske satsingsområder som alle har relevans for bærekraftig utvikling (marin forskning, forskning innen medisin og helse, IKT-forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø).

Forskning i forhold til konsekvensanalyser og i forhold til føre-var-prinsippet vil være viktig for å redusere miljøbelastningen ved økonomisk aktivitet. For å underbygge bruken av konsekvensanalyser og bruken av føre-var-prinsippet er styrkingen av den naturvitenskaplige miljøforskningen viktig. Forskning knyttet til utviklingsspørsmål bidrar til å sikre grunnlaget for at Norge fører en politikk for fattigdomsbekjempelse som er basert på den beste kunnskap. De norske universitetene og flere andre forskningsinstitusjoner har avgitt høringsuttalelser. De er overveiende positive til handlingsplanen. Spesielt ProSuS og SUM ved universitetet i Oslo mener imidlertid at planen burde vært mer konkret. Universitetene peker blant annet på forskningens store betydning på ulike områder for å bidra til bærekraftig utvikling og påpeker viktigheten av å trappe opp forskningsinnsatsen.

Økonomiske virkemidler

Miljøavgifter, omsettelige utslippskvoter, panteordninger og subsidier til miljøvennlig produksjon eller forbruk er eksempler på økonomiske virkemidler. De økonomiske virkemidlene påvirker bedrifters og forbrukeres handlemåte ved å endre hvordan det lønner seg å opptre. De økonomiske virkemidlene sikrer at prismekanismens gode effektivitetsegenskaper benyttes når belastningen på miljø og naturressurser skal begrenses, og at forurenser betaler-prinsippet følges opp i praksis. Bedrifter og husholdninger vil av egen økonomisk interesse redusere bruken av avgiftsbelagte produkter i forhold til om produktene ikke var avgiftsbelagt. Virkningene av miljøavgiftene vil avhenge av hvilke muligheter som finnes i praksis for å innrette seg annerledes. OECDs anbefaler å styrke bruken av disse virkemidlene. Systemer med omsettelige utslippskvoter er i ferd med å innføres i en rekke land, blant annet for å redusere utslippene av klimagasser. Dette medfører at tiltakene settes inn der en til enhver tid kan oppnå størst miljøforbedring til lavest kostnad.

Administrative virkemidler

Eksempler på administrative virkemidler er direkte reguleringer og avtaler mellom myndighetene og bransjer og bedrifter. Mest brukt blant de administrative virkemidlene er ulike former for direkte reguleringer gjennom påbud og forbud. Med hjemmel i lovverket eller forskrifter kan bedrifter få utslippstak som begrenser deres utslipp av forurensende stoffer til luft, vann og jord. Forurensningsloven og plan- og bygningsloven står sentralt i lovverket som regulerer forhold av stor betydning for bruk av miljø- og naturressurser. God arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er grunnlaget for et langsiktig utbyggingsmønster som kan redusere transportbehovet og føre til redusert forurensning, bidra til å ivareta det biologiske mangfoldet og hindre nedbygging av dyrket jord egnet til matproduksjon. Plan- og bygningsloven er sammen med kulturminneloven også viktig for bruk og vern av kulturminnene. Lokalforvaltningen spiller en sentral rolle i gjennomføringen av de administrative virkemidlene, for eksempel overfor overgjødsling, oljeforurensning og avfall og gjenvinning.

Offentlige innkjøp

Gjennom innkjøp, energibruk, transport og avfallshåndtering m.m. påvirker staten miljøet som forbruker, produsent, byggherre og eiendomsforvalter. Det er et mål å endre driften i miljøvennlig retning. Erfaringene fra pilotprosjektet Grønn stat gjennomført fra 1998 til 2001, viser at potensialet for å oppnå både miljøgevinster og økonomiske gevinster ved mer miljøeffektiv drift er stort.

Regjeringen vil videreføre Grønn stat i full skala slik at hele staten integrerer miljøhensyn i sin drift og slik at statlige etater og virksomheter innen utgangen av 2005 skal ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonens styringssystemer.

Ny lov om offentlige anskaffelser trådte i kraft 1. juli 2001. Loven omfatter de statlige, kommunale og fylkeskommunale anskaffelser. Ved planlegging av anskaffelser skal det tas hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser. Hver enkelt virksomhet er direkte ansvarlig for egne innkjøp og må påse at miljøhensyn blir tatt ved den enkelte anskaffelse. Det er viktig at statlige virksomheter etablerer rutiner og opparbeider kompetanse som grunnlag for å ta miljøhensyn ved innkjøp. Kommuner og fylkeskommuner kan, på frivillig basis, velge å innføre systemer for miljøledelse på samme måte som i «Grønn stat». Regjeringen har oppfordret til dette, og vil bidra med rådgivning og veiledning for å gjøre sitt til å kunne utvide «Grønn stat» til «Grønn offentlig sektor».

Konsekvensutredninger

Konsekvensutredninger er et nyttig redskap for å frambringe informasjon og kunnskap om sammenhengen mellom ulike politikkområder og konsekvensen av politikktiltak for ulike samfunnsgrupper. Slike utredninger (f.eks utredningen av konsekvenser for miljø, fiskerier og samfunn av helårlig petroleumsvirksomhet i området Lofoten og Barentshavet) er av stor betydning for utforming av en helhetlig politikk for bærekraftig utvikling. Konsekvensutredninger er et viktig verktøy i forhold til det å omsette føre var-prinsippet i praktisk handling og et redskap for å framskaffe den miljøinformasjon som er nødvendig for at allmenheten skal sikres deltakelse og innflytelse i beslutningsprosesser i tråd med loven om rett til miljøinformasjon som ble vedtatt i Stortinget i vårsesjonen 2003.

Konsekvensutredninger er allerede brukt på mange områder. Blant annet inneholder plan- og bygningsloven bestemmelser om konsekvensutredninger av alle større utbyggingsprosjekter. Utredningsinstruksen pålegger offentlige myndigheter å vurdere miljøkonsekvenser av forslag. Det er også laget en egen veileder i hvordan å utføre miljøkonsekvensutredninger.

Regjeringen vil legge fram forslag til endringer i plan- og bygningsloven i samsvar med EU-direktivet om vurdering av miljøvirkninger av visse planer og programmer. Disse endringene vil også ivareta bestemmelsene i protokollen om strategiske miljøkonsekvensutredninger som ble undertegnet i Kiev i mai 2003.

Tilrettelegging og informasjon

Miljøinformasjon er avgjørende for at den enkelte skal kunne ta miljøhensyn. Myndighetene har plikt til å legge til rette for at den enkelte produsent og forbruker skal kunne opptre miljøvennlig. Den nye loven om rett til miljøinformasjon pålegger næringsutøver å gi informasjon om sine produkter. Ansvaret ligger her derfor ikke primært på myndighetene, men på den enkelte aktør. Informasjon om miljøegenskapene til ulike varer og tjenester kan blant annet skje gjennom direkte informasjon på produkter, gjennom ulike former for merkeordninger, og ved at myndighetene stiller krav om, legger til rette for eller selv går ut med informasjon.

6.5 Politikk for bærekraftig utvikling

Norge fulgte opp Verdenskommisjonens rapport gjennom St.meld. nr 46 (1988-89) Miljø og utvikling. Politikken ble videreutviklet i St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Sentrale anbefalinger i denne meldingen er videre fulgt opp gjennom arbeidet med stortingsmeldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, med integrasjon av miljøhensyn i alle samfunnssektorer og bruk av indikatorer (nøkkeltall) og resultatoppfølgingssystemer. Norge har også satset på Lokal Agenda 21. Det pågår med dette kontinuerlig et arbeid med bærekraftig utvikling på ulike forvaltningsnivåer i samfunnet og blant ulike aktører. Utfordringen er blant annet å sikre at innsatsen på ulike områder samordnes, og at den samlede innsatsen fra myndigheter, næringsliv og organisasjoner framstår som effektiv.

I Sem-erklæringen varslet Regjeringen et økt fokus på miljø- og utviklingsspørsmål. Dette følges opp, med stortingsmeldinger på viktige områder som klima, hav, bymiljø og kulturminner og en handlingsplan for kampen mot fattigdom og en betydelig økning av bistandsbudsjettet. Regjeringens ambisjoner på disse viktige områdene var utgangspunkt for innsatsen på FN-toppmøtet i Johannesburg. Den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling som ble lagt fram høsten 2002, var en viktig del av forberedelsene til Johannesburg og streket opp viktige utfordringer i arbeidet for bærekraftig utvikling i Norge. Med handlingsplanen følger Regjeringen opp strategien og konsentrerer fokuset mot de mest sentrale politikkområdene for bærekraftig utvikling og med vekt på konkret handling. Nedenfor gjennomgås Regjeringens politikk på disse områdene og forslag til hvordan organisasjoner, næringsliv, lokalforvaltning og den enkelte kan bidra.

6.5.1 Internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringens hovedmål

Regjeringen vil bidra aktivt til å styrke det internasjonale samarbeidet for å oppnå de internasjonale miljø- og utviklingsmålene. Regjeringen vil føre en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står i sentrum. Miljø vil også være et viktig område innen utviklingssamarbeidet, basert på strategiske satsninger innenfor landenes egne handlingsplaner og prioriteringer.

Internasjonalt og regionalt samarbeid for miljø og bærekraftig utvikling

Regjeringen vil:

• Arbeide for å stanse forringelse av globale fellesgoder.

• Arbeide for å videreutvikle og styrke innholdet og håndhevelsen av det internasjonale regelverket for forvaltning av miljø- og naturressurser.

• Arbeide for en sterk miljøpilar i en framtidig styringsstruktur for en bærekraftig utvikling der FNs ledende rolle i det internasjonale samarbeidet blir styrket. Regjeringen vil bruke Norges formannskap i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) til å revitalisere CSD som et overordnet policy-organ for bærekraftig utvikling, for å sikre at ord blir til handling.

• I den internasjonale oppfølgingen av toppmøtet i Johannesburg delta aktivt i koalisjonen for fornybare energikilder. Målet er å oppnå en betydelig økning i den globale andelen av fornybare energikilder. Oppfølging vil i første rekke skje ved sterkere satsing på virkemidler som både sikrer økt energieffektivitet og økt bruk av fornybar energi. Her er utfasing av miljøskadelige subsidier, prissetting som inkluderer miljø- og helsekostnader, opplæring og teknologiutvikling viktige elementer.

• Følge opp vedtaket i Johannesburg om utviklingen av rammeverk for tiårs handlingsprogrammer for bærekraftig produksjon og forbruk. Norge vil medvirke til at det i samarbeid med EU og interesserte utviklingsland, næringsliv og organisasjoner fremmes et enhetlig opplegg for analyse av situasjon og trender, utvikling av indikatorer og «benchmarks», økt miljøeffektivitet i næringslivet, aksept for livsløpsbasert miljømerking og andre forbruksrettete tiltak, samt kompetanseoppbygging i utviklingsland.

• Arbeide for å fremme kulturelt mangfold som en forutsetning for en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt, jf. den nylig framlagte stortingsmeldingen om kulturpolitikken.

• Fremme hensynet til miljø i internasjonal handel og sikre fortsatt likeverd mellom regelverket til verdens handelsorganisasjon (WTO) og multilaterale miljøavtaler.

• Bidra til at internasjonale finansieringsinstitusjoner som bl.a. Verdensbanken ytterligere forbedrer seg hva gjelder hensynet til miljø og bærekraftig utvikling i sine utlånsprogrammer, ikke minst ved bruk av strategiske miljøkonsekvensanalyser.

• Bidra til at FNs miljøprograms (UNEP) rolle blir styrket, og delta aktivt i Global Environmental Facility (GEF) hvor man bl.a. vil arbeide for å fremme et nærmere samarbeid mellom GEF og privat sektor.

• Fremme hensynet til miljø og bærekraftig utvikling i samarbeidet med EU og OECD og i Østersjøsamarbeidet og Barentshavsamarbeidet, og videreføre arbeidet i arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling i Arktisk råd.

• Gjennomføre den nordiske strategien for bærekraftig utvikling og styrke mål og innsats for perioden 2005-2008.

• Arbeide for å forsterke de internasjonale avtalene om forurensningskontroll og sikre gjennomføringen av avtalene. Norge vil være pådriver for at industrilandene støtter utviklingslandenes gjennomføring av den globale avtalen for regulering av organiske miljøgifter.

• Fremme bærekraftig utvikling som et sentralt satsingsområde i Norges bidrag til EUs framtidige medlemsland i Øst-Europa.

• Gjennom bilateralt og regionalt samarbeid støtte Russlands håndtering av sine miljøproblemer og bidra til at Russland etter hvert kan håndtere problemene selv.

• Bidra til at private markedsaktører utviser samfunnsansvar.

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse

Handlingsplanen er Regjeringens strategi for Norges innsats for å bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Den utgjør også et rammeverk for å nå andre internasjonale miljø- og utviklingsmål som Norge har sluttet seg til. Handlingsplanen presenterer konkrete politikktiltak på sentrale områder.

Bedre internasjonale rammevilkår for utvikling

Regjeringen vil:

• Arbeide for at utviklingslandene får bedre tilgang til markedene i industriland og gjennom ensidige norske tiltak gi utviklingslandene økt adgang til norske markeder. Norge har innført nulltoll og avviklet kvotebegrensning for alle varer fra de 49 minst utviklete landene (MUL) og vil prioritere utviklingslandenes varer ved ytterligere reduksjon i toll på landbruksvarer.

• Arbeide for bedre gjeldsletteordninger, bl.a. medvirke til at HIPC-ordningen som omfatter fattige land med høy gjeldsbelastning, fullfinansieres og utvides til land som har vært rammet av krig og voldelig konflikt.

• Arbeide for at ekstra gjeldslette fra bilaterale givere skal komme utviklingslandene og ikke andre kreditorer til gode.

• Arbeide for bedre internasjonale rammebetingelser for investeringer i fattige utviklingsland.

• Arbeide for at utviklingslandene skal få adgang og evne til å nyttiggjøre seg ny kunnskap og teknologi gjennom internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid.

• Bidra til kampen mot fattigdom gjennom det internasjonale miljøsamarbeidet.

Bidrag til bedre nasjonale rammebetingelser i utviklingslandene

Regjeringen vil:

• I stigende grad innrette norsk bistand mot å styrke utviklingslandenes egen kapasitet og kompetanse og deres institusjonelle og juridiske rammeverk.

• Innrette norsk bistand slik at den bidrar til å bedre budsjett- og regnskapssystemene i mottakerlandene, redusere svinn på grunn av manglende effektivitet og korrupsjon og øke ressurser kanalisert over budsjettene til fattigdomsreduksjon.

• Bidra til å holde fokus på helse- og utdanning i utviklingslandenes fattigdomsstrategier.

• Bidra til å styrke kampen mot hiv/aids, som er en alvorlig negativ faktor i utviklingsprosessene i mange land og rammer de fattige særlig hardt.

Norsk og internasjonal bistand

Regjeringen vil:

• Påvirke andre OECD-land slik at flere når det anbefalte bistandsvolumet på minimum 0,7 pst. av bruttonasjonalinntekt (BNI).

• Trappe opp den norske bistanden til 1 pst. av BNI innen 2005.

• Innrette norsk bistand mot de fattigste landene.

• Legge til grunn at utviklingslandene må få økt eierskap til egne planer og strategier, spesielt landenes egne fattigdomsstrategier. Norsk bistand som ikke er i tråd med tusenårsmålene eller fattigdomsstrategiene fases ut.

• Arbeide for at bistanden effektiviseres ved at giverne koordinerer sin bistand i samsvar med mottakerlandenes prioriteringer og planer.

• Følge aktivt opp det å avbinde bistand bl.a. for å sikre at næringslivet i utviklingsland skal få delta og vinne fram i kampen om kontrakter også i bistandsmarkedet.

• Følge opp Johannesburg-toppmøtet ved å styrke det internasjonale samarbeidet på miljøområdet og for en mer bærekraftig utvikling. Det er øremerket 375 mill. kroner i friske midler over en treårsperiode til strategiske satsninger innen WEHAB-områdene vann, energi, landbruk og biologisk mangfold.

• Planlegge bistandstiltak slik at de ikke går ut over urfolks rettigheter. Støtte til urfolk vil også bli viktig i forbindelse med oppfølging av Johannesburg-toppmøtet, spesielt når det gjelder arbeidet knyttet til biologisk mangfold i områder hvor urfolk lever.

• Støtte den betydelige rollen internasjonale institusjoner som UNDP, Verdensbanken, Verdens helseorganisasjon, UNICEF og UNAIDS spiller i forhold til gjennomføring av tusenårsmålene.

• Bidra til å øke forståelsen av sammenhengene mellom fattigdom, økonomisk utvikling og miljø og styrke utviklingslandenes kapasitet til å integrere miljø i nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon, bl.a. gjennom partnerskapet med FNs miljøprogram UNEP på fattigdom og miljø.

• Bidra til utvikling og gjennomføring av UNEPs mellomstatlige handlingsplan for teknologioverføring og kapasitetsbygging i utviklingslandene.

Privat sektor og frivillige aktører

Regjeringen vil:

• Bruke bistanden mer målrettet for å styrke næringslivet og langsiktige og kommersielle investeringer som gir inntekter og arbeidsplasser i utviklingslandene. Næringslivet i Norge og i andre industriland er viktige samarbeidspartnere i dette arbeidet.

• Styrke frivillige organisasjoners og medias rolle som «vaktbikkjer» for demokrati og menneskerettigheter i Norges samarbeidsland.

• Stimulere og oppfordre bedrifter til å sette fokus på sitt samfunnsansvar slik at hensynet til etikk, menneskerettigheter og miljø ivaretas.

• Arbeide for å etablere internasjonale partnerskap mellom stater og store selskaper for å løse viktige miljø- og utviklingsoppgaver, tilsvarende gassfaklingsinitiativet Norge initierte og som både Statoil og Hydro nå har gått aktivt inn i sammen med en rekke andre selskaper.

Konsistens og sammenheng i norsk politikk for bekjempelse av fattigdom

Regjeringen har besluttet å gjennomgå norsk politikk på alle relevante områder for å sikre at den gir et så positivt bidrag som mulig til bekjempelsen av fattigdommen i utviklingsland. Dette innebærer bl.a. at en ser nærmere på elementer i landbrukspolitikken, næringspolitikken, samferdselspolitikken, utdannings- og forskningspolitikken osv., som kan ha uheldige virkninger for bekjempelse av fattigdom, og vurderer hvordan svakheter kan korrigeres. Regjeringens arbeid for å øke importen av jordbruksprodukter fra utviklingsland og arbeidet med å rette på det misforholdet at bare 10 pst. av globale ressurser til helseforskning brukes på botemidler for sykdommer som representerer 90 pst. av global sykdomsbyrde, er begge deler viktige elementer i dette.

Internasjonal fred og sikkerhet

Regjeringen vil:

• Forebygge konflikter og skape, bevare og bygge fred i og mellom stater. Varig og stabil fred forutsetter oppbygging av tillit mellom parter som er/har vært i konflikt med hverandre og forsoningstiltak i det sivile samfunnet. Det forutsetter også tilstrekkelig sikkerhet for befolkningen, en rimelig fordeling av materielle og sosiale goder og byrder, inkludert en bærekraftig utnyttelse av naturressurser, så vel som mulighet for deltakelse i politiske prosesser. Innsatsen bygger på erkjennelsen av gjensidig avhengighet mellom fred og en fattigdomsorientert, bærekraftig utvikling.

• Arbeide i bilaterale fora og i regionale og multilaterale organisasjoner for økt forståelse for og erkjennelse av at en viktig strategi for å fremme fred og sikkerhet, inkludert for å forebygge terrorisme, er å fremme realiseringen av Tusenårsmålene og forpliktende internasjonalt samarbeid.

• Støtte innsats for en mer systematisk gjennomgang av miljøkonsekvenser av voldelige konflikter og miljømessige utfordringer i land som er i ferd med å arbeide seg ut av voldelige konflikter.

• Videreføre arbeidet med økonomiske agendaer i konflikt, bl.a. knyttet til illegal utnyttelse av og handel med lett omsettelige naturressurser.

• Støtte konfliktforebyggende og konfliktløsende arbeid knyttet til konkurranse om naturressurser som er viktig for overlevelse (vann og jordbruksland).

6.5.2 Klima, ozonlaget og langtransportert luftforurensning

Klima

Regjeringens hovedmål

Regjeringen vil ta både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for å motvirke globale klimaendringer.

Regjeringen vil:

• Legge fram nye nasjonale tiltak for å oppnå demonstrerbar framgang innen 2005 i forhold til Kyoto-protokollen.

• Bidra til at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

• Innføre et begrenset kvotesystem fra 2005 som omfatter CO₂-utslipp som i dag ikke er pålagt CO₂-avgift. Videreføre CO₂-avgiften for alle eksisterende kilder. Innføre et bredt kvotesystem fra 2008 som ledd i en kostnadseffektiv oppfølging av Norges Kyoto-forpliktelser.

• Styrke kollektivtrafikken, herunder jernbanen, spesielt i storbyene, jf. Sem-erklæringen og St. meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport. I budsjettet for 2003 ble tiltak rettet mot bedret framkommelighet og brukervennlighet for kollektivtransport på veg og bane i de største byområdene prioritert, spesielt T-banen i Oslo og bedre framkommelighet for buss på gate-/vegnettet. Å få økt kvalitet på kollektivtransport gjennom bedre samordning og organisering er et annet satsingsområde for Regjeringen. Det innføres derfor forsøk med alternativ forvaltningsorganisering i Bergen, Trondheim, Kristiansands-regionen og på Nord-Jæren.

• At persontransport inkluderes i merverdiavgiftssystemet med lav sats på 6 pst. fra og med 1. mars 2004. Trafikkselskapene kan da trekke fra 24 pst. inngående merverdiavgift og få en samlet årlig gevinst på anslagsvis 500 mill. kroner og 330 mill. kroner i 2004. Avviklingen av el-avgiften i produksjonsvirksomhet vil også bidra til å styrke økonomien for kollektivtransporten, særlig for skinnegående transport.

• At det innføres en belønningsordning for å stimulere storbyområdene til å gjennomføre tiltak som gir et bedre kollektivtilbud og som demper veksten i personbiltrafikken. Regjeringen foreslår at det bevilges 100 mill. kroner til belønningsordningen i 2004.

• Legge vekt på miljøegenskaper, herunder drivstofforbruk og CO₂-utslipp, ved statsforvaltningens innkjøp av transporttjenester og kjøretøy.

• Legge til rette for økt bruk av sykkel og gange som alternative transportmidler.

• Utvide dagens krav til opplysning om drivstoff-forbruk og CO₂-utslipp for personbiler til også å gjelde for andre kjøretøygrupper.

• Arbeide for innføring av internasjonalt harmoniserte virkemidler for å redusere utslippene fra internasjonal luft- og sjøfart som i dag ikke er ilagt CO₂-avgift, og ikke omfattet av Kyoto-protokollens kvantitative forpliktelser.

• Arbeide for en mer ambisiøs global klimaavtale med strengere og mer omfattende utslippsforpliktelser etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode.

Det vises til avsnitt 6.5.4 for Regjeringens politikk når det gjelder fornybare energikilder.

Ozonlaget

Regjeringens hovedmål

For å hindre nedbryting av ozonlaget vil Regjeringen stanse alt forbruk av ozonreduserende stoffer.

Regjeringen vil:

• Overholde forpliktelsene under Montreal-protokollen og arbeide videre for å hindre at forsert utfasing av ozonreduserende stoffer fører til økt bruk av hydrofluorkarboner (HFK) og andre stoffer som bidrar til forsterking av drivhuseffekten.

• Nå utfasingsmålene for ozonreduserende stoffer både under Montreal-protokollen og EU-forordningen fra 2002. En ny forskrift av desember 2002 samler regelverket for ozonreduserende stoffer og implementerer kravene i EU-forordningen.

• Arbeide aktivt for å videreutvikle rammebetingelser som gjør det lettere for utviklingsland og land i Øst-Europa å oppfylle eksisterende forpliktelser og påta seg nye forpliktelser under Montreal-protokollen.

Langtransporterte luftforurensninger

Regjeringens hovedmål

For å begrense omfanget av langtransporterte luftforurensninger er Regjeringens hovedmål å redusere utslippene av svoveldioksid, nitrogenoksider, flyktige organiske forbindelser og ammoniakk slik at menneskers helse og miljøet ikke skades.

Regjeringen vil:

• Gjennomføre forpliktelsene under Gøteborg-protokollen på en styrings- og kostnadseffektiv måte.

• Videreføre Norges aktive innsats i arbeidet med å redusere langtransportert luftforurensning i Europa.

• Videreføre svovelavgift på mineralolje, differensierte drivstoffavgifter etter svovelinnhold, krav til svovelinnholdet i oljer og krav gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven.

• Bidra til oppfølging av Norges SO₂-forpliktelse i Gøteborg-protokollen gjennom myndighetenes avtale med Prosessindustriens Landsforening (PIL) om videre reduksjon av SO₂-utslippene fra prosessindustrien.

• Bruke effektive virkemidler mot NO_x-utslipp. Det stilles krav til utslipp gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. Tonnasjeskatten på skipsfart er differensiert etter utslipp av svovel og NO_x. Utslippene av NO_x fra kjøretøy er regulert gjennom kjøretøyforskriftene til vegtrafikkloven. Disse kravene blir skjerpet i tråd med utviklingen av EUs regelverk på området. Lav-NO_x-brennere tas i bruk ved installering av nye gassturbiner på sokkelen. Statens vegvesen har stimulert til investering i NO_x-tiltak og utprøving av ny teknologi for å redusere utslippene fra riksvegfergene.

• Oppnå VOC-forpliktelsene under Gøteborg-protokollen. Utslipp av VOC fra lasting og lagring av råolje på sokkelen samt fra oljeterminaler på land er regulert gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. Utslipp av VOC fra kjøretøy er regulert i forskrifter etter vegtrafikkloven. Miljøverndepartementet fastsatte i 1999 forskrift om reduksjon av utslipp av bensindamp fra lagring og distribusjon av bensin og i 2001 forskrift om begrensning av utslipp av VOC forårsaket av bruk av organiske løsemidler.

6.5.3 Biologisk mangfold og kulturminner

Biologisk mangfold

Regjeringens hovedmål

Naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldet.

Regjeringen vil:

• Overvåke og kartlegge biologisk mangfold for å kunne opprette et kunnskapsbasert forvaltningssystem, jf. St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold - Sektoransvar og samordning.

• Stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.

• Gjennomføre Verneplan for barskog. Siste vernevedtak ble fattet i desember 2002, og fullføringen av barskogplanen sikrer at 1 pst. av norsk barskog vernes. I 2003 styrkes arbeidet med opprettelse og utvidelse av nasjonalparker. Regjeringen ligger nå godt an til å fullføre nasjonalparkplanen innen 2010. Når nasjonalparkplanen, barskogplanen og de fylkesvise verneplanene er gjennomført, vil om lag 13-14 pst. av det norske fastlandsarealet være vernet.

• Etablere et nettverk av marine verneområder og øvrig beskyttede områder for å sikre et representativt utvalg av de ulike marine naturtyper og av særegne, truede og sårbare naturverdier og kulturminner innen de ulike biogeografiske regionene i våre kyst- og havområder.

• Ta initiativ til å utvikle en nordisk kulturlandskapsstrategi for å sikre biologisk mangfold og de natur- og kulturhistoriske verdiene i kulturlandskapet.

• Opprette nasjonale laksevassdrag og laksefjorder for å beskytte villaksen.

• Sikre levedyktige bestander av de store rovdyrene. Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om rovdyrpolitikken i 2003, der den vil fremme forslag som skal sikre grunnlaget for rovdyrstammene med lavest mulig konfliktnivå.

• Bidra til å fremme en bærekraftig forvaltning av verdens skoger, og til å stanse avskogningen som er et særlig problem i tropisk regnskog.

• Følge opp vedtaket fra toppmøtet i Johannesburg om å framforhandle et internasjonalt regime om genressurser under konvensjonen om biologisk mangfold, med vekt på rettferdig fordeling av utbyttet fra genressurser.

• Videreføre en restriktiv politikk for håndtering av genmodifiserte organismer (GMO) i tråd med føre-var-prinsippet.

• Støtte opp om arbeidet for gjennomføring av Cartagenaprotokollen.

• Bidra til at vedtatte retningslinjer i FNs konvensjon om biologisk mangfold for behandling og kontroll med fremmede arter i størst mulig grad gjennomføres.

• Arbeide for at det vedtas et internasjonalt regelverk for kontroll med ballastvann under FNs skipsfartsorganisasjon (IMO) i 2004, og at Norge vedtar et nasjonalt regelverk innen 2004.

• At Norge skal delta i det internasjonale forskningssamarbeidet Global Biodiversity Information Facility som arbeider for å gjøre data om biologisk mangfold fra alle deler av verden allment tilgjengelig i et verdensomspennende nettverk på internett. Målet er å styrke den globale kunnskapen om biologisk mangfold.

• Bidra til gjennomføringen av den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk.

• Støtte opp om friluftsliv ved å gi økonomisk støtte til frivillige friluftsorganisasjoner og kommunenes arbeid med å sikre og tilrettelegge friluftsområder og legge til rette for rekreasjonsmessig bruk av nasjonalparker og andre verneområder. Statsskog SF vil i framtiden legge økt vekt på å legge forholdene til rette for allmennhetens rekreasjonsmessige bruk av de store arealene Statsskog er innehaver av. Dette arbeidet vil skje i nært samarbeid med landets friluftsorganisasjoner og andre berørte brukere.

Kulturminner

Regjeringens hovedmål

Kulturminner og kulturmiljøer må forvaltes slik at det årlige tapet på om lag en prosent av kulturminnene reduseres, og slik at potensialet knyttet til identitet, opplevelse, kunnskap og verdiskaping utnyttes. Kulturminner og kulturmiljøer er vår felles hukommelse og representerer betydelige ressurser - både materielle og immaterielle - for nålevende og kommende generasjoner.

Regjeringen vil:

• Styrke mulighetene til bruk, opplevelse og vern av kulturminnene gjennom de årlige bevilgningene til riksantikvaren og gjennom Norsk kulturminnefond som ble etablert i 2002.

• Legge fram en stortingsmelding om kulturminnepolitikken med forslag til tiltak som kan motvirke de truslene kulturminnene er utsatt for.

• Styrke museene og disse institusjonenes innsats for formidling og bevaring av kulturminner, jf. den nylig framlagte stortingsmeldingen om kulturpolitikken.

6.5.4 Naturressurser

Regjeringens hovedmål

Regjeringens energipolitikk skal fremme verdiskaping og baseres på målet om en bærekraftig utvikling. Det er nødvendig med en aktiv politikk som begrenser energiforbruket mer enn om utviklingen overlates til seg selv, blant annet gjennom tiltak som sikrer økt energieffektivitet. Utvinning av petroleumsressurser har stor betydning for norsk økonomi og skal skje i et nasjonalformuesperspektiv og på en miljømessig forsvarlig måte. Norsk fiskeriforvaltning skal sikre bærekraftig høsting basert på best mulig vitenskapelig rådgivning. Regjeringens jordbruks-, skogbruks- og reindriftspolitikk skal fremme en langsiktig ressursforvalting som skal sikre bosetting, verdiskaping og sysselsetting og bidra til produksjon av miljøgoder i samfunnet som kulturlandskap, kulturhistoriske verdier og biologisk mangfold.

Produksjon og forbruk av energi

Regjeringen vil

• Supplere Verneplan for vassdrag og legge om samlet plan for vassdrag.

• Videreføre handlingsplanen for bioenergisatsing over jordbruksavtalen.

• Styrke Energifondet og videreføre virkemidler under Enova slik at målene for en miljøvennlig energiomlegging kan nås.

• Stimulere til at det skal brukes minst 4 TWh vannbåren varme årlig basert på nye, fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen 2010.

• Legge til rette for at det bygges vindkraftanlegg som årlig produserer minst 3 TWh innen 2010.

• Øke produksjonen av bioenergi. Det skal vurderes å etablere et introduksjonsprogram for biodrivstoff.

• Redusere bruken av mineraloljer til oppvarming med 25 pst. i perioden 2008-2012 sammenliknet med gjennomsnittet for perioden 1996-2000.

• Ta initiativ til - fortrinnsvis - et felles norsk/svensk pliktig grønt sertifikatmarked.

• Utnytte eksisterende vannkraftsstruktur bedre, og øke omfanget av minikraftverk. Regjeringen går inn for å heve grensen for konsesjonsplikt og øke nedre grense for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt for kraftverk. Tiltakene forventes å øke interessen for bygging av minikraftverk.

• Legge til rette for økt bruk av naturgass innenlands. Naturgass er den minst klimaskadelige fossile energikilden, og kan bidra til reduserte utslipp av forurensende gasser.

• Legge til rette for at det etableres rammebetingelser som gjør det mulig å realisere gasskraftverk med CO₂-håndtering. Gi statlige tilskudd til teknologi- og produktutvikling, gi investeringsstøtte til gasskraftverk med CO₂-håndtering under visse forutsetninger, etablere et statlig innovasjonsselskap og utrede statlig deltakelse i utvikling og drift av infrastruktur for naturgass.

• Vurdere muligheten for å bidra til kraftoverføring fra land til petroleumsvirksomheten for å legge til rette for ytterligere reduksjoner av klimagassutslippene på sokkelen.

• Bidra til at målet om nullutslipp til sjø fra petroleumssektoren blir realisert.

• Etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Regjeringen har derfor satt i gang en utredning av konsekvenser for miljø, fiskerier og samfunn av helårlig petroleumsaktivitet i området Lofoten - Barentshavet (ULB). Utredningen ble sendt ut på høring 1. juli 2003 og skal behandles i Regjeringen i november/desember som et grunnlag for behandlingen av spørsmålet om betingelser og forutsetninger for helårig petroleumsvirksomhet i området. Sammen med tilsvarende utredninger for skipstrafikk, fiskerier og ytre påvirkninger vil ULB inngå som et grunnlag for forvaltningsplanen for den norske delen av Barentshavet.

• Med hjemmel i havne- og farvannsloven etablere påbudte seilingsleder for trafikk som representerer særlig miljørisiko. Det vil også bli vurdert om det skal etableres påbudte seilingsleder utenfor territorialfarvannet i samsvar med regler vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon IMO.

• Satse på miljøforskning, blant annet for å møte utfordringene i skjæringspunktet mellom petroleumsaktivitet, fiskeri og miljø.

• Arbeide for nullutslippsløsninger i transportsektoren, og satse på hydrogen som energibærer.

• Utrede muligheten for å bruke hydrogen som energibærer både til stasjonært bruk og til transportformål. Regjeringen satte i juni 2003 ned et utvalg med dette som formål. Utvalget skal fremme forslag til videre satsing på hydrogen gjennom utforming av et nasjonalt hydrogenprogram.

Politikk og virkemidler knyttet til betinget fornybare naturressurser

Fiske og oppdrett

Regjeringen vil:

• Øke innsatsen for å redusere overkapasiteten i fiskeflåten for å bedre lønnsomheten i næringen og redusere presset på fiskeressursene. Det er innført enhetskvoteordninger for så godt som alle fartøygrupper i havfiskeflåten. Det vil også bli innført en strukturkvoteordning for kystfartøy mellom 15 og 28 meter i 2004 for å redusere overkapasiteten i gruppen. En prøveordning med driftsordninger i Finnmark og eventuelt flere fylker vil bli iverksatt i 2004. Driftsordningene skal sikre muligheten til å drive mer effektivt. Det ble etablert et delvis næringsfinansiert Strukturfond for kondemnering av fartøy under 15 meter 1. juli 2003.

• Utrede beskatning av ressursrenten fra fisket.

• Sikre at faktisk fangst ikke overgår tildelte kvoter. Kontrollen med uttaket er økt, regelverket blitt mer brukervennlig og arbeidet med fiskerikriminalitet har fått økt prioritet hos politiet og påtalemyndigheten.

• Styrke arbeidet for å redusere miljøproblemene i oppdrettsnæringen. Lakselus og rømt oppdrettslaks har negativ effekt på utviklingen av villaksbestandene. Næringen har utarbeidet tiltaksplaner for å redusere rømmingen av oppdrettslaks fra merdene. I St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav varslet Regjeringen at den vil styrke arbeidet med å redusere miljøproblemene i næringen, blant annet gjennom å sikre at hensynet til miljø blir et grunnleggende premiss for videre utvikling av oppdrettsnæringen og ved å styrke arbeidet med å redusere problemene ved rømming og lakselus.

• Bidra aktivt til at det i utviklingen i produksjon basert på andre arter enn laks etableres miljømessig forsvarlige standarder både nasjonalt og internasjonalt.

Skog

Regjeringen vil:

• Målrette virkemiddelbruken i primærskogbruket ved å satse på bioenergi og ved å styrke miljøinnsatsen i skogbruket gjennom «Miljøregistreringer i skog».

• Legge opp til å gjennomføre en prosess for et nasjonalt skogprogram i Norge som ledd i omleggingen av skogpolitikken og for å følge opp internasjonale føringer.

Det vises til avsnitt 6.5.3 der barskogvernet behandles.

Jordbruk og reindrift

Regjeringen vil:

• Arbeide for at hovedtyngden av dyrket jord egnet for matproduksjon vernes mot nedbygging.

• Støtte opp om etableringen av Global Conservation Trust, en langsiktig finansieringsordning for sentra som bevarer plantegenetisk materiale med betydning for matproduksjon.

• Sikre at tilskuddsordningene i jordbruket blir mer produksjonsnøytrale og at de underbygger målene om bosetting og sysselsetting i distriktene og bidrar til god forvaltning av kulturlandskap og biologisk mangfold.

• Stille krav om miljøplan for bruket for at det skal kunne være tilskuddsberettiget.

• For å oppnå bedre måloppnåelse og effektivitet av miljøvirkemidler i landbruket overføre forvaltningsansvaret for en del juridiske og økonomiske virkemidler til regionalt og lokalt nivå. Gjennom regionale miljøprogram skal virkemidlene innrettes mer effektivt mot det enkelte fylkes miljøutfordringer. Overføring av myndighet til kommunene skal øke det lokale engasjementet, bidra til utnyttelse av lokal kunnskap og gjøre kommunene til mer aktive landbrukspolitiske aktører.

• Nå målsetningen om 10 pst. økologisk jordbruksareal innen 2010. Det er satt i gang en bred satsing gjennom hele verdikjeden.

• Sikre en vannkvalitet i ferskvannsforekomster og i marine områder som bidrar til opprettholdelse av arter og økosystemer og som ivaretar hensynet til menneskers helse og trivsel.

• Arbeide med å redusere overgjødsling. Kyststrekningen fra svenskegrensen til Lindesnes er påvirket av overgjødsling, som bl.a. skyldes utslipp av nitrogen og fosfor. Jordbruket er kilde til vesentlige utslipp av disse stoffene, selv om utslippene fra sektoren har blitt redusert de siste 20 årene. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å redusere utslippene av næringssalter og annen forurensning fra jordbrukssektoren.

• Fastsette et øvre reintall for alle reinbeiteområder slik at reintallet tilpasses beitegrunnlaget.

6.5.5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Regjeringens hovedmål

Utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier skal ikke føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Konsentrasjonene av de farligste kjemikaliene i miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer, og tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser.

Regjeringen vil:

• Intensivere arbeidet med å redusere utslippene av kjemikalier som står på prioritetslisten. Det er innført reguleringer og forskrifter rettet mot både prosessutslipp og innhold av miljøgifter i produkter. Arbeidet med å redusere skadene forårsaket av blant annet PCB er blitt intensivert gjennom den statlig støttete innsamlingsordningen for PCB-holdige isolerglassruter og gjennom arbeidet med å rydde opp i forurensete havne- og fjordområder. Det er i dag avgift på kjemikaliene trikloreten og tetrakloreten.

• Utvide listen over kjemikalier hvor bruken skal reduseres vesentlig innen 2010, slik at listen i tillegg til de navngitte kjemikaliene skal sette opp kriterier for hvilke egenskaper ved stoffer som representerer de største truslene for miljø og helse. Dette er foreslått i St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.Ved å knytte målet til et sett av kriterier for helse- og miljøfare blir det mer fleksibelt, slik at ny kunnskap om et stoff kan medføre at stoffet vil bli omfattet av resultatmålet, dersom utfasing av dette kjemikaliet innen 2010 antas å være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

• Redusere utslipp av bromholdige flammehemmere. En handlingsplan for å oppnå dette er nylig lagt fram. Regjeringen vil blant annet foreslå å forby de farligste bromholdige flammehemmerne, og sikre at produkter med bromholdige flammehemmere blir håndtert som farlig avfall.

• Internasjonalt har Regjeringen gått inn for forpliktende mål og reguleringer overfor de farligste organiske miljøgiftene, blant annet kvikksølv og andre tungmetaller. Vedtaket fra Johannesburg om å minimalisere utslipp av slike miljøgifter skal følges opp.

• At oppryddingstiltak i de 100 områdene med alvorligst forurenset grunn skal være gjennomført i 2005. Det er satt av betydelige ressurser i miljøforvaltningen for å rydde opp i forurenset grunn, og en strategi for å rydde opp er presentert i St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav.

• Gjennomføre en ny handlingsplan fra 2004 for å redusere risiko ved bruk av plantevernmidler.

• Hindre at arbeidstakerne utsettes for helseskader eller - plager i forbindelse med yrkesmessig bruk av kjemikalier. Det legges vekt på å innføre tiltak som reduserer eksponeringen for helsefarlige kjemikalier på det enkelte arbeidssted gjennom vernetiltak.

6.5.6 Bærekraftig økonomisk utvikling

Regjeringens hovedmål

Den økonomiske politikken skal bidra til at landets samlede ressurser utnyttes effektivt innenfor opprettholdbare rammer. Regjeringen vil stimulere til bærekraftige produksjons og forbruksmønstre gjennom internasjonalt samarbeid og gjennom bruk av økonomiske og andre virkemidler. Ikke-fornybare ressurser skal forvaltes innenfor et nasjonalformuesperspektiv. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs og Regjeringen har som mål å stimulere til kunnskapsutvikling og høy yrkesdeltakelse.

Regjeringen vil:

• Innrette budsjettpolitikken mot å bygge opp tilstrekkelige reserver til å møte framtidige utgifter. Regjeringens budsjettpolitikk følger retningslinjene for innfasing av oljeinntekter i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001).

• Gjennomføre en bredt forankret trygghetsreform av folketrygden. Hovedmål med reform er: Pensjonssystemet må gi trygghet for folketrygdens framtid ved at systemet gjøres økonomisk bærekraftig. Pensjonssystemet må stimulere til økt arbeidsinnsats. Pensjonssystemet må fortsatt sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon.

• Gjennomføre tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien. Regjeringen vil modernisere offentlig sektor med sikte på økt produktivitet, kvalitet og brukervennlighet og utvikle et mer effektivt skattesystem.

• Gå gjennom ulike former for næringsstøtte for å sikre at de faktisk gir en samfunnsøkonomisk gevinst, fjerne eller legge om miljøskadelige subsidier og utvikle avgiftssystemet for å sikre mest mulig riktig prising av ressursbruk, miljøbelastning og andre eksterne kostnader, sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse og utforme gode reguleringssystemer.

• Legge til rette for kvalitetsutvikling ved universitet og høyskoler gjennom kvalitetsreformen for høyere utdanning.

• Modernisere grunnutdanningen.

• I samarbeid med næringslivet, trappe opp norsk forskningsinnsats til minst gjennomsnittlig OECD-nivå. For å stimulere næringslivet til å satse mer på FoU, ble skattefradragsordningen for FoU utvidet til å gjelde alle bedrifter i 2003. I budsjettet for 2003 ble kapitalen i forskningsfondet økt med 3 mrd. kroner, i revidert budsjett ble fondet økt med ytterligere 1,8 mrd. kroner, slik at fondet nå er på 31,8 mrd. kroner.

• Styrke forskningen på bærekraftig utvikling. Norges forskningsråd har igangsatt et eget forskningsprogram for å styrke forskningen på rammebetingelser, virkemidler og styringsmuligheter for en bærekraftig utvikling.

• Styrke grunnforskningen blant annet gjennom fondet for nyskaping og innovasjon.

• Legge fram en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk i løpet av høsten 2003. Planen er konsistent med handlingsplanen for bærekraftig utvikling. Innovasjonens betydning for miljø, helse og utvikling er en av flere begrunnelser for en helhetlig innovasjonspolitikk.

• Ta opp spørsmålet om etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond. Det regjeringsoppnevnte Graverutvalget la 25. juni 2003 fram en utredning om slike retningslinjer. Det tas sikte på å legge saken fram for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett 2004. Miljøfondet ble opprettet 31. januar 2001. Regjeringen vil evaluere fondet slik at det kan sees i sammenheng med eventuelle andre forslag om etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond i Revidert nasjonalbudsjett 2004.

6.5.7 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Rio-erklæringen slår fast at urfolk og deres samfunn har en vital rolle i forvaltning og utvikling av miljø på grunn av deres kunnskaper og tradisjonelle praksis. Den sier også at statene bør anerkjenne og støtte urfolks identitet, kultur og interesser, og gjøre dem til effektive deltakere i bestrebelsene for en bærekraftig utvikling. Sametingene i de nordiske landene tok et felles initiativ for å få fram urfolksperspektivet i Johannesburg, og det ble tilslutning til et eget punkt i slutterklæringen, hvor det står: «we reaffirm the vital role of indigenous peoples in sustainable development.» Et særegent samisk perspektiv i arbeidet for bærekraftig utvikling er knyttet til ivaretakelse av tradisjonelle samiske næringer og samisk livsform. I Norge er urfolksperspektivet i miljøarbeidet blant annet søkt ivaretatt gjennom et eget samisk LA21-prosjekt. Prosjektet har bidratt til å høyne Sametingets ambisjoner på det miljøpolitiske området, til dels ved å integrere miljø og bærekraft som målsettinger i den ordinære virksomheten, og dels i form av konkrete forslag om oppfølging gjennom satsing på en urfolks-Agenda 21.

Regjeringens hovedmål

Regjeringen har som mål å bidra til en utvikling som sikrer integreringen av de samiske aspekter i politikken for bærekraftig utvikling, og utvikle konstruktive samarbeidsformer mellom Sametinget, sentrale miljøvernmyndigheter og regionale myndigheter og andre aktører i miljøvernarbeidet. Regjeringen ønsker en utvikling som vil være i pakt med de rettslige forpliktelsene som Norge har når det gjelder vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, bl.a. gjennom FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og gjennom ILO-konvensjon nr. 169, hvor urfolks aktive deltakelse skal sikres også i prosesser som gjelder bærekraftig utvikling. Dette har vært en helt sentral føring i Regjeringens arbeid med forslag til Finnmarkslov som ligger i Stortinget til behandling.

Regjeringen vil:

• Der det er aktuelt i arbeidet med lover og regler, ta hensyn til samisk sedvane, tradisjon og interesser. I miljøvernarbeid og arbeid med verneregimer vil Regjeringen ta hensyn til samiske natur-, kulturminne- og kulturmiljøverdier og sedvaner, jf. St.meld. nr. 33 (2001-2002).

• Legge til rette for en utvikling i samiske områder hvor bruk av tradisjonell kompetanse og moderne teknologi går inn som en del av grunnlaget for økonomisk fornyelse, nyetableringer og fortsatt bosetting, og på en måte som sikrer bærekraftig utvikling. En målrettet satsing på kulturbasert næringsutvikling og et tettere samspill mellom næringsliv, FOU-miljøer og kultur må knyttes nært opp til en politikk for en bærekraftig utvikling.

• Vurdere å legge større deler av ansvaret for oppfølging av utviklingspotensialene til regionale politiske organer og Sametinget.

• At Sametingets rolle som premissleverandør i samepolitikken må gjenspeiles så vel i politikkutforming som i forvaltning av samiske interesser i miljø-, kultur- og distriktspolitikken.

• Se det som viktig å utvikle samarbeidsformer med Sametinget og andre samiske aktører som kan bidra til en utvikling av en samisk miljøforvaltning og en samisk miljøpolitikk. Tradisjonell samisk kultur-, natur- og klimakunnskap bør kunne aktiveres, kodifiseres og fornyes som del av denne prosessen.

6.6 Medvirkning og oppfølging

En bærekraftig utvikling krever deltaking og bidrag fra mange parter. Regjeringen ønsker å føre en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner, forvaltning og den enkelte til å delta aktivt.

6.6.1 Næringslivets rolle i arbeidet for bærekraftig produksjon

I arbeidet for bærekraftig utvikling har næringslivet en helt sentral rolle. Næringslivets evne til innovasjon i retning av mer bærekraftige produksjonsprosesser og vilje til å ta sosialt ansvar vil til syvende og sist være avgjørende for om sentrale politiske målsettinger vil kunne oppnås. I denne forbindelse blir samspillet mellom internasjonale institusjoner, myndigheter og næringslivet viktig. Norge vil søke å stimulere dette samspillet, blant annet gjennom organer som Global Compact, ILO og Verdensbanken.

World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) er en særlig sentral aktør som har mange av de store internasjonale selskapene som medlemmer (deriblant Statoil, Norsk Hydro, Det norske Veritas, Storebrand m.fl.). NHO er WBCSDs representant i Norge. Dette er et samarbeid som forplikter selskapene som deltar til å stadig forbedre produksjonsprosessene i miljømessig gunstig retning og til å øke innsatsen for sosial og økonomisk utvikling der de investerer. Regjeringen ønsker gjennom denne handlingsplanen å legge et grunnlag for en mer aktiv dialog med WBCSD, både for å bidra til bredere internasjonalt gjennomslag og for å stimulere flere norske selskaper til å ta lærdom av de selskapene som internasjonalt ligger lengst framme. Blant annet ønsker Regjeringen å bidra til at WBCSD fokuserer enda sterkere på mulighetene for investeringer som kan bidra til mer effektiv fattigdomsreduksjon i de fattigste landene.

Regjeringen vil også føre en aktiv politikk for å bidra til at bedrifter utviser samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility - CSR). Norge bør delta i relevante forhandlingsprosesser innenfor dette feltet. Norge har bl.a. inntatt en aktiv holdning til et internationalt initiativ for å fremme åpenhet omkring pengestrømmene mellom selskaper og vertsland i petroleums- og mineralutvinningsindustrien. Også Statoil og Hydro er aktive i dette arbeidet. Norge vil videreføre støtten til FNs Global Compact.

Når det gjelder små- og mellomstore bedrifter, som norsk næringsliv hovedsakelig består av, bør det utvikles et sett bransjespesifikke indikatorer egnet til å demonstrere CSR-forbedringer over tid.

Myndighetene har en lang rekke miljøpolitiske og næringspolitiske virkemidler overfor næringslivet. Miljøvernpolitisk styrer en gjennom reguleringer og økonomiske virkemidler, samt ved å legge til rette for merinformasjon om produkter. Næringspolitisk styrer en også gjennom positive virkemidler som Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), SIVA, Norges Eksportråd, Norges forskningsråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere.

Det er en sentral oppgave å utforme virkemidlene slik at de stimulerer næringslivet til å utnytte miljøutfordringer til vekst innenfor bærekraftige rammer. Forskning og innovasjon er en nøkkel til både verdiskaping og bærekraftig utvikling. Regjeringen viser i den sammenheng til sin plan for helhetlig innovasjonspolitikk som vil bli lagt fram i høst. All erfaring viser at med klare og forutsigbare rammevilkår er industri og næringsliv i stand til å gjennomføre betydelige forbedringer i miljøeffektiviteten. Et norsk eksempel er ferrosilisium-industrien, som har klart å gjøre silisiumstøvet fra smelteprosessene til et høyteknologiprodukt, bl.a. som tilsetningsstoff til spesialsement. Treforedlingsindustrien omgjorde i løpet av 1980-årene bark, flis, cellulose-avlut fra avfalls- og utslippsproblemer til energikilder. Norsk industri klarer å hente ut betydelige enøk-gevinster, i løpet av 1995-2000 i alt 1100 GWh årlig. Bedrifter kan forbedre sin markedsposisjon ved å innføre miljøvennlige løsninger. ABBs sjøvannsscrubber for svovelrensing, Kværners vannrenseanlegg for treforedlingsindustri og ScanWafers 20 pst. verdensmarkedsandel for materiale til produksjon av solceller er norske eksempler på dette.

Myndighetenes overordnete og styrende virkemidler er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å få til en miljømessig forsvarlig næringsutvikling. Det ligger en stor miljøgevinst om alle innenfor næringslivet gjør det like godt som de beste bedriftene i sine segmenter. De støttende virkemidlene tar sikte på at flest mulig bedrifter bedrer sin innsats for å gjøre egen virksomhet miljøvennlig og bruker dette som et fortrinn i markedet. Virkemidler og ordninger, offentlige eller private, som på forskjellige måter supplerer de styrende og støttende virkemidlene er bl.a. miljøledelsessystemer (ISO 14001, EMAS, Miljøfyrtårnprogrammet), miljørapportering etter regnskapsloven, miljømerking (som Svanemerket) og miljøsertifisering. Global Reporting Initiative (GRI) utgjør et rammeverk for frivillig rapportering om økonomiske, miljømessige og sosiale resultater. GRI er en viktig mekanisme for å gjennomføre målet om bedrifters samfunnsansvar og rapporteringsreglene blir utprøvd i et økende antall av verdens største bedrifter.

Det er behov for at næringslivet øker bruken av miljøledelsessystemer og miljømerkeordninger, at de satser på miljøvennlig teknologutvikling, fokuserer mer på økodesign, miljøvennlig produktutvikling og industriell økologi og utvikler mulighetene for eksport av miljøteknologi og miljøvennlige løsninger.

Et virkemiddel for å stimulere til miljøvennlig næringsutvikling de siste årene har vært etableringen av og årlig støtte til GRIP senter for bærekraftig produksjon og forbruk. Det skal sørge for utvikling og spredning av metoder som forener økt verdiskaping med redusert miljøbelastning og ressursbruk. GRIP arbeider primært mot miljøproblemene og virksomhetene som ikke er direkte regulert gjennom de styrende virkemidlene. Deres hovedinnsatsområder har vært blant annet finansnæringen, innkjøp, varehandel, bygg, reiseliv m.m.

Det er etablert ulike fora i næringslivet som arbeider med ulike tema innenfor miljøvernpolitikken. Birkebeinerlaugets bedriftsforsamlings Miljøutvalg (BBU) er et slikt forum. Medlemmer er enkeltbedrifter og konsulentselskaper med engasjement på feltet.

I arbeidet med denne handlingsplanen har både bedrifter enkeltvis og næringsorganisasjoner som NHO, HSH, FNH, Norges Rederiforbund og andre gitt verdifulle innspill. Dette gjelder ikke minst i forhold til det å skape bred medvirkning og effektiv oppfølging. Det er enighet mellom myndighetene og næringslivet om at arbeidet for bærekraftig utvikling krever både langsiktighet, et internasjonalt perspektiv og sterkere felles fokus mot konkrete utfordringer.

Næringslivet støtter bredt opp om videreføring av statssekretærutvalget for å forankre Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling, og er enig i at Finansdepartementet bør lede arbeidet. Videre forventes en god, løpende dialog med utvalget. Flere høringsinstanser stiller seg bak et forslag om at det bør nedsettes egne tiltaksgrupper med både offentlig og privat deltakelse for å arbeide med konkrete utfordringer av høy prioritet. Dette er et godt forslag som vil bli fulgt opp. Det vil være naturlig at også representanter for frivillige organisasjoner, fagbevegelse og forskning deltar.

Gjennom videreføring av dialogen med næringslivet etter at handlingsplanen er lagt fram vil de spesifikke temaene for slike tiltaksgrupper bli nærmere vurdert og drøftet.

6.6.2 Lokalforvaltningens rolle og Lokal Agenda 21

Kommunene har et viktig ansvar på mange miljøområder knyttet blant annet til arealplanlegging, avfall, avløpsrensing og energi. Kommunene er både tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere og demokratiske organer og er viktige partnere i prosessen for bærekraftig utvikling. Lokal Agenda 21 kopler en global strategi for bærekraftig utvikling med lokalt engasjement. I denne sammenheng er lokale myndigheter ikke først og fremst myndighetsutøver eller tjenesteprodusent, men partner og initiativtaker til samarbeidsprosjekter med næringsliv og organisasjoner. Regjeringen vil styrke kommunenes muligheter til å fylle denne rollen som lokal samfunnsaktør. Miljøverndepartementet støtter i denne sammenheng et nasjonalt prosjekt i regi av Kommunenes Sentralforbund for å integrere miljøvern og bærekraftig utvikling i opplæringen av nye folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner. Det gis også støtte til et eget utviklingsprogram for grønne innkjøp i kommunesektoren.

Regjeringen legger opp til å styrke lokaldemokratiet og det kommunale handlingsrommet, gjennom vekst i de frie inntektene, samt innlemming av en rekke øremerkede tilskudd og reduksjon i detaljstyringen av kommunesektoren. Gjennom det økte handlingsrommet som Regjeringen legger opp til gis kommunene større mulighet til å gripe fatt i de utfordringer man står overfor lokalt - og det åpner i større grad for lokalt tilpassede løsninger, blant annet innenfor arbeidet med en bærekraftig utvikling. Det styrker også kommunes muligheter til å inngå i ulike partnerskap lokalt.

Regjeringen mener at avgjørelser bør fattes så nært dem det angår som mulig, og arbeider derfor for å styrke lokaldemokratiet. I St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå, foreslo Regjeringen at ansvaret for en rekke miljø- og landbruksoppgaver skal overføres til kommunene, noe Stortinget gav sin tilslutning til. Det vil øke det lokale handlingsrommet for å finne gode løsninger knyttet opp mot lokale bærekraftsutfordringer.

Hensynet til kommunenes miljøvernoppgaver, samt til særskilte utfordringer knyttet til landbruk, er med virkning fra 2004 innarbeidet som kriterium ved fordeling av midler gjennom rammetilskuddet og skjønnstilskuddet. Fylkesmennene bør se skjønnstilskuddet i sammenheng med andre distrikts- og regionalpolitiske virkemidler med sikte på å stimulere til bærekraftig verdiskaping lokalt og regionalt.

Lokal mobilisering og forankring av miljøvernpolitikken er nødvendig for å bidra til bedre måloppnåelse i forhold til nasjonale og internasjonale miljømål, og for å sikre miljøkvaliteter som har betydning for helse, trivsel og velferd. Regjeringen vil styrke det kommunale miljøvernarbeidet ved å gi kommunene økt ansvar, større frihet og flere virkemidler for å ivareta miljøvernoppgaver av lokal karakter.

Kommunene er på forurensningsfeltet blant annet gitt myndighet etter ny forskrift om lokal luftkvalitet. Innenfor naturforvaltningen har kommunene fått økt ansvar blant annet innenfor viltforvaltning. Overføring av nye miljøvernoppgaver samt økt ansvar og myndighet til kommunene vil skje gradvis i perioden fram til 2005. For å tydeliggjøre kommunenes handlingsrom vil det bli utarbeidet en oversikt på nett over fordeling av myndighet og ansvar på miljøvernområdet.

For å få best mulig lokal tilpasning av de nasjonale virkemidlene i landbruket, ønsker Regjeringen å legge til rette for at kommunene i større grad kan bli en aktiv landbrukspolitisk aktør, gjennom desentralisering av mer myndighet og ansvar for gjennomføringen av landbrukspolitikken. Målet er å stimulere til lokal forankring, forståelse og aksept for viktige landbrukspolitiske målsettinger. Økt myndighet og ansvar til kommunene vil samtidig gi større nærhet til borgerne og brukerne slik at den enkelte næringsutøver også gis større mulighet og anledning til å påvirke egen utvikling.

Etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (2001-2002), skal alle saker etter konsesjonsloven, skogloven (unntatt avgjørelsesmyndighet knyttet til verneskoggrenser), delingssaker etter jordloven og avgjørelsesmyndighet for investeringsvirkemidlene under Landbrukets utviklingsfond (miljørettede virkemidler og virkemidler til skogordninger) med virkning fra 1. januar 2004 overføres til kommunene. Landbruksdepartementets oppfølging av stortingsmeldingen er en sentral del av den kommunerettede satsingen på landbruksområdet, og gjennomføres i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg ble det i årets jordbruksavtale enighet om å flytte en rekke miljørelaterte virkemidler ut av avtalen, over til statsbudsjettet, og delegere midlene til fylker og kommuner for en friere bruk etter regionale og lokale behov.

Arbeidet med Lokal Agenda 21 er forankret i St.meld. nr. 58 (1996-97) «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling - Dugnad for framtida». Her ble Lokal Agenda 21 gjort til én av Regjeringens fire satsinger i miljøvernpolitikken, både som en oppfølging av Agenda 21 fra Rio-konferansen i 1992, og av programmet «Miljøvern i kommunene». Et eget nasjonalt stimuleringsprogram for Lokal Agenda 21 er gjennomført i perioden 1997-2002. Gjennom Fredrikstad-erklæringen i 1998 forplikter kommunene seg til å arbeide for en bærekraftig utvikling gjennom Lokal Agenda 21. Samtlige fylker, mer enn to tredjedeler av kommunene og en rekke organisasjoner har sluttet seg til erklæringen.

Kommunenes Sentralforbund har vært en viktig samarbeidspartner i gjennomføringen av stimuleringsprogrammet. KS ønsker å bidra aktivt i kommunesektorens arbeid med bærekraftig utvikling, og spesielt knytte dette opp til videreutvikling av kommunesektorens rolle som samfunnsutvikler. Som ledd i arbeidet med handlingsplanen identifiserer KS tiltak/initiativ som kommunesektoren selv har ansvar for og tiltak knyttet til utvikling av samarbeidet/relasjonen stat og kommune. Regjeringen vil bidra til å bedre rammebetingelsene for dette arbeidet gjennom fortsatt dialog med KS, blant annet gjennom konsultasjonsordningen.

Miljøverndepartementet gir også støtte til et utviklingsprogram i regi av Stiftelsen Idébanken, der målet er å formidle gode eksempler på ambisiøse lokale satsinger i Lokal Agenda 21-arbeidet. Programmet skal etter planen avsluttes med en nasjonal formidlingskonferanse i 2005.

Gjennom Lokal Agenda 21 er det utviklet en økende erkjennelse av at miljøvernpolitikken er et ansvar og en utfordring som aktørene i kommunene må gå sammen om. De samarbeidsrelasjoner som er etablert gjennom Lokal Agenda 21-arbeidet i Norge utgjør et viktig fundament når nye miljøvernpolitiske oppgaver skal legges til kommunene. For statlige myndigheter er det en særlig utfordring å identifisere og gjennomføre endringer som vil gi en bedre samordning og helhet på statlig nivå. Det er også en betydelig utfordring å sette de mange lokale initiativ inn i en større nasjonal sammenheng.

Regjeringen er opptatt av å se hvordan planverktøyet gjennom plan- og bygningsloven i sterkere grad kan brukes for å ta et bærekraftsansvar lokalt ved å legge til rette for et utbyggingsmønster som reduserer transportbehovet, sikrer landbruks-, natur- og friluftsområder mot unødig nedbygging og skaper gode bomiljøer. Planlegging av løsninger for fornybar energi vil også være et viktig tema framover. Kommunene bør også i større grad enn i dag inngå avtaler med lokalt næringsliv, f. eks i forhold til transportløsninger, for å fremme et mer bærekraftig lokalsamfunn.

Flere av høringsinstansene er opptatt av at det opprettes et «Agenda 21-fond» til støtte for lokale og regionale initiativ for en bærekraftig utvikling. Det pekes også på behovet for et kraftfullt nasjonalt kompetansesenter for å forsterke informasjons- og kunnskapsspredningen om bærekraftig utvikling.

Det er Regjeringens syn at eksisterende ressurser og kompetansemiljøer bør utnyttes så langt som mulig. For å forsterke gjennomslagskraften, øke formidlingsevnen og optimalisere ressursbruken vil Regjeringen legge opp til økt samarbeid mellom flere av virksomhetene som i dag mottar støtte til informasjon og kompetanseformidling om miljøvennlig produksjon og forbruk over Miljøverndepartementets budsjett.

Lokal Agenda 21-prosjekter og folk-til-folk-samarbeid mellom Nord og Sør bør utnyttes sterkere til å øke forståelsen for utviklingslandenes utfordringer og nødvendigheten av bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre i vårt eget land. For å gjøre det lettere å gjennomføre småskalasamarbeidsprosjekter mellom kommuner i Norge og lokalsamfunn i sør, vil Regjeringen styrke koordineringen av denne virksomheten, hvor NORAD og KS trekkes aktivt inn. Vennskap Nord-Sør, Fredskorpset og andre relevante miljøer bør også trekkes inn i dette samarbeidet. En slik innsats vil bli finansiert med bistandsmidler.

6.6.3 De frivillige organisasjonenes rolle

Bred deltakelse i politikkutformingen er et sentralt virkemiddel for bærekraftig utvikling. Miljøorganisasjonene er viktige bidragsytere når det gjelder å sette fokus på miljøproblemer, skape debatt og oppnå større gjennomslag for miljøvern i samfunnet. En forutsetning for at organisasjonene skal kunne fylle sin rolle, er god tilgang på informasjon og mulighet til å delta i beslutningsprosessene. Dette er nedfelt i Århuskonvensjonen og i den nye loven om miljøinformasjon.

Norge har vært foregangsnasjon og pådriver for økt medvirkning fra ikke-statlige organisasjoner i det internasjonale miljøvernsamarbeidet. Det er en tradisjon å ha representanter for organisasjonene med i de nasjonale delegasjonene ved større FN-konferanser.

Nasjonalkomiteen for internasjonale miljøspørsmål (NIM)er Regjeringens faste organ for dialog med ikke-statlig sektor når det gjelder globale miljøspørsmål. NIM ledes av miljøvernministeren, og har representanter fra åtte andre departementer foruten næringslivets og arbeidstakernes organisasjoner, forbruker- og kvinneorganisasjoner, urbefolkningen, kommunene, forskning og frivillige miljø- og utviklingsorganisasjoner. Organisasjonene dannet nettverket Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) etter Rio for å følge opp gjennomføringen av Agenda 21. ForUM har ca. 60 tilsluttede organisasjoner og finansieres i hovedsak av Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet.

Norske frivillige organisasjoner spiller også en viktig rolle i utviklingssamarbeidet, både som dialogpartner og i gjennomføringen av konkrete utviklingstiltak. Denne viktige delen av virksomheten bidrar både til å styrke det sivile samfunn i utviklingslandene, og til å sikre god forankring av vår utviklingspolitikk i norske kompetansemiljøer. En betydelig del av innsatsen er rettet mot å fremme bærekraftig utvikling.

Den norske kirke og en rekke kirkelige organisasjoner har et bredt og konkret engasjement for å fremme bærekraftig utvikling gjennom utviklingsarbeid i land i Sør og gjennom arbeidet for å øke miljøbevisstheten her hjemme. Det fokuseres blant annet på hvordan endringer i enkeltmenneskers forbruk kan bidra til bærekraftig utvikling.

I det regionale og bilaterale samarbeid i nordområdene og Øst-Europa samarbeider Miljøverndepartementet med miljøvernorganisasjoner som har engasjert seg i disse områdene og gir økonomisk støtte til organisasjonenes miljøprosjekter, særlig i Nordvest-Russland.

Som en konsekvens av EØS-avtalen gjennomfører Norge store deler av EUs miljøregelverk i norsk rett. Regjeringen ser positivt på at norske organisasjoner følger med på utviklingen av EUs miljøpolitikk og at de deltar gjennom sine paraplyorganisasjoner for å påvirke denne. Miljøverndepartementet har gjennom en hjemmeside for EU/EØS-saker lagt til rette for aktiv deltakelse fra organisasjonene gjennom å gjøre relevant informasjon lett tilgjengelig på et tidlig tidspunkt. Videre er det gitt økonomisk og faglig støtte til et kompetanseprosjekt om Norge og EU for norske miljøorganisasjoner.

Organisasjonene bidrar aktivt til å spre informasjon, øke miljøbevissheten og engasjementet på en rekke områder som friluftsliv, kulturminner, biologisk mangfold, avfall og gjenvinning. Også de nasjonale organisasjonene er sterkt engasjert i arbeidet med Lokal Agenda 21. Samarbeid og støtte fra organisasjonene er viktig for den lokale satsingen. Det var relativt ulike synspunkter blant frivillige organisasjoner om utkastet til handlingsplan. Mange stilte seg positive til hovedtrekkene i planen. Flere miljøorganisasjoner mente at planen burde vært mer ambisiøs og målrettet.

Regjeringen vil invitere organisasjonene til medvirkning i gjennomføringen av Nasjonal Agenda 21 og vektlegger organisasjonenes og det lokale næringslivs rolle i arbeidet med Lokal Agenda 21. Regjeringen vil videre fremme aktiv deltakelse for organisasjonene i viktige globale og regionale prosesser for bærekraftig utvikling og legge til rette for norske og internasjonale organisasjoners prosjektarbeid og nettverkssamarbeid. Det legges også opp til å utvikle et nytt og utvidet kompetanseprosjekt om et bærekraftig Norge og EU.

6.6.4 Miljøinformasjon, den enkeltes rolle og bærekraftig forbruk

Mange forhold virker inn når konsumenten velger mellom ulike tjenester og produkter i markedet, og individer vektlegger forhold og egenskaper ved produkter og tjenester ulikt. I mange tilfeller kan det være vanskelig og tidkrevende å finne ut hvilke miljøbelastninger bruk og framstilling av et enkelt produkt/tjeneste medfører. Grønne skatter og avgifter er med på å sette en pris på miljøkostnadene som oppstår ved produksjon og forbruk av det enkelte produkt/tjeneste, og bidrar bl.a. til at produkter/tjenester som gir opphav til miljøbelastninger blir dyrere enn produkter som i mindre grad gir opphav til miljøbelastninger. I de aller fleste tilfeller er pris et viktig kriterium i konsumentens valg mellom ulike produkter. Flere konsumenter vil derfor velge produkter som er mindre miljøbelastende når grønne skatter innføres. Bruk av økonomiske virkemidler egner seg derfor godt til å vri forbruket mot produkter som gir opphav til relativt små miljøbelastninger, selv om den enkelte konsument ikke gjør produktvalg ut ifra en vurdering av ulike produkters miljøbelastning.

Miljømerking har til hensikt å gi konsumenten en mulighet til å velge ut fra miljøhensyn. De siste årene har det kommet en rekke ulike miljømerkeordninger både i Norge og i andre land. Allerede i 1989 besluttet Nordisk Ministerråd å innføre en felles, offisiell miljømerking i Norden, Svanen. Stiftelsen Miljømerking i Norge ivaretar forpliktelsene vi har etter den fellesnordiske miljømerkeordningen. Etter avtale med Barne- og familiedepartementet forvalter stiftelsen også forpliktelsene som følger av EUs miljømerkeordning. Barne- og familiedepartementet gir årlig et økonomisk tilskudd til stiftelsens arbeid. Miljømerking gir i første rekke konsumenter som foretrekker produkter og tjenester som er framstilt på en mer miljøvennlig måte enn det som følger krav fra myndigheter en mulighet til å lett å identifisere slike produkter. Mens grønne skatter har til hensikt å påvirke valget av miljøvennlige produkter/tjenester gjennom priser, synliggjør miljømerking at produktet/tjenesten er blant de minst miljøbelastende innen sin kategori.

Retten til miljøinformasjon er gitt et særlig vern i grunnloven. For å styrke denne retten fremmet Regjeringen høsten 2002 forslag til ny lov om rett til miljøinformasjon. Loven ble vedtatt av Stortinget i vårsesjonen, og gjorde det mulig for Norge å ratifisere Århus-konvensjonen av 1998 i mai 2003, men loven går på flere områder lenger enn hva som er nødvendig for å oppfylle konvensjonen. Loven inneholder regler om allmennhetens rett til å få informasjon på forespørsel fra offentlige myndigheter og offentlige og private virksomheter. Loven forplikter videre offentlige forvaltningsorganer på alle nivåer til å gjøre oversiktsinformasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innen for sine respektive ansvarsområder allment tilgjengelig. Allmennhetens rett til å få miljøinformasjon hos offentlige organer styrkes ved særskilte innsyns- og saksbehandlingsregler som går lenger enn offentlighetsloven. De som driver virksomhet i offentlig og privat sektor, får etter loven plikt til å besitte kunnskap om forhold i egen virksomhet som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, og allmennheten har rett til å få miljøinformasjon direkte fra virksomhetene. Loven gir også nye rettigheter mht. miljøinformasjon om produkter. Videre gir loven regler for hvordan allmennheten skal sikres deltakelse og innflytelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet.

Regjeringen vil sikre at det gis mer miljøinformasjon om produkter og tjenester gjennom samhandling mellom myndigheter, organisasjoner og næringsliv. Spesielt vil Regjeringen vurdere hvordan de ulike aktørene i et mer forpliktende samarbeid med næringslivsorganisasjoner kan bidra til at det gis merinformasjon om produkter og tjenester, både på forbrukernivå (som enkel standardisert miljøinformasjon) og på profesjonelt nivå (som standardiserte miljøvaredeklarasjoner). Slik informasjon er avgjørende for at forbrukeren skal kunne ta hensyn til miljø og bærekraftighet ved innkjøp og forbruk.

6.6.5 Oppfølging av handlingsplanen

Arbeidet med Nasjonal Agenda 21 representerer et viktig skritt i det langsiktige arbeidet for bærekraftig utvikling. Blant viktige tema i oppfølgingen er:

• Forankringen av det videre arbeidet med bærekraftig utvikling i sentralforvaltning og i styringsdokumenter.

• Samarbeid og dialog mellom sentrale myndigheter, næringsliv, organisasjoner og lokalforvaltning.

• Videreutvikling av et indikatorsett som kan belyse sentrale trekk i utviklingen, gjennomføring av analyser av utviklingen i indikatorene og organisering av arbeidet slik at denne informasjonen kan nå bredt ut.

• En informasjonsstrategi for å trekke flere med i arbeidet for bærekraftig utvikling.

Et sentralt formål med Nasjonal Agenda 21 er at den skal bidra til bedre koordinering og mer effektiv politikk for bærekraftig utvikling. Handlingsplanen er koordinert med, og bygger på, ulike eksisterende planer og strategier og vil slik bidra til en bedret integrasjon av politikken framover. Handlingsplanen skal i første rekke følges opp i de enkelte departementers meldinger og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag knyttet til bærekraftig utvikling. Dette vil bidra til at arbeidet med bærekraftig utvikling i årene framover blir en integrert del av de sentrale politiske prosessene. På miljøområdet vil handlingsplanen følges opp i Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. For å sørge for god koordinering mot hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk, vil Regjeringens arbeid for å følge opp handlingsplanen omtales i det årlige nasjonalbudsjettet og i langsiktige plandokumenter.

Ny informasjon vil gjøre det nødvendig å revidere de konkrete målsetningene som Nasjonal Agenda 21 bygger på. Politikken på ulike områder må justeres fortløpende i lys av ny informasjon, men handlingsplanen vil også gjennomgås og revideres med faste mellomrom. Som et utgangspunkt synes det hensiktsmessig at en foretar en slik revisjon hvert 4. år.

Arbeidet med bærekraftig utvikling har en langsiktig horisont. Analysene som arbeidet med bærekraftig utvikling baserer seg på, må også ha en tilstrekkelig lang horisont for å legge et godt grunnlag for handling i dag. Tidshorisonten for konkrete politiske mål vil avhenge av ulike faktorer, bl.a. internasjonale forpliktelser og mål som det internasjonale samfunnet har satt seg. Tusenenårsmålene har tallfestete mål for 2015.

På sentrale områder har planen konkrete mål og indikatorer. For å vurdere om en nærmer seg målene er det avgjørende å ikke bare ha indikatorer for historisk utvikling, men også ha en begrunnet oppfating av utviklingen framover. Som et ledd i oppfølgingen av handlingsplanen vil det derfor presenteres framskrivinger med konsistente analyser av utviklingen i økonomi og miljø.

Handlingsplanen presenterer et begrenset sett av foreløpige indikatorer på områder som er sentrale for bærekraftig utvikling. Det vil i løpet av høsten 2003 bli nedsatt et utvalg som vil arbeide videre med å utvikle indikatorer. Med utgangspunkt i utvalgets tilrådning vil det bli etablert et mer komplett sett av indikatorer. Mange høringsinstanser uttrykte et sterkt ønske om å delta i arbeidet med indikatorene.

Det vil bli utarbeidet årlige rapporter knyttet til utviklingen i indikatorene. Rapportene som vil bli sendt på åpen høring, vil kunne bli et viktig bidrag i oppfølging av handlingsplanen gjennom å bidra til å belyse utviklingen og skape oppmerksomhet rundt arbeidet med bærekraftig utvikling. Dette er også en viktig del av informasjonsstrategien for bærekraftig utvikling.

Arbeidet med bærekraftig utvikling må forankres politisk, organisatorisk og budsjettmessig, slik at det foreligger klare ansvarsforhold for oppfølgingen. Ulike land har på dette området valgt forskjellige løsninger. Mens enkelte land har knyttet dette ansvaret til regjeringssjefens kontor, har andre land lagt det til et departement eller et utvalg av departementer.

Arbeidet med den nasjonale handlingsplanen har vært ledet av statssekretærutvalget for Nasjonal Agenda 21. Utvalget har vært ledet av Finansdepartementet og har ellers bestått av representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet/Utvikling og Statsministerens kontor. Et slikt statssekretærutvalg, som dekker sentrale politikkområder knyttet til bærekraftig utvikling har vært en hensiktsmessig måte å politisk forankre arbeidet med handlingsplanen. I utkastet til handlingsplan ble det nevnt at en mulighet for å forankre det videre arbeidet med bærekraftig utvikling ville være å videreføre statssekretærutvalget. Denne løsningen fikk stor støtte blant høringsinstansene.

Regjeringen vil videreføre statssekretærutvalget ledet av Finansdepartementet. Utvalget vil bidra til oppfølgingen av handlingsplanen, ha ansvar for oppfølgingen når det gjelder indikatorer og være adressat for den årlige rapporten om utviklingen i indikatorene. Statssekretærutvalget vil bidra til å koordinere politikken for bærekraftig utvikling på tvers av departementer og politikkområder. Utvalget vil også ha en sentral rolle i myndighetenes dialog med ulike aktører. Regjeringen vil gjennom statssekretærutvalget invitere til dialog omkring trender og hovedutfordringer i forbindelse med de årlige rapportene om utviklingen i indikatorsettet. I denne sammenheng vil utvalget ønske velkommen forslag til hvordan negative trender kan snus og hvordan positive trender kan videreføres og forsterkes.

Statssekretærutvalget vil vurdere nye tiltak som er foreslått i høringsrunden og kanalisere forslagene til det enkelte departement. For øvrig vil statssekretærutvalget støtte det enkelte fagdepartement med å følge opp handlingsplanen på sine områder. Hvert departement vil i denne sammenheng være ansvarlig for den direkte dialogen med samfunnsaktører på sitt område.

En viktig del av oppfølgingen vil være å videreutvikle møteplasser mellom ulike aktører i arbeidet for bærekraftig utvikling, staten, kommuner, næringsliv og organisasjoner. Hvilke nye møteplasser som er påkrevd, må ses i lys av hva som i dag kan være udekkete behov. Det kan dreie seg om faste konferanser, nasjonale og lokale fora og fora som tar opp viktige deler av arbeidet med bærekraftig utvikling. Det vil legges opp til en dialog med lokalforvaltning, næringsliv og organisasjoner for å finne fram til egnede fora for kontakt.

Skolen vil ha en viktig rolle å spille når det gjelder å øke kunnskapen om bærekraftig utvikling. Opplæring i de komplekse sammenhengene knyttet til miljø og utviklingsspørsmål bør ha en viktig plass i opplæringen, og være forankret i læreplanene på alle trinn. Nettverk for miljølære er et hjelpemiddel som gir skolen støtte til slik opplæring. Hovedaktiviteten for elevene er undersøkelser i lokalmiljøet knyttet til biologisk mangfold, arealbruk, kulturminner, luft- og vannforurensning og deltakelse i kildesortering og avfallsgjenvinning mv. Oppgavene blir satt i et større globalt perspektiv. Læringsarbeidet er et tilskudd til det lokale Agenda 21-arbeidet.

Regjeringen vil utfordre kommuner, næringsliv og organisasjoner til å konkretisere hvordan ulike samfunnsaktører kan gi sine bidrag til en bærekraftig utvikling gjennom en partnerskapsstafett, der aktørene gjennom å vise til hvilken innsats man selv vil mobilisere utfordrer andre til å «gjøre det samme». Et formål med slike partnerskap bør være å fremme samarbeid på tvers av vante strukturer og utløse miljøforbedringer.

For å trekke befolkningen med i arbeidet med bærekraftig utvikling presenterer Regjeringen her en strategi for informasjonsarbeidet knyttet til bærekraftig utvikling. Dette ble allerede varslet i den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling som ble lagt fram i august 2002. Informasjonsstrategien er et viktig virkemiddel for å involvere flere i arbeidet med bærekraftig utvikling, og ikke minst for å kunne øke kunnskap, gi kompetanse og gjennom det endre adferd og handlingsmønstre hos alle aktører.

En bærekraftig utvikling forutsetter at alle deler av samfunnet bidrar med bærekraftige valg, beslutninger og handlinger. Det er derfor et viktig mål å øke kunnskap og bevissthet i samfunnet generelt om temaet bærekraftig utvikling og å involvere målgrupper spesielt i arbeidet for bærekraftig utvikling. Informasjon må vurderes i sammenheng med andre virkemidler som lover, regler og økonomiske tiltak.

Fem sentrale prinsipper ligger til grunn for kommunikasjonsstrategien. Prinsippet om kommunikasjon innebærer dialog med målgruppene. Prinsippet om aktiv informasjon skal sikre at sluttbruker får relevant informasjon og at staten er føre-var i forhold til dette. Helhetsprinsippet innebærer at informasjon om bærekraftig utvikling fremstår helhetlig, og gjenkjennelig uavhengig av hvilken myndighet som er avsender. Linjeprinsippet innebærer at resultatansvar knyttes til ansvaret for å vurdere informasjonsbehov og for å sette i gang tiltak. Kommunikasjonsarbeidet bør derfor planlegges og utføres som en integrert del av oppgaveløsningen. Prinsippet om informasjon som lederansvar innebærer at ledelsen har ansvar for å sikre et profesjonelt informasjonsarbeid, bruker informasjon som strategisk styringsredskap og integrerer informasjon i styringsdokumenter m.m.

Kommunikasjonsarbeidet bør være løpende. Hvert departement har et sektoransvar for å integrere miljøhensyn på egne områder, herunder kommunikasjonstiltak. Det er over skissert hvordan det videre arbeidet er tenkt mht forankring i sentralforvaltning og styringsdokumenter. Kommunikasjonsarbeidet skal knyttes nært opp til dette arbeidet, til årlig rapportering om status i arbeidet for bærekraftig utvikling og den videre behandling i statssekretærutvalget og i Regjeringen.

Ansvarlig sektor må foreta analyser for å fordele roller og ansvar mellom de forskjellige aktørene som til nå har engasjert seg i handlingsplanen. I noen tilfeller er det departementene, andre ganger er det mest hensiktsmessig å involvere andre samarbeidspartnere og videreformidlere, som f.eks bistands- eller miljøorganisasjoner, næringslivsorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner, Kommunenes sentralforbund, Lokal Agenda-nettverket mm. Det skal beskrives hvem som har ansvar for å oppnå resultater, hvilket mandat de ulike ansvarsområdene har og hvordan arbeidet er tenkt organisert. Ansvar for utvikling og iverksetting av kommunikasjonstiltak må være klart definert. Strategiene som lages på de enkelte områder skal være formulert kortfattet og enkelt, med tanke på at de skal ligge til grunn for planlegging og operative valg på flere nivå og områder.

I høringsuttalelsene ble arbeidet med en informasjons- og kommunikasjonsstrategi gitt høy prioritet av svært mange organisasjoner og høringsinstanser. Et gjennomgående synspunkt var at informasjonen måtte være konkret og målrettet, og ikke komme i form av generelle kampanjer. Dette er fullstendig i samsvar med Regjeringens opplegg for å knytte informasjonsarbeidet nært til oppfølgingen av handlingsplanen, med årlig rapportering, diskusjon og videreutvikling av planen. Informasjonsarbeidet vil på denne måten naturlig knyttes til de konkrete miljøtrusler og andre bærekraftutfordringer, til gjennomføring av de nasjonale målene, og til hva de forskjellige samfunnsaktører, organisert og enkeltvis, kan gjøre. En lang rekke organisasjoner viste stor interesse og iver etter å delta aktivt i arbeidet med informasjon, noe som er helt i tråd med Regjeringens ønske om å involvere organisasjoner, andre samarbeidspartnere og aktører i informasjonsarbeidet, både overfor egne medlemmer og overfor andre målgrupper og brukere.

Den enkelte sektoransvarlige skal beskrive hvilke konkrete mål man skal legge opp arbeidet etter, og hvordan milepæler skal vurderes og resultater evalueres. Målene bør være observerbare. Dette må sees i sammenheng med videreutvikling av et indikatorsett som kan belyse sentrale trekk i utviklingen.

En kommunikasjonsstrategi bør utvikles med sikte på bruk av tilgjengelige kanaler. Internett har vist seg som et effektivt medium, og det kan det være hensiktsmessig å utvikle/videreutvikle en internettportal for nasjonal agenda og hvor ulike målgrupper kan gå inn å hente informasjon etter behov, hvor man kan sikre dialog mellom de forskjellige målgrupper og hvor man kan finne lenker til andre relevante nettsteder. Som en videreføring av de allerede avholdte konferanser kan det være aktuelt å holde årlige konferanser med bred deltakelse om bærekraftig utvikling.