3 NHOs standardregler vedrørende konkurranseforbud
NHO har inngått standardregler vedrørende konkurranseforbud med NIF (Norske Sivilingeniørers Forening og NITO (Norges Ingeniørorganisasjon). Standardavtalen er fra 1992 og innebar i det vesentligste en avtalefesting av rettspraksis på området.
I standardavtalen er konkurranseforbud definert som følger:
«Et konkurranseforbud etter nedenstående bestemmelser er en bestemt geografisk og tidsmessig avgrenset forpliktelse som en Bedrift pålegger en Sivilingeniør etter særlig avtale med denne til ikke å drive eller ta ansettelse i, eller yte direkte eller indirekte bistand til virksomheter som beskjeftiger seg med oppgaver innenfor et nærmere avgrenset område i forbindelse med at Sivilingeniørens ansettelsesforhold i Bedriften bringes til opphør.»
Fra standardavtalen og merknadene fremgår det videre bl.a. at en slik standardavtale om konkurranseforbud kan inngås i forbindelse med arbeidskontrakten eller underveis i arbeidsforholdet. Hvis et krav fra bedriften om konkurranseforbudsavtale underveis i arbeidsforholdet blir avslått av arbeidstakeren, kan dette i verste fall medføre at vedkommende blir sagt opp, hvis vedkommende ikke kan omplasseres. En slik oppsigelse anses som saklig hvis kravet om konkurranseforbudsavtale ligger innenfor avtalelovens rammer.
Her følger noen av betingelser som gjelder for bruk av konkurranseforbudet i avtalen:
Bedriften kan ikke gjøre forbudet gjeldende eller kreve at det skal opprettholdes hvor arbeidstakeren fratrer eller har fratrådt etter oppsigelse fra arbeidsgiver, og det viser seg at oppsigelsen ikke har saklig grunn i bedriftens eller arbeidstakerens forhold. Det samme gjelder hvis arbeidstakeren har sagt opp sin stilling og oppsigelsen er en følge av kontraktsbrudd fra bedriftens side.
Normalt vil det bare være aktuelt for arbeidsgiver å bruke adgangen til å nedlegge konkurranseforbud når arbeidstakeren slutter for å gå over i annen stilling eller går av med pensjon, for å bli selvstendig næringsdrivende, konsulent osv.
Konkurranseforbudet skal være skriftlig, og det skal angi varighet og omfang, såvel virksomhetsmessig (arbeidsområde) som geografisk.
I alminnelighet blir konkurranseforbud ikke gitt varighet utover 2 år, men det hender i spesielle unntakstilfeller at man går ut over denne rammen.
Konkurranseforbudet gjelder såvel direkte som indirekte bistand. Med «indirekte bistand» er det bl.a. tenkt på tilfeller hvor arbeidstakeren via et konsulentfirma eller et forskningsinstitutt blir satt til å løse oppgaver som ligger innenfor konkurranseforbudets ramme.
Så lenge konkurranseforbudet varer, skal bedriften gi arbeidstakeren en godtgjørelse som normalt ikke settes lavere enn halvdelen av arbeidstakerens avlønning ved fratreden, dvs. den faste lønn med tillegg av eventuelle fordeler av økonomisk karakter.
Hvor bedriften har nedlagt konkurranseforbud overfor en arbeidstaker som er sagt opp på grunn av vesentlig misligholdelse av sine ansettelsesforhold, har arbeidstakeren normalt ikke krav på godtgjørelse for konkurranseforbudet.
Hvis bedriften og arbeidstakeren ikke skulle bli enige om størrelsen av godtgjørelsen, skal en slik uenighet søkes løst ved mekling og eventuell voldgift.
Imidlertid har det vist seg at standardreglene blir relativt lite brukt mellom partene. Grunnen til dette er at partene som regel avtaler særordninger istedenfor å bruke standardavtalen i sin helhet. Dette er det også åpnet for i standardreglene. Dette skaper bedre tilpassede avtaler om bl.a. konkurranseforbud i de enkelte tilfellene.