1 Leve med kulturminner – verdier som skal tas vare på og brukes

«Kulturarven er vegviseren på vegen mot en ukjent framtid og referansepunktet til fortiden. Uten slike rettesnorer blir samfunnet svekket og smuldrer opp.» Wangari Maathai, vinner av Nobels fredspris 2004

I St.meld. nr. 16 (2004–2005)Leve med kulturminnerpresenterer regjeringen en handlingsplan for kulturminnepolitikken fram mot 2020. Målet med tiltakene i handlingsplanen er å stoppe forfallet og tapet av verdifulle kulturminner. Politikken skal bidra til at kulturminner og kulturmiljøer kan gi også kommende generasjoner kunnskap og opplevelser. Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn. Meldingen er utarbeidet med bakgrunn i kulturminneutvalgets utredning, NOU 2002: 1Fortid former framtid – Utfordringer i en ny kulturminnepolitikkog høringen av denne .

Kulturarven forteller om utviklingen i samfunnet fram til i dag, og den er med på å prege beslutninger for framtiden. Både historiske bygninger, bymiljøer, arkeologiske spor og landskap er kulturminner. Alle kulturminner og kulturmiljøer inngår som elementer i samfunnets kollektive hukommelse. Kulturarven kan bidra med kunnskap, fortellinger og opplevelser som kan ha betydning for gruppers og det enkelte menneskets tilhørighet, selvforståelse, selvutvikling og trivsel.

I 2001 fremmet Unesco en universell deklarasjon om kulturelt mangfold der det blant annet heter at

« kulturelt mangfold er like nødvendig for menneskeheten som biologisk mangfold er for naturen. I et slikt perspektiv er det kulturelle mangfoldet menneskehetens felles arv og må erkjennes og sikres til beste for dagens og morgendagens generasjoner ».

Dagens generasjon er forpliktet til å forvalte kulturminnene med respekt for dem som har levd før oss, og med omtanke for dem som kommer etter.

Begrepet kulturarv favner et bredt spekter av materiell og immateriell arv fra tidligere tider. Med immateriell kulturarv menes for eksempel muntlige tradisjoner og uttrykk, inkludert språk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og festiviteter, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen og tradisjonelle håndverksferdigheter. Der annet ikke er presisert, blir begrepet kulturarv i denne meldingen begrenset til å omfatte faste kulturminner i det fysiske miljøet. Det omfatter også steder det knytter seg hendelser, tro og tradisjon til.

Kulturminner er uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelse. De gir muligheten til å forstå at mennesket inngår i en større sammenheng. Denne tilhørigheten og tryggheten i egen kultur er viktig også for å kunne møte andres kultur med respekt. Norge har alltid fått betydelige kulturelle impulser utenfra. I møte med fremmede kulturuttrykk har folk til alle tider latt seg inspirere av dem og gitt dem en lokal fortolkning. Mange av landets kulturminner er resultat av en utveksling av kunnskap og tradisjoner med mennesker fra andre kulturer og nasjoner. I en verden der ulike land og kulturer er brakt tettere sammen, blir kulturarven enda viktigere for kulturell selvforståelse og utveksling.

Dagens samfunnsutvikling innebærer store endringer i ulike næringer, bosetting og livsstil, og dermed også i bruken av arealer og bygninger. Blant annet medfører stor flytting fra distriktene til byene og deres nærområder mange utfordringer i forhold til å sikre kulturhistoriske verdier. I distriktene er det viktig å få til en bærekraftig bruk av kulturminner og kulturlandskap for å forhindre at de forfaller eller gror igjen. I byene er det viktig å integrere utvalgte kulturhistoriske verdier når områdene er i utvikling og omforming. Internasjonalt har flere nasjoner begynt å se på sin kulturarv som en viktig innfallsport til næringsutvikling og innovasjon. I framtiden vil kulturarven kunne få økt betydning i utviklingen og profileringen av regioner, byer og tettsteder, også her i Norge.

Kulturminner inngår nesten alltid i en større helhet med andre kulturminner og med landskapet som omgir dem. Alle landskap, fra tette bylandskap og jordbrukslandskap til tilsynelatende uberørte utmarks- eller fjellandskap, inneholder spor etter menneskene som har brukt dem gjennom tidene. For å forstå både historien og miljøet bedre er det viktig og spennende å se på sammenhengen mellom naturgrunnlaget og menneskenes bruk av det. Samspillet mellom naturen og kulturen skaper blant annet grunnlag for opplevelser knyttet til friluftsliv, som i seg selv også er en viktig del av landets kulturarv.

Større kulturmiljøer og landskap utgjør dessuten en viktig del av miljøets opplysningsbank. De forteller hvordan mennesket har tatt naturen i bruk, delvis omformet den og påvirket utviklingen av den. Kulturarven kan bidra med kunnskap om og innspill til en bærekraftig ressursforvaltning. Den kan gi innsikt i hvordan miljøproblemer er oppstått og forståelse for hvordan de kan løses. En avgjørende forutsetning for at samfunnsutviklingen skal være bærekraftig er at samfunnet treffer sine valg ut fra et langsiktig tidsperspektiv. Kulturminner og kulturmiljøer er ikke-fornybare ressurser. Ødelegges eller fjernes de, er de tapt for alltid.

I et langsiktig samfunnsøkonomisk perspektiv kan det være vesentlig mer lønnsomt å bevare verdifulle deler av bygningsmassen framfor å rive og bygge nytt.

Det faglige grunnlaget for kulturminnepolitikken bygger på mangfold. Norge skal kunne vise fram mangfoldet i historien og kulturen. Det er likevel ikke et mål å ta vare på alle kulturminner og kulturmiljøer. Det er derfor viktig å prioritere og å gjøre gjennomtenkte valg for framtiden. Dette er en sentral utfordring i den framtidige kulturminnepolitikken, og meldingen legger opp en ny kurs for dette.

For å få en bred demokratisk debatt om hva som skal tas vare på, er det behov for å ha kunnskap om den historiske bakgrunnen for de fysiske omgivelsene. Dette gjelder både på nasjonalt nivå og i forhold til internasjonale beslutninger som får innflytelse på hvordan byer og landskaper i Norge vil se ut om for eksempel 50–100 år. Det gjelder også i forhold til hvilke kulturminner og kulturmiljøer som blir overbrakt til de neste generasjonene.

Regjeringen vil at kulturarven skal få større betydning som kulturell, sosial og økonomisk ressurs. Dette stiller også nye krav til formidlingen og levendegjøringen av kulturminnene. Det skal legges vekt på å vise fram gode eksempler på hvordan kulturminner og kulturmiljøer kan brukes i nye sammenhenger. Formidlingen skal henvende seg til alle befolkningsgruppene.

Regjeringens kulturminnepolitikk baserer seg på at kulturminner har egenverdi og er viktige ressurser. Politikken skal stimulere til aktivt å ta vare på og bruke disse verdiene og legge grunnlag for å utvikle levende lokalsamfunn og næringsliv. En vurdering Riksantikvaren har foretatt av tilstanden til kulturminner over hele landet, viser at vesentlige deler av landets viktigste kulturarv vil gå til grunne hvis man ikke handler raskt.

Regjeringen la i november 2004 fram St.meld. nr. 8 (2004–2005) Perspektivmeldingen 2004 – utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi. Meldingen understreker at verdiskapingen skal skje innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Dette innebærer blant annet at samfunnet ikke skal skyve problemer og utfordringer foran seg og på den måten overlate til framtidige generasjoner å finne løsninger. Kulturminnepolitikken skal bidra til å forstå de historiske og kulturelle forutsetningene som ligger til grunn for dagens miljøutfordringer.

Kulturminneloven forteller hva kulturminner og kulturmiljøer er:

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.

Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.»

Og den forteller hvorfor de skal tas vare på:

«Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.»

Formålsbestemmelsen understreker at det er:

«et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.»