11 Internasjonalt samarbeid

Kulturminner er ofte et resultat av kontakt mellom ulike land og påvirkning på tvers av landegrenser. De er derfor en del av en felles arv. Sikring av kulturarven er i dag et internasjonalt anliggende og krever i økende grad internasjonalt samarbeid. Gjennom utviklingssamarbeidet kan Norge bidra til å fremme kulturelt mangfold, blant annet ved å støtte lokale krefters arbeid med å bevare kulturarven. Gjennom Unesco vil Norge støtte tiltak for kulturelle rettigheter og vern av kulturarven.

Kulturarven blir stadig viktigere for hvordan menneskene oppfatter seg selv og sitt eget ståsted i en verden der ulike land og kulturer er brakt tettere sammen. Samtidig fører internasjonaliseringen til at det enkelte lands kulturarv også blir sett på som et globalt anliggende. For å kunne samarbeide internasjonalt om å forvalte kulturarven er det nødvendig å respektere både egen og andres kultur og å være bevisst hvor viktig det kulturelle mangfoldet er.

Norge engasjerer seg sterkt internasjonalt i arbeidet for å bevare kulturarven, både den materielle (for eksempel bygninger) og den immaterielle (for eksempel håndverk, sagn og tradisjonell dans). Norge ser på den felles kulturarven som en kunnskapsbase og et mangfold som er en vesentlig del av grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Målet for Norges internasjonale engasjement er å sikre at kulturarven ikke blir misbrukt og ødelagt, og å ta vare på den som en mangfoldig ressurs som kan brukes av dagens og morgendagens mennesker.

Norges hovedkanaler for dette arbeidet er Unesco og utviklingssamarbeidet. De nye EØS-finansieringsordningene innebærer også at det eksplisitt blir satset på å sikre kulturminnene i de ti nye medlemslandene i EU, og i Hellas, Spania og Portugal.

Det foreligger seks internasjonale konvensjoner for kulturminneområdet som Norge enten har ratifisert eller godkjent. Gjennom disse konvensjonene er Norge forpliktet overfor det internasjonale samfunnet til å sikre og forvalte kulturarven på en forsvarlig måte. I all hovedsak legger bestemmelsene i kulturminneloven og plan- og bygningsloven det nødvendige lovmessige grunnlaget for å følge opp forpliktelsene. Meldingen legger opp til en politikk i samsvar med forpliktelsene som følger av ratifiseringen.

Disse seks konvensjonene omfatter kulturminnefeltet:

• Konvensjonen om vern av kulturminner i tilfelle væpnet konflikt, Unesco 1954 (Haag-konvensjonen)

• Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv, Unesco 1972 (Verdensarvkonvensjonen)

• Konvensjonen om vern av Europas faste kulturminner, Europarådet 1985 (Granada-konvensjonen)

• Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv, Europarådet 1992 (Valetta-konvensjonen)

• Den europeiske landskapskonvensjonen, Europarådet 2000

• Konvensjonen om stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander, Unidroit 1995

I tillegg har Norge tiltrådt flere konvensjoner som har betydning for urfolkenes og minoritetenes kulturarv:

• Konvensjonen om biologisk mangfold (artikkel 8), FN 1992

• FNs konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (artikkel 27)

• Konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, ILO 1989

• Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, 1994

Det er en viktig utfordring å hindre ulovlig utføring og salg av kulturminner på det illegale markedet. Regjeringen har derfor bedt om Stortingets samtykke til å ratifisere Konvensjonen av 14. november 1970 om tiltak for å forby og hindre ulovleg import og eksport av kulturgjenstandar og ulovleg overføring av eigedomsrett til kulturgjenstandar , Unesco, jf. St.prp. nr. 70 (2003–2004) og Ot.prp. nr. 76 (2003–2004).

Agenda 21, erklæringen fra FN-konferansen om miljø og utvikling fra 1992, og handlingsplanen etter toppmøtet i Johannesburg i 2002, inneholder også viktige føringer for arbeidet med verdens kulturarv.

Det internasjonale arbeidet på kulturminnefeltet skal styrkes gjennom å:

• følge aktivt opp de internasjonale konvensjonene og avtalene gjennom arbeidet i Unesco og Europarådet

• følge tettere opp de relevante prosessene i EU- og EØS-sammenheng når det gjelder EUs faglige arbeid på feltet og kravene i EØS-avtalen

• få til effektive former for nordisk samarbeid og arbeidsdeling på områder med felles utfordringer

• øke aktiviteten på kulturminnefeltet når det gjelder utviklingssamarbeidet

• legge større vekt på kulturminneforvaltning i det bilaterale miljøsamarbeidet med andre land

11.1 Unesco

Samarbeid om kulturarven på det globale planet skjer i hovedsak innenfor Unesco, som er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. Unesco er den eneste av FNs organisasjoner som har kultur i sitt mandat.

Regjeringen vil konsentrere samarbeidet med Unesco på kulturfeltet om følgende hovedområder:

• kulturelt mangfold og interkulturell dialog

• truet verdensarv

• vern av materiell og imateriell kulturarv

• kulturelle rettigheter, kulturindustri og opphavsrettigheter

Regjeringen vil legge økt vekt på å synliggjøre kultursamarbeidet med landene i sør, med tanke på en best mulig utnyttelse av kultur som en positiv drivkraft i utviklingsprosesser i årene som kommer. I dette arbeidet står forvaltning av kulturminnene sentralt.

11.1.1 Konvensjonen om vern av kulturminner i tilfelle væpnet konflikt (Haag-konvensjonen)

Haag-konvensjonen ble vedtatt i 1954. Den trådte i kraft i 1956 og ble ratifisert av Norge i 1961. Bakgrunnen var erfaringene med at kulturarv ble ødelagt under den andre verdenskrigen. Målet med Haag-konvensjonen er å fremme vern og respekt for kulturverdier og foreslå tiltak i fredstid som kan motvirke skader på kulturminnene som følge av en væpnet konflikt. Konvensjonen verner hele den materielle kulturarven. En tilleggsprotokoll (andre protokoll) ble vedtatt våren 1999. Den skal revitalisere 1954-konvensjonen og uttrykker klart at konvensjonen også gjelder ved interne konflikter i det enkelte land. Tilleggsprotokollen inneholder også bestemmelser om sanksjoner overfor land og enkeltpersoner som bryter konvensjonens forpliktelser.

De siste årene har vist at kulturminner i økende grad bevisst blir ødelagt i forbindelse med ulike former for krigføring. Departementet vil delta aktivt i det internasjonale samarbeidet for å styrke respekten for de kulturhistoriske verdiene i konfliktområder. Dette innebærer også å delta i arbeidet med å sikre kulturminner som har blitt skadet. Forsvaret spiller her en viktig rolle, ikke minst gjennom å delta i internasjonale operasjoner der de militære samarbeider med det sivile samfunnet. Regjeringen vil starte arbeidet med å ratifisere tilleggsprotokollen (andre protokoll fra 1999).

11.1.2 Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv

Verdensarvskonvensjonen ble vedtatt i 1972 og trådte i kraft i 1975. Norge ratifiserte konvensjonen i 1977, og den er i dag ratifisert av rundt 175 land. Den er den første miljøkonvensjonen som omfatter både kulturminne- og natursiden. Målet er å verne kultur- og naturarv som har framstående universell verdi sett fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt. Verdens kultur- og naturverdier skal bevares mot forfall og utslettelse. Partene er forpliktet til å delta i internasjonale samarbeids- og bistandsordninger.

Det er utarbeidet en ny samlet strategi for Norges Unesco-engasjement. Et viktig satsingsområde i strategien er å følge opp verdensarvkonvensjonen. Norge er valgt inn Unescos verdensarvkomité for perioden 2004–2007.

Departementet vil legge særlig vekt på arbeidet med å følge opp verdensarvkomiteens globale strategi for å oppnå en mer geografisk og tematisk representativ verdensarvliste. Aktuelle norske tiltak er å bidra til nominasjoner fra fattige og underrepresenterte land og å fremme initiativ for å styrke arbeidet med naturarven. Nominasjoner av nye norske verdensarvområder skal bidra til en mer tematisk representativ liste.

Departementet opprettet i mars 2002 Nordic World Heritage Foundation (NWHF) som en selvstendig stiftelse med formål å arbeide for gjennomføring og etterlevelse av verdensarvkonvensjonen i samarbeid og forståelse med Unesco. Stiftelsen skal blant annet fungere som et knutepunkt for de nordiske landenes innsats med å oppfylle konvensjonens intensjoner og krav. Gjennom en avtale med Unesco skal stiftelsen innenfor rammen av formålet fungere som et internasjonalt senter for oppfølgingen av verdensarvkonvensjonen.

11.2 Europarådet

Europarådet prioriterer arbeidet med menneskerettigheter, demokratisk stabilitet og rettsstatens prinsipper. Europarådet har i dag 46 medlemsland og har utviklet seg til en nærmest fullt ut alleuropeisk organisasjon.

Europarådet har vedtatt tre konvensjoner på kulturminneområdet: Granada-konvensjonen om vern av Europas faste kulturminner, Valetta-konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarven og Den europeiske landskapskonvensjonen. Norge har ratifisert alle tre.

Europarådet har satt ned en ekspertgruppe, som ved siste årsskifte leverte forslag til en ny rammekonvensjon om kulturarven som ressurs i samfunnsutviklingen og som område for samarbeid mellom medlemslandene. Norge har vært representert i denne ekspertgruppen. Rammekonvensjonen skal plassere kulturminnefeltet klarere inn i en politisk og sosial sammenheng enn tidligere, mer teknisk-faglige konvensjoner har gjort. Bestemmelsene som skal hindre at kulturarven blir misbrukt til nasjonalistiske og konfliktskapende formål, er ett av elementene i konvensjonen. Den legger også vekt på de frivillige organisasjonenes rolle, både som aktive samarbeidspartnere og konstruktive kritikere.

Norge vil fortsatt prioritere å arbeide for at kulturarven skal være en ressurs i utviklingen av samfunnet, også internasjonalt. Det samme gjelder arbeidet for å styrke de kulturelle menneskerettighetene.

11.2.1 Den europeiske landskapskonvensjonen

Samspillet mellom kultur og natur er et aktuelt tema i det internasjonale miljøvernarbeidet og står blant annet sentralt i Den europeiske landskapskonvensjonen. Landskapskonvensjonen ble lagt fram av Europarådet i 2000. Konvensjonen er ratifisert av Norge og trådte i kraft 1. mars 2004. Målet med konvensjonen er å sikre en bærekraftig utvikling av landskapet som et sentralt element i Europas samlete natur- og kulturarv.

Konvensjonen understreker at landskapet er dynamisk og under endring og påpeker at det er viktig å se landskapets enkeltelementer i en helhetlig sammenheng. Dette gjør det enklere å utvikle en mer helhetlig natur- og kulturminneforvaltning. Konvensjonen legger vekt på at landskapet er en «ressurs som er gunstig for økonomisk aktivitet» og at «vern, forvaltning og planlegging av landskap kan bidra til å skape arbeidsplasser» . Den legger også vekt på at befolkningen må delta og få medinnflytelse for å sikre at disse verdiene blir forvaltet på en god måte.

Departementet vil implementere landskapskonvensjonen som et viktig ledd i arbeidet med å utvikle en helhetlig landskapspolitikk. Aktuelle tiltak er å:

• integrere hensynet til landskap i politikken på områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap

• styrke kunnskapen og øke oppmerksomheten om landskap

• videreutvikle det internasjonale samarbeidet

Departementet vil følge opp dette gjennom samarbeid blant annet med de statlige sektorene, kommunesektoren og frivillige organisasjoner.

11.3 EU

Norge arbeider aktivt for at EU- og EØS-regelverket skal ha et høyt ambisjonsnivå på miljøvernområdet og at det skal medvirke til en bærekraftig utvikling, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004). Selv om kulturminneforvaltningen ikke er en spesifikk del av EØS-avtalen, vil samarbeidet med EU i årene som kommer bli viktig også på dette området. Vern av kulturarven er skrevet inn i forslaget til ny grunnlov i EU (artikkel 3.3) og som et eget prioritert område under de nye EØS-finansieringsordningene som er etablert i forbindelse med utvidelsen av EU og EØS i 2004.

Norge vil bidra til å utforme politikken på områder som berører kulturminneforvaltningen. Innsatsen vil særlig være rettet mot:

• beslutningsprosessene som har betydning for kulturminnefeltet, blant annet utformingen av nye rettsakter

• utviklingen av samarbeid og nettverk gjennom de nye EØS-finansieringsordningene

• utviklingen av et nytt kulturprogram for EU og EØS i forlengelsen av Kultur 2000

11.3.1 Direktiver med betydning for forvaltningen av kulturminner

Kulturpolitikk er det enkelte medlemslands ansvarsområde. Dette innebærer at det ikke er overført kompetanse fra nasjonalstatene til EU på dette området. Samarbeidet på kulturområdet skjer i hovedsak gjennom EUs rammeprogrammer, som Norge også er omfattet av gjennom EØS-avtalen.

Det finnes likevel en rekke rettsakter på andre områder av betydning for kulturminneforvaltningens arbeid. Disse er ofte vanskelige å identifisere, og enkelte EU-rettsakter som er implementert i den nasjonale lovgivningen, har hatt uheldige konsekvenser for forvaltningen av kulturminner.

Det er nå etablert en egen samarbeidsgruppe mellom kulturminneforvaltningene i EU- og EØS-området. Gruppen består av 13 land, med fire assosierte medlemmer. Riksantikvaren var én av initiativtakerne. Gruppen har to mål:

• et permanent samarbeid i forhold til EUs rettsakter og følgene de får for den nasjonale lovgivingen

• kartlegging av kulturminnesektorens betydning for europeisk sysselsetting og økonomi

For departementet er det viktig på et tidlig stadium å identifisere hvilke konsekvenser nye rettsakter kan ha for kulturminner og kulturmiljøer, slik at hensynene til kulturminnene blir integrert i regler og forskrifter. Dette bør være en fellesoppgave innenfor EU- og EØS-samarbeidet, og Norge vil arbeide for å etablere permanente systemer for en slik overvåking.

11.3.2 EUs rammeprogrammer

Norge er knyttet til flere av EUs rammeprogrammer gjennom EØS-avtalen, blant annet Kultur 2000 og EUs sjette rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Andre relevante EU-programmer der norske kulturminneaktører kan søke om tilskudd, er for eksempel Interreg og eContent.

Det er viktig at Norge engasjerer seg i det europeiske forsknings- og kultursamarbeidet innenfor EU-systemet for å få tilgang til oppdatert forskningsbasert kunnskap. I de fleste programområdene er det også mulig å trekke med tredjepartsland i Nord-Amerika, Afrika og Asia. Norge vil arbeide aktivt for å påvirke utformingen og implementeringen av det nye rammeprogrammet for kultur. Målet er at programmet skal gjenspeile den betydningen kulturarven har som tematisk samarbeidsområde. Det er videre et mål at det nye programmet skal legge vekt på europeisk samarbeid om både gamle og nye bevaringsmetoder. Programmet skal tre i kraft fra og med 2007.

11.3.3 EØS-finansieringsordninger

De neste årene skal Norge bidra med om lag 1,9 milliarder kroner årlig i forbindelse med utvidelsen av EU. Mottakerne er de ti nye medlemslandene, samt Hellas, Portugal og Spania. Finansieringsordningene gir Norge en mulighet til å utvikle samarbeidet i det utvidete EU, hvor miljø er et viktig satsingsområde.

Flere av mottakerlandene har markert at de ønsker å prioritere kulturminner i denne sammenhengen. Dette kan skape muligheter for samarbeid med norske aktører og dermed bidra til for eksempel utveksling av kunnskap om hvordan man sikrer kulturminneverdier og tar kulturminnene i bruk som ressurser i samfunnsutviklingen.

Norge har gode erfaringer fra samarbeid innenfor kulturminnefeltet med de baltiske landene og Polen. Regjeringen vil arbeide for å inkludere kulturminneprosjekter innenfor det videre arbeidet med EØS-finansieringsordningene og legge til rette for bruk av norsk kompetanse der dette er etterspurt.

11.4 Kulturminnesamarbeid under Nordisk ministerråd

Miljøsamarbeidet under Nordisk ministerråd er viktig for det nordiske samarbeidet på kulturminneområdet. De nordiske landene står overfor mange av de samme utfordringene og har mange fellestrekk, både når det gjelder historie, kultur og forvaltningstradisjoner. Dette gjør det mulig å få til felles prosjekter og utveksle verdifulle erfaringer og kompetanse.

De siste årene har blant annet landskap og kulturmiljø vært tema for ulike nordiske samarbeidsprosjekter. Implementering av Den europeiske landskapskonvensjonen og satsing på kystkultur vil for Norges del bli prioriterte samarbeidsfelt de nærmeste årene.

Regjeringene i Finland, Norge og Sverige har satt ned et ekspertutvalg som i 2005 skal fremme et forslag til Nordisk samekonvensjon. Dette utvalget skal også vurdere den samiske kulturminneforvaltningen.

11.5 Kulturminnesamarbeid i Russland

Samarbeidet med Nordvest-Russland på kulturminnefeltet har gitt gode resultater. Dette er en del av et større samarbeid på hele miljøvernfeltet. De berørte lokalsamfunnene har fått hjelp til å sette i stand viktige kulturminner og til å revitalisere næringsvirksomhet og sosiale nettverk. Begge parter har også bidratt med vesentlig kunnskap og kompetanse til felles nytte. Arbeidet på Solovki-øyene i Kvitsjøen og Kenozero nasjonalpark er gode eksempler på dette.

De konkrete resultatene styrker den mellomfolkelige kontakten og arbeidet med andre miljøutfordringer. Samarbeidet med Nordvest-Russland vil bli videreført og vil fokusere mer på de grensenære områdene og ulike gruppers og urfolks kulturminner og kulturmiljøer. Kompetansebygging står sentralt i dette samarbeidet.

11.6 Kulturminneforvaltning og utviklingssamarbeid

St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk (utviklingsmeldingen) tar utgangspunkt i at kulturelle rettigheter er en del av de universelle menneskerettighetene, slik de kommer til uttrykk gjennom FNs menneskerettighetserklæring og konvensjonene om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I dette ligger at ethvert folk har rett til å utvikle og pleie sin egen kultur og at enhver kultur har verdier som må respekteres og bevares, som en forutsetning for globalt mangfold. Meldingen slår fast at støtte til kultur gjennom utviklingssamarbeidet skal fremme menneskerettighetene generelt og ytringsfrihet spesielt. Dette skal skje gjennom utvekslingstiltak og støtte til oppbygging av institusjoner av betydning for et fritt og variert kulturliv og for vern av kulturminner. Kultursamarbeidet inngår i en bredt anlagt politikk for global fattigdomsbekjempelse, og skal bidra til å realisere FNs tusenårsmål.

Kulturminneforvaltning inngår som en viktig del av Norges kultursamarbeid med utviklingsland. Virksomheten forvaltes av Utenriksdepartementet, og finansieres i all hovedsak over særbevilgningen for kultur (Globale ordninger, kapittel 160, post 73, Kultursamarbeid Sør).

I utviklingsmeldingen varslet regjeringen en egen strategi for Norges samarbeid med utviklingsland på kultur- og idrettsområdet. Dette arbeidet vil bli ferdig i løpet av 2005. Målet er å sikre bredere tilgang til kulturgoder og skape bedre vilkår for fri kulturell utfoldelse og deltakelse i sør. Det er også et mål at kulturarven kan bidra positivt til en bærekraftig utvikling og kan legge til rette for økt kunnskap og kontakt på tvers av politiske og religiøse skillelinjer. Kultursamarbeidet skal videre fremme formidling av mer nyanserte bilder av andre kulturer, styrke sivile samfunn i sør og fremme gjensidig og likeverdig samarbeid mellom kulturinstitusjoner i Norge og i sør. Vern av kulturminner står helt sentralt i dette arbeidet.

Ved behandlingen av utviklingsmeldingen ba Stortinget regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for den samlete miljøinnsatsen i norsk utviklingssamarbeid, jf. Innst. S. nr. 93 (2004–2005). Kulturminnefeltet er en del av miljøstrategien for utviklingssamarbeidet. I arbeidet med handlingsplanen vil regjeringen derfor videreføre kulturminnefeltet som del av den samlete miljøinnsatsen i utviklingssamarbeidet.

Kulturarven vitner om både særpreg og utveksling av kunnskap og impulser mellom ulike kulturer. En god formidling og forvaltning av kulturminner står sentralt i arbeidet for å opprettholde det kulturelle mangfoldet, både nasjonalt og globalt, og vil ofte være relevant i forhold til minoriteters rettigheter.

Utviklingsmeldingen gjenspeiler handlingsplanen fra FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i 2002. Handlingsplanen slår fast at respekt for det kulturelle mangfoldet er en viktig forutsetning for en bærekraftig utvikling og for å sikre at denne utviklingen kommer alle til gode. Liknende perspektiver ligger til grunn for Utenriksdepartementets Strategi for miljørettet utviklingssamarbeid 1997–2005 og Kamp mot fattigdom – Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015.

Aktiv bruk av kulturarven bidrar til en utvikling som tar utgangspunkt i egne kunnskaper og naturressurser. En slik utvikling nedenfra kan støtte opp under evnen til selvstyre, og ha viktige demokratiske aspekter. I tillegg kan kulturminnefeltet utgjøre et viktig grunnlag for sosial, økonomisk og kulturell utvikling. Dette gjør forvaltningen av kulturminner til et viktig redskap for en langsiktig og varig bekjempelse av fattigdom og økonomisk avhengighet.

Kulturminner og kulturmiljøer viser hvordan menneskene har tilpasset seg naturens økosystemer og er en viktig kunnskapsbase i lokalsamfunnene. Bruk og videreutvikling av denne erfaringsbaserte kunnskapen i utviklingen av samfunnene innebærer blant annet å ta utgangspunkt i lokale naturressurser og teknikker. En slik tilnærming vil ofte gi resultater som både er rimeligere, mer miljøvennlige og mer robuste enn importerte løsninger. Dette gjelder blant annet innenfor bygningssektoren. I andre sammenhenger kan vern og bruk av kulturminner gi grunnlag for betydelige inntekter, for eksempel i tilknytning til turisme. Ved å legge til rette for kulturminner og kulturmiljøer som turistmål kan disse fungere som inntektskilder for lokalsamfunn, regioner og nasjoner.

En viktig utfordring i forholdet mellom turisme og verdensarv i fattige land er knyttet til strategier og tiltak for en bærekraftig turisme som både ivaretar økonomiske interesser, respekterer kulturminnenes tålegrenser og fremmer forståelse av og respekt for den lokale befolkningen.

Unescos faglige ekspertise og brede internasjonale nettverk gjør organisasjonen til en viktig kanal for norsk støtte til vern og fremme av kulturarven i sør.