8 Kunnskap

Kunnskap om kulturminner og kulturmiljøer er grunnleggende både for en god forvaltning og for å kunne formidle historien og gi folk opplevelser. Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget gjennom å øke forskningsinnsatsen, gi skolen bedre tilbud om å ta kulturarven i bruk gjennom Den kulturelle skolesekken, utvide utdanningsmulighetene innenfor de tradisjonelle håndverksfagene og utvikle gode registre og overvåkingssystemer. En viktig del av regjeringens politikk er å gjøre kunnskapen lett tilgjengelig. Dette forutsetter blant annet et godt samarbeid mellom kulturminnemyndighetene og museene. Regjeringen vil særlig rette satsingen mot barn og unge og mot minoritetsgruppenes kulturarv i det flerkulturelle Norge.

8.1 Kulturminner som kilder til kunnskap og opplevelse

Kulturminner og kulturmiljøer er uerstattelige kilder til kunnskap om den historiske utviklingen av omgivelsene og om menneskenes forhold til hverandre og til naturen. De arkeologiske kulturminnene er ofte de eneste kildene til kunnskap om den eldste historien. Kulturminner og kulturmiljøer supplerer også andre vitenskapelige kilder og fagfelt, som naturvitenskap, geografi og tekniske fag.

Kulturminner er i tillegg verdifulle kilder til kunnskap om eldre tiders håndverksteknikker, metoder og materialbruk, kunnskaper som er viktige for å vedlikeholde eksisterende bebyggelse og for å videreutvikle holdbare materialer og metoder i bygge- og anleggsbransjen. Denne typen kunnskap er grunnleggende for å sikre en bærekraftig byggforvaltning.

Forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer skal være tuftet på et solid kunnskapsgrunnlag. Oppbygging og formidling av kunnskap er derfor viktig for utviklingen av kulturminnepolitikken.

Forskning på og overvåking av kulturminner og kulturmiljøer skal styrkes. Eiere, rettighetshavere, brukere og allmennheten skal få bedre tilgang til informasjon og kunnskap, blant annet ved at data og dokumentasjon blir gjort tilgjengelig i databaser.

8.2 Kulturarven i det flerkulturelle Norge

Til alle tider har folk flyttet inn og ut av området som i dag utgjør staten Norge. Dette gjenspeiler seg også i landets kulturarv. De siste 35 årene har imidlertid innvandringen hatt et større omfang og en annen sammensetning enn tidligere. Norge er blitt et samfunn med større kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold, bestående av mennesker med ulike opprinnelser, språk, tradisjoner og skikker. Særlig innvandringen av mennesker fra ikke-vestlige land stiller samfunnet overfor nye muligheter og utfordringer.

I tillegg til å ta vare på norsk kulturarv handler kulturminneforvaltning i det flerkulturelle Norge om å dokumentere, formidle og ta vare på kulturarv med tilknytning til:

• samene som urfolk

• de fem nasjonale minoritetene – jødene, kvenene, rom, romanifolket og skogfinnene

• de nyere minoritetsgruppene – de siste 35 årenes innvandrere

8.2.1 Den samiske kulturminneforvaltningen

Sikring av samiske kulturminner og kulturmiljøer er hjemlet i kulturminneloven, og det er etablert en egen kulturminneforvaltning under Sametinget. Særskilte forhold knyttet til samisk kulturminneforvaltning behandles i kapittel 9.4.

8.2.2 De nasjonale minoritetene

Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. De nasjonale minoritetene i Norge er jødene, kvenene, rom (sigøynerne), romani (taterne) og skogfinnene. Norge er forpliktet til å legge til rette for at disse gruppenes kulturarv blir bevart og utviklet, jf. konvensjonens artikkel 5. Dette arbeidet er i en startfase.

Museene har de siste årene i økende grad rettet søkelyset mot arbeidet med å dokumentere og sikre disse delene av kulturarven. Forskjellige museer har tatt et hovedansvar for ulike nasjonale minoriteter. Riksantikvaren startet i 2004 et prosjekt med å kartlegge kulturminner og kulturmiljøer med tilknytning til de nasjonale minoritetene, i samarbeid med minoritetsgruppenes miljøer. Målet er å utarbeide en verneplan for de nasjonale minoritetenes kulturminner og kulturmiljøer.

8.2.3 De nyere minoritetsgruppene

Innvandringen gjennom de siste 35 årene har spesielt vært merkbar i de større byene, med Oslo i en særstilling. En tredel av personene med en annen bakgrunn enn norsk bor i hovedstaden, der de utgjør bortimot 20 prosent av folketallet. I begynnelsen av 2004 var det bare to kommuner i landet som ikke hadde innvandrere fra ikke-vestlige land. Over en halv million mennesker i dagens Norge har én eller to foreldre som er født utenfor Norge. De fleste barn av ikke-vestlige innvandrere går fremdeles i barneskolen, og skolen er derfor en sentral og viktig møteplass for kulturutveksling.

8.2.4 Utfordringer for kulturminneforvaltningen

Hittil har lite vært gjort for å sikre de nasjonale minoritetenes og de nyere minoritetsgruppenes kulturarv. I den offentlige forvaltningens arbeid med å sikre de ulike minoritetenes kulturarv er det en utfordring å håndtere kulturelle uttrykk man selv er relativt lite kjent og fortrolig med. Det kan være både fellestrekk og forskjeller i arbeidet med de minoritetsgruppene som har bodd i Norge i flere hundre år og de som har oppholdt seg her en relativt kort periode. Dette innebærer blant annet at det stilles store krav til dialogen med og medvirkningen fra de ulike gruppene og generasjonene blant minoritetene.

Arbeidet med å sikre minoritetenes kulturarv er relativt nytt, og det vil ta tid å utvikle det. Som ledd i museumsreformen skal det etableres et nasjonalt nettverk for institusjoner som arbeider med de ulike minoritetenes kulturarv.

Strategier og tiltak

Regjeringen vil øke innsatsen rettet mot den flerkulturelle kulturarven og tar sikte på at det videre arbeidet organiseres som et større og samordnet prosjekt mellom kulturminneforvaltningen og museumssektoren i samarbeid med minoritetsgruppenes miljøer. Prosjektet vil gå over fem til ti år.

Det er også svært viktig at kulturarven knyttet til det kulturelle mangfoldet blir synliggjort gjennom arbeidet med Den kulturelle skolesekken.

St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 tar opp andre kulturpolitiske utfordringer for det flerkulturelle samfunnet.

8.3 Kulturminner som tema i utdanningen

8.3.1 Grunnskolen

Stortinget behandlet våren 2004 St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring , jf. Innst. S. nr. 268 (2003–2004) . Meldingen framhever at skolen skal formidle kulturarven og gi elevene en god allmennutdanning. På grunnlag av Stortingets behandling, skal Kunnskapsløftet gjennomføres fra 2006 som en reform i grunnopplæringen. I følge Læringsplakaten , som skal legges til grunn for grunnskolen og den videregående opplæringen, skal grunnopplæringen blant annet stimulere elevenes og lærlingenes lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet. Den generelle delen av læreplanverket for grunnskolen, den videregående opplæringen og voksenopplæringen videreføres. Her blir det lagt stor vekt på blant annet kulturarv og identitet.

Kulturminner og kulturmiljøer er rike ressurser til kunnskap og opplevelser for barn og unge, og bør i større grad brukes som kunnskapskilder og pedagogisk virkemiddel framover.

Kulturarven er et vesentlig element i Den kulturelle skolesekken. For mange museer, som alltid har hatt grunnskoleelever som en viktig målgruppe, representerer Den kulturelle skolesekken en viktig stimulans, og antallet skoleelever som deltar i organisert omvisning eller andre aktiviteter ved museene, har økt betydelig. I 2005 vil rundt 160 millioner kroner av overskuddet fra spillemidlene settes av til Den kulturelle skolesekken. 80 prosent av midlene skal i 2005 gå til lokale og regionale tiltak. De sentrale midlene blir disponert til utvikling, produksjon og formidling av ulike kulturuttrykk (musikk, scenekunst, visuelle kunstarter og film). Fordelingen skal ligge fast til og med skoleåret 2006/2007. Tiltaket vil bli evaluert i 2006.

Hovedutfordringer

Erfaringer viser at flere fylkeskommuner, kommuner og skoler har lagt vekt på kulturminner i gjennomføringen av Den kulturelle skolesekken, men det er fortsatt store uutnyttete muligheter. Det er rom for å øke aktivitetene knyttet til kulturarven innenfor de lokale og regionale midlene. For at kulturminnene skal få en tilstrekkelig plass i satsingen, er det nødvendig med større oppmerksomhet rundt feltet. En utfordring er å styrke samarbeidet mellom de ulike aktørene, fra fylkeskommunen regionalt til den enkelte skolen lokalt. Kulturminneforvaltningen bør blant annet samarbeide med museene om å ta i bruk strukturene og nettverkene som er etablert. Det internettbaserte Nettverk for miljølære inneholder mange forskjellige aktiviteter på hele miljøfeltet, også aktiviteter knyttet til kulturminner og kulturlandskap. Det er gode muligheter for å ta disse aktivitetene inn i Den kulturelle skolesekken.

Strategier og tiltak

Departementet vil stimulere til at det legges større vekt på kulturarven i Den kulturelle skolesekken, både regionalt og lokalt.

Dette kan skje gjennom å:

• gi støtte til pilotprosjekter i ulike regioner for å inspirere til og gi modeller for hvordan kulturminnene kan inngå i Den kulturelle skolesekken

• ta i bruk regionale møteplasser mellom skolene, forvaltningen, museene, kulturarbeidere og andre aktuelle aktører for idéutveksling, erfaringsoverføring og prosjektutvikling

• samordne relevante aktiviteter i Nettverk for miljølære og Den kulturelle skolesekken

Det skal blant annet legges vekt på hvordan samspillet mellom ulike kultur- og kunstuttrykk rundt et kulturminne kan stimulere til nysgjerrighet og kunnskap.

Departementet vil samarbeide med de involverte aktørene om gjennomføringen.

8.3.2 Yrkesfag

I oppfølgingen av St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring vil Utdannings- og forskningsdepartementet foreta en strukturell og innholdsmessig gjennomgang av alle yrkesfagene i den videregående opplæringen. Utdannings- og forskningsdepartementet mener at det i denne forbindelse også vil være naturlig å vurdere enkelte lærefags status. Som for eksempel at enkelte lærefag skal kunne tilbys som påbygginger på bredere fag eller som spesialiseringer innenfor eksisterende fag. Dette kan være aktuelt for enkelte håndverksfag med stor grad av faglig spesialisering, som krever modenhet og bredere kulturell forståelse enn det som er forutsatt i grunnopplæringen. Med en ny lov om fagskole mener Utdannings- og forskningsdepartementet at forutsetningene nå er bedre enn tidligere for å kunne legge yrkesfaglige tilbud til dette nivået. Eventuelle endringer vil bli vurdert sammen med partene i arbeidslivet.

Som en del av dette, skal departementet vurdere hvordan kunnskap om forvaltningen av kulturminneverdier i eksisterende bebyggelse bedre kan integreres innenfor relevante yrkesfag.

8.3.3 Entreprenørskap i utdanningen

Regjeringen la våren 2004 fram strategien « Se mulighetene og gjør noe med dem!» , en strategi for entreprenørskap i utdanningen. Strategien har tiltak for hele utdanningsløpet og stimulerer til en bred forståelse av entreprenørskap. Kreativitet og stimulering av nysgjerrighet er viktige elementer. Entreprenørskap drives allerede i mange former i skolen, og mulighetene for å kombinere dette med andre aktiviteter og samarbeide med ulike aktører er store.

Strategier og tiltak

I forbindelse med satsingen på verdiskaping med grunnlag i kulturminner og kulturmiljøer, vil departementet ta initiativ til å samarbeide med skoler for å sette i gang forsøk med elever fra ulike klassetrinn knyttet til prosjekter i verdiskapingsprogrammet for kulturminner.

8.3.4 Høyere utdanning og etter- og videreutdanning

På universiteter og høgskoler blir det undervist i kulturminnerelaterte fag og emner på alle nivåer. Mye av utdanningen skjer innenfor de tradisjonelle humanistiske og kulturhistoriske fagene, som arkeologi, etnologi, kunsthistorie og historie og innenfor arkitekt- og landskapsarkitektutdanningen. Fra 1998 ble det etablert en konserveringsutdanning ved Universitetet i Oslo.

Kulturminneforvaltning eksisterer foreløpig ikke som egen fagutdanning, men situasjonen er i endring. Flere universiteter og høgskoler er i gang med å etablere egne utdanningstilbud.

Riksantikvaren etablerte i 2001 et prosjekt for å styrke og samordne studietiltak knyttet til forvaltning av kulturminner ved universitetene og høgskolene. Målet er at en bachelorgrad i kulturminneforvaltning skal være på plass innen utgangen av 2005. Hensikten med både grunnkurs og påbyggingsmoduler er å heve kompetansen innenfor ulike sektorer og i den regionale og kommunale forvaltningen.

Hovedutfordringer

Tilbud om etter- og videreutdanning for håndverkere har lenge vært etterspurt, både fra håndverkerne selv, eiere, brukere, eiendomsutviklere og kulturminneforvaltningen. Innenfor bygningsrelaterte fag er det lite undervisning i rehabilitering og bygningsvern, til tross for at ca. 50 prosent av den byggemeldte virksomheten gjelder eksisterende bebyggelse. Flere av bygningsvernsentrene tilbyr, eller planlegger, kurs i etter- og videreutdanning av håndverkere. Riksantikvaren driver også opplæring av håndverkere gjennom nasjonale satsinger, som for eksempel middelalderprogrammet og et prosjekt om konservering av middelalderruiner. For å sikre at tradisjonelle håndverksfag, blant annet knyttet til bygningsarven, har tilstrekkelig kapasitet, er det imidlertid også behov for permanente og formaliserte tilbud om etter- og videreutdanning.

Strategier og tiltak

Departementet vil arbeide for en planmessig utvikling av slike tilbud, for eksempel ved relevante fagskoler. Departementet vil også vurdere hvordan utdanningstilbudet innenfor rehabilitering og bygningsvern kan bli bedre innenfor arkitektstudiet, ingeniørstudiet og andre bygningsrelaterte studier.

Kulturminneforvaltningen og museene har god erfaring med stipendiatordningen for å opprettholde og videreføre viktige tradisjonelle håndverksfag. I videreutviklingen av tilbudene skal det videreføres tiltak som ivaretar disse behovene.

8.4 Forskning og overvåking – kunnskap for framtiden

Hovedutfordringer

Dagens samfunnsutvikling krever mer og delvis annen kunnskap enn det tradisjonell disiplinforskning knyttet til kulturminner og kulturmiljøer kan levere. Det er behov for en mer tverrfaglig forskning, og en av hovedutfordringene ligger i å koble samfunnsforskning og mer tradisjonell kulturhistorisk forskning. Det er også behov for et bredere internasjonalt perspektiv og samarbeid i kulturminneforskningen. Dessuten er en helhetlig og relevant kulturminneforskning avhengig av at de ulike sektorene tar ansvar også på forskningssiden.

Kunnskap om kulturminnenes tilstand, hvordan den utvikler seg og årsaken til endringene er en grunnleggende forutsetning for en ansvarlig politikkutvikling.

Strategier og tiltak

Departementet vil legge til rette for en målrettet og økt innsats, blant annet gjennom å stimulere til nettverksbygging og gjennom å styrke forskningen. Departementet vil også legge til rette for en økt og langsiktig oppbygging av en systematisk miljøovervåking på kulturminnefeltet.

8.4.1 Aktuelle forskningsutfordringer

Tradisjonelt har grunnforskningen stått sentralt innenfor den kulturhistoriske forskningen. En gjennomgang av relevante forskningsprogrammer i Norges forskningsråd viser en gradvis endring fra objektorientert forskning til bredere og mer tverrfaglige problemstillinger og et mer anvendt perspektiv.

Utviklingen viser at det har tatt tid å bygge opp forskningsmiljøer på området. Status i dag er at det etableres nye nettverk som gir grunnlag for forskning med et bredere tverrfaglig perspektiv.

Hovedutfordringer

Forskingen skal bidra til å dekke kulturminneforvaltingens langsiktige kunnskapsbehov. Norges forskningsråd har lagt rapporten Kulturminner og kulturmiljøer – utredninger av forskningsbehov 2004–2014 til grunn for sin innsats på feltet framover. Utredningen beskriver forskningsutfordringene og legger vekt på å få fram forskning som ser kulturminner og kulturmiljøer i et samfunnsmessig perspektiv. Den har tre overordnete perspektiver for forskningen:

• kulturminner og kulturmiljøer som politikkområde og forvaltningsarena

• kulturminner og kulturmiljøer som kulturprodukt og kulturell praksis integrert i folks hverdag

• kulturminner og kulturmiljøer som materiell struktur

For perioden 2005–2009 har departementet prioritert at viktige forskningsbaserte kunnskapsbehov for forvaltingen ligger innenfor temaene:

• integrert forvaltning og utvikling av kulturminner, kulturmiljøer og landskap

• aktører og medvirkning i kulturminneforvaltningen

• internasjonale prosesser og rammevilkår – effekter på kulturminner og kulturmiljøer og forvaltingen av disse

• samiske kulturminner og kulturmiljøer

FoU-behovene knyttet til verdiskaping og kystkultur er store. Forskning innenfor disse områdene vil bli prioritert og integrert der det er naturlig og hensiktsmessig.

Fagspesifikk kulturminneforskning forutsettes dekket over grunnforskningsmidlene i Norges forskningsråd. Det er få midler til grunnforskning, noe som rammer viktige deler av kunnskapsproduksjonen.

Strategier og tiltak

Forskning finansiert av Norges forskningsråd må ses i et langsiktig perspektiv. Kunnskapsbehov og problemstillinger som raskt må dekkes, kan løses gjennom utviklingsarbeid og til dels anvendt forskning. Dessuten har forvaltningen behov for å gjennomføre utviklingsprosjekter som kan bidra til å tilpasse resultater av grunnforskningen og den anvendte forskningen slik at disse kan bli implementert i forvaltningens arbeid.

Departementet vil i samarbeid med Norges forskningsråd følge opp utredningen Kulturminner og kulturmiljøer – utredninger av forskningsbehov 2004–2014, og arbeide for at kulturminnetemaet integreres i aktuelle tverrfaglige programmer.

8.4.2 Norsk institutt for kulturminneforskning

Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku) ble opprettet av Miljøverndepartementet i 1994, som en del av stiftelsen Nina-Niku. 1. januar 2003 ble Niku skilt ut som egen stiftelse. Stiftelsen har rundt 70 ansatte, størstedelen forskere og konservatorer, og hadde i 2003 en brutto omsetning på 45 millioner kroner. Niku er ett av seks miljøinstitutter som inngår i Miljøalliansen. Disse er sentralinstitutt innenfor sine områder for miljøforvaltningen, skal fungere som nasjonale kompetansesentre og ha en kunnskapsstrategisk rolle overfor forvaltningen.

Niku er landets eneste frittstående FoU-institutt på humaniorafeltet. Instituttet deltar både i nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter og forskningsoppdrag. Det har landets største konserveringsatelier med rundt 15 fast ansatte konservatorer. Det har stor kompetanse på bevaring av kirkekunst og inventar, med spesiell vekt på kunst fra middelalderen.

Hovedutfordringer

Departementet mener Niku bør utvikles videre som et sentralt FoU-institutt for kulturminneforskning.

Strategier og tiltak

Følgende nasjonale oppgaver kan være aktuelle for Niku:

• å ivareta viktig kompetanse, kunnskap og nettverksfunksjoner på kulturminnefeltets høyest prioriterte områder

• å være en aktør med beredskap og spisskompetanse på nasjonalt prioriterte arbeidsfelt

• å videreutvikle konserveringsatelieret for å møte behovet for og etterspørselen etter tjenester i både privat og offentlig sektor

8.4.3 Universitetsmuseene og sjøfartsmuseene

De kulturhistoriske museene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og Arkeologisk museum i Stavanger er alle nasjonale kompetansesentre innenfor sine geografiske ansvarsområder. De har viktig kunnskap og kompetanse knyttet til arkeologiske kulturminner og er aktører med beredskap og spisskompetanse i forhold til forvaltningen. Disse museene forestår utgravinger med tilhørende forskning innenfor sine geografiske ansvarsområder. Universitetsmuseene forvalter hovedtyngden av norske museers naturhistoriske og arkeologiske samlinger.

På samme måte er sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen og de kulturhistoriske museene ved universitetene i Trondheim og Tromsø nasjonale kompetansemiljøer for marinarkeologi innenfor sine geografiske ansvarsområder.

Strategier og tiltak

Regjeringen satte høsten 2004 ned et offentlig utvalg som skal vurdere universitetsmuseenes rolle i det norske museumslandskapet og de utfordringene de står overfor, blant annet i forhold til kulturminneforvaltningen. Utvalget skal avgi sin innstilling innen november 2005.

8.4.4 Miljøovervåking av kulturminner og kulturmiljøer

Miljøovervåking er en viktig bærebjelke i en kunnskapsbasert forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Overvåking innebærer systematisk, forutsigbar og langsiktig innsamling av data som angår miljøtilstanden og forhold som påvirker den. Kulturminneforvaltningen og sektorene skal blant annet kunne rapportere på nøkkeltall og nasjonale resultatmål for å sikre at Norge oppfyller de internasjonale forpliktelsene og at utviklingstendenser varsles på et tidlig stadium

Overvåking gir grunnlag for en betydelig produksjon av kunnskap og publikumsrettet informasjon. Et viktig kjennetegn ved miljøovervåking er den tette koplingen mot forskning. Resultatene fra overvåkingen leverer bakgrunnsmateriell for fordypende forskning. Overvåking kan også identifisere nye kunnskapsbehov.

Denne typen kunnskapsoppbygging er et viktig grunnlag for politiske beslutninger og for å kunne sette inn tiltak mot forringelse og tap.

Hovedutfordringer

Miljøovervåking av kulturminner er et forholdsvis nytt område innenfor miljøforvaltningen, og det er behov for å styrke dette feltet.

Strategier og tiltak

Departementet vil derfor legge til rette for en langsiktig styrking av miljøovervåkingen på kulturminnefeltet gjennom å utvikle overvåkingsmetoder og indikatorer tilpasset feltet og benytte statistikkmuligheten i Kostra-systemet. For å nå målet om å ta vare på et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer er det nødvendig å forbedre stedfestet informasjon om kulturminner slik at man også får et tilfredstillende statusgrunnlag for overvåking.

Statens naturoppsyn

Statens naturoppsyn skal blant annet føre kontroll med at kulturminneloven blir overholdt. Lov om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven) ble vedtatt i 1996. Statens naturoppsyn skal forebygge miljøkriminalitet, veilede og informere, samtidig som det kan drive skjøtsel, tilrettelegging, registrering og dokumentasjon. På kulturminneområdet er det særlig oppsyn med kulturminner i fjellet som hittil har fått oppmerksomhet, men det er også fokusert på marine kulturminner.

Hovedutfordringer

Det er behov for bedre integrering av kulturminneoppsyn i Statens naturoppsyns virksomhet.

Strategier og tiltak

Departementet vil møte denne utfordringen, blant annet gjennom kompetanseheving og tilstandsovervåking av kulturminner og kulturmiljøer.

8.5 Kulturminnedatabaser

Kulturminneforvaltningen har registre over flere viktige kategorier kulturminner. Informasjonen er imidlertid spredt på mange ulike institusjoner, mye av den er lite tilgjengelig og ikke alt er systematisert og tilpasset bruk i databaser. I 1991 opphørte kulturminneregistreringene for Økonomisk kartverk, og siden er registreringer vesentlig utført i forbindelse med løpende planbehandling. Registrene er på ingen måte fullstendige, og det er nødvendig å se nærmere på både kvaliteten på og omfanget av registreringene. Landbrukssektoren arbeider med å forbedre registreringer og stedfesting av kulturminner i skog og utmark i samarbeid med kulturminneforvaltningen.

Riksantikvaren og den regionale kulturminneforvaltningen disponerer også et omfattende materiale av tekster, foto, tegninger og kart. Dette er i stor grad papirbasert, og innholdet er lite tilgjengelig for eiere, andre forvaltningsinstanser og øvrige aktuelle brukere.

Prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer, jf. kapittel 5, har utviklet en interimsløsning for et register over statlige eiendommer med kulturhistorisk verdi. Per januar 2005 omfatter registeret nærmere 11 000 bygninger. Statsskog, som forvalter om lag en tredel av Norges landareal, har satt i gang en oppfølging av prosjektet «Statens kulturhistoriske eiendommer», jf. kapittel 5.

Hovedutfordringer

Både offentlige og private utbyggere, landbruket, andre arealbrukende næringer og kommunene har behov for stedfestet informasjon om kulturminner. Dette er en forutsetning for å gjøre planleggingen forutsigbar og dermed mindre ressurskrevende både for utbyggerne og kommunene.

Dagens registre over kulturminner i landbruksområder er mangelfulle, med hensyn til kvalitet og dekningsgrad, og de er lite tilgjengelige for landbruksnæringen.

Utviklingen på ikt-området gjør det mulig å lette tilgangen til kulturminnedata for store brukergrupper og den interesserte allmennheten. Utviklingen og driften av slike databaser, inklusive en fotobase, innebærer en omfattende ikt-satsing for kulturminnefeltet og må ses i sammenheng med det generelle arbeidet for å modernisere offentlig sektor.

I et beredskapsperspektiv er det viktig å ha tilgjengelige, gode og ajourførte registre. Det forutsettes at kommunene og brannvesenet samarbeider med eierne og kulturminnemyndighetene om dette.

Strategier og tiltak

Departementet vil videreføre arbeidet med å etablere kulturminnedata som en viktig del av de digitale grunndataene i Norge. Databaser over kulturminner skal være lett tilgjengelige, brukervennlige og pålitelige.

Departementet vil arbeide for at relevante databaser blir knyttet opp mot hverandre på en hensiktsmessig måte.

Landbruks- og matdepartementet har i samarbeid med miljøvernforvaltningen satt i gang et prosjekt for å forbedre grunnlaget for kunnskap om kulturminner i skog og utmark, der man vil utvikle en systematisk, godt dokumentert registreringsmetode med god stedfesting av registreringene. Prosjektet «Miljøregistreringer i skog – kulturminner» ledes av Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (Nijos), og Landbruks- og matdepartementet skal vurdere om slike registreringer skal innarbeides i skogbruksplanleggingen.

Prioriterte oppgaver vil være å finne en hensiktsmessig tilknytningsform til den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden, jf. kapittel 8.5.1, og en modell for framtidig ajourhold og drift av interimsløsningen for registeret over statlige eiendommer med kulturhistorisk verdi utviklet av Statens kulturhistoriske eiendommer, jf. kapittel 5.

8.5.1 Askeladden – database for kulturminner

Det eksisterer i dag to store nasjonale databaser over kulturminner: Askeladden og Sefrak. Askeladden omfatter kulturminner som er fredet etter kulturminneloven samt listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850. Sefrak omfatter bygninger oppført før 1900 (før 1945 i Nord-Troms og Finnmark) uavhengig av vernestatus, og inneholder opplysninger om alder, byggemåte, funksjon og eierforhold for i alt ca. 495 000 hus. Begge registrene er tilgjengelige for den offentlige forvaltningen.

Strategier og tiltak

Det vil bli utviklet en hensiktsmessig publikumsutgave av Askeladden på Internett, slik at eierne, brukerne og allmennheten enkelt får tilgang til opplysninger om kulturminner i nærmiljøet. Eiere av kulturminner kan da få tilgang til opplysninger om kulturminnene som er registrert på deres eiendom, hvilke restriksjoner som gjelder og hvem som er forvaltningsmyndighet. Dette vil blant annet være av stor betydning for eiere som har arkeologiske kulturminner på sin eiendom.

8.6 Økt tilgjengelighet til kulturminner og kulturmiljøer

I november 2004 satte regjeringen i verk en femårig handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg til bedre tilgjengelighet til offentlige kommunikasjonsmidler, boliger og offentlige bygninger, omfatter handlingsplanen også tiltak på kulturminneområdet. Det er bred enighet om at alle ideelt sett skal ha tilgang til kulturminner og offentlige fellesarealer. Det finnes flere tekniske hjelpemidler for bevegelseshemmete, for eksempel heiser, løftebrett og bevegelige ramper.

Hovedutfordringer

Tilgjengelighet til arkitektonisk og kulturhistorisk viktige bygninger byr på mange utfordringer, det samme gjør tilgjengelighet til en del automatisk fredete kulturminner, som bergkunst. Fordi det er klare begrensninger i hva som kan gjøres med kulturminner, er det desto viktigere å se på mulighetene som finnes og utvikle dem videre.

Strategier og tiltak

Tilgjengeligheten til kulturminner og kulturmiljøer skal bli bedre. Dette skal gjøres gjennom forsøk, kompetanseheving, informasjon og pilotprosjekter. Prosjektene vil bli utviklet i et samarbeid mellom kulturminneforvaltningen, relevante organisasjoner og andre aktører.

Regjeringen har som mål at tiltakene som iverksettes i løpet av den femårige planperioden, skal stimulere til løsninger som gir økt tilgjengelighet for alle til kulturminner og kulturmiljøer som i dag er åpne for publikum. Regjeringen vil også vurdere om det skal stilles krav om tilgjengelighet i forbindelse med tildeling av midler til restauring av offentlig tilgjengelige kulturminner og kulturmiljøer.

8.7 Kulturminnenes år

I Kulturminneåret 1997 var det mer enn 5 000 kulturminnearrangementer rundt i landet. 431 kommuner valgte ut «sitt kulturminne». Mange aktører fra ulike nivåer og felt i samfunnet deltok aktivt. Valgene av kommunens kulturminne viste et bredt spekter av forskjellige kategorier kulturminner. Alle landets fjerdeklasser ble invitert til å velge ut sitt kulturminne. Kulturminnestafetten, som gikk langs kysten og vannveiene fra Kirkenes til Oslo, var de frivillige organisasjonenes hovedsatsing i kulturminneåret.

Hovedtfordringer

Kulturminneåret 1997 ble meget vellykket og medvirket til å synliggjøre de verdiene som kulturminnene representerer. Et nytt «kulturminneår» kan være et viktig bidrag til å mobilisere bredt og rette oppmerksomheten mot verdiene og mulighetene som ligger i lokale kulturminner og kulturmiljøer.

Strategier og tiltak

Departementet vil gjennomføre et nytt kulturminneår i 2009, og deretter hvert tiende år. Det er planlagt å knytte det første året opp mot grunnskolen. Bestemte klassetrinn over hele landet vil bli invitert til å «finne fortellingen din i kulturarven». Opplegget skal gjennomføres i samarbeid med skolen, lokale organisasjoner, museer og kommunen. Resultatet skal innarbeides i Den kulturelle skolesekken og Nettverk for miljølære.

8.8 Museene

Både museene og kulturminneforvaltningen arbeider med den materielle kulturarven, og har langt på vei felles verdiforankring og de samme behovene for kunnskap. Som lokale kunnskapsbanker og møteplasser, har museene lang tradisjon i å gi råd og veilede i forhold til alle typer kulturminner og kulturmiljøer, og gjennom sin formidling skape engasjement for verdiene de representerer.

Hovedutfordringer

Museene og kulturminneforvaltningen har store felles utfordringer og behov. Ikke minst når det gjelder formidling knyttet til kulturminner, dokumentasjonsarbeid, videreføring av gamle håndverkstradisjoner, konserveringsarbeid og bevaring av bygninger. Det ligger et stort uutnyttet potensial i samarbeidet mellom museene og de øvrige aktørene som besitter kompetanse og engasjement, både regionalt og lokalt.

Museenes kunnskaper bør bli trukket mer aktivt inn i lokale planprosesser og i forbindelse med konkrete vernevedtak. Ved at museene tilbyr denne typen kompetanse, vil deres rolle og kontaktflate utad som samfunnsaktører bli styrket.

St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving legger grunnlaget for en regional konsolidering av museene og for å etablere nasjonale nettverk gjennom museumsreformen. Reformen styrker den organisatoriske og faglige basisen og vil kunne legge til rette for et bedre og mer systematisk samarbeid mellom museene og kulturminneforvaltningen. Som et ledd i reformen skal det også utvikles nasjonale nettverk innenfor ulike temaer. I den samme meldingen framheves flere områder der det særlig er behov for å utvide, samordne og tydeliggjøre museumsinnsatsen. Dette gjelder kystkultur, industri og servicenæringer, økologi, miljøvern og handlingsbåren kunnskap, i tillegg til utfordringen det flerkulturelle mangfoldet representerer. Satsingen videreføres i St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikken fram mot 2014.

Strategier og tiltak

Departementet vil legge til rette for at museene kan ha en aktiv rolle i arbeidet med å følge opp den nye kulturminnepolitikken. Dette skal skje gjennom et tettere samarbeid mellom kulturminneforvaltningen og museumssektoren, spesielt på følgende områder:

• dokumentasjon, skjøtsel og håndverkstjenester knyttet til prioriterte kulturminnegrupper, jf. blant annet kapittel 4

• faglige bidrag til gjennomføring av verdiskapingsprogram i kystsonen, jf. kapittel 6.1 og 6.5

• bidrag til kunnskapsoppbygging og formidling, gjerne i samarbeid med forskningsmiljøer ved universiteter, høgskoler og i Niku

• samarbeid i utviklingen av Nettverk for kulturhistoriske eiendommer, jf. kapittel 6.6

• utvikling av veiledningsmateriell på kulturminnefeltet og opplæring i bruken av plan- og bygningsloven, jf. kapittel 10.3

• bidrag til videreutvikling av det internasjonale samarbeidet på feltet, jf. kapittel 11