5 Strukturelle tiltak

Kilde: Kartgrunnlag: Statens Kartverk

5.1 Dagens politidistriktsstruktur – tid for endring

Innledning

De beskivelser som er gitt av dagens politiorganisasjon tidligere i meldingen, og departementets vurdering av forbedringsbehovet, peker klart i retning av at det foreligger et behov for organisatoriske og strukturelle endringer. Dagens kriminalitetsbilde og befolkningens behov for bedre polititjenester lokalt, er blant faktorene som fordrer mer bærekraftige politidistrikter med spredte og publikumsnære tjenestesteder.

Den faglige bredde og dybde i kompetansen vil bli styrket gjennom større enheter. Den ressursmessige handlefrihet blir bedre, med mulighet for mer varierte, fleksible og lokalt tilpassede tjenesteløsninger og samarbeidsordninger. Sammenslåing av likeartede distrikter med hver sitt administrative apparat, til større og mer bærekraftige distrikter, vil dessuten føre til mer kostnadseffektivive løsninger. Det vil kunne frigjøres personell fra likeartede administrative distriktsledelser i de mindre distriktene. Frigjorte ressurser kan dermed settes inn i mer operativt og publikumsrettet arbeid innenfor nytt distrikt.

For at politireformens organisatoriske og strukturelle forslag skal gi full effekt, forutsettes imidlertid et lederskap på alle nivåer i politi-og lensmannsetaten som ser mulighetene for forbedring, som er i stand til å utvikle nye ledelsesformer, som kan revurdere gjeldende organisatoriske ansvarsforhold og styringsnivåenes funksjonalitet innad i distriktet.

Politireformen 2000 fordrer med andre ord et lederskap som aktivt vil arbeide for fornyelse og endring innenfor den ledelsestenkning og innenfor de organisatoriske og strukturelle rammebetingelsene som departementet trekker opp i Politireform 2000.

Hvorfor endre? – nærmere om departementets hovedbegrunnelser

Departementets vurderinger av behovet for endringer i retning av større og mer bærekraftige politidistrikter, bygger i hovedsak på følgende forhold:

• De kriminalpolitiske utfordringene nødvendiggjør en større konsentrasjon av politiets ressurser og kompetanse enn hva som er tilfellet med dagens politidistriktsstruktur.

• Behovet for å økonomisere med begrensede ressurser i offentlig forvaltning gjør det nødvendig med politidistrikter som kan vise til større konstnadseffektivitet.

• Behovet for å få mer politiutdannet personell ut i operativ virksomhet nødvendiggjør bedre administrative stordriftsløsninger.

• Publikums krav til offentlig tjenesteyting fordrer større organisatorisk fleksibilitet og et større, lokalt handlingsrom for politiledelsen enn den har i dag.

• Den teknologiske utviklingen gjør det både ønskelig og mulig å anvende politiets totale ressurser mer rasjonelt gjennom en kombinasjon av desentralt politinærvær og sentraliserte, administrative løsninger.

• Den samlede politiorganisasjon må kunne vise en bedre funksjonalitet og styringsevne enn i dag. Dette gjelder i første rekke kvaliteten i samarbeidet og dialogen mellom styringsnivåene samt kvaliteten i etatens mål- og resultatstyringssystem. For å oppnå dette kreves politidistrikter av en viss størrelse og med en viss bemanning.

Organisasjonsmodeller

De nevnte organisasjonsmessige hensyn taler alle for større og mer bærekraftige politidistrikter. Når det gjelder den konkrete politidistriktsstrukturen, kan den fastlegges ut fra flere »modeller» hvorav »fylkespolitimodellen» er én, mens en mer fleksibel tilpasning ut fra geografi, demografi, kriminalitetsbilde etc. er en annen. En »fylkespolitimodell» ville innebære at antallet politidistrikter reduseres fra 54 til 19, mens antallet politidistrikter etter en mer fleksibelt tilpasset politidistriktsstruktur vil være høyere.

Etter departementets syn kan flere forhold tale for en »fylkespolitimodell»:

• Organisasjonsmessige og forvaltningspolitiske hensyn tilsier at de ulike landsdekkende og statlige oppgavene bør ha et mest mulig likt geografisk utgangspunkt når det gjelder myndighetsutøvelse, tjenesteyting og oppgaveløsning. En fylkespolitimodell vil, ut fra et slikt forvaltningspolitisk utgangspunkt være den riktige løsningen.

• En strukturell harmonisering av statens oppgaver i ulike virksomheter og på ulike forvaltningsnivåer innebærer fordeler i forhold til virksomhetenes samhandling med hverandre og med andre virksomheter, og for den faktiske tjenesteyting overfor publikum.

• Politidistrikter sammenfallende med fylkesgrenser, vil blant annet lettere kunne innpasses i den øvrige regionale og distriktsvise forvaltningsmodellen, som andre samfunnsinstitusjoner og myndigheter opererer innenfor, eller utvikles i retning av.

• Både ut fra et effektiviseringssynspunkt og sett fra publikums og samarbeidende institusjoners ståsted, vil det være en fordel med færrest mulig funksjonelle, oppgavemessige og geografiske grenser for den offentlige tjenesteyting.

Hvorfor er fylkesmodellen upassende?

Etter departementets syn bør imidlertid ikke politidistriktsstrukturen fastlegges skjematisk ut fra nåværende fylkesinndeling. Det pekes i den forbindelse på at:

• Fylkesadministrative grenser er til dels historisk betinget og fastsatt ut fra andre hensyn enn det som gjør seg gjeldende i forhold til politiets oppgaveløsning, og vil således i begrenset grad reflektere polititjenestens behov.

• Politiets oppgaver er knyttet til hvor folk bor og arbeider. Her finner en både hva som er målet for kriminaliteten og rekrutteringsgrunnlaget for de kriminelle (»kriminalitetsgeografien»). For at politiet best mulig skal kunne løse sine oppgaver bør politidistriktsstrukturen tilpasses hva som er de faktiske bo og arbeidsregionene. Nåværende fylkesinndeling er administrative grenser som er til dels historisk betinget og i liten grad justert ut fra de betydelige endringene samfunnsstrukturen har gjennomgått, særlig de siste tiårene.

• Samfunnets kommunikasjonsmessige infrastruktur er endret vesentlig de siste tiårene uten at dette har medført særlige endringer i de fylkesadministrative grensene. Det er langs disse kommunikasjonslinjene at kriminaliteten kommer inn i landet og spres mellom regioner og landsdeler.

• Ut fra et styringsmessig perspektiv er det viktig at politidistriktene har en mest mulig lik størrelse og ressursmessig grunnlag for tjenesteutøvelsen. En inndeling etter fylkesgrensene ville innebære betydelige forskjeller mellom politidistriktene. Et politidistrikter arrondert etter for eksempel Akershus fylke vil skille seg vesentlig fra politidistrikt arrondert etter fylkesgrensene i andre landsdeler. Dette kan snarere øke enn minke forskjellene i tjenesteutførelsen.

• Enkelte politidistrikter ville etter »fylkespolitimodellen» få ansvar for betydelige, geografiske områder.

• Den fremtidige fylkesinndelingen er under diskusjon. Etter departementets vurdering er det viktigere at politiets distriktsstruktur er tilpasset politiets behov enn at den knyttes opp til fylkesadministrative grenser som kan bli endret.

På denne bakgrunn mener departementet at politidistriktsstrukturen bør fastsettes, først og fremst etter konkrete vurderinger der hensynet til politiets oppgaveutførelse og effektivitet tillegges betydelig vekt. Med et slikt utgangspunkt ligger det nå ikke til rette for å foreslå et antall politidistrikter ned mot antallet fylker.

Politidistriktsstrukturen bør imidlertid jevnlig vurderes. De raske endringer som fortsatt må forventes i de sosiale, demografiske, teknologiske og kriminalpoliske rammebetingelser nødvendiggjør stor endringsvilje og endringsevne blant etatens ledere og medarbeidere.

Stortingets oppfatninger om behovet for strukturelle og organisatoriske endringer

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 7 (1999-2000) og Innst. O. nr 40 (1999-2000) om den sentrale politiledelsen, sluttet Stortinget seg til daværende regjerings opplegg for en trinnvis omorganisering av etaten; først endringer i den sentrale ledelsen, så den regionalt og distriktsvise omstrukturering. I Ot.prp. nr. 7 heter det om dette:

»Dersom Stortinget slutter seg til lovforslaget i odelstingsproposisjonen, vil det være lagt et godt grunnlag for forbedringer i ansvarsforholdene og styringssystemene mellom politiets sentrale ledelse og etaten for øvrig. Vurderingene av politidistriktenes oppgaver, antall og størrelse vil deretter kunne skje, blant annet gjennom Justisdepartementets meldingsarbeid, og i lys av de konklusjonene som Stortinget trekker etter behandling av stortingsmeldingen.

Med den sentrale politiledelsen på plass, settes departementet bedre i stand til å håndtere den prosessen som skal føre fram til en reduksjon i kontrollspennet, fra sentralt til lokalt nivå i etaten. Med kontrollspenn menes i denne sammenheng hvor mange enheter (politidistrikter og særorganer) som rapporterer til den sentrale politiledelsen».

Dette organisasjonsmessige grunnlaget for strukturelle endringer ble lagt fram av regjeringen Bondevik høsten 1999 i Ot.prp. nr. 7 (1999-2000) og fikk oppslutning av et bredt flertall i Stortinget. Denne regjering legger til grunn Stortingets konklusjoner (jf. Innst. O. nr 40 (1999-2000)) som basis for den videre omstilling av politi- og lensmannsetaten på sentralt, regionalt og distriktsvis nivå.

5.2 Funksjonelle politidistrikt - vurderingskriterier

Her behandles blant annet kriterier av demografisk karakter som departementet mener er av betydning for fastsetting av »riktig distriktsstørrelse» og en effektiv organisering og utførelse av den lokale polititjenesten. Disse kriteriene bør betraktes som et supplement til de prinsipielle betraktninger om »riktig» politidistriktsstruktur som det er redegjort for i kapittel 4 og i pkt. 5.1.

Departementets standpunkt om politidistriktenes antall og størrelser er med andre ord ikke først og fremst basert på kriterier som for eksempel reiseavstander i forhold til etatens egne organisasjonskrav, men på at strukturendringene gir en kvalitativ og kvantitativ forbedring av kriminalitetsbekjempelsen og tjenestetilbudet overfor publikum, lokalt og på distriktsnivå.

Departementet fremmer parallelt med denne politimeldingen, en melding om domstolsstrukturen »Førsteinstansdomstolene i fremtiden». Når det gjelder departementets vurderinger av hvor første instans domstoler bør ligge, og hvilke hensyn som bør vektlegges når sammenslåing eller arrondering av domstolene skal foretas, bygger konklusjonene på en noe annen vektlegging av prinsipper og kriterier enn hva som er tilfellet for politidistriktsstrukturen. I domstolsmeldingen legges det spesiell vekt på :

• Faglige og administrative hensyn til domstolenes fremtidige størrelse med hensyn til bemanning.

• Det rettssøkende publikums reisetid til domstolene.

• Best mulig overenstemmelse med utviklingen av funksjonelle regioner med hensyn til endringer i sysselsettings- og pendlingsmønster.

• En mest mulig kostnadseffektiv domstolsstruktur.

Begrunnelsen for den noe ulike tilnærmingen og vektleggingen har sammenheng med ulikheter mellom domstolene og politiets virksomheter. Dette gjelder både hvordan etaten organiseres, ledes og drives. Den betydelige forskjell i organisasjonsbetingelsene, er også en hovedårsak til den ulike tilnærming som de to strukturforslagene har valgt. Generelt vil departementet imidlertid understreke at man i begge meldingene legger vekt på å trekke de nødvendige og riktige lokaliseringsmessige slutninger i forhold til tilgjengelighet, reiseavstander og andre praktiske hensyn.

Når det gjelder bruken av demografiske og kommunikasjonsmessige kriterier, slik som reisetid for publikum og domstolenes profesjonelle aktører, tradisjoner og identitet er dette trukket inn i en totalvurdering, men tillagt ulik vekt. Departementet har ikke lagt avgjørende vekt på at det alltid må være sammenfall mellom grensene for domssognene og politidistriktene. Det er i dag, og vil fortsatt være, flere domssogn enn politidistrikter. Et politidistrikt vil derfor fortsatt måtte forholde seg til flere domstoler i straffesaksavviklingen. Departementet har for øvrig vurdert om reiseavstand mellom plassering av ledelsen i et politidistrikt og plasseringen av domstolen burde anvendes som et systematisk og gjennomgående hensyn. Departementet har kommet til at dette ikke er avgjørende blant annet fordi ikke alle straffesaker vil bli aktorert fra det stedet hvor politimesteren er lokalisert. Reiseavstand vil ha større betydning i forhold til påtalefunksjonen, politivitner, samt til arrest/fengsel. Justisdepartementet legger stor vekt på såkalt fremskutt, integrert påtalefunksjon. Dette innebærer at etterforsker og jurist arbeider nært sammen under etterforskingens gang og at juristene må være lokalisert der hovedtyngden av sakene er.

5.2.1 Funksjonelle regioner og kriminalitetsgeografi

I sitt arbeid med å finne frem til hensiktsmessige inndelinger av politidistriktene, har departementet blant annet lagt vekt på befolkningsmønster, næringsstruktur og pendlingsmønster; dvs. hva som er funksjonelle bo- og arbeidsregioner. Som et grunnlag for departementets vurderinger har Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) utarbeidet en utredning om utviklingen av funksjonelle regioner på nasjonalt- og fylkesnivå, samt om forholdet mellom funksjonelle regioner, domsinndeling og politidistrikter.

De kriminelle følger samme kommunikasjonslinjer og i en viss utstrekning de samme funksjonelle bo- og arbeidsregioner som befolkningen for øvrig. Ved omstruktureringen av politidistriktene har den såkalte kriminalitetsgeografien vært et vurderingskriterium.

Funksjonelle regioner

Norge har samlet sett i løpet av de siste 20 år hatt en vekst i folketallet, Men veksten har imidlertid fordelt seg ulikt mellom landsdelene. Når man ser perioden under ett har Finnmark og Nordland hatt en tilbakegang, mens Hedmark og Oppland har hatt tilnærmet nullvekst. De andre fylkene har hatt en økning i befolkningen. Den største absolutte økning har vært i Oslo, Akershus og Rogaland, mens den relative veksten har vært størst på det sentrale Østlandsområdet og Sør-Vestlandet. Det sentrale Sørlandet har også hatt en vekst godt over landsgjennomsnittet. Nord-Norge har hatt den største tilbakegangen. I 1980 bodde ca. 11,5 % av befolkningen i de tre nordligste fylkene, men i 2000 har dette tallet sunket til 10,4 %.

Man har etter hvert i økende grad begynt å se på befolkningen som en rammebetingelse for den regionale utviklingen. Det er et nært samspill mellom demografisk utvikling og utviklingen i en region. Befolkningen og dens kompetanse, alder og kjønn representerer den arbeidskraft som er tilgjengelig, og er derfor det viktigste potensialet for utviklingen i en region. På mange måter kan man si at demografi og utvikling i en region »møtes» i arbeidsmarkedet.

Tendensen de senere årene har vært en økning eller stabilisering av veksten i storbyene og i byer og tettsteder, og en relativ stabil nedgang i periferiregionene bortsett fra Nord-Norge der nedgangen har blitt forsterket de siste årene.

I fremskrivninger fra Statistisk sentralbyrå for de neste 20 årene blir veksten i storbyregionene noe redusert, men samlet tilsier fremskrivingene at de kan få om lag halvparten av en samlet vekst i folketallet for nasjonen på 450.000 personer over 20 år. Ut fra fremskrivningen vil resten av veksten i hovedsak fordeles på øvrige byer og tettsteder. For periferiregionene tilsier fremskrivingene i grove trekk en stabilisering av folketallet, men slik at de mest perifere områdene går ned mens områder med mindre sentra får noe økning i befolkningen.

Utviklingen peker helt klart i retning av at stadig flere kommer til å bo i byer og tettsteder, men det vil fremdeles være mange mennesker som bor i de mer perifere områdene. Dette innebærer en utvikling i retning av at de ulike regionale sentra kommer til å spille en stadig sterkere rolle. Dette vil sannsynligvis også medføre større funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner.

På den andre siden vil det for øvrig fortsatt være mange områder som ikke vil tilhøre noe naturlig regionsenter – disse områdene vil på mange måter utgjøre selvstendige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Slike områder finnes i indre deler av Østlandet og langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge.

Distrikts- og regionalpolitiske hensyn ved etablering av ny politidistriktsstruktur.

I St meld nr. 31 (1996-97) om distrikts- og regionalpolitikken ble det slått fast at målet i distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Med robuste regioner menes her områder som mestrer endringer i næringslivs- og bedriftsstrukturer, og som evner å ta opp i seg de nye krav, som befolkningen og næringslivet stiller til service, transport, kommunikasjoner, velferdstilbud mv. Dette forventes å bidra til at arbeidsplasser, utdannings-, tjeneste- og velferdstilbud mv. vil være tilgjengelig også for innbyggere utenfor sentrene.

I et distrikts- og regionalpolitisk perspektiv vil derfor hovedutfordringen være å gi alle deler av landet forutsetning for å utvikle seg slik at de tilfredsstiller de bosettings- og lokaliseringskrav dagens befolkning og næringsliv setter. For det offentlige innebærer dette blant annet hvordan myndighetene kan sikre befolkningen i alle deler av landet et godt offentlig tjenestetilbud, og hvordan unngå at fornyelse og effektivisering av offentlig sektor kommer i konflikt med distriktspolitiske mål. Det er et mål at fornyelsen av offentlig sektor ikke skal bety at distriktene blir taperne, men at de samlede ytelsene skal bli bedre.

Politi- og lensmannsetaten representerer ut fra sine oppgaver, typer offentlig tjeneste som må være tilgjengelig for befolkningen over hele landet. Utover det som knytter seg til det kriminalitetsbekjempende arbeidet vil befolkningens behov for å oppsøke politiet hovedsakelig være knyttet til sivile og forvaltningsmessige oppgaver. Dette er riktignok tjenester som den enkelte ikke spesielt ofte har behov for å få utført, men det er allikevel tjenester som det i dagens samfunn forventes skal være relativt lett tilgjengelige. Dette setter krav til den geografiske, og herunder kommunikasjonsmessige avstand til politiets kontorer. Publikum må ha mulighet til å kunne oppsøke politiet og få utført slike gjøremål i sitt daglige nærmiljø.

I forbindelse med politiets mer operative oppgaver er det ikke nødvendigvis deres egen mulighet for å nå fremt til politiets kontor som har betydning, men derimot hvor raskt politiet kan være på stedet etter at de er tilkalt. Det er følgelig av mindre interesse hvor politiet rykker ut fra, så lenge det tar kort tid før de kommer dit publikum trenger politiets bistand. Dette er en sentral faktor for befolkningens trygghetsfølelse. Likeledes har det betydning at politiet er synlig i nærmiljøet.

Kriminalitetsgeografien

I meldingens pkt. 2.5 »Kriminalitetsutviklingen» går det fram at vinningskriminaliteten utgjør anslagsvis halvparten av alle lovbrudd og 2/3 av alle registrerte forbrytelser. Mye av den øvrige kriminaliteten springer også ut av profittmotiv. Dette gjelder for eksempel narkotikaomsetning, deler av sedelighetskriminaliteten og menneskesmugling.

Det norske samfunnet preges i økende grad av stor materiell velstand med mye penger og verdier i omløp. Verdiene som kriminaliteten retter seg mot skapes og finnes hvor folk lever og arbeider, dvs. de naturlige bo- og arbeidsregionene. Slik sett vil bosettingsmønster og samfunnsstrukturer i stor grad gjenspeiles i hvilke områder som er nedslagsfelt for kriminaliteten i samfunnet. Det er naturlig nok også i de områdene hvor folk bor eller arbeider at det største potensialet finnes for rekruttering til kriminalitet.

Når bosettings- og arbeidsmønsteret har endret seg, har det også direkte innvirket på kriminalitetsbildet.

Selv om kriminaliteten i de største byene viser de samme utviklingstrekk som landsutviklingen, er de prosentvise utslagene gjennomgående større når det gjelder økninger i byene. Når kriminaliteten har gått ned på landsbasis, har det gjennomgående også vært mindre reduksjoner eller til og med økninger i byene. Dette underbygger at byområdenes relative andel av kriminaliteten er økende. Som eksempel på dette kan nevnes Oslo. I 1991 hadde Oslo 22,4 % av alle lovbrudd og 25 % av alle forbrytelser registrert i landet. I 1997 var tallene hhv 26,1 % og 27,5 %.

De klart fleste lovovertredelsene skjer i gjerningspersonenes nærområder. Hva som er nærområder har i særlig grad sammenheng med kommunikasjonsmessige forhold og samfunnsstrukturer som binder regionene sammen. I de senere tiår har den kommunikasjonsmessige infrastruktur i samfunnet endret seg betydelig, og i enkelte deler av landet vil en kriminell kunne krysse gjennom flere politidistrikter på kort tid. Bedrede kommunikasjoner faller sammen med en økende tendens blant de kriminelle til å utnytte de muligheter som følger av større mobilitet.

Enkelte av grenseområdene mot utlandet har tradisjonelt vært innfallsveier for kriminalitet; særlig ulovlig innførsel av varer/narkotika og senere tid også ulovlig innvandring. Det endrede kommunikasjonsbildet gjør det nødvendig å se grenseområdene i sammenheng med landet innenfor, fordi det klart meste av kriminaliteten som er knyttet til grensen er ikke innrettet mot de grensenære områdene.

Som påpekt i pkt. 2.3 »Teknologiens betydning», har IKT lagt grunnlaget for ytterligere økt rekkevidde for den kriminelle. Distrikts- og landegrenser er derfor heller ikke lenger noen fysisk sperre for mulighetene til å begå kriminalitet.

5.2.2 Demografiske kriterier

Departementet har, i tillegg til de prinsipielle og overordnede hensyn, vurdert såkalte operative kriterier av betydning for å kunne fastslå hva som bør kjennetegne "et velfungerende politidistrikt». Det er lagt stor vekt på uttalelsene fra høringsinstansene ved valg av slike kriterier. Men, det bemerkes at høringsinstansene ofte synes å ha noe forskjellig forståelse av meningsinnholdet i de kriterier som omtales.

I drøftelsene av de enkelte strukturforslagene er departementets kriterier sammenholdt med høringsuttalelsene og med andre faglige/lokalpolitiske innspill av betydning. De konklusjoner som departementet trekker om distrikter fremkommer på bakgrunn av en totalvurdering. På tross av at kriteriene vil måtte vektlegges forskjellig, har departementet søkt å fremme forslag til inndeling av politidistrikter ut i fra en mest mulig helhetlig og konsekvent vurdering. Hovedprinsippene i pkt. 5.1 vil imidlertid alltid være det grunnleggende utgangspunkt for endring og sammenslåing.

Kommunikasjonsmessige forhold

Nåværende politidistriktsinndeling fikk i det vesentlige sin form på slutten av 1800-tallet og har følgelig sitt utgangspunkt i kommunikasjonsmessige forhold som er ganske forskjellige fra dagens.

Distriktsendringer har det siste hundreåret bare bestått i mindre justeringer og har vært knyttet til enkeltsaker. Den største strukturelle endringen i nyere tid er utskillelsen av Rana som eget politidistrikt i 1984.

En stor del av folks ferdsel skjedde den gang langs kysten, og reising til lands eller vanns var både mer tidkrevende og strabasiøse enn nå. Den tidsmessige reiseavstanden er i våre dager blitt sterkt nedkortet gjennom en generell forbedring av veistandarden, broforbindelser og tunneler. En annen vesentlig endring er utviklingen av lufttransporten. De geografiske og topografiske forhold representerer derfor ikke lenger like store begrensinger.

Til dette tilkommer også en økning både med hensyn til kvalitet og antall av de befordringsmidler vi har å velge mellom; de fleste familier disponerer bil, og kollektivtrafikk-tilbudet er relativt bra over det meste av landet. Utviklingen innen telekommunikasjon og IKT er stor. Mange situasjoner som hittil har krevd personlig kontakt/oppmøte vil i økende grad kunne ivaretas gjennom data og/eller telefonisk kontakt. Betydningen av geografiske avstander vil også derfor ytterligere reduseres. Dette gjør seg også gjeldende for politiet, både i kontakten med publikum og internt mellom driftsenhetene i politidistriktene.

Utviklingen av de kommunikasjonsmessige forhold begrunner ikke alltid behov for sammenslåinger av politidistrikter. De gir derimot grunnlag for å kunne etablere større politidistrikter enn tilfellet var i tidligere tider. Dersom andre kriterier i tilstrekkelig grad tilsier en sammenslåing av distrikter, vil følgelig de kommunikasjonsmessige forhold i de konkrete tilfeller, kunne være en betydelig faktor i vurderingen av hvorvidt sammenslåinger er praktisk gjennomførbare.

Antall innbyggere

«Befolkningsgrunnlag og -struktur» var et av forholdene Politidistriktsutvalget la vekt på i forbindelse med sine forslag. I høringsuttalelsene synes antall innbyggere i liten grad trukket frem som et selvstendig kriterium, men er omtalt i forbindelse med befolkningens geografiske og kulturelle tilhørighet. Departementet har under valg av kriterier sett hen til, at en av politiets hovedoppgaver er å yte trygghet og rettssikkerhet til publikum. Ved inndelingen i politidistrikter er det derfor naturlig å vektlegge innbyggertall; dvs. størrelsen på det publikum som skal betjenes, fordi dette i en viss utstrekning gir en indikasjon på saksmengde og kriminalitetsomfang.

Det er i relasjon til reguleringsforslagene, ikke funnet hensiktsmessig å legge til grunn faste tallstørrelser for inndelingen, slik som det for eksempel ble gjort for alarmsentralene i Finland. Dette har sammenheng med at variasjonene i våre politidistrikter er så store, at det i alle tilfelle ville være distrikter hvor andre kriterier vil måtte vektlegges fremfor innbyggertall. Ikke minst må størrelsen på befolkningen ses i forhold til den arealmessige utstrekning.

Arealmessig utstrekning

«Arealmessig utstrekning» ble behandlet som et sentralt kriterium av Politidistriktutvalget og «areal og geografisk utstrekning» er også benyttet ofte i uttalelsene fra høringsinstansene, men ofte både som et pro og contra argument hva angår behov for og nytte av sammenslåing. For distrikter med riksgrense, kystgrense, fjellområder, naturområder etc. blir dette kriterium trukket frem som et argument for å «bibeholde kompetanse» knyttet til henholdsvis grenseproblematikk, kystproblematikk, redningstjeneste, miljø- og naturkriminalitet, etc. Distriktene viser til sine naturgitte særpreg, som begrunnelse for å skulle opprettholdes med nåværende grenser eller eventuelt utvides.

Norge er langstrakt og dekker forholdsvis store arealer med spredte tettbebyggelser. Store områder i enkelte av de nåværende politidistrikter er uten eller med svært spredt bosetting. Bortsett fra i enkelte helt spesielle sammenhenger, slik som for eksempel i forhold til redningstjeneste og miljøkriminalitet, vil store naturområder i liten grad måtte være avgjørende for distriktsinndelingen. Hovedforutsetningen for politiets tjenesteutøvelse må være at hovedtyngden av politiressursene disponeres etter hvor publikum befinner seg og der hvor kriminaliteten begås. Inndelingen av politidistriktene, og herunder fordelingen av politiressursene innenfor distriktene, må følgelig gjøres ut i fra en helhetsvurdering hvor areal, befolkningsstørrelsen og bosettingsmønsteret inngår som et samlet moment.

Befolkningsstruktur

Politidistriktsutvalget behandlet befolkningsgrunnlag og -struktur samlet som ett kriterium. «Befolkningsstruktur» er for øvrig et av de hyppigst forekommende kriterier i høringsuttalelsene, og departementet har derfor funnet det naturlig å legge det til grunn som et eget kriterium. Befolkningens «naturlige» stedlige og kulturelle tilknytning brukes i uttalelsene ofte som et argument både for og mot endringsforslag. Brukt som «motargument» blir det fremhevet at det vil føles «unaturlig» for befolkningen å skulle tilhøre et annet politidistrikt enn det nåværende. Befolkningens sammensetting og/eller tilhørighet, brukes også som et pro-argument for innlemmelse av områder til eget distrikt. Det påpekes gjerne i denne forbindelse, at befolkningen har en «naturlig» tilhørighet til et gitt geografisk område som strekker seg over flere politidistrikter.

Departementet anser bosettingsmønsteret for å utgjøre en form for supplement til kriteriene «antall innbyggere» og «arealmessig utstrekning». Befolkningsstrukturen har følgelig betydning for både inndelingen av politidistrikter og driftsenheter, samt spørsmål om lokalisering av politidistriktets ledelse og påtalefunksjon. At geografiske områder fremstår som naturlige bo- og arbeidsregioner vil være relevant i forhold til arrondering av politidistrikter eller endringer av grenser mellom distrikter.

Kriteriet «befolkningsstruktur» kan imidlertid ikke isolert sett være avgjørende for om funksjonaliteten i politidistriktet kan oppnås.

Kriminalitetstyper, bevegelser og sammenhenger

Politidistriktsutvalget la vekt på dette kriteriet og pekte på muligheten til å oppnå større rasjonalitet og effektivitet gjennom distriktssammenslåinger når man kunne påvise homogenitet i kriminalitetsbildet. Også flere av høringsinstansene peker i sin argumentasjon på at sammenfall av kriminalitet i politidistrikter er et relevant kriterium under vurderingen av inndeling av politidistrikter, men bruker i høringsuttalelsene kriteriet både som argument for og mot sammenslåinger. Manglende sammenfall mellom distrikter med hensyn til kriminalitetstyper og kriminalitetsbilde, brukes av noen som et argument mot sammenslåinger. Tilsvarende brukes sammenfall av politimessige utfordringer og kriminalitetstyper av andre som argument for sammenslåinger. Det blir for øvrig også hevdet at det alltid vil være et visst sammenfall av kriminalitet i tettbygde strøk.

Departementet legger vekt på at forekomst av samme kriminalitetstyper, bevegelser og sammenhenger i flere politidistrikter vil kunne bidra til å gi grunnlag for forslag om sammenslåinger eller grenseendringer. Oppbygging av spesialkompetanse med hensyn til de enkelte kriminalitetstyper fordrer et visst saksvolum. Ved sammenslåing av politidistrikter med samme sakstyper vil forutsetningen for slik kompetanseoppbygging kunne innfris. Videre vil det gis bedre mulighet til større effektivitet og rasjonalitet i saksbehandlingen når sakene samles til behandling i ett distrikt som omfatter områder som det hyppig er kriminelle bevegelser mellom og/eller sammenhenger mellom.

5.2.3 Hensynet til andre aktører i straffesakskjeden

Politidistriktsutvalget la vekt på fordelene ved at politidistriktene ikke skal forholde seg til et større antall domstoler enn nødvendig, samt domstolenes lokalisering i forhold til påtaleenhetens lokalisering. I NOU 1999:22 «Domstolene i første instans» fremgår at utvalgene i sine forslag søkte å hindre «tilfeldige avvik» i grensene mellom domssogns- og politidistriktsinndelingen. Departementet understreker at det nødvendigvis vil være ulike hensyn som begrunner henholdsvis domssogns- og politidistriktsinndeling.

Få av høringsinstansene har fremholdt betydningen av domstolsplasseringen. Til dette tilkommer at instansene har argumentert både for og imot fordelene ved at politidistriktene og domssognene skal ha sammenfallende grenser. Mye tyder på at deres vurdering av betydningen av hvor domstolene er lokalisert har nær sammenheng med hvorvidt forslagene til domssognsinndelinger i NOU 1999:22 «Domstolene i første instans» støttet opp under deres argumentasjon for opprettholdelse eller utvidelse av eget distrikt.

Departementet ser at det ut i fra hensynet til reisetid for politi og påtalemyndighet i forbindelse med fremstillinger, hovedforhandlinger etc. ville vært ønskelig med så kort avstand som mulig til samarbeidspartnerne i straffesakskjeden (domstoler, fengsler etc.). Dette hensynet taler at virksomhetene lokaliseres i rimelig nærhet av hverandre. Videre er det hensiktsmessig for det enkelte politidistrikt å kunne forholde seg til én domstols administrative rutiner.

Stortingsmeldingen »Førsteinstansdomstolene i fremtiden» omhandler som kjent domstolenes lokalisering. Forslagene i den og herværende stortingsmelding er samkjørte. Domstolstrukturen har inngått som vurderingsgrunnlag for forslagene om inndeling av politidistriktene og lokalisering av politidistriktsledelsen. Som det vil fremgå, anses ikke den geografiske plassering av domstolen som avgjørende for forslagene om politidistriktsinndelingen, men har inngått som del av totalvurderingen.

5.2.4 Kontrollspenn

Politidistriktsutvalget la stor vekt på politidistriktsledelsens kontrollspenn; dvs. antall driftsenheter i de enkelte distrikter som distriktsledelsen (politimesteren) må forholde seg til. Mange av høringsinstansene er bekymret for at et større antall driftsenheter vil kunne føre til at kommunikasjon blir dårligere mellom driftsenhetene og distriktsledelsen slik at politimestrene ikke vil være i stand til å utøve god ledelse i forhold til den enkelte driftsenhet. Det gis også uttrykk for frykt med hensyn til politimestrenes evne til objektivitet og likebehandling i forhold til sin tidligere «residensenhet».

Etter departementets vurdering må »kontrollspenn»-kriteriet ses i nær sammenheng med både moderne, desentrale ledelsesprinsipper (jf. pkt. 4.2 »Lederskap og lederroller» og med de mulighetene for samarbeid og styring som utviklingen innen IKT gir grunnlag for. Gjennom innføringen av nye dataløsninger settes distriktsledelsen i stadig bedre stand til å utøve en effektiv kontakt med og ledelse av sine underliggende driftsenheter, mer uavhengig av geografiske avstander. Eksempelvis vil det PolitiOperative system (PO) gi ledelsen gode forutsetninger til å ha oversikt over og styre den operative tjenesten i sitt distrikt.

En del politidistrikter har et relativt høyt antall driftsenheter, men mange er små både med hensyn til antall ansatte og størrelsen på det publikum som skal betjenes. Det har i de siste år pågått et arbeid på driftsenhetnivå i politi- og lensmannsetaten med å slå sammen distrikter til mer funksjonelle enheter. I meldingen foreslås arbeidet videreført ved å påpeke at flere tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner) kan gis felles budsjett og virksomhetsplan. Enkelte driftsenhetsledere får derved ansvar for å koordinere større ressurser på vegne av en region (jf. pkt. 4.2.2 »Distriktsledelse og driftsenhetsledelse»). På den bakgrunn, og ut fra den effekten man kan trekke ut av IKT utviklingen i etaten, mener departementet at det ikke bør legges avgjørende vekt på antall driftsenheter ved vurderingen av kontrollspenn i forslagene om nye politidistriktsinndelinger.

5.3 De enkelte politidistrikter

I dette punktet foretas en fylkesvis gjennomgang med nærmere drøftelser av de enkelte politidistrikter. Drøftingene munner ut i forslag om inndelingene av distriktene, og er basert på en totalvurdering av de ovenfor omtalte forutsetninger og kriterier, i punkt 5.1 og 5.2.

Fylkesgjennomgangen innledes med en kort presentasjon av sentrale faktaopplysninger om de enkelte politidistriktene i fylket. Opplysninger om folkemengde og areal er basert på Statistisk sentralbyrås statistikk pr. 1. januar 2000.

Deretter gis en beskrivelse av demografiske forhold i fylket. Denne er utarbeidet av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). De øvrige faktaopplysningene om de enkelte politidistriktene er hovedsakelig basert på politidistriktenes egne innrapporteringer (virksomhetsplaner etc.). Samtlige politidistrikter er forelagt faktaopplysningene om distriktet og er gitt anledning til å foreslå korrigeringer.

Den fylkesvise omtalen av distriktene understøttes av to kartutsnitt for hvert fylke. Disse viser henholdsvis nåværende politidistriktsinndeling og departementets forslag til ny inndeling. Nåværende inndeling på driftsenhetsnivå er markert på kartet. Domstolenes plassering er angitt i teksten.

Etter presentasjonen av faktaopplysningene for de enkelte politidistrikter, gis en oppsummering av politidistriktsutvalgets forslag om eventuelle endringer, og hvilke hovedhensyn utvalget la vekt på i sin vurdering.

Dernest presenteres departementets forslag og vurderinger. Innledningsvis gis en kort oppsummering av departementets forslag, forut for drøftelsen som danner grunnlaget for forslagene. Drøftingen inneholder en presentasjon av hovedtrekkene i de høringsuttalelsene som har relevans samt departementets egne vurderinger av de ulike hensynene i spørsmålet om politidistriktsinndelingen i det aktuelle fylke.

Det er også angitt hvilken domstol politidistriktene vil sokne til, jamfør departementets forslaget til fremtidig domstolsstruktur. En detaljert oversikt over forslaget til fremtidig domstolsstruktur følger som vedlegg 3.

Avslutningsvis foreslår departementet lokalisering av politidistriktsledelsen samt et foreløpig utkast til navneendringer som beskriver det geografiske området politidistriktet har det politimessige ansvaret for.

Fylkene som funksjonelle enheter

Mange av de statlige etater følger automatisk fylkesgrensene. Eksempler på dette er fylkesmannsembetene og en rekke kontorer som utdanningskontor, fylkeslege, vegkontor, fylkesskattekontor, skattefogd osv. På denne måten inntar fortsatt fylkesinndelingen en spesiell posisjon ved at fylkene er utpekt som viktige samordningsenheter i statsforvaltningen, både geografisk og administrativt. Mye av den desentraliserte statsforvaltningen over kommunenivået er tilpasset fylkesinndelingen. Administrativt har fylkesmannen en viktig samordningsrolle både innen statsforvaltning og mellom statsforvaltningen og kommuneforvaltningen.

Et felles trekk ved all statlig virksomhet med former for regional organisering er kommunikasjon og samhandling med kommunene, fylkeskommunene og statlig lokal og regional forvaltning. Dette kontaktbehovet går begge veier og gjelder både lokal og regional planlegging og konkret oppgaveløsning. Et godt og effektivt samarbeid på tvers av den offentlige etats- og organisasjonsinndelingen i den statlige sektor og kommunesektoren er blant de avgjørende forutsetninger for fortsatt velferdsutvikling i distriktene. Politiets del av dette samarbeidet er viktig og økende. Det er derfor viktig at den administrative geografiske inndelingen mellom statlig virksomhet og kommuner og fylkeskommuner er mest mulig hensiktsmessig tilpasset hverandre.

Fylkesmennene er tillagt en nøkkelrolle innen den sivile beredskap på regionalt nivå og har et koordinerende ansvar for den sivile beredskapsplanlegging i fylket både i krig og fred. Fylkesmannen er administrativt underlagt Administrasjonsdepartementet, men er i fagspørsmål underlagt instruksjonsmyndighet fra respektive fagmyndigheter på sentralt nivå. I tillegg har Justisdepartementet et samordningsansvar overfor beredskapsarbeidet som utføres av fylkesmennene.

I henhold til instruks for fylkesmennenes beredskapsarbeid (kgl. res. av 21. september 1979), skal fylkesmannen i fred:

• samordne og føre tilsyn med all sivil beredskapsplanlegging i fylket, og i nødvendig utstrekning ta initiativ til å utføre manglende beredskapsplanlegging

• bistå statlige, fylkeskommunale og kommunale organer med planleggingsarbeidet

• medvirke ved forberedelse av militære og sivile rekvisisjoner

• hjelpe sentrale myndigheter ved planlegging og gjennomføring av beredskapstiltak for å sikre og ordne fylkets forsyning med varer, og regulere forbruket under knapphetssituasjoner som ikke har sammenheng med krig eller krigsfare

Fylkesmannen har dessuten det overordnede ansvaret for sivilforsvaret i fylket.

I hvert fylke er det opprettet et fylkesberedskapsråd som ledes av fylkesmannen. Rådet skal drøfte beredskapsspørsmål og være et forum for gjensidig orientering om beredskapsarbeidet i fylket. Fylkesberedskapspolitimesteren deltar i rådet.

Departementets forslag til endringer i politidistriktsinndelingen innebærer i noen tilfeller at et politidistrikt vil ha ansvaret for polititjenesten i kommuner som hører til forskjellige fylker. Dette forekommer også unntaksvis med dagens arrondering av enkelte politidistrikter.

Etter departementets vurdering bør politidistriktene i størst mulig grad ligge innenfor ett fylke. I flere tilfeller kan imidlertid samfunnsstrukturer, kriminalitetsgeografien og hensynet til en effektiv polititjeneste tilsi at man bør fravike dette. De hensyn som i disse tilfellene vektlegges har sammenheng med hvordan man best kan møte de utfordringer politiet står overfor og hvordan man kan gi publikum et best mulig tjenestetilbud. I denne sammenheng pekes det på at det allerede i dag foregår politimessig samarbeid over fylkesgrenser for å dekke slike behov.

Erfaringene fra de steder hvor enten et politidistrikt har ansvaret for kommuner i flere fylker eller hvor det samarbeides over fylkesgrensen, tilsier ikke at dette skaper nevneverdige problemer for fylkesmennene i de beredskapsmessige funksjoner som er beskrevet ovenfor. Departementet peker i den sammenheng på at det i praksis vil innebære at fylkesmannen vil måtte forholde seg til én politimester mer enn i dag. Forholdet er dessuten det at de situasjoner som aktualiserer fylkesmannens beredskapsmessige ansvar uansett ikke vil være begrenset til å følge fylkets administrative grenser.

Departementet har, både hva angår politidistrikt og domssogn, lagt opp til at disse bør kunne krysses der hvor hensynet til kort reisetid og/eller hensynet til politifaglige funksjonelle regioner spesielt tilsier det

Forholdet til statsadvokatembetene

I påtalemessig sammenheng er politidistriktene underlagt statsadvokatembetene etter de grenser som er trukket opp for statsadvokatembetenes jurisdiksjonsområder. Departementets forslag til endringer i politidistriktsinndelingen medfører i noen tilfeller at den nye arronderingen av politidistriktene ikke vil være sammenfallende med nåværende grenser for statsadvokatembetene.

Departementet nedsatte i desember 1999 et utvalg for å gjennomgå den høyere påtalemyndighets organisasjon og arbeidsoppgaver, herunder statsadvokatembetenes jurisdiksjonsområder, ressursspørsmål og spørsmål knyttet til de ansattes arbeidsforhold. Utvalget skal fremlegge sin utredning 1. februar 2001.

På denne bakgrunn har ikke departementet funnet behov for i denne stortingsmeldingen å gå på hvilket statsadvokatembete det enkelte politidistrikt skal høre inn under. Etter departementets syn bør dette fastsettes som en del av iverksettingen av reformen og i lys av utvalgets forslag.

Hovedgruppering av departementets forslag

Departementet foreslår en reduksjon av antallet distrikter fra 54 til 28. Dette er 10 færre enn forslagene fra flertallet i Politidistriktutvalget. Departmentets forslag kan grupperes i tre.

Hovedtyngden av politidistriktene (se gruppe II nedenfor) har en størrelse, som departementet legger til grunn som nødvendig forutsetning for å oppnå økt fleksibilitet og en mer effektiv ressursutnyttelse i politidistriktene.

Departementets forslag innebærer også etablering av enkelte politidistrikter atskiller seg fra de øvrige ved blant annet sin størrelse. Disse »store» politidistriktene har gjennom den fleksibilitet og styrke de gis ved ytterligere samling av personell- og budsjettmessige ressurser, grunnlag for å kunne støtte andre politidistrikter på landsbasis og i sine nærområder. Ved siden av de største politidistriktene, vil også andre politidistrikter kunne peke seg ut som naturlige »ressursdistrikter» for ulike saksområder og i sine deler av landet. (se gruppe I)

For enkelte politidistrikter (se Gruppe III) har departementet, etter en samlet vurdering (kostnadseffektivitet, samarbeidsmønster, kriminalitetsbildet og høringsinstansenes synspunkter) i denne omgang ikke funnet det riktig å foreslå sammenslåinger, selv om dette bryter med enkelte av departementets hovedprinsipper om større og mer »bærekraftige» enheter.

I meldingen foreslås følgende politidistriktsinndeling (stedsnavnet i parentes angir den fremtidige lokalisering av distriktsledelsen) som også er vist på figur 5.3.

Gruppe I – Store, ressurs-politidistrikter

1. Oslo politidistrikt (Oslo) - uendret

2. Rogaland politidistrikt (Stavanger) – tidligere Stavanger og Rogaland politidistrikter, samt deler av Vest-Agder politidistrikt.

3. Hordaland politidistrikt (Bergen) – tidligere Bergen, Hardanger og deler av Sogn og Hordaland politidistrikter

4. Sør-Trøndelag politidistrikt (Trondheim) – tidligere Trondheim og deler av Uttrøndelag og Inntrøndelag politidistrikter

5. Troms politidistrikt (Tromsø) – tidligere Troms og deler av Senja politidistrikter

Gruppe II – Mellomstore politidistrikter

1. Østfold politidistrikt (Sarpsborg) – tidligere Fredrikstad og deler av Halden, Sarpsborg og Moss politidistrikter

2. Follo politidistrikt (Ski) – tidligere Follo og deler av Romerike, Moss, Sarpsborg og Halden politidistrikter

3. Kongsvinger og Romerike politidistrikt (Lillestrøm) – tidligere deler av Romerike og Kongsvinger politidistrikter

4. Hedmark politidistrikt (Hamar) – tidligere Hamar og Østerdal politidistrikter, og deler av Kongsvinger politidistrikt

5. Vestoppland politidistrikt (Gjøvik) - mindre justeringer

6. Asker og Bærum politidistrikt (Sandvika) - uendret

7. Søndre Buskerud politidistrikt (Drammen) – tidligere Drammen og deler av Kongsberg og Nord-Jarlsberg politidistrikter

8. Vestfold politidistrikt (Tønsberg) – tidligere Larvik, Tønsberg, Sandefjord og deler av Nord-Jarlsberg politidistrikt

9. Telemark politidistrikt (Skien) – tidligere Skien, Telemark, Kragerø, Rjukan og Notodden politidistrikter

10. Vest-Agder politidistrikt (Kristiansand) – tidligere Kristiansand og deler av Vest-Agder og Arendal politidistrikter

11. Haugaland politidistrikt (Haugesund) – tidligere Haugesund og deler av Hordaland politidistrikt

12. Sogn og Fjordane politidistrikt (Sogndal) – tidligere Fjordane og deler av Sunnmøre og Sogn politidistrikter

13. Sunnmøre politidistrikt (Ålesund) – mindre justeringer

14. Nordmøre og Romsdal politidistrikt (Kristiansund) – tidligere Nordmøre og deler av Romsdal politidistrikt

15. Nord-Trøndelag politidistrikt (Steinkjer) – tidligere Namdal og deler av Inntrøndelag og Uttrøndelag politidistrikter

16. Helgeland politidistrikt (Mosjøen) – tidligere Rana og Helgeland politidistrikter

17. Salten politidistrikt (Bodø) – tidligere Bodø og deler av Lofoten og Vesterålen, og Narvik politidistrikter

18. Midtre Hålogaland politidistrikt (Harstad) –deler av Narvik, Senja og Lofoten og Vesterålen politidistrikter

Gruppe III – Små politidistrikter

1. Gudbrandsdal politidistrikt (Lillehammer) - uendret

2. Aust-Agder politidistrikt (Arendal) – mindre justeringer

3. Nordre Buskerud politidistrikt (Hønefoss) – tidligere Ringerike og deler av Kongsberg og Vestoppland politidistrikter

4. Vestfinnmark politidistrikt (Hammerfest) – tidligere Vestfinnmark og deler av Vadsø politidistrikt

5. Østfinnmark politidistrikt (Kirkenes) – tidligere Sør-Varanger, Vardø og deler av Vadsø politidistrikter

5.3.1 Oslo og Akershus

5.3.1.1 Oslo, Follo, Romerike og Asker og Bærum politidistrikter

Oslo er behandlet sammen med Akershus fordi hovedtyngden av kommunene i dette fylket er sterkt knyttet opp mot hovedstaden i funksjonell forstand. Hovedtyngden av befolkningen i Akershus bor i kommuner som kan omtales som forsteder til Oslo, og den demografiske utviklingen i Akershus skjer, og har skjedd, i et samspill med hovedstaden. Ingen kommune i Akershus er så sterkt funksjonelt knyttet opp mot noe annet senter utenfor eget fylke som mot Oslo.

Ved at Osloområdet er blitt såpass stort, og med den spredningen som har skjedd av arbeidsplasser utover i mange omlandskommuner, er det naturlig å skille ut et sett mindre sentre i de ytre delene av Osloomlandet. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) operer med Ullensaker, Eidsvoll og Aurskog Høland som regionsentre i tillegg til Oslo. Reelt sett har også andre kommuner en slik rolle, men de er så integrerte i Oslo at de ikke har blitt regnet som egne sentre i inndelingen. Dette gjelder særlig Bærum, Asker, Skedsmo og Ski.

I det nære omlandet rundt Oslo går etter hvert pendlingsstrømmene i alle retninger. I en slik region blir også befolkningsutviklingen relativt fristilt fra arbeidsplassutviklingen i egen kommune, ettersom det er godt med arbeidsplasser i kort reiseavstand fra hjemmet. Det er rent bostedsmessig en viss livsfasefordeling mellom Oslo og omlandet, der familie- og barnefasene i større grad er knyttet til omlandet, og ungdoms- og tidlig voksenfase til storbyen.

Det er all grunn til å forvente at Akershus vil fortsette å ha en langt raskere befolkningsvekst enn landet samlet, mens den for Oslos del vil være noe avhengig av nivået på videreflyttingene fra byen til omlandet og øvrige deler av Norge. Oslo vil i alle tilfeller fortsette å være en by som vil tiltrekke seg svært mange beboere i tyveårene.

Polititjenesten i Oslo og Akershus er i dag organisert i 4 politidistrikter, som igjen er inndelt i 40 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner/fagavdelinger).

Oslo politidistrikt

Oslo er landets største politidistrikt. Politidistriktet har sammenfallende grenser med Oslo kommune. Politidistriktet har flere særskilte oppgaver slik som Den Kgl. politieskorte, Beredskapstroppen og landsdekkende bistandsfunksjon innenfor narkotikaetterforsking. Videre har politidistriktet ansvaret for sikkerhetsopplegget av de ulike lands ambassader og sikkerhetsopplegg ved statsbesøk og andre offisielle besøk. Oslo ble tidligere i år pålagt landsdekkende koordineringsansvar for all utlendingssaksbehandling og overtok høsten 2000 ansvaret for livvakttjenesten fra Politiets overvåkingstjeneste. Oslo er trafikknutepunkt med ca. 140 millioner kollektivreisende pr. år. Av byens befolkning er 18% innvandrere – det vil si personer som er født i utlandet med to utenlandske foreldre, og personer født i Norge med to utenlandske foreldre. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Grønland i Oslo.

Follo politidistrikt

Politidistriktet grenser til politidistriktene Romerike, Moss og Oslo. Tjenesten i politidistriktet preges av at det er nabo til disse distriktene, og da spesielt av Oslo. Politidistriktet har gjennomgående trafikk på to av landets mest trafikkerte veier, E18 og E6, og har også ansvar for Oslofjordtunnellen. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Ski.

Romerike politidistrikt

Politidistriktet grenser i vest mot Oslo og har sterkt urbaniserte områder, særlig på strekningen Lillestrøm - Oslo. Politidistriktet er både i forhold til folketall og areal, et stort politidistrikt. Politidistriktet har ansvaret for polititjenesten på Oslo Lufthavn Gardermoen. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Lillestrøm.

Asker og Bærum

Politidistriktet grenser i nord mot Ringerike politidistrikt, i vest mot Drammen politidistrikt og i øst mot Oslo politidistrikt. Politidistriktet er arealmessig lite, men har et høyt folketall. Distriktet er preget av sammenhengende boligbebyggelse med Oslo, og i tillegg mange tettsteder med egne sentra; noe som gir en høy grad av urbanisering og et høyt innbyggertall. Det foreligger konkrete utbyggingsplaner for 5-7000 boliger i Fornebu-området. Utbyggingen kan gi en betydelig befolkningsvekst i politidistriktet.

To av driftsenhetene i politidistriktet utfører kun sivile oppgaver. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Sandvika.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Oslo, Asker og Bærum, Romerike og Follo politidistrikter. Utvalget la i sin vurdering vekt på de spesielle utfordringene disse distriktene står overfor som nabodistrikter til Oslo politidistrikt.

5.3.1.2 Departementets forslag

1. Oslo politidistrikt opprettholdes uten endringer.

2. Follo politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Romerike (Enebakk lensmannsdistrikt), Moss (Hobøl, Spydeberg og Skiptvet lensmannsdistrikter), Sarpsborg (Askim politistasjon, Askim og Trøgtad, og Eidsberg lensmannsdistrikter) og Halden (Marker og Rømskog lensmannsdistrikt).

3. Romerike politidistrikt unntatt Enebakk lensmannsdistrikt slås sammen med Kongsvinger politidistrikt unntatt lensmannsdistriktene Våler og Åsnes, som vil inngå i det nye Hedmark politidistrikt.

4. Asker og Bærum politidistrikt opprettholdes uten endringer.

5.3.1.3 Høringsuttalelser

Fylkesmannen, statsadvokaten i Oslo og politimestrene har i sine høringsuttalelser gitt sin tilslutning til utvalgets forslag om å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Akershus.

5.3.1.4 Departementets vurderinger

Oslo politidistrikt er landets største både hva angår innbyggere, oppgavemessige utfordringer og ressurser. Selv om blant annet de kriminalitetsmessige sammenhengene med de tilgrensende politidistriktene er store, vil ikke departementet foreslå arronderingsmessige endringer av politidistriktet. Etter departementets syn er politidistriktet allerede i dag hensiktsmessig arrondert og bør ikke utvides. Det er departementets vurdering at politidistriktenes størrelse både ut fra et ressursmessig og et styringsmessig perspektiv som utgangspunkt bør være mest mulig ensartet. Oslo politidistrikt må nødvendigvis representere et unntak fra dette, men det bør utvises varsomhet med hensyn til strukturelle endringer som vil øke forskjellen mellom Oslo politidistrikt og andre politidistrikter. En overføring av ansvaret for polititjenesten i deler av Oslo kommune til noen av nabodistriktene vil etter departementets vurdering snarere svekke enn styrke mulighetene for en helhetlig oppgaveutførelse i hovedstaden.

Politidistriktene i Akershus grenser alle mot Oslo politidistrikt. Kriminalitetsbildet preges av en betydelig sammenheng i bosetting- og arbeidsmønster, hvor sterkt urbaniserte områder strekker seg fra Oslo og inn i de tilstøtende politidistriktene (Follo, Romerike og Asker og Bærum politidistrikter). Det er omfattende pendling fra disse områdene og inn mot Oslo. Norsk institutt for by- og regionforskning har vist til at over 30% pendler fra kommunene i Follo politidistrikt og inn til Oslo. Pendlingen til Moss er svært begrenset, og Vestby kommune som grenser mot Moss, har vesentlig større pendling mot Oslo. Norsk institutt for by- og regionforskning har for øvrig vist til at flere av de andre kommunene i Østfold fylke også har betydelig pendling til Oslo. Dette gjelder blant annet Hobøl og Spydeberg kommuner. Isolert sett burde disse sammenhengene peke i retning av en utvidelse av Oslo politidistrikt, men etter departementets oppfatning ville det gi et for stort politidistrikt sett i forhold til blant annet folketall, urban konsentrasjon og kontrollspenn.

Departementet er imidlertid av den oppfatning at det er lite rasjonelt å opprettholde Follo politidistrikt som eget politidistrikt i dets nåværende form. Politidistriktet dekker i dag et svært begrenset geografisk areal med korte avstander mellom Moss og Oslo politidistrikter. Follo politidistrikt ligger i grenseskillet opp mot Østfold fylke og dekker et område som har stor gjennomgangstrafikk langs et godt utbygd kommunikasjonsnett. Gode kommunikasjoner og nærhet til Oslo politidistrikt i nord, og politidistriktene i Østfold med riksgrense mot Sverige, fører med seg relativt mye kriminalitet, ikke minst kriminalitet med forgreininger til utlandet. Det er departementets oppfatning at politidistriktene særlig i områder med tydelige »kriminalitetsakser», i størst mulig grad bør arronderes slik at det understøtter politiets operative virksomhet, og at man unngår distriktsgrenser som kompliserer samarbeid på tvers av distriktsgrensene.

Departementet går inn for at nåværende Follo politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Romerike (Enebakk lensmannsdistrikt), Moss (Hobøl, Spydeberg og Skiptvet lensmannsdistrikter), Sarpsborg (Askim politistasjon, Askim og Trøgstad og Eidsberg lensmannsdistrikter), og Halden (Marker og Rømskog lensmannsdistrikt). Kommunene som disse lensmannsdistriktene dekker har til dels sammenfallende samfunnsstrukturer med de øvrige kommunene i dagens Follo politidistrikt.Flere av kommunene har betydelig pendling inn mot Oslo, og pendling internt mellom for eksempel Trøgstad og Eidsberg, og mellom Skiptvet og Askim.

Politimesteren i Sarpsborg har i sin høringsuttalelse vist til at Østfold fylke består av to relativt klart adskilte »kriminelle» regioner, der de kriminelles bevegelsesmønster går i ulike retninger. Nord i Østfold representerer E18 med Ørje grenseovergangssted i Marker kommune, den sentrale kommunikasjonsaksen innenfor denne regionen. Videre har politimesteren vist til at det kun tar noen få minutter å passere gjennom det, som i dag er en del av Halden politidistrikt (Marker og Rømskog lensmannsdistrikt) og som ligger som et smalt belte mellom riksgrensen og Moss politidistrikt.

I tilknytning til kriminalitetsaksene som er beskrevet i nevnte høringsuttalelse, nevnes at E18 og E6 er de mest benyttede innfartsårene fra Sverige, og at det her blir avdekket ulovlig innvandring og menneskesmugling, samt ulovlig innførsel av varer. Etter en samlet vurdering av blant annet kriminalitetssammenhenger og samfunnsstrukturer, bør politidistriktsinndelingen i området tilpasses disse hensyn bedre enn i dag.

Enebakk lensmannsdistrikt, som i dag er en del av Romerike politidistrikt foreslås lagt til Follo politidistrikt. Politidistriktsutvalget vurderte en slik løsning, men fremmet ikke forslag. Flere av høringsinstansene har allikevel tatt opp dette spørsmålet. Politimesteren i Follo mener at Enebakk lensmannsdistrikt bør overføres til Follo fordi Enebakk kommune tradisjonelt har vært en del av den geografiske Follo-regionen, og at politidistriktsgrensen da vil være sammenfallende med domstolsgrensen for Indre Follo herredsrett. Politimesteren i Romerike og Enebakk kommune mener begge, at Enebakk lensmannsdistrikt fortsatt må forbli innenfor Romerike politidistrikt. Kommunen viser til at Enebakk lensmannsdistrikt fra gammelt av har tilhørt Romerike politidistrikt.

Departementet foreslår at Romerike og Kongsvinger politidistrikter unntatt Våler og Åsnes lensmannsdistrikter slås sammen. Det vises for øvrig til drøftingene under behandlingen av politidistriktsinndelingen i Hedmark fylke.

Navneendringer på politidistrikt

1. Sammenslått Kongsvinger politidistrikt unntatt Våler og Åsnes lensmannsdistrikter, og Romerike politidistrikt benevnes Kongsvinger og Romerike politidistrikt.

2. Nåværende Follo politidistrikt med Enebakk, Hobøl, Spydeberg, Skiptvet, Askim og Trøgstad, Eidsberg, Marker og Rømskog lensmannsdistrikt og Askim politistasjon skal fortsatt benevnes Follo politidistrikt.

For øvrig foreslås ingen navneendringer.

Lokalisering

Dagens lokalisering av politidistriktsledelsene foreslås opprettholdt, dog slik at politidistriktsledelsen for Kongsvinger og Romerike politidistrikt lokaliseres til Lillestrøm, som geografisk vil være sentralt i forhold til de største driftsenhetene i politidistriktet.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Lillestrøm, Sandvika, Ski, Eidsvoll, Kongsvinger og Mysen.

5.3.2 Østfold

5.3.2.1 Halden, Sarpsborg, Fredrikstad og Moss politidistrikter

Østfold er i en regionsammenheng preget dels av egne sentre, og dels av nærheten til Oslo. Dette gjelder flere av fylkene rundt hovedstaden. Bysamfunnene Fredrikstad, Sarpsborg, Halden og Moss er gamle sentre, mens de mindre tettstedene Askim og Mysen i Eidsberg har vokst fram som innlandssentre etter hvert. Tyngdepunktet i fylket ligger i de sammenvokste byene Fredrikstad og Sarpsborg, der Fredrikstad er størst.

Med så små reiseavstander som det er mellom sentrene i Østfold, og fra sentrene til alle andre kommuner innen fylket, er det vanskelig å skissere naturlige regioninndelinger som det vil være stor grad av enighet om. Dette skyldes for bo- og arbeidsmarkedsregionenes del at pendlingen går i flere retninger, der regionene må betraktes som overlappende. I tillegg gjør nærheten til Oslo at sentre som Moss og Askim både har egne omland og kan sies å være en del av Oslos omland. Nærheten til Oslo gjør også at pendlingen fra enkelte kommuner er større til Oslo enn til andre sentre innenfor kommunene.

Hobøl fremstår som forstad til Oslo. Også Spydeberg har sin største pendling rettet mot hovedstaden. Rømskog har størst pendling til Aurskog Høland, og blir slik sett en pendlingskommune til en randkommune i Osloregionen.

De mange senteralternativene innen fylket bidrar nok til at forholdsvis få kommuner kan regnes som forsteder til noe senter. For Fredrikstads del framstår Hvaler som eneste forstadskommune, og Aremark framstår på samme måte i forhold til Halden. Den av byene som i dag har det mest utviklede forstadsbeltet er Moss, der Våler og Rygge er forsteder, mens Råde framstår som pendlingskommune. Noe av grunnen til dette bildet ligger i at Sarpsborg og Fredrikstad ble slått sammen med sine daværende nabokommuner i første halvdel av 1990-tallet, slik at det tidligere pendlingsomlandet i dag er innenfor kommunegrensene.

Sett ut fra dagens kommunestruktur har det, med unntak av for Fredrikstad og Eidsberg (Mysen), bare vært mindre endringer i bo- og arbeidsmarkedsomlandene siden 1970. Østfold fylke har tatt del i de senere års flyttebaserte vekst i Oslofjordområdet, der den videre utviklingen vil avhenge av hvordan flytteomfordelingen av de små kullene født i andre halvdel av 1970- og store deler av 1980-tallet, vil bli nasjonalt. Av sentrene i fylket vil trolig Fredrikstad ha den største befolkningsveksten framover, men Statistisk sentralbyrå regner også med vekst i de øvrige.

Polititjenesten i Østfold fylke er i dag organisert i 4 politidistrikter, som igjen er inndelt i 20 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Halden politidistrikt

Politidistriktet dekker den sørøstlige delen av Østfold. Politidistriktet har ansvar for 160 km riksgrense mot Sverige og har blant annet ansvar for Norges mest trafikkerte grenseoverganger Svinesund (E6) og Ørje (E18), samt i tillegg 9 andre grenseoverganger som daglig trafikkeres med motorkjøretøyer. Hovedtyngden av befolkningen i politidistriktet er bosatt i Halden kommune. Kun 17% er bosatt utenfor Halden kommune. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Halden.

Fredrikstad politidistrikt

Politidistriktet dekker Østfolds sørvestlige del. Fredrikstad er Østfolds største by. 95% av politidistriktets befolkning er bosatt i denne kommunen. Arealmessig er Fredrikstad det minste politidistriktet i Østfold. Avstanden mellom Fredrikstad og Sarpsborg er 9 km. Strekningen er befolkningsmessig sammenvokst. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Fredrikstad.

Sarpsborg politidistrikt

Politidistriktet ligger sentralt i Østfold fylke og er det største politidistriktet i Østfold fylke, med hensyn til folketall. I likhet med de øvrige politidistriktene i Østfold dekker distriktet et relativt lite geografisk område. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Sarpsborg.

Moss politidistrikt

Politidistriktet grenser i nord mot Follo politidistrikt, i øst mot Halden politidistrikt og i sør mot Sarpsborg og Fredrikstad politidistrikter. Politidistriktet er i folketall noe mindre enn Fredrikstad og Sarpsborg. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Moss.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et flertall i utvalget gikk inn for en todeling av Østfold fylke, i henholdsvis ett politidistrikt i syd «Søndre Østfold politidistrikt», som omfatter politidistriktene Fredrikstad, Halden, Sarpsborg unntatt driftsenhetene Askim, Askim og Trøgstad og Eidsberg, og et politidistrikt i nord «Nordre Østfold politidistrikt», omfattende politidistriktene Moss og Sarpsborg unntatt driftsenhetene Rakkestad og Sarpsborg. Mindretallet gikk inn for en tredeling, slik at Halden opprettholdes som eget politidistrikt.

Flertallet i utvalget la vekt på at Østfold fylke har ca. 250 000 innbyggere og at politidistriktene samlet vil få 20 driftsenheter. Gode kommunikasjoner og et relativt begrenset areal peker i retning av et fylkesdistrikt, men antall innbyggere og driftsenheter kunne tilsi en todeling.

Flertallet mente at Schengensamarbeidet måtte forventes å få beskjedne konsekvenser for politidistrikter med «indre grense» mot Sverige. Utvalget var imidlertid av den mening at det er hensiktsmessig at tjenesten i tilknytning til riksgrensen tilligger ett og samme politidistrikt.

Mindretallet mener Halden politidistrikt har særlige utfordringer og kompetanse knyttet til grenserelaterte spørsmål og derfor burde opprettholdes som eget politidistrikt.

5.3.2.2 Departementets forslag.

Moss politidistrikt (unntatt Hobøl, Spydeberg og Skiptvet lensmannsdistrikter) slås sammen med Fredrikstad politidistrikt, deler av politidistriktene Sarpsborg (unntatt Askim politistasjon, Askim og Trøgstad, og Eidsberg lensmannsdistrikter)og Halden (unntatt Marker og Rømskog lensmannsdistrikt). De driftsenhetene som her er unntatt vil inngå i nytt Follo politidistrikt.

5.3.2.3 Høringsuttalelser

Flere av høringsinstansene peker på behovet for å foreta endringer i politidistriktsinndelingen i Østfold. Enkelte går inn for en tredeling, mens andre mener at fylkesgrensene også kan utgjøre politidistriktsgrensen.

Fylkesmannen i Østfold er positiv til utvalgets forslag om å redusere antall politidistrikter, og mener at en reduksjon ned mot det antall fylker vi har, ville ha åpnet for langt større rasjonaliseringsgevinster. Når det gjelder politidistriktsinndelingen i Østfold, er fylkesmannen av den oppfatning at det i forhold til geografisk størrelse og kommunikasjoner, kun bør være ett politidistrikt i fylket. Det legges da til grunn at politiets ledelse i første rekke er en administrativ funksjon med koordinerende oppgaver, og at den operative virksomheten ivaretas av et nettverk av lensmannskontorer/politistasjoner godt integrert i lokalsamfunnet.

Statsadvokaten i Oslo påpeker behovet for mer dokumentasjon som kan belyse gevinstene ved sammenslåing av politidistrikter i Oslo statsadvokatembeters distrikt. Statsadvokaten foreslår at man fortsetter arbeidet med å klargjøre mulige gevinster, før det treffes beslutning om sammenslåing. Videre understreker statsadvokaten at de politidistriktene som foreslås sammenslått har rimelige gode resultater, hva gjelder straffesaksbehandlingen, og at enkelte av de distrikter som etter utvalgets forslag ikke vil bli berørt, har hatt og har store vanskeligheter i straffesaksarbeidet.

Politiets Fellesforbund, Sarpsborg mener det kun bør være ett politidistrikt i Østfold. Et samlet «Østfold politidistrikt» vil etter deres oppfatning kunne gi en mer enhetlig polititjeneste for hele fylket med større muligheter til kompetanseutvikling og spesialisering av mannskaper innenfor ulike fagområder, særlig med hensyn til kontroll av riksgrensen (landgrensen) og fergetrafikk med forbindelser til utlandet.

Politimesteren i Moss er av den oppfatning at antall politidistrikter i Norge bør reduseres og at det for Østfolds vedkommende vil være riktig å halvere antall politidistrikter.

Politimesteren i Fredrikstad viser i sin høringsuttalelse til, at det er viktig at politidirektoratsløsningen blir utredet og eventuelt etablert før det blir tatt stilling til politidistriktsendringene. På denne bakgrunn konkluderte politimesteren med at dagens distriktsinndeling burde opprettholdes inntil det kan legges fram en vurdering som viser at fordelene er større enn ulempene ved en eventuell endring.

Politimesteren i Halden viser i sin uttalelse til at politidistriktet har omfattende oppgaver langs deler av riksgrensen mot Sverige med flere grenseoverganger, herunder Svinesund og Ørje, samt jernbanen over Kornsjø. Politimesteren har videre fremhevet at «Halden er en tradisjonsrik by, som befolkningen i omlandet og traktene langs grensen naturlig sogner til, slik at det i denne regionen faller naturlig å opprettholde et politidistrikt med politimester og administrativ ledelse lokalisert i Halden». Videre viser politimesteren til at Halden politidistrikt gjennom lang tids erfaring, både operativt og administrativt ved utførelsen av de særegne politioppgavene i grenseområdene, har inntatt en spesiell posisjon i forhold til Fredrikstad og Sarpsborg politidistrikter. Politimesteren frykter at en sammenslåing med disse distriktene, med en lokalisering av politidistriktsledelsen i Nedre-Glommaregionen, som har betydelige kriminalitetsproblemer i sine distrikter, vil kunne føre til en nedprioritering av polititjenesten langs riksgrensen.

Politimesteren i Sarpsborg slutter seg i det alt vesentlige til utvalgsflertallets forslag om en deling av Østfold fylke i to politidistrikter, men mener at Marker og Rømskog lensmannsdistrikt bør legges til «Nordre Østfold politidistrikt». Politidistriktsutvalget vurderte også denne løsningen, men pekte på at det vil være hensiktsmessig at tjenesten i tilknytning til riksgrensen mot Sverige tilligger ett og samme politidistrikt. Halden politidistrikt dekker i dag et smalt, men langstrakt geografisk område langs grensen mot Sverige.

Politimesteren i Sarpsborg viser i sin høringsuttalelse også til at Østfold består av to relativt klart adskilte «kriminelle» regioner, der de kriminelles bevegelsesmønster går i ulike retninger. I nordfylket representerer E-18 med Ørje grenseovergangssted i Marker kommune, den sentrale kommunikasjonsaksen innenfor denne regionen. Videre viser politimesteren til at det kun tar noen få minutter å passere gjennom den delen av Halden politidistrikt (Marker og Rømskog lensmannsdistrikt), som ligger mellom riksgrensen og grensen for det foreslåtte «Nordre Østfold politidistrikt».

5.3.2.4 Departementets vurderinger

Departementet går inn for at politidistriktene i Østfold samles i ett politidistrikt, dog slik at enkelte driftsenheter blir å inngå i Follo politidistrikt. Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at Østfold fylke arealmessig er relativt lite og med gode kommunikasjoner. Fylket har ca. 248.000 innbyggere og en befolkningstetthet som er høyere enn landsgjennomsnittet. Kontrollspennet for den enkelte politimester varier mellom tre driftsenheter i Halden og syv i Moss. Sarpsborg og Fredrikstad har tilnærmet sammenhengende bosetting og det er svært kort avstand mellom de to politidistriktenes ledelser. Avstanden mellom Halden og Sarpsborg er ca. 29 km. Avstandene innenfor fylket kan for øvrig illustreres ved at dersom politidistriktsledelsen for et eventuelt samlet Østfold politidistrikt ble lagt til Sarpsborg, ville reisetiden for de ansatte mellom den mest fjerntliggende driftsenheten og politidistriktsledelsen bli ca. 45 minutter.

Departementet har i sin vurdering videre lagt vekt på at politiet i Østfold har særlige utfordringer knyttet til flere høyt trafikkerte grenseoverganger til Sverige, herunder Svinesund som er den mest trafikkerte grenseovergangen i landet, og Ørje. Kontroll ved grensen utøves i dag av to forskjellige forvaltningsinstanser, der politiet har ansvar for utlendingskontrollen, mens tollvesenet har ansvar for å hindre ulovlig inn- og utførsel av varer, da med spesiell vekt på narkotikasmugling. Som i landet for øvrig, er det også i Østfold utviklet et tett samarbeid mellom politiet og tollvesenet. Politiets oppaver vil i tillegg til kontrollaktiviteten langs grensen også være etterforskings- og påtalemessig oppfølging av straffbare forhold knyttet til «grensekriminalitet», som i stor grad har forgreninger til andre deler av landet.

En norsk implementering i Schengensamarbeidet forventes å få beskjedne konsekvenser for politidistrikter med «indre grense» mot Sverige. Med bakgrunn i den nordiske passunionen har ikke norsk politi drevet ordinær og regelmessig grensekontroll mot Sverige og Finland, og dette forventes ikke å endre seg vesentlig. Riksgrensen mot Russland (Sør-Varanger politidistrikt) vil være den eneste landgrensen hvor Norge må foreta ytre grensekontroll.

Det vil være lite rasjonelt, å opprettholde 4 politidistrikter innenfor et så vidt lite geografisk område. Gode kommunikasjoner og et relativt begrenset areal peker i retning av en fylkespolitimodell for Østfold. Når departementet allikevel går inn for en modifisert løsning, har dette sammenheng med at kriminaliteten hovedsakelig synes å følge aksene E18 fra Ørje mot Oslo via Mysen og Askim, og E6 fra Svinesund mot Oslo via Sarpsborg og Moss. En slik harmonisering av politidistriktsinndelingen i forhold til dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde, vil legge til rette for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Dagens politidistriktsgrenser i Østfold kan i enkelte sammenhenger være til hinder for at felles/grenseoverskridende kriminalitet blir fulgt opp etterforskingsmessig og påtalemessig så godt som den burde. I tillegg til de forbedringer som kan gjennomføres i ledelsesstrukturen, vil det innenfor et område med så vidt korte avstander og gode kommunikasjoner, også være mulig å effektivisere noe av den operative tjenesten, for eksempel ved samordning av operasjonssentralene og arrestfunksjonen.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Moss, Fredrikstad, Halden og Sarpsborg politidistrikter unntatt Askim politistasjon, Hobøl, Spydeberg, Skiptvet, Eidsberg, Askim og Trøgstad, og Marker og Rømskog lensmannsdistrikter som vil inngå i nytt Follo politidistrikt, benevnes Østfold politidistrikt.

Lokalisering

Etter departementets syn fremstår både Sarpsborg og Fredrikstad som egnede lokaliseringsalternativer for politidistriktsledelsen i Østfold politidistrikt. Departementet går imidlertid inn for Sarpsborg som lokaliseringssted for politidistriktsledelsen i det nye politidistriktet. Det som har vært avgjørende for departementets standpunkt er at Sarpsborg har en noe mer sentral kommunikasjonsmessig beliggenhet i forhold til driftsenhetene i det nye politidistriktet.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Moss, Fredrikstad og Sarpsborg.

5.3.3 Hedmark fylke

5.3.3.1 Kongsvinger, Hamar og Østerdal politidistrikter

I Hedmark er Hamar det største senteret. Hamar har til dels en funksjonsdeling med Elverum, der en blant annet finner fylkessykehuset. Sør i fylket framstår Kongsvinger som det markerte senteret. Lenger nordover i fylket finner en ikke store sentre, men Tynset framstår likevel som senter. Dette senteret har likevel ikke større tiltrekningskraft i sitt område enn at Os kommune vender seg pendlingsmessig i retning Røros (Sør-Trøndelag), mens Folldal trekker i retning av Dovre i Oppland. Ut over disse sentrene kan Ringsaker ses som enten et separat senter eller som del av Hamars omland, mens Trysil kan ses som et senter som ikke strekker seg ut over egen kommune.

Det har vært en markert utvikling i pendlingsnivåene rundt sentrene siden 1970. Forstadsbeltene rundt Hamar har oppstått, på samme måten som store deler av pendlingsbeltet rundt Kongsvinger. I Odalen og Solør har denne utviklingen gått parallelt med en redusert betydning av Oslo som tilpendlingssted. Det samme ser man rundt Elverum, der Våler tidligere var vendt i retning Oslo, uten at denne knytningen var sterk. Tynset har vokst fram pendlingsmessig i forhold til Alvdal og Tolga, men her vil framtidig pendlingsnivå trolig bli begrenset av Tynsets størrelse i forhold til omlandets innbyggertall. Kongsvinger-regionen og Elverum, har et klart pendlermønster og forbindelser, mens det er liten forbindelse mellom kommuner i Kongsvingers omland og i Hamar, samt mellom kommuner i Hamars omland og Kongsvinger. I begge disse regionene er det sterkere forbindelse til Oslo enn til senteret innen fylket.

Hedmark har i mange tiår vært preget av liten befolkningsvekst, og dette fortsetter trolig videre framover. Befolkningsutviklingen vil ikke endre på senterstrukturen i fylket. Statistisk sentralbyrå forventer vekst i alle sentrene mot 2020, men nedgang i mange av distriktskommunene i den sørlige delen av Østerdalen og i sidedalene. Fra Alvdal og nordover forventes det imidlertid befolkningsvekst i hoveddalføret.

Polititjenesten i Hedmark fylke er i dag organisert i 3 politidistrikter som igjen er inndelt i 22 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Kongsvinger politidistrikt

Kongsvinger politidistrikt har 160 km grense mot Sverige med 26 grenseovergangssteder. Bosettingen er hovedsakelig knyttet til Glommadalføret fra Østerdal til Romerike, og langs veiene mot Sverige. Gjennomgangstrafikk langs aksen mellom Svenskegrensen og Oslo. Ett av lensmannsdistriktene utfører kun sivile oppgaver. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Kongsvinger.

Hamar politidistrikt

Politidistriktet er arealmessig lite, men er befolkningsmessig det største politidistriktet i Hedmark. En betydelig del av befolkningen er bosatt i bymessige områder, herunder i Hamar, Brumunddal og Moelv. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Hamar by, hvor også fylkesadministrasjonen er lokalisert.

Østerdal politidistrikt

Politidistriktet grenser i øst mot Sverige og har ansvaret for 7 grenseoverganger, herunder grenseovergangen i Trysil. Politidistriktet er langstrakt med store avstander mellom Elverum og Os som ytterpunkter. Innenfor distriktet er det 3 nasjonalparker og 2 landskapsvernområder. Befolkningskonsentrasjonen er størst sør i politidistriktet, men også Tynset har et visst småbypreg. Om lag halvparten av befolkningen i politidistriktet er bosatt i kommunene Elverum og Trysil. Bosettingen i distriktet for øvrig er hovedsakelig grisgrendt. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Elverum.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Østerdal politidistrikt.

Flertallet i utvalget foreslo sammenslåing av Hamar og Kongsvinger politidistrikter. Mindretallet gikk inn for å opprettholde Hamar og Kongsvinger politidistrikter.

En sammenslåing av Hamar og Kongsvinger politidistrikter vil gi et politidistrikt med 13 driftsenheter, hvilket utvalget anså som et hensiktsmessig kontrollspenn i forhold til innbyggertall og geografiske avstander i området.

Utvalget vurderte videre en overføring av Våler lensmannsdistrikt fra Kongsvinger politidistrikt til Østerdal politidistrikt, og pekte på at en beslutning vedrørende Våler lensmannsdistrikt må samordnes opp mot eventuell endring av domsognsgrensen.

Sett i forhold til areal, kontrollspenn og innbyggertall, var utvalget av den oppfatning at antallet politidistriktsadministrasjoner innenfor fylket burde vurderes.

5.3.3.2 Departementets forslag

1. Østerdal politidistrikt slås sammen med Hamar politidistrikt og deler av Kongsvinger politidistrikt (lensmannsdistriktene Våler og Åsnes).

2. Kongsvinger politidistrikt unntatt lensmannsdistriktene Våler og Åsnes slås sammen med deler av Romerike politidistrikt (unntatt Enebakk lensmannsdistrikt som vil inngå i nytt Follo politidistrikt).

5.3.3.3 Høringsuttalelser

Høringsinstansene gir utvalgets forslag om å opprettholde Østerdal politidistrikt bred støtte. Imidlertid stiller høringsinstansene, med unntak av Norges Lensmannslag, seg negative til forslaget om sammenslåing mellom Hamar og Kongsvinger politidistrikter.

Høringsinstansene understreker at politidistriktene i Hedmark fungerer godt, og at dagens antall driftsenheter er passende. Det hevdes at politimesterens kontrollspenn i et sammenslått distrikt vil bli for stort. Flere høringsinstanser viser til at Hamars kommunikasjonslinjer og kriminalitetsbilde, går nord - sør, mens Kongsvingers naturlige kommunikasjonslinjer er øst-vestgående. Eneste geografiske tangeringspunkt mellom distriktene ligger på grensen til Nord-Odal og Stange som i det vesentlige utgjøres av et skogbelte uten særlig kriminalitet eller andre politimessige utfordringer.

Når det gjelder overføring av Våler lensmannsdistrikt fra Kongsvinger til Østerdal, går Våler kommune imot dette. Det vises til at Våler er én av tre Solørkommuner både politimessig og i interkommunalt samarbeid. Dersom Våler blir overført til Østerdal politidistrikt vil det kunne føre til en avvikling av et mangeårig velfungerende og godt innarbeidet vakt- og tjenestemessig samarbeid mellom lensmannskontorene i Solør.

5.3.3.4 Departementets vurderinger

Elverumsområdet har et bymessig preg med gode kommunikasjoner til Hamar. Politimesteren i Kongsvinger har i sin høringsuttalelse vist til at det på strekningen mellom Elverum og Hamar i hovedsak er sammenhengende bosetting hele veien.

Sammenhenger i bosettingsmønsteret på strekningen mellom Elverum og Hamar, samt relativt stor gjennomtrekk av kriminelle, vil til en viss grad prege kriminalitetsbildet. Noe under halvparten av de gjerningsmenn som ble pågrepet i Østerdal politidistrikt i perioden 1995-1999 var hjemmehørende utenfor politidistriktet. Herav var 1/5 hjemmehørende i Hamar politidistrikt. Av de kriminelle som ble pågrepet i Hamar politidistrikt i samme periode, var drøye 7% hjemmehørende i kommunene Elverum og Løten. Andelen må ses i sammenheng med at Hamar politidistrikt har vesentlig flere innbyggere enn Elverum og Hamar kommuner.

Departementet er av den oppfatning at det er lite rasjonelt å ha lokalisert to politidistriktsledelser så vidt nært hverandre (Elverum og Hamar). En sammenslåing mellom Hamar og Østerdal politidistrikter vil kunne legge til rette for en bedre samordning av kriminalitetsbekjempelsen, særlig i de mer urbaniserte områdene Hamar og Elverum.

Avstandene innenfor Østerdal politidistrikt er betydelige, men departementet er av den oppfatning at en utvidelse av distriktet til også å omfatte Hamar og deler av Kongsvinger politidistrikt ikke vil endre det operative og administrative bildet vesentlig for ledelsen. I forhold til kriminalitetsbekjempelsen har det også begrenset betydning at avstanden mellom politidistriktsledelsen og enkelte av driftsenhetene øker noe. Det er i denne forbindelse også lagt vekt på at en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse i de mer urbaniserte områdene vil ha en gunstig effekt i andre deler av det nye politidistriktet.

Som nevnt innledningsvis, foreslo utvalgets flertall sammenslåing mellom Kongsvinger og Hamar politidistrikter. Utvalget la i sin vurdering vekt på at et sammenslått Kongsvinger og Hamar politidistrikt ville omfatte 13 driftsenheter, noe som utvalget anså for å være et hensiktsmessig kontrollspenn, også sett i forhold til innbyggertall og de geografiske avstandene innenfor politidistriktet.

Flere høringsinstanser har vist til at det er store kulturelle og kommunikasjonsmessige forskjeller mellom Hamar og Kongsvinger, og at det nærmest ikke eksisterer distriktsovergripende, felles kriminalitet. Politimesteren i Kongsvinger viser i sin høringsuttalelse til at politidistriktet har mer samarbeid med nabodistriktene på svensk side av grensen og med Romerike og Oslo politidistrikter, enn med politidistriktene i Hedmark fylke.

Departementet har i sin vurdering av Kongsvinger politidistrikt lagt til grunn at de naturlige kommunikasjonslinjene i Kongsvinger politidistriktet går hovedsakelig øst/vest, det vil si fra Karlstad/Arvika i Sverige til Osloregionen, med riksvei 2 og jernbanen Oslo - Stockholm som hovedakser. I en vurdering av en ny arrondering av Kongsvinger politidistrikt ser departementet derfor behov for i større grad enn utvalget, å fokusere på den grenseoverskridende kriminaliteten og hvilke veier denne kriminaliteten følger inn i landet. Politidistriktets 160 km lange grense mot Sverige og EU, innebærer relativt betydelige utfordringer i bekjempelsen av grenserelatert kriminalitet. Politidistriktet har stor gjennomgangstrafikk langs Riksvei 21 (Eidskog-Romerike-Oslo) og Riksvei 2 (Stockholm-Karlstad-Oslo).

Etter departementets vurdering er det ikke klare holdepunkter for å konstantere forekomster av særlig distriktsovergripende, felles kriminalitet mellom Hamar og Kongsvinger politidistrikter. Avstanden mellom Kongsvinger og Hamar er dessuten omtrent den samme som fra Kongsvinger til Oslo, og burde ikke by på vesentlige utfordringer for distriktsovergripende samarbeid. Politiets utfordringer er i større grad knyttet østover mot Sverige, og vestover mot Romerike og Oslo politidistrikter. Av samtlige pågripelser i Kongsvinger politidistrikt i perioden 1995-1999, var 19% hjemmehørende i Oslo og Romerike politidistrikter, mens 59% var bosatt i Kongsvinger politidistrikt. Sammenhengene i kriminalitetsbildet og kommunikasjonsmessige forhold, tilsier at en sammenslåing mellom Romerike politidistrikt og de sørlige driftsenhetene i Kongsvinger politidistrikt (Kongsvinger politistasjon, Eidskog, Grue, Sør-Odal og Nord-Odal lensmannsdistrikter), vil særlig legge til rette for bedre samordning og økt innsats mot den grenseoverskridende kriminaliteten.

Departementet går videre inn for at Våler og Åsnes lensmannsdistrikter (Kongsvinger politidistrikt) inngår i sammenslått Hamar og Østerdal politidistrikt. I forhold til den foreslåtte politidistriktsinndelingen i Hedmark og Akershus, vil disse lensmannsdistriktene ha geografisk større tilknytning til sammenslått Hamar og Østerdal politidistrikt enn til sammenslått Kongsvinger og Romerike politidistrikt.

Navneendringer på politidistrikt

Hamar, Østerdal, samt deler av Kongsvinger politidistrikt (Våler og Åsnes lensmannsdistrikter) benevnes Hedmark politidistrikt.

Det øvrige av Kongsvinger og Romerike politidistrikter slås sammen og benevnes Kongsvinger og Romerike politidistrikt.

Lokalisering

Det nye politidistriktet vil dekke betydelige deler av Hedmark fylke, og det faller naturlig med en lokalisering av politidistriktsledelsen i Hamar hvor fylkesadministrasjonen har sine kontorer. Hamar har også en sentral plassering i forhold til de største driftsenhetene i politidistriktet.

Politidistriktsledelsen for Kongsvinger og Romerike politidistrikt forutsettes lokalisert til Lillestrøm.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Elverum, Hamar og Tynset.

5.3.4 Oppland

5.3.4.1 Gudbrandsdal og Vestoppland politidistrikter

Oppland har to ledende sentre ved Mjøsa, Lillehammer og Gjøvik, der Lillehammer har sitt oppland nordover i Gudbrandsdalen, mens Gjøvik er orientert mot Toten, Land og Valdres. Ut over disse større sentrene, utgjør Nord-Aurdal, med Fagernes, ett senter i Valdres, og Nord-Fron (Vinstra), Sel (Otta) og Dovre (Dombås) er sentre i Gudbrandsdalen. I Gjøvikområdet utgjør Vestre Toten med Raufoss, et eget senter, men det er også mulig å se denne kommunen som en del av Gjøviks omland. Lunner er en ytterkommune i Oslos forstadsbelte, mens Gran er mer å betrakte som en pendlingskommune til Oslo. Jevnaker har mye pendling til Ringerike.

Lillehammers forstads- og pendlingsbelte består strengt tatt kun av de to nabokommunene Øyer og Gausdal. Disse var i 1970 løselig knyttet opp til Lillehammer. Gjøvik har et noe større omland, der de to Land-kommunene og Østre Toten inngår, men hvor også Vestre Toten kan regnes med. Også her har pendlingsomlandet i stor grad oppstått etter 1970. Søndre Land er blitt snudd fra å ha mest pendling i retning Oslo til å få den vendt mot Gjøvik. Sentrene i Nord-Gudbrandsdal og Valdres har stort sett vokst fram pendlingsmessig etter 1970. Den videre pendlingsvekst vil trolig bli begrenset av sentrenes knappe størrelse.

I likhet med nabofylket Hedmark har Oppland lenge hatt en svært begrenset befolkningsvekst, og denne utviklingen forventes å ville fortsette.

Polititjenesten i Oppland fylke er organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 24 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Gudbrandsdal politidistrikt

Politidistriktet strekker seg fra Hedmarks grense i sør og til Sør-Trøndelags grense i nord. Av det samlede areal utgjøres en stor del av fjell og utmark, med 56 nasjonalparker og landskapsvernområder. Det er størst befolkningstetthet i Lillehammer og Sel kommuner. For øvrig er bosettingen konsentrert i større og mindre tettsteder, men distriktet har også noe spredt bebyggelse. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Lillehammer.

Vestoppland politidistrikt

Politidistriktet dekker søndre og vestre del av Oppland fylke. Befolkningstettheten er størst i Gjøvik/Toten- og Hadelandsregionen hvor ca. halvparten av politidistriktets innbyggere er bosatt. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Gjøvik.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for at Vestoppland og Gudbrandsdal politidistrikter opprettholdes som i dag.

5.3.4.2 Departementets forslag.

1. Deler av Vestoppland politidistrikt (Jevnaker lensmannsdistrikt) slås sammen med Ringerike politidistrikt.

2. Gudbrandsdal politidistrikter opprettholdes uten endringer.

5.3.4.3 Høringsuttalelser

Politidistriktsutvalgets forslag om å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Oppland fylke er gitt bred tilslutning av høringsinstansene.

5.3.4.4 Departementets vurderinger

Departementet har vurdert ulike alternativer for distriktsinndelingen i Oppland, herunder blant annet sammenslåing mellom Vestoppland og Gudbrandsdal politidistrikter. Ut fra departementets prinsipielle vurderinger og de demografiske kriterier, størrelse (ressurser, folkemengde, areal mv.) på disse politidistriktene, vil en sammenslåing ikke være noen unaturlig løsning.

Det er imidlertid departementets oppfatning at samfunnsstrukturelle og kriminalitetsrelaterte faktorer kan tale for andre strukturløsninger, hvor politidistriktsinndelingen må ses i en noe viere regional sammenheng. Det vil si en sammenheng der hele Mjøsregionen, med utgangspunkt i de største byene Lillehammer, Gjøvik og Hamar bør inngå. Man vil i så fall ha lagt til grunn et strukturelt utgangspunkt som ville kunne bety ytterligere strukturendringer i politidistriktsinndelingen i fylkene Hedmark, Oppland, Akershus og Buskerud.

Etter en samlet vurdering har departementet under tvil ikke funnet det riktig å foreslå sammenslåinger etter en slik regiontenkning nå. Det kan imidlertid være riktig å gjøre en ny vurdering av denne og andre regioner ved en senere anledning, for eksempel i forbindelse med en eventuell fremtidig endring av fylkesinndelingen.

Departementet går inn for at Jevnaker lensmannsdistrikt overføres fra Vestoppland politidistrikt til Ringerike politidistrikt. Avstanden fra Jevnaker til Hønefoss er ca. 10 km, og til dagens politidistriktsledelse i Gjøvik er avstanden ca. 80 km. Befolkningen i Jevnaker betrakter Hønefoss som nærmeste bysenter, og Norsk institutt for by- og regionforskning viser til utstrakt pendling mellom Jevnaker og Hønefoss. Hønefoss og Jevnaker har et sammenfallende kriminalitetsbilde. Det er etablert flere samarbeidsordninger blant annet i tilknytning til etterforsking av narkotikaforbrytelser og bruk av felles arrest. Endringen innebærer et brudd med dagens fylkesinndeling.

Navneendring

Det foreslås ikke navneendring på politidistriktene.

Lokalisering

Det foreslås ingen endringer i lokaliseringen av politidistriktsledelsen, noe som innebærer at politidistriktsledelsen for Gudbrandsdal fortsatt blir lokalisert til Lillehammer, og for Vestopplands vedkommende til Gjøvik.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Fagernes, Gjøvik, Lillehammer og Vågå.

5.3.5 Buskerud

5.3.5.1 Ringerike, Drammen og Kongsberg politidistrikter

I Buskerud er det ledende senteret Drammen. Et bysenter som har vokst ut over sine grenser, og over i Eikerkommunene, Lier og Røyken. I de østlige kommunene over mot Akershus, er Drammen i konkurranse med Oslo om pendlerne.I tillegg til storsenteret Drammen med ommegn, finnes Kongsberg. Det tredje tradisjonelle senteret i fylket er Hønefoss i Ringerike kommune. Hallingdal er preget av småsenter, der ingen dominerer, men der man kan snakke om flere nokså likestilte funksjonelle regioner.

Sett i forhold til at kommunene Drammen, Lier og Røyken utgjør en boregion, kan det kanskje virke noe unaturlig at de to sistnevnte kommunene regnes til Osloområdet. Det skyldes at de har markert pendling, ikke bare til Drammen og Oslo, men også til Asker og Bærum. Samlet trekker dette kommunene rent pendlingsmessig i retning Oslo. Drammens nære omland er ellers rettet mot Eikerkommunene og de to Vestfoldkommunene Sande og Svelvik. Forstadspreget rundt Drammen har hovedsakelig vokst fram etter 1970, da pendlingsomlandet riktig nok var omtrent det samme som nå, men med lavere pendlingshyppighet. I øst var Lier tidligere knyttet opp mot Drammen. I retning mot Kongsberg finnes stort sett bare omfattende pendling fra Flesberg, mens Ringerike har sterk pendling fra både Hole og Jevnaker. Sistnevnte kommune ligger i Oppland. Kommunene i Hallingdal er mer likestilte sentermessig, der ingen skiller seg ut med særlig mye tilpendling. Pendlingen skjer her hovedsakelig mellom nabokommunene.

Statistisk sentralbyrå legger til grunn, at innbyggertallet vil øke i de viktigste senterkommunene i Buskerud framover. Det kan forventes at den interne fordelingen av befolkningen innen fylket får et tyngdepunkt mot kommuner i Oslofjordområdet, uten at dette betyr at kommuner i for eksempel Hallingdal nødvendigvis går tilbake i innbyggertall.

Polititjenesten i Buskerud fylke er organisert i 3 politidistrikter, som igjen er inndelt i 19 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Ringerike politidistrikt

Politidistriktet dekker det nordøstlige området av Buskerud fylke. Distriktet består hovedsakelig av 3 befolkningsregioner: Ringeriksområdet, Modum/Sigdal/Krødsherad og Hallingdal. De viktigste gjennomfartsveiene mellom øst- og vestlandet går gjennom politidistriktet. Deler av Hardangervidda ligger innenfor politidistriktet. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Hønefoss.

Drammen politidistrikt

Drammen politidistrikt omfatter nær halvparten av Buskerud fylkes innbyggertall. Drammen fremstår som kommunikasjonsknutepunkt med forbindelser til blant annet Vestfold, Oslo/Akershus, Kongsberg/Numedal og Hønefoss/Hallingdal. Sommeren 2000 åpnet Oslofjordtunnelen mellom Drøbak og Hurum. Denne vil være den eneste sammenhengende veiforbindelse mellom Akershus/Østfold og Buskerud/Vestfold, sør for Oslo. Fylkesadministrasjonen er lokalisert til Drammen by. Politidistriktsledelsen er også lokalisert til Drammen by.

Kongsberg politidistrikt

Politidistriktet dekker 3 geografiske områder: Kongsberg kommune, Øvre Eiker kommune og Numedal-regionen med Rollag, Flesberg og Nome og Uvdal kommuner. Store deler av Hardangervidda ligger innenfor politidistriktet. Hovedtyngden av befolkningen i politidistriktet er bosatt i kommunene Kongsberg og Øvre Eiker. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Kongsberg.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et flertall i utvalget foreslo å opprettholde Ringerike politidistrikt, dog slik at Nore og Uvdal lensmannsdistrikt overføres fra Kongsberg politidistrikt til Ringerike politidistrikt. Det samme flertallet gikk inn for å slå sammen Kongsberg og Drammen politidistrikter. Et mindretall ønsker å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Buskerud fylke.

Utvalget la til grunn at Kongsberg politidistrikt har et lavt innbyggertall, liten saksmengde og liten arealmessig utstrekning. En svært betydelig del av kriminaliteten som begås i Kongsberg politidistrikt er knyttet til Øvre Eiker, som geografisk ligger midt i mellom Kongsberg og Drammen. Drammen politidistrikt er arealmessig lite, men har et relativt høyt innbyggertall.

Utvalget la i sin vurdering vekt på at Ringerike politidistrikt har et passende kontrollspenn og en arrondering som i hovedsak er godt tilpasset de geografiske forhold. Utvalget var av den oppfatning, at det er liten kriminalitetssammenheng mellom Drammen politidistrikt og nordre del av Kongsberg politidistrikt (Nore og Uvdal lensmannsdistrikt). Virksomheten i dette området ble av utvalget vurdert til å være mest relatert til natur og miljøkriminalitet, blant annet knyttet til Hardangervidda. Flertallet i utvalget foreslo derfor at Nore og Uvdal lensmannsdistrikt overføres til Ringerike politidistrikt.

Utvalget vurderte også grensereguleringer mellom Ringerike og Hardanger politidistrikter. Utvalget konkluderte imidlertid med at de tilsiktede effekter kunne oppnås med utvidede samarbeidsordninger mellom de nevnte distriktene.

5.3.5.2 Departementets forslag

1. Drammen politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Kongsberg (unntatt Nore og Uvdal lensmannsdistrikt) og Nord-Jarlsberg ( Svelvik og Sande lensmannsdistrikter).

2. Ringerike politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Kongsberg (Nore og Uvdal lensmannsdistrikt)og Vestoppland ( Jevnaker lensmannsdistrikt).

5.3.5.3 Høringsuttalelser

Statsadvokaten i Oslo påpeker behov for dokumentasjon som kan belyse gevinstene ved sammenslåingen. Statsadvokaten foreslår også her at man fortsetter arbeidet med å klargjøre mulige gevinster før det treffes beslutning om sammenslåing. Videre understreker statsadvokaten at de politidistriktene som utvalget foreslo sammenslått, hadde rimelige gode resultater hva gjelder straffesaksbehandlingen, og at enkelte av de distrikter som etter utvalgets forslag ikke vil bli berørt, har hatt og har store vanskeligheter i straffesaksarbeidet.

Politimesteren i Kongsberg går i sin høringsuttalelse mot å slå sammen Kongsberg og Drammen politidistrikter. I argumentasjonen mot å slå sammen Drammen og Kongsberg politidistrikter, blir det fremhevet at distriktene er forskjellige på en rekke områder, blant annet med hensyn til befolkningstetthet, næringsliv og geografisk utstrekning. Politimesteren i Kongsberg viser til at kriminalitetsbildet i Kongsberg politidistrikt har forbindelseslinjer til nabodistriktene, særlig til Drammen, Notodden og Nord-Jarlsberg. Bortsett fra deler av Øvre Eiker, sokner publikum i Kongsberg politidistrikt i stor grad til Kongsberg i de fleste sammenhenger. Videre viser politimesteren til at et sammenslått Drammen/Kongsberg politidistrikt ikke vil framstå som homogent. I politisammenheng vil et sammenslått distrikt bli preget av betydelige forskjeller. Utfordringene for politiet i Drammen vil hovedsakelig være knyttet til typiske «storbyproblemer». Distriktet for øvrig er mindre urbanisert, noe som også vil prege politiets hverdag.

Fagforeningene i Kongsberg politidistrikt fremhever i en fellesuttalelse til utvalgets innstilling, at det allerede er et utstrakt samarbeid mellom politidistriktene i Buskerud. Dersom det antas at en sammenslåing bedrer dette samarbeidet, må man ta konsekvensen av dette og vurdere en sammenslåing av alle tre politidistriktene.

Når det gjelder utvalgets forslag om å overføre Nore og Uvdal lensmannsdistrikt til Ringerike politidistrikt, viser politimesteren i Kongsberg til at kriminalitetsbildet i Nore og Uvdal lensmannsdistrikt har liten tilknytning til både Drammen og Kongsberg. I følge politimesteren har befolkningen liten eller ingen naturlig tilknytning til noen av byene, men sogner mot Kongsberg.

Politimesteren i Drammen har i sin høringsuttalelse gått inn for at Drammen og Kongsberg politidistrikter slås sammen. Politimesteren viser til at et av tyngdepunktene i kriminalitetsbildet i Kongsberg politidistrikt ligger i Øvre Eiker lensmannsdistrikt, som grenser opp mot Nedre Eiker lensmannsdistrikt i Drammen politidistrikt. Disse lensmannskontorene ligger bare noe få kilometer fra hverandre og betjener på mange måter samme befolkningskonsentrasjon langs Drammenselva. I følge politimesteren vil antall driftsenheter innenfor et sammenslått Drammen/Kongsberg politidistrikt være akseptabelt.

Når det gjelder spørsmålet om en eventuell overføring av Sande og Svelvik lensmannsdistrikter fra Nord-Jarlsberg politidistrikt til Drammen politidistrikt, viser politimesteren til at disse kommunene også historisk har hatt sin bymessige forankring til Drammen. For befolkningen vil derfor en slik endring fremstå som fornuftig.

Politiets Fellesforbund stiller seg positive til sammenslåing av Drammen og Kongsberg politidistrikter.

5.3.5.4 Departementets vurderinger

Det er departementets oppfatning at en sammenslåing mellom Kongsberg og Drammen politidistrikter samlet sett vil legge til rette for en bedre polititjeneste. Departementet har i sin vurdering lagt særlig vekt på at sammenslåing av politidistriktene vil innebære at de områdene som har størst og mest alvorlig kriminalitet samles innenfor samme politidistrikt, hvilket legger grunnlaget for en bedre kriminalitetsbekjempelse. En bedre kriminalitetsbekjempelse i disse områdene vil ha positive effekter også i forhold til tilstøtende områder.

En svært betydelig andel av saksmengden i Kongsberg politidistrikt er knyttet til Øvre Eiker, som geografisk ligger midt i mellom byene Drammen og Kongsberg. Avstanden mellom disse er 39 km. Kriminalitetsbildet i Øvre Eiker påvirkes av at kommunen ligger nær en så vidt stor by som Drammen og under en times kjøretur fra Oslo. Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at strekningen Lier - Drammen - Nedre Eiker - Øvre Eiker i dag fremstår som en sammenhengende bosetnings/arbeidsregion. Området har et sammenfallende og likeartet kriminalitetsbilde med lensmannsdistriktene Nedre Eiker og Øvre Eiker, i tillegg til Drammen, som politmessig tyngdepunkt. Avstanden mellom disse lensmannskontorene er ca. 10 km. Innenfor denne bo- og arbeidsregionen fremstår Drammen som det naturlige sentrum.

Som nevnt under drøftelsen av politidistriktsinndelingen i Oppland fylke, går departementet inn for at Jevnaker lensmannsdistrikt overføres fra Vestoppland til Ringerike politidistrikt. Endringen innebærer en distriktmessig tilpasning i forhold til dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde.

Nore og Uvdal lensmannsdistrikt er i dag en del av Kongsberg politidistrikt. Departementet går inn for at lensmannsdistriktet overføres til Ringerike politidistrikt. Det er liten kriminalitetssammenheng mellom Drammen og den nordlige delen av Kongsberg politidistrikt (Numedalsregionen). Befolkningen i denne delen av politidistriktet bor i hovedsak i små tettsteder langs riksvei 40. Det er liten kriminalitet i området og det er departementets oppfatning at effekten av politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet ikke påvirkes av at avstanden mellom disse enhetene og politidistriktsledelsen eventuelt økes noe. Overføringen av Nore og Uvdal lensmannsdistrikt til Ringerike politidistrikt vil legge forholdene til rette for en bedre samordning og styrking av bekjempelsen av natur- og miljøkriminaliteten i dette området (Hardangervidda). Politimesteren i Ringerike har i sin høringsuttalelse vist til at det allerede er etablert et utstrakt samarbeid mellom Nore og Uvdal lensmannsdistrikt og Hol lensmannsdistrikt (Ringerike politidistrikt) knyttet til bekjempelse av natur- og miljøkriminalitet. Høringsinstansene har delte oppfatninger om hvorvidt Nore og Uvdal lensmannsdistrikt bør overføres til Ringerike.

Når det gjelder departementets forslag om at Svelvik og Sande lensmannsdistrikter skal inngå i sammenslått Drammen og Kongsberg politidistrikt, vises det til drøfting under Vestfold.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Drammen og Kongsberg politidistrikt benevnes Søndre Buskerud politidistrikt. Ringerike politidistrikt endrer navn til Nordre Buskerud politidistrikt som vil være i bedre samsvar med det geografiske området som politidistriktet har ansvar for.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen for Søndre Buskerud politidistrikt lokaliseres til Drammen, som geografisk har en sentral plassering i forhold til driftsenhetene i politidistriktet. Fylkesadministrasjonen er lokalisert til Drammen.

Det foreslås ingen endringer i lokalisering av politidstriktsledelsen for Nordre Buskerud politidistrikt.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Nesbyen.

5.3.6 Vestfold

5.3.6.1 Nord-Jarlsberg, Tønsberg, Sandefjord og Larvik politidistrikter

Vestfold er det minste av fylkene utenom Oslo i areal, men det er bare Oslo og Akershus som har flere innbyggere per kvadratkilometer. Kommunene i fylket er små, og med korte reiseavstander til ett eller flere sentre.

Tønsberg er den viktigste senterkommunen i fylket, omkranset av mellomstore senter, som Larvik, Sandefjord og Borre. Ut over disse sentrene finner vi Holmestrand som senter nord i fylket.

I omlandsutviklingen siden 1970, har det innenfor fylket særlig vært en styrking av båndene til Tønsberg. I 1970 kunne kun Nøtterøy av dagens kommuner, sies å være en forstadskommune, mens tre andre kommuner senere har kommet i tillegg. Det har også vært en endring ved at Våle er blitt snudd fra å ha sterkest pendling i retning Holmestrand til å få sterkest pendling i retning Tønsberg.

Vestfold er i dag, som de øvrige Oslofjordfylkene, et fylke med befolkningsvekst. I dette fylket betyr det hovedsakelig en byvekst, men de fleste kommunene vil vokse framover mot 2020. Statistisk sentralbyrå regner med, at Holmestrand får den laveste innbyggertallsveksten framover.

Polititjenesten i Vestfold fylke er organisert i 4 politidistrikter, som igjen er inndelt i 17 lensmannsdistrikter og politistasjoner. Gjennomgående for alle politidistriktene i Vestfold er, at de dekker et relativt lite geografisk område, men med høy befolkningstetthet. E18 passerer gjennom samtlige 4 politidistrikter og binder fylket sammen kommunikasjonsmessig.

Nord-Jarlsberg

Politidistriktet grenser mot Drammen, Kongsberg og Tønsberg politidistrikter. Bortsett fra Horten og Holmestrand er befolkningsstrukturen knyttet til mindre tettsteder. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Horten i Borre kommune.

Tønsberg politidistrikt

Politidistriktet er det største i Vestfold. To av lensmannsdistriktene utfører kun sivile gjøremål (Tønsberg og Nøtterøy). I disse lensmannsdistriktene utføres polititjenesten fra Tønsberg politistasjon. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Tønsberg.

Sandefjord politidistrikt

Politidistriktet dekker polititjenesten i 2 kommuner (Sandefjord og Andebu), herunder en fast bemannet polititjeneste på Sandefjord lufthavn, Torp. Det er ferjeforbindelse mellom Sandefjord og Sverige. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Sandefjord.

Larvik politidistrikt

Politidistriktet dekker den vestlige delen av Vestfold fylke og grenser i vest mot Telemark og Skien politidistrikter. I tillegg til Larvik kommune, dekker politidistriktet polititjenesten i Lardal kommune med 2.379 innbyggere. Det er ferjeforbindelse mellom Larvik og Danmark. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Larvik.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et flertall i utvalget gikk inn for at politidistriktene i Vestfold fylke slås sammen til ett politidistrikt. Mindretallet ønsket å opprettholde dagens distriktsinndeling. Utvalget vurderte en deling av Vestfold fylke i to politidistrikter, ved at Tønsberg og Nord-Jarlsberg politidistrikter slås sammen til ett politidistrikt og at Larvik og Sandefjord politidistrikter slås sammen til ett politidistrikt. Endelig vurderte utvalget å overføre Sande og Svelvik lensmannsdistrikter til Drammen politidistrikt, men fremmet ikke forslag om endringer.

5.3.6.2 Departementets forslag

Larvik politidistrikt slås sammen med Sandefjord og Tønsberg politidistrikter, og deler av Nord-Jarlsberg politidistrikt (unntatt Svelvik og Sande lensmannsdistrikter, som vil inngå i nytt Drammen og Kongsberg politidistrikt).

5.3.6.3 Høringsuttalelser

Sentrale høringsinstanser, herunder politimestrene går i mot utvalgets forslag om sammenslåing av politidistriktene i Vestfold, men flere ser at det ut fra geografiske hensyn ligger til rette for en endring av politidistriktsinndelingen i Vestfold. Det blir vist til at kriterier knyttet til geografi og kommunikasjon ikke alene er tilstrekkelig grunnlag for å slå sammen politidistrikter. Statsadvokatene i Vestfold og Telemark viser blant annet til at saksbehandlingstiden for oppklarte forbrytelser i Vestfold og Telemark for 1998 er 126 dager. Til sammenligning er saksbehandlingstiden i Oslo 235 dager, Hordaland 232 dager og Nordland 207 dager. Statsadvokaten påpeker imidlertid at det kan ligge forbedringsmuligheter med hensyn til kriminalitetsbekjempelsen, at enkelte politidistrikter slås sammen.

Fylkesmannen i Vestfold støtter i prinsippet flertallets forslag om sammenslåing av dagens fire politidistrikter i Vestfold. I likhet med utvalget har fylkesmannen lagt vekt på at Vestfold er et lite fylke i geografisk utstrekning, og med gode kommunikasjonsforbindelser. Fylkesmannen viser imidlertid til at utvalget ikke godt nok, har utredet fordeler og ulemper ved sammenslåing, og at en sammenslåing må kunne vise til en tydelig effektiviseringsgevinst som må tilbakeføres til fylket.

Politimesteren i Tønsberg har i sin uttalelse vist til at de store politidistriktene Oslo og Bergen, ikke kan oppvise tilnærmelsesvis så gode resultater som de mindre politidistriktene. Han påpeker også at de små og mellomstore politidistriktene har bedre kontakt med sitt publikum. Politimesteren viser også til at man ikke skal undervurdere politimesterens rolle i lokalsamfunnet og at politimestere er markerte markedsutøvere av politiet ute i lokalsamfunnet. Politimesteren ser allikevel at det ikke «er vanskelig å forstå at utvalget har foreslått en total sammenslåing av alle distrikter i Vestfold til ett politidistrikt. Fylket er geografisk sett svært lite og oversiktlig, og skulle man noe sted i landet foreta sammenslåing, så måtte det ligge an til det nettopp i Vestfold». Politimesteren mener imidlertid at det i så tilfelle burde gjennomføres sammenslåinger mellom henholdsvis Nord-Jarlsberg og Tønsberg, og Larvik og Sandefjord.

Politimesteren i Nord-Jarlsberg ser fordeler med et stordistrikt, men viser til at etter hans oppfatningen vil en sammenslåing kreve store økonomiske investeringer i sammenheng med etablering av blant annet distriktshovedkvarter og annen infrastruktur.

Politimesteren i Larvik mener at Larvik bør opprettholdes som eget politidistrikt, men at sammenslåing mellom Larvik og Sandefjord fremstår som et bedre alternativ enn full sammenslåing. Politimesteren viser videre til at det er en del felles offentlige ordninger mellom Sandefjord og Larvik, og at det størrelsesmessig vil bli et mer håndterbart distrikt. Politimesteren viser videre til at det alltid stort sett, er kriminalitetssammenheng mellom politidistriktene som grenser til hverandre i det sentrale Østlandet. For Larviks del mener politimesteren, at det er like stor eller større kriminalitetssammenheng med Grenlandsområdet (Porsgrunn, Skien og Bamble) enn med den midtre og nordlige delen av Vestfold fylke.

5.3.6.4 Departementets vurderinger

Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at Vestfold fylke i likhet med Østfold, er et lite fylke i geografisk utstrekning, men med et relativt høyt folketall og en befolkningstetthet som er over landsgjennomsnittet. Kommunikasjonene er svært gode og politidistriktet er hovedsakelig arrondert med E18 som akse. En sammenslåing av alle politidistriktene vil gi et politidistrikt med ca. 200.000 innbyggere. Politidistriktene har i dag distriktsledelsen lokalisert i fire mellomstore byer. Antallet driftsenheter (17 lensmannsdistrikter og politistasjoner) må ses i sammenheng med at 2 av lensmannsdistriktene i Tønsberg politidistrikt kun utfører sivile oppgaver, og at politimesteren i Larvik har fremmet forslag om å slå sammen Larvik politistasjon og Lardal lensmannsdistrikt som begge ligger i Larvik kommune.

Flere høringsuttalelser har pekt på at politidistriktene i Vestfold og Telemark kan vise til vesentlig kortere saksbehandlingstid enn for eksempel Oslo, Hordaland og Nordland fylker. Departementet vil på et generelt grunnlag gi uttrykk for, at dersom et slikt materiale skal være egnet til sammenligninger bør det i tillegg til rene beregninger av saksbehandlingstid og oppklaringsprosent også tas hensyn en rekke andre faktorer, interne og eksterne som innvirker på resultatoppnåelse.

Politidistriktsinndelingen i Vestfold er lite hensiktsmessig sett i forhold til dagens kriminalitetsbilde. Det er relativt betydelig pendling mellom kommunene i politidistriktene.

Departementet går videre inn for at Svelvik og Sande lensmannsdistrikter overføres fra Nord-Jarlsberg politidistrikt til sammenslått Kongsberg og Drammen politidistrikt. Endringen innebærer et brudd i forhold til fylkesgrensen mellom Vestfold og Buskerud. Departementet har i sin vurdering lagt vekt på flere likhetstrekk i området Lier-Drammen-Sande-Svelvik. Det er utstrakt pendling innenfor denne regionen og for publikum fremstår Drammen som det naturlige sentrum i en felles bo- og arbeidsregion. Sammenhengen i samfunnsstrukturene preger også kriminalitetsbildet.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Nord-Jarlsberg, Tønsberg, Sandefjord og Larvik politidistrikter benevnes Vestfold politidistrikt.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen lokaliseres til Tønsberg, som har en sentral beliggenhet i Vestfold. Fylkesadministrasjonen er også lokalisert i Tønsberg.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Sandefjord, Tønsberg og Horten.

5.3.7 Telemark

5.3.7.1 Kragerø, Notodden, Rjukan, Skien og Telemark politidistrikter

Telemark er preget av en sammenvoksning av mange av tettstedene i Grenland, dvs. Skien, Porsgrunn, Brevik, Stathelle og Langesund. Skien og Porsgrunn utgjør kjernen i området. Ut over dette utgjør Notodden det viktigste senteret i innlandet, der Tinn ofte behandles som et senter uten omlandskommuner. De øvrige sentrene i fylket er Kragerø, og eventuelt Bø, men det sistnevnte er i mindre grad et regionsenter enn de øvrige som er nevnt.

Når man ser Skien og Porsgrunn under ett, framstår Nome og Drangedal som nye pendlingskommuner siden 1970. Drangedal er blitt dreid bort fra Kragerø, som nå framstår uten pendlingsomland. Tidligere var også Gjerstad i Aust-Agder pendlingsmessig rettet mot Kragerø, men er nå snudd i retning Risør. Notodden var uten pendlingsomland i 1970, mens Hjartdal og Sauherad utgjør det nå. De øvrige sentrene er uten omlandskommuner.

Telemark hører til de fylkene som har stagnert befolkningsmessig, og vil trolig vokse lite i årene framover mot 2020. Statistisk sentralbyrå regner med at veksten hovedsakelig vil komme i Grenlandsområdet, der antallsveksten blir stor, særlig i Skien. Notodden vil ha et stabilt innbyggertall. Ingen kommuner har framskrivningsmessig en utvikling som vil bidra til å endre senterstrukturen.

Polititjenesten i Telemark fylke er i dag organisert i 5 politidistrikter, som igjen er inndelt i 18 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Skien politidistrikt

Politidistriktet dekker et lite areal sør i Telemark og er befolkningsmessig det største politidistriktet i Telemark. Avstanden mellom politidistriktsledelsen i Skien og politidistriktsledelsen i nabodistriktet Telemark (Porsgrunn) er ca. 9 km. Strekningen mellom Skien og Porsgrunn er befolkningsmessig tilnærmet sammenvokst. Skien er fylkeshovedstad i Telemark fylke. Anslagsvis 85% av befolkningen i politidistriktet er bosatt i Skien kommune. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Skien.

Telemark politidistrikt

Telemark politidistrikt utgjøres av to fysisk adskilte områder, bestående av 2 kommuner i Grenlandsområdet og 3 kommuner i Vest-Telemark. Det er størst befolkningstetthet i Grenlandsområdet. Som nevnt ovenfor er avstanden til politidistriktsledelsen i nabodistriktet Skien ca. 9 km. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Porsgrunn.

Notodden politidistrikt

Politidistriktet dekker midtre og østre deler av Telemark fylke. Størst er befolkningstettheten i Notodden, men det er også konsentrasjoner i Bø og Seljord. For øvrig er det spredt bosettingsmønster. E-134, øst-vest-forbindelsen mellom Østlandet og Haugesund, går gjennom politidistriktet. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Notodden.

Rjukan politidistrikt

Politidistriktet dekker de nordlige områdene av Telemark fylke. Befolkningsmessig er det et lite politidistrikt, men med store utmarksområder og grissgrendt bosettingsmønster. Anslagsvis 90 % av distriktet er definert som utmark. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Rjukan.

Kragerø politidistrikt

Politidistriktet dekker Kragerø og Drangedal kommuner sør i Telemark fylke. Størst er befolkningstettheten i Kragerø og Prestestranda i Drangedal. For øvrig er det spredt bosettingsmønster. I sommerhalvåret har distriktet betydelig turisme. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Kragerø.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et flertall i utvalget anbefalte en todeling av Telemark fylke: Et Nordre Telemark politidistrikt bestående av Notodden og Rjukan politidistrikter, med tillegg av lensmannsdistriktene Kviteseid og Nome, og et Søndre Telemark politidistrikt bestående av Skien, Telemark og Kragerø politidistrikter unntatt lensmannsdistriktene Nome og Kviteseid.

Mindretallet sluttet seg til flertallet, når det gjaldt Nordre Telemark politidistrikt, men da kun bestående av Rjukan og Notodden politidistrikter samt Nome lensmannsdistrikt. Videre støttet mindretallet forslaget om et Søndre Telemark politidistrikt bestående av Skien og Telemark politidistrikter, men med unntak av lensmannsdistriktene Fyresdal, Nissedal og Kviteseid, som foreslås overført til Kragerø politidistrikt. Bamble lensmannsdistrikt ble også vurdert overført. Mindretallet mente dessuten at Kragerø politidistrikt burde vurderes utvidet med Gjerstad lensmannskontor og Arendal politistasjon fra Arendal politidistrikt.

I sin vurdering har flertallet i utvalget vist til at Telemark fylke er inndelt i 5 politidistrikter, der flere av distriktene er svært små både med hensyn til befolkning og antall driftsenheter. Rjukan er minst med 13 000 innbyggere. Utvalget viste også til at Telemark politidistrikt er inndelt i to fysisk adskilte områder. Politidistriktsledelsene i Telemark og politimesteren i Skien er lokalisert svært nær hverandre i henholdsvis Porsgrunn og Skien, som befolkningsmessig er sammenvokst.

5.3.7.2 Departementets forslag

Notodden, Rjukan, Skien, Telemark og Kragerø politidistrikter slås sammen.

5.3.7.3 Høringsuttalelser

Fylkesmannen i Telemark støtter utvalgsflertallets forslag om en todeling av politidistriktsinndelingen i Telemark. Innbefattet Kragerø politidistrikt som en del av «Søndre Telemark politidistrikt», vil den nye organisasjonen utgjøre en oversiktlig og helhetlig administrativ enhet med til dels ensartet befolkningsmønster og infrastruktur. Også innenfor et «Øvre Telemark politidistrikt», mener fylkesmannen at det er en rekke fellestrekk, hva angår blant annet bosettingsstruktur, næringsgrunnlag, kultur og tradisjoner. Slik sett fremstår det foreslåtte politidistriktet som et tilnærmet ensartet driftsområde med store muligheter for en bedre organisasjon.

Politimesteren i Skien foreslår sammenslåing av Notodden og Rjukan politidistrikter, og Telemark og Kragerø politidistrikter, men opprettholdelse av Skien politidistrikt. Politimesteren viser til at det er fysiske hindre i form av vegbommer på alle vegforbindelser mellom Skien og Porsgrunn. Videre fremheves det at det gjennom tiden har vært lokale krefter som har bidratt til to sterke bysentre. En rekke etater er lokalisert i Skien, og ved en eventuell sammenslåing vil Skien være den naturlige lokalisering av politimesterembetet i «Søndre Telemark politidistrikt».

Politimesteren i Telemark mener at et «Søndre Telemark politidistrikt» vil bli for omfattende. Grenlandsregionen med industriområder og i kraft av å være et felles bo- og arbeidsområde, vil bli den dominerende delen av distriktet på bekostning av de andre kommunene. Politimesteren foreslår derfor et eget «Grenland politidistrikt» bestående av Skien, Porsgrunn, Bamble og Siljan. For øvrig støttes mindretallets forslag om opprettholdelse og utvidelse av Kragerø politidistrikt. Politimesteren støtter også flertallets forslag om at lensmannsdistriktene Kviteseid og Nome overføres til et «Øvre Telemark politidistrikt».

Politimesteren i Notodden støtter utvalgets flertallsforslag og mener »Øvre Telemark politidistrikt» vil utgjøre et godt håndterbart distrikt med muligheter til mer utadrettet virksomhet, større fleksibilitet og bedre ressursutnyttelse, og fremhever videre at distriktsgrensene vil være sammenfallende med grensene som er foreslått av Domstolsstrukturutvalget. Politimesteren i Notodden mener for øvrig at Notodden sett i forhold til bosettingsmønstret og Domstolsstrukturutvalgets forslag, vil være det naturlige stedet for distriktsledelsens lokalisering.

Politimesteren i Rjukan mener det ikke er noe stort behov for endring av Rjukan politidistrikt, men foreslår at Notodden, Drammen og Kongsberg politidistrikter vurderes sammenslått. Herunder at Rjukan politidistrikt utvides til å omfatte kommunene Hjartdal, Seljord og Kviteseid. Politimesteren har i sin uttalelse lagt vekt på de utfordringene som politiet står overfor knyttet til bekjempelse av natur- og miljøkriminalitet, og at Rjukan må opprettholde sin politidistriktsledelse, som en anerkjennelse av at lokalisering i dette store utmarksområdet garanterer for tilfredsstillende håndtering av denne type kriminalitet. Lokalisering av politidistriktsledelsen til Notodden vil etter Politimesterens oppfatning kunne bli tolket som et signal om at de utfordringer man jobber med i Nord- og Vest-Telemark nedprioriteres. Videre fremheves de distriktspolitiske konsekvensene for Tinn, Tokke og Vinje kommuner, dersom distriktsledelsen legges ned.

Politimesteren i Kragerø gir i sin uttalelse uttrykk for at det neppe er mulig å beholde Kragerø som eget politidistrikt uten å utvide det geografiske området. Politimesteren støtter utvalgets mindretall og foreslår at Kragerø politidistrikt utvides med Fyresdal, Nissedal og Kviteseid lensmannsdistrikter, eventuelt Bamble lensmannsdistrikt, Risør politistasjon og Gjerstad lensmannskontor fra Arendal politidistrikt. Med de nevnte utvidelsene mener politimesteren at politidistriktet vil fremstå som et hensiktsmessig distrikt med kyst- og innenlands særpreg. Ved en sammenslåing av Kragerø, Skien og Telemark politidistrikter frykter politimesteren at Kragerø politistasjon vil bli tappet for ressurser til fordel for blant annet Skien og Telemark politidistrikter.

Kommunene Nome, Kragerø, Tinn, Tokke og Vinje går mot utvalgflertallets forslag, som innebar en deling av Telemark i to politidistrikter. Argumentasjonen er i stor grad sammenfallende med argumentasjonen til de respektive politimestere. Samtlige kommuner som har avgitt høringsuttalelser, understreker at samarbeidet mellom kommunen og politiet fortsatt må ivaretas, og at en omorganisering ikke må føre til svekkelse av lensmannskontorene eller eventuelle samarbeidsordninger mellom disse.

5.3.7.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at politidistriktene i Telemark fylke slås sammen til ett politidistrikt, hvor grensene blir sammenfallende med fylkesgrensen.

Departementets forslag innebærer et større politidistrikt enn det som ble foreslått av utvalget. Etter departementets oppfatning vil det legge til rette for en mer rasjonelt drevet enhet. Telemark fylke er i dag inndelt i 5 politidistrikter og flere av distriktene er små. Rjukan er minst med ca. 13.000 innbyggere. Inndelingen bærer noe preg av at grensene er trukket under helt andre forutsetninger enn de man har i dag. Telemark politidistrikt er inndelt i to fysisk adskilte områder. Drangedal lensmannsdistrikt (del av Kragerø politidistrikt) ligger som en kile mellom Skien og resten av Telemark politidistrikt.

Avstandene innenfor fylket er relativt store, men det befolkningsmessige tyngdepunktet ligger i Grenlandsområdet, hvor kommunene henger tett sammen og avstandene er korte. Politidistriktsledelsene i Skien og Telemark (Porsgrunn) er lokalisert svært nær hverandre - ca. 9 km. Grenlandsområdet (Bamble, Porsgrunn og Skien) henger tett sammen og hovedtyngden av befolkningen i Bamble bor opp mot Porsgrunn og er naturlig knyttet til dette området. Dette området fremstår som et felles bo- og arbeidsområde, med pendling blant annet fra Drangedal (Kragerø politidistrikt), Bamble (Telemark politidistrikt), Siljan og Nome (Skien politidistrikt) til Skien og Porsgrunn. I tillegg er det utstrakt pendling mellom Skien og Porsgrunn.

Kriminalitetssammenhengen innenfor Grenlandsområdet er åpenbar og med forgreninger til Kragerø politidistrikt, særlig langs E18, men også i noen grad knyttet til kommunikasjonslinjene via Drangedal til den vestlige delen av dagens Telemark politidistrikt.

Politiets utfordringer i den nordlige delen av Telemark fylke (Notodden og Rjukan politidistrikter) vil være noe forskjellig fra de mer urbaniserte områdene i Grenlandsregionen. Innenfor Rjukan politidistrikt er ca. 90 % av distriktet definert som utmark og en vesentlig del av dette er fjellområder. Områdene har mye vilt, også rovfugl og rovdyr, fjellområder med villrein, fiskeområder og vassdrag, verneverdige områder mv. Tyngden av lovbrudd i denne sammenheng er vesentlig knyttet til ulovlig jakt og motorferdsel i utmark. Politiet i dette området står overfor store utfordringer knyttet til miljø- og faunakriminalitet, blant annet på Hardangervidda.

Enkelte høringsinstanser har vist til at forskjeller i bosettingsstruktur, næringsgrunnlag og kultur peker i retning av å opprettholde flere politidistrikter. Det er departementets oppfatning at de forskjellene man her finner i blant annet bosettingsmønster ikke er svært forskjellig fra andre politidistrikter. De fleste politidistriktene er sammensatt av bymessige og mer landlige områder uten at dette blir oppfattet som en negativ faktor når det gjelder å disponere og utnytte tilgjengelige ressurser. Tvert i mot blir en viss bredde i arbeidsoppgavene ofte fremhevet som en fordel for politiets arbeid.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Notodden, Rjukan, Kragerø, Skien og Telemark politidistrikter benevnes Telemark politidistrikt.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen for Telemark politidistrikt lokaliseres til Skien, hvor også fylkesadministrasjonen er lokalisert.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Skien, Notodden og Kviteseid.

5.3.8 Aust-Agder

5.3.8.1 Arendal politidistrikt

I Aust-Agder er det største senteret Arendal, med Grimstad og Risør som andre sentre. Enkelte kommuner er vendt ut av fylket, i retning landsdelssenteret Kristiansand.

Etter Arendals sammenslåing med nabokommunene i 1988, står Froland igjen som byens eneste forstadskommune, men det er også et visst pendlingsnivå fra Tvedestrand og Vegårshei. Disse tre kommunene var mer løselig knyttet opp mot Arendal i 1970. De øvrige sentrene i fylket har liten innpendling, men den er over 10 prosent fra Gjerstad til Risør. Lillesand, Iveland og Birkenes er rettet mot Kristiansand i nabofylket Vest-Agder. For Ivelands del er også Kristiansands forstadskommune Vennesla viktig. Den mer omfattende pendlingen til Kristiansand har oppstått etter 1970.

Aust-Agder vil fortsette å vokse i innbyggertall framover mot 2020. Som i så mange andre fylker, finner en den største antallsveksten i senterkommunene, der det største senteret, Arendal, topper. Ut over regionsentrene regner man med en betydelig vekst i Lillesand, noe som i stor grad kan knyttes til lokaliseringen i Kristiansands omland.

Polititjenesten i Aust-Agder fylke dekkes hovedsakelig av Arendal politidistrikt og delvis av Kristiansand politidistrikt. Den operative tjenesten i fylket dekkes av 11 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Arendal politidistrikt

Politidistriktet dekker Aust-Agder fylke, unntatt Setesdalkommunene (Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, og Iveland), som dekkes av Kristiansand politidistrikt. Anslagsvis 85% av befolkningen er bosatt i kystkommunene. Arendal er fylkeshovedstad i Aust-Agder. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Arendal.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for at Arendal politidistrikt opprettholdes som i dag, men et mindretall har i en særmerknad foreslått at Gjerstad lensmannsdistrikt og Risør politistasjon burde overføres fra Arendal til Kragerø politidistrikt, da dette vil gi et Kragerø politidistrikt med hensiktsmessig kyst- og innlandssærpreg.

5.3.8.2 Departementets forslag

Deler av Arendal politidistrikt (Lillesand og Birkenes lensmannsdistrikter) slås sammen med Kristiansand og Vest-Agder politidistrikter.

5.3.8.3 Høringsuttalelser

Utvalgets forslag om å opprettholde Arendal politidistrikt er gitt bred oppslutning av høringsinstansene. Derimot går både fylkesmannen og Gjerstad kommune imot mindretallets særmerknad, hvor det foreslås å overføre Gjerstad lensmannsdistrikt og Risør politistasjon til Kragerø politidistrikt. Fylkesmannen og Gjerstad kommune peker på at Gjerstad lensmannsdistrikt og Risør politistasjon er en naturlig del av Aust-Agder fylke og Arendal politidistrikt.

5.3.8.4 Departementets vurderinger

En vurdering av politidistriktsinndelingen i Aust-Agder fylke for øvrig, basert på de generelle prinsipper og kriterier som departementet legger til grunn for strukturforslagene, peker i retning av en sammenslåing av politidistriktene i Vest-Agder og Aust-Agder. Når departementet på det nåværende tidspunkt velger ikke å fremme forslag om sammenslåing mellom Arendal og politidistriktene i Vest-Agder fylke, har dette først og fremst sammenheng med forholdet til nåværende fylkesinndeling og de regionale ringvirkninger som et slikt standpunkt ville kunne få (jf. omtalen under presentasjonen av Oppland). En sammenslåing i Agder-fylkene på de premisser, ville medføre at et politidistrikt har ansvaret for polititjenesten i to hele fylker. Det er imidlertid departementets oppfatning at politidistriktsinndelingen i Aust-Agder bør bli gjenstand for en ny vurdering på et senere tidspunkt, for eksempel i forbindelse med en eventuell fremtidig endring av fylkesinndelingen.

Departementet går imidlertid inn for at deler av Arendal politidistrikt (lensmannsdistriktene Lillesand og Birkenes) slås sammen med nytt Vest-Agder politidistrikt. Både Lillesand og Birkenes er av Norsk institutt for by- og regionforskning karakterisert som pendlingskommuner med hovedtilknytning til Kristiansand. Endringen innebærer en harmonisering av politidistriktsgrensen i forhold til dagens samfunnsstruktur.

Departementet har vurdert særmerknaden fra utvalgets mindretall om å overføre Gjerstad lensmannsdistrikt og Risør politistasjon fra Arendal politidistrikt til Kragerø politidistrikt. Dette ville i følge mindretallet gi et Kragerø politidistrikt med hensiktsmessig kyst- og innlandssærpreg. Det er departementets oppfatning at disse driftsenhetene har en naturlig tilhørighet til Arendal politidistrikt, og at verken samfunnsstruktur eller kriminalitetsbilde understøtter mindretallets forslag.

Eventuell navneendring på politidistriktet

Arendal politidistrikt endrer navn og benevnes Aust-Agder politidistrikt.

Lokalisering

Arendal fremstår som naturlig bysenter for Aust-Agder og det foreslås ingen endringer i lokaliseringen av politidistriktsledelsen.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolen i Arendal.

5.3.9 Vest-Agder

5.3.9.1 Kristiansand og Vest-Agder politidistrikter

I Vest-Agder er Kristiansand det markerte senteret. Byen har deler av sitt omland i nabofylket Aust-Agder. Ut over Kristiansand utgjør Mandal, Flekkefjord og Farsund fylkets regionale sentre. Av disse sentrene er det bare Mandal som har noen omfattende innpendling fra noen omegnskommune. Fra Lindesnes pendler hver fjerde arbeidstaker i retning dette senteret.

Mens Mandal har hatt et stabilt pendlingsomland, har Kristiansands omland blitt utvidet siden 1970. Mens det tidligere besto av Sogndalen, Søgne og Vennesla, har nå tre kommuner i Aust-Agder samt Marnardal kommet til. De fleste av disse kommunene var riktignok også tidligere løselig rettet mot Kristiansand rent pendlingsmessig.

Vest-Agder vil trolig få en befolkningsvekst som andelsmessig er nær den på nasjonalt plan. Veksten forventes hovedsakelig å komme i Kristiansand og byens forsteder, og i tillegg i Mandal.

Polititjenesten i Vest-Agder fylke er organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 16 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Kristiansand politidistrikt

Innenfor Vest-Agder fylke dekker Kristiansand politidistrikt polititjenesten i kommunene Kristiansand, Songdalen, Søgne og Vennesla. De øvrige kommunene (Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, og Iveland) som politimessig dekkes av Kristiansand politidistrikt, ligger i Aust-Agder fylke. Vennesla og Iveland lensmannsdistrikt betjener to kommuner i hvert sitt fylke.

Politidstriktsledelsen er lokalisert til Kristiansand.

Vest-Agder politidistrikt

Politidistriktet dekker polititjenesten i Vest-Agder fylke, bortsett fra kommunene Kristiansand, Vennesla, Søgne og Songdalen. Befolkningskonsentrasjonene er størst i og omkring byene Mandal, Flekkefjord og Farsund, samt de større tettstedene Lyngdal og Kvinesdal. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Mandal.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for at Kristiansand og Vest-Agder politidistrikter opprettholdes. Utvalget var av den oppfatning, at politidistriktene er av hensiktsmessig størrelse og har arronderinger som er godt tilpasset de geografiske forholdene. Utvalget foreslo at Sirdal lensmannsdistrikt overføres til Rogaland politidistrikt, da Sirdal kommune kommunikasjonsmessig er nærmere knyttet til nabokommunene i Rogaland.

5.3.9.2 Departementets forslag

Kristiansand politidistrikt slås sammen med deler av Vest-Agder politidistrikt (unntatt Sirdal lensmannsdistrikt) og deler av Arendal politidistrikt (Birkenes og Lillesand lensmannsdistrikter).

5.3.9.3 Høringsuttalelser

Politimesteren i Kristiansand støtter utvalgets forslag om å opprettholde Vest-Agder og Kristiansand politidistrikter. Politimesteren i Vest-Agder har ikke avgitt høringsuttalelse.

5.3.9.4 Departementets vurderinger

Den foreslåtte sammenslåingen av politidistriktene vil legge til rette for en mer effektiv og bedre samordnet kriminalitetsbekjempelse. Den kriminelle aktiviteten innenfor Vest-Agder fylke er i det alt vesentlige knyttet til de største driftsenhetene, som er lokalisert i relativt nær tilknytning til E39. Svært mye av trafikken gjennom Kristiansand og Vest-Agder politidistrikter går langs E39 som er hovedkommunikasjonsåren gjennom begge politidistriktene. Denne aksen vil også prege kriminalitetsbildet i Kristiansand og Vest-Agder politidistrikter, særlig i relasjon til de større driftsenhetene langs E39 mellom Kristiansand og Flekkefjord. De øvrige driftsenhetene er hovedsakelig små og det er også for dette distriktets vedkommende departementets oppfatning at oppgaveutførelsen ikke påvirkes av at reiseavstanden mellom enkelte driftsenheter og politidistriktsledelsen blir noe større.

Departementet går videre inn for at politidistriktsgrensen mot Arendal politidistrikt endres slik at lensmannsdistriktene Lillesand og Birkenes i nåværende Arendal politidistrikt overføres til det nye Vest-Agder politidistrikt. Både Lillesand og Birkenes er av Norsk institutt for by- og regionforskning karakterisert som pendlingskommuner med hovedtilknytning til Kristiansand. Endringen innebærer en tilpasning av politidistriktsgrensen i forhold til dagens samfunnsstruktur.

Endelig går departementet inn for at Sirdal lensmannsdistrikt overføres fra dagens Vest-Agder politidistrikt til nytt Rogaland politidistrikt. Endringen innebærer et brudd med fylkesinndelingen, men forslaget vil etter departementets vurdering være noe bedre tilpasset dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde enn dagens ordning.

Det nye politidistriktet vil kunne dra økt nytte av den spisskompetansen som større enheter, som for eksempel Kristiansand har opparbeidet innenfor kriminalteknikk og andre politioperative oppgaver.

Antall driftsenheter innenfor et sammenslått Kristiansand/Vest-Agder politidistrikt vil bli 17. Det er departementets generelle oppfatning at dette vil være et håndterbart kontrollspenn, særlig sett i sammenheng med driftsenhetenes struktur og beliggenhet.

Fylkesmannen i Vest-Agder har i sin høringsuttalelse pekt på at dagens politidistriktsinndeling ikke er sammenfallende med fylkesinndelingen, idet tre av lensmannsdistriktene i Kristiansand politidistrikt ligger i Aust-Agder og ett lensmannsdistrikt (Vennesla og Iveland) betjener to kommuner i forskjellige fylker. Fylkesmannen savner en begrunnelse for å opprettholde dagens distriktsinndeling, men viser likevel til at dagens ordning ikke har medført vesentlig ulempe.

Departementet går inn for at politidistriktsgrensen mellom Arendal og Kristiansand politidistrikter opprettholdes, dog med endringer som følger av at Birkenes og Lillesand overføres til nytt Vest-Agder politidistrikt. Departementets utgangspunkt er som påpekt tidligere at politidistriktsinndelingen bør harmonere med dagens fylkesinndeling, med mindre en annen løsning vil legge til rette for en bedre utnyttelse av ressursene. Det manglende samsvar mellom politidistriktsinndelingen og fylkesinndelingen i Aust- og Vest-Agder fører til, at politimesteren i Kristiansand i beredskapssituasjoner som involverer begge Agderfylkene, må forholde seg til to fylkesmenn. Omfanget av hendelser som krever samarbeid med fylkesmannen i beredskapssituasjoner vil være beskjedent, og som fylkesmannen har vist til, har ikke dagens ordning medført vesentlig ulempe. Departementet legger også vekt på at kommunikasjonene fra Setesdalen og sørover hovedsakelig går i retning Kristiansand.

Eventuell navneendringer på politidistriktet

Sammenslått Kristiansand, deler av Vest-Agder og Arendal politidistrikter benevnes Vest-Agder politidistrikt.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen for Vest-Agder politidistrikt lokaliseres til Kristiansand, hvor også fylkesadministrasjonen er lokalisert.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Farsund og Kristiansand.

5.3.10 Rogaland

5.3.10.1 Rogaland, Stavanger og Haugesund politidistrikter

Rogaland består sentermessig av de sammenvokste bysentrene Stavanger og Sandnes, og dernest av Haugesund, som har deler av sitt omland i det sørlige Hordaland. I sør utgjør Eigersund et mindre senter. Sauda er et større sted uten pendlingsomland.

I Stavanger og Sandnesområdet har det skjedd en utvikling der dette dobbeltsenteret har styrket sin dominans, og der Time har gått fra å være et senter for Jæren til å bli en forstad til Stavanger og Sandnes. Så sent som i 1970 besto faktisk byenes omland bare av fire kommuner, mens senere brobygging samt næringsutvikling i sentrene og utflytting til omegnskommunene, har økt tallet til åtte. I tillegg er to kommuner litt mer løselig knyttet opp mot dobbeltsenteret.

Av kommunene rundt Haugesund har Sveio i Hordaland og Tysvær utviklet seg til å bli forsteder til byen. Ellers er omlandet det samme som før, slik at det her er selve pendlingsnivået som forskjellen består i. For Eigersunds del finnes kun mer løselig pendlingstilknytning i omegnen.

Rogaland er et av de mest markerte vekstfylkene i landet rent befolkningsmessig. I tråd med den utviklingen man har sett, forventer Statistisk sentralbyrå at veksten framover i særlig grad vil komme i Stavanger og Sandnesområdet med omland. Også Haugesundområdet kan forventes klar vekst, og da særlig i byens omland.

Polititjenesten i Rogaland fylke er organisert i 3 politidistrikter, som igjen er inndelt i 23 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Rogaland politidistrikt

Rogaland politidistrikt dekker den sørlige delen av Rogaland fylke. Hovedtyngden av befolkningen er bosatt i nordre del av politidistriktet – Sandnes og Jæren med over 100.000 innbyggere. To av lensmannsdistriktene, Sandnes og Eigersund, utfører kun sivile oppgaver. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Sandnes.

Stavanger politidistrikt

Politidistriktet dekker de midtre områdene av Rogaland fylke. Hovedtyngden av befolkningen er bosatt i Stavanger kommune. Politimesteren i Stavanger er leder for Hovedredningssentralen for Sør-Norge. Politidistriktet har kontinentalsokkelansvar sør for 62. breddegrad. To av lensmannsdistriktene i politidistriktet, Randaberg og Sola, utfører kun sivile oppgaver. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Stavanger.

Haugesund politidistrikt

Politidistriktet dekker mesteparten av halvøya mellom Stavanger og Bergen, med fergeforbindelser både til Stavanger og Bergen. I øst grenser distriktet mot Telemark. Anslagsvis halvparten av befolkningen i distriktet er bosatt i kommunene Karmøy og Haugesund. Bosettingen i distriktet for øvrig er spredt. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Haugesund.

Politidistriktsutvalgets forslag

Utvalget vurderte sammenslåing av Stavanger og Rogaland politidistrikter. Et samlet utvalg gikk inn for at Stavanger og Rogaland politidistrikter opprettholdes som i dag, og begrunnet dette med at politidistriktene har et høyt innbyggertall og at politimesteren i Stavanger er pålagt vesentlige oppgaver som leder av Hovedredningssentralen for Sør-Norge og politiberedskapen for kontinentalsokkelen sør for 62. breddegrad.

Utvalget gikk videre inn for at Haugesund politidistrikt opprettholdes og tilføres Sveio, Ølen og Etne fra Hordaland politidistrikt, samt at man bør vurdere om Stord, Bømlo og Fitjar skal overføres til Haugesund politidistrikt når «Trekantsambandet» er sluttført i 2001. Utvalget la vekt på at Sveio, Ølen og Etne har en naturlig tilknytning eller tilhørighet til Haugesund, og at publikum i Stord, Bømlo og Fitjar vil få vesentlig kortere reisetid til Haugesund enn til Bergen når «Trekantsambandet» er sluttført.

5.3.10.2 Departementets forslag

1. Rogaland, deler av Vest-Agder (Sirdal lensmannsdistrikt) og Stavanger politidistrikter slås sammen.

2. Haugesund politidistrikt slås sammen med deler av Hordaland politidistrikt (Sveio, Etne og Ølen lensmannsdistrikter).

5.3.10.3 Høringsuttalelser

Politimestrene i Rogaland og Stavanger støtter Politidistriktsutvalgets forslag om å opprettholde Stavanger og Rogaland politidistrikter, da en sammenslåing etter deres mening vil gi et politidistrikt med et for høyt innbyggertall og kontrollspenn.

Politimesteren i Stavanger har fremhevet at politidistriktene må opprettholdes som egne distrikter fordi begge byene Stavanger og Sandnes, er så store at de hver for seg krever større politikonsentrasjoner, noe som igjen krever sin andel administrative støttefunksjoner. En sammenslåing vil i følge politimesteren medføre et for stort kontrollspenn, innbefattet ansvar for to byer på henholdsvis 105.000 og 51.000 innbyggere. Videre viser politimesteren til at både Stavanger og Rogaland politidistrikter har åpenbare forpliktelser til å samarbeide; ikke bare innenfor kriminalitetsbekjempelse, men også om utdanning, UEH-kompetanse, annen beredskap og transporter. Også grensekontrollvirksomheten og den endring som Schengenavtalen vil medføre på dette område, burde legge til rette for et samarbeid. Det samme bør gjelde spisskompetanse innenfor enkelte forvaltningsoppgaver.

5.3.10.4 Departementets vurderinger

Departementet går inn for at Stavanger og Rogaland politidistrikter slås sammen. Sammenslåing av politidistriktene vil etter departementets oppfatning innebære en nødvendig tilpasning av politidistriktsgrensene i forhold til dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde. I departementets vurderinger er det lagt vekt på at Sandnes og Stavanger befolkningsmessig er tilnærmet sammenvokst. Den største befolkningstettheten er foruten Stavanger, det nordlige området av Rogaland politidistrikt. I overkant av 70% av de to politidistriktenes samlede befolkning er bosatt innenfor dette området. Området fremstår som en felles bo- og arbeidsregion med utstrakt pendling. Norsk institutt for by- og regionforskning viser til pendlingsmønstre fra blant annet Hå, Klepp, Time, Sandnes, Gjesdal (Rogaland politidistrikt) til Stavanger. Det er også noe pendling motsatt vei.

Kommunikasjonene er svært gode med forholdsvis beskjedne avstander. Avstanden mellom Stavanger og Sandnes er 15 km., på motorvei av god standard. Kommunikasjonen fra Stavanger og videre nordover har ferjeforbindelse fra blant annet Randaberg til Skudeneshavn (Haugesund politidistrikt).

Innenfor Rogaland politidistrikt begås de fleste straffbare forhold i Sandnes, Jærregionen og Egersund. Men politidistriktet har også en ikke ubetydelig grad av felles kriminalitet med Stavanger. For å møte utfordringene knyttet til felles kriminalitet er det etablert flere samarbeidsordninger mellom politidistriktene, blant annet i tilknytning til etterforsking av narkotikakriminalitet og annen «beslektet» kriminalitet. Videre er det etablert samarbeidsordninger knyttet til trafikktjeneste, hvor Rogaland politidistrikt blant annet administrerer ATK (automatisk trafikkontroll) for hele fylket. Som vist til i høringsuttalelsen fra politimesteren i Stavanger er det også aktuelt med samarbeid innenfor andre arbeidsområder. Departementet peker på at disse samarbeidstiltakene kan få ytterligere positive effekter ved sammenslåing og dermed felles ressursutnyttelse.

Departementet går videre inn for at Haugesund politidistrikt slås sammen med deler av Hordaland politidistrikt (Sveio, Ølen og Etne lensmannsdistrikter). Det vises til at de geografiske og kommunikasjonsmessige forholdene som er i distriktet, medfører at disse enhetene har en naturlig tilknytning til Haugesund politidistrikt. Endringene bryter med fylkesgrensen mellom Rogaland og Hordaland. Når det gjelder høringsinstansenes synspunkter til dette forslaget, vises det til omtale under politidistriktene i Hordaland.

Navneendring på politidistrikt

Sammenslått Rogaland, deler av Vest-Agder (Sirdal lensmannsdistrikt) og Stavanger politidistrikter benevnes Rogaland politidistrikt.

Haugesund politidistrikt utvidet med Sveio, Etne og Ølen lensmannsdistrikter fra Hordaland politidistrikt benevnes Haugaland politidistrikt.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen for Rogaland politidistrikt lokaliseres til Stavanger.

Politidistriktsledelsen for Haugaland politidistrikt lokaliseres til Haugesund.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Haugesund, Stavanger, Sandnes, Egersund og Stord.

5.3.11 Hordaland

5.3.11.1 Hardanger, Hordaland og Bergen politidistrikter

Utenom Oslo og Akershus, er Hordaland landets mest folkerike fylke. Ut over Bergen finner man de mindre sentrene Stord, Odda og Voss. Av disse er Stord sterkest utviklet som regionsenter rent pendlingsmessig. Dette senteret er vendt i retning Haugesund, noe som kan være naturlig, i det man her vil få en sterk utvikling av kommunikasjonsmulighetene med de planlagte broforbindelsene. Hardangerfjorden med sidearmer begrenser til dels kommunikasjon mellom nærliggende kommuner.

Bergens dominerende stilling på Vestlandet hindret lenge framveksten av andre sentre. Selv i dag finnes det ingen mellomstore byer mellom Haugesund og Ålesund. De øvrige sentrene er, som senter med omland betraktet, stort sett utviklet etter 1970. Der denne utviklingen har vært sterkest, er rundt Stord, hvor Fitjar har utviklet seg til å bli en av svært få forstadskommuner i landet rundt en småby. Når det gjelder Ullensvangs forhold til Odda, har man ikke dekkende opplysninger for 1970, ettersom dagens Ullensvang oppsto ved deling av tidligere kommune i Ullensvang og Eidfjord 1. januar 1977.

Det har vært en sterk utvikling i pendlingsomlandet til Bergen med den omfattende vei- og broutbyggingen man har sett i regionen. Utenom Bergensområdet er dette fylket forholdsvis finoppdelt, sett i forhold til funksjonelle regioner. Med utviklingen av det såkalte »trekantsambandet» vil Stord og Bømlo få fastlandsforbindelse i retning Sveio. Dette vil styrke kontakten mellom disse øykommunene og Haugesund.

Innad i fylket er det grunn til å tro at Bergensområdet vil fortsette å styrke sin stilling befolkningsmessig på de øvrige regionenes bekostning. Statistisk sentralbyrå regner med at forstedene vil vokse kraftigere enn selve storbykommunen. Av Voss og Odda har Odda hatt den klart mest negative befolkningsutviklingen de seneste tiårene, der nedgangen i industriell aktivitet har spilt en hovedrolle. I de nærmeste årene er det grunn til å regne med fortsatt reduksjon i innbyggertallet i Odda, mens en mindre vekst ifølge Statistisk sentralbyrå, kan komme i Voss. Stord forventes å få en vekst på ca. 3000 innbyggere, og framstår som den klart største senterkommunen utenfor Bergensregionen.

Polititjenesten i Hordaland fylke er organisert i 3 politidistrikter, som igjen er inndelt i 34 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Hardanger politidistrikt

Politidistriktet dekker indre områder av Hordaland fylke og store deler av Hardangervidda ligger innenfor politidistriktets ansvarsområde. I øst grenser politidistriktet mot Buskerud og Telemark. Politidistriktet er et av landets minste, sett i forhold til innbyggertall. Bosettingen er i det vesentlige konsentrert langs Hardangerfjorden, med de største befolkningskonsentrasjonene i Kvam og Odda som har en urbanisert struktur. Bosettingen i politidistriktet for øvrig er til dels grissgrendt. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Odda.

Hordaland politidistrikt

Politidistriktets grenser i nord mot fylkesgrensen til Sogn og Fjordane og i sør mot fylkesgrensen til Rogaland. I øst grenser distriktet mot Hardanger politidistrikt. Hordaland politidistrikt omslutter Bergen politidistrikt. Politidistriktet er landets fjerde største, basert på innbyggertall. Det er størst befolkningskonsentrasjoner i de lensmannsdistriktene som grenser til Bergen politidistrikt. I tillegg er det større befolkningskonsentrasjoner i Voss, på Stord og i Kvinnherad. Bosettingen i distriktet for øvrig er til dels grissgrendt. Politidistriktet dekker områdene med landets største landbaserte petroleumsvirksomhet og med landets største oljehavn. Politidistriktsledelsen i Hordaland er lokalisert til Bergen by, som ligger utenfor politidistriktets geografiske ansvarsområde.

Bergen politidistrikt

Bergen politidistrikt er landets nest største regnet etter på folketall. Politidistriktets grenser er sammenfallende med Bergen kommune. Det er betydelige boligkonsentrasjoner i tilstøtende kommuner som har arbeidsmessig og annen direkte tilknytning til Bergen kommune. Både Hordaland og Bergen politidistrikter har sine politidistriktsledelser lokalisert til Bergen.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg foreslo å opprettholde Bergen, Hordaland og Hardanger politidistrikter, dog slik at Etne, Ølen og Sveio lensmannsdistrikter overføres fra Hordaland til Haugesund politidistrikt. Videre ble Kvinnherad lensmannsdistrikt foreslått overført fra Hordaland til Hardanger når Folgefonntunnelen er ferdig i år 2000/2001. Endelig foreslo utvalget at Bømlo, Stord og Fitjar lensmannsdistrikter bør vurderes overført fra Hordaland til Haugesund politidistrikt når «Trekantsambandet» blir ferdigstilt i år 2001.

5.3.11.2 Departementets forslag

Bergen politidistrikt slås sammen med Hardanger politidistrikt, deler av politidistriktene Hordaland (unntatt, Etne, Ølen og Sveio, lensmannsdistrikter) og Sogn (Gulen og Solund lensmannsdistrikter).

5.3.11.3 Høringsuttalelser – Bergen/Hordaland politidistrikter

Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om politidistriktsinndelingen i Hordaland fylke. Fylkesmannen i Hordaland uttaler seg ikke spesifikt om de foreslåtte endringene i Hordaland, men anmoder departementet om å vurdere en «fylkespolitidistriktsmodell». Fortsatt på et generelt grunnlag, er fylkesmannen av den oppfatning at en reduksjon av antall politidistrikter fra 54 til 40 ikke er tilstrekkelig. Større distrikter vil i følge fylkesmannen gi mer selvbevisste og kompetente enheter, som kan dempe behovet for assistanse fra særorganer som Kriminalpolitisentralen og Økokrim. For øvrig viser fylkesmannen til at det er viktig å holde fast ved den operative politiinnsatsen og tjenesteproduksjonen ved de ulike driftsenhetene (politistasjoner og lensmannsdistrikter).

Politimesteren i Bergen støtter utvalgets forslag om å opprettholde Bergen politidistrikt, men går i tillegg inn for at lensmannsdistriktene Os, Fjell og Sund, Øygarden og Askøy blir overført fra Hordaland til Bergen politidistrikt. Politimesteren legger blant annet vekt på at lensmannsdistriktene har en geografisk og kommunikasjonsmessig tilknytning til Bergen politidistrikt, samt at lensmannsdistriktene har betydelig felles kriminalitet med Bergen. Videre at man kan oppnå en mer effektiv og bedre koordinert etterforsking dersom lensmannsdistriktene blir overført til Bergen politidistrikt. Politimesteren viser til at Hordaland politidistrikt har avgitt etterforskingsressurser til Bergen politidistrikts team for etterforsking av såkalte kriminelle gjengangere. I følge politimesteren er dette tiltak som har fungert godt. Imidlertid setter politidistriktsgrensene unødvendige og byråkratiske hindringer for at felles kriminalitet blir fulgt opp etterforskingsmessig og påtalemessig slik den burde. Det er videre politimesterens oppfatning, at uavhengig av at Hordaland og Bergen politidistrikter samarbeider godt på en rekke områder, vanskeliggjør dagens politidistriktsgrenser straffesaksbehandlingen.

Politimesteren i Hordaland går i mot at Bergen politidistrikt utvides til også å omfatte flere av lensmannsdistriktene som ligger nært Bergen politidistrikt, slik som foreslått av politimesteren i Bergen. Politimesteren er imidlertid enig i at en utvidelse av Bergen politidistrikt til også å omfatte dette området, muligens vil kunne gi større fleksibilitet og mer synlighet av uniformert politi enn det bemanningen i Hordaland politidistrikt muliggjør i dag. Politimesteren viser til at det er prøvd vaktsamarbeid mellom lensmannsdistrikter i Bergen og Hordaland politidistrikt. Erfaringene så langt er gode.

Politimestrene har i sine høringsuttalelser gitt uttrykk for noe ulik oppfatning av omfanget av kriminalitetssammenhengene mellom de to politidistriktene, men det er etablert samarbeidsløsninger for å bekjempe såkalt gjengangerkriminalitet. Erfaringene er i følge politimestrene positive. Politimesteren i Hordaland mener at det ikke er dokumentert en fast og vedvarende overglidning av kriminalitet fra Bergen kommune til kommunene rundt Bergen.

5.3.11.4 Departementets vurderinger – Bergen/Hordaland politidistrikter

Det er departementet oppfatning at dagens struktur hvor politidistriktsledelsen for både Bergen og Hordaland politidistrikter er lokalisert i Bergen, verken er funksjonell eller rasjonell, og går inn for at Bergen, Hordaland og Hardanger politidistrikter slås sammen, dog slik at lensmannsdistriktene Etne, Ølen og Sveio i Hordaland politidistrikt, overføres til Haugesund politidistrikt.

De største befolkningskonsentrasjonene i Hordaland politidistrikt er hovedsakelig i de lensmannsdistriktene som grenser mot Bergen politidistrikt. Fjell/Sund og Øygarden lensmannsdistrikter ligger på øyene vest for Bergen og dekker tre kommuner med til sammen 28.500 innbyggere. Askøy lensmannsdistrikt ligger på Askøy nordvest for Bergen. Lensmannsdistriktet dekker en kommune med ca. 19.000 innbyggere. Kommunene har kun vegutløsning over henholdsvis Sotrabroen og Askøybroen, som på Bergens side fører inn i Laksevåg lensmannsdistrikt (Bergen politidistrikt). Os lensmannsdistrikt ligger syd for Bergen og grenser i nord mot Bergen politidistrikt. Kommunen er kommunikasjonsmessig i omtrent samme situasjon som de øvrige kommunene.

Bergen by er det naturlige kommunikasjons- og servicesenter for store deler av Hordaland. En betydelige andel av innbyggerne i flere av de største lensmannsdistriktene som i dag ligger i Hordaland politidistrikt, har sitt daglige virke i Bergen. Norsk institutt for by- og regionforskning har vist til betydelig pendling fra kommuner innenfor dagens Hordaland politidistrikt, og til Bergen. Flere av disse kommunene betegnes av instituttet som forstadskommuner til Bergen. Det vil si at de har over 30% pendling til sentret. Dette gjelder Meland, Osterøy, Fjell, Askøy, Sund, Samnanger og Os kommuner. De øvrige kommunene som har pendling til Bergen, er Masfjorden, Radøy, Lindås, Vaksdal, Øygarden og Tysnes.

Det er departementets oppfatning at gode kommunikasjonsmessige forhold og sammenhenger i samfunnsstrukturer med betydelig pendling, har vesentlig innvirkning på kriminalitetssammenhengene i området. Hordaland politidistrikt har etablert egen operativ bistandsenhet, men har ikke døgnbemannet vakt eller sambandssentral. Bergen politidistrikt fungerer allerede som bistands- og ressursbase for flere av lensmannsdistriktene i Hordaland politidistrikt. Dette gjelder blant annet bruk av sambandssentral, nødtelefon, arrest, ressurser som hund og UEH-styrker (utrykningsenhet som benyttes i krevende situasjoner) og bruk av tjenester fra den døgnbemannede sentralvakten.

Det er departementets oppfatning at det er lite rasjonelt særlig hva angår forholdet mellom flere av de største driftsenhetene i Hordaland politidistrikt og Bergen politidistrikt, at man ikke har funnet bedre strukturelle tilpasninger. Ved den foreslåtte løsningen innfris behovet for en bedre samordning av politiets virksomhet i dette området, samtidig som de øvrige driftsenhetene vil kunne tilbys minst like gode rammevilkår gjennom blant annet økt tilgang på spisskompetanse og ulike typer bistand i krevende situasjoner. Det er departementets oppfatning at en slik arrondering av distriktet vil være bedre tilpasset befolkningsstrukturer og kriminalitetsbilde, og sikre et bedre og mer effektivt straffesaksarbeid.

Videre går departementet inn for at Gulen og Solund lensmannsdistrikter overføres fra Sogn politidistrikt til sammenslått Bergen/Hordaland politidistrikt. Kommunene har en naturlig tilknytning til Bergensregion. Gulen og Solund har i en årrekke hatt vaktsamarbeid med Masfjorden lensmannsdistrikt i Hordaland politidistrikt.

5.3.11.5 Høringsuttalelser – Hordaland/Haugesund politidistrikter

Høringsinstansene gir i all hovedsak bred støtte til utvalgets forslag om å overføre lensmannsdistriktene Sveio, Ølen og Etne fra Hordaland til Haugesund politidistrikt. Det vises til at både geografiske og kommunikasjonsmessige forhold medfører at Sveio, Ølen og Etne har en naturlig tilknytning til Haugesund politidistrikt. Politimesteren i Hordaland viser i sin uttalelse til at det er etablert vaktsamarbeid i det aktuelle området, med Vindafjord og Tysvær lensmannsdistrikt i Haugesund politidistrikt. Departementet legger til grunn at Sveio, Ølen og Etne lensmannsdistrikter har en naturlig tilknytning og tilhørighet til Haugesund. Transporten fra Etne, Ølen og Sveio er kort og uproblematisk til Haugesund, i motsetning til Bergen.

Videre anbefalte utvalget at det burde vurderes å overføre Bømlo, Stord og Fitjar fra Hordaland til Haugesund når «Trekantsambandet» er ferdigstilt. Stord kommune vil ut fra en helhetsvurdering når det gjelder samarbeid og samordning av oppgavene til lensmannskontorene, domstolene og fylkesmannen, ikke anbefale at Stord kommune endrer sin tilknytning til Hordaland politidistrikt. Politimesteren i Hordaland har vist til at utbygging av stamvei nr. 1, over Stord mot Bergen, vil medføre at infrastrukturen til politidistriktsledelsen i Bergen vil bli bedre.

5.3.11.6 Departementets vurderinger – Hordaland/Haugesund politidistrikter

Departementet legger til grunn at vegprosjektet «Trekantsambandet» i sterkere grad vil binde sammen lensmannsdistriktene i Sunnhordland og Nord Rogaland. Disse områdene vil få kortere reisetid til Haugesund enn til Bergen, men kriminaliteten har ikke (på samme måte), slik som Etne, Ølen og Sveio, den samme nære tilknytningen til Haugesund. Kriminaliteten i Stord og Fitjar lensmannsdistrikter er mer stasjonær, eller har tilknytning til Bergensregionen. Det vil derfor være av betydning for en fortsatt effektiv kriminalitetsbekjempelse, at disse lensmannsdistriktene tilhører samme politidistrikt. Etter en samlet vurdering går departementet inn for at disse lensmannsdistriktene opprettholdes innenfor Hordaland politidistrikt.

Når det gjelder departementets forslag om å overføre Etne, Ølen og Sveio lensmannsdistrikter fra Hordaland til Haugland politidistrikt, vises til omtale vedrørende politidistriktsinndelingen i Rogaland,

Hardanger/Hordaland politidistrikter

Utvalget foreslo å opprettholde Hardanger som eget politidistrikt. Politimestrene i Hardanger og Hordaland er enig i utvalgets forslag om å overføre Kvinnherad lensmannsdistrikt til Hardanger politidistrikt når Folgefonntunnellen er ferdig i år 2000/ 2001. Forslaget gis også støtte av kommunene Voss, Ullensvang og Odda.

Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at Hardanger politidistrikt er et svært lite politidistrikt, og sett i sammenheng med de foreslåtte endringene i Hordaland fylke for øvrig, er det departementets oppfatning at at det ikke er rasjonelt å opprettholde egen politidistriktsledelse for et så vidt tynt befolket område. Departementet vil også vise til de kvalitative forbedringene det vil ligge til rette for innenfor et sammenslått politidistrikt. Integrert i et større politidistrikt vil også enhetene i dagens Hardanger politidistrikt få bedre tilgang på den ekspertisen som større politidistrikt erfaringsmessig vil ha knyttet til bekjempelse av mer krevende kriminalitetstyper. Reiseavstanden mellom driftsenhetene i Hardanger og politidistriktsledelsen i Bergen vil være relativt betydelig, men allikevel ikke slik at det bør være til hinder for at departementets forslag gjennomføres. Publikums reiseavstand til sitt lokale lensmannskontor/politistasjon påvirkes ikke av eventuelle endringer i politidistriktsledelsen. Departementet går derfor inn for at politidistriktet slås sammen med nytt Hordaland politidistrikt.

Navneendring på politidistrikt

Sammenslått Bergen, Hardanger og deler av politidistriktene Sogn og Hordaland benevnes Hordaland politidistrikt.

Haugesund politidistrikt og deler av Hordaland politidistrikt benevnes Haugaland politidistrikt

Lokalisering

Hordaland politidistrikt lokaliseres til Bergen, som er det naturlige senter i Hordaland.

Haugaland politidistrikt lokaliseres til Haugesund.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Bergen, Lofthus, Stord og Førde.

5.3.12 Sogn og Fjordane

5.3.12.1 Sogn og Fjordane politidistrikter

I Sogn og Fjordane er sentrene små, og de største tettstedene er Florø og Førde. De øvrige sentrene er Vågsøy, Stryn og Sogndal. Mindre steder er Høyanger, Leikanger, Årdal, Eid og Gloppen. Blant sentrene har Førde vokst fram som det største og det eneste sentret med omlandskommuner som er sterkt integrert pendlingsmessig med Førde.

Førde er interessant som den eneste norske småbyen med et virkelig forstadsbelte rundt seg. Det består riktignok kun av Naustdal og Jølster, men pendlingen fra Gaular er også betydelig. Askvoll kan også regnes inn blant Førdes pendlingskommuner. Går man tilbake til 1970, kunne ingen av de fire kommunene regnes til senteret. Førde har vært en av de vellykkede vekstsentersatsingene i landet, der arbeidsplassveksten har skapt et nivå på pendlingsmuligheter rundt senteret. Sammenligningsvis ser man da også at Flora helt mangler pendlingskommuner rundt seg, men for senterkommunene Vågsøy, Stryn og Sogndal kan man si at det har vokst fram en omlandskommune for hvert senter. De øvrige senterkommunene betyr mindre andelsmessig for sysselsettingen i sitt omland.

Av kommunene i fylket har Gulen og Solund en sterkere Bergensorientering enn de øvrige. Det gir seg ikke utslag i en pendlingssammenheng, men er markert i utflyttingsmønsteret fra de to kommunene.

Sogn og Fjordane har lenge hatt en svak befolkningsutvikling, og vil ifølge Statistisk sentralbyrå fortsatt ha det i perioden fram mot 2020. Førde vil ha størst vekst, der kommunen i 2020 vil være jevnstor med Flora

Polititjenesten i Sogn og Fjordane fylke er organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 24 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Sogn politidistrikt

Politidistriktet dekker de sydlige og østlige områdene av Sogn og Fjordane fylke. Politidistriktet er lite målt etter folketall. Distriktet har relativt lange avstander og mange fergestrekninger. Bosettingen er spredt, med unntak av tettstedene Høyanger, Årdal og Sogndal. Fylkesadministrasjonen er lokalisert til distriktet. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Sogndal.

Fjordane politidistrikt

Politidistriktet dekker de midtre og nordlige områdene av Sogn og Fjordane fylke. Størst er befolkningstettheten i området Flora, Førde og Vågsøy, som alle har en urbanisert infrastruktur. Anslagsvis 1/3 av befolkningen i politidistriktet er bosatt i Flora og Førde kommuner. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Flora.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for at Sogn og Fjordane politidistrikter opprettholdes.

I sin vurdering viste utvalget til at politidistriktene ut fra størrelse og kriminalitetsbevegelser burde vært slått sammen. Utvalget gikk allikevel ikke inn for sammenslåing under henvisning til at antall driftsenheter ved en eventuell sammenslåing ville bli 25, noe som utvalget, sett i sammenheng med den geografiske utformingen av fylket, anså for å være i overkant av det kontrollspenn som bør tilligge ett politidistrikt.

5.3.12.2 Departementets forslag

Fjordane politidistrikt og Sogn politidistrikt (unntatt lensmannsdistriktene Gulen og Solund som vil inngå i nytt Hordaland politidistrikt) og deler av Sunnmøre politidistrikt (Vannylven lensmannsdistrikt) slås sammen.

5.3.12.3 Høringsuttalelser

Politimesteren i Sogn har i sin høringsuttalelse gitt sin tilslutning til utvalgets forslag om å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Sogn og Fjordane fylke. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og statsadvokaten i Sogn og Fjordane har ikke avgitt uttalelse om politidistriktsinndelingen.

Politimesteren i Fjordane støtter utvalgets forslag om å opprettholde politidistriktsinndelingen i Sogn og Fjordane, men i sin uttalelse til utvalget før utvalget la fram sin innstilling, gikk han inn for at politidistriktene burde slås sammen. Politimesteren i Fjordane viser i denne uttalelsen til at Sogn og Fjordane ved en sammenslåing av politidistriktene, uten forutgående strukturendringer på lensmannsdistriktsnivå, ville utgjøre et politidistrikt med 25 driftsenheter. Det er politimesterens oppfatning, at dette er et noe for stort kontrollspenn, men at folketall, bosettingsmønster, geografi, kriminalitetsveier og etablert infrastruktur sammen med en reduksjon av antall driftsenheter, vil legge til rette for et nytt politidistrikt med en rasjonell struktur og et hensiktsmessig kontrollspenn.

5.3.12.4 Departementets vurderinger

Det er departementets oppfatning at det er lite rasjonelt å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Sogn og Fjordane. Små politidistrikt, som for eksempel Sogn og Fjordane, vil normalt ikke ha nødvendig kompetanse knyttet til bekjempelse av mer krevende kriminalitetstyper, hvor høy fagkompetanse er nødvendig for å lykkes. Innenfor et sammenslått politidistrikt vil man ha bedre forutsetninger for å være selvhjulpen og lokalt kunne løse flere og mer krevende oppgaver. Innenfor større enheter vil det også ligge bedre til rette for enklere koordinering, og muliggjøre kraftsamling både med hensyn til tilgjengelige mannskapsressurser og økonomiske ressurser.

Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at begge politidistriktene i Sogn og Fjordane ressursmessig er relativt små. Ved å samle ressursene innenfor samme politidistrikt vil det blant annet åpne for at det innenfor eksisterende ressurser kan etableres felles operasjonssentral for hele fylket. Som det blir vist til nedenfor, blir nødtelefonen i Sogn politidistrikt delvis betjent fra Bergen politidistrikt.

Antall driftsenheter er høyt, men gjennomgående små. Størrelsen på driftsenhetene medfører at de fleste driftsenhetene er avhengige av samarbeidsordninger med naboenheter, for å kunne opprettholde nødvendig beredskap og publikumsservice. Fjordane politidistrikt har i dag organisert tjenesten i politidistriktet i 5 samarbeidsregioner, hvor den enkelte region består av 2 - 4 likestilte driftsenheter. I tillegg til felles vaktordning har regionene også etablert samarbeid om enkelte administrative funksjoner. Erfaringene er positive og det er politimesterens oppfatning at ordningen bør etableres som en mer permanent løsning.

Sogn og Fjordane fylke har til dels krevende kommunikasjonsforhold med fjelloverganger, lange fjordarmer og et forholdsvis høyt antall ferjestrekninger. Dette har vesentlig betydning i relasjon til arrondering av politidistriktenes operative nivå (lensmannskontorer og politistasjoner), men i forhold til politidistriktsinndelingen vektlegges disse hensyn mindre. I en vurdering av ledelsesnivået i politidistriktene har reiseavstander og fremkommelighet først og fremst betydning i forhold til forbindelser mellom politidistriktsledelsen og den enkelte driftsenhet. Publikums avstand til sitt lokale politi påvirkes verken her eller i andre distriktsammenhenger av endringer i politidistriktsledelsen.

Bosettingsmønstret i Sogn og Fjordane er relativt homogent, ved at folk flest er bosatt i mindre tettsteder spredt over et stort antall små kommuner. Kriminalitetsbildet må ses i sammenheng med at kriminaliteten i begge politidistriktene gjennomgående er lav, men som det ble vist til i politidistriktsutvalget og i uttalelsen fra politimesteren i Fjordane, er det kriminalitetssammenhenger mellom politidistriktene i Sogn og Fjordane. Tyngdepunktene i kriminalitetsbildet er i Flora, Førde og Sogndal.

Politidistriktsledelsen i Fjordane er lokalisert i Florø i Flora kommune. Politidistriktet har døgnkontinuerlig bemannet politivakt, som blant annet betjener nødtelefon og andre fellestjenester på vegne av hele politidistriktet. Sogn politidistriktet har ikke helkontinuerlig bemannet politivakt, og utenfor de tidspunkter politivakten er bemannet, betjenes nødtelefon av sambandsvakten i Bergen politidistrikt, som også betjener nødtelefon for Hordaland politidistrikt. Det må kontinuerlig vurderes om det ut fra ressursmessige hensyn vil være forsvarlig å etablere egen operasjonssentral i et politidistrikt med så lavt befolkningsgrunnlag, som for eksempel Sogn politidistrikt. Innenfor et sammenslått Sogn og Fjordane politidistrikt vil det imidlertid være tilstrekkelig grunnlag og ressurser til å betjene nødtelefon og lignende tjenester for hele Sogn og Fjordane.

I tillegg til Politidistriktsutvalgets forslag har politimesteren i Fjordane i sin høringsuttalelse vist til at Vanylven lensmannsdistrikt bør overføres fra Sunnmøre til Fjordane politidistrikt. Politimesteren viser til at Vannylven geografisk og kommunikasjonsmessig er vanskelig tilgjengelig fra Sunnmørskommunene, og at politioperative samarbeidsløsninger må knyttes opp mot enheter innenfor Fjordane politidistrikt. Vannylven lensmannsdistrikt har i en årrekke hatt vaktsamarbeid med Vågsøy og Selje lensmannsdistrikter i Fjordane politidistrikt, noe som tilsier at det ligger til rette for at lensmannsdistriktene samles innenfor samme politidistrikt.

Det er departementets oppfatning at Vannylven lensmannsdistrikt bør overføres fra Sunnmøre politidistrikt (Møre og Romsdal fylke) til Fjordane politidistrikt, da dette vil legge til rette for en bedre ressursutnyttelse, og en riktig tilpasning av distriktsinndelingen i forhold til de samarbeidsløsninger som praktiseres i området. Det vises for øvrig til drøftingen under omtalen av Møre og Romsdal.

Videre går departementet inn for at Gulen og Solund lensmannsdistrikter overføres fra Sogn politidistrikt til sammenslått Bergen/Hordaland/Hardanger politidistrikt. Kommunene har en naturlig tilknytning til Bergensregion. Gulen og Solund har i en årrekke hatt vaktsamarbeid med Masfjorden lensmannsdistrikt i Hordaland politidistrikt.

Eventuelle navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Sogn og Fjordane politidistrikter benevnes Sogn og Fjordane politidistrikt.

Lokalisering

Etter departementets oppfatning fremstår både Flora, Førde og Sogndal som egnede lokaliseringer for politidistriktsledelsen for et samlet Sogn og Fjordane politidistrikt. Valg av lokaliseringssted har i dette tilfellet vært vanskelig, men departementet har etter en samlet vurdering gått inn for Sogndal. I valget mellom Flora og Sogndal har departementet lagt avgjørende vekt på at Sogndal har nye og moderne lokaliteter som kan benyttes av politidistriktledelsen for sammenslått Sogn og Fjordane, uten at det krever bygningsmessige eller kostnadsmessige endringer.

Førde har en mer sentral beliggenhet i Sogn og Fjordane enn både Flora og Sogndal, men en eventuell etablering må i tilfelle tilpasses tidspunktet for utløpet av nåværende husleieavtaler for Førde lensmannsdistrikt i 2004 og politidistriktsledelsen i Fjordane (Flora) i 2005. Flora er fylkets største kommune, men kan i forhold til transport langs vei mellom driftsenhetene og politidistriktsledelsen ikke sies å være åpenbart geografisk mer sentral enn Sogndal, sett i forhold til driftsenhetene i et sammenslått politidistrikt. Imidlertid har Fjordane politidistrikt etablert egen operasjonssentral ved Flora politistasjon. Operasjonssentralen kan innenfor de ressursrammene som politidistriktene samlet vil disponere, kunne dekke denne funksjonen for hele Sogn og Fjordane. Ved valg av Sogndal som lokaliseringssted, må det påregnes en viss intern omfordeling av personellressursene.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden sokne til domstolene i Førde, Sogndal og Volda.

5.3.13 Møre og Romsdal

5.3.13.1 Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre politidistrikter

I Møre og Romsdal finner man en senterstruktur med tre markerte sentre; Ålesund på Sunnmøre, som det største, Molde i Romsdal og Kristiansund på Nordmøre. Sammenlignet med disse tre blir fylkets øvrige sentre av forholdsvis små. De viktigste av de øvrige er de komplementære sentrene Ørsta og Volda, og ellers Ulstein og Sunndal. Herøy, Stranda, Rauma og Surnadal som også har også større tettsteder, men er ingen reelle sentre for omegnskommuner i en sysselsettingssammenheng.

Ålesund framstår som det mest markerte innpendlingssenteret med sine fire omlandskommuner, der tre kan kalles forsteder. På grunn av omfattende kommuneendringer på slutten av 1970-tallet kan ikke pendlingsnivået i omegnskommunene sammenlignes med i dag. For Kristiansunds del fremstår Frei som forstadskommune både nå og i 1970, mens et par andre kommuner er mer løselig knyttet opp mot byen. For Moldes del har det siden 1970 vokst fram hele fem pendlingskommuner, mens det tidligere, ikke fantes en eneste. Ulstein og Sunndal har fått hver sin pendlingskommune etter 1970.

Av de tre sentrene i Møre og Romsdal kan en forvente ytterligere vekst i Ålesund og Molde, men stagnasjon i Kristiansund. Med unntak av for Ullsteins vekst, er det forholdsvis begrensede innbyggertallsmessige endringer for de øvrige sentrene.

Polititjenesten i Møre og Romsdal fylke er organisert i 3 politidistrikter, som igjen er inndelt i 27 driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner).

Sunnmøre politidistrikt

Politidistriktet dekker de sørlige områdene av Møre og Romsdal fylke med noe over halvparten av fylkets befolkning, og er således det største politidistriktet i fylket. Av distriktets befolkning bor ca. 38.000 i Ålesund, ca. 20.000 i Ørsta/Volda regionen, og ca. 20.000 i Ulstein/Herøy-regionen. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Ålesund, som er den største kommunen/byen i fylket.

Romsdal politidistrikt

Politidistriktet dekker midtre deler av Møre og Romsdal fylke, herunder Molde by som er fylkeshovedstad. Noe over halvparten av befolkningen er bosatt utenfor Molde kommune. Kommunikasjonsmessig har distriktet mange ferge-, bro- og tunnelforbindelser. Om natten foregår utrykninger til en mindre del av distriktet med politiets egen båt, eventuelt med innleid skyssbåt. Av distriktets åtte kommuner er det kun to som nås uten fergeforbindelse. Vegforbindelsen mellom Kristiansund og Molde er fergefri. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Molde.

Nordmøre politidistrikt

Politidistriktet dekker den nordlige delen av Møre og Romsdal fylke, og består av de kommunene som tradisjonelt er betegnet som Nordmøre. Distriktet grenser i sør mot Romsdal politidistrikt og i nord/øst mot Uttrøndelag politidistrikt. Kristiansund er den eneste bykommunen i distriktet, men kommunesenteret i Sunndal kommune har et bymessig preg. For øvrig er bosettingen mer spredt. Kommunikasjonsmessig knyttes distriktet sammen med en rekke større broer, tunnel, ferge- og hurtigbåtforbindelser. Politidistriktet er tillagt kontinentalsokkelansvar mellom 62 og 65,3° nord. Ansvaret for kontinentalsokkelen innebærer både etterforsking og påtale av straffesaker, samt beredskaps- og planarbeid i forhold til ulykker, terror/sabotasje og miljøaktivisme. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Kristiansund.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Sunnmøre politidistrikt. Utvalget viste til at Sunnmøre politidistrikt har en hensiktsmessig arrondering og et akseptabelt kontrollspenn. Utvalget vurderte, men fremmet ikke forslag, om at Vestnes lensmannsdistrikt burde innlemmes i Sunnmøre politidistrikt. Når det gjelder Romsdal og Nordmøre politidistrikter gikk flertallet inn for sammenslåing, mens ett av utvalgsmedlemmene gikk inn for å opprettholde politidistriktene. Utvalget vurderte også endring av grensene mellom Nordmøre og Uttrøndelag politidistrikter, men uten at dette ble foreslått.

5.3.13.2 Departementets forslag

1. Nordmøre politidistrikt slås sammen med deler av Romsdal politidistrikt (unntatt Vestnes lensmannsdistrikt som vil inngå i Sunnmøre politidistrikt).

2. Deler av Sunnmøre politidistrikt (Vannylven lensmannsdistrikt) slås sammen med nytt Sogn og Fjordane politidistrikt og deler av Romsdal politidistrikt (Vestnes lensmannsdistrikt).

5.3.13.3 Høringsuttalelser

Politimesteren i Sunnmøre støtter utvalgets forslag om å opprettholde Sunnmøre politidistrikt som eget politidistrikt. Dersom Romsdal og Nordmøre politidistrikter slås sammen, er politimesteren åpen for å diskutere en overføring av lensmannsdistriktene sør for Romsdalsfjorden.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal går inn for å slå sammen Nordmøre og Romsdal politidistrikter. Han mener dette vil legge til rette for en god ressursdisponering, men peker på at man bør sørge for at påtalemyndigheten fortsatt vil være representert i begge byene. Kommunene er delt i sitt syn på sammenslåing.

Statsadvokaten viser til at både Nordmøre og Romsdal begge er meget velfungerende politidistrikter, med relativt høy oppklaringsprosent og kort saksbehandlingstid. Videre viser statsadvokaten til at kommunikasjonene innenfor et eventuelt sammenslått politidistrikt vil bli relativt tidkrevende. Som eksempel er det vist til at reisetiden fra Kristiansund til Vestnes (lengst syd i et eventuelt sammenslått politidistrikt) er ca. 2 timer. Tilsvarende reisetid er det mellom Molde og Smøla (lengst nord i et eventuelt sammenslått politidistrikt). Statsadvokaten har også pekt på at en eventuell sammenslåing vil måtte innebære at det opprettholdes en representasjon fra retts- og påtaleenheten i begge byer, for å kunne ivareta en forsvarlig publikumsservice. Statsadvokaten er også av den oppfatning, at begge byene har lang tradisjon i å ha «egen» politimester, og at publikum som ønsker å møte politimesteren ikke bør henvises til så lange reiseavstander som det vil bli innenfor et sammenslått politidistrikt.

Politimesteren i Nordmøre viser til at distriktene samarbeider godt på de felter der dette faller naturlig, herunder bekjempelsen av felles kriminalitet mellom distriktene, særlig knyttet til deler av narkotikamiljøene i byene Kristiansund og Molde. Denne kriminaliteten har imidlertid etter politimesterens oppfatning forbindelser til Oslo og det sentrale østlandsområdet. Vinningskriminaliteten er i større grad enn i Romsdal, knyttet opp mot kriminelle miljø i Trøndelagsregionen. Når det gjelder spørsmålet om påtalemyndighetens plassering, viser politimesteren til at Strukturutvalget for domstolene har foreslått at dagens ordning med to herredsretter skal opprettholdes. Ved en eventuell sammenslåing av politidistriktene vil påtalemyndigheten måtte forholde seg til to domstoler. Dette er i følge politimesteren svært uheldig, og vil hemme en effektiv straffesaksavvikling.

Flere høringsinstanser legger forholdsvis stor vekt på befolkningens tilhørighet. Både politimesteren i Nordmøre og politimesteren i Romsdal peker på at befolkningen har sterke kulturelle bindinger til sine respektive regioner.

Politimestrene viser til at begge distriktene har et hensiktsmessig kontrollspenn, med henholdsvis 6 og 9 driftsenheter. Et sammenslått politidistrikt vil få 15 driftsenheter noe, som i følge politimestrene vil ha negative konsekvenser i forhold til en effektiv oppgaveutførelse, styring og administrasjon.

5.3.13.4 Departementets vurderinger

Etter departementets syn har Sunnmøre politidistrikt en hensiktsmessig arrondering og departementet går inn for at politidistriktet opprettholdes med enkelte justeringer. Vestnes lensmannsdistrikt foreslås overført fra Romsdal politidistrikt til Sunnmøre politidistrikt. I sin vurdering har departementet lagt vekt på at Vestnes lensmannsdistrikt av geografiske og kommunikasjonsmessige årsaker bør innlemmes i Sunnmøre politidistrikt. Det er etablert vaktsamarbeid med Ørskog lensmannsdistrikt i Sunnmøre politidistrikt. Det er landfast forbindelse mellom Vestnes og Ålesund, hvor politidistriktsledelsen i Sunnmøre er lokalisert. Kommunikasjonen mellom Vestnes og Molde foregår derimot med ferje.

Departementet går videre inn for at Vanylven lensmannsdistrikt overføres fra Sunnmøre til Fjordane politidistrikt. Politimesteren i Fjordane har i sin uttalelse vist til at Vannylven geografisk og kommunikasjonsmessig er vanskelig tilgjengelig fra Sunnmørskommunene, og at politioperative samarbeidsløsninger må knyttes opp mot enheter innenfor Fjordane politidistrikt. Vannylven lensmannsdistrikt har i en årrekke hatt vaktsamarbeid med Vågsøy og Selje lensmannsdistrikter i Fjordane politidistrikt, og departementets forslag vil innebære en tilpasning av distriktsinndelingen i forhold til de samarbeidsløsninger som praktiseres i området.

Departementet foreslår sammenslåing av Nordmøre og Romsdal politidistrikter. Samlet sett fremstår det som lite rasjonelt å opprettholde separate politidistriktsledelser for to så vidt små politidistrikter. Avstanden mellom Kristiansund og Molde, hvor politidistriktsledelsene i dag er lokalisert, er ca. 70 km.

Departementet har videre lagt vekt på at det er en viss kriminalitetssammenheng mellom Nordmøre og Romsdal politidistrikter, spesielt nevnes utviklingen innen enkelte narkotikamiljøer. Det er etablert samarbeidsordninger på tvers av dagens politidistriktsgrenser. Molde politistasjon har vaktsamarbeid med Nesset lensmannsdistrikt og Gjemnes og Eide lensmannsdistrikt i Nordmøre politidistrikt. Nødtelefonen er for dette vaktsamarbeidsområdet terminert til Molde.

I sin vurdering av sammenslåing mellom Nordmøre og Romsdal politidistrikter har departementet blant annet tatt hensyn til at ferjesambandet fortsatt er en viktig del av vegnettet i Møre og Romsdal. Til sammen er det 28 ferjestrekninger med 70 ferjekaier som knytter sammen riks- og fylkesvegnettet i fylket. Kommunikasjonsforholdene internt i politidistriktet vil imidlertid først og fremst ha betydning i forhold til de ansattes reisevirksomhet, herunder deltakelse i ledergruppemøter og påtalemyndighetens rettsoppmøter. Enkelte høringsinstanser har vist til at publikum ved en sammenslåing, vil få lengre reiseavstand i de tilfeller de ønsker å møte politimesteren, andre i politidistriktsledelsen eller noen ved retts- og påtaleenheten. Det er departementets oppfatning at publikum i det alt vesentlige fortsatt vil forholde seg til det lokale lensmannskontor/politistasjon og at publikum bare unntaksvis har behov for personlig møte med representanter fra politidistriktsledelsen. Departementet vil minne om at bakgrunnen for de senere omorganiseringstiltak innenfor politi- og lensmannsetaten, har vært å legge flest mulig oppgaver ut til lensmannskontorene/politistasjonene. Flere politidistrikter har i denne sammenheng lag opp til ordninger hvor den enkelte driftsenhet saksbehandler ulike typer forvaltningssaker og treffer avgjørelser så langt loven gir adgang til det. Bakgrunnen for disse endringene er i første rekke et ønske om å kunne tilby publikum et best mulig tilbud, uavhengig av om de er bosatt i nærheten av politidistriktsledelse eller ikke.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Nordmøre og Romsdal politidistrikter benevnes Nordmøre og Romsdal politidistrikt. Det foreslås ikke navneendring for Sunnmøre politidistrikt.

Lokalisering

Både Molde og Kristiansund fremstår som egnede lokaliseringsalternativer for et sammenslått Nordmøre og Romsdal politidistrikt. Etter en samlet vurdering går departementet inn for at politidistriktsledelsen lokaliseres til Kristiansund, som har en relativt sentral beliggenhet i forhold til driftsenhetene i politidistriktet. I sin vurdering har departementet lagt vekt på at Nordmøre politidistrikt har kontinentalsokkelansvar. Politimesteren og enkelte nøkkelpersoner som utgjør ledelsesapparatet i større aksjoner som redning og terroranslag og lignende, bør generelt sett for de politidistrikter som har kontinentalsokkelansvar, lokaliseres på samme sted som den påtale- og politimessige ekspertisen. Dette gjelder politidistriktene Stavanger, Nordmøre, Helgeland og Tromsø.

Molde er fylkeshovedstad for Møre og Romsdal fylke. Samarbeidsrelasjonene mellom politidistriktsledelsen og fylkesmannen er imidlertid i dag ikke mer omfattende enn at eventuelt andre og mer tungtveiende hensyn, som for eksempel oppgavene knyttet til kontinentalsokkelansvaret, tilsier at Kristiansund bør foretrekkes i dette tilfellet.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda.

5.3.14 Sør-Trøndelag

5.3.14.1 Uttrøndelag og Trondheim politidistrikter

Sør-Trøndelag er sentermessig sterkt dominert av Trondheim. Det finnes her en lignende situasjon som for Bergen; der en enkelt by fra gammelt av har vært så dominerende at ingen større sentre ellers har vokst fram. Utover Trondheim er Orkdal med tettstedet Orkanger, det viktigste senteret i fylket. Hemne, Ørland og Røros kan også ses som mindre senterkommuner, mens Oppdal sysselsettingsmessig har liten betydning ut over egen kommune.

Av kommunene rundt Trondheim, skiller de fire rene nabokommunene Malvik, Klæbu, Melhus og Skaun seg ut som byens forsteder, noe de enten også var i 1970 eller var forholdsvis nær å oppfylle kriteriene for å kunne være. Pendlingsnivået har vokst i perioden. For andre kommuner er det små endringer i pendlingsstatus. Orkdal har ikke noen rene pendlingskommuner rundt seg. Det har imidlertid de mindre sentrene Hemne, Ørland og Røros nå. Disse små omlandene er blitt utviklet etter 1970. Orkdal fremstår imidlertid som det vesentligste senteret vest for Trondheim på sørsiden av Trondheimsfjorden.

Den fortsatte befolkningsveksten i Sør-Trøndelag skjer hovedsakelig i Trondheim og byens forstadskommuner. Av øvrige sentre blir veksten i innbyggertallet, ifølge Statistisk sentralbyrå, størst i Orkdal, men også Ørland, Røros og Oppdal kan forvente en relativt stor vekst. For Ørlands del vil utviklingen måtte ses i forhold til framtidig organisering av Forsvaret.

Polititjenesten i Sør-Trøndelag fylke er organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 23 driftenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Uttrøndelag politidistrikt

Uttrøndelag politidistrikt har polititjenesten i Sør-Trøndelag fylke, bortsett fra i kommunene Trondheim og Klæbu. Politidistriktsledelsen for Uttrøndelag og Trondheim politidistrikter er lokalisert til forskjellige lokaler i Trondheim.

Trondheim politidistrikt

Trondheim politidistrikt ivaretar polititjenesten i Klæbu og Trondheim kommuner. I tilknytning til Trondheim politidistrikts planer om nytt politihus i Trondheim, har departementet lagt til grunn at de to politidistriktene skal inn i samme bygg og blant annet ha felles administrasjon. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Trondheim.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å slå sammen Uttrøndelag og Trondheim politidistrikter, dog slik at Bjørnør lensmannsdistrikt som dekker Osen og Roan kommuner, overføres til Namdal politidistrikt. Denne inndelingen vil gi et kontrollspenn på 23 driftsenheter, men utvalget mente at det bør tillegges betydning at flere driftsenheter i Uttrøndelag er svært små. Politimesteren i Uttrøndelag har for øvrig tatt initiativ overfor departementet til å redusere antallet driftsenheter i distriktet. Videre la utvalget vekt på at det er en klar kriminalitetssammenheng mellom Trondheim og flere lensmannsdistrikter i Uttrøndelag. For øvrig er distriktsledelsen for Trondheim og Uttrøndelag politidistrikter begge lokalisert i Trondheim.

Utvalget mente at Bjørnør lensmannsdistrikt bør organiseres under Namdal politidistrikt fordi Roan og Osen kommuner har større tilhørighet til Nord-Trøndelag rent kommunikasjonsmessig.

5.3.14.2 Departementets forslag

Trondheim politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Inntrøndelag (Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter) og Uttrøndelag, med unntak av Bjørnør lensmannsdistrikt.

5.3.14.3 Høringsuttalelser

Politimestrene i Trondheim og Uttrøndelag går inn for at politidistriktene slås sammen. I høringsuttalelsene blir det blant annet vist til at de kriminelles bevegelsesmønster gjør at man bør se Sør-Trøndelag fylke under ett. Det er allerede etablert et felles analysesystem.

5.3.14.4 Departementets vurderinger

I likhet med flere av høringsinstansene, har departementet lagt vekt på at det i forhold til arronderingen av politidistriktene i Sør-Trøndelag, er lite rasjonelt med to politidistriktsadministrasjoner i en region med relativt mange overlappende og funksjonelt sammenfallende politimessige oppgaver. Det er allerede etablert samarbeidsordninger mellom politidistriktene, blant annet knyttet til felles nødtelefonbetjening og bruk av felles arrest. En fullstendig integrering vil etter departementet oppfatning legge til rette for en enda bedre utnyttelse av ressursene. Departementet vil særlig vise til at driftsenhetene i Uttrøndelag vil kunne dra betydelig nytte av den spisskompetansen som større enheter, som for eksempel Trondheim, har innenfor blant annet etterforsking av sedelighetssaker, økonomisk kriminalitet, narkotikasaker mv. Departementet går videre inn for at Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter overføres fra Inntrøndelag til det sammenslåtte politidistriktet i Sør- Trøndelag. Stjørdal og Meråkers tilhørighet til Inntrøndelag politidistrikt er i dag mer å betrakte som en konsekvens av dagens fylkesinndeling mellom Trøndelagsfylkene enn å være naturlig, ut fra dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde.

Trondheim Lufthavn Værnes ligger i Stjørdal kommune. Flyplassen har et relativt stort antall nasjonale og internasjonale flyforbindelser. Polititjenesten ivaretas av Stjørdal lensmannskontor som har et tjenestested på lufthavnområdet. Til daglig er politiets oppgaver på lufthavna hovedsakelig knyttet til ordenstjeneste som ivaretas av eget personell. Det er imidlertid forutsatt i politiets planverk at Trondheim politidistrikt gir bistand ved spesielle oppdrag ("skarpe oppdrag"). I treningssammenheng, herunder samkjøring mellom denne bistandsenheten og politiets personell på lufthavnområdet, vil det være hensiktsmessig at det samlede ansvaret for denne delen av politiets tjeneste blir samlet under en felles ledelse.

I sin vurdering har departementet videre lagt til grunn at kommunikasjonene mellom Stjørdal og Trondheim er svært gode og at befolkningen i Stjørdal tradisjonelt har hatt større tilhørighet til Trondheim enn til Steinkjer. Tilhørigheten til Inntrøndelag politidistrikt må som nevnt ses i sammenheng med dagens fylkesinndeling, og er i mindre grad tilpasset dagens samfunnsstruktur og kriminalitetsbilde. Det samme kan langt på vei anføres med hensyn til Meråker kommune. Koordinering av innsatsen mot grenseoverskridende kriminalitet tilsier at det kan være hensiktsmessig at grenseovergangen i Meråker fortsatt tilhører samme politidistrikt som Trondheim Lufthavn.

Avstanden mellom Stjørdal og Trondheim er ca.30 km, og ca. 90 km mellom Stjørdal og Steinkjer. Som vist til av Norsk institutt for by- og regionsforskning har Stjørdal sterke forbindelser og tilknytning til Trondheim, og ca. 12% av den samlede bosatte arbeidsstyrken pendler i retning landsdelssenteret Trondheim.

I sin vurdering har departementet lagt vekt på at aksen langs E6 (Stjørdal – Malvik – Trondheim) har større kriminalitetssammenhenger, enn fra Stjørdal og nordover. Dette kan illustreres statistisk ved at det pågripes flere personer (med bopel i Stjørdal kommune) i Uttrøndelag og Trondheim politidistrikter enn i Inntrøndelag politidistrikt. En annen akse vil være strekningen Meråker – Stjørdal – Trondheim. Det faller derfor naturlig for politiet i denne delen av Inntrøndelag politidistrikt å innrette samarbeidsordninger med politiet i Sør- Trøndelag.

Stjørdal lensmannsdistrikt er det største lensmannsdistriktet i Nord- Trøndelag og det kan innvendes mot departementets forslag at det nye Sør- Trøndelag politidistrikt vil bli stort, samtidig som det nye Nord- Trøndelag politidistrikt vil tape en relativt stor andel av ressursene. Det er imidlertid departementets oppfatning at de hensyn som taler for den foreslåtte løsningen, er av så vidt stor betydning i forhold til en effektiv og samordnet kriminalitetsbekjempelse generelt og politiberedskapen ved lufthavna spesielt, at det må tillegges større vekt enn fylkesinndeling, arealmessig og befolkningsmessig størrelse på politidistriktene. Lokale forhold tatt i betraktning, vil allikevel det nye Nord-Trøndelag politidistrikt ressursmessig fremstå som et riktig arrondert politidistrikt.

Endelig foreslår departementet at Bjørnør lensmannsdistrikt (Osen og Roan kommuner) overføres fra Uttrøndelag politidistrikt til sammenslått Namdal/Inntrøndelag politidistrikt. Enkelte høringsinstanser går i mot at Bjørnør lensmannsdistrikt overføres til Namdal politidistrikt. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener, sett ut fra et krisehåndteringssynspunkt, at overføring av Bjørnør lensmannsdistrikt vil være lite gunstig da fylkesmannen vil få et koordineringsbehov opp mot politimesteren i Namdal (Nord-Trøndelag) på dette området. Departementet ser at det i enkeltstående tilfeller vil kunne oppstå et noe utvidet koordineringsbehov for fylkesmannen, men er av den oppfatning at disse spørsmål ikke er av avgjørende betydning sett hen til de fordeler man vil oppnå i forhold til kriminalitetsbekjempelsen ved departementets forslag. Forslaget om overføring av Bjørnør lensmannsdistrikt til Namdal/Inntrøndelag politidistrikt og Stjørdal og Meråker lensmannsditrikter til Trondheim/Uttrøndelag politidistrikt er i overensstemmelse med forslaget om ny domstolstruktur i dette området.

Navneendringer på politidistrikt

Trondheim politidistrikt sammenslått med deler av Inntrøndelag (Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter) og Uttrøndelag (unntatt Bjørnør lensmannsdistrikt) benevnes Sør-Trøndelag politidistrikt.

Lokalisering

Den samlede politidistriktsledelsen forutsettes lokalisert til Trondheim som fremstår som naturlig bysenter innenfor det nye politidistriktet.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Brekstad og Trondheim.

5.3.15 Nord-Trøndelag

5.3.15.1 Inntrøndelag og Namdal politidistrikter

Nord-Trøndelag er preget av nokså jevnt store sentre i Namsos, Steinkjer, Levanger og Stjørdal, med Vikna som et mindre senter, og Verdal som et større sted uten noen kommuner i pendlingsomlandet.

Som nokså små sentre, der alle unntatt Namsos ligger langs Trondheimsfjorden i et sammenhengende kommunebelte, framstår senterkommunene i fylket med nokså små pendlingsomland. For Steinkjers del har hovedsakelig Inderøy utviklet seg i denne retningen, og for Namsos sin del gjelder det Overhalla og Fosnes. I retning Levanger er pendlingen fra Frosta tiltagende, mens ingen kommuner vil kunne kalles en pendlingskommune til verken Stjørdal eller Verdal. Vikna har en viss pendling fra Nærøy. Stjørdal har sterke forbindelser til Trondheim.

Nord-Trøndelag har hatt en svak befolkningsvekst, og vil ifølge Statistisk sentralbyrå fortsatt ha en stigning i perioden fram mot 2020. Innad i fylket er store deler av befolkningen konsentrert i kommunene langs Trondheimsfjorden fra Stjørdal til og med Steinkjer, mens Namdalen er sparsomt befolket. Selv om Namsos er forventet å øke med om lag 1000 innbyggere fram til 2020, konsentreres veksten i fylket hovedsakelig til de mer tettbebygde områdene fra Stjørdal til og med Steinkjer.

Den største veksten ser ut til å komme i Stjørdal og Levanger. Særlig for Stjørdals del spiller nok nærheten til Trondheim inn og viser seg blant annet ved en pendling i retning landsdelssenteret på 12 prosent av den samlede bosatte arbeidsstyrken ved folke- og boligtellingen i 1990. I denne kommunen oppstår riktignok mange arbeidsplasser i tilknytning til lokaliseringen nær Trondheim, deriblant knyttet til regionens flyplass på Værnes.

Polititjenesten i Nord-Trøndelag fylke er organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 20 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Inntrøndelag politidistrikt

Inntrøndelag politidistrikt dekker den sørlige delen av Nord-Trøndelag fylke og grenser i øst mot Sverige. Distriktet har i tillegg til Trondheim Lufthavn Værnes, 2 grenseoverganger til Sverige, herunder Storlien. Størst er befolkningskonsentrasjonen langs de urbaniserte områdene langs Trondheimsfjorden mellom Stjørdal og Steinkjer, hvor ca. 60% av fylkets befolkning er bosatt. Befolkningsmessig er dette politidistriktet vesentlig større enn Namdal politidistrikt. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Steinkjer, hvor også fylkesadministrasjonen er lokalisert.

Namdal politidistrikt

Namdal politidistrikt dekker den nordlige delen av Nord-Trøndelag fylke og Bindal lensmannsdistrikt i Nordland fylke. Namsos, som er den største kommunen i politidistriktet, har en urbanisert bosetting. Distriktet for øvrig, har stort sett spredt bosetting. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Namsos.

Politidistriktsutvalgets forslag

Utvalget var delt i spørsmålet om politidistriktsinndelingen i Nord-Trøndelag. Halvparten av utvalgets medlemmer gikk inn for at Namdal og Inntrøndelag politidistrikter opprettholdes som i dag. Den andre halvparten av utvalget gikk inn for at Namdal og Inntrøndelag slås sammen.

Et samlet utvalg gikk inn for at Bjørnør lensmannsdistrikt overføres fra Uttrøndelag politidistrikt til Namdal politidistrikt - eventuelt «Nord-Trøndelag politidistrikt» (jf. kommentarer under «Sør-Trøndelag fylke»).

Utvalgsmedlemmene som ønsket sammenslåing av Namdal og Inntrøndelag politidistrikter, la vekt på at kontrollspennet innenfor et sammenslått politidistrikt kan forsvares fordi flere av driftsenhetene er svært små. De utvalgsmedlemmene som ønsket å opprettholde politidistriktsinndelingen i Nord-Trøndelag fylke, mente at kontrollspennet i et sammenslått politidistrikt ville bli noe for stort.

5.3.15.2 Departementets forslag

Namdal politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Uttrøndelag (Bjørnør lensmannsdistrikt) og Inntrøndelag med unntak av Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter.

5.3.15.3 Høringsuttalelser

Politimesteren i Namdal, fylkesmannen i Nord-Trøndelag og enkelte kommuner går i sine uttalelser i mot en sammenslåing mellom Inntrøndelag og Namdal politidistrikter. Politimesteren i Inntrøndelag, Steinkjer kommune og Norges Lensmannslag er positiv til sammenslåing. Statsadvokaten i Trondheim har ikke avgitt høringsuttalelse om sammenslåingsspørsmålet.

Fylkesmannen viser i sin uttalelse til at hensynet til en mest mulig effektiv ressursutnyttelse isolert sett peker i retning av en sammenslåing av politidistriktene i Nord-Trøndelag. Imidlertid er fylkesmannen av den oppfatning, at ett sammenslått politidistrikt vil få et for stort kontrollspenn, noe som kan gå på bekostning av nærheten mellom det besluttende og utførende ledd i politiet.

Politimesteren i Inntrøndelag anbefaler at Nord-Trøndelag slås sammen til ett politidistrikt. Politimesteren viser til, at når utvalget foreslo sammenslåing av Romsdal og Nordmøre, Trondheim og Uttrøndelag, og Helgeland og Rana, er det vanskelig å forstå hvorfor halvparten av utvalget gikk inn for å opprettholde Namdal og Inntrøndelag som egne politidistrikter. Politimesteren mener at en sammenslåing vil gi åpenbare gevinster i form av redusert totalbehov for ressurser til intern administrasjon, og vil gi enda større gevinst i form av økt elastisitet i den ressurs som skal ta seg av primæroppgavene. Politimesteren viser til at det er vanskelig å forstå hvordan halvparten av utvalget kom fram til at et kontrollspenn på 24 driftsenheter er akseptabelt i Sør-Trøndelag, mens et spenn på 21 er for stort i Nord-Trøndelag. I følge politimesteren er kontrollspennet mindre viktig enn det mange hevder, for god ledelse er mer et spørsmål om å finne og ta i bruk de mekanismer og virkemidler som er de rette i den enkelte organisasjon enn antall driftsenheter.

Politimesteren viser videre til at det i diskusjonen om sammenslåing mellom politidistriktene har blitt fremhevet, at de små kommunene er så forskjellige fra de store i Nord-Trøndelag, og at en sammenslåing til ett politidistrikt vil representere et nærmest uoverkommelig styringsproblem. Politimesteren er uenig i dette og viser til at begge politidistriktene i dag har både bykommuner og svært grisgrendte landkommuner. I følge politimesteren er det for øvrig på det rene at forskjellen mellom Trondheim og de minste kommunene i Sør-Trøndelag er vesentlig større, uten at dette fra noe hold har avstedkommet protester mot sammenslåing. Etter politimesterens oppfatning vil et sammenslått Nord-Trøndelag politidistrikt derfor være et distrikt som både lar seg styre og administrere uten vesentlige problemer.

Politimesteren i Namdal viser i sin uttalelse til at det, bortsett fra lavt folketall og kriminalitetsnivå, er vanskelig å se hvilke andre av Politidistriktsutvalgets kriterier som trekker i retning av sammenslåing av politidistriktene i Nord-Trøndelag, og som i tilfelle vil gi et bedre tilbud overfor publikum.

På et generelt grunnlag har politimesteren i Namdal ment at kriteriene som ble brukt av Politidistriktsutvalget var svært "etatsrelaterte". Sammenslåing av distrikt vil blant annet være svært merkbart for de kommuner/byer som mister sin politimester. For disse byene vil flytting av politidistriktsledelsen representere kompetansetap, tap av arbeidsplasser og tap av samarbeidspartner. I følge politimesteren er det liten bevegelse av felles kriminelle over distriktsgrensene, og behovet for felles kompetanseutnyttelse innenfor kriminalitetsbekjempelsen er heller ikke åpenbar. For Namdals vedkommende knytter det spesielle kompetansebehovet seg særlig til politiets arbeid innenfor natur- og miljøkriminalitet, et saksfelt som søndre del av fylket har betydelig mindre av.

Politimesteren og flere av kommunene fremhever at det er lite sammenfallende kriminalitet mellom Namdal og Inntrøndelag politidistrikter, og at det er betydelige geografiske forskjeller.

Politimesteren i Namdal viser videre til at spennet i oppgavene ved en sammenslåing vil bli for stort mellom Stjørdal med storbynærhet og stor flyplass, og ytre del av Namdal med kystens utfordringer og indre del av Namdal med store naturområder og relasjoner til svensk side av riksgrensen. Politimesteren mener at en sammenslåing til ett politidistrikt dermed vil svekke politimesterens muligheter til å påvirke arbeidet med de mangeartede og sammensatte utfordringene.

Norges Lensmannslag har i sin uttalelse gitt støtte til sammenslåing, slik som foreslått av halvparten av utvalget.

5.3.15.4 Departementets vurderinger

Departementet har som utgangspunkt at politidistriktene i Nord-Trøndelag er relativt like med hensyn til areal og antall driftsenheter. Forskjellen mellom distriktene er først og fremst knyttet til antall innbyggere, hvor Inntrøndelag politidistrikt med ca. 92.000 innbyggere er betydelig større enn Namdal. Namdal politidistrikt har ca. 37.300 innbyggere. Driftsenhetene i Namdal politidistrikt er gjennomgående små, mens det i Inntrøndelag er både små og flere store lensmannsdistrikter mellom Steinkjer og grensen mot Sør-Trøndelag fylke. I straffesakssammenheng kan dette illustreres ved at Stjørdal lensmannsdistrikt alene har registrert omtrent like mange forbrytelser pr år som hele Namdal politidistrikt. I 1999 ble det registrert henholdsvis 956 forbrytelser i Stjørdal lensmannsdistrikt og 1.070 i Namdal politidistrikt.

Det er departementets oppfatning at det samlet sett er lite rasjonelt å opprettholde Namdal som eget politidistrikt. I tillegg til at en sammenslåing vil frigjøre ressurser, vil departementet peke på at demografi, distriktsstruktur og mulighetene for en bedre kompetanseutnyttelse, tilsier sammenslåing.

Begge politidistriktene i Nord-Trøndelag har utfordringer knyttet til bekjempelse av natur- og miljøkriminalitet. Distriktene hver for seg har et relativt beskjedent antall straffesaker knyttet til denne typen kriminalitet. I Namdal politidistrikt ble det i 1998 registrert 76 miljøsaker og i 1999 var antallet 77. Tilsvarende tall for Inntrøndelag var 65 i 1998 og 43 i 1999. Det er departementets oppfatning at en sammenslåing vil legge til rette for en kompetanseheving i arbeidet med å bekjempe blant annet denne typen kriminalitet.

Svært mye av trafikken gjennom Inntrøndelag og indre deler av Namdal politidistrikter går langs E6. E6 er hovedinnfartsåren til begge distriktene og Nord-Trøndelag fylke har betydelig gjennomfartstrafikk langs denne aksen. Dette vil også prege kriminalitetsbildet i området, særlig mellom lensmannsdistriktene i indre deler av Namdal politidistrikt og den nordlige delen av Inntrøndelag politidistrikt.

Når det gjelder kontrollspennet nevnes at flere av driftsenhetene er svært små - 11 av driftsenhetene har under 5.000 innbyggere. Departementet viser til de prinsipper en har lagt til grunn for samarbeid innenfor distriktene (jf. pkt. 4.2.2 og pkt. 6.6 kontrollspenn). Det vises for øvrig til at Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter (til sammen ca. 20.300 innbyggere) under behandlingen av politidistriktsinndelingen i Sør-Trøndelag, er foreslått overført fra Inntrøndelag politidistrikt til et sammenslått Uttrøndelag og Trondheim politidistrikt.

Avstanden mellom politidistriktsledelsene i Nord-Trøndelag er 74 km. Forutsatt at politidistriktsledelsen for et sammenslått politidistrikt lokaliseres til Steinkjer, vil allikevel driftsenheter med flere enn 5.000 innbyggere, i dagens Namdal politidistrikt ikke få lengre reisetid til politidistriktsledelsen enn i overkant av en time. Sett i forhold til landet for øvrig må dette anses som overkommelig. Publikums avstand til politiets tjenestesteder påvirkes ikke av endringene i politidistriktsledelsen.

Navneendringer på politidistrikt

Namdal politidistrikt sammenslått med deler av Inntrøndelag (unntatt Stjørdal og Meråker lensmannsdistrikter) og deler av Uttrøndelag (Bjørnar lensmannsdistrikt) benevnes Nord-Trøndelag politidistrikt.

Lokalisering

Politidistriktsledelsen lokaliseres til Steinkjer hvor også fylkesadministrasjonen er lokalisert. Steinkjer har en sentral lokalisering særlig i forhold til de største driftsenhetene i politidistriktet.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden' sokne til domstolene i Namsos, Steinkjer, Brønnøysund og Brekstad.

5.3.16 Nordland

5.3.16.1 Helgeland, Rana, Bodø, Lofoten og Vesterålen og Narvik politidistrikter

I Nordland utgjør Bodø det viktigste senteretsammen med Narvik og Mo (i Rana). Andre sentre i fylket er Brønnøysund, Mosjøen (i Vefsn), Sandnessjøen ( i Alstahaug), Fauske og Svolvær (i Vågan). Ut over disse er Sortland et mindre senter, også i Meløy, Lødingen, Vestvågøy, Hadsel, Øksnes og Andøy er tettsteder av en viss størrelse.

Bodøs ledende stilling i sin region viser seg i pendlingssammenheng, i framveksten av tre pendlingskommuner siden 1970. Narvik og Rana (Mo) framstår med en hver. Det dreier seg om kommuner med til dels svært stort areal, slik at pendlingsavstanden blir relativt lang. På Helgeland finnes foruten Rana også en pendlingskommune knyttet til henholdsvis Brønnøy, Vefsn og Alstahaug. I Bodøregionen framstår Fauske som et mindre senter, der Sørfold er pendlingskommune. Alle pendlingsomlandene i fylket har vokst fram etter 1970.

Nordland har de siste tiårene hatt en svak befolkningsutvikling, til dels reduserte befolkningstall. Fram mot 2020 regner likevel Statistisk sentralbyrå med en vekst på 8000 innbyggere i fylket. Bodøs vekst vil også bli betydelig selv om byen har tappet sitt omland for innbyggere såpass kraftig, at det blir vanskelig å rekruttere like mange nye innbyggere i egen region som tidligere. Også Narvik kan forvente en viss vekst. Det samme ser vi i de øvrige senterkommunene, men for Rana, Fauske og Vågan kan det forventes et stabilt befolkningsnivå.

Polititjenesten i Nordland fylke er organisert i 5 politidistrikter, som igjen er inndelt i 36 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Helgeland politidistrikt

Politidistriktet grenser i syd mot Namdal politidistrikt i Nord-Trøndelag, og i nord mot Rana politidistrikt. Noe over halvparten av befolkningen er bosatt i tettstedene Sandnessjøen, Mosjøen og Brønnøysund. Fram til 1984 hadde politidistriktet også ansvaret for det området som i dag dekkes av Rana politidistrikt. Politidistriktet har kontinentalsokkelansvar i området mellom 65,30° N og 68,30° N. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Mosjøen (Vefsn kommune).

Rana politidistrikt

Politidistriktet dekker området mellom Helgeland og Bodø politidistrikt, og er landets yngste. Det ble utskilt fra Helgeland som eget politidistrikt i 1984. Anslagsvis 75% av befolkningen i politidistriktet er bosatt i Rana kommune, som har en urbanisert struktur. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Mo (Rana kommune).

Bodø politidistrikt

Politidistriktet er størst i Nordland fylke og skiller seg noe ut fra de øvrige politidistriktene i fylket ved at det i tillegg til et relativt stort omland også har polititjenesten i Bodø by med ca. 40 000 innbyggere. Bodø er kommunikasjonsknutepunkt både med hensyn til båt, jernbane og flytrafikk. Politimesteren i Bodø er leder for Hovedredningssentralen for Nord-Norge. Politidistriktsledelsen er lokalisert i Bodø.

Narvik politidistrikt

Politidistriktet ligger geografisk i grenseskillet mellom Nordland og Troms fylker. I sør grenser politidistriktet mot Bodø politidistrikt og i vest mot Lofoten og Vesterålen og Senja politidistrikter. Politidistriktet grenser i øst mot Sverige med blant annet Bjørnfjell grenseovergang, som er den mest trafikkerte i Nordland. I tillegg kommer person- og godstogforbindelse til Sverige. Under halvparten av befolkningen er bosatt i Narvik kommune. Bosettingsmønstret for øvrig er til dels spredt, men også i noen grad konsentrert om mindre tettsteder langs Ofotfjorden. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Narvik.

Lofoten og Vesterålen politidistrikt

Politidistriktet dekker regionene Lofoten og Vesterålen, og er befolkningsmessig nest størst i Nordland fylke. Kommunikasjonsmessig er Lofotregionen fortsatt avhengig av ferjeforbindelse til fastlandet. Befolkningen bor i all hovedsak spredt i mindre tettsteder, herunder utgjør Svolvær, Sortland, Stokmarknes og Leknes de største. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Svolvær.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et flertall i utvalget gikk inn for å slå sammen Helgeland og Rana politidistrikter. Mindretallet ønsket å opprettholde dagens distriktsinndeling.

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Bodø politidistrikt, dog slik at Værøy og Røst lensmannsdistrikt overføres fra Lofoten og Vesterålen politidistrikt til Bodø politidistrikt. Et mindretall foreslo også å overføre Hamarøy lensmannsdistrikt i Narvik politidistrikt til Bodø politidistrikt.

Et flertall i utvalget gikk inn for å opprettholde Narvik politidistrikt som et «Indre politidistrikt», dog slik at det ble utvidet med Skånland og Salangen lensmannsdistrikter fra Senja politidistrikt. Videre gikk flertallet inn for å overføre Berg og Torsken og Tranøy lensmannsdistrikter fra Senja til Troms politidistrikt, deretter slå sammen det øvrige av Senja politidistrikt med Lofoten og Vesterålen politidistrikt til et «Ytre politidistrikt», og overføre deler av Lødingen og Tjeldsund lensmannsdistrikt, som omfattes av Lødingen kommune, til Lofoten og Vesterålen politidistrikt. I en særmerknad fra mindretallet heter det blant annet at man burde vurdere å slå sammen Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik politidistrikter. Mindretallet pekte på at dersom det skal opprettholdes fire politidistrikter i Nordland og Sør-Troms bør Narvik og Senja politidistrikter slås sammen, med unntak av de foreslåtte overføringene, og Lofoten og Vesterålen politidistrikt bestå som eget distrikt.

5.3.16.2 Departementets forslag

1. Helgeland og Rana politidistrikter slås sammen.

2. Bodø politidistrikt slås sammen med deler av politidistriktene Narvik (Hamarøy lensmannsdistrikt) og Lofoten og Vesterålen (Værøy og Røst lensmannsdistrikt)

3. Politidistriktene Lofoten og Vesterålen (unntatt Værøy og Røst lensmannsdistrikt), Narvik (unntatt Hamarøy lensmannsdistrikt)og Senja (unntatt Tranøy, og Berg og Torsken lensmannsdistrikter) slås sammen.

Flere sentrale høringsinstanser har gått imot enkelte av utvalgets forslag om endringer av politidistriktsinndelingen i Nordland fylke. Statsadvokaten støtter imidlertid forslaget om sammenslåing av Rana og Helgeland. Politimesteren i Narvik og statsadvokaten i Nordland støtter flertallsforslaget med hensyn til å opprettholde Narvik som eget politidistrikt, samt sammenslåing av Senja og Lofoten og Vesterålen politidistrikter. Et gjennomgående alternativt forslag er å slå sammen Narvik og Senja politidistrikter, og la Lofoten og Vesterålen bestå som i dag. Statsadvokaten for Troms og Finnmark mener politidistriktene primært bør bestå, eventuelt med mindre grensereguleringer.

5.3.16.3 Høringsuttalelser – Helgeland/Rana

Politimestrene i Rana og Helgeland er i sine uttalelser negativ til sammenslåing av distriktene. Politimesteren i Rana viser blant annet til at distriktet rent arealmessig er stort. Basert på befolkningsgrunnlaget i de to distriktene, er politimesteren av den oppfatning at det kan ligge til rette for en sammenslåing, men at dette ikke bør være avgjørende. Videre viser politimesteren til at 13 driftsenheter på et generelt grunnlag, kan være et relativt akseptabelt kontrollspenn, men tatt i betraktning av de betydelig oppgavene politidistriktet vil stå overfor innen industri, sjøfart og forbindelseslinjer østover, vil det kreve konsentrasjon og en prioritering av innsatsen som ansvaret for et stort antall underliggende driftsenheter kan vanskeliggjøre. Både politimesteren i Rana og politimesteren i Helgeland viser ellers til at distriktene har lite felles kriminalitet og at de har høy oppklaringsprosent.

Statsadvokaten i Nordland har i sin høringsuttalelse lagt vekt på, at et sammenslått distrikt samlet vil få stabilt bedre etterforskingsmessig og påtalemessig kapasitet, og at dette i forhold til straffesaksbehandlingen over tid, vil gi positive utslag. Videre gis det i uttalelsen uttrykk for at ledelsen bør lokaliseres til Mo. Statsadvokaten har pekt på at begge distriktene er små og at det har vært vanskelig å etablere en stabilt god påtalefunksjon i de to politidistriktene.

5.3.16.4 Departementets vurderinger – Helgeland/Rana

Rana politidistrikt ble skilt ut fra Helgeland politidistrikt som eget politidistrikt i 1984. Fram til ca. 1950 var Mosjøen (Vefsn kommune) det naturlige sentrum i Helgelandsregionen. Både næringsforhold og kommunikasjonsforhold bidro til dette. Mosjøen hadde den gang ca. 5.000 innbyggere, mens det i Rana bodde knapt 2.000. I løpet av 1950 og 60-årene ble både Norsk Jernverk og Koksverket bygget, og Rana vokste fram til 1983 til ca. 22.000 innbyggere. Rana har i dag ca. 25.243 innbyggere og Vefsn ca. 13.579. Denne utviklingen har også avspeilet seg i polititjenesten, og industriutviklingen i Rana kommune førte med seg et samfunn i vekst med mye til- og fraflytting, stor økonomisk aktivitet og påfølgende utfordringer for politiet. Vefsn-samfunnet gjennomgikk derimot en mer moderat vekst.

Da Rana politidistrikt ble etablert ved kgl. res. av 21. oktober 1983, hadde delingsspørsmålet vært diskutert i en årrekke. Bakgrunnen for at det ble etablert eget politidistrikt i Rana var hovedsakelig knyttet til behovet for bedre polititjeneste i Rana kommune, og da særlig i tettstedet Mo. Konsekvensene for politidistriktet for øvrig ble mindre vektlagt, ut over at det ble pekt på at publikum i Rana og omkringliggende kommuner ville kunne oppnå raskere behandling av forskjellige forvaltningssaker, og i noen grad også raskere straffesaksavvikling.

Departementet foreslår at Rana og Helgeland politidistrikter slås sammen. Det er etter departementets oppfatning lite rasjonelt å opprettholde disse politidistriktene som egne enheter. I tillegg til de generelle prinsipper som legges til grunn for sammenslåingsforslagene vil departementet særlig vise til at et sammenslått politidistrikt vil ha bedre forutsetninger for å håndtere de etterforskingsmessige og påtalemessige oppgavene.

I sin vurdering har departementet lagt vekt på at Helgeland og Rana politidistrikter har flere likhetstrekk. Både Mosjøen og Mo i Rana er industrisamfunn. Omlandet er gjennomgående bestående av kommuner langs kysten, men omfatter også store fjellområder med grense mot Sverige. I forhold til kriminalitetssammenhenger vises til at kriminaliteten i det alt vesentlige er relativt sammenfallende i de to politidistriktene. Den distriktsovergripende kriminaliteten mellom Helgeland og Rana politidistrikter er liten og vil i all hovedsak være knyttet til hovedtrafikkåren E6, som går gjennom begge distriktene.

Fremkommeligheten på E6 over Korgfjellet kan i enkelte perioder av vinterhalvåret være noe redusert på grunn av vanskelige kjøreforhold, og kommunikasjonen innad i politidistriktene er til dels avhengig av ferge- og hurtigbåtsamband. Kommunikasjonsforholdene innenfor et politidistrikt vil generelt sett først og fremst ha betydning i forhold til den interne kommunikasjonen/ledelsen av distriktet. Departementet kan ikke se at kommunikasjonsforholdene i Rana og Helgeland politidistrikter skal ha avgjørende betydning for spørsmålet om sammenslåing.

Publikums reiseavstand til sitt lokale lensmannskontor/politistasjon påvirkes som kjent ikke av endringer i antall politidistrikter. Publikum vil fortsatt forholde seg til det lokale lensmannskontor/politistasjon som har førstelinjekontakten med publikum.

5.3.16.5 Høringsuttalelser – Lofoten og Vesterålen, Senja, og Narvik

Fylkesmannen i Nordland har ikke uttalt seg om de konkrete distriktsendringene. Fylkesmannen i Troms går inn for å opprettholde dagens struktur, fordi en sammenslåing mellom Senja politidistrikt (Troms fylke) og et politidistrikt i Nordland fylke, vil bryte fylkesgrensene, og kan gi uklare administrative og ansvarsmessige forhold i beredskapssituasjoner. Subsidiært går fylkesmannen inn for at Senja og Narvik politidistrikter slås sammen. Fylkesmannen peker på at byene benytter samme flyplass og oppfattes i stor grad tilhøre i samme region. Atter subsidiært går fylkesmannen inn for sammenslåing mellom Narvik, Senja og Lofoten og Vesterålen politidistrikt, men påpeker at avstandene i et slikt distriktet er store.

Statsadvokaten i Nordland støtter utvalgets forslag vedrørende nordre del av Nordland og Sør-Troms, herunder sammenslåing av Lofoten og Vesterålen, og Senja politidistrikter, samt å opprettholde Narvik som eget politidistrikt med enkelte mindre justeringer. Statsadvokaten har imidlertid forutsatt at ledelsen for sammenslått Lofoten og Vesterålen/Senja blir lokalisert til Svolvær.

Troms og Finnmark statsadvokatembeter har i sin uttalelse vist til at verken hensynet til kriminalitetsbekjempelsen eller en effektiv utnyttelse av ressursene, tilsier sammenslåing mellom Senja og Lofoten og Vesterålen politidistrikter. Politidistriktene har i følge statsadvokaten lite felles kriminalitet og verken geografiske eller andre forhold taler for sammenslåing. Statsadvokaten viser til at dersom sammenslåing likevel skal gjennomføres, bør Senja og Narvik politidistrikter slås sammen.

Politimesteren i Troms og politimesteren i Bodø går inn for sammenslåing av Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik politidistrikter. Det blir blant annet vist til mobil kriminalitet mellom Senja og Narvik, som etter deres mening også vil oppstå mellom Lofoten og Vesterålen, og Senja når den nye fastlandsforbindelsen (LOFAST) blir fullført.

Politimesteren i Narvik og Narvik kommune har i sine uttalelser lagt vekt på at kommunikasjonen og infrastrukturen tilsier at Narvik politidistrikt må opprettholdes som eget politidistrikt. Videre har politimesteren i sin uttalelse lagt vekt på distriktets næringsforbindelser med Sverige, Finland og Russland, og at den nye fastlandsforbindelsen (LOFAST) vil knytte Lofoten og Vesterålen nærmere til Senja politidistrikt. Politimesteren går også inn for å overføre Ibestad lensmannsdistrikt og Steigen lensmannsdistrikt til Narvik politidistrikt, og understreker at den distriktsovergripende felles kriminaliteten vil fanges naturlig opp innenfor den nye distriktsgrensen.

Politimesteren i Lofoten og Vesterålen går mot utvalgets forslag, som er sammenslåing mellom Senja og Lofoten og Vesterålen politidistrikter, og går alternativt inn for at Senja og Narvik politidistrikter slås sammen. Lofoten og Vesterålen vil i følge politimesteren fremstå som et harmonisk politidistrikt godt egnet til å gi innbyggerne effektiv og rasjonell polititjeneste.

Politimesteren i Senja har i sin høringsuttalelse vist til at Narvik og Senja politidistrikter har hatt samarbeidsprosjekter, knyttet til blant annet bekjempelse distriktsovergripende narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet. I følge politimesteren har det aldri vært behov for å etablere vaktsamarbeidsordninger eller lignende med Lofoten og Vesterålen politidistrikt. Politimesteren i Senja har vist til at befolkningen i Sør-Troms og Nordre-Nordland betrakter denne regionene som felles. I forhold til kriminalitetsbildet viser politimesteren til at dette gir seg utslag i at om lag 80-90 % av de mest belastede kriminelle i Narvik politidistrikt oppgis å ha sitt virke i Senja politidistrikt.

5.3.16.6 Departementets vurderinger– Lofoten og Vesterålen, Senja, og Narvik

Etter departementets oppfatning er det samlet sett ikke grunnlag for å opprettholde dagens politidistriktsinndeling med Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik politidistrikter. Departementet går derfor inn for at distriktene slås sammen. Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik er alle små politidistrikter. Narvik er minst med ca. 31.000 innbyggere og Lofoten og Vesterålen er størst med ca. 55.000 innbyggere. Små politidistrikter som Senja, Narvik og Lofoten og Vesterålen vil hver for seg normalt ikke ha de samme forutsetningene for å kunne etablere og vedlikeholde nødvendig kompetanse knyttet til bekjempelse av mer krevende kriminalitetstyper, hvor høy fagkompetanse er nødvendig for å lykkes. Innenfor et sammenslått politidistrikt vil man ha bedre forutsetninger for å kunne være mer selvhjulpen og lokalt kunne løse flere og mer krevende oppgaver, som det tidligere var behov for ekstern bistand til. Innenfor større enheter vil det også ligge bedre til rette for enklere koordinering og muliggjøre kraftsamling, både med hensyn til tilgjengelige mannskapsressurser og økonomiske ressurser.

Reiseavstandene innenfor et sammenslått politidistrikt i nordre deler av Nordland og Sør-Troms vil i enkelte sammenheng bli betydelige. For enhetene i Lofotregionen vil kjøretiden til politidistriktsledelsen i Harstad for eksempel bli mellom 4 og 5 timer en vei. Reiseavstandene internt i politidistriktet vil imidlertid ha liten betydning for publikum. Publikum vil fortsatt forholde seg til sitt lokale lensmannskontor/politistasjon. Dessuten er arbeidet med Lofotens fastlandsforbindelse påbegynt, selv om det ikke er klart når arbeidet forventes å bli ferdigstilt. Fastlandsforbindelsen vil kunne åpne for raskere og bedre kommunikasjon internt i et nytt politidistrikt i denne regionen.

Kriminalitetssammenhengen mellom Lofoten og Vesterålen og Narvik/Senja området er beskjeden, noe som sannsynligvis har sammenheng med at Lofoten i dag har bedre kommunikasjoner mot Bodø enn mot Harstad og Narvik, mens Vesterålen kommunikasjonsmessig har vært delt mellom Svolvær og Harstad. Det er derimot klare kriminalitetssammenhenger mellom Narvik og Senja politidistrikter. Det er allerede etablert vaktsamarbeid og ulike samarbeidsprosjekter i det kriminalitetsbekjempende arbeidet. Regionen har også felles flyplass.

Det er departementets oppfatning at et sammenslått Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik politidistrikt vil gi bedre forutsetninger enn nå for effektiv kriminalitetsbekjempelse, og at en ny arrondering av distriktene vil fange opp eksisterende distriktsovergripende felles kriminalitet mellom Senja og Narvik.

Senja, Lofoten og Vesterålen og Narvik politidistrikter ligger henholdsvis i Troms og Nordland fylker. En sammenslåing vil derfor innebære et brudd med fylkesinndelingen. Som vist til i høringsuttalelsene fra fylkesmannen i Troms pågår det for tiden et arbeid med å utrede grensespørsmålet mellom Nordland og Troms fylker. Både fylkesmannen i Troms og fylkesmannen i Nordland har pekt på, at en organisering av politidistriktene på tvers av fylkesgrensene vil kunne gi uklare administrative og ansvarsmessige forhold ved kriser/kriseberedskap, og at disse spørsmål må utredes nærmere før eventuelle endringer iverksettes. Det er imidlertid departementets oppfatning at disse spørsmål ikke er av en slik karakter at de bør være til hinder for at departementes forslag gjennomføres.

Bodø

Departementet gir sin tilslutning til utvalgets forslag om å opprettholde Bodø politidistrikt, dog med enkelte justeringer av politidistriktsgrensen mot Narvik og Lofoten og Vesterålen politidistrikter. Innenfor de nye grensene vil politidistriktet ha en geografisk utstrekning som er godt tilpasset både samfunnsstrukturen og kriminalitetsbildet.

Utvalgets forslag om å overføre Værøy og Røst lensmannsdistrikt fra Lofoten og Vesterålen til Bodø politidistrikt, er gitt bred tilslutning av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Værøy og Røst er tradisjonelt en del av Lofotregionen. Over tid har kommunikasjonen fra denne øygruppen dreiet mot Bodø, og det er daglige forbindelser med fly, helikopter eller ferje til Bodø. Kommunikasjonene til Lofoten er dårligere utbygd. Lensmannens reiser til politidistriktsledelsen i Svolvær foregår som regel med fly via Bodø. Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har i sin høringsuttalelse vist til at lensmannsdistriktet med dagens kommunikasjoner, vil få en bedre polititjeneste dersom de blir knyttet til Bodø politidistrikt. Departementet anser dagens organisering derfor som lite hensiktsmessig, og foreslår at Værøy og Røst lensmannsdistrikt overføres til Bodø politidistrikt.

Departementet går videre inn for å overføre Hamarøy lensmannsdistrikt fra Narvik til Bodø politidistrikt. Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at endringen vil innebære en harmonisering av politidistriktsgrensen i forhold til de samarbeidsrelasjonene som allerede er etablert i dette området. Vegforbindelsen mellom Hamarøy og Narvik har en ferge. Mellom Hamarøy og Bodø er det fastlandsforbindelse.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Helgeland og Rana politidistrikter benevnes Helgeland politidistrikt.

Bodø politidistrikt sammenslått med deler av politidistriktene Lofoten og Vesterålen (Værøy og Røst lensmannsdistrikt) og Narvik (Hamarøy lensmannsdistrikt) benevnes Salten politidistrikt.

Sammenslått Lofoten og Vesterålen (unntatt Værøy og Røst lensmannsdistrikt), Narvik (unntatt Hamarøy lensmannsdistrikt) og Senja politidistrikter (unntatt Berg og Torsken, og Tranøy lensmannsdistrikter) benevnes Midtre Hålogaland politidistrikt.

Lokalisering

Ledelsen for Helgeland politidistrikt forutsettes lokalisert til Mosjøen i Vefsn kommune. I sin vurdering har departementet lagt vekt på at Mosjøen har en sentral beliggenhet i forhold til de største driftsenhetene i et sammenslått politidistrikt. Videre er det lagt vekt på at Helgeland politidistrikt har kontinentalsokkelansvar. Det er departementets oppfatning at politimesteren og enkelte nøkkelpersoner, som utgjør ledelsesapparatet i større aksjoner som redning og terroranslag og lignende, bør for de politidistrikt som har kontinentalsokkelansvar, lokaliseres på samme sted som den påtale- og politimessige ekspertisen. Dette gjelder politidistriktene Stavanger, Nordmøre, Helgeland og Tromsø.

Departementet har også vurdert Mo i Rana som lokaliseringssted for den samlede politidistriktsledelsen. Mo i Rana er vesentlig større enn Vefsn, men er geografisk mindre sentral i forhold til driftsenhetene. Politimesteren har som regel hatt kontorfellesskap med den største driftsenheten i politidistriktet, fordi politimesteren tidligere var leder av »bypolitiet». Ut fra de prinsipper departementet legger til grunn for reformen er det imidlertid i dag mindre avgjørende hvor politimesteren har kontorsted sett i forhold til tyngden av politiets operative virksomhet.

Departementet foreslår ikke endringer med hensyn til lokaliseringen av politidistriktsledelsen for Salten politidistrikt.

Ledelsen for Midtre Hålogaland politidistrikt foreslås lokalisert til Harstad som kommunikasjonsmessig vil være sentralt innenfor det nye politidistrikt.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Narvik, Bodø, Svolvær, Sortland, Mo i Rana, Sandnessjøen, Brønnøysund og Harstad.

5.3.17 Troms

5.3.17.1 Senja og Troms politidistrikter

Troms er dominert av Tromsø, med Harstad som et annet viktig senter i sør. Ut over disse to sentrene er det flere små, der Lenvik skiller seg ut som et viktig tilpendlingssenter. Målselv, Bardu, Skjervøy og Nordreisa er andre kommuner med tettsteder.

Tromsø har i motsetning til de øvrige landsdelssentrene ingen forstadskommuner, og i tillegg kun to pendlingskommuner. Dette skyldes de lange reiseavstandene mellom kommunene, der likevel flere kommuner lenger borte fra senteret, har et visst pendlingsnivå dit. Harstad har et like stort pendlingsomland målt i antall kommuner, men dette har i sin helhet vokst fram etter 1970. Det er ellers grunn til å påpeke at Lenvik har vokst fram som et senter i sin region.

I Troms fortsetter befolkningsveksten med Tromsø som et dominerende midtpunkt. Statistisk sentralbyrå regner med at kommunen vil vokse med nesten like mange innbyggere framover, som fylket under ett. Tar man med Harstad, blir disse to byenes samlede innbyggertallsvekst større enn fylkets. Med unntak av Nordreisa, forventes det også vekst i de øvrige sentrene i fylket, der veksten i Lenvik blir den sterkeste.

Troms fylke er i dag organisert i 2 politidistrikter, som igjen er inndelt i 18 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Senja politidistrikt

Politidistriktet dekker den sørvestlige delen av Troms fylke. I øst grenser distriktet mot Troms politidistrikt, og i sør mot Narvik og Lofoten og Vesterålen politidistrikter i Nordland fylke. Noe over halvparten av befolkningen i politidistriktet er bosatt i Harstad kommune, som er det handelsmessige og kulturelle bysenter i Sør-Troms. Omlandskommunene ligger til dels spredt på øyer. Bortsett fra Bjarkøy har imidlertid alle fastlandsforbindelse. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Harstad.

Troms politidistrikt

Politidistriktet har i tillegg til et relativt stort omland også ansvaret for polititjenesten i Tromsø by, som er den største byen i Nord-Norge, samt deler av riksgrense mot Sverige og Finland. Politidistriktet er både i forhold til antall ansatte og befolkning, det største i Nord-Norge. Anslagsvis halvparten av befolkningen er bosatt utenfor Tromsø kommune. De største befolkningskonsentrasjonene utenfor Tromsø er i kommunene Lenvik og Målselv. Politidistriktet har kontinentalsokkelansvar nord for 68,30°. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Tromsø.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Troms politidistrikt. Et flertall i utvalget gikk inn for å dele Senja politidistrikt mellom Troms, Narvik og Lofoten og Vesterålen politidistrikter.

5.3.17.2 Departementets forslag

Troms politidistrikt slås sammen med deler av Senja politidistrikt (Tranøy, og Berg og Torsken lensmannsdistrikter). Senja politidistrikt for øvrig slås sammen med deler av politidistriktene Lofoten og Vesterålen, og Narvik.

Når det gjelder forslaget om sammenslåing av Lofoten og Vesterålen, Senja og Narvik politidistrikter, vises det til omtalen under Nordland.

5.3.17.3 Høringsuttalelser

Politimesteren i Senja har i sin høringsuttalelse gått i mot at lensmannsdistriktene overføres til Troms politidistrikt, og ønsker i stedet at Lenvik lensmannsdistrikt blir overført til Senja slik at Berg og Torsken, Lenvik og Tranøy lensmannsdistrikter utgjør en region innenfor Senja politidistrikt. Berg og Torsken kommuner mener at lensmannsdistriktene fortsatt bør tilhøre Senja politidistrikt fordi Troms politidistrikt vil bli for stort. De viser også til at befolkningen i området har større tilhørighet til Harstad enn til Tromsø. Sørreisa kommune peker på at det er en del felles kriminalitet mellom Tranøy, Lenvik og Målselv lensmannsdistrikter og mener dagens politidistriktsinndeling til en viss grad vanskeliggjør samarbeidet mellom disse lensmannskontorene.

5.3.17.4 Departementets vurderinger

Det politimessige ansvaret for øya Senja er i dag delt mellom lensmannsdistrikter tilhørende Troms og Senja politidistrikter. Utvalget gikk inn for å samle disse lensmannsdistriktene innenfor samme politidistrikt. Det var utvalgets oppfatning at dette ville legge til rette for bedre samarbeid og en mer effektiv tjenesteordning. Utvalget viste også til at reiseavstanden til politidistriktsledelsen i Troms politidistrikt er kortere enn til Senja politidistrikt.

Det er departementets oppfatning at lensmannsdistriktene på øya Senja bør samles innenfor Troms politidistrikt, ved at lensmannsdistriktene Berg og Torsken, og Tranøy overføres fra Senja politidistrikt til Troms politidistrikt.

Departementet legger til grunn at det er bred enighet om å samle disse lensmannsdistriktene innenfor samme politidistrikt, men registrerer at det er noe ulikt syn på hvilket politidistrikt lensmannsdistriktene bør tilhøre. Politimesteren i Troms har i sin høringsuttalelse vist til at kriminaliteten fra øya Senja trekker i retning av Tromsø. Sett i sammenheng med at det også er kortere avstand fra Senja til Tromsø enn til Harstad, er departementet av den oppfatning at lensmannsdistriktene bør overføres til Troms politidistrikt.

Navneendring på politidistrikt

Deler av Senja politidistrikt sammenslått med deler av politidistriktene Lofoten og Vesterålen og Narvik benevnes Midtre Hålogaland politidistrikt.

Det foreslås ikke navneendringer for Troms politidistrikt.

Lokalisering

Det foreslås ikke endringer i lokaliseringen av politidistriktsledelsen for Troms politidistrikt.

Politidistriktsledelsen for Midtre Hålogaland politidistrikt foreslås lokalisert til Harstad, som kommunikasjonsmessig vil være sentralt i det nye politidistrikt.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Tromsø, Harstad og Finnsnes.

5.3.18 Finnmark

5.3.18.1 Vestfinnmark, Vardø, Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter

Finnmark er det største av landets fylker i areal, men det minste i folketall. På tross av dette bor en like stor andel av befolkningen i tettsteder her, som det man ser i landet samlet (74 prosent). Folk bor imidlertid i større grad i mindre tettsteder enn ellers i landet. 51 prosent av fylkets innbyggere bor i tettsteder med minst 2000 innbyggere.

De viktigste sentrene i fylket er Alta, Hammerfest, Vadsø og Kirkenes i Sør-Varanger kommune. For innlandsregionen regnes Karasjok som det viktigste senteret. Innen senterstrukturen har Alta vokst til å bli det klart største blant dem. Det har imidlertid vært liten utvikling av omlandene, fordi reiseavstandene har ført til flytting framfor pendling.

Fylkets demografiske utvikling det siste tiåret har blitt påvirket av opprettelsen av tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Denne har hatt en positiv effekt på folketallsutviklingen, men samtidig gitt en sterkere rokering i befolkningen, med høyere innflytter- og utflyttertall.

I Finnmark har det vært, en større befolkningsmessig tilbakegang i mange av kystkommunene enn i andre samfunn. Hvordan utviklingen vil fortsette i de viktigste sentrene er usikkert, men det er grunn til å regne med at de største av dem vil høre til kommunene med den beste utviklingen innen fylket. Statistisk sentralbyrå forventer at veksten også framover vil være sterkest i Alta. Samekommunene vil trolig klare seg godt med basis i en stor bofasthet blant de som vokser opp der. I dette området kan utviklingen knyttes til en særegen samisk identitet. En områdestudie skiller ellers mellom fjordkommunene Tana og Porsanger på den ene side, og viddekommunene Karasjok og Kautokeino på den andre, innenfor det man samlet kaller Indre Finnmark.

Polititjenesten i Finnmark fylke er organisert i 4 politidistrikter, som igjen er inndelt i 18 driftsenheter (lensmannsdistrikter og politistasjoner).

Vestfinnmark politidistrikt

Politidistriktet er arealmessig landets største med store avstander, og grenser i sydvest mot Troms politidistrikt, i øst mot Vardø politidistrikt og i sør mot riksgrensen til Finland. Politidistriktet har flest innbyggere sammenlignet med de øvrige politidistriktene i Finnmark. Befolkningsstrukturen i Hammerfest og Alta er bymessig. Alta er Finnmarks største kommune. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Hammerfest.

Vardø politidistriktet

Politidistriktet dekker deler av Varangerhalvøya og deler av Nordkinnhalvøya. Arealmessig er politidistriktet relativt lite, men kommunikasjonene i distriktet kan være krevende. Politidistriktet er landets minste når det gjelder folketall. All transport etter vei fra Berlevåg og Gamvik, og Båtsfjord lensmannsdistrikter til politidistriktsledelsen i Vardø med bil, foregår via Vadsø by, dvs. via nabopolitidistriktet. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Vardø.

Vadsø politidistrikt

Politidistriktet dekker store deler av Øst-Finnmark og noe av Indre Finnmark. Bosettingen er spredt med store avstander internt i distriktet. Største befolkningskonsentrasjon er i Vadsø og Karasjok. Kommunene Deatnu/Tana, Karasjohka/Karasjok og Unjargga/Nesseby omfattes av samelovens språkregler. Politidistriktet har 3 grenseovergangssteder. Vadsø by er administrasjonssenter for Finnmark med sete for statsadministrasjonen i fylket og administrasjonen for Finnmark Fylkeskommune. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Vadsø.

Sør-Varanger politidistrikt

Politidistriktet dekker en kommune, men dimensjoneringen må ses i forhold til de oppgaver politidistriktet ivaretar knyttet til grensen mot Russland. Politidistriktet er for øvrig befolkningsmessig lite og har én geografisk driftsenhet. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Kirkenes.

Politidistriktsutvalgets forslag

Et samlet utvalg gikk inn for å opprettholde Vestfinnmark politidistrikt, samt overføre Karasjok lensmannsdistrikt fra Vadsø til Vestfinnmark politidistrikt.

Et samlet utvalg gikk inn for at Vardø, Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter slås sammen til ett distrikt, og at Karasjok lensmannsdistrikt overføres til Vestfinnmark. To av utvalgsmedlemmene forutsatte i en særmerknad, at politidistriktsledelsen for det sammenslåtte politidistriktet blir lokalisert til Vadsø.

5.3.18.2 Departementets forslag

1. Vestfinnmark politidistrikt slås sammen med deler av Vadsø politidistrikt (Karasjok lensmannsdistrikt).

2. Sør-Varanger slås sammen med politidistriktene Vardø og deler av Vadsø (unntatt Karasjok lensmannsdistrikt).

Politidistriktsutvalgets forslag om å opprettholde Vestfinnmark som eget distrikt er gitt bred støtte fra de høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget. Det er for øvrig delte meninger om hvordan politidistriktene bør inndeles i Øst-Finnmark.

5.3.18.3 Høringsuttalelser – Vestfinnmark politidistrikt

Når det gjelder spørsmålet om å overføre Karasjok lensmannsdistrikt til Vestfinnmark politidistrikt, viser politimesteren i Vadsø i sin uttalelse til at kriminaliteten i Karasjok har sammenheng med vestfylket, men at Karasjok for øvrig har en naturlig tilhørighet til Øst-Finnmark. For øvrig peker politimesteren på at både Tana og Nesseby kommuner (Vadsø politidistrikt) er reindriftskommuner, og at det er et eget regelverk for reindriftsnæringen/samarbeidsavtaler mellom Norge og Finland som regulerer felles reingjerder på grensestrekningen mellom Norge og Finland.

5.3.18.4 Departementets vurderinger – Vestfinnmark politidistrikt

Det er departementets oppfatning at utfordringene som politiet står overfor knyttet til naturoppsyn og reindriftsnæringen i Finnmark, bør tillegges betydning når en ny politidistriktsinndeling skal vurderes, men som fylkesmannen viser til i sin uttalelse, vil det samiske kjerneområdet fortsatt bli underlagt to politidistrikter, selv om Karasjok overføres til Vestfinnmark politidistrikt. Dersom samtlige reindriftskommuner skulle samles innenfor samme politidistrikt ville det tilnærmet blitt «fylkespolitidistrikt». Det er departementets oppfatning at Karasjok lensmannsdistrikt bør overføres fra Vadsø til Vestfinnmark politidistrikt. Departementet har lagt avgjørende vekt på kriminalitetssammenhengen mellom Karasjok og Vestfinnmark politidistrikt.

5.3.18.5 Høringsuttalelser – Vardø/Vadsø/Sør-Varanger politidistrikter

Høringsinstansene har noe forskjellige synspunkter på hvordan politidistriktsinndelingen bør være i Øst-Finnmark. Politimesteren i Sør-Varanger går inn for å opprettholde eget distrikt, mens politimestrene i Vadsø og Vardø er positive til endringer i distriktsinndelingen. Statsadvokaten i Troms og Finnmark gir betinget støtte til utvalgets forslag om sammenslåing. Fylkesmannen går inn for å opprettholde samtlige distrikter, men viser til at det isolert sett er vanskelig å argumentere mot forslaget om nedleggelse av Vardø som eget politidistrikt i lys av mandat og premisser for arbeidet.

Utvalget la i sin vurdering vekt på at en ny distriktsinndeling må tilpasses de særlige utfordringene kommunikasjonene i fylket byr på, og at en sammenslåing mellom Vardø, Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter for de fleste driftsenhetene i Øst-Finnmark, ikke vil medføre lengre reiseavstander til lands til politidistriktsledelsen. Dette har sammenheng med at all trafikk langs vei foregår via Varangerbotn.

Statsadvokaten støtter utvalgets forslag om to politidistrikter i Finnmark, men mener at distriktets ledelse bør lokaliseres til Kirkenes av hensyn til særlige spørsmål som knytter seg til grense- og utlendingskontroll.

Landsdelspolitimesteren for Nord-Norge går i sin høringsuttalelse inn for at Vardø, Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter slås sammen. Landsdelspolitimesteren forutsetter at politidistriktsledelsen i tilfelle blir lokalisert til Kirkenes på grunn av relasjonene til Russland og Schengen-kontrollen.

Politiets Overvåkningstjeneste kommenterer ikke sammenslåingsforslaget i Øst-Finnmark som sådan, men understreker at politidistriktsledelsen fortsatt bør være lokalisert i Kirkenes av hensyn til politiets utfordringer knyttet til riksgrensen mot Russland.

Politimester i Vadsø går i sin uttalelse inn for at Vardø og Vadsø politidistrikter slås sammen, og at Sør-Varanger politidistrikt opprettholdes som i dag. Dersom samtlige politidistrikter i Øst-Finnmark blir slått sammen, mener politimesteren at politidistriktsledelsen bør lokaliseres til Vadsø, hvor også fylkesadministrasjonen, sorenskriver og kretsfengsel er lokalisert.

Politimesteren i Sør-Varanger viser i sin høringsuttalelse til at politidistriktet skiller seg fra nabodistriktene på grunn av grenseproblematikken mot Russland. Grensen mot Russland medfører betydelige utfordringer i det daglige arbeid, som følge av økt trafikk de siste årene. Et stadig økende antall russiske statsborgere på reise i Norge, fører med seg økning i kriminaliteten, som legger beslag på en betydelig del av politiets ressurser. Videre viser politimesteren til at Schengen-samarbeidet åpenbart vil stille større krav til det politiarbeid som nedlegges i grenseoppsynet. På dette grunnlag mener politimesteren at Sør-Varanger politidistrikt bør opprettholdes. Politimesteren har også vist til at grenseoppsynet medfører stor aktivitet og møtevirksomhet på høyt diplomatisk nivå. Alle de nevnte forhold betinger at politidistriktsledelsen fortsatt blir lokalisert til Kirkenes.

Politimesteren i Sør-Varanger mener for øvrig, at det vil være riktig å slå sammen Vardø og Vadsø politidistrikter fordi demografisk struktur, infrastruktur og næringsvirksomhet er noenlunde lik. I tillegg er kommunikasjonen mellom de ulike enhetene innenfor politidistriktene gunstige.

Politimesteren i Vardø er av den oppfatning, at det er dårlig ressursutnyttelse å opprettholde dagens politidistriktsinndeling i Finnmark.

Selv om avstandene i Finnmark er store, mener politimesteren i Vardø at geografiske avstander ikke bør være avgjørende for valg av distriktsinndeling. For lensmannsdistriktene i Berlevåg og Gamvik, og Båtsfjord vil en sammenslåing med lokalisering av politidistriktsledelsen til Kirkenes, ikke bety lengre reiseavstand til politidistriktsledelsen enn hva som er tilfellet innenfor dagens distriktsinndeling. Politimesteren viser til at kommunikasjonen til Kirkenes fra distriktene ofte er enklere enn til andre tettsteder i østfylket.

5.3.18.6 Departementets vurderinger – Vardø/Vadsø/Sør-Varanger politidistrikter

Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at politidistriktene i Øst-Finnmark er gjennomgående små med hensyn til kontrollspenn og folketall. På den annen side må både distriktsinndelingen og bemanningen ses i forhold til de særlige forhold, som preger Finnmark. Sør-Varanger politidistrikt er for eksempel dimensjonert for å kunne ivareta politiets oppgaver knyttet til grensen mot Russland.

Vardø politidistrikt er landets minste politidistrikt med tre driftsenheter. Kommunikasjonene langs vei innenfor politidistriktet er krevende, noe som har sin bakgrunn i at distriktsinndelingen er fastsatt i en tid hvor kysten var hovedsamferdselsåren. All transport langs vei fra Berlevåg og Gamvik, og Båtsfjord lensmannsdistrikter til politidistriktsledelsen i Vardø, foregår via Vadsø by. Dersom politidistriktsledelsen for et eventuelt sammenslått Vardø/Vadsø/Sør-Varanger politidistrikt blir lagt til Kirkenes, ville driftsenhetene i Berlevåg og Gamvik, og Båtsfjord (Vardø politidistrikt) få kortere reisetid langs vei til politidistriktsledelsen.

Det er departementets oppfatning at kriminalitetsbildet i politidistriktene i Øst-Finnmark er relativt sammenfallende. Fiskeriovertredelser, smugling, faunakriminalitet og vinning er blant de viktigste arbeidsoppgaver som politiet står overfor. Politiet i Sør-Varanger har også omfattende oppgaver knyttet til landegrensen mot Russland. Også Vadsø, Vardø og Vestfinnmark politidistrikter har relativt omfattende oppgaver, blant annet som følge av at havner i Finnmark årlig anløpes av et stort antall russiske fiskefartøyer.

Grensekontrollen i Sør-Varanger foregår i samarbeid mellom Grensekommissæren, Forsvaret ved Garnisonen i Sør-Varanger og politiet. Både politimesteren i Vardø og fylkesmannen i Finnmark har vist til at politiets oppgaver knyttet til Schengen-samarbeidet ikke bare er relatert til landgrensen mot Russland i Sør-Varanger politidistrikt. Samtlige politidistrikter i Finnmark har relativt omfattende oppgaver på dette området. Det er departementets oppfatning at politidistriktene i Øst-Finnmark gjennom en sammenslåing vil ha bedre muligheter for blant annet å videreutvikle den kompetansen som er nødvendig, for å bekjempe kriminaliteten med relasjon til grenseproblematikken mot Russland.

I tillegg til de utfordringer som politiet står overfor knyttet til grensen mot Russland, har departementet i sin vurdering av politidistriktsinndelingen i Øst-Finnmark, lagt vekt på politiets oppgaver knyttet til oppsyn med naturressursene, og herunder bekjempelse av natur- og faunakriminalitet.

Det er departementets oppfatning at en sammenslåing av politidistriktene i Øst-Finnmark vil legge forholdene bedre til rette for en mer samordnet og derved mer effektiv innsats både med hensyn til grenseproblematikken og bekjempelse av natur- og miljøkriminalitet.

Navneendringer på politidistrikt

Sammenslått Vardø, deler av Vadsø og Sør-Varanger politidistrikter benevnes Østfinnmark politidistrikt.

For Vestfinnmark foreslås ingen endringer.

Lokalisering

Departementet går inn for at politidistriktsledelsen for Østfinnmark lokaliseres til Kirkenes. Geografiske og kommunikasjonsmessige hensyn, nærhet til fylkes- og regional statlig administrasjon peker i retning av at Vadsø bør velges som politidistriktsledelse for et Østfinnmark politidistrikt. Imidlertid har departementet i denne saken funnet det riktig å legge stor vekt på behovet for politimesterens personlige tilstedeværelse i Sør-Varanger, noe som er av stor betydning for relasjonene til Russland.

Politimesteren i Vestfinnmark har i sin uttalelse vist til at departementet bør vurdere strukturelle endringer i Vestfinnmark politidistrikt, herunder stedsplassering av politidistrikts ledelse og administrasjon. Alta kommune har i sin høringsuttalelse anbefalt at ledelsen for Vestfinnmark politidistrikt flyttes til Alta og viser til at Alta er fylkets største kommune, som også har en voksende kriminalitet. Kommunens ønske om en ny lokalisering av politidistrikts ledelse må ses i sammenheng med at Alta kommune i flere år har fokusert på behovet for en økning av politiets tilstedeværelse i kommunen. Nordkapp kommune mener imidlertid at politidistriktets ledelse fortsatt bør bli i Hammerfest.

Politimesteren har over noe tid gjennomført en omfordeling av personellressursene i Vestfinnmark politidistrikt, slik at Alta lensmannsdistrikt har blitt styrket personellmessig. Bakgrunnen for omfordelingen er i følge politimesteren at Alta lensmannsdistrikt står overfor større politimessige utfordringer enn de øvrige enhetene i politidistriktet.

Det er departementets oppfatning at politidistriktsledelsen bør opprettholdes i Hammerfest. En flytting av politidistriktsledelsen kan være relativt kostnadskrevende og vil isolert sett ikke endre vilkårene for politiets operative virksomhet. Politidistriktet har i en årrekke praktisert en ordning med fremskutt integrert påtale, hvor en politijurist har hatt kontorfellesskap med Alta lensmannskontor. Erfaringene er positive.

Domstolenes plassering

Politidistriktene vil i henhold til stortingsmeldingen "Førsteinstansdomstolene i fremtiden" sokne til domstolene i Vadsø, Tana, Hammerfest og Alta.

5.4 Særorganenes fremtidige funksjon, og sentralisering av fagoppgaver

5.4.1 Innledning

Politiets sentrale særorganer er, med unntak av Politiets overvåkingstjeneste, landsdekkende politiinstitusjoner som er opprettet primært for å bistå de enkelte politidistrikt i oppgaver de ikke selv har kapasitet eller kompetanse til å løse. Bistanden kan deles i operativ, faglig og logistikkmessig bistand. Politiets overvåkingstjeneste er organisert som en spesialgren innenfor politiet.

I løpet av 1990-tallet har det skjedd enkelte endringer i noen av særorganenes rolle i politiorganisasjonen. Dette gjelder blant annet nasjonale oppgaver av operativt tilsnitt som i dag ligger til blant annet Kriminalpolitisentralen. Utviklingen på dette området må ses i sammenheng med politidistriktenes nåværende størrelse, ressurssituasjon og kompetanse.

Departementet har ivaretatt internasjonale oppgaver av vesentlig betydning, men har også i en viss grad vært nødt til å legge til særorganene, særlig Kriminalpolitisentralen og Økokrim, å representere norske politimyndigheter i internasjonale fora og i politisamarbeid i sin alminnelighet. Dette gjelder først og fremst i spørsmål av administrativ og faglig art.

Ved etableringen av Politidirektoratet er det etablert en sentral politiledelse utenfor Justisdepartementet. I samsvar med hva som er uttrykt i Ot.prp. nr. 7 (1999-2000) om den sentrale politiledelsen legger departementet til grunn som en forutsetning at Politidirektoratet skal spille en sentral rolle i Norges engasjementer i internasjonale politifora og internasjonalt politisamarbeid i sin alminnelighet. Etter etableringen av Politidirektoratet vil det primært være Politidirektoratets ansvar å representere norske politimyndigheter i internasjonale fora og i saker som ikke gjelder etterforsking eller utveksling av etterretningsinformasjon.

5.4.2 Departementets vurdering av særorganenes fremtidige rolle

En utviklingen i retning av nye og andre oppgaver for særorganene ville på sikt kunne føre til en svekkelse av deres primærfunksjoner. Det er departementets vurdering at politiets sentrale særorganer i større grad enn hva tilfellet er i dag bør konsentrere sin virksomhet om sine kjernefunksjoner. Dette vil innebærer at særorganene kan styrke sin rolle som nasjonale kompetansesentre. En overføring av oppgaver fra særorgan til politidistrikt vil dessuten bidra til å heve det generelle kompetansenivået i politidistriktene. Når det gjelder Politihøgskolens ansvar for kompetanseutvikling bør det etter departementets syn være slik at opplæringsoppgaver i etaten koordineres av Politihøgskolen, selv om det kan være hensiktsmessig å benytte undervisningskrefter fra særorganer.

En konsekvens av at det etableres større og mer ressurssterke politidistrikter vil være at politioppgaver av operativ karakter i større grad enn i dag kan ivaretas av politidistriktene. Ved at politidistriktene, både kapasitetsmessig og kompetansemessig, blir i stand til å løse egne saker, vil dette kunne føre til mindre belastning for særorganene og således et redusert behov for nye ressurser. Dette vil samlet sett innebære en styrking av den desentrale politiorganisasjonen.

Med dette utgangspunkt forutsetter departementet at Politidirektoratet, i samarbeid med særorganene og politidistriktene, utvikler et operativt konsept der politidistriktene størst mulig grad kan ivareta og videreutvikle sitt operative ansvar. Med en ny distriktsstruktur vil dette kunne skje gjennom videreutvikling av allerede eksisterende regionale samarbeidsordninger i og mellom politidistriktene, og mellom særorganene og politidistriktene.

Departementet forutsetter også at Politidirektoratet tar ansvaret for en gjennomgang av særorganenes oppgaver med sikte på å klarlegge særorganenes fremtidige oppgaveportefølje, blant annet i lys av endret politidistriktsstruktur. Sentralt i dette utviklingsarbeidet vil det være å vurdere hvordan oppgaver av operativ og internasjonal karakter bør ivaretas innenfor den fremtidige politiorganisasjonen.

Departementets utgangspunkt er at slike oppgaver bør ivaretas med klare ansvarsforhold og uten fremvekst av dobbeltkompetanse i henholdsvis Politidirektoratet og særorganene. Videre legger departementet til grunn at det normalt ikke vil være naturlig å legge nasjonale oppgaver til politidistrikter som i utgangspunktet har et geografisk avgrenset ansvar. Hittil har slike oppgaver blitt ivaretatt av særorganene, men etter etableringen av Politidirektoratet fremstår det som svært naturlig at en del av disse nasjonale oppgavene legges til Politidirektoratet.

Ut fra det kriminalitetsbildet som avtegner seg (jf. pkt. 2.5) er det viktig at politiets sentrale særorganer koordinerer sin innsats. Sentralt i denne sammenheng er hvordan det kan unngås uklare ansvarsforhold særorganene i mellom og hvordan mulighetene for dobbeltbehandling reduseres mest mulig.

I forbindelse med etableringen av Politidirektoratet vil det under ledelse av direktoratet bli etablert et råd for bekjempelse av organisert kriminalitet. Rådet vil bestå av representanter for den høyere påtalemyndighet, Økokrim, Kriminalpolitisentralen og politidistriktene. Toll- og avgiftsdirektoratet vil ha møterett for rådet. Rådet skal i samarbeid med påtalemyndigheten bidra til at bekjempelsen av organisert kriminalitet som dekker flere politidistrikter, undergis en samordnet og tilstrekkelig effektiv innsats fra politidistriktene og politiets sentrale særorganer.

Politiets overvåkingstjeneste skal, som det eneste av politiets sentrale særorganer, i politifaglige og administrative spørsmål rapportere til Justisdepartementet og ikke Politidirektoratet. Uavhengig av disse rapporteringslinjene er det viktig at Politiets overvåkingstjeneste trekkes inn som en sentral aktør i forhold til kriminalitetsbekjempelsen.

5.4.3 Det enkelte særorgan – fremtidig rolle

5.4.3.1 Kriminalpolitisentralen

Kriminalpolitisentralen fungerer som et nasjonalt bistandsorgan for politidistriktene. Dets spisskompetanse forutsettes benyttet hvor lokalt politi ikke selv har kompetanse eller kapasitet til å behandle konkrete saker. Primæroppgavene ved Kriminalpolitisentralen er i dag

• Kriminalteknisk og taktisk etterforskingsbistand

• Internasjonale samarbeidsoppgaver, blant annet gjennom Interpol

• Nasjonalt kriminaletterretningsansvar

• Operativ kriminalanalyse

• Registeransvar for politiregistrene

• Fra år 2000 ansvar for Schengen Information System (SIS)

Politidistriktsutvalget om Kriminalpolitisentralen

Politidistriktstvalget foreslo

»ingen endringer i Kriminalpolitisentralens ansvarsområde, men det vil være behov for en grenseoppgang i forhold til de øvrige særorganene og politidistriktene når den nye organisasjonsstrukturen er etablert».

Høringsuttalelsene

Riksadvokaten viste i sin høringsuttalelse til at

«Kripos bør beholde de service- og bistandsfunksjoner enheten har i dag, men at enheten underlegges Politidirektoratet. Det er også fullt mulig - om man ønsker det - å legge disse funksjoner inn i direktoratet, for eksempel som en egen avdeling. Ingen av disse oppgaver krever påtalemyndighet. Riksadvokaten mener at den strategiske etterretning som nå drives ved Kripos, under enhver omstendighet bør overføres til direktoratet».

Det var kun ett av statsadvokatembetene som uttalte seg om Kriminalpolitisentralen. Det ble blant annet vist til at

«Kripos bør bestå som bistandsorgan for politidistriktene som i dag, men at Kripos administrativt er underlagt direktoratet. På bakgrunn av tendenser til organisert kriminalitet og at denne og andre former for kriminalitet i liten grad tar hensyn til politiets distriktsinndeling, er det behov for ytterligere utredning og debatt omkring Kripos rolle i forhold til politidistriktene, påtalemyndigheten og direktoratet".

Bare et lite antall politimestere kommenterte Politidistriktsutvalgets forslag vedrørende Kriminalpolitisentralen. Etter disses oppfatning bør det ses nærmere på grensene og samordningsfunksjonene mellom særorganene, for eksempel i forhold til politiet utlendingsarbeid, narkotikabistand, etterretning mm., samt overføre mer av virksomheten til politidistriktene, eventuelt slå sammen Kriminalpolitisentralen og Økokrim.

Kriminalpolitisentralen mener de må forbli et sentralt bistandsorgan.

Oppsummering

I funksjonen som nasjonalt bistandsorgan representerer Kriminalpolitisentralen en betydelig spesialkompetanse blant annet innen etterforsking. Dette gjelder saker og sakstyper som etter sin alvorlighetsgrad eller kompleksitet faller utenfor hva de fleste politidistrikt i dag har, eller har mulighet til å bygge opp, kompetanse på. I mange alvorlige saker vil teknisk eller taktisk bistand fra Kriminalpolitisentralen være av stor betydning for mulighetene til å oppklare kriminaliteten.

Utviklingen innen kriminalteknikk og ulike etterforskingsmetoder skjer raskt. Dermed øker også kravene til spesialkompetanse. En forutsetning for å henge med i utviklingen er at det finnes et nasjonalt kompetansesenter som kan videreføre og videreutvikle avanserte etterforskingsmetoder. Det er ikke realistisk å tro at man, selv med den reduksjonen i antallet politidistrikter som departementet foreslår, vil klare å etablere et miljø og et kompetansenivå lokalt som fullt ut kan erstatte Kriminalpolitisentralen.

Kompetanseoppbygging krever også et rimelig tilfang av saker av en viss vanskelighetsgrad. Det er ikke grunn til å anta at selv de største politidistriktene lokalt vil ha et tilstrekkelig sakstilfang av en slik vanskelighetsgrad at det fullt ut vil kunne erstatte Kriminalpolitisentralen.

En del av de nyere kriminaltekniske etterforskingsmetodene er svært kostbare. Det vil medføre ekstrakostnader å desentralisere mange av de avanserte og svært ressurskrevende etterforskingsmetodene.

Departementet foreslår ikke konkrete endringer verken med hensyn til Kriminalpolitisentralens organisering eller primæroppgaver, men understreker at bistandsfunksjonene bør inneholde en komplementær fagkompetanse i forhold til politidistriktenes. Et av siktemålene med å redusere antallet politidistrikter er som tidligere nevnt, å legge et ressursmessig grunnlag for mer slagkraftige og bærekraftige politidistrikter, dvs. politidistrikter som i større grad kan løse sine oppgaver med egne ressurser. Denne forutsetning bør på sikt kunne redusere behovet for bistand av den type Kriminalpolitisentralen i dag yter. På den annen side nødvendiggjør utviklingen innenfor etterforskingsmetoder at det også i tiden framover må finnes et nasjonalt kompetansesenter som kan bistå politidistriktene med kriminalteknisk spisskompetanse.

Departementet legger til grunn at Politidirektoratet foretar en vurdering av Kriminalpolitisentralens fremtidige oppgaveportefølje og trekker opp grensene mellom Kriminalpolitisentralen og de øvrige særorganene. Vurderingen bør ha som utgangspunkt å opprettholde og videreføre bistandsfunksjonen som i dag tilligger Kriminalpolitisentralen.

Kriminalpolitisentralen ivaretar også en del nasjonale oppgaver, blant annet i forhold til politiets registre. Rolledelingen og ansvarsdelingen når det gjelder strategisk kriminaletterretning bør også vurderes. Departementet vil som et utgangspunkt legge til grunn at nasjonale oppgaver i denne sammenheng bør legges til Politidirektoratet som er regjeringens utøvende politiorgan når det gjelder koordinering av politiets kriminalitetsbekjempelse.

5.4.3.2 Økokrim

Økokrim er både en politienhet og et statsadvokatembete og ble opprettet i den hensikt å øke innsatsen mot økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Innen sitt felt kan enheten påbegynne saker av eget tiltak, overta saker fra lokal påtalemyndighet eller på annen måte bistå eller gi råd. Økokrim har en særlig påtale- og politifaglig kompetanse som gjennom år er bygget opp omkring enhetens fagområde.

Politidistriktsutvalget foreslo »ingen endringer i Økokrims ansvarsområde, men det vil være behov for en grenseoppgang i forhold til de øvrige særorganene og politidistriktene når den nye organisasjonsstrukturen er etablert».

Oppsummering

Departementet ser, i likhet med Politidistriktsutvalget, ikke behov for endringer i Økokrims ansvarsområde. Som en del av Politireform 2000 legger departementet til grunn at Politidirektoratet vurderer nærmere grensesnittet mellom Økokrim, de andre særorganene og politidistriktene. Da Økokrim ikke bare er en politienhet, men også et statsadvokatembete, må riksadvokaten i nødvendig utstrekning trekkes inn i disse vurderingene.

5.4.3.3 Politiets overvåkingstjeneste

Departementet undergir Politiets overvåkingstjeneste en grundigere og mer detaljert behandling enn hva tilfellet er for de øvrige særorganene.

I de første årene etter annen verdenskrig var politimesteren i Oslo sjef for overvåkingstjenesten i hele landet. Dagens overvåkingssentral (OVS) var en avdeling ved Oslo politikammer, og distriktssentraler var etablert i Kristiansand, Bergen, Trondheim og Harstad. Tjenesten ble senere omorganisert flere ganger. I januar 1969 ble det fastsatt ny organisasjonsplan for Overvåkingssentralen med det formål å skape klarere ansvarsforhold internt og å samle likeartede funksjoner innenfor samme avdelinger. Inndelingen resulterte i avdelinger for henholdsvis administrasjon, alminnelig sikkerhetstjeneste og kontraetterretning.

Regionalt var tjenesten fram til 1977 organisert i distriktssentraler. I 1977 ble distriktssentralene erstattet av 5 landsdelssentraler (Østlandet, Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) med underliggende avdelinger som hver besto av flere politidistrikter. Landsdelssentralene ble ledet av stedlig politimester. På Østlandet var Overvåkingssentralen landsdelssentral, overvåkingsavdeling for Oslo og Akershus og lokalt overvåkingsorgan for Oslo politidistrikt. Samtidig ble politimesteren i Oslo fritatt for overvåkingsgjøremål. Tjenesten hadde på dette tidspunkt fire nivåer, overvåkingssentralen, landsdelssentralene, avdelingene og politikamrene. Enkelte steder var det i tillegg et femte ledd i form av enmannsstasjoner.

Forstervoll-utvalget, som avga sin innstilling 4. desember 1990, konkluderte med at overvåkingstjenestens organisasjon var komplisert, overdimensjonert, lite fleksibel og for sterkt desentralisert. På denne bakgrunn anbefalte utvalget blant annet å nedlegge landsdelssentralene og erstatte disse med regionale avdelinger direkte underlagt Overvåkingssentralen. Departementet foreslo i St.meld. nr. 39 (1992 - 93) om overvåkingtjenesten å nedlegge landsdelssentralene, samt at overvåkingstjenesten heller ikke skulle ha andre faste, regionale ledd. Forslaget ble ikke godtatt av Stortinget, som under behandlingen av meldingen fattet vedtak om at overvåkingstjenesten fortsatt skulle ha regionale ledd. Departementet fikk i oppdrag å fastsette den nærmere regioninndeling og organiseringen av tjenesten.

Dette ledet fram til dagens organisering av overvåkingstjenesten. Ved departementets rundskriv G-113/94 av 22. desember 1994 ble ny regionordning for overvåkingstjenesten fastsatt, og nye bestemmelser om organisasjon og intern kompetansefordeling m.v. innenfor tjenesten ble fastsatt av departementet 25. mars 1996.

Overvåkingstjenestens organisasjon består i dag av et sentralt ledd (Overvåkingssentralen), regionsentraler og lokale ledd. 350 personer arbeider i overvåkingstjenesten. Overvåkingssentralen leder og samordner tjenesten på landsbasis, og innenfor overvåkingstjenestens ansvarsområde er overvåkingssjefen politimestrenes foresatte. Overvåkingssentralen utøver ledelsesfunksjoner ved blant annet å utferdige generelle og spesielle direktiver for utførelsen av tjenesten og prioritering av oppgaver. I tillegg har Overvåkingssentralen et bistands-, informasjons- og veiledningsansvar for underlagte ledd. Overvåkingssentralen er direkte ansvarlig for overvåkingstjenesten i Oslo politidistrikt, og politimesteren i Oslo er fortsatt fritatt for overvåkingsgjøremål. Sysselmannen på Svalbard hører i overvåkingssaker direkte inn under Overvåkingssentralen.

Overvåkingstjenesten er i dag inndelt i 7 regioner. Et politidistrikt er utpekt som regionansvarlig i hver region, og politimesteren i det regionansvarlige distriktet benevnes regionpolitimester. Regionpolitimestrene leder overvåkingstjenesten i regionene, og er overordnet de øvrige politimestrene i regionen i overvåkingssaker.

Regionpolitidistriktene skal lede, samordne, prioritere og motivere overvåkingstjenesten i regionen, og innberette alle forhold av overvåkingsmessig betydning til Overvåkingssentralen. Følgende regioninndeling er gjeldende (i parentes er oppført regionansvarlig politidistrikt):

• Region Østlandet-Øst (Romerike politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Østfold, Hedmark, Oppland, samt Romerike og Follo i Akershus.

• Region Østlandet-Vest (Asker og Bærum politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Vestfold, Telemark og Buskerud, samt Asker og Bærum i Akershus.

• Region Sørlandet (Kristiansand politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, unntatt Haugesund.

• Region Vestlandet (Bergen politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Hordaland og Sogn og Fjordane samt Haugesund i Rogaland.

• Region Midt-Norge (Trondheim politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Møre og Romsdal, Uttrøndelag og Nord-Trøndelag.

• Region Nordland og Troms (Bodø politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Nordland og Troms.

• Region Finnmark (Sør-Varanger politidistrikt): Omfatter politidistriktene i Finnmark.

Den enkelte politimester har ansvaret for overvåkingstjenesten i eget politidistrikt. Selv om politidistriktet ikke har en egen overvåkingsenhet eller tildelte ressurser for dette formålet, anses det viktig at politimesteren har et totalansvar i eget distrikt, blant annet i forhold til rapportering og iverksettelse av tiltak.

I alle politidistrikter hvor overvåkingstjenesten utgjør ett årsverk eller mer, er tjenesten organisert som en egen driftsenhet. Departementet besluttet med virkning fra 1. januar 2000 å omgjøre totalt 47 stillingshjemler ved overvåkingstjenestens regionale og lokale ledd til annen polititjeneste innenfor samme politidistrikt. I tillegg ble det besluttet at 7 stillingshjemler fra lokale ledd i overvåkingstjenesten skal overføres Overvåkingssentralen ved ledighet i politidistriktet. I de politidistriktene hvor overvåkingsoppgavene utgjør mindre enn ett årsverk, totalt 17 politidistrikt, ivaretas tjenesten av en kontaktmannsordning. Vedkommende er tilknyttet en av politidistriktets driftsenheter, men rapporterer i overvåkingssaker direkte til politimesteren. Kontaksmannsordningen innebærer for øvrig at overvåkingssjefen ikke lenger har beordringsrett overfor personell som eventuelt arbeider med overvåkingssaker.

Overvåkingstjenesten har i de senere år stadig vært gjenstand for debatt. Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) avga 13. desember 1996 en særskilt melding til Stortingets presidentskap om overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra det tidligere DDR, jf. Dok nr. 16 (1996-97). Bakgrunnen for meldingen var at EOS-utvalget siden juni 1996 hadde gransket overvåkingstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysninger fra Stasi-arkivene i det tidligere DDR. Foranledningen til disse undersøkelsene var opplysninger om at overvåkingstjenesten hadde registrert nye opplysninger om Berge Furre i den tiden han var medlem av Lund-kommisjonen. Lund-kommisjonen, som var oppnevnt av Stortinget for å undersøke om de hemmelige tjenester hadde vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere, avga sin rapport til Stortingets presidentskap 28. mars 1996, jf. Dok nr. 15 (1995-96). EOS-utvalget rettet sterk kritikk mot sider ved overvåkingstjenestens fremgangsmåte, og utvalgets melding foranlediget en umiddelbar og sterk politisk reaksjon.

»Danielsen-utvalgets» innstilling

På denne bakgrunn tok Statsministeren i en særskilt redegjørelse til Stortinget 16. desember 1996 til orde for at det burde foretas en ny, samlet gjennomgang av blant annet Politiets overvåkingstjenestes organisering og rettslige rammebetingelser, og drøftelsene ledet frem til oppnevning av et utvalg med mandat å ta opp alle spørsmål vedrørende Politiets overvåkingstjeneste som utvalget mente burde utredes og eventuelt endres. Utvalget, det såkalte Danielsen-utvalget, avga sin utredning 27. mars 1998, jf. NOU 1998:4 Politiets overvåkingstjeneste.

I foreliggende melding vurderes spørsmålet om den regionale og lokale organisering av overvåkingstjenesten. Oppfølging av Danielsen-utvalgets anbefalinger vedrørende lovfesting av overvåkingstjenestens oppgaver, kontroll av overvåkingstjenesten og rekruttering og kompetansoppbygging m.v. i tjenesten, har departementet fremmet som egen proposisjon til Stortinget.

Spørsmålet om organisering av Politiets overvåkingstjeneste har vært et stadig tilbakevendende tema i de siste ti år. Danielsen-utvalget konkluderer på s. 122-123 i utredningen blant annet med følgende :

»Etter utvalgets syn bør en flatere og mer fleksibel organisasjonsmodell etterstrebes. De forhold som begrunnet den eksisterende organisasjon, er neppe like tungtveiende i dag som tidligere. Tjenesten er for desentralisert, og i det perspektiv antagelig også overdimensjonert. Etter utvalgets syn vil tjenesten kunne få mer ut av ressursene ved en reorganisering.

Utvalget tar utgangspunkt i at overvåkingsoppgaver uansett bør være en del av den enkelte politimesters ansvar innenfor sitt distrikt, under Overvåkingssentralens overordnede styring og ledelse. Selv om politidistriktet ikke skulle ha et eget POT-element vil det fortsatt være viktig at politimesteren har et totalansvar i sitt distrikt, blant annet i forhold til rapportering, bistand og iverksettelse av tiltak som ikke kan vente når det oppstår mistanke om forberedelse til eller foretatte handlinger som overvåkingstjenesten har ansvar for å forebygge og motvirke.

Utvalget mener at ordningen med regionsentraler bør videreføres, men en omfordeling av ressursene synes å være nødvendig. Antall regioner i overvåkingstjenesten burde kunne reduseres. Østlandsregionen bør fortsatt prioriteres høyt. Utvalget ser imidlertid liten grunn til å opprettholde dagens ordning hvor Overvåkingssentralen og to regionsentraler (Asker og Bærum politidistrikt og Romerike politidistrikt) nærmest er lokalisert i samme område. Dette synes å være en lite effektiv utnyttelse av ressursene og kan også medføre praktiske ulemper.

Det er også grunn til å vurdere om andre regionsentraler bør nedlegges. Muligens vil det kunne være tilstrekkelig med to landsdelsregioner for henholdvis Nord-Norge og Sør-Norge. Finnmark bør være særlig prioritert. Alternativt kan en samordning mellom regioninndelingen og landsdelspolitimesterordningen vurderes. Antall regioner vil ha sammenheng med en eventuell omorganisering av tjenesten på lokalt nivå. De ulike landsdelers/regioners overvåkingsmessige betydning må være avgjørende for hvor de regionansvarlige enheter lokaliseres.

Utvalget mener at det ikke lenger er grunn til å opprettholde ordningen med at fast ansatte tjenestemenn i overvåkingstjenesten er utstasjonert i alle lokale politidistrikter. I mange politidistrikter dreier dette seg om en person. Dette synes faglig utilfredstillende og en for lite fleksibel utnyttelse av ressursene.

Høringsuttalelsene

Departementet sendte 26. mai 1998 Danielsen-utvalgets utredning på høring til samtlige politimestere, departementer, fylkesmenn, registrerte politiske partier og utvalgte kommuner m.v. En nærmere analyse av innkomne høringsuttalelser viste at høringsinstansene hadde ulike og tildels avvikende oppfatninger i forhold til utvalgets vurderinger om den regionale og lokale organiseringen av Politiets overvåkingstjeneste. Dette gjorde seg særlig gjeldende i forhold til politimestrenes høringsuttalelser, og generelt kan det legges til grunn at uttalelsene på dette punkt ikke var entydige eller retningsgivende.

På denne bakgrunn anmodet departementet i brev av 22. juni 2000 overvåkingssjefen om en ny vurdering av organisasjonsmessige forhold i overvåkingstjenesten. Overvåkingssjefen ba deretter regionpolitimestrene om å innrapportere ressursforbruket som medgår til å ivareta regionfunksjonen i overvåkingstjenesten. Totalt ble antatt forbruk innrapportert til 24 årsverk. Ressursforbruket ble meddelt samtlige underliggende ledd i overvåkingstjenesten med anmodning om å uttale seg om behovet for å opprettholde regionordningen i overvåkingstjenesten, og dersom antall politidistrikter reduseres, hvor regionsentralene burde lokaliseres. I tillegg anmodet overvåkingssjefen om å bli meddelt ressursbehovet dersom regionordningen bortfaller og politidistriktet forblir uendret.

49 politimestere, herunder samtlige regionpolitimestre, besvarte henvendelsen. Enkelte regionpolitimestere argumenterte bredt for opprettholdelsen av et regionalt nivå i Politiets overvåkingstjeneste, og mangler ved Overvåkingssentralen ble anført som grunn til at dagens ordning bør opprettholdes. Fem regionpolitimestere ønsker nåværende regionordning videreført.

Av 42 politimestere som ikke har regionansvar, mente 11 at regionordningen bør videreføres. De øvrige politimestere anbefalte en avvikling av regionordningen, og det ble vist til at ordningen er lite hensiktsmessig og oppfattes som et unødvendig og forsinkende ledd. Videre ble det blant annet anført at Politiets overvåkingstjeneste bør organiseres i en flatere struktur, og at lokale ledd bør kunne forholde seg direkte til Overvåkingssentralen. Det synes også å være en felles oppfatning om at det er behov for POT-enheter i samtlige politidistrikter.

I brev av 16. juni 2000 til departementet konkluderte overvåkingssjefen på denne bakgrunn med blant annet følgende:

» Overvåkingssjefen mener det er særlig tre hensyn som må vektlegges ved den nærmere vurdering :

• Hensynet til effektiv måloppnåelse i forhold til POT’s oppgaver.

• Hensynet til effektiv ressursutnyttelse.

• Hensynet til styring og kontroll.

I forbindelse med den forestående omorganiseringen av politiet legges det opp til to nivåer. Det blir derfor et naturlig spørsmål om det gjør seg gjeldende særlige hensyn som taler for å opprettholde ordningen med 3 nivåer i POT. Etter overvåkingssjefens oppfatning foreligger i dag ingen grunner som gjør det nødvendig med slik særordning for POT.

Overvåkingssentralen har god oversikt over den samlede saksportefølje på landsbasis. Av disse registreringer går det klart fram at det samlede antall registrerte saker er svært begrenset. Sakene er særlig knyttet til det sentrale strøk på Østlandet og på Sør- og Vestlandet. I tillegg kommer spesielle saker knyttet til Finnmark, med utgangspunkt i den felles norsk-russiske grense.

Med bakgrunn i de gjennomførte analyser, mener en herfra at dagens ordning med tre nivåer i POT, utfra et ressurssynspunkt, bør bringes til opphør. Selv om den innmeldte ressursbruk til regionale funksjoner (24 årsverk) har i seg visse usikkerhetsmomenter, må man legge til grunn at dagens regionstruktur legger belegg på betydelige ressurser som kunne vært benyttet på en bedre måte.

Fra et styringssynspunkt mener overvåkingssjefen at en to-nivå modell ville være å foretrekke. Erfaringer har vist visse regionale forskjeller i diverse sammenhenger. Særlig med bakgrunn i omorganiseringen i det alminnelige politi, vil det i lengden være ønskelig med en parallell hieraki-forståelse ute i politidistriktene. Dette hensynet vil gjøre seg stadig sterkere gjeldende. Det er forventet at POT’s saksansvar vil ligge stadig nærmere de øvrige politioppgaver ute i distriktene. Utviklingstrekk knyttet til økende mobilitet, utlendingers integrasjon og spredte bosetting, samt teknologiutviklingen tilsier at parallelle forhold i oppgaver i størst mulig grad bør gjenspeiles i parallelle, og lett oppfattelige, organisasjonsforhold.

Man antar at det legges opp til en ikke ubetydelig reduksjon i antall politidistrikter. Under denne forutsetning er det overvåkingssjefens vurdering at den enkelte politimester bør ha minst ett årsverk til POT-funksjon, alt avhengig av distriktets størrelse, beliggenhet og særtrekk. Under samme forutsetning anses - som et utgangspunkt - en kontaktmannsordning utilstrekkelig og lite tilfredstillende.

Med bakgrunn i departementets spørsmål i brev av 22.06.00 konkluderer overvåkingssjefen slik:

Ordningen med et regionalt nivå bringes til opphør.

Forslaget er uavhengig av omfanget av den varslede reduksjon i antall politidistrikter.

Med utgangspunkt i et antall politidistrikter mellom 30 og 40 foreslås at det enkelte politidistrikt har en fast POT-enhet med minst et årsverk.»

Oppsummering

Departementet foreslår at ordningen med regionalt nivå i overvåkingstjenesten bringes til opphør. Forslaget er ikke avhengig av, men understøttes av de organisatoriske og strukturelle forslag og prinsipper som departementet for øvrig bygger på i Politireformen.

Ut fra de oppgaver overvåkingstjenesten skal utføre, mener departementet at tjenestens struktur bør legge til rette for fleksible omstillinger. Generelt synes det som om dagens organisasjonsstruktur i for stor grad binder opp ressurser ved regionsentralene. Dette kan i noen grad også resultere i dobbeltarbeid og forsinkelser. Det kan videre synes som om ressursene i for liten utstrekning benyttes til kontaktskapende virksomhet og annet operativt, forebyggende arbeid.

Etter departementets vurdering tilsier dagens teknologi og kommunikasjonsforhold at mindre ressurser kan brukes til administrative funksjoner både sentralt, regionalt og lokalt i overvåkingstjenesten. En ytterligere effektivisering vil også kunne skape rasjonaliseringsgevinster ved Overvåkingssentralen.

Erfaringene med kontaktmannsordningen ved 17 politidistrikter er blandet. Departementet anbefaler, i likhet med overvåkingssjefen, at overvåkingstjenesten i fremtiden organiseres slik at alle politidistrikter har en fast POT-enhet med minst ett årsverk. Departementet vil i denne sammenheng peke på at de politidistrikter som i dag har regionsentraler, vurderes som viktige områder i overvåkingssammenheng. Selv om disse politidistriktene ikke i fremtiden skal ha et særskilt regionansvar, er det åpenbart at disse distriktene også i fremtiden må ha en betydelig kapasitet i overvåkingssaker. Tilsvarende betraktning gjør seg også gjeldende for enkelte andre politidistrikter.

Departementet understreker at det skal utvikles en organisasjon hvor det klart fremgår at den enkelte politimester og den enkelte POT-enhet er ansvarlig for overvåkingsfunksjonen i eget politidistrikt under overvåkingssjefens overordnede ledelse (med unntak for Oslo politidistrikt).

Departementet understreker i tillegg behovet for at fagmiljøene ute i politidistriktene opprettholdes og videreutvikles, og at dette hensynet vektlegges i den videre organisasjonsutviklingen.

Med bakgrunn i at Overvåkingssentralens kontrollspenn utvides, er det etter departementets vurdering nødvendig for Overvåkingssentralens ledelse å ytterligere fokusere på organisasjonsstruktur, kompetanse og arbeidsrutiner. Dette vil sikre en samlet ledelse av tjenesten.

Synliggjøring og viderutvikling av strategifunksjoner ved Overvåkingssentralen, samt tilrettelegging for samordning og samarbeid innenfor nærmere angitte saklige eller geografiske områder, vil være viktige bidrag i denne sammenheng.

Etter straffeprosessloven § 59 annet ledd tilligger det riksadvokaten å bestemme at etterforskingen i enkelte grupper av saker skal ledes av en annen tjenestemann enn den som saken ellers ville høre under. I henhold til riksadvokatens rundskriv har ikke den lokale politimester påtalekompetanse i saker som hører under Politiets overvåkingstjeneste. Slik kompetanse tilligger regionpolitimestrene i overvåkingstjenesten.

Når departementet ovenfor foreslår at overvåkingstjenestens regionordning avvikles, må det vurderes hvordan påtalefunksjonen i overvåkingssakene bør organiseres. Som nevnt ovenfor hører dette spørsmål under riksadvokaten.

5.4.3.4 Utrykningspolitiet

Utrykningspolitiet var i utgangspunktet tiltenkt å være en sentral enhet som skulle forsterke det enkelte politidistrikt ved behov. Enheten har imidlertid utviklet seg til å bli et trafikkpoliti med oppgave å redusere antallet trafikkulykker og forebygge lovovertredelser i trafikken. Utrykningspolitiet skal yte politidistriktene bistand til planlegging, tilretteleggelse og gjennomføring av trafikkinnsatsen, sammen med lokalt politi utføre trafikktjeneste i politidistriktene og om nødvendig yte politidistriktene bistand i forbindelse med andre kriminalitetstyper enn trafikkovertredelser.

Politidistriktsutvalgets innstilling

Politidistriktsutvalget foreslo

»at den faste staben på 30 stillingshjemler integreres i Politidirektoratet, for å følge opp trafikksikkerhetsarbeidet i politidistriktene. De innbeordrede 253 polititjenestemenn/kvinner fra politidistriktene og 40 fra lensmannskontorene, tilbakeføres til distriktene med oppgave å utføre politiets trafikksikkerhetsoppgaver minst tilsvarende dagens nivå. Det er utvalgets oppfatning at arbeidet med trafikksikkerhet må videreføres på et høyt ambisjonsnivå og det er viktig å finne frem til ordninger som sikrer dette. I tillegg er utvalget opptatt av den fleksibilitet som UP i dag representerer. Dette bør kunne opprettholdes ved at de 293 stillingene kan beordres til spesielle oppgaver på samme måte som i dag. UP's rolle som beredskapsenhet utredes nærmere».

Høringsuttalelsene

Statsadvokatene støttet forslaget om at Utrykningspolitiet nedlegges.

Politimestrene var delte i oppfatningen av om Utrykningspolitiet burde nedlegges og mannskapene tilbakeføres til politidistriktene.

Utrykningspolitiet støttet ikke Politidistriktsutvalgets forslag om omorganisering, men foreslo at det skulle samlokaliseres med Politidirektoratet. Utrykningspolitiet pekte på at

-«gjennom distriktsinndelingen med faste ledere har man klart å gjøre trafikktjenesten meget effektiv...»

-«Under arbeidsdagen har patruljene også blikk for annen kriminalitet..»

-«Vi bistår politidistriktene ved aksjoner mot kriminelle miljøer»

-«UPs sentrale stilling i dag medfører at man trekkes med i forskjellige tiltak, arrangementer med andre trafikkaktører som Trygg Trafikk, Norges Automobil Forbund, Transportøkonomisk Institutt, SINTEF, MA, vegvesenet m.v. Denne utvikling hadde vært meget vanskelig å gjennomføre hvis man ikke hadde hatt en sentral trafikkstyrke å spille på. Vi har sett at politidistriktenes organiserte trafikkarbeid har minsket de siste årene. Trafikktjenesten salderes på grunn av andre politioppgaver. Vi tror at for å opprettholde et minimum av trafikktjeneste bør UP fortsette som en sentral trafikkavdeling ».

Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste støttet forslaget om å omorganisere Utrykningspolitiet. Statens innkrevingssentral mente at Utrykningspolitiet burde opprettholdes i sin nåværende form. Trygg Trafikk gikk inn for at Utrykningspolitiet opprettholdes, og viser til at det vil være den beste garanti for at man til en hver tid er sikret en viss minimumsinnsats av kontroll og overvåkning i vegtrafikken. Trygg Trafikk pekte videre på at Utrykningspolitiet spiller en helt avgjørende rolle for å snu de siste års negative ulykkesutvikling gjennom sin kontroll- og overvåkningsvirksomhet, og at synlig politi på vegene er det viktigste våpen i kampen mot trafikkulykkene på norske veier.

Oppsummering

I Ot.prp. nr. 7 (1999-2000) om den sentrale politiledelse ble det konkludert med at Utrykningspolitiet burde opprettholdes. Det ble i den forbindelse vist til de gode erfaringene knyttet til særskilte politimannskaper avsatt for trafikkinnsats. I deler av 2000 har Utrykningspolitiets resultatoppnåelse hatt en lite ønsket utvikling med store forskjeller mellom fastsatte resultatmål og de resultater som faktisk oppnås. Mot slutten av året ser det ut til at dette er i ferd med å bedre seg.

Departementet legger derfor til grunn at den beskrevne situasjon er et forbigående problem som ikke bør tillegges vekt ved den overordnede organiseringen av trafikkinnsatsen. Dagens UP-regioner er imidlertid inndelt med utgangspunkt i hva som er politiets distriktsstruktur i dag. Når denne endres i henhold til reformens forslag, vil det være behov for å vurdere nærmere i hvilken grad UP-regionene bør endres. Disse vurderingene forutsettes foretatt av Politidirektoratet i samarbeid med Utrykningspolitiets ledelse.

Det har vært reist spørsmål om Utrykningspolitiets sentrale ledelse burde samlokaliseres med Politidirektoratet. Etter departementets vurdering lar dette seg ikke gjennomføre av praktiske årsaker.

5.4.3.5 Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste

Politiets datatjeneste (PD) ble opprettet i 1982 som et særorgan direkte underlagt Justisdepartementet. Politiets datatjenestes fagfelt er utvikling, drift og vedlikehold av elektroniske informasjonssystemer for politi- og lensmannsetaten og eventuelle andre organer underlagt Justisdepartementet. Politiets datatjenestes oppgaver omfatter alle sider ved anvendelsen av IKT-baserte systemer, slik som planlegging, utvikling, iverksetting, drift, utstyrsanskaffelser og brukerstøtte for iverksatte systemer. I tillegg har Politiets datatjeneste ansvaret for driften av politiets sentrale registre og tar seg av opplærings- og brukerstøtte for hele politi- og lensmannsetaten.

Politiets materielltjeneste (PMT) ble etablert i 1989 som en videreføring av Politiintendanturen og materiellkontoret i Justisdepartementets Politiavdeling og skal bistå politi- og lensmannsetaten innenfor oppgaver knyttet til blant annet planlegging og budsjettering av materiellanskaffelser, utvikling og utprøving av ulike typer materiell samt inspeksjon og kontroll av materiellforvaltningen, herunder å sørge for en kosteffektiv og rasjonell materiellforvaltning i politi- og lensmannsetaten.

Politidistriktsutvalget om Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste

Politidistriktsutvalget anførte at

«den teknologiske utviklingen tilsier at grensene mellom PD og PMT flyter sammen. Utvalget har imidlertid ikke hatt anledning til å gå inn i dette, men vil at det igangsettes en vurdering av sammenslåing eller minimum samlokalisering med Politiets datatjeneste. Det kan også være aktuelt å vurdere en samlokalisering med det foreslåtte Politidirektoratet»....

»Utvalget vil også foreslå at det vurderes en overføring av investeringsbudsjettet til politidistriktene der hvor distriktene har et driftsansvar. Dette gjelder for eksempel bilkjøp som er en viktig investering og stor driftsutgift. Når kjøp og drift holdes atskilt, er det grunn til å tro at den samlede bruk av midler ikke blir effektiv. PMTs rolle bør i så fall utvikles videre når det gjelder generelle innkjøpsavtaler som tas i bruk lokalt. Utvalget vil understreke at det ikke har vært anledning til å gå inn i denne problematikken, og at forslaget må utredes grundig».

Det er i meldingens kapittel 2 redegjort for sentrale utviklingstrekk innen IKT. Konvergensutvalgets innstilling (NOU 1999:26 Konvergens. Sammensmelting av tele- data- og mediesektorene) understreker at usikkerhetsmomentet med hensyn til endringene innen tele-, data- og mediesektorene ikke er »knyttet til om dette skjer, men med hvilken hastighet denne utviklingen skjer. Dette tilsier at myndighetene må ha et helhetlig perspektiv på de rettlige og politiske rammebetingelsene for disse sektorene».

Høringsuttalelsene

Kriminalpolitisentralen støttet forslaget om en samlokalisering av Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste, men går inn for at de forblir to særskilte organer.

Politiets materielltjeneste viste til at det på tidspunktet for høringsuttalelsen foregikk en organisasjonsundersøkelse vedrørende organisasjons- og driftsform og at det derfor var vanskelig gi eksakte innspill til spørsmålet om sammenslåing eller samlokalisering, selv om Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste har likhetstrekk både i organisasjon og oppgaver. Politiets materielltjeneste har i utgangspunktet ikke noe imot at sentrallager, distribusjon og annen praktisk materiellhåndtering m.v. opprettholdes på Hadeland.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark gir sin tilslutning til at Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste vurderes slått sammen.

Politimestrene støttet i hovedsak utvalgets forslag om at spørsmålet om sammenslåing, eventuelt samlokalisering av Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste bør utredes nærmere, før det tas stilling til spørsmålet.

Politiets datatjeneste er enig i forslaget om samlokalisering med Politiets materielltjeneste, men går imot sammenslåing da det ikke er noe klart oppgavemessig slektskap mellom Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste, utover tele- og sambandssiden. En lokalisering i Oslo kan være et godt alternativ i forhold til rekruttering av arbeidskraft, kontakt med underleverandører og i forbindelse med reisevirksomhet. Politiets datatjeneste la vekt på at det i det videre arbeidet utredes nærmere hvordan oppgavene i Politiets materielltjeneste skal ivaretas, og foreslår 3 ulike løsninger:

• Politiets materielltjeneste fortsetter som egen virksomhet, men med samordning av tele- og samband mot Politiets datatjeneste.

• Tele- og samband flyttes over til Politiets datatjeneste, og matriellsiden ivaretas i Politidirektoratet.

• Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste samlokaliseres med Politidirektoratet.

Utrykningspolitiet er for en samlokalisering av Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste.

Oppsummering

Både Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste har primærfunksjoner innen teknisk og logistikkmessig støtte i forhold til politiets operative enheter. Forholdet mellom Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste gjelder derfor i realiteten hvordan fremtidens politiorganisasjon skal ivareta teknisk og logistikkmessige støttefunksjoner på en kosteffektiv måte.

Disse støttefunksjonene vil i fremtiden stille store krav til så vel kompetanse som helhetlig oppgaveløsning.

Det kan i dag hevdes at overlappende oppgaver mellom Politiets materielltjeneste/Politiets datatjeneste kun utgjør ca. 10 % av særorganenes samlede oppgaveportefølje. Departementet vil imidlertid legge til grunn for vurderingen av sammenslåingsspørsmålet et mindre statisk utgangspunkt. Den teknologiske utviklingen skjer raskt. Ett av trekkene ved denne utviklingen vil være at radio-samband sammensmelter med informasjonsteknologi. Det vil således ikke lenger kunne trekkes klare skiller mellom hva som er radio-samband og hva som er «data-kommunikasjon». Denne utviklingen vil også i økende grad påvirke andre materielltyper, slik som politiets kjøretøyer.

Hvordan man møter en slik utvikling er både et ledelses-, et organisasjons- og et brukerspørsmål. Den teknologiske utvikling vil stille økte krav til rasjonalitet og koordinering av tjenester og produkter. De organisatoriske løsningene vil direkte og indirekte påvirke evnen til rasjonell ressursutnyttelse. Fra et brukerperspektiv vil kravene komme om helhetlige og koordinerte løsninger og leveranser.

En rasjonell ivaretakelse av støttefunksjonene tilsier derfor etter departementets vurdering en mer samlet ivaretakelse av de to særorganens virksomhetsområder enn tilfellet er i dag. Det vises i denne forbindelse også til Konvergensutvalgets anbefaling (NOU 1999:26) om at man må

»ha et helhetlig perspektiv på de rettslige og politiske rammebetingelsene» for blant annet tele- og datasektorene.

Når det gjelder forholdet mellom Politiets materielltjeneste og Politiets datatjeneste mener departementet det foreligger tre løsningsalternativer:

• At særorganenes samlede oppgaveportefølje gjennomgås og fordeles mellom de to særorganene på en måte som bedre ivaretar oppgavene i fremtiden. Dette kan skje ved at det foretas en form for spesialisering ved at man skiller ut typisk innkjøps- og lagerrelaterte oppgaver samt ansvaret for etatens rammeavtaler og samler disse i Politiets materielltjeneste sammen med oppgaver som ikke knytter seg til IKT-utvikling og -drift. Det er i prinsippet ingen vesentlig forskjell på prosedyrene relatert til innkjøp av uniformer og datautstyr, selv om produktene er av relativt forskjellig karakter. Oppgaver knyttet til blant annet utvikling av IKT kunne i så fall samles i Politiets datatjeneste.

• At de to særorganene slås sammen. Dette innebærer at virksomhetsgrenene samlokaliseres og at det etableres en felles ledelse.

• At de to særorganene slås sammen ved at de gis en felles ledelse, men uten å samlokaliseres i første omgang.

Departementet mener det er lite hensiktsmessig at det kun foretas en omfordeling ansvaret for de oppgaver som i dag tilligger de to særorganene. Dette er en løsning som riktignok på kort sikt vil kunne sikre en noe mer hensiktsmessig ivaretakelse av beslektede oppgaver, men som samtidig vil mangle den organisatoriske overbygningen som er fremtidsrettet og som vil være en nødvendighet for hele tiden å sikre en best mulig ivaretakelse av de samlede oppgaver. I denne sammenheng understreker departementet også at det ikke bør etableres en organisatorisk løsning hvor enten Politidirektoratet eller departementet bør være ansvarlig for den samlede koordinering av virksomhetsgrenenes løpende virksomhet. Det vil her være tale om en form for koordinering som bør skje på lavere organisasjonsnivå enn på et sentralt ledelsesnivå.

Etter departementets vurdering er det de to siste løsningsalternativene som best legger grunnlaget for en helhetlig oppgaveløsning både ut fra et ledelses- og et brukerperspektiv, og der det sammenslåtte særorganets ledelse gis ansvaret for en helhetlig resultatoppnåelse.

Fritt vurdert ville en løsning med samlokalisering og felles ledelse gitt det beste resultatet. Da kunne organisasjonen bygges opp fra bunnen av, med ny felles organisasjonskultur. Departementet anser imidlertid denne løsningen som uaktuell. Sentralt for departementets standpunkt er de praktiske og økonomiske konsekvenser som følger av dette alternativ.

En total samlokalisering av virksomhetene kan ikke skje uten at dette vil være kostnadsdrivende, da dette vanskelig kan skje innenfor de lokaler virksomhetene i dag disponerer. Etter departementets vurdering bør også det sikkerhetsmessige aspektet tillegges betydelig vekt. Det vises i den forbindelse til at Politiets datatjeneste er norsk politis »datasentral» og at denne er av meget stor viktighet for politiets operative virksomhet. Politiets datatjeneste er i dag samlokalisert med en politistasjon i Oslo. Dette ivaretar hensynet til fysisk sikring på en kostnadseffektiv måte. Dersom virksomheten flyttes kan en tilsvarende sikkerhet vanskelig etableres uten at dette medfører store kostnader. En flytting vil dessuten medføre store, praktiske problemer for den løpende virksomhet i overgangsfasen.

Politiets datatjeneste er en kompetansevirksomhet som allerede i dag har et problem med å beholde kvalifisert arbeidskraft. Det pekes i den sammenheng på særorganets særlige rolle som norsk politis kompetansesenter innen informasjonsteknologi.

Departementets siste løsningsalternativ er at de to slås sammen ved at det etableres en felles ledelse. Denne organisatoriske overbygningen gir stordriftsfordeler blant annet ved at den totale, tekniske kompetansen kan settes inn i et større og mer helhetlig system. Løsningen gir også bedre muligheter for å etablere tverrsektorielle prosjektgrupper og økt handlefrihet og muligheter relatert til den teknologiske utvikling. Det vil gi muligheter for bedre kompetanseutveksling og -utnyttelse samt å beholde kompetansen, noe som igjen vil kunne redusere sårbarheten på sentrale fagområder. En samordning vil styrke fagmiljøet, herunder øke handlefrihet i bruken av kompetansen og ressursene samt gi økte muligheter for kompetanseutveksling og karriereutvikling. Samtidig vil størrelsen gi rom for rendyrking av funksjoner samt spesialisering og proffesjonalisering på sentrale områder som i dag ikke er fullt bemannet. Dette vil også gi virksomheten større status som kompetansebedrift.

På kort sikt vil begge virksomhetene kunne nyttiggjøre seg de beste av de etablerte styringssystemene enten fra Politiets materielltjeneste eller Politiets datatjeneste. Dette gjelder for eksempel innen lønnspolitikk, personalpolitikk, etiske retningslinjer og økonomisystemer. På mellom og lang sikt vil man kunne optimalisere bruken av personalressursene. Den nye virksomheten vil også pga. størrelsen kunne utvikle større profesjonalitet og tyngre kompetanse i sentrale prosesser med overordnet myndighet. Når det gjelder innkjøp vil virksomheten få øket tyngde i markedet blant annet gjennom sentralisering av innkjøpsfunksjon. Løsningsalternativet vil også legge grunnlaget for styrket juridisk kompetanse i forhold til kontrakts- og forhandlingsoppgaver.

Den nye virksomheten vil ha større kapasitet til å støtte overordnet myndighet med hensyn til utredninger, analyser og vil også kunne fremstå overfor etaten som mer potent/komplett med hensyn til støtte og service. Størrelse i seg selv vil gi økt forhandlingsmakt og tyngde. Politidirektøren vil ha én ansvarlig toppleder å forholde seg til, og vil lettere kunne drive overordnet styring.

På den annen side kan omorganiseringen i en overgangsfase føre til usikkerhet i begge virksomhetsdelene. Etter departementets syn er imidlertid ikke dette mer enn hva som normalt følger av den type omstillingsprosesser norsk politi nå går inn i.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering at Politiets datatjeneste og Politiets materielltjeneste slås sammen til Politiets data- og materielltjeneste, og at dette skjer ved at det etableres en felles ledelse for de to virksomhetsgrenene. Dette innebærer at virksomheten vil være lokalisert på to steder, henholdvis Oslo og Gran. Departementets forslag vil legge det organisatoriske grunnlaget for en mer tilpasningsdyktig tjenesteproduksjon og støtte til norsk politi.

Etter departementets vurdering ligger det klare rasjonaliseringsgevinster i en annen oppgavefordelingen mellom de to virksomhetsgrenene. Den nærmere realisering av dette må følges opp av den nye ledelsen i samarbeid med Politidirektoratet. En felles ledelse for tjenestegrenene vil innebære at felles stabstjenester (for eksempel innen områdene sikkerhet, jus, strategi) etableres.

Etableringen vil på kort sikt føre til noe økte kostnader med hensyn til kommunikasjon (reiser, tele osv.), utredninger og tidsbruk, men vil på lengre sikt bidra til en langt mer helhetlig ivaretakelse av støttefunksjonene i forhold til politiets operative enheter og derved bidra til en bedret tjenesteutøvelse.

5.4.3.6 Politihøgskolen

Politihøgskolen (PHS) er i en særstilling for så vidt som det ikke er et ordinært politiorgan, men en utdannelsesinstitusjon underlagt Politidirektoratet. Det er også i en særstilling for så vidt som det er en av Justisdepartementets underliggende virksomheter og ikke, slik som andre utdanningsinstitusjoner, underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Politihøgskolen ledes av en rektor tilsatt på åremål og har et styre. Styret har en bred representasjon og reflekterer mange samfunnsinteresser og synspunkter. Dette mangfold av impulser som kanaliseres gjennom styret, har vært viktig for styringen og utviklingen av høgskolen. Politihøgskolen skal gjennom grunn-, videre- og etterutdanning gi den kompetanse de tilsatte i politi- og lensmannsetaten trenger for å kunne ivareta de oppgaver de står overfor og vil komme til å stå overfor i nærmeste fremtid.

Politidistriktsutvalget om Politihøgskolen

«Utvalget vil ikke foreslå konkrete endringer i Politihøgskolens ansvarsområdet. Utvalget er imidlertid opptatt av det økende behov for kompetanseutvikling politi- og lensmannsetaten står overfor i årene som kommer. Det innebærer at det vil være behov for et nært samarbeid mellom Politidirektoratet og Politihøgskolen i årene som kommer».

De uttalelsene som fremkom i forbindelse med høringsrunden etter Politidistrikstutvalgets innstilling gjelder først og fremst om Politihøgskolens administrative tilknytning til Politidirektoratet og er således av begrenset verdi i forhold til de spørsmål som tas opp i nærværende stortingsmelding. Etter etableringen av Politidirektoratet vil Politihøgskolen rapportere administrativt til Politidirektoratet.

Oppsummering

Politiutdanningen skal gi grunnlag for å utføre politiarbeid i et moderne samfunn i rask forandring. Flere og flere virksomheter innen offentlig og privat sektor vil være kunnskapsbasert. Den nye situasjonen og perspektivene framover vil stille store krav til politiets kompetanse og omstillingsevne.

Etter departementets vurdering bør Politihøgskolen også i fremtiden være den sentrale utdannelsesinstitusjon for grunn-, etter- og videreutdannelse av alle ansatte i politi- og lensmannsetaten. I lys av de samfunnsmessige utviklingstrekk vil imidlertid departementet peke på behovet for og nødvendigheten av et stadig utvidet samarbeid med andre utdannelsesinstitusjoner.

I meldingens pkt. 3.6 er det pekt på en rekke sider ved politi- og lensmannsetatens kompetansebehov. I regi av Politihøgskolen er det nylig foretatt en intern evaluering av politiutdannelsen. Etter departementets syn vil det imidlertid være behov for en noe bredere anlagt evaluering hvor det ses på kompetansebehovet og hvordan man best kan møte dette. Evalueringen gjelder så vel behovet for en 3-årige grunnutdannelsen av den type som ble innført i 1992 som videre- og etterutdannelsen. Andre viktige sider av evalueringen bør være hvordan man skal møte det kompetansebehovet som vil følge av økt rekruttering av personell med andre utdannelsesbakgrunner samt hvordan man kan utnytte alternative opplæringsformer. Formålet med en slik evaluering vil være å sikre samsvar mellom Politihøgskolens utdannelsestilbud og politi- og lensmannsetatens behov. En slik evaluering vil også være et virkemiddel som sikrer en mest mulig rasjonell utnyttelse av ressursene som brukes til politiutdannelse. Etter departementets vurdering er det viktig at en slik evaluering gjennomføres med medvirkning fra så vel politi- og lensmannsetaten som de tilsattes organisasjoner og eksterne krefter.

5.4.4 Videreføring av oppgaver fra den tidligere landsdelsordningen

Forslaget om strukturendringer med sammenslåing til større organisatoriske enheter, vil endre politidistriktenes behov for de koordineringstjenestene som tidligere ble utført ved landsdelsstabene. Større politidistrikter vil gjøre politidistriktene selv bedre i stand til å sikre koordinert ressursbruk og bedre strategisk og operativ tjenesteutførelse. I prinsippet skal de nye, og gjennomgående større politidistriktene, ha nødvendige ressurser og kompetanse til å løse alle oppgaver forbundet med sentrale prioriteringer og målsettinger. Det vil i praksis si at behovet for mange av landsdelsstabenes koordineringsoppgaver vil bli vesentlig redusert.

En del samordningsoppgaver vil fortsatt bestå uavhengig av distriktenes størrelse. Samordningsoppgaver for data, samband og koordinering av konkrete opplæringtilbud er oppgaver som fortsatt vil måtte ivaretas gjennom hensiktsmessige løsninger uformet av Politidirektoratet i samarbeid med distriktene kan administreres sentralt fra politidirektoratet, eller av det respektive særorgan med faglig oppfølgingsansvar (Politiets materiell- og datatjeneste eller Politihøgskolen). Den mest hensiktsmessige løsningen, hvor det tas hensyn til både funksjonalitet og ressursdisponering, må endelig avklares i direktoratet.

Andre av landsdelsstabenes samordningsoppgaver vurderes til i liten grad å være avhengig av nærhet til den operative og publikumsrettede tjenesten, og bør derfor ivaretas av politidirektoratets sentrale organisasjon. Dette gjelder beredskapsplanlegging, samordning av hundetjeneste, samordning av trafikktjeneste, godkjenning av vaktselskaper som har virksomhet i flere politidistrikt og samordning av etterforsking innenfor særskilte fagområder. Et eventuelt behov for distriktsovergripende koordinering på fag- eller funksjonsnivå ut over det som er nevnt foran, forutsettes løpende vurdert av Politidirektoratet. Departementet legger til grunn at løsninger finnes uten at nye regionale ledd oppstår i politiorganisasjonen.

5.4.5 Oppgaver som vil kunne kreve andre organisatoriske løsninger

Etablering av større politidistrikter, som foreslått i foregående pkt. 5.3 »De enkelte politidistrikter», vil medføre at distriktene gis bedre muligheter enn tidligere med hensyn til blant annet å koordinere tjenester og bygge opp spesialkompetanse. Idèelt sett skal samtlige av politidistriktene være så store at de kan være »bærekraftige» med hensyn til å ivareta alle påkommende oppgaver i sitt distrikt.

Politidistriktene skal ha den kompetanse som er nødvendig for å behandle de vanlig forekommende typer kriminalitet i sitt distrikt. Når distriktenes geografiske område økes vil nødvendigvis mengden saker på de forskjellige saksområder samlet sett også øke, og derved grunnlaget for i bedre utstrekning å utvikle forskjellige typer av spesialkompetanse. Distriktene forventes følgelig å bli mer selvforsynte med spesialkompetanse etter omorganiseringen til større politidistrikter enn tidligere. For øvrig forutsettes fremdeles, at det både kan og bør innhentes bistand fra særorganene i spesielt krevende saker.

Videre er det tenkt etablert såkalte »ressurspolitidistrikter», jfr. omtale i pkt. 5.3, som vil kunne få en viss form for bistandsfunksjon overfor andre politidistrikter utviklet gjennom et samarbeid mellom Politidirektoratet og distriktene.

På bakgrunn av pkt. 5.1 «Dagens politidistriktsstruktur – tid for endring», og de prinsippene som det der gjøres rede for, foreslår departementet at man vurderer behovet for enkelte ressurspolitidistrikter. Disse distriktene er gjennom sin store ressursansamling både med hensyn til personell og budsjettmessig fleksibilitet, gitt spesielt gode forutsetninger til å kunne bygge opp spesialkompetanse for å kunne bistå andre politidistrikter.

Imidlertid, slike bistandsfunksjoner må utvikles gjennom et nært samarbeid med Politidirektoratet, og uten at det etableres et regionalt «nivå». De store og spesielt ressurskrevende saker forutsettes dessuten også i fremtiden å skulle ivaretas med bistand fra særorganene. Jfr. pkt. 5.4.2 »Departementets vurdering av særorganenes fremtidige rolle».

Straffesaker som krever særlig kompetanse

I St.prp.nr.1 (1999-2000) ble det bebudet en vurdering av organisasjonsalternativer i herværende stortingsmelding for saker som krever særlig kompetanse, jf. kap. «4.1.4 Redusere sedelighetskriminaliteten», side 88:

«I forbindelse med det pågående arbeid vedrørende organisatoriske endringer i politi- og lensmannsetaten, jf. kategoriomtalen pkt. 4.4.2, vil det også bli vurdert nye organiseringsalternativer knyttet til etterforskning og påtale av saker som krever særlig kompetanse, herunder saker som gjelder seksuelle overgrep.»

Av NOU 1999:10 «En bedre organisert politi- og lensmannsetat», vedlegg 5, fremgår at Politidistriktsutvalget i forbindelse med drøftinger om opprettelse av et regionalt nivå i norsk politi, også vurderte muligheten for forbedringer av saksbehandlingen for særlig kompetansekrevende sakstyper. Utvalget besluttet for øvrig å fremme forslag om opprettelse av politidirektorat og fortsatte derfor ikke drøftingen om etablering av regionnivå.

Ved mindre politidistrikter hvor saksantallet innenfor spesialområder som for eksempel seksuelle overgrepssaker, økonomisk etterforskning og miljøsaker er lavt, har det med dagens organisering av politidistrikter vist seg vanskelig å etablere og opprettholde det nødvendige kompetansenivå (dvs. realkompetanse). Dette er et saksbehandlingsområde hvor kravet til både realkompetanse og praktisk erfaring er høyt. Distrikter med lite sakstilfang vil på sikt kunne få problemer med å opprettholde et tilstrekkelig kompetansenivå. Videre er det av stor betydning for oppgaveutførelsen at det er etablert et godt tverrfaglig miljø innen saksområdet. Departementet antar at de nye politidistriktene som foreslås, vil ha bedre mulighet til å opparbeide seg kompetanse og kapasitet til å behandle disse sakene. I større distrikter vil det samlede sakstilfang være større, og vil derfor bidra til etterforskerne og juristene innenfor dette saksområdet kan opparbeide og vedlikeholde kompetansen.

Sedelighetssaker

Det har i de siste årene blitt påpekt i flere utredninger at det er behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker. I fra de siste årene vises bl.a. til NOU 1999:13 «Kvinners helse i Norge». I utredningens kap. 12.5.4 Politi og rettsvesen", side 252 uttales bl.a.:

«Det bør utredes om egne etterforskningsenheter med spesialkompetanse skal opprettes på regionalt nivå. Utvalget er kjent med et forslag til Justisdepartementet om å arbeide videre med en prøveordning for en regional enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold i de tre nordligste fylkene. Kvinnehelseutvalget støtter forslaget.»

Forslaget som det refereres til i utredningen fremkom i en prosjektrapport som ble utarbeidet i regi av Kvinneuniversitetet Nord i 1998; «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn». Rapporten omfatter sakstypene; voldtektssaker, utuktig omgang med barn under 14 år og gjentatt utuktig omgang med barn under 10 år. Rapporten konkluderte med at kompetansen hos politiet på det lokale nivå er langt fra tilfredsstillende hva angår disse sakstypene, og foreslår opprettelse av en regional enhet for etterforskning og påtale av de alvorligste sakene, dvs. overtredelse av strl. § 192 og § 195 (seksuelle overgrep og familievold).

I rapport nr. 2/2000, Riksadvokatens utredningsgrupper, som omfattet én av sakstypene på området; voldtektssaker, ble det konkludert med at etterforskningen i 47% av de saker som ble gjennomgått, var mindre bra eller dårlig.

I undersøkelsen fremkommer blant annet at svært få politidistrikter organiserer etterforskingen av voldtektssaker annerledes enn andre sakstyper. Utvalget fremholdt betydningen av at etterforskningen ledes av erfarne jurister med god kunnskap om bevissikring generelt og for volds- og sedelighetssaker spesielt. Juristenes kunnskap om etterforskning og bevisvurdering bygges opp gjennom praktisk erfaring. Voldtektssaker bør derfor ikke tildeles jourhavende uavhengig av dennes erfaring og kompetanse. I flere av dagens små politidistrikter vil dette vanskelig kunne la seg gjennomføre idet påtaleenhetene er relativt små og med stor "turn-over" i enkelte distrikter. Riksadvokatens utredningsgruppe var for øvrig av den oppfatning, at det syntes som at "etterforskningen som skjer ved de små politidistriktene gjennomgående holder høyere kvalitet enn ved de større distriktene, og at den etterforskingen som skjer ved lensmannskontorene ofte er av bedre kvalitet enn den som skjer ved politistasjoner." Arbeidsgruppen konkluderte med at forbedringspotensialet for behandlingen av voldtektssakene først og fremst ligger i en høyere prioritering av sakstypen og en bedre organisering av etterforskingen.

Ved etablering av større politidistrikter, som foreslått i denne meldingen, vil distriktene få bedret sin ressursmessige fleksibilitet og derved få muligheter for økt ressursinnsats i etterforskningen av de konkrete sakene, slik at denne sakstypen i ytterligere grad kan prioriteres. For voldtekt saker er det viktig at etterforskingen iverksettes umiddelbart og holder høyt tempo, både med hensyn til sikring av tekniske bevis og gjennomføring av vitneavhør. Etterforskerne må også inneha god kompetanse i teknisk etterforsking.

Ved de større politidistriktene som foreslås, vil mulighetene bli bedre med hensyn til å bygge opp kompetansen hos jurister og etterforskere på saksområdet, samt etablere så store påtaleenheter at det vil være mulig å gjennomføre en viss grad av spesialisering.

Departementet arbeider for øvrig med oppfølging av rapporten.

Sedelighetsovergrep mot barn er et saksområde som også stiller krav til politiet og påtalemyndigheten. Det er nødvendig å ha tilgjengelig god kompetanse for å kunne foreta barneavhør og medisinske undersøkelser. Dette krever erfaring i hva som er å anse som mulige bevis, bevissikring og -vurdering, innsikt i kompetanse hos samarbeidende etater, og tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde.

Det ble allerede i 1994, med bakgrunn i St.meld.nr.53 (1992-1993), etablert et avsnitt for seksuelle overgrepssaker i KRIPOS. Antallet bistandsanmodninger fra politimestre om etterforskingsbistand har vært relativt lavt. Dette kan skyldes flere forhold. Konklusjonene og innstillingene i ovennevnte utredninger kan peke i retning av at etableringen av det nye avsnittet ved KRIPOS ikke har vært tilstrekkelig til at politiets behandling av slike saker totalt sett er blitt god nok.

Så sent som 11.oktober 2000 vedtok Stortinget å be regjeringen om å utrede muligheten for å etablere en sentral kunnskapsbase på seksuelle overgrep mot barn. Politidirektoratet skal våren 2001 levere en slik utredning.

Departementet er av den oppfatning at ved en styring av KRIPOS' bistandskonsept og ved de nye politidistriktenes størrelse, oppnår man å få en helt annen situasjon enn i dag. Påtalemyndighetens oppfølgning av voldtektsrapporten og de nye kompetansehevende tiltak vil også bidra til at arbeidet på dette saksområdet styrkes.

Grov økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet

Det er erkjent at det i en viss utstrekning er de samme hensyn som også gjør seg gjeldende for økonomisk kriminalitet og for miljøkriminalitet, som for sedelighetssaker. Økokrim som særorgan, er gitt myndighet til å overta den strafferettslige forfølgning av de groveste sakene. For øvrig er det begrenset hvor mange saker Økokrim har kapasitet til å overta. I tillegg må påpekes; nødvendigheten av at kompetanse oppbygges på lokalt nivå.

Departementet anser det aktuelt at politidirektoratet vurderer hvorvidt denne fagtjenesten i en viss utstrekning bør samordnes, og at kompetansen derved vil kunne oppbygges lokalt, slik at »tilbudet» til publikum blir bedret på dette området. Departementet har opprettet et prøveprosjekt i Vestfold og Telemark med teamsamarbeid hvor også fylkesskattekontorene og i startfasen også Økokrim deltar. Erfaringene med dette prosjektet vil kunne bli nyttige i det videre arbeid med å forbedre etterforskingen i kompetansekrevende saker. Distriktene som deltar i dette prosjektet kan sammenlignes med størrelsen på en del av de nye politidistriktene som foreslås. Erfaringene fra dette prosjektet vil følgelig kunne gi nyttig grunnlag for en vurdering av hvorvidt de nye politidistriktene vil kunne ivareta denne sakstypen på en god måte.

Oppsummering

I tråd med de øvrige anbefalinger fra departementet om Politidirektoratets rolle og ansvar for implementering av forslagene om ny distriktsinndeling, forutsetter departementet at direktoratet under prosessen også vurderer former for samordnet oppgaveløsning for politidistrikter.

Departementet vil antyde at behovet for slike tjenester bør løses etter at den nye distriktsinndelingen er gjennomført. Utformingen av nye løsninger må ivareta hensynet til lokal kunnskap og herunder samarbeidet med andre former for fagkunnskap i den enkelte region. Nye samarbeidsmønstre må etableres uten nye former for regionalisering i betydningen nye forvaltningsnivå og beslutningsledd. Departementet har spesielt pekt på sedelighetssaker som et saksområde hvor direktoratet bør vurdere nye organisasjonsalternativer for å oppnå forbedring, men liknende ordninger kan også vurderes for andre saksområder hvor det kreves særlig kompetanse.

5.4.6 Øvrige ordninger

5.4.6.1 Grensekommissæren

I utgangspunktet har den lokale politimester ansvaret for Norges landegrense mot fremmed stat. For så vidt angår landegrensen mellom Norge og Russland er det etablert en særskilt ordning med grensekommissærer.

Grensekommissærens organisasjon og oppgaver reguleres av riksgrenseloven av 14. juli 1950 nr. 2 med tilhørende forskrifter/instrukser, grenseavtale mellom Norge og Sovjetunionen av 29.desember 1949, samt andre avtaler og protokoller mellom Norge og Russland om forholdene langs landegrensen. De to lands grensekommissærer er blant annet kontaktledd mellom landenes øvrige myndigheter når det gjelder forholdene langs grensen. Dette gjelder også forhold der politiet er involvert for eksempel grensekrenkelser og andre straffbare handlinger langs grenselinjen og overlevering av utviste personer. Grensekommissæren er i faglige spørsmål direkte underlagt Justisdepartementet, men vil etter etableringen av Politidirektoratet være administrativt underlagt dette.

Etter departementets vurdering tilsier den politiske utviklingen siden slutten av 1980-årene at man ikke i samme grad har behov for å opprettholde en særordning for grensen mellom Norge og Russland. Også for denne landegrensens vedkommende bør ansvaret overføres til politimesteren slik tilfellet er for landegrensene for øvrig.

5.4.6.2 Reinpolitiet

Landsdelspolitiemsteren i Nord-Norge overtok fra 1. januar 1999 ansvaret for Reinpolitiet, og det er organisatorisk tilknyttet landsdelsstaben som egen fagtjeneste. Ordningen ble sommeren 2000 evaluert, og i evalueringsrapporten ble konkludert med at administrasjonen av reinpolitiet skal beholdes i Troms politidistrikt. Begrunnelsen for konklusjonen er at det synes lite hensiktsmessig å flytte tjenesten før den fremtidige organiseringen av politidistriktene er avklart. Fra rapporten siteres:

«Ordningen vurderes på nytt etter 3 år, dvs. sommeren 2003, med sikte på en mulig overføring til et politidistrikt i Finnmark, (fortrinnsvis Vest-Finnmark dersom politidistriktets administrasjon flyttes til Alta.)»

Departementet anser det som naturlig at politidirektoratet etter implementeringen av meldingens forslag og etter en ny evaluering av reinpolitiet i 2003 nærmere vurderer hva som vil være den mest hensiktmessige organisering av reinpolitiets virksomhet.