2 Innledning

2.1 Formål og avgrensing

De tiltak som blir presentert i denne meldingen er et ledd i regjeringens oppfølging av målsetningen i Soria Moria-erklæringen om en helhetlig sikkerhetspolitikk og en styrketsamfunnssikkerhet. Samfunnssikkerhetsbegrepet brukes bredt og dekker sikkerhet mot hele spekteret av utfordringer, fra begrensede hendelser, via større krisesituasjoner som representerer omfattende fare for liv, helse, miljø og materielle verdier, til sikkerhetsutfordringer som truer nasjonens selvstendighet eller eksistens. Begrepet samfunnssikkerhet ble presentert i St.meld. nr. 17 (2001 – 2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn, jf. Innst. S. nr. 9 (2002 – 2003). Denne meldingen var en oppfølging av Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24 Et sårbart samfunn), som ga en bred tilnærming til samfunnets sårbarhet. Senere har begrepet samfunnssikkerhet blitt brukt i flere sammenhenger og er i dag et innarbeidet begrep, også internasjonalt.

Regjeringen følger i denne meldingen opp Stortingets Innst. S. nr. 9 (2002 – 2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001 – 2002), og forsvarskomiteens og justiskomiteens merknad om å opprettholde en ordning med parallell behandling av langtidsplaner for militært forsvar og sivilt beredskap. Gjennom en slik parallell behandling kan det sikres en god balanse mellom militær og sivil beredskap.

I St.meld. nr. 39 (2003 – 2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005), ble Innst. S. nr. 9 (2002 – 2003) fulgt opp og det ble lagt særlig vekt på omtale av totalforsvaret og det sivil-militære samarbeid.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 39 (2003 – 2004), jf. Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005), fattet Stortinget 30. november 2004 anmodningsvedtak om at spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet skulle utredes. I Innst. S. nr. 265 (2004 – 2005), jf. St.meld. nr. 37 (2004 – 2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, sluttet Stortinget seg til tiltak for å styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet og den generelle krisehåndtering i departementene, herunder etablering av en krisestøtteenhet.

I denne meldingen følger regjeringen opp Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003 – 2004), og behandler forslag fra Infrastrukturutvalget (NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst). Meldingen omhandler samfunnssikkerhet med spesiell vekt på de større og sammensatte hendelsene med store samfunnsmessige konsekvenser, sikkerhet i kritisk infrastruktur og hvilke virkemidler og ressurser som kan settes inn for å forebygge og håndtere hendelser.

Justisdepartementets særskilte samordningsrolle for samfunnets sivile sikkerhet er etter St.meld. nr. 17 (2001 – 2002), jf. Innst. S. nr. 9 (2003 – 2003), tydeliggjort og styrket. Justisdepartementets samordningsrolle innebærer blant annet å utarbeide overordnede retningslinjer for arbeidet med samfunnssikkerhet. Justisdepartementet har i arbeidet med denne stortingsmeldingen koordinert innspill fra de ulike departementer, og det enkelte departement har rapportert på oppfølging av Infrastrukturutvalgets anbefalinger (NOU 2006:6, jf. kapittel 1.1.2 og 5).

Regjeringen vil også fremme en egen melding om brannsikkerhet. Omtalen av brann i denne meldingen er derfor i hovedsak avgrenset til den operative delen av brannvesenet.

2.1.1 Oppfølging av Infrastrukturutvalget

Regjeringen Bondevik II nedsatte Infrastrukturutvalget for å se nærmere på «Beskyttelse av landets kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner.» Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2004 og leverte NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst til Justisdepartementet 5. april 2006. Utvalget ble nedsatt for å vurdere hvordan hensynet til rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser på best mulig vis kan ivaretas overfor virksomheter som ikke er offentlige.

Utvalget mener at sårbarhetsutfordringen innen kritisk infrastruktur har blitt forsterket, blant annet gjennom nye former for terrortrusler og effekter av klimaendringer. Disse truslene berører samfunnet som helhet og utgjør særskilte utfordringer for sikkerheten i virksomheter som har ansvar for kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner. Disse virksomhetene må ha evne til å håndtere både nye og gamle sikkerhetsutfordringer, enten disse skyldes utilsiktede eller tilsiktede hendelser.

For å operasjonalisere begrepet kritisk infrastruktur bruker Infrastrukturutvalget et sett med skjønnsmessige retningslinjer. Retningslinjene tar utgangspunkt i samfunnets grunnleggende behov. Dette kan være trygghet for den enkelte og basale fysiske behov som blant annet vann, mat og varme. Ut fra samfunnets grunnleggende behov utledes det hvilke samfunnsfunksjoner som må til for å dekke disse grunnleggende behovene. Disse omtales som kritiske samfunnsfunksjoner.

Justisdepartementet sendte utvalgets rapport på bred høring i slutten av juni 2006 og mottok nesten 70 høringsuttalelser, hvorav om lag en tredjedel var fra private og delvis privatiserte aktører og organisasjoner.

Berørte departementer har vurdert Infrastrukturutvalgets anbefalinger til tiltak i de ulike sektorer. Regjeringen vil i denne meldingen legge frem de tiltak som er iverksatt for å sikre vår kritiske infrastruktur og våre kritiske samfunnsfunksjoner. Flere av utvalgets anbefalinger er fulgt opp i regjeringens arbeid på området, jf. kapittel 5.

2.2 Prioriteringer

En viktig del av Justisdepartementets samordningsrolle er å legge til rette for felles planleggingsgrunnlag for arbeidet med sikkerhet og beredskap i ulike sektorer. I de to foregående langtidsperiodene har Stortinget sluttet seg til regjeringens prioriteringer for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, jf. Innst. S. nr. 9 (2002 – 2003) og Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005).

Samfunnssikkerhet handler om å ivareta befolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Dette inkluderer håndteringen og oppfølgingen av utilsiktede og tilsiktede hendelser mot samfunnsstrukturer og den enkelte borger. Utilsiktede hendelser kan være ras, flom og andre naturkatastrofer, men også større ulykker, branner eller andre kriser. Tilsiktede hendelser kan være planlagte aksjoner mot norske samfunnsstrukturer eller borgere, eksempelvis terroraksjoner, sabotasje, spionasje og internasjonal kriminalitet i stort omfang.

Regjeringen ønsker i perioden 2009 – 2012 å legge særlig vekt på:

• samarbeid og samvirke for å sikre helhetlig og samordnet krisehåndtering på sentralt, regionalt og lokalt nivå (kapittel 3)

• gode risiko- og trusselvurderinger som grunnlag for beredskapsplanlegging og tiltak for beskyttelse av nasjonal samfunnskritisk infrastruktur (kapittel 3.3.5)

• forebyggende sikkerhet, inkludert informasjonssikkerhet, objektsikkerhet og HMS (kapitlene 4.3, 4.5, 4.6, 5.1 og 5.10)

• sikre at nødetatenes, Sivilforsvaret og de frivillige organisasjoner er best mulig rustet til å håndtere konsekvensene av større hendelser som terroranslag, bruk av masseødeleggelsesmidler og klimaendringer (kapittel 6)

• god balanse i forholdet mellom militær og sivil beredskap (kapittel 7)

• internasjonalt samarbeid om samfunnssikkerhet og krisehåndtering innenfor rammen av NATO, EU og FN (kapittel 8)

• kriseplanlegging basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag, blant annet om konsekvenser av klimaendringer og terrorisme, samt eventuelle organisatoriske og teknologiske endringer (kapittel 9)

Disse vektleggingene vil ligge til grunn for alle departementers sektorvise arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.