3 Prinsippbestemmelsen

3.1 Kommisjonens forslag

Kommisjonen foreslår i første ledd i § 100 følgende bestemmelse:

«Ytringsfrihed bør finde Sted.»

Første ledd i kommisjonens forslag slår fast ytringsfrihetsprinsippet som en rettslig bindende norm. Samtidig står utsagnet som en politisk forpliktende erklæring om at Norge skal være et åpent samfunn der den enkelte har frihet til å ytre seg og holde seg informert.

Bestemmelsen kan leses slik at ytringsfriheten har både en samfunnsmessig og individuell begrunnelse, ved at den ikke fokuserer spesielt på individets rett til ytringsfrihet.

Bestemmelsen er ment å dekke over samtlige aspekter som er mer detaljert regulert i de følgende leddende i bestemmelsen: den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten, retten til taushet, informasjonskravet og infrastrukturkravet. Som nevnt i punkt 2.3.2 er også demonstrasjonsretten omfattet. Bestemmelsen gir vern for ytringer uansett hvilket medium de spres gjennom.

Utgangspunktet i første ledd blir presisert i de øvrige leddene i paragrafen. Bestemmelsen har neppe selvstendig rettslig betydning ved siden av de etterfølgende leddene, men den understreker en hovedregel og et utgangspunkt.

Av de høringsinstansene som uttaler seg særskilt om forslaget til § 100 første ledd, er det ingen som er direkte negative til kommisjonens utkast. Blant annet Norsk Redaktørforening, Norsk Forbund for Lokal-tv og Vefsn kommune er positive til kommisjonens forslag til ordlyd.

3.2 Departementets vurdering og syn på valg av grunnlovsalternativ

I Dok. 12: 16 (1999-2000) er det fremmet fire forslag til prinsipperklæring om ytringsfriheten: første ledd alternativene 1 til 4. Alternativene 5 og 6 er spesialbestemmelser om forhåndskontroll, og vil bli omtalt i punkt 5.11. Spørsmålet er hvilket av de fire alternativene med en slik funksjon som bør tilrås.

Alternativ 1 – kommisjonens forslag – er omtalt i punkt 3.1.

Alternativ 2 inneholder kun en språklig modernisering sammenliknet med alternativ 1, ved at orden «bør» er byttet ut med «skal». Denne moderniseringen bryter med språkbruken ellers i Grunnloven, der ordet «bør» brukes i betydningen «skal».

Alternativ 3 fokuserer på ytringsfriheten på en individuell rettighet («Enhver har Ret til Ytringsfrihed»), og avspeiler ikke de samfunnsmessige begrunnelsene for ytringsfriheten.

Alternativ 4 innebærer en formulering som tar utgangspunkt i alternativ 3, men avspeiler i større grad det reelle virkeområdet for bestemmelsen («Enhver har Ret til Ytrings- og Informationsfrihed»). Med «Informationsfrihed» siktes det her både til det kommisjonen har betegnet informasjonsfrihet og offentlighetsprinsippet, se beskrivelsene i punkt 2.3.2.

Det vises for øvrig til St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 40-41 for en noe nærmere omtale av alternativene.

Departementet gir sin tilslutning til at paragrafens første ledd bør inneholde en prinsipperklæring om ytringsfriheten. Selv om bestemmelsen neppe har selvstendig rettslig betydning, understreker den en hovedregel og et utgangspunkt. Dette kan ha en særlig funksjon i forhold til departementets forslag til bestemmelse om inngrep i den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet, fordi den bestemmelsen ikke uttrykkelig slår fast disse frihetene, men bare beskriver på hvilke vilkår inngrep kan gjøres i dem.

Departementet tilrår at kommisjonens forslag – alternativ 1 – vedtas. Dette alternativet er i samsvar med språkbruken ellers i Grunnloven, og får frem at ytringsfriheten både har en samfunnsmessig og individuell begrunnelse, noe som er i samsvar med både kommisjonens og departementets prinsipielle tilnærming til spørsmålene, jf. foran i punkt 2.1.1. Sammen med de etterfølgende leddene får første ledd frem ytringsfrihetens sammensatte karakter.