1 Bakgrunn og historikk for EØS-avtalen, omfang og virkemåte

1.1 Den historiske bakgrunn

1.1.1 Fremveksten av økonomisk samarbeid i Europa etter 2. verdenskrig, etablering av EF og EFTA

Etter 2. verdenskrig tilbød USA gjennom Marshallhjelpen massiv bistand til gjenoppbyggingen av det krigsherjede Europa. USA stilte samtidig krav om at de europeiske landene måtte samarbeide om å bygge det nye Europa. For dette formålet etablerte de Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC, senere OECD) i 1947. Denne organisasjonen ble også et forum for forberedende drøftelser om samarbeid på mange andre områder. Kimen til mange av de viktigste institusjonene i dagens Europa er derfor å finne i Marshallhjelpen og OEEC.

I dette forum ble det også forsøkt etablert en omfattende vesteuropeisk frihandelsorganisasjon med 17 medlemsland. Forsøket strandet, og en mindre gruppe land, «de indre seks», etablerte i stedet først Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1952, og så Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) i 1957. Disse tre organisasjonene utgjorde til sammen De europeiske fellesskap (EF). De landene som deltok fra starten var Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland.

EF-samarbeidet var for sin tid meget ambisiøst og omfattet blant annet en tollunion, med felles handelspolitikk og felles tollsatser mot tredjeland, et felles marked som også omfattet landbruksvarer, og en felles landbrukspolitikk.

En annen gruppe land, gjerne kalt «de ytre sju», som ønsket et mindre omfattende samarbeid, etablerte i 1960 Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) som et alternativ og en motvekt til EF. Med fra starten var Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. Finland, som på grunn av forholdet til Sovjetunionen ikke kunne være med for fullt fra starten, fikk en assosieringsavtale året etter, og den kom etter hvert til å fungere som nesten likeverdig med medlemskap. Island kom med i 1970, og dermed var alle de nordiske landene med i organisasjonen. EFTA omfattet i det vesentlige frihandel med industrivarer, men etter hvert ble det også etablert frihandel med fisk.

Avviklingen av toll og andre handelshindringer gikk relativt smertefritt og bidro til mer effektiv bruk av ressurser, stabil vekst, høy sysselsetting og økt velferd. Etableringen av et slags utvidet hjemmemarked i de andre nordiske landene ga nordiske bedrifter nyttige eksporterfaringer, og utgjorde dermed en viktig fase i internasjonaliseringen av næringslivet i Norge og de andre nordiske landene.

1.1.2 Første EF-utvidelse, «rest-EFTA» får frihandelsavtaler med EF

Nærmere forbindelser med EF var allerede fra starten en viktig målsetting for EFTA. På britisk initiativ ble det foretatt en serie med sonderinger og utspill overfor EF, som imidlertid ble møtt med franske veto i 1963 og 1967 under president de Gaulle. I begynnelsen av 70-årene kom det et gjennombrudd. Da ble det forhandlet tiltredelsesavtaler til EF for Storbritannia, Danmark og Norge, samt for Irland, som ikke var med i EFTA, men nært knyttet til Storbritannia. For de andre EFTA-landene var EF-medlemskap på dette tidspunktet ikke aktuelt. For Finland, Sveits, Sverige og Østerrike var det først og fremst nøytralitetshensyn som gjorde seg gjeldende.

Det var imidlertid viktig å bevare den frihandelen og det samarbeidet som var etablert mellom de uttredende og de gjenværende EFTA-landene, og med dette som tilleggsargument ble det, samtidig med medlemskapsforhandlingene, fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-landene og EF. Disse avtalene trådte i kraft 1. januar 1973, samtidig med medlemskapet for de nye EF-medlemmene. Etter at det ble «nei» ved den norske folkeavstemningen om medlemskap i september 1972, ble det også på kort tid fremforhandlet en tilsvarende frihandelsavtale mellom Norge og EF. Disse avtalene var i prinsippet bilaterale, men i praksis var de tilnærmet identiske. Da tollavtrappingen i det alt vesentlige var fullført i 1977, var det i praksis etablert et stort vesteuropeisk frihandelsområde som omfattet både EF og EFTA.

1.1.3 EFs indre marked, Luxembourg-erklæringen

80-årene var en vanskelig tid for de europeiske økonomiene, med lav vekst, strukturelle problemer i industrien, høy arbeidsledighet og generell pessimisme i næringslivet. Lederne i EF måtte også erkjenne at de ikke hadde lyktes med å skape et reelt felles marked som var jevnbyrdig med det amerikanske eller japanske. For det første var det en økende vrimmel av såkalte tekniske handelshindringer, i form av krav til produkter og tjenester, som var innført for å ivareta viktige interesser, som helse, sikkerhet, miljø og forbrukerinteresser. Disse bestemmelsene varierte fra land til land, uten at det nødvendigvis var gode grunner til det, og de utgjorde i praksis mye mer av en handelshindring enn relativt beskjedne tollsatser hadde gjort. For det andre var handelen med tjenester i liten grad internasjonalisert, samtidig som tjenestesektoren utgjorde en stadig voksende del av økonomien. I og med at tjenester som hovedregel produseres og konsumeres på samme sted, må en bedrift som ønsker å selge tjenester i et marked være etablert på stedet, og for å etablere seg, må man kunne overføre kapital og nøkkelpersonell. Med sikte på å bidra til å få ny fart i økonomien og skaffe de europeiske bedriftene rammebetingelser som var likeverdige med de amerikanske vedtok derfor EF å etablere et reelt «indre marked» innen 1993, basert på fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, og med harmonisering av krav og regler som ellers kunne bremse på den frie handel med varer og tjenester over landegrensene.

Disse planene skapte en utfordring for EFTA-landene. Med sine små, meget åpne og eksportavhengige økonomier var de i mellomtiden blitt mer avhengige av likeverdig adgang til EF-markedet enn de fleste EF-medlemmene, som hadde større hjemmemarkeder å falle tilbake på. Det ble på dette tidspunktet fremdeles ansett som umulig for de nøytrale landene som utgjorde flertallet blant EFTA-landene å bli medlemmer i EF.

Etter en del initiativ og sonderinger ble det gjennom den såkalte Luxembourg-erklæringen i 1984 lagt et grunnlag for at EFTA-landene kunne delta i det viktige samarbeidet om avvikling av tekniske handelshindringer. Luxembourg-erklæringens sektortilnærming innebar imidlertid at oppfølgningen ble et ganske møysommelig og tidkrevende arbeid.

1.1.4 EØS-avtalen blir til

I januar 1989 lanserte den daværende presidenten i EF-kommisjonen Jacques Delors i en tale til Europaparlamentet et mye mer omfattende konsept, nemlig forslaget om å etablere et Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde (EØS). Hovedformålet var å åpne for at EFTA-landene, som med sine vel 30 millioner innbyggere utgjorde EFs i særklasse viktigste handelspartner, kunne delta i det indre marked uten å være med i det politiske samarbeidet i EF. EFTA-landenes regjeringssjefer vedtok på et møte i Oslo i mars samme år å akseptere invitasjonen. Etter noen måneder med forberedende drøftelser ble formelle forhandlinger igangsatt i 1990 og gjennomført i løpet av to år. Det må anses som ganske kort tid i lys av hvor omfattende og kompleks denne forhandlingsprosessen var. EØS-avtalen ble undertegnet i Oporto i Portugal 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.

1.1.5 Sveits blir stående utenfor EØS

Etter en sveitsisk folkeavstemning i desember 1992 ble Sveits ikke med da EØS-avtalen trådte i kraft, slik at den bilaterale frihandelsavtalen fra 1973 forble hovedgrunnlaget for de økonomiske forbindelsene mellom Sveits og EU. Sveits har senere fremforhandlet et sett bilaterale avtaler med EU som dekker samarbeid om tekniske handelshindringer, offentlige anskaffelser, landtransport, lufttransport, fri bevegelighet for personer, forskningssamarbeid og handel med landbruksvarer. Disse avtalene bygger på at Sveits på de aktuelle områdene har innført et regelverk som tilsvarer EUs. De ventes å tre i kraft 1. juni 2002. EFTA-konvensjonen er på sin side blitt revidert, slik at samarbeidet mellom Sveits og de øvrige EFTA-landene oppgraderes til et tilsvarende nivå. Den reviderte EFTA-konvensjonen ventes også å tre i kraft 1. juni 2002.

1.1.6 Finland, Sverige og Østerrike trer ut av EFTA og blir medlemmer i EU

Allerede før EØS-avtalen trådte i kraft hadde den politiske situasjonen i Europa endret seg radikalt, gjennom Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Nøytraliteten ble nå ikke lengre ansett som en hindring for at Finland, Sverige og Østerrike kunne slutte seg til EU. De nøytrale landene i EFTA-pilaren kunne dermed søke om medlemskap, og fikk etter kort tid også følge av Norge. Medlemskapsforhandlingene med Finland, Sverige og Østerrike ble innledet tidlig i 1993; forhandlingene med Norge ble innledet i april samme år. I og med at en del av substansspørsmålene allerede var løst gjennom EØS-forhandlingene, kunne medlemskapsforhandlingene avsluttes allerede i april 1994. Tiltredelsesavtalene ble undertegnet 24. juni 1994, bare 6 måneder etter at EØS-avtalen trådte i kraft. Etter folkeavstemninger i søkerlandene ble Finland, Sverige og Østerrike medlemmer av EU fra 1. januar 1995, og tok med seg om lag 4/5 av befolkning, produksjon og handel fra EFTA-pilaren over i EU-pilaren.

1.1.7 EFTA-pilaren konsoliderer seg og får tilslutning av Liechtenstein

Norge ble igjen i den sterkt reduserte EFTA-pilaren sammen med Island. De foretok de nødvendige justeringene av EFTA-institusjonene i EØS og reorganiserte sammen med Sveits EFTA-sekretariatet. Bemanningen i EFTAs overvåkningsorgan og i EFTA-domstolen ble skåret ned til om lag halvparten av den opprinnelige, samtidig som det ble lagt stor vekt på å sikre deres kapasitet, troverdighet og uavhengighet. EFTAs hovedkvarter ble etter sveitsisk ønske værende i Genève, men ble redusert til en fjerdepart, mens Brusselkontoret, som betjente EFTA-pilaren i EØS, beholdt en mer enn dobbelt så stor bemanning. Fremforhandling og forvaltning av et økende antall frihandelsavtaler med land utenfor EU og EFTA ble den viktigste oppgaven for EFTA-sekretariatet i Genève. Hovedformålet med dette såkalte tredjelandssamarbeidet har vært å sikre EFTA-landenes bedrifter tilsvarende markedsadgang som konkurrentene i EU har gjennom EUs avtaler med disse land.

Selv om EØS-avtalen først og fremst var fremforhandlet for å ivareta de nøytrale EFTA-landenes behov for å delta i EUs indre marked, ble det ikke fra EUs side tatt noe initiativ for å si opp avtalen eller endre den radikalt da bare NATO-landene Norge og Island ble igjen i EFTA-pilaren. De antydet visse institusjonelle tilpasninger, med blant annet sammenslåing av underkomiteer og redusert møtefrekvens. Norge og Island la imidlertid stor vekt på å beholde institusjonene i EØS slik de var fremforhandlet, og det aksepterte EU.

I mai 1995 fikk Norge og Island følge av Liechtenstein i EFTA-pilaren. Fyrstedømmet hadde i praksis gjennom sin tollunion med Sveits deltatt i EFTA-samarbeidet fra starten, og ble opptatt som fullt og likeverdig EFTA-medlem i 1991. Liechtenstein deltok også i EØS-forhandlingene, og hadde også folkeavstemning, i motsetning til Sveits med positivt resultat. Tollunionen og den økonomiske unionen med Sveits måtte imidlertid reforhandles slik at det ikke oppsto en bakdør inn i EØS for Sveits. Forhandlingsresultatet ble gjenstand for en ny folkeavstemning. Også den ga positivt resultat, slik at EFTA-pilaren i EØS fra mai 1995 kunne økes fra to til tre medlemmer.

I EØS-avtalens første leveår 1994 var alle EFTA-landene i EØS unntatt Island samtidig søkerland til EU, og de kunne gjennom det meste av året delta i så å si hele EU-samarbeidet som observatører. Dermed var det ikke nødvendig å benytte de ordningene de hadde oppnådd gjennom EØS-avtalen til å delta i utformingen av nytt regelverk i EU. EØS-samarbeidets første år ble dermed på dette punktet nokså forskjellig fra hva det var ment å være. ESA arbeidet imidlertid for fullt med å kontrollere og følge opp gjennomføringen av EØS-regelverket i alle EFTA-landene. Etter avskallingen viste det seg at samarbeidet og institusjonene i EØS i det vesentlige fungerte etter forutsetningene, selv om tyngdeforskjellen mellom de to pilarene er blitt enda større enn forutsatt. Mens den opprinnelige EFTA-pilaren utgjorde rundt regnet 10 prosent av befolkningen og økonomien i EØS-området, utgjør den gjenværende EFTA-pilaren mellom én og to prosent. Dette, sammen med det forholdet at konsultasjonsmekanismene ble så lite brukt i avtalens første leveår, bidrar til å forklare at de løpende samrådsprosessene om nytt felles regelverk er blitt mindre omfattende enn det egentlig var forutsatt i avtalen.

EØS er uten sammenligning den mest omfattende avtale som både EFTA-landene og EF har forhandlet med en annen part, og også for EF var dette et stort løft og en meget krevende oppgave. Arbeidet ble lansert for å gi EFs nærmeste naboer og viktigste handelspartnere anledning til å delta i det viktigste økonomiske samarbeidet i EF på et tidspunkt da man trodde at de nøytrale landene som utgjorde flertallet i EFTA ikke ville kunne bli medlemmer av EF i overskuelig framtid. Når man først hadde avtalen, og det viste seg at den fungerte uten å være altfor ressurskrevende for EF, ble den imidlertid opprettholdt uendret, også etter at tre av EFTA-landene skiftet side. Den har nå fungert i over 8 år, stort sett i samsvar med forutsetningene.

1.2 EØS-avtalens omfang og virkemåte

1.2.1 Hva EØS omfatter

De viktigste elementene i EU-samarbeidet som også dekkes av EØS-avtalen er angitt nedenfor. På disse områdene skal norske borgere og bedrifter behandles likt med EU-borgere og bedrifter i EU, og vise versa. Reglene gjelder også i forholdet mellom de tre landene i EFTA-pilaren i EØS, Island, Liechtenstein og Norge.

• Deltakelse i det indre marked, med de fire friheter, dvs fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. Et produkt som er godkjent i ett land, i samsvar med det felles regelverket, er som hovedregel også lovlig i de 17 andre. Arbeidstakere og studenter fra andre EØS-land har som hovedregel krav på likebehandling med vertslandets egne borgere, også i spørsmål vedrørende trygder og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for regulerte yrker. Utenlandske investorer har, med få og begrensede unntak, rett til etablering og til likebehandling med nasjonale investorer.

• Harmonisering av regler og krav som kan stilles til varer og tjenester for å ivareta hensyn som helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser.

• Felles konkurranseregler og regler for statsstøtte sikrer like og rettferdige konkurransevilkår mellom bedriftene i det felles indre markedet, innbefattet regler for å tillate anbydere fra andre EØS-land å konkurrere om offentlige anskaffelser på like fot.

• Samarbeidet på såkalte andre samfunnsområder, først og fremst forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, kultur, sosialpolitikk, likestilling, turisme og små og mellomstore foretak. Dette samarbeidet ivaretas i hovedsak i form av programmer. Programsamarbeidet er nærmere beskrevet i 2.4.1.

1.2.2 Hva EØS ikke omfatter

De viktigste delene av det tradisjonelle EU-samarbeidet som ikkeomfattes av EØS-avtalen er som følger:

• EFs tollunion, med felles tollsatser og felles handelspolitikk overfor tredjeland. EFTA-landene, innbefattet Sveits, har imidlertid inngått et relativt omfattende nettverk av frihandelsavtaler som i hovedsak sikrer deres eksportører en markedsadgang som er noenlunde likeverdig med den deres konkurrenter i EU har på de viktigste markedene utenfor EU og EFTA. Av slike avtaler er det foreløpig 18. De fleste er inngått med søkerland til EU, og vil bli avløst av disse landenes deltakelse i EØS-samarbeidet når de blir medlemmer av EU (jf. 5.6). Innholdet i EUs og EFTAs avtaler med tredjeland er ganske likt, og i praksis er det således ikke så mye som skiller mellom EUs og EFTAs rammer for handelen med tredjeland. EFTA har imidlertid, til forskjell fra EU, ingen felles rammer eller institusjoner for utviklingssamarbeid, slik som EU har i Cotonou-avtalen (2000-2020), som avløste den tidligere Lomé-konvensjonen og omfatter 77 land i Afrika, Karibien og Stillehavsområdet.

• EUs felles marked for landbruksvarer og felles landbrukspolitikk. Ubearbeidede landbruksvarer er som hovedregel unntatt fra det generelle forbudet mot toll og andre handelsrestriksjoner, og konkurransereglene og reglene om statsstøtte mv. gjelder heller ikke på landbrukssektoren. I bilaterale avtaler er det imidlertid gitt noen lettelser i markedsadgang i form av tollfrie kvoter eller nedsatt toll på visse produkter, for eksempel ost. For bearbeidede landbruksvarer, dvs. varer som inneholder industrielt bearbeidede landbruksråvarer så som knekkebrød, pizza, sprit og hermetisk barnemat, er det etablert et eget regime i form av den såkalte protokoll 3. Den gir adgang til å legge importavgifter på landbrukskomponenten i produktet, mens bearbeidingskomponenten skal være tollfri. Denne ordningen, som først nylig ble ferdigforhandlet, er nærmere beskrevet under 2.4.4. EUs veterinærbestemmelser og annet regelverk som skal sikre folke- og dyrehelsen er tatt inn i avtalen; jf. 2.4.3.

• EUs fiskeripolitikk og det felles marked for fisk og andre produkter fra havet. Avtalen omfatter ikke ressursforvaltning og gir ikke generelt fri markedsadgang, men den gir redusert toll og noe bedret markedsadgang også for fiskeriprodukter. Tollen på mange bearbeidede varer er imidlertid forblitt så høy at det er ulønnsomt å foreta bearbeiding for EU-markedet i Norge. Også produkter som sild, makrell og reker er gjenstand for relativt høy toll. Det gjelder egne regler om konkurranse og statsstøtte for fiskerisektoren, og norske produkter er ikke beskyttet mot såkalte antidumpingavgifter og straffetoll (jf. 2.4.5).

• EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid; det såkalte søyle 2-samarbeidet. De halvårlige møtene i EØS-rådet omfatter imidlertid en anledning til politisk dialog på utenriksministernivå, og EFTA-landene inviteres også jevnlig til å slutte seg til utenrikspolitiske uttalelser og initiativ fra EUs side (jf. omtale av utviklingen i EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid under 5.9).

• EUs justis- og politisamarbeid. Norge og Island har, utenfor rammen av EØS-avtalen, oppnådd en avtale om deltakelse i det såkalte Schengen-samarbeidet som omfatter deler av justissamarbeidet. Dette gjelder grensekontroll, politisamarbeid, visumpolitikk, asylspørsmål og rettslig samarbeid. Videre har Norge inngått avtale med Europol og en avtale med Kommisjonen i tilknytning til Dublin-konvensjonen om behandling av asylsøknader. Det vises til nærmere omtale i 5.8.

• Andre nye saksfelter som er kommet inn i EU-samarbeidet, eller substansielt utvidet og endret, gjennom de traktatendringer som er skjedd etter at EØS-avtalen ble forhandlet (Maastricht-, Amsterdam- og Nice-traktatene). Det gjelder blant annet Den økonomiske og monetære union og saksfelter som sysselsettingspolitikk og likestillingspolitikk (jf. nærmere omtale under 5.2 og 5.5).

1.2.3 Viktige særtrekk ved EØS-avtalen

Norge har ved EØS-avtalen påtatt seg en folkerettslig forpliktelse av enestående karakter. Den er for det første meget omfangsrik, og den dekker svært mange ulike samfunnsområder. Det blir nærmere redegjort for dette i 2.1.1.

Andre særtrekk er knyttet til kravet om homogenitet, det såkalte to-pilarsystemet, konsensus-prinsippet, og gjennomføring av avtaleforpliktelsene i nasjonal rett.

EØS-avtalens omfang gjenspeiler dens formål: Å utvide EUs indre marked til også å omfatte EFTA-landene. De organene for samarbeid, overvåkning og domstolsprøving som er opprettet i EØS, den kompetanse de har og de rettslige virkemidlene avtalen fastlegger, skal i størst mulig grad bidra til å sikre parallell videreutvikling av regelverket, slik at de felles rammevilkår som er skapt, ikke brytes opp.

For å opprettholde homogenitet i konkurransevilkårene må tre forutsetninger være oppfylt:

• Avtalen må innenfor sitt virkefelt omfatte relevante grunnbestemmelser og avledet regelverk i EU;

• Avtalen må være dynamisk i den forstand at EØS-regelverket utvikles parallelt med det relevante regelverk i EU;

• Regelverket må gjennomføres og håndheves på en ensartet måte i hele EØS-området.

EØS-avtalen er bygd opp med en hoveddel og en rekke protokoller og vedlegg. For å sikre et enhetlig regelverk i hele EØS-området er EF-traktatens grunnbestemmelser for de fire friheter og konkurransereglene fastlagt i EØS-avtalens hoveddel. Dernest benyttes en spesiell referanseteknikk for å bygge inn avledet EU-regelverk (direktiver, forordninger, osv.) i avtalens protokoller og vedlegg slik at også det detaljerte innholdet er det samme i EØS-avtalen som i EU-retten. Regler eller tillempninger som er særegne for EØS, må være spesifikt angitt.

Avtalen har et dynamisk element som skal sikre EFTA-landenes fortsatte adgang til det indre marked når rettsgrunnlaget utvikler seg. Derfor bestemmer avtalen at ny EU-lovgivning som er relevant for EØS så raskt som mulig tas opp i avtalen. I kapittel 3 redegjøres det nærmere for hvordan dette skjer.

Den rettslige ensartethet skal videre sikres ved avtalens system for overvåkning og domstolskontroll. Kommisjonen og EU-domstolen vil påse at EU-landene overholder sine EØS-forpliktelser, mens EFTA-landene er satt under tilsvarende kontroll av egne institusjoner, et overvåkningsorgan og en domstol. De sistnevnte institusjoners funksjon og arbeid er beskrevet i kapittel 4.

EØS-regelverket skal fortolkes i samsvar med de avgjørelser som EF-domstolen hadde truffet før avtalens undertegning (2. mai 1992). I tillegg er EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen pålagt å ta behørig hensyn til de prinsipper som EF-domstolen fastlegger i senere avgjørelser. Også dette skal bidra til homogenitet i håndhevelse av EØS-reglene. (Se nærmere om dette i 4.2 og 4.3).

Dette systemet for parallell kontroll og håndheving for henholdsvis EU-landene og EFTA-landene i EØS blir ofte kalt et to-pilarsystem. To-pilarsystemet har imidlertid kommet under press de senere årene. Dette gjelder blant annet den delen av overvåkningsorganenes oppgaver som går ut på å kontrollere og godkjenne produkter med virkning for hele EØS-området. Her har man sett en tendens til at EU ikke vil godta at godkjenning fra EFTAs overvåkningsorgan skal ha virkning også i EU, men i stedet krever at slik godkjenning må gjennomføres av Kommisjonen (jf . nærmere omtale i 4.1.7). I tillegg til presset på det institusjonelle to-pilarsystemet har utvidelsen av EU med de tidligere EFTA-landene Finland, Sverige og Østerrike ført til en svekkelse av EFTA-pilaren slik at EFTA-landenes forhandlingsstyrke overfor EU er blitt mindre.

Denne ubalansen har betydning fordi EØS-samarbeidet er bygget på konsensusprinsippet. Vedtak om nye EØS-regler fattes av EØS-komiteen med enstemmighet. I EØS-komiteen taler EFTA-landene «med en stemme». EFTA-landene har ikke overført lovgivningsmyndighet i kraft av avtalen. De kan motsette seg at en rettsakt blir tatt opp i EØS-avtalen. Bruk av denne reservasjonsretten, som også har vært omtalt som vetoretten, forhindrer imidlertid ikke at rettsakten blir vedtatt i EU. Om EFTA-siden velger denne fremgangsmåten, slik at det for eksempel oppstår handelshindringer, kan resultatet bli at den berørte delen av det aktuelle vedlegget til EØS-avtalen betraktes som midlertidig satt ut av kraft. På visse vilkår kan det ved tvist mellom EFTA- og EU-siden også iverksettes ensidige beskyttelsestiltak. For å hindre slike resultater må løsninger finnes gjennom forhandlinger mellom partene i EØS-komiteen. En situasjon der partene ikke når fram til minnelige løsninger og i stedet iverksetter tiltak og mottiltak, vil sjelden gagne den svakeste part i forholdet.

Et av EØS-avtalens viktigste særtrekk er at den innenfor sitt normale virkeområde ikke tillater at partene anvender GATT/WTO-systemets sanksjonssystem mot hverandre i konfliktsituasjoner. Dette følger av at de relevante EU-regler for fritt varebytte og konkurranse fullt ut er innarbeidet i EØS-avtalen. Bruk av antidumpingtiltak, utjevningstoll og tiltak mot ulovlig handelspraksis mellom partene vil på disse områdene ikke være aktuelt. På områder der EUs regelverk ikke fullt ut er innarbeidet i EØS, som fiskerisektoren, gir derimot avtalen ingen beskyttelse mot bruk av slike tiltak. Heller ikke tradisjonelle frihandelsavtaler mellom EU og enkeltland gir slik beskyttelse. Saker som gjelder mulige brudd på EØS-avtalen er i hovedregelen forutsatt løst innenfor EØS-samarbeidets overvåknings- og domstolsystem. EØS-komiteen kan også løse tvister mellom avtalepartene eller mellom overvåkningsorganene.

De rettigheter personer og foretak skal ha i henhold til EØS-avtalen må være sikret på en ensartet måte i de nasjonale rettssystemer i hele EØS-området. Avtalen krever at dens regler må gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden.

I EU vil mange av EF-traktatens artikler og alle forordninger være direkte anvendelige på det nasjonale plan, og enkelte direktiver vil også kunne påberopes og ha forrang i forhold til nasjonalt regelverk.

EØS-avtalen har ikke tatt over prinsippet om direkte virkning. I Norge, der en holder seg til det dualistiske prinsipp i forholdet mellom folkeretten og nasjonal rett, skal både forordninger og direktiver gjennomføres i norsk rett, selv om de to typer rettsakter skal gjennomføres på ulike måter. Først når EØS-regler er gjennomført i norsk rett gjennom lovvedtak i Stortinget eller ved forskrifter, vil de i Norge ha rettsvirkninger som lov eller forskrift. Når dette er skjedd, vil en slik EØS-regel, i tilfelle motstrid, gå foran andre norske bestemmelser (jf. lov av 27. november 1992 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. § 2). Svært få andre lover som gjennomfører norske folkerettslige forpliktelser inneholder en slik forrangsregel.

1.2.4 Institusjoner og virkemåte

1.2.4.1 EØS-rådet

EØS-rådet er det høyeste organet i EØS-samarbeidet. Det skal gi politiske impulser for gjennomføring av samarbeidet og generelle retningslinjer for EØS-komiteens arbeid. EØS-rådet skal også ta de politiske avgjørelser som fører til endringer i EØS-avtalen, som også omfatter dens protokoller og vedlegg. Det møtes to ganger i året, vanligvis i tilknytning til EUs utenriksministermøter.

EFTA-siden legger stor vekt på denne anledningen til å få EUs utenriksministre i tale, mens det har vært visse problemer med å samle tilstrekkelig deltakelse på høyt nivå fra EU-siden, i lys av EUs tette dagsorden og omfattende møteprogram. For å sikre en reell dialog på politisk nivå er det nå utviklet et format for EØS-rådets møter som går ut på at EFTA-sidens utenriksministre møter utenriksministrene fra formannskapet og det påtroppende formannsskapet, mens de andre EU-landene er representert på tjenestemannsnivå. Europakommisjonen er representert ved den ansvarlige kommissær.

EØS-rådets møter har etter hvert kommet til å omfatte tre klart atskilte deler:

1. Det regulære EØS-rådsmøtet, der man tar opp status for EØS-samarbeidet, fatter politiske beslutninger og drøfter enkelte viktige saker. Resultatene, som vanligvis er fremforhandlet på forhånd, blir nedfelt i omforente konklusjoner.

2. En såkalt orienteringsdebatt om ett eller flere temaer som grenser inn til EØS-samarbeidet og kan få konsekvenser for det, for eksempel status for EUs utvidelsesforhandlinger. Orienteringsdebatten gjennomføres som del av det regulære EØS-rådsmøtet.

3. I tilknytning til EØS-rådets møte, enten i forkant eller etterkant, gjennomføres en politisk dialog om ett eller flere aktuelle utenrikspolitiske temaer av felles interesse for partene. Relevante temaer for den politiske dialogen kan være Balkan, Midtøsten, sikkerhetspolitiske spørsmål og kampen mot terrorisme. I tillegg til utenriksministrene fra nåværende og påtroppende formannskap deltar ofte også EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk i den politiske dialogen.

1.2.4.2 EØS-komiteen

EØS-komiteen er det organet som har hovedansvaret for å holde EØS-avtalen løpende oppdatert og velfungerende. Den møtes vanligvis den siste fredagen i hver måned, og treffer da formelle beslutninger om å innlemme i EØS-avtalen nye rettsakter som er klarert gjennom en forutgående prosess. Dessuten drøftes aktuelle spørsmål, både substans og prosedyre.

EFTA-siden er representert ved sine EU-ambassadører. EFTA-pilaren skal tale med én stemme i EØS-komiteen, så det er vanligvis det landet som for tiden har formannsskapet i EFTA-pilaren som fører ordet, men de andre kan supplere på punkter av særlig interesse for deres land. Formannskapet på EFTA-siden roterer mellom Island, Liechtenstein og Norge hvert halvår, og formannsskapet i EØS-komiteen roterer mellom EU og EFTA-siden, også på halvårsbasis, slik at EU alltid har formannsskapet i første halvår og EFTA-siden i andre halvår. EU er representert ved Kommisjonen, som regel på direktørnivå. Medlemslandene har anledning til å møte, men gjør det vanligvis ikke, med mindre det drøftes saker av spesiell interesse for dem. ESA deltar som observatør og kan ta ordet hvis det kommer opp spørsmål som berører ESAs ansvarsområde.

1.2.4.3 EFTAs faste komité

EFTAs faste komité møtes dagen før EØS-komiteen og foretar da den endelige klarering på EFTA-siden av de formelle beslutningene som skal fattes i EØS-komiteen neste dag. Dessuten blir man enige om hva som skal sies fra EFTA-siden om de andre sakene som står på dagsorden for EØS-komiteen. Komiteen møtes på ambassadørnivå. ESA deltar som observatør med talerett og benytter den ganske ofte. Også Sveits deltar som observatør i EFTAs faste komité.

1.2.4.4 Underkomiteer og arbeidsgrupper under EØS-komiteen og EFTAs faste komité

Før de formelle beslutningene i EØS-komiteen treffes skjer det en inngående faglig vurdering på flere nivåer. Beslutningene forberedes i fem faste underkomiteer under EØS-komiteen og EFTAs faste komité, som også har ansvaret for å holde oppsyn med arbeidet og sikre tilfredsstillende framdrift på sine respektive fagområder. EFTAs underkomiteer møtes umiddelbart før EØS-komiteene på samme måte som de overordnede organene. Arbeidet er fordelt mellom underkomiteene som følger:

De faglige vurderingene av nytt EØS-relevant regelverk skjer i et nettverk av arbeidsgrupper og ekspertgrupper som til sammen dekker det meste av EØS-avtalens virkeområde. Disse møtes etter behov; noen ganske regelmessig, andre med lange mellomrom. Noen av arbeidsgruppene møtes både internt på EFTA-siden og som EØS-gruppe med deltakelse fra Kommisjonen, mens andre grupper bare møtes internt på EFTA-siden. Disse gruppene inviterer imidlertid ofte representanter fra Kommisjonen til å redegjøre for aktuelle saker og regelverk som er under arbeid.

Sammensetningen av arbeidsgruppene og ekspertgruppene framgår av figur 1.2.

Kapittel 3 inneholder en nærmere beskrivelse av hvordan EØS-arbeidet fungerer i de ulike fasene.

1.2.4.5 EFTAs overvåkningsorgan ESA

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har ansvaret for å føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EFTA-land. ESA anvender de samme kriterier og prosedyrer som Kommisjonen, som har ansvaret for at avtalen etterleves på EF-siden. Kommisjonen og ESA skal i henhold til EØS-avtalen ha et nært samarbeid.

ESA kan bringe mulige avtalebrudd fra et EFTA-lands side inn for EFTA-domstolen dersom saken ikke blir løst gjennom de forutgående administrative prosedyrene.

En nærmere beskrivelse av ESAs rolle og virksomhet finnes i kapittel 4.1.

1.2.4.6 EFTA-domstolen

EFTA-domstolen har jurisdiksjon i saker som ESA anlegger mot et EFTA-land for brudd på avtaleforpliktelser. EFTA-land har på sin side adgang til å påklage avgjørelser av ESA på grunnlag av mangel på kompetanse, vesentlige saksbehandlingsfeil, feil tolkning eller misbruk av avtaleverket eller maktmisbruk. Også private rettssubjekter kan påklage avgjørelser av ESA i tilfeller der en slik avgjørelse er rettet direkte til personen eller når en avgjørelse rettet til en annen person direkte eller individuelt angår vedkommende. EFTA-domstolen skal også avgjøre eventuelle tvister mellom to eller flere EFTA-land.

En særlig viktig funksjon for Domstolen er å gi rådgivende uttalelser til domstoler i EFTA-landene som svar på spørsmål de stiller om fortolkningen av avtalen.

En nærmere beskrivelse av EFTA-domstolens rolle og virksomhet er å finne i 4.2.

1.2.4.7 Rådgivende komiteer

Det er to rådgivende komiteer i EØS-samarbeidet, Parlamentarikerkomiteen og Den konsultative komite, som representerer arbeidslivets parter. Begge er meget aktive, også etter at EFTA-pilaren ble sterkt redusert, og yter viktige bidrag til samarbeidet fra sine respektive ståsteder.

Såvel Parlamentarikerkomiteen som Den konsultative komité eksisterer både som EFTA-komité og som EØS-komité. EFTA-komiteene forbereder fellesmøtene og samarbeidet med kollegene fra EU. De drøfter dessuten EFTA-saker i tillegg til EØS-spørsmål, ikke minst EFTAs tredjelandssamarbeid, som for tiden omfatter frihandelsavtaler med 18 land utenfor EFTA og EU. I EFTA-komiteene er det full sveitsisk deltakelse, mens sveitsiske representanter har observatørstatus i EØS-komiteene. Parlamentarikerne har formelt to EFTA-komiteer, en for EØS-saker, der sveitserne er observatører, og en for EFTA-saker, men de to komiteene møtes som regel samtidig.

Begge komiteene deltar på EFTAs ministermøter og har fellesmøter med ministrene. I høstsemesteret har Den konsultative komité et møte med EFTA-formannskapet på ministernivå, og deltar da ikke på det regulære ministermøtet.

Begge komiteene har også arrangert flere seminarer og konferanser med kollegaer fra land utenom EFTA og EU, særlig søkerlandene til EU og andre land som EFTA har frihandelsavtaler med.

a) Parlamentarikerkomiteen

Parlamentarikerkomiteen omfatter 12 representanter fra Europaparlamentet og 12 representanter fra EØS/EFTA-landenes nasjonalforsamlinger, derav 6 fra Stortinget. EØS-parlamentarikerkomiteen møtes to ganger i året, og de to EFTA-parlamentarikerkomiteene møtes tre-fire ganger til. Komiteene arbeider etter rullerende arbeidsprogrammer, der man på hvert møte tar opp to-tre temaer av særlig interesse på grunnlag av skriftlige rapporter fra to av komiteenes medlemmer. EØS-parlamentarikerkomiteen vedtar resolusjoner med anbefalinger til EØS-rådet, EØS-komiteen og til avtalepartene, og får svar og framdriftsrapporter fra det fungerende EØS-formannskapet på neste møte. Komiteen har vært særlig opptatt av hvordan EØS-samarbeidet fungerer og har kommet med flere anbefalinger om å redusere etterslep i EØS-prosessene og løse utestående problemsaker.

EFTA-parlamentarikerkomiteen fungerer også som en informasjonskanal og et bindeledd for EØS- og EU-saker til de respektive nasjonalforsamlingene. De norske representantene sitter dessuten i Stortingets EØS-utvalg sammen med medlemmene av Utenrikskomiteen (jf. 3.1.1.5). Europa-parlamentets representanter i EØS-parlamentariker-komiteen har ikke på samme måte noen særlig aktiv rolle i behandlingen av saker av EØS-interesse i Europaparlamentet, selv etter at det fikk økte rettigheter og økt innflytelse (jf. 5.3.1.)

Engelskspråklig informasjon om EFTAs parlamentarikersamarbeid finnes på http://secretariat.efta.int/EFTAParl/

b) Den konsultative komité

Den konsultative komité er et viktig forum for dialog og kontakt med partene i arbeidslivet om hvordan EØS-samarbeidet fungerer fra noen av de viktigste brukernes synspunkt. EØS' konsultative komite omfatter 9 representanter fra EUs økonomiske og sosiale komité ECOSOC og 9 representanter fra nærings- og arbeidslivet i EØS/EFTA-landene. Norge har 6 faste plasser som fordeles mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Kommunenes Sentralforbund (KS) på arbeidsgiversiden og Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) på arbeidstakersiden. Den europeiske arbeidsgiver- og industriforbundorganisasjon UNICE og Den europeiske faglige samorganisasjon ETUC deltar som observatører, sammen med representanter for de sveitsiske organisasjonene og tilleggsrepresentanter fra de faste medlemsorganisasjonene.

EØS' konsultative komité møtes en gang i året, mens EFTAs konsultative komité møtes 3-4 ganger i tillegg. Blant annet har komiteen et fast fellesmøte med EFTAs faste komité i Brussel på vårparten.

Både i EØS og i EFTA arbeider komiteene på grunnlag av rullerende arbeidsprogrammer, der det til hvert møte utarbeides 3-4 skriftlige rapporter av medlemmene som grunnlag for diskusjonen. Komiteene har vært særlig opptatt av hvordan utviklingen i EU kan komme til å påvirke EØS-samarbeidet. EFTAs konsultative komité utarbeider skriftlige uttalelser (såkalte «Opinions») om aktuelle temaer, og mange av disse blir i neste omgang bearbeidet til fellesuttalelser fra EØS' konsultative komité.

Tre av de norske organisasjonene som deltar i Den konsultative komité, KS, NHO og YS, har avgitt skriftlige uttalelser som innspill i arbeidet med denne meldingen. Disse uttalelsene er å finne på de respektive organisasjonenes hjemmesider.

Engelskspråklig informasjon om samarbeidet med partene i arbeidslivet innen rammen av EØS og EFTA finnes på http://secretariat.efta.int/EFTAConsult/

1.2.5 Norske organisasjoners deltakelse i europeiske paraplyorganisasjoner

Et bredt spekter av norske organisasjoner deltar aktivt i sine respektive europeiske paraplyorganisasjoner. Mange av disse organisasjonene spiller viktige roller i utforming og oppfølgning av EUs politikk, ofte med formell status som høringsinstanser og premissleverandører. Organisasjonenes engasjement og innflytelse har økt i betydning i løpet av de senere årene, jf. blant annet 2.4.8. om den sosiale dialog.

Mange næringslivs- og frivillige organisasjoner, samt byer, kommuner, fylker og regioner er opptatt av utviklingen i EU, som gjennom EØS-avtalen også berører dem på mange måter, både direkte og indirekte. Et viktig ledd i å holde seg informert og passe på at deres interesser blir hørt i EUs beslutningsprosesser er å delta aktivt i de respektive interesseorganisasjonene på europeisk nivå. De fleste norske organisasjonene som er aktive i Brussel har også en erklært målsetning om å bidra til økt debatt, kunnskap og forståelse om aktuelle Europaspørsmål i sine egne organisasjoner og i Norge generelt. Som det fremgår av blant annet Statskonsults utredninger gir nærings- og bransjeorganisasjonenes aktive deltakelse i europeiske paraplyorganisasjoner god tilgang på informasjon om substans og prosesser i EU.

«Det forekommer at organisasjonene er bedre oppdatert enn forvaltningen selv» (Statskonsult 2000:15).

Innen gitte rammer kan de også være med og påvirke utformingen av politikken.

«På flere områder sitter partene i arbeidslivet nærmere EUs beslutningstakere enn det norske myndigheter har anledning til» (NHOs uttalelse til meldingen).

Organisasjonene kan således spille en konstruktiv rolle i samarbeid med norske fagmyndigheter når det gjelder å utarbeide nasjonale holdninger til initiativer fra EU. Mulighetene til aktiv deltakelse gjennom europeiske organisasjoner varierer imidlertid ganske mye, fra full deltakelse på tilnærmet like fot, til full utestengning fra fora som er reservert for organisasjoner fra EUs medlemsland.

Også norske politiske partier har nettverk og kontakter mot europeiske søsterpartier. I EU-sammenheng spiller de politiske partiene en særlig viktig rolle i det løpende arbeid i Europaparlamentet, og i de forberedende møter forut for møtene mellom EU-landenes stats- og regjeringssjefer i Det europeiske råd.

Interesseorganisasjonene kan deles i tre hovedgrupper: a) Næringslivs-, bransje- og arbeidsgiver-/arbeidstakerorganisasjoner, b) frivillige organisasjoner, c) by-, kommune- og regionalkontorer.

a) Næringslivs-, bransje- og arbeidsgiver-/arbeidstakerorganisasjoner

Det er om lag 800 europeiske næringslivs-, bransje- og arbeidsgiver/arbeidstakerorganisasjoner etablert i Brussel.

På nasjonalt og tverrsektorielt nivå er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) fullverdige medlemmer av sine respektive europeiske arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner UNICE og ETUC. I tillegg er Kommunenes Sentralforbund (KS) og arbeidsgiverorganisasjonen for statsbedrifter, NAVO, medlemmer i Den europeiske arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning CEEP. Disse særlig omfattende og representative organisasjonene spiller en spesielt viktig rolle i både utforming og gjennomføring av EUs politikk og regelverk. De har regelmessige møter med EUs statsledere, ved at de i forkant av hvert toppmøte har møte med troikaen. Der gir de innspill og kommentarer til EUs politikk, med særlig vekt på Lisboa-strategien (jf. 5.4) og det sosialpolitiske området. De deltar også i et organ som Observatoriet for det indre marked, som har viktige funksjoner i arbeidet med å kartlegge og eliminere områder og tilfeller der det indre marked ikke fungerer etter hensikten. Videre har disse organisasjonene sammen med andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i EU fått traktatfestet rett til å fremforhandle nytt regelverk på enkelte områder, som da blir bindende regler for EU- og EØS-området (jf. 2.4.8 om den sosiale dialog).

NHO, LO og KS har representasjonskontorer i Brussel. Sammen med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og arbeidsgiverorganisasjonen for statsbedrifter NAVO er de medlemmer av flere europeiske paraplyorganisasjoner. De norske medlemmene i CEEP har nylig oppnådd å bli anerkjent som fulle medlemmer.

En rekke andre norske næringsorganisasjoner er også aktive i forhold til EU. Finansnæringens hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund og Transportbrukernes Fellesorganisasjon er alle medlemmer av sine respektive europeiske organisasjoner og driver gjennom dem aktiv lobbyvirksomhet for sine medlemmers interesser. De fleste deltar også i den sektorspesifikke dialogen. Landbrukssamvirket har representasjonskontorer i Brussel. De er ikke medlem av lobbyorganisasjonen for EU-landenes nasjonale bondelag (COPA), med derimot av den alleuropeiske landbruksorganisasjonen «Congress of European Agriculture».

På sektornivå er 13 av NHOs 23 landsforeninger medlemmer av sine respektive paraplyorganisasjoner i Brussel. Tre av disse organisasjonene har ikke lykkes å bli opptatt som fullverdige medlemmer, da slik status er forbeholdt organisasjoner fra EUs medlemsland. I disse tilfellene har organisasjonene observatørstatus, som gir dem talerett, men ikke stemmerett. To organisasjoner er nektet medlemsskap av samme årsak (organisasjonene for næringsmidler og bearbeidede fiskeriprodukter). NHOs representanter deltar på like fot med sine kollegaer fra EU-landene i både den sosiale og de sektorspesifikke dialogene. Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL) har kontor i Brussel og er fullt medlem av, og den største bidragsyter til, sin europeiske paraplyorganisasjon FEAP (Federation of European Aquaculture Producers), men er avskåret fra å delta i FEAPs delegasjon i Kommisjonens rådgivende komite.

Alle 25 fagforbund i LO er fulle medlemmer av sine respektive paraplyorganisasjoner i Brussel. Fagforbundene som deltar i sektorspesifikke dialoger har imidlertid hatt problemer med å delta i selve forhandlingsmøtene da disse er forbeholdt representanter fra organisasjoner i medlemslandene.

b) Frivillige organisasjoner

Interessen for utviklingen i EU har vært økende blant norske frivillige organisasjoner. Avholdsfolkets Landsråd har hatt representasjonskontor i Brussel siden 1995. Miljøstiftelsen Bellona gjenopprettet sitt Brusselkontor i 2001. Forbrukerrådet er aktiv deltaker i den europeiske paraplyorganisasjonen for nasjonale forbrukerorganisasjoner BEUC (Bureau Européen des Unions des Consommateurs), som spiller en viktig rolle som pådriver for forbrukerinteressene overfor Kommisjonen. Norske barne- og ungdomsorganisasjoner deltar aktivt i Det europeiske ungdomsforum gjennom Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjon (LNU) og de enkelte organisasjonenes medlemskap i internasjonale ikke-statlige barne- og ungdomsorganisasjoner. Mangfoldet og interessen for å øke kunnskap og å knytte kontakter i Brusselmiljøet illustreres ved at nærmere 100 forskjellige organisasjoner har deltatt på informasjonskurs i Brussel de siste par årene. Disse omfatter miljøvern- og kulturorganisasjoner, interesseorganisasjoner for helse og livsstil, og politiske partier. Flere av organisasjonene er medlemmer av eller har knyttet kontakt med sine europeiske paraplyorganisasjoner.

c) By-, kommune- og fylkesorganisasjoner

EUs regionalpolitikk har vært en viktig impuls for regionalpolitisk tenkning over hele Europa. I Maastricht-traktaten ble det opprettet en regional komité for å styrke regionale og lokale myndigheters innflytelse i beslutningsprosessen. Regionalkomiteen konsulteres blant annet på områder som omfatter økonomisk og sosial utjevning, utdanning, kultur, helse og transeuropeiske nettverk (EU-prosjekt for å forbedre infrastrukturen innen transport, energi og telekommunikasjon). I dag har nærmere 200 europeiske regioner kontorer i Brussel.

To norske regioner er for tiden representert i Brussel. Stavanger-regionen, bestående av fem kommuner og Rogalands fylkeskommune samt industri- og forskningsmiljøet, har hatt eget representasjonskontor i Brussel siden 1993. Stavangerkontoret har som mål å bidra til internasjonalisering, spre kunnskap om muligheter samt skape interessante og fruktbare nettverk i Europa for organisasjoner i regionen.

Midt-Norge, bestående av kommuner, fylkeskommuner, høyskoler og forskningsmiljøet i Trondheimsregionen, opprettet sitt Brusselkontor i november 2001 for en prøveperiode på ett år. Midt-Norgekontoret har gått sammen med sin svenske naboregion, Jämtland og Västernorrland, og dannet MidScandinavia-kontoret.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har vært representert i Brussel siden 1993 og spiller en aktiv rolle i de europeiske organisasjonene CEEP (arbeidsgivere innen offentlig sektor) og «Council of European Municipalities and Regions» (organisasjon for riksdekkende organisasjoner for lokal og regional forvaltning). KS' medlemmer er også medlemmer av de respektive europeiske interesseorganisasjonene for

• europeiske kystregioner (Conference of Peripheral Maritime Regions of Europe - CPMR)

• europeiske regioner (Association of European Regions - AER)

• europeiske storbyer (med mer enn 250 000 innbyggere) (Eurocities)

Både politikere og administrativt ansatte, først og fremst i KS og fylkeskommunene, deltar aktivt i disse organisasjonene.

Ni norske kystfylker, fra Sør-Trøndelag og rundt kysten til Østfold, (Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold og Østfold) er også medlemmer av CPMR. Flere andre norske fylkeskommuner, blant annet de nordnorske, vurderer medlemskap i CPMR. Organisasjonen har som målsetning å rette EU-institusjonenes oppmerksomhet mot kystregionenes spesielle problemstillinger. Åtte norske fylkeskommuner er også medlemmer av AER.

Arbeidet i de regionale organisasjonene, som for eksempel CMPR og AER, er knyttet nært opp til EUs regionale komité. Norske kommuner og fylkers tilknytning til de regionale organisasjonene gir dem således en god kanal inn i EUs dialog og konsultasjoner med regionene. Ifølge EUs hvitbok om styringsstrukturer forutsettes det at regionenes medvirkning i utarbeidelsen av EUs politikk vil øke i fremtiden. Dette er nærmere omtalt i 5.7.