3 Forvaltningens arbeid med EØS-avtalen

Dette kapitlet gir en samlet fremstilling av forvaltningens arbeid i norsk forvaltning med gjennomføring og løpende oppdatering av EØS-avtalen, fra deltakelse i den første fasen av ekspertdrøftelser om behovet for nytt eller endret regelverk, til gjennomføring og oppfølgning i Norge.

Først beskrives strukturene for koordinering av arbeidet med EØS-spørsmål i statsforvaltningen. Deretter beskrives beslutningsfasene i EU og EØS, med vekt på hvordan norske interesser blir fremmet i de ulike stadier av EUs beslutningsprosess. Til slutt drøftes arbeidet med å formidle informasjon om EØS-samarbeidet.

Disse temaene har også vært belyst i flere forskningsrapporter og utredninger. Den siste av disse er en rapport fra Statskonsult (EØS-avtalen i norsk forvaltning, Statskonsult 2002:5), som er utført på oppdrag av Utenriksdepartementet. Denne rapporten bygger på tidligere rapporter og utredninger og inneholder blant annet fyldige henvisninger og litteraturliste. Den utdyper problemstillinger som tas opp i dette kapitlet.

3.1 Medvirkning i beslutningsprosessen i EU

Norske myndigheter står ovenfor to viktige oppgaver i forvaltningen av EØS-avtalen: For det første å holde seg løpende informert om Kommisjonens initiativer til nytt regelverk. Dette innebærer å forberede innlemmingen av rettsakter i norsk rett innen EØS-avtalens tidsfrister. I denne sammenheng må det også sørges for informasjon til brukergruppene for å forberede dem på de videre skritt i forbindelse med gjennomføringen av rettsaktene. For det andre må forvaltningen søke å formidle norske synspunkter og eventuelle spesielle forhold til Kommisjonen og eksperter i medlemslandene. Etter åtte års erfaring med dette arbeidet viser det seg at det beste redskapet for å møte begge utfordringene ligger i å samordne nasjonale posisjoner på et så tidlig tidspunkt i prosessen som mulig. Det er et betydelig potensial for å forbedre gjennomføringen av EØS-avtalen ved å heve kompetansen og øke oppmerksomheten om EØS-saker i forvaltningen. Ved hjelp av bedre samordning av nasjonale posisjoner og større deltakelse i strategisk utvalgte saker kan Norges innflytelse på regelverksutformingen styrkes, ikke minst i Kommisjonens utredningsfase. Regjeringen vil arbeide for at disse muligheter for innflytelse utnyttes bedre, innenfor de rammer EØS-avtalen gir.

3.1.1 Koordinering av norske synspunkter og innspill til EUs beslutningsprosess

Regelverket som skaper EUs indre marked er i stadig utvikling. Dette skyldes at det indre marked ennå ikke er fullt ut etablert på alle områder. Samtidig skjer det fortløpende endringer på grunnlag av nye politiske prioriteringer, for det meste i form av oppdateringer av eldre regelverk. Den politiske viktighet av den enkelte rettsakt kan derfor variere sterkt.

Norsk deltakelse i og innspill til EUs beslutningsprosess koordineres på tre plan: på faglig nivå i spesialutvalgene, på høyt administrativt nivå i Koordineringsutvalget for EØS-saker og på politisk nivå i Regjeringen. Stortingets EØS-utvalg konsulteres kontinuerlig om rettsakter som vil kunne medføre lovendring og om saker av politisk betydning.

3.1.1.1 Spesialutvalgene

Spesialutvalgenes hovedoppgave er å avklare norsk posisjon i forhold til EUs regelverk. Dette innebærer for det første å ta stilling til om rettsakten er EØS-relevant. I så fall vurderer spesialutvalget i hvilken grad norske interesser blir berørt og hvordan disse best kan fremmes i EUs beslutningsprosess. Spesialutvalget vurderer også hvorvidt det er behov for å endre norske bestemmelser, eller om det skal søkes om tilpasninger for å ivareta spesielle norske forhold. Det finnes i alt 22 spesialutvalg fordelt på de enkelte saksområder. Utvalgene består av representanter fra alle berørte fagdepartement, samt representanter fra andre myndighetsorganer. Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet har møterett i alle spesialutvalgene. Det varierer hvor hyppig de ulike spesialutvalgene møtes. I utgangspunktet skal utvalgene møtes så ofte som nødvendig for å kunne vurdere og følge opp initiativ fra EU. For eksempel kan det nevnes at utvalget for tekniske handelshindringer møtes én gang i måneden, mens de fleste andre utvalgene møtes 2-4 ganger i året.

3.1.1.2 Rammenotater

Antatt EØS-relevante forslag til EU-rettsakter og vedtatte EU-rettsakter skal omtales i rammenotater som utarbeides i utredningsfasen. Fagdepartementet beskriver her forslagets innhold, gjeldende norsk lovgivning på området, hvordan det vil påvirke norske interesser og hvorvidt rettsakten anses EØS-relevant. Rammenotatene skal oppdateres kontinuerlig på alle stadier i EØS-prosessen. Disse notatene blir lagret i en egen database for EU/EØS-dokumenter. Rammenotatet er grunnlaget for avklaring av norske posisjoner.

3.1.1.3 Koordineringsutvalget for EØS-saker

Koordineringsutvalget drøfter saker som ikke avklares i spesialutvalgene. Videre forbereder Koordineringsutvalget norske myndigheters posisjon før EU-rettsakter blir innlemmet i EØS-avtalen. Koordineringsutvalget drøfter saker av politisk karakter før de legges fram for Regjeringen. Alle departementene deltar på møtene som ledes av Utenriksdepartementet.

3.1.1.4 Regjeringen

Alle viktige saker om norske holdninger til EØS-avtalen behandles av Regjeringen. Den enkelte statsråd vurderer hvorvidt saker skal legges fram for Regjeringen. I tillegg er det opprettet et eget Europautvalg som kan drøfte særskilte EØS-saker av politisk viktighet. Utvalget består pr. i dag av Statsministeren, Utenriksministeren, Finansministeren, Nærings- og handelsministeren, Justisministeren og Forsvarsministeren. Øvrige regjeringsmedlemmer møter etter behov. Utvalget ledes av Statsministeren.

3.1.1.5 Stortingets EØS-utvalg

Regjeringen konsulterer Stortingets EØS-utvalg om EØS-saker. Utvalget består av Utenrikskomiteen samt norske medlemmer av parlamentarikerkomiteen for EØS. Utvalget kan suppleres med andre komiteer. Stortinget holdes fortløpende informert om EØS-saker gjennom jevnlig oppdaterte oversikter. Oversiktene inneholder forslag til rettsakter, rettsakter vedtatt av EU under klarering i EFTAs arbeidsgrupper og EØS-underkomiteene, samt klarerte rettsakter. Oversiktene blir oversendt EØS-utvalget to ganger i året (mot slutten av Stortingets vår- og høstsesjon). De beskriver hovedinnholdet i rettsaktene, samt hvilke konsekvenser de vil få for Norge (herunder eventuelle behov for lov-, budsjett- eller forskriftsvedtak). Omtalen angir også hvilke lover og forskrifter som berøres, samt hvor rettsakten befinner seg i beslutningsprosessen i henholdsvis EU og EØS/EFTA. I tillegg angir den hvilke merknader faginstansene har kommet med i prosessen. Norske holdninger, inkludert eventuelle behov for overgangsordninger eller spesielle tilpasninger, omtales også når dette er klarlagt. Listene over rettsakter oppdateres fortløpende på sentrale stadier i beslutnings- og innlemmelsesprosessene i EU og EØS.

Stortingets EØS-utvalg møtes i forkant av møtene i EØS-komiteen. Utenriksministeren legger fram aktuelle saker for utvalget. Fagstatsrådene presenterer utviklingen av nytt regelverk i EU på sine respektive ansvarsområder. Forut for hvert møte oversendes en kommentert liste over rettsakter som er klare for innlemmelse i EØS-avtalen på det forestående møte i EØS-komiteen.

3.1.2 Beslutningsprosessene i EU og EØS

Beslutningsprosessen i EU og EØS kan inndeles i fire faser: a) utredningsfasen - hvor forslag til nye rettsakter blir utarbeidet av Kommisjonen, b) beslutningsfasen i EU - hvor rettsaktene blir vedtatt i EUs Råd og Parlament, c) innlemmelsesfasen i EØS - hvor rettsaktene blir innlemmet i EØS-avtalen og d) gjennomføringsfasen - hvor innlemmede rettsakter blir gjennomført i norsk lov eller forskrift.

3.1.2.1 Utredningsfasen

Forslag til nye rettsakter legges fram av Kommisjonen. Disse kan også ha sin bakgrunn i initiativ fra EUs medlemsland eller i internasjonale forpliktelser. I den første fasen, der Kommisjonen utreder forslag til ny lovgivning, benyttes flere fremgangsmåter. Dersom Kommisjonen ikke innehar tilstrekkelig intern kompetanse, brukes det i utstrakt grad eksterne konsulenter til å utarbeide bakgrunnsinformasjon, og i visse tilfeller også utkast til regelverk. På områder av mer omfattende og politisk karakter kan det i tillegg innkalles til ekspertmøter hvor Kommisjonen inviterer sakkyndige til en uformell diskusjon.

EØS-avtalen gir norske sakkyndige anledning til å delta på denne type møter. I avtalens artikkel 99 nr. 1 heter det:

«Straks EF-kommisjonen begynner å utarbeide nytt regelverk på et område som omfattes av denne avtalen, skal den uformelt innhente synspunkter fra sakkyndige i EFTA-statene på samme måte som den innhenter synspunkter fra sakkyndige i EFs medlemsstater når den utarbeider sine forslag.»

Det var således forutsatt at norske eksperter skulle delta på Kommisjonens ekspertmøter på lik linje med sine kollegaer fra EU.

3.1.2.2 Erfaringer fra deltakelse i Kommisjonens ekspertgrupper

Hensikten med ekspertgruppene er at Kommisjonen ønsker å trekke på kompetanse fra sakkyndige i medlemslandene for å utarbeide et best mulig forslag til regelverk. I tillegg gir møtene i ekspertgruppene Kommisjonen en indikasjon på hvilke holdninger de vil bli møtt med i beslutningsfasen under diskusjonen i Rådet og i Europaparlamentet. Deltakere i ekspertgruppene inviteres som uavhengige eksperter og ikke som representanter fra medlemslandene. Representanter fra arbeidslivets parter, bransjeorganisasjoner og det vitenskapelige miljø kan også inviteres til slike møter.

Sakkyndige fra EU-landene forventes ikke å legge fram forhåndsklarerte nasjonale posisjoner, men kan fremføre argumenter basert på egen erfaring og kompetanse. I praksis fremfører imidlertid EU-eksperter ofte nasjonale synspunkter. I EU-landene starter som regel ikke den nasjonale debatten og eventuelle konsultasjoner før forslaget er blitt ferdigstilt av Kommisjonen og oversendt Rådet og Parlamentet for forhandlinger og vedtak. For norske sakkyndige representerer ekspertmøtene i Kommisjonen én av få muligheter til å legge fram og prøve å få gjennomslag for norske interesser. Selv om norske representanter deltar som uavhengige eksperter, oppgir hele 90 prosent at de ser på seg selv som representanter for norske myndigheter (Statskonsult 1999:6). For å kunne formidle norske interesser er det viktig at deltakerne forhører seg om synspunkter til berørte parter hjemme innen ekspertmøtene finner sted. Departementene har et selvstendig ansvar for å holde god kontakt med eksperter innenfor sine respektive ansvarsområder. Erfaringene viser at arbeidet med å innhente slik informasjon kan forbedres. Statskonsult (2000:15) har påpekt at Kommisjonen ofte distribuerer møtepapirene svært sent, enkelte ganger først på selve møtet. Dette gjør at sakkyndige som regel ikke har anledning til å innhente informasjon verken fra berørte myndigheter eller andre. Spesialutvalgene gis dermed ikke tid til å samordne norske holdninger til rettsaktene så tidlig at det fortsatt er mulig å medvirke i utformingen av nytt regelverk.

Organiseringen av møtene i Kommisjonen gjør at norske eksperter som oftest blir sittende alene - atskilt fra de andre. På grunn av deres begrensede økonomiske interesser deltar representanter fra Island og Liechtenstein relativt sjelden på møtene. Norske deltakere får som regel ordet helt til slutt, etter at EU-landene har uttalt seg i alfabetisk rekkefølge. I denne situasjonen vil det sjelden være konstruktivt å fremføre et innlegg som er utarbeidet i forkant av møtet. En forutsetning for i det hele tatt å kunne få gjennomslag for sine synspunkter er at eksperten kan bidra med relevante erfaringer, foreslå kompromisser, eller forsøke å være brobygger mellom Kommisjonen og toneangivende medlemsland. Skal man kunne opptre slik kreves faglig tyngde, meget gode språkkunnskaper, kjennskap til Kommisjonens og EUs arbeidsmetoder, samt tett samarbeid med sakkyndige fra EU-landene.

Deltakelse på Kommisjonens ekspertmøter gir norske sakkyndige god tilgang til detaljert informasjon om kommende EU-lovgivning. Dette vil være til stor nytte når nytt regelverk senere skal gjennomføres i Norge. Det gir også nyttig kunnskap om EU-lands erfaringer og holdninger på områder hvor norske fagmyndigheter kan ha mindre kompetanse enn mange EU-land.

Undersøkelser foretatt av Statskonsult viser enkelte eksempler hvor norske eksperter har vært med på å endre Kommisjonens holdning og utkast til regelverk. Det fremgår at dette først og fremst forekommer på områder hvor norske eksperter har særskilt kompetanse og god kontaktflate blant kollegaer fra medlemslandene og Kommisjonen. På områder hvor Norge har betydelige næringsinteresser har det også vist seg at mulighetene for å øve innflytelse på Kommisjonen og de andre ekspertene har vært til stede. Imidlertid fremkommer det også at norske eksperter ikke alltid møter på like fot med eksperter fra medlemslandene. Dette gjør det vanskelig å få samme gehør for sine synspunkter som det kollegaer fra EU-landene får.

3.1.2.3 Erfaringer med deltakelse i EUs forvaltningskomiteer

EU-direktiver inneholder ofte en artikkel hvor Rådet delegerer myndighet til Kommisjonen for forvaltning og/eller oppdatering av regelverk. Før Kommisjonen treffer slike vedtak, forelegges utkast til utfyllende eller nytt regelverk for en komité bestående av sakkyndige fra medlemsstatene - en såkalt komitologikomité.Disse prosedyrene innebærer ofte både å utrede og å vedta rettsakter. EØS-avtalen gir norske sakkyndige mulighet til å delta i komitologi-komiteer, dog bare på

«det forberedende stadium for å utarbeide utkast til tiltak som senere skal forelegges de komiteer som bistår EF-kommisjonen i utøvelsen av dens myndighet» (Artikkel 100, EØS).

I Kommisjonens egne retningslinjer vedrørende arbeid med EØS-avtalen står det at representanter fra EFTA-landene ikke skal være til stede under den formelle delen av møtet. I praksis betyr dette at EFTA-eksperter ikke skal delta når komiteen foretar avstemninger. Da det som regel ikke er noe klart skille mellom utrednings- og beslutningsfasen i komitologi-komiteene, er det stor variasjon med hensyn til norsk deltakelse. I beste fall inngås det en egen avtale om permanent deltakelse, dog med observatørstatus, som for eksempel i Den faste veterinærkomiteen. På andre områder deltar norske eksperter mer på ad hoc-basis, der det også hender at de blir bedt om å forlate møtet når selve avstemmingen foregår (Statskonsult 2000:15).

En stor del av EUs EØS-relevante regelverk besluttes av Kommisjonen etter forutgående gjennomføring av komitologiprosedyrer. Av de om lag 180 rettsaktene som ble vedtatt av EU og innlemmet i EØS-avtalen i løpet av 2001 (veterinærområdet ikke medregnet), ble halvparten vedtatt etter komitologiprosedyrer. Disse komiteene er således meget sentrale når det gjelder å innhente opplysninger om rettsakter som senere skal innlemmes i avtalen og gjennomføres i norsk rett.

3.1.2.4 Adgang til EUs komiteer

Det finnes ingen eksakte opplysninger om hvor mange ekspertgrupper Kommisjonen til enhver tid har etablert for å innhente ekspertise i forbindelse med utarbeiding av nye rettsakter. Norske eksperter deltar i om lag 120 ekspertkomiteer. Tallet på såkalte forvaltningskomiteer ( komitologikomiteer) er fastsatt gjennom Kommisjonens budsjetter. I budsjettet for 2000 var det opprettet i alt 181 komiteer for forvaltning av rettsakter på områder dekket av EØS-avtalen. (De Europeiske Felleskaps Tidende 2002/C 37/02). Ifølge en nylig utarbeidet oversikt fra EFTA-sekretariatet deltar representanter fra EØS/EFTA-landene som observatører i 93 komitologikomiteer. I tillegg til ekspertgrupper og komitologikomiteer deltar norske eksperter også som observatører i om lag 70 komiteer etablert for å administrere EU-programmer. For komiteer som faller utenfor disse kategoriene, må det forhandles med EU om deltakelse i hvert enkelt tilfelle (Art. 101). EØS-avtalens protokoll 37 inneholder en liste over slik deltakelse. Da avtalen ble inngått omfattet den åtte komiteer. Pr. i dag er antallet økt til tretten. EFTA-siden har ved flere anledninger søkt å føre opp flere komiteer som vurderes som politisk viktige under protokoll 37. Dette gjelder blant annet Kommisjonens rådgivende komité for statsstøtte og den rådgivende komité for helse, hygiene og sikkerhet på arbeidsplassen. Så langt er det bare oppnådd en observatørdeltakelse i komiteen for statsstøtte samt en ordning med uformelle orienteringsmøter med Kommisjonens ansvarlige for komiteen for helse, sikkerhet og miljø på arbeidsplassen.

3.1.2.5 Arbeidet i EFTA-pilaren i utredningsfasen

I forbindelse med Kommisjonens arbeid med forslag til regelverk foregår det også en vurdering og meningsutveksling i EFTA-pilarens arbeidsgrupper. Kommisjonens saksbehandlere blir tidvis invitert til arbeidsgruppene for å presentere tankegangen bak og hensikten med forestående forslag. Det gjelder ikke minst i forbindelse med fremleggelse av såkalte grønn- og hvitbøker, som ofte benyttes for å lansere forslag til nye satsingsområder, og å forberede omfattende reformer. Her har representantene fra EFTA-landene også anledning til å fremføre synspunkter.

De siste års erfaring viser imidlertid at representanter fra noen av Kommisjonens tjenestegrener i mindre grad har prioritert å delta i slike møter.

I utredningsfasen har EFTAs arbeidsgrupper anledning til å utarbeide skriftlige kommentarer for oversendelse til Kommisjonen og om ønskelig også til Rådet og Parlamentet. (jf. 3.1.3.)

3.1.2.6 Kommisjonen vedtar utkast til nytt regelverk

I tillegg til deltakelse i ekspertmøter har norske myndigheter også mulighet til å ta direkte kontakt med saksbehandlere i Kommisjonen for å diskutere regelforslag. Slik dialog blir vanligvis godt mottatt og har vist seg å være nyttig, særlig med hensyn til å bygge opp og opprettholde kontakter i Kommisjonen. I forhold til påvirkningsmuligheter viser imidlertid Kommisjonen naturlig nok større forståelse for synspunkter fremlagt av eksperter fra medlemsland, da de samme argumentene kan forventes å bli fremført når forslaget behandles i Rådet.

Etter ekspertmøter og konsultasjon med berørte parter innarbeider Kommisjonen de innspill som den etter eget skjønn mener kan styrke forslaget og øke muligheten for rask behandling i EUs lovgivende organer. Før forslaget vedtas formelt av Kommisjonens kollegium (alle kommissærene), sendes det på høring til alle berørte generaldirektorater. Medlemslandene søker ofte å øve innflytelse på sine respektive kommissærer, eller faglige og politiske nettverk i generaldirektoratene for å få gjennomslag for sine synspunkter. Norske myndigheter har begrenset adgang til å følge eller påvirke den interne saksbehandlingen i denne fasen og kan naturlig nok ikke benytte seg av samme type lobbyvirksomhet.

3.1.2.7 Potensialet for økt samordning, organisering og medvirkning i utredningsfasen

Erfaring fra norsk deltakelse viser at det er stor variasjon i ekspertenes muligheter til å spille en aktiv og konstruktiv rolle under møter i Kommisjonen. Det synes imidlertid klart at norske sakkyndige normalt ikke deltar på Kommisjonens ekspertmøter helt på lik linje med sine kollegaer fra EU-landene. Mulighetene for å spille en aktiv rolle og å påvirke utfallet av diskusjonen i ekspertgruppene er derfor noe mindre for norske eksperter enn for sakkyndige fra medlemslandene. På den andre siden kan det slås fast at potensialet for å forbedre norsk deltakelse og øke norsk innflytelse er til stede, men at dette vil kreve økte ressurser og kompetanseheving. Selv om slike tiltak skulle bli satt i verk, er det ikke sikkert det vil gi økt innflytelse, men det kan styrke oppfølgingen på nasjonalt nivå.

Undersøkelser viser at sammenliknet med andre nordiske land bruker Norge mindre ressurser på kontakt med EU, både generelt og i tilknytning til den innledende fasen hvor det er mulig å fremlegge norske synspunkter. Dette gjør seg også gjeldende for bruk av ressurser på uformelle kanaler (Europaveje, 2001). Økt deltakelse i ekspertgruppene kan gi økt informasjon og innsikt i utredningsfasen, men kan ikke kompensere for at Norge ikke har adgang til EUs lovgivende organer.

I Statskonsults rapport 2002:5 påpekes det at arbeidet med å samordne norske synspunkter burde starte på et tidligst mulig tidspunkt, allerede når Kommisjonen begynner å arbeide med utkast til nytt regelverk. Kunnskap om EU og EØS, faglig innsikt og forhandlingskompetanse er av avgjørende betydning for å få utbytte av ekspertmøtene. Kommunikasjonen mellom deltakerne på ekspertmøtene - ofte fagfolk fra direktoratene - og fagdepartementene bør også styrkes. Det etterlyses likeledes et større engasjement i forvaltningens ledersjikt, med henblikk på å løfte tilsynelatende tekniske diskusjoner opp på et politisk nivå. Mangel på engasjement fra ledelsen oppleves også som problematisk når utkast til nytt regelverk går over i EUs beslutningsfase. Det pekes i denne sammenheng på at hjemlige statsråder ikke behøver å være aktive under beslutningsprosessen da de ikke møter i EUs rådsmøter. Dette hemmer det politiske engasjementet og påvirker også den prioritet og oppmerksomhet EØS-sakene får på administrativt nivå i forvaltningen, ifølge Statskonsults rapport.

I Regjeringens europapolitiske plattform er det foreslått en serie tiltak for å styrke arbeidet med EØS. Regjeringen vil etablere en interdepartemental prosjektgruppe som skal vurdere iverksettelse av tiltak for opprioritering, effektivisering og systematisering av EØS-arbeidet i forvaltningen.

3.1.3 Beslutningsfasen i EU

Denne delen omtaler fasen hvor Kommisjonens forslag til regelverk blir behandlet og vedtatt i EUs lovgivende organer: Rådet og Parlamentet. Denne fasen tar som regel mellom 6 og 18 måneder, men i noen tilfeller opp til flere år.

Ifølge EØS-avtalen skal Kommisjonen oversende forslag til regelverk til EFTA-landene samtidig som de sendes Rådet. I praksis er det ikke etablert noen rutiner for slik oversendelse. Dette medfører imidlertid ikke noe nevneverdig problem da alle forslag blir publisert i De Europeiske Fellesskaps Tidende (EFT).

3.1.3.1 Behandlingen i Rådet

I denne fasen har norske representanter ikke adgang til å delta i de forhandlinger som foregår i Rådet, Coreper (Comité des représentants permanents - EU-ambassadørenes ukentlige møter som klarerer viktige saker) eller i Rådsarbeidsgruppen. Norge har heller ikke tilgang til møtereferatene fra disse fora, som til enhver tid viser hvilke forhandlingsposisjoner de enkelte medlemslandene har og hvor saken står i beslutningsprosessen. Den norske EU-delegasjonen i Brussel har en viktig oppgave med å søke å innhente denne type opplysninger. Norske ambassader i EU-landene rapporterer også jevnlig om sine vertslands holdninger til sentrale EU-spørsmål. Reformer av EUs regelverk for offentlig tilgang til dokumenter, blant annet via Internett, har gjort dette arbeidet noe lettere i de senere år. Et eksempel er tilgang til dagsorden til arbeidsgruppemøter i Rådet. Det nordiske samarbeidet kan i mange tilfeller være en nyttig kanal for tilgang på informasjon. Flere departementer deltar også i nordiske samordningsmøter i forkant av EUs råd. Utvekslingsordninger for tjenestemenn i EU-hovedsteder kan være et verdifullt bidrag til informasjonstilgang og kompetanseoppbygging.

3.1.3.2 Behandlingen i Europaparlamentet

Maastricht- og Amsterdam-traktatene ga Europaparlamentet medbestemmelsesrett når det gjelder en vesentlig del av de rettsakter som omfatter det indre marked og dermed EØS-avtalen. Parlamentet er således likestilt med Rådet for vedtak av en stor del av rettsaktene som angår EØS-avtalen. Avtalen ble forhandlet fram før Maastricht- og Amsterdam-traktatene trådte i kraft og inneholder dermed ingen institusjonelle konsultasjonsprosedyrer mellom EFTA-pilaren og Parlamentet angående beslutningsmekanismene i EU. Avtalen opprettet imidlertid en felles rådgivende komité bestående av parlamentarikere fra EFTA-landene og Europaparlamentet som diskuterer aktuelle problemstillinger relatert til EØS-avtalen.

Europaparlamentet er en åpen og lett tilgjengelig institusjon. Parlamentet er på mange måter et møtested for utveksling av synspunkter, informasjon og strategiske vurderinger om EUs lovgivning og generelle politiske debatter. Det er fri adgang til alle komité- og plenumsmøter, høringer og andre typer drøftinger. Møter i partigruppene er de eneste som er lukket for offentligheten. Alle dokumenter utarbeidet av Europaparlamentet er offentlige og lett tilgjengelig på Internett. Parlamentet representerer således en arena hvor det kan øves innflytelse dersom nok tid og ressurser blir tatt i bruk. Denne arenaen gir også gode muligheter til å delta i diskusjoner og å holde seg løpende orientert om prosessene, ikke bare i selve Parlamentet, men også i Rådet og Kommisjonen.

3.1.3.3 Medbestemmelsesprosedyren

Som nevnt ovenfor gjelder medbestemmelsesprosedyren for en stor del av områdene som dekkes av EØS-avtalen. I Nice-traktaten forutsettes den utvidet ytterligere, blant annet til områdene økonomisk og sosial samhørighet, visum samt asyl og immigrasjon.

Medbestemmelsesprosedyren er en relativt kompleks beslutningsprosess som går ut på at Rådet og Parlamentet må komme til enighet om rettsaktenes innhold. Prosedyren består av tre faser. I de to første fasene spiller Kommisjonen en viktig rolle i forhandlingene i og mellom de to institusjonene. På dette stadiet kan Kommisjonen også trekke forslaget tilbake dersom den ser at utfallet av forhandlingene ikke er tilfredsstillende. Lykkes det ikke å oppnå enighet mellom Parlamentet og Rådet etter to behandlingsrunder, går forslaget til den tredje fasen - forliksfasen. På dette stadiet deltar Kommisjonen i forhandlingene, men har ikke lenger anledning til å trekke forslaget tilbake.

Medbestemmelsesprosedyren har forsterket samarbeidet mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen betraktelig. Kommisjonens oppmerksomhet er i dag i mye sterkere grad rettet mot Parlamentet enn tidligere. Denne utviklingen har også ført til en form for kompromissdannelse mellom EUs institusjoner og til større grad av politisk kjøpslåing. Kombinasjonen av Parlamentets lovgivende rolle og dets åpenhet for innsyn og innspill, har gitt EFTA-landene en supplerende mulighet til å fremme sine synspunkter i EUs beslutningsprosess. EØS-avtalen gir likevel ikke EFTA-landene en formell kanal til å formidle synspunkter i denne fasen.

3.1.3.4 Arbeidet i EFTA-pilaren i beslutningsfasen

Som i utredningsfasen forsøker EFTA-landene å følge rettsakter av interesse også mens de er gjenstand for forhandlinger og vedtak i EUs beslutningsprosess. Hovedvekten av arbeidet på dette stadiet blir å prøve å holde seg orientert om utviklingen på EU-siden samt å identifisere områder hvor det er ønskelig å prøve å øve innflytelse på beslutningsprosessen i EU. Overvåkning av utviklingen i EUs beslutningsorganer foregår både i underkomiteene og arbeidsgruppene under EFTA-landenes faste komité. EFTA-landene ber i visse tilfeller Kommisjonen om en statusrapport for de pågående drøftingene i EUs Råd. Slike rapporter forekommer i EØS-komiteen og dens underkomiteer og er beskrevet nærmere i 3.1.3.6.

3.1.3.5 Skriftlige innspill og kommentarer

EFTA-siden har mulighet til å oversende skriftlige kommentarer til regelverk under behandling i Rådet og Parlamentet. Kommentarene blir overlevert Kommisjonen på møtene i EØS-komiteen for videresending til Rådet. Vanligvis sendes kommentarene også til medlemsland med sammenfallende holdning. Dette gjøres for å uttrykke støtte og å formidle eventuell ytterligere argumentasjon. EFTA-landene utarbeider gjennomsnittlig ca. 15 skriftlige kommentarer hvert år. Da Europaparlamentet nå har fått medbestemmelsesrett på stort sett alle områder som angår det indre marked, oversendes også kommentarer dit. Erfaringer viser at utarbeiding av EFTA-kommentarer først og fremst har bidratt til å etablere en nasjonal posisjon og holdning til initiativ fra EU. Det er vanskelig å påvise at skriftlige EFTA-kommentarer har spilt noen nevneverdig rolle i EUs beslutningsprosess.

3.1.3.6 Den forutsatte samrådsprosessen mellom EU- og EFTA-landene

I EØS-avtalens artikkel 99 nr. 3 og 4 er det lagt opp til en kontinuerlig samrådsprosess mellom EFTA- og EU-pilarene i beslutningsfasen. I St. prp. 100 (1991-1992) Om samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen står det at man forutså

«en løpende informasjons- og samrådsprosess hvor de to pilarene utveksler synspunkter på det foreliggende forslag og mulige endringer av det parallelt med rådslagningsprosedyrer internt i EF».

Erfaringene fra EØS-komiteen og dens underkomiteer tyder på at det ikke finner sted noen kontinuerlig samrådsprosess før EU fatter sine vedtak i Rådet og Parlamentet, slik EFTA-landene la til grunn før avtalen trådte i kraft. At dette ikke har fungert tilfredsstillende, kan ha å gjøre med at EFTA-pilaren ble vesentlig redusert i forhold til EU, men også at prosedyrene vanskelig har latt seg gjennomføre fullt ut. I praksis foregår størstedelen av samrådsprosessen ved at Kommisjonen informerer EFTA-siden om sakens utvikling i EUs Råd foruten å svare på generelle spørsmål. I EØS-komiteen og dens underkomiteer hvor slik dialog var forutsatt, diskuteres først og fremst problemstillinger knyttet til innlemmelse av allerede vedtatte rettsakter. Det foregår sjeldnere enn forutsatt noen meningsutveksling om forslag som er til behandling i Rådet og Parlamentet.

3.2 Innlemmelsesfasen

Denne delen beskriver prosessen hvor EUs regelverk innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. EØS-komiteens beslutninger er bindende, og avtalepartene er pålagt å treffe nødvendige skritt for iverksetting og anvendelse. Forpliktelsen innebærer at slike beslutninger må gjøres til en del av norsk rett.

3.2.1 Klarering av EUs regelverk for innlemmelse i EØS-avtalen

Rettsakter vedtatt av EU blir oversendt norske fagmyndigheter av EFTA-sekretariatet så snart de er publisert i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Det forutsettes imidlertid at arbeidet i de to forutgående faser har gjort myndighetene kjent med rettsaktens innhold og omfang, og at tidligere utkast til vedtak i EUs lovgivende organer er blitt oversendt. De berørte fagmyndighetene skal innen 5-8 uker (i hastesaker innen 2-4 uker) gi EFTA-sekretariatet beskjed om norsk posisjon (det vil si om rettsakten er EØS-relevant, om det er behov for tilpasningstekst og om Stortingets samtykke må innhentes). Det er i denne sammenheng at norske fagmyndigheter må ta endelig stilling til i hvilken grad det eksisterende norske regelverket må endres. Konsultasjon med nordiske kollegaer er viktig i dette øyemed, da de står innenfor samme rettstradisjon og kan ha samme standarder etc. De kan også gi viktig informasjon om intensjonene bak regelverk som ofte bærer preg av tautrekninger og kompromissløsninger. Råd om tolkninger og metoder under gjennomføringsprosessen er således viktig, og i noen tilfeller helt påkrevet, særlig da norske fagfolk ikke deltar i beslutningsprosessen hvor slike problemstillinger blir vurdert. Språket er ofte komplisert og rettsaktene blir som regel oversatt på et sent tidspunkt. En feiltolkning på dette stadiet kan få konsekvenser for den videre gjennomføring av regelverket dersom det oppstår et avvik i forhold til ESAs forståelse og forventninger.

I denne fasen spiller tidsaspektet en viktig rolle. Avtalen forutsetter at beslutning i EØS-komiteen skal finne sted så snart som mulig etter at EU har vedtatt sitt nye regelverk. Bakgrunnen for dette er at EUs regelverk i prinsippet skal tre i kraft på samme tid i EFTA-landene som i EU-landene, med henblikk på å opprettholde likt regelverk i hele EØS-området.

3.2.1.1 Klarering av EØS-komitébeslutninger

Når rettsakten er klarert av fagdepartementer og andre ansvarlige myndigheter i EFTA-landene, utarbeider EFTA-sekretariatet et utkast til EØS-komitébeslutning. Ved EØS-komiteens beslutninger innlemmes EU-rettsakter formelt i EØS-avtalen. Utkastet til EØS-komitébeslutning sendes EFTA-landene for klarering, og deretter til Kommisjonen. EØS-komitébeslutningen omfatter eventuelt forslag til overgangsordning for gjennomføring av rettsakten i EFTA-pilaren, samt eventuelle tilpasninger for EFTA-landene. I denne fasen forutsettes det at tilsvarende forståelse og aksept for rettsaktens innhold finner sted også hos myndighetene i Island og Liechtenstein.

Når ett av landene i EFTA-pilaren anmoder om en mer omfattende tilpasningstekst, som kan dreie seg om overgangsordninger eller avvik fra EUs regelverk, må denne tilpasningen også behandles og godtas av EUs Råd. Denne prosessen tar minst tre måneder. Europaparlamentets samtykke må også innhentes når rettsakten er vedtatt ved medbestemmelsesprosedyren. Det er Kommisjonen, ikke Norge eller en representant for EFTA-pilaren, som i dette tilfelle legger fram ønske om tilpasning for Rådet og Parlamentet på vegne av EFTA-landene.

Utkast til EØS-komitébeslutninger blir klarert i EØS-komiteens underkomiteer av EFTA-landenes myndigheter og av Kommisjonen. Deretter kan EØS-komiteen fatte sin formelle beslutning og EUs regelverk innlemmes i avtalen.

Før endelig vedtak i EØS-komiteen blir alle beslutningene forelagt Stortingets EØS-utvalg i form av en kommentert liste med omtale av alle rettsakter som kan bli innlemmet på det forestående møtet i EØS-komiteen, jf. 3.1.1.5.

3.2.1.2 Tidsaspektet ved innlemming av EUs regelverk i avtalen

Innlemmelsesfasen kan variere mye i tid. Dersom berørte myndigheter har vært aktive i utrednings- og beslutningsfasene, og forslaget ikke er vesentlig endret i råds- og parlamentsbehandlingen, kan rettsakten klareres relativt raskt og i henhold til gjeldende tidsfrister, det vil si i løpet av om lag 12-16 uker. I slike tilfeller anmodes norske myndigheter om å starte forberedelsene for å tilpasse eksisterende norske bestemmelser til det nye regelverket før EUs beslutningsorganer har fattet endelig vedtak.

For EU-regelverk på områder hvor EFTA-landene har tunge interesser, for eksempel gassmarkedet, sikkerhet på fiskefartøyer, tilsetningsstoffer, barnemat og gjensidig godkjenning av advokater, har det tatt opp til fem-seks år å klarere direktiver og EØS-komitébeslutninger.

3.2.1.3 Krav om Stortingets samtykke

Alle kommende beslutninger i EØS-komiteen forelegges Stortingets EØS-utvalg. Dersom innlemmelse av EUs regelverk krever lovendring, budsjettvedtak eller er av særlig viktighet, må Regjeringen i tillegg innhente Stortingets samtykke i samsvar med Grunnlovens paragraf 26, andre ledd. Avtalen gir EFTA-landene seks måneder etter EØS-komiteens beslutning til å gjennomføre de forfatningsrettslige krav. Det nye EØS-regelverket vil således ikke kunne tre i kraft for verken Norge, Island eller Liechtenstein før Stortingets samtykke er innhentet, der dette er nødvendig. Tilsvarende er tilfellet når Island eller Liechtenstein tar forbehold om oppfyllelse av forfatningsrettslige krav.

Det er relativt få EØS-regler som krever lovendring i Norge. I 2001 krevde 11 EØS-komitébeslutninger av totalt 165 lovendring, det vil si om lag 6 prosent. For tidligere år viser tallene omtrent det samme.

Dette illustrerer at relevant lovgivning stort sett er på plass og at regelverket i hovedsak kan gjennomføres i form av interne beslutninger og retningslinjer eller gjennom forskrifter hjemlet i eksisterende lovgivning som Stortinget har vedtatt.

3.2.1.4 Publisering av EØS-komiteens beslutninger og rettsakter

Etter beslutning i EØS-komiteen, og når eventuelle forfatningsrettslige krav er oppfylt, skal EØS-komiteens beslutninger og de rettsakter beslutningene omhandler, publiseres på norsk og islandsk i EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. Samtidig publiseres EØS-komiteens beslutninger på alle EU-språk i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Kommisjonen har påpekt at uten denne publiseringen kan de rettigheter og forpliktelser rettsaktene representerer, ikke påberopes overfor myndigheter og økonomiske aktører i EU- og EFTA-landene.

På grunn av begrenset oversettingskapasitet på nasjonalt plan i Island og Norge har den samtidige publiseringen ikke latt seg gjennomføre som forutsatt. Våren 2000 kom man imidlertid fram til en ordning hvor EØS-komitébeslutningene, med titlene på de rettsakter beslutningene omhandler, blir publisert umiddelbart etter beslutning i EØS-komiteen. Tekstene til rettsaktene på norsk og islandsk blir publisert først når den autoriserte oversettelsen foreligger. Det er en erklært målsetting at man så fort som mulig skal komme fram til en situasjon hvor beslutninger i EØS-komiteen og rettsaktene skal publiseres samtidig og kort tid etter vedtak i EØS-komiteen.

3.2.1.5 Utviklingen med hensyn til etterslep og forsinkelser i de ulike stadier

Tabell 3.3 viser flyten av rettsakter fra de blir vedtatt av EU til de blir innlemmet i avtalen.

Første kolonne viser antall EØS-relevante rettsakter vedtatt i EU i løpet av de siste seks måneder. Tallene varierer betydelig fra år til år. De indikerer at antallet rettsakter som skal innlemmes i avtalen, ikke er avtagende. Andre kolonne viser antallet rettsakter som er under klarering hos myndighetene i de tre EØS/EFTA-landene. På dette stadiet inntrer det en del forsinkelser som følge av at myndighetene i Island, Liechtenstein eller Norge bruker uforholdsmessig lang tid på å klarere rettsakter. Dette er i den senere tid kritisert av Kommisjonen som har hevdet at situasjonen påvirker rettsenheten i det indre marked på en negativ måte. Årsaken til at klareringen av rettsaktene tar lang tid, kan i noen tilfeller være at de krever et omfattende teknisk gjennomføringsarbeid eller at de er politisk sensitive. Tallene i denne kolonnen er økende, noe som også er et resultat av økt antall EØS-relevante rettsakter vedtatt i EU.

Tredje kolonne viser antallet rettsakter som er klarert av EFTA-landene i løpet av de seks siste måneder. Tallene viser en tendens til at EFTA-siden klarerer færre rettsakter enn tidligere.

Fjerde kolonne viser antall rettsakter innlemmet i avtalen i løpet av de seks siste måneder. Dette tallet er også avtagende. Det er bekymringsfullt at tallene for rettsakter klarert av EFTA-landene og rettsakter innlemmet i avtalen er avtagende, mens antallet nye rettsakter vedtatt av EU i samme periode er økende. I senere tid har man imidlertid gitt økt oppmerksomhet til dette problemet, og i løpet av våren 2002 vil mye av etterslepet bli innhentet.

Femte kolonne viser antall rettsakter (i EØS-komitébeslutninger) som krever foreleggelse for nasjonalforsamlingene i enten Island, Liechtenstein eller Norge. Sjette og siste kolonne viser antall rettsakter hvor slike forfatningsrettslige krav er oppfylt i løpet av de siste seks måneder.

3.2.2 Gjennomføring av EØS-regler i norsk rett og melding til ESA

Forberedelsene til gjennomføring av EØS-komiteens beslutning i norsk rett starter så raskt som mulig og senest når en EØS-relevant rettsakt er klarert av norske myndigheter. Forberedelsene omfatter utarbeidelse av forslag til gjennomføringsbestemmelser og eventuelt høring av disse. Når EØS-komiteens beslutning er gjennomført i norsk rett, meddeles dette EFTAs overvåkningsorgan på fastlagt skjema (jf. 4.1 om ESAs virksomhet). Bestemmelsene skal kunngjøres i Norsk Lovtidende og inneholde en fotnote med henvisning til EØS-regelverket.

Arbeidet med å gjennomføre EØS-regelverket i norsk rett er i mange tilfeller meget krevende og stiller forvaltningen overfor store utfordringer. Dette er nærmere beskrevet i Statskonsults siste rapport (Statskonsult 2002:5) og i 2.2.3.

3.3 Informasjon om EØS-samarbeidet

Utenriksdepartementet har et hovedansvar for å informere om EØS-avtalen. Departementet har utarbeidet en brosjyreserie om EØS-avtalen, dens omfang og virkeområde, samt om enkelte av de mer sentrale emner. Denne informasjonen er supplert på departementets informasjonssider om europaspørsmål på internett, Møteplass Europa. Retningslinjer for EØS-arbeid finnes på hjemmesiden til Statsministerens kontor og fås også hos Statens forvaltningstjeneste. Håndbok i EØS-arbeid fås hos Statskonsult. Fagdepartementene informerer om saksfelt i EØS-avtalen som faller inn under de respektive departementers ansvarsområder.

Informasjon om EØS-avtalen og dens virkefelt finnes hos en rekke EU/EFTA-organisasjoner, interesseorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og offentlige instanser. Eksempelvis har Euro Info Centre (EIC-nettverket) i Norge og ellers i Europa som oppgave å bistå næringslivet, særlig små og mellomstore bedrifter, med informasjon og kunnskap om markedsvilkår og markedsmuligheter i det indre marked. Forskningsrådets Forskingsinfo bistår forskningsinstitutter med informasjon om forskningsprogrammer i EU der Norge har anledning til å delta. Kulturrådet bistår kulturlivet med informasjon om programmer norske kulturinstitusjoner kan delta i. Både EU, EFTA-sekretariatet og ESA utgir omfattende informasjon. Flere uavhengige organisasjoner har egne programmer for EU-informasjon.

Allmennheten har rett til innsyn i forvaltningens dokumenter vedrørende EØS-arbeidet i samsvar med bestemmelsene i offentlighetsloven. Offentlighetsloven er nå under revisjon, og offentlighetslovutvalget, nedsatt ved kongelig resolusjon 10. desember 1999, er blant annet bedt om å vurdere om og eventuelt hvilke lovendringer som er nødvendig for å sikre at offentlighetsprinsippet i utenriksforvaltningen styrkes. Det er særlig pekt på behovet for å vurdere lovendringer som vil gi større rett til innsyn i dokumenter knyttet til virksomheten i internasjonale organisasjoner. Utvalget vil avgi sin utredning i løpet av 2002.

3.3.1 Forvaltningens informasjonsarbeid om EØS-spørsmål

Et sentralt tema når det gjelder oppfølgingen av EØS-avtalen er spørsmålet om informasjon om det forberedende arbeid med nytt regelverk. Slik informasjon er viktig med tanke på mulighetene for innsyn og deltakelse.

Offentlig tilgjengelig informasjon om EØS-saker til et bredt publikum følger den rutinemessige, skriftlige informasjon fra Regjeringen til Stortinget. To ganger årlig oversendes kommenterte lister over henholdsvis

• antatt EØS-relevante forslag fra Kommisjonen til EU-rettsakter, og

• antatt EØS-relevante vedtatteEU-rettsakter.

Månedlige lister over rettsakter som er klare til behandling i EØS-komiteen oversendes Stortinget (jf. 3.1.1). Etter EØS-komiteens møter sendes den oppdaterte listen over innlemmede rettsakter til Stortinget. Listene legges samtidig ut for offentligheten på Utenriksdepartementets hjemmesider om europaspørsmål, Møteplass Europa. Her finnes også en oversikt over EØS-saker av spesiell interesse.

Fagdepartementene har ansvar for å informere om de områder innen EØS som faller inn under departementenes ansvarsområde. Ved innlemmingen av EU-regelverk i norsk rett følges vanlige høringsprosedyrer for norske lover og regler. Utover dette er det ikke utarbeidet enhetlige kriterier eller informasjonsstrategier spesifikt for EØS-saker. De ulike departementer har derfor en varierende praksis både med hensyn til organisering av informasjonsarbeidet og omfanget av den informasjon som tilbys.

Flere departementer har egne sider for EØS-informasjon på Odin. Enkelte departementer tilstreber videre å gjøre løpende saker tidlig kjent. Det kan skje når det foreligger planer om utvikling av nytt regelverk som omtales i grønn- og hvitbøker og arbeidsplaner fra Europakommisjonen, eller så snart det foreligger forslag til en ny rettsakt fra Kommisjonen. Enkelte legger også ut nye forslag fra Kommisjonen mens de er til behandling i EUs Råd og Europaparlamentet, og sender disse samtidig på høring til berørte instanser. Andre departementer fører en mindre systematisk informasjonslinje, der utvalgte emner i EØS-arbeidet og sentralt regelverk er viet omtale, mens det løpende arbeidet har fått mindre fokus.

3.3.2 Tiltak for bedre informasjon

I behandlingen av St.meld. nr. 12 (2000-2001) - Europameldingen - var det tverrpolitisk enighet om behovet for å styrke informasjonsarbeidet. Dialog med interesseorganisasjoner, åpenhet i forberedende fase av regelverkutvikling og lettere tilgjengelig informasjon ble framholdt som viktig.

Det er iverksatt flere tiltak for å forbedre publikums tilgang til informasjon om EU- og EØS-spørsmål. Utenriksdepartementet utvidet i mai 2001 omfanget av sin hjemmeside for europaspørsmål, Møteplass Europa. Denne gir nå et bredere tilfang av EU-relatert informasjon, inkludert informasjon om EØS. Våren 2002 ble UDs database med søkbare termer og oversettelse til norsk av rettsakter innlemmet i EØS-avtalen lagt ut her.

Utenriksdepartementet har gitt støtte til utvikling og drift av en uavhengig internettportal for EU-informasjon på norsk, www.europaveien.no, som ble ferdigstilt høsten 2001. Hensikten med denne er å bidra til en samlet, forenklet og uavhengig inngang til den store mengde åpen informasjon om EU-spørsmål som kan hentes fra EUs egne sider, pressen og ulike organisasjoner.

I 2002 er støtten til frivillige organisasjoners informasjonsarbeid om EU-spørsmål økt fra 1,5 til 2,5 millioner kr. Dette er tilskudd som skal bidra til målrettet arbeide med EU/EØS-relaterte spørsmål på eget felt, nettverksbygging og kompetanseheving med tanke på EU-relatert virksomhet.

En overordnet målsetning for statsforvaltningens informasjonspolitikk er å gi

«befolkning, næringsliv og organisasjoner (...) lik og alminnelig tilgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen.»

Dette betyr at forvaltningen må sørge for brukertilpasset informasjon til både de gruppene som blir mest direkte berørt og til allmennheten mer generelt.

Det er en utfordring å tilrettelegge for at alle departementer kan gi god informasjon om løpende EØS-saker slik at også mindre organisasjoner og den brede offentlighet gis tilstrekkelig muligheter til å følge med i EØS-arbeidet. Store aktører har i større grad mulighet til å gjøre nytte av den uformelle informasjonsstrøm og den store mengde åpen informasjon som finnes i EU-systemet. Disse tilhører ofte europeiske paraplyorganisasjoner eller samarbeidsnettverk som i mange tilfeller samkjører informasjonsflyt fra og innspill til EU-systemet, jf. 1.2.5.

I Regjeringens europapolitiske plattform er det vedtatt å utvikle nettstedet Møteplass Europa på alle departementenes hjemmesider og å koble disse sammen til å bli en sentral informasjonskilde om EU/EØS og norsk europapolitikk.

I den sammenheng er det også tatt initiativ til å utarbeide en helhetlig kommunikasjons- og informasjonsstrategi for EØS-spørsmål. Det anses som vesentlig å bedre mulighetene for å skaffe seg informasjon så tidlig som mulig og gjennom hele prosessen, slik at norske interesser kan ha mulighet til å benytte ulike påvirkningskanaler, både på norsk side og i EU-systemet.

Utarbeidelsen av et bredere tilfang til alminnelig tilgjengelig informasjon vil i hovedsak være internettbasert, og knyttet til arbeidet med å utvikle den interdepartementale internettportalen Møteplass Europa. Det vil i dette arbeidet bli lagt vekt på å utnytte og videreutvikle materiale forvaltningen innehar og å systematisere kunnskap om informasjonsflyten i EU-systemet. Et bredere tilfang av informasjon vil igjen underbygge en mer systematisk og aktiv kontakt mellom statsforvaltningen, interesseorganisasjonene og brukergruppene.

Strategien vil også ta hensyn til at ulike mottakere har ulike behov. Mesteparten av de rettsaktene som tas inn i EØS-avtalen, er av relativt teknisk karakter og har mindre interesse for den brede allmennhet. Informasjon om tekniske endringer kan imidlertid være av stor interesse for dem som blir direkte berørt, som man gjerne benevner som «brukergrupper». Dette vil som regel være et begrenset antall personer, bedrifter eller organisasjoner, som det kan være realistisk å nå gjennom mer aktive, toveis kommunikasjonsnettverk. Statskonsults undersøkelser (Statskonsult, 2002:5) viser at det er store forskjeller mellom departementenes og etatenes praksis når det gjelder kontakt med dem som blir mest direkte berørt, og det må anses å være et betydelig potensial for forbedringer i så måte. Den strategien som er under arbeid, vil derfor også vurdere hvordan kommunikasjonen med de mest berørte gruppene kan forbedres, blant annet gjennom bruk av referansegrupper og etablering av nettverk som løpende utveksler informasjon og synspunkter om saker under forberedelse (se også Samarbeidsregjeringens europapolitiske plattform, vedlegg 1).