2 Feltoperasjoner

2.1 Sentral-Asia

Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble det langt sterkere fokus på Sentral-Asia. Siden tre av de sentralasiatiske republikkene har felles grense med Afghanistan, var det behov for bruk av luftrom og baser for militær og humanitær transport for den internasjonale antiterroroperasjonen i Afghanistan. I tillegg ønsker mange land et tettere samarbeid med landene i regionen bl.a. for å forebygge terrorisme og i kampen mot narkotika- og våpentrafikk. Økende prioritering av Norges forhold til de sentralasiatiske republikker faller naturlig inn i OSSEs, NATOs og EUs økte vektlegging på denne regionen. Det er dessuten ønskelig med økt regionalt samarbeid mellom de sentralasiatiske republikkene, gjerne innen rammen av OSSE.

OSSE har unike forutsetninger for å satse i Sentral-Asia, først og fremt fordi alle de fem landene i regionen; Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan, er medlemmer av organisasjonen. OSSE har dessuten feltnærvær i alle de fem landene. Hovedsiktemålet for OSSEs innsats i Sentral-Asia er å bidra til fred og stabilitet ved å støtte politiske og økonomiske reformprosesser, herunder demokratisering, fremme av rettsstatens prinsipper og grunnleggende friheter og rettigheter.

Gjennom hele 2002 sto gjennomføringen av handlingsplanen mot terrorisme fra ministermøtet i Bukarest og handlingsprogrammet mot terrorisme fra Bisjkek-konferansen sentralt. OSSE arbeider for å støtte de sentralasiatiske landene i forebygging bekjempelse og av terrorisme ved å yte både materiell og økonomisk hjelp.

De viktigste aktørene i OSSE er etterhvert blitt mer lydhøre overfor sentralasiatiske ønskemål og ser i stadig større grad verdien av internasjonal satsing i regionen. De sentralasiatiske landene gjør seg også mer gjeldende i debattene enn tidligere. Det gjør de ved å gi klarere uttrykk for hva de vil oppnå, selv om motsetningene i regionen fremdeles er markerte. Landene har i fellesskap arbeidet for økt OSSE-fokus på den økonomiske og økologiske dimensjonen og har fått gjennomslag for en bedre balanse når det gjelder feltkontorenes virksomhet. Menneskerettighetssituasjonen var imidlertid heller ikke i 2002 tilfredsstillende. Det er derfor viktig at OSSE fortsatt prioriterer den menneskelige dimensjon for å bistå de sentralasiatiske land slik at de i praksis kan leve opp til de forpliktelsene de har påtatt seg i OSSE når det gjelder menneskerettigheter. Samtidig er det viktig å erkjenne at de sentralasiatiske land står overfor store utfordringer på veien mot demokrati og rettsstat.

Den norske satsingen i Sentral-Asia har vokst frem i kjølvannet av OSSE-formannskapet i 1999 og som en følge av det generelt økte fokus på regionen. Siden Norge ikke har diplomatisk tilstedeværelse i regionen, kanaliseres støtten gjennom ambassaden i Moskva og internasjonale organisasjoner med lokalt nærvær, som OSSE og FN. Norge har bl.a. prioritert å støtte innsats på politi- og justissiden som ledd i bekjempelse av korrupsjon, organisert kriminalitet, hvitvasking av penger og den utbredte handelen med mennesker, narkotika og håndvåpen. OSSE etablerte våren 2002 en egen enhet for strategiske politispørsmål. Politiet spiller en viktig rolle i demokratiseringen av samfunnet, for å forebygge konflikter, bevare sosial stabilitet i krisesituasjoner og for rehabilitering etter konflikter. Landene i Sentral-Asia og Kaukasus står alle i større eller mindre grad overfor trusler i tilknytning til narkotika, transnasjonal kriminalitet og politisk og religiøs ekstremisme. Det er derfor avgjørende at politiet er i stand til å håndtere slike trusler, at politikorrupsjon bekjempes og at det utvikles samarbeid med andre lands politietater. OSSEs politienhet har utarbeidet et eget program for bistand innen politisektoren i Kirgisistan. Første fase startet i oktober, og Norge finansierte hele denne kartleggingsfasen. To norske polititjenestemenn ble også sendt til Kirgisistan for å delta i arbeidet.

Turkmenistan fremstår som det mest isolerte av de sentralasiatiske landene. Etter et rapportert attentatforsøk mot president Nijazov 25. november, forverret situasjonen seg betydelig med hensyn til respekt for grunnleggende rettigheter. En rekke personer ble anklaget og dømt for å ha vært involvert i attentatforsøket, det var mistanke om bruk av tortur under avhør, og slektninger til anklagede ble tatt i forvaring og utsatt for trakassering. Ti land, deriblant Norge, valgte like før årsskiftet å utløse den såkalte Moskva-mekanismen overfor Turkmenistan. Mekanismen, som ble vedtatt i 1991, innebærer bl.a. at det utpekes uavhengige rapportører som skal undersøke de faktiske forhold når det oppstår mistanke om særlig alvorlige brudd på menneskerettighetene i forhold til et medlemslands forpliktelser innenfor den menneskelige dimensjon. Moskva-mekanismen har vært benyttet kun én gang tidligere (overfor Beograd), og dette markerte tydelig den sterke bekymringen over situasjonen i Turkmenistan.

2.2 Balkan

Det var på Balkan OSSEs feltvirksomhet startet for alvor på 1990-tallet. Det er der OSSE har sin tyngste feltvirksomhet og det meste av ressursene brukes. Norge har over tid gitt betydelige bidrag til virksomheten, herunder på politisektoren. OSSEs institusjonsbyggende arbeid er viktig for å skape bærekraftige demokratier, men aktivitetene når sjelden avisoverskriftene. I takt med den positive utviklingen i regionen har OSSE gradvis begynt å redusere aktiviteten etter hvert som oppgavene fullføres eller overtas av lokale aktører. Trass i dette vil Balkan også i tiden fremover trolig oppta en sentral plass i OSSEs operative virksomhet, og engasjementet i regionen vil være betydelig.

2.2.1 Den føderale republikken Jugoslavia 1

Sendelaget i Jugoslavia spiller en viktig rolle når det gjelder å støtte opp om de nye myndighetenes reformbestrebelser på flere sentrale områder. Da sendelaget innledet sin virksomhet i 2001 konsentrerte OSSE seg den første tiden om å bidra til å bilegge den væpnede konflikten i Sør-Serbia og ga viktige bidrag til å dempe spenningen og stabilisere situasjonen bl.a gjennom å etablere multietnisk politi i området.

I samarbeid med OSSE har myndighetene utarbeidet et omfattende program for å reformere politisektoren i landet, og den norsk-ledede politiavdelingen i sendelaget spiller en sentral rolle i gjennomføringen av programmet. Viktige siktemål er å sette politiet i stand til å bekjempe den organiserte kriminaliteten og reformere utdanningen av politi i landet. Også når det gjelder reform av rettsvesenet, spiller sendelaget en viktig rolle. Sendelaget arbeider aktivt for å bekjempe menneskehandel og på områdene media, demokratisering og menneskerettigheter. Sendelaget vil videreføre dette arbeidet i 2003. Virksomheten har i første omgang vært konsentrert om delrepublikken Serbia, men programmer og prosjekter blir i økende grad igangsatt i Montenegro. Etter en løsning på den konstitusjonelle krisen i landet vil OSSEs virksomhet i Montenegro øke.

En viktig årsak til at OSSEs innsats er så sentral er at myndighetene ønsker å drive reformarbeidet framover og ser praktisk nytte av OSSEs innsats for å få dette til. Dessuten har sendelaget fulgt nøye opp mandatet, hvor det slås fast at sendelagets virksomhet skal planlegges og gjennomføres i nært samarbeid og partnerskap med myndighetene. Disse elementene har til sammen lagt et godt grunnlag for en fruktbar OSSE-innsats i Jugoslavia, og er et eksempel til etterfølgelse andre steder.

2.2.2 Makedonia

OSSEs nærvær, størrelse og innsats i Makedonia har variert mye siden sendelaget først ble etablert i 1992, i takt med utviklingen i landet og i regionen forøvrig. Under krisen i Makedonia i første halvår 2001 økte OSSE sitt nærvær og engasjement betydelig.

Etter at det senere i 2001 ble våpenhvile og en politisk løsning på krisen, har innsatsen også i 2002 blitt konsentrert om å støtte opp om Ohrid-avtalen. Utplassering av observatører og politirådgivere i de tidligere kriseområdene har vært et viktig element for å bidra til å dempe spenningen, stabilisere situasjonen og skape tillit mellom folkegruppene i landet. Sendelaget fikk i 2002 i oppgave å utdanne et større antall politirekrutter fra minoritetene i landet slik at sammensetningen av landets politistyrker bedre reflekterte den etniske sammensetningen. Dette arbeidet vil fortsette i 2003, sammen med andre oppgaver innenfor bl.a mediasektoren som sendelaget er tillagt.

OSSE-sendelaget har lagt vekt på å ha et godt samarbeid med myndighetene i landet, og har tett kontakt med andre internasjonale organisasjoner i Makedonia. Dette har vært av sentral betydning for å lykkes med innsatsen. Det er samtidig klart at myndighetene i Makedonia synes å vektlegge forholdet til NATO og EU sterkere enn forholdet til OSSE. Dette reflekteres i de drøftinger som finner sted om OSSEs innsats i landet. EU har i økende grad lagt vekt på at et OSSE-nærvær i landet ikke er hinder for en bredere tilnærming til EU slik flere av landene på Balkan synes å tro, men at et godt og fruktbart samarbeid med OSSE tvertimot vil bidra til raskere integrasjon i EU og NATO.

2.2.3 Bosnia-Hercegovina

Sendelaget i Bosnia-Hercegovina var OSSEs første store feltoperasjon. Det ble opprettet i desember 1995 som et ledd i gjennomføringen av Dayton-avtalen som markerte slutten på krigen. Sendelagets arbeid har gått fra krisehåndtering til en større grad av institusjonsutvikling med fokus på demokratiske valg. I 2002 ble ansvaret for gjennomføringen av valg overført til bosniske myndigheter og sendelagets valgavdeling nedlagt. Menneskerettighets- og demokratiarbeid utgjør en stor del av sendelagets portefølje. Den viktigste utestående oppgaven er retur av flyktninger. OSSE bistår også bosniske myndigheter med å innføre sivil kontroll over landets væpnede styrker samt med demobiliseringsprogram for hæren.

Norge gir aktiv støtte til OSSEs arbeid i Bosnia-Hercegovina, bl.a. gjennom de politiske ressurssentrene og gjennom å sekondere nordmenn til sendelaget. Norge var i 2002 en av de viktigste bidragsyterne til ombudsmannsinstitusjonene i begge entitetene, Føderasjonen og Republika Srpska.

I 2002 fikk sendelaget i oppgave å koordinere utdanningsreformer i Bosnia-Hercegovina. Reformene tar sikte på å samkjøre de ulike utdanningssystem i Bosnia-Hercegovina slik at den oppvoksende generasjon i alle etniske grupper mottar en ensartet og tilfredsstillende utdanning. Utgangspunktet for OSSEs engasjement er at utdanning er en menneskerett. Sendelaget gjør en god jobb i arbeidet med å koordinere utdanningsreformene i landet, men flere av OSSEs medlemsland er skeptiske til at et sendelag påtar seg stadig nye oppgaver som ikke direkte kan relateres til sikkerhet og stabilitet og ikke direkte framgår av dets opprinnelige mandat. Sendelagets utdanningsavdeling skal etter planen nedlegges ved utgangen av 2003, men en diskusjon om videreføring forventes.

2.2.4 Albania

OSSEs mandat i Albania har siden 1997 vært å forebygge konflikt gjennom politisk mekling og overvåking samt å medvirke til stabilitet ved å styrke demokratiske institusjoner og det sivile samfunn. I løpet av fjoråret avsluttet det største opposisjonspartiet sin mangeårige boikott av parlamentet, noe som bedret det innenrikspolitiske samarbeidsklimaet. Forhandlinger om en Stabiliserings- og assosieringsavtale med EU begynte tidlig i 2003. Denne positive utviklingen er også reflektert i OSSEs arbeid i Albania. Fra tidligere å drive krisehåndtering arbeider OSSE nå primært med institusjonsutvikling, rettsstatsprinsipper, opplæring av dommere, politi og fengselsvesen, samt bekjempelse av menneskehandel.

2.2.5 Kroatia

OSSE har hatt sendelag i Kroatia siden 1996. Den positive utviklingen i Kroatia siden den nåværende regjering kom til makten i 2000 har ført landet stadig nærmere de euro-atlantiske strukturer. Av de land hvor OSSE er representert med feltnærvær, er Kroatia det landet som har kommet lengst hva gjelder demokratisering og europeiske standarder. Utestående problemer under OSSEs mandat er hovedsakelig relatert til bærekraftig retur av flyktninger. OSSE overvåker dessuten krigsforbrytersaker. Den positive utviklingen i Kroatia har ført til at mange land, inkludert Norge, ønsker å redusere OSSEs aktiviteter i landet. Det ønsker også kroatiske myndigheter. En større grad av prosjektbasert virksomhet kan bli utfallet når mandatet skal forhandles på nytt i desember 2003.

2.3 Kaukasus

De politiske ringvirkningene av terrorangrepene i USA 11. september 2001 nådde for alvor Kaukasus-regionen i 2002, i første rekke Tsjetsjenia og Georgia. OSSE er aktiv som forhandler i konfliktene i Sør-Ossetia (Georgia) og Nagorno-Karabakh (Aserbajdsjan).

Den verdensomspennende kampen mot terrorisme bidro til å hardne Russlands politikk idet president Putin søkte å sette likhetstegn mellom USAs kamp mot internasjonale terroristnettverk og Russlands krigføring mot tsjetsjenske separatister. Internasjonal oppmerksomhet ble også rettet mot Georgia, dit USA sendte militære instruktører og utstyr for å styrke georgiske sikkerhetsstyrkers evne til å håndtere internasjonale terrorister og andre militante elementer i den lovløse Pankisi-dalen. Om den politiske temperaturen på denne måten steg, forble de «frosne» konfliktene i Sør-Kaukasus like fjernt fra en løsning.

I Tsjetsjenia så det ut til at militante grupper var fast bestemt på å gi den russiske presidenten rett. Terroraksjonene mot et teater i Moskva i oktober 1002 og administrasjonshovedkvarteret i Groznyj to måneder senere bygget opp under Putins terrorismeargumentasjon. OSSEs sendelagsleder i Tsjetsjenia fastslo mot slutten av året at tsjetsjenske separatister hadde gått over til terroristmetoder fremfor åpen krigføring mot de 80.000 føderasjonsstyrkene i republikken. Den finske sendelagslederen kritiserte klart de russiske styrkenes fremferd, som han mente satte rettssikkerheten i Tsjetsjenia i fare. I lys av utviklingen ble det maktpåliggende for Moskva å forsere arbeidet med å avklare de konstitusjonelle spørsmål gjennom folkeavstemning og legitimere et nytt styre gjennom president- og parlamentsvalg.

Sent i 2001 gjorde Russland det på nytt klart at den politiske delen av mandatet til OSSEs støttegruppe i Tsjetsjenia var uttømt. Russerne fremholdt at støttegruppen burde konsentrere seg om det humanitære hjelpearbeidet og legge til rette for retur av internflyktninger. Disse to elementene utgjorde kjernen i et uformelt utkast til nytt mandat som russiske myndigheter fremla høsten 2002, kort tid før ministermøtet i Porto. Utkastet la til grunn at det pågikk en politisk prosess med sikte på normalisering av forholdene i Tsjetsjenia. Vestlige land var rede til å komme dem i møte på visse punkt, men kunne ikke godta at retten til å rapportere om brudd på menneskerettighetene ble fjernet fra støttegruppens mandat. Det portugisiske formannskapets forsøk på forhandlinger førte ikke frem. Russerne valgte heller å ta den politiske belastningen med å stenge sendelaget. De holdt imidlertid døren åpen for andre former for samarbeid om Tsjetsjenia, i første rekke gjennom ODIHR.

Forholdet mellom Russland og Georgia tilspisset seg i 2002 etter hvert som russerne forsterket anklagene om at tsjetsjenske «terrorister» brukte Pankisi-dalen og fjellområdene på georgisk side av grensen som fristed og baseområde. Russland kritiserte også OSSE- grenseovervåkernes rapportering for å være partisk. Foranledningen var åpenbart at OSSE-rapporter fra den georgisk-russiske grensen underbygget Georgias klager på russiske krenkelser av georgisk luftrom og sporadiske bombeangrep, mens tsjetsjensk infiltrasjon den andre veien i mindre grad ble fanget opp på grunn av mangelen på direkte observasjoner. Den russiske kritikken førte til vedtak om å styrke OSSE-operasjonens evne til å holde grensen under konstant overvåking. Dette ryddet igjen veien for å utvide operasjonsområdet i 2003 til grensen mot Dagestan.

Georgiske sikkerhetsstyrkers operasjon i Pankisi-dalen på sensommeren og den første vintersneen i fjellpassene mot Tsjetsjenia noen uker senere bidro til å dempe spenningen mellom Georgia og Russland mot slutten av 2002. På den annen side førte Pankisi-operasjonen til økt spenningsnivå i den nærliggende konfliktsonen i utbryterregionen Sør-Ossetia. Både her og i det andre separatistkontrollerte området lenger vest, Abkhasia, ble det amerikanske programmet for å opplære og utstyre georgiske styrker oppfattet som en potensiell trussel. Det var derfor i seg selv positivt at det politiske forhandlingsmøtet mellom georgiske myndigheter og sør-ossetierne ble avholdt i Portugal som planlagt selv om noe gjennombrudd i statusforhandlingene syntes å ligge langt unna.

Stillstand preget den fastlåste konflikten i Abkhasia. I den grad partene møttes var det i hovedsak gjennom væpnede sammenstøt i den omstridte Kodori-dalen. Abkhaserne nektet å godta et FN-dokument velsignet av Sikkerhetsrådet som grunnlag for forhandlinger. Utstedelse av russisk statsborgerskap til en rekke innbyggere i både Abkhasia og Sør-Ossetia vakte også bekymring i Tbilisi og ble oppfattet som en form for snikende anneksjon fra russisk side.

Det var heller ingen tegn til bevegelse i den armensk-aserbajdsjanske konflikten om Nagorno-Karabakh. Medformannskapet i Minsk-gruppen (Frankrike, Russland og USA) oppga håpet om et gjennombrudd basert på utkastet til rammeavtale fra Paris- og Key West-møtene, før presidentvalgene i Armenia og Aserbajdsjan i 2003 hadde funnet sted. De fastlåste frontene i Nagorno-Karabakh er spesielt ødeleggende fordi konflikten står i veien for regionalt samarbeid og økonomisk utvikling i Sør-Kaukasus.

2.4 Hviterussland, Ukraina og Moldova

Disse tre tidligere sovjetrepublikkene har en lang vei å gå på veien mot europeisk integrasjon. Utfordringene står i kø med hensyn til mangelfull politisk, sosial og økonomisk utvikling. I forholdet til OSSE skiller imidlertid Moldova seg ut. Mens Moldova inntar en positiv holdning til organisasjonens nærvær i landet, kan ikke det samme sies om Hviterussland og Ukraina. Alle de tre landene er vertsland for OSSE-sendelag.

2.4.1 Hviterussland

Hviterussland ga i 2002 sterkest uttrykk for den misnøye med sendelagene som hersker blant flere vertsland. Hviterussiske myndigheter beskyldte den tidligere sendelagslederen for å ha blandet seg inn i interne politiske forhold og for å ha forsøkt å sverte Hviterusslands internasjonale omdømme. Den mest alvorlige anklagen var at han angivelig skulle ha gått aktivt inn på den hviterussiske opposisjonens side før presidentvalget i 2001. ODIHR mente valget ikke oppfylte OSSE-kravene til demokratiske valg, men vurderte fremveksten av reell opposisjon som positiv. ODIHR fastslo at isolasjon av landet ikke ville tjene demokratisk utvikling.

Hviterussiske myndigheter vek imidlertid ikke tilbake for selvpålagt isolasjon. Da sendelagslederen gikk av i 2001, nektet Minsk å godkjenne etterfølgeren og krevde revisjon av sendelagsmandatet. Situasjonen tilspisset seg i 2002. Formannskapets forsøk på dialog ble møtt med de facto utvisninger av internasjonalt personell. Hviterussland gikk etter hvert over til å kreve nedleggelse av sendelaget og opprettelse av en ny form for feltnærvær. Da visumet til det siste sendelagsmedlemmet opphørte utpå høsten, var krisen i forholdet mellom OSSE og Hviterussland et faktum.

EU-landene (unntatt Portugal) svarte med reiserestriksjoner mot Lukasjenko-regimet, som Norge og USA sluttet seg til. Visumsanksjonene og russisk press på Minsk brakte ny bevegelse inn i saken, men enighet ble ikke oppnådd før i siste time. OSSE-rådet besluttet 30. desember 2002 å nedlegge sendelaget og opprettet et nytt OSSE-kontor i Minsk. Hviterussland hevdet i en fortolkende erklæring at ethvert prosjekt var avhengig av vertslandets forhåndsgodkjenning. Denne oppfatningen deles ikke av vestlige land, og det gjenstår å se om den hviterussiske konfrontasjonslinjen nå er erstattet av reell samarbeidsvilje.

2.4.2 Ukraina

Heller ikke Ukraina godkjente i 2002 utnevnelse av ny sendelagsleder, den såkalte prosjektkoordinatoren. Også Ukraina ønsket å nedlegge sitt sendelag, men til erstatning fremmet ukrainerne løst funderte tanker om å opprette en OSSE-institusjon i Kiev for den økonomiske og miljømessige dimensjon. Forslaget møtte ingen entusiasme blant andre medlemsland. Kiev gikk etter hvert i dialog med OSSE-formannskapet om sendelagsmandatet, men først ved årets slutt godtok ukrainerne å forlenge det. De var imidlertid fortsatt ikke rede til å utnevne ny prosjektkoordinator.

2.4.3 Moldova

Som vertsland for et OSSE-land har Moldova mye til felles med Georgia i sin positive holdning til OSSE. Moldovske myndigheter ser på sendelaget som et aktivum overfor utbryterregionen på østsiden av elven Dnjestr/Nistru. Den «frosne» Transnistria-konflikten viste i 2002 visse tegn til mild opptining. Etter et lengre avbrudd i statusforhandlingene fremla de tre meglerne (OSSE, Russland og Ukraina) et avtaleutkast overfor partene. Forslaget legger opp til en føderal løsning, basert på myndighetsfordeling mellom Republikken Moldova og statsterritorielle enheter, deriblant Transnistria. Utkastet gir OSSE og de to andre meglerne status som garantister for avtalen, som bl.a. foreskriver en fredsbevarende styrke under OSSEs overoppsyn. En slik oppgave vil eventuelt måtte bli gjenstand for grundige drøftinger i organisasjonen.

Partene gjorde betydelige fremskritt før transnistrierne igjen lagde vanskeligheter og satte spørsmålstegn ved selve føderasjonsprinsippet. Transnistrierne gjorde også sitt beste for å hindre destruksjon og tilbaketrekning av russisk militært utstyr og ammunisjon fra området innen 31. desember 2002. På toppmøtet i Istanbul i 1999 forpliktet Russland seg til å fullføre tilbaketrekningen innen denne tidsfristen. Under det norske OSSE-formannskapet ble det opprettet et frivillig fond for å bistå Russland i prosessen, og Norge har bidratt med over EUR 660.000. Fondet finansierte i 2002 utstyr for å ødelegge store mengder russisk ammunisjon. Dette nådde aldri frem til bestemmelsesstedet på grunn av transnistriernes motstand. Stillstanden kompliserer i tillegg prosessen for å ratifisere den tilpassede CFE-avtalen.

Istanbul-fristen for russisk tilbaketrekning fra Moldova ble forlenget med ett år under ministermøtet i Porto, men det er ingen garantier for at det vil gå bedre i 2003. Et gjennombrudd synes avhengig av fremgang på det politiske forhandlingssporet, noe som trolig vil kreve betydelig press på transnistrierne fra både Russland og Ukraina, samt EU og andre vestlige aktører.

2.5 Middelhavslandene og andre partnerland

Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Marokko og Tunisia er OSSEs middelhavspartnere. Japan, Sør-Korea og Thailand er OSSEs øvrige samarbeidspartnere. Dialogen med partnerlandene har fremdeles ikke båret de ønskede politiske frukter. Partnerne deltok i 2002 i OSSEs arbeid på sin tilmålte måte, bl.a. på utenriksministermøtet i Porto, uten at dette satte nevneverdige spor. OSSEs partnersamarbeid er av mer symbolsk karakter. Det er intet som tyder på at flertallet av middelhavspartnerne vil leve opp til OSSEs standarder for demokrati og menneskerettigheter i overskuelig fremtid. Blant de øvrige partnerne er det Japan som er mest aktiv, bl.a. med finansiell støtte til OSSEs feltprosjekter. Mot slutten av året ble det fra flere parter tatt til orde for en form for samarbeid med Afghanistan, uten at spørsmålet fikk noen avklaring.