3 Nærområdene

3.1 Ministerrådets nærområdeprogram

Ministerrådets arbeidsprogram for Nordens nærområder 2000 tar utgangspunkt i det nye treårige rammeprogrammet som ble vedtatt i 1999. I arbeidsprogrammet inngår de samarbeidsprosjekter og øvrige aktiviteter som er planlagt gjennomført i 2000. Programmet inneholder også en fortegnelse over de planlagte tiltak som finansieres av ordinære budsjettmidler, utenom selve nærområdeprogrammet.

De strategiske målsettingene for arbeidsprogrammet er basert på samarbeidsministrenes beslutninger i 1996. På grunn av utviklingen når det gjelder samarbeidsstrukturer i våre nærområder har samarbeidsministrene funnet det ønskelig å vurdere behovet for en revisjon av de strategiske retningslinjer for samarbeidet med Nærområdene. Det er for dette formålet tilsatt en arbeidsgruppe som vil avgi sin innstilling i løpet av høsten.

Mandatet for denne arbeidsgruppen og «Vismannspanelet» omfatter også de forslag som foreligger om et samarbeid også med våre nærområder i vest: Shetland, Orknøyene, Hebridene, Skottland og de østlige kanadiske provinser.

Arbeidsprogrammet for 2000 omfatter som tidligere tre hovedkategorier av aktiviteter: Informasjonskontorer og kontaktvirksomhet, stipendieordninger og samarbeidsprosjekter. Prosjektene inndeles i fire temaområder: Demokrati og velferdspolitikk, kulturformidling, bærekraftig ressursutnyttelse og overgang til markedsøkonomi. Det er et mål at likestilling mellom kjønnene skal integreres i alle relevante prosjekter i arbeidsprogrammet.

Budsjettet for nærområdeprogrammet er på 66,7 millioner DKK. Dessuten planlegger sektorene å anvende ca. 78,6 millioner DKK til nærområdeaktiviteter utover nærområdebudsjettet. I tillegg kommer endel aktiviteter i regi av de nordiske institusjonene.

Samarbeid om utdanning og forskning utgjør en viktig del av Ministerrådets nærområdeprogram, i første rekke innenfor rammen av stipendordningen for Baltikum og Russland. Ordningen skal bidra til å styrke samarbeidet med Nærområdene gjennom nettverksbygging, og omfatter støtte til utveksling av forskere, lærere og studenter.

Innenfor rammen av nærområdebudsjettet har styringsgruppen for skolesamarbeid i 1999 igansatt et nordisk-baltisk samarbeidsprogram om spesialundervisning - «Development of a School for all». Styringsgruppen er også involvert i oppfølgingen av handlingsplanen for barn og unge i Nordens nærområder. Videre er styringsgruppen for voksenopplæring og folkeopplysning som tidligere engasjert i nettverksbygging mellom nordiske, baltiske og russiske prosjekter på voksenopplæringsområdet.

Også utenfor selve nærområdeprogrammet pågår det et utstrakt samarbeid om utdanning og forskning mellom Norden og Baltikum. Ministerrådet har våren 2000 gjort opp status med hensyn til oppfølgingen av et møte mellom de baltiske og nordiske utdanningsministre i desember 1997, bl.a. i forhold til mulig etablering av et felles baltisk-nordisk utdanningsrom innenfor høgre utdanning. Dette spørsmål har vært utredet av en arbeidsgruppe nedsatt av HØGUT. Arbeidsgruppens rapport konkluderer med at det ikke foreligger formelle hindringer for å etablere et felles baltisk-nordisk utdanningsrom, og at de hindringer som finnes er av praktisk og i første rekke økonomisk art. Anbefalingene fra gruppen er nå gjenstand for videre oppfølging.

Forbrukerpolitikk inngår siden 1996 i arbeidsprogrammet. For 1999/2000 er prioriterte områder forbrukerorganisering med tre pågående prosjekter: De baltiske landene, forbrukerundervisning i skolen, og modeller for løsning av forbrukertvister.

Etter rekommandasjon 8/97 fra Nordisk Råd, utarbeidet Ministerrådet i 1998 en tverrsektoriell handlingsplan for barn og unges situasjon i nærområdene (de baltiske land, Kaliningrad, Nordvest-Russland og området omkring St. Petersburg). Planen inneholder tiltak som kan bedre den sosiale utvikling og levekår for barn og unge i nærområdene, da med fokus på særlig utsatte barn og unge. I 1999 ble det formulert en aksjonsplan som en konkret oppfølging av denne handlingsplanen.

Ministerrådet var medarrangør til konferansen «Kvinner og demokrati ved inngangen til et nytt årtusen» i Reykjavik i oktober 1999. Konferansen var et initiativ fra Islands regjering og USA/Vital Voices Global Initiative. Målgruppen var aktører i Norden, Baltikum og Russland. Målet var å styrke kvinners deltakelse i politikk og økonomi og å utvikle samarbeidet mellom landene. Ti arbeidsgrupper tok sikte på å få i gang konkrete samarbeidsprosjekter for iverksetting etter konferansen. Oppfølgingen vil skje i nært samarbeid med Ministerrådet og innenfor rammen av nærområdesamarbeidet. Det er planlagt en oppfølgingskonferanse i Vilnius, Litauen i juni 2001.

Det nordiske samarbeidet om miljøproblemene i Nærområdene har høy prioritet i alle de nordiske land. En rekke økonomiske virkemidler som er avgjørende for iverksetting av tiltak er etablert. Norge deltar aktivt i både det formelle og uformelle samarbeidet med de øvrige nordiske land i Østersjø- og Barentsregionen. Samarbeidet er i stor grad preget av samordning av bilaterale tiltak. Det er opprettet en uformell nordisk samordningsgruppe på embetsnivå hvor partene holder hverandre orientert om sine samarbeidsforhold, og hvor erfaringer fra samarbeidet i Nordens nærområder utveksles og drøftes.

Det er en viktig oppgave å samordne arbeidet i de ulike reigonale fora, Arktisk Råd, Barentsrådet, Østersjørådet og Nordisk Ministerråd. Det er også viktig at EUs arbeid med den nordlige dimensjon bygger på og utnytter den aktivitet som finner sted i de regionale samarbeidsorganisasjonene i nord.

I denne sammenheng kan det nevnes at Utenriksdepartementet har engasjert Nordregio til å utrede mulighetene for en bedre koordinering av de regionale rådenes nærområdeaktiviteter. Nordregios rapport skal foreligge i løpet av høsten.

3.2 Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg "permanente deltakere" som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Blant disse er Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner, og parlamentarikerorganisasjoner kan delta som observatører. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomiteen for Arktis er blant dem som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd har det siste året deltatt som ad hoc-observatør, og har søkt om fast observatørstatus.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt for ca. 10 år siden, etter den "kalde krigens" slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), eller Rovaniemi-prosessen som ble etablert i 1991. Arktisk Råd ble opprettet i 1996 som etterfølger til AEPS. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling, som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet i Arktisk Råd ledet av nasjonale koordinatorer på embetsnivå. Neste ministermøte skal være i oktober 2000 i Alaska. Finland vil da ta over formannskapet for neste toårsperiode etter USA. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem arbeidsgrupper hvorav fire er videreført fra miljøsamarbeidet. Den femte er arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling. De fire opprinnelige arbeidsgruppene dekker disse områdene:

• Programmet for overvåking av det arktiske miljø (AMAP)

• Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF)

• Beredskapsprogram mot akutt forurensning (EPPR)

• Beskyttelse av det marine miljø (PAME)

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo, mens sekretariatene for CAFF og PAME er i Akureyri. EPPR har ikke noe fast sekretariat.

På flere områder er det utarbeidet regionale handlingsplaner for Arktis som er en direkte oppfølging av globale avtaler. Dette gjelder særlig på områdene biodiversitet og forurensning av det globale marine miljø. Nordisk Ministerråd har støttet flere prosjekter under AMAP og CAFF. Det legges vekt på å oppnå nordisk samarbeid der dette er naturlig.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på forrige ministermøte i Canada høsten 1998, og det er arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling som har ansvaret for gjennomføring av programmet. Det er igangsatt prosjekter på følgende områder: telemedisin, barn og ungdom, kystfiskerier samt fremme av økologisk og kulturell bærekraftig turisme. Andre prosjekter er også under utvikling. Fra norsk side har vi gjennom avholdelse av fagseminarer arbeidet for å få oppslutning om et nærmere arktisk samarbeid om bærekraftig reindrift, bærekraftig utnyttelse av marine ressurser og produksjon av olje og gass i et bærekraftig perspektiv.

De nordiske landene og Canada har gått inn for at programmet for bærekraftig utvikling må få et strategisk rammeverk som setter prioriteringer for det videre arbeidet for å sikre at programmet blir mer enn enkeltstående prosjekter, og for å sikre at miljøhensyn blir integrert.

Ett av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet, var statusrapporten om det arktiske miljø, som AMAP la frem i 1997. Denne rapporten dannet grunnlaget for beslutningen om at det skulle utarbeides en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Norge har ledet arbeidet med handlingsplanen som legges frem for vedtak på ministermøtet til høsten. Prioriterte innsatsområder er organiske miljøgifter, tungmetaller, radioaktivitet og reduksjonen i ozonlaget.

Arktisk Råd har også tatt initiativ til en utredning om konsekvenser for naturmiljøet av eventuelle klimaendringer i Arktis, og i neste omgang også sosioøkonomiske konsekvenser. For å sikre balanse mellom fokus på Nord-Europa og Nord-Amerika og tilstrekkelig europeisk tyngde i programmet bør det samarbeides både på nordisk plan og i forhold til EU ved implementeringen av programmet. Fra norsk side vil man engasjere seg sterkt i det videre arbeid med klimaprosjektet, både på ekspertplan og myndighetsplan.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. Arktisk Råd står overfor nye utfordringer og arbeidsoppgaver som den eksisterende arbeidsgruppestruktur er lite egnet til å takle. Blant annet gjelder det arbeidet med gjennomføringen av handlingsplanen for å bekjempe forurensning. Norge har derfor tatt til orde for at det foretas en utredning og vurdering av hensiktsmessigheten av den eksisterende arbeidsgruppestruktur i Arktisk Råd. Det ligger nå an til at en slik utredning vil bli foretatt under den finske formannskapsperioden.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Enkelte miljøproblemer rammer urbefolkningen i sterkere grad enn andre, bl.a. grunnet kosthold. På statsbudsjettet for 2000 ble det opprettet en egen underpost på kr. 250.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd.

Det er behov for et nært samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet, Nordisk Ministerråd og EU. Ikke minst på grunn av koordineringshensyn er dette viktig. Arktisk Råd arbeider med spørsmålet om hvordan en slik koordinering best kan ivaretas. Finlands overtakelse av formannskapet i Arktisk Råd vil kunne bidra positivt til et tettere samarbeid med de regionale fora som har sitt tyngdepunkt i Europa.

Norske interesser i nord ivaretas primært gjennom nasjonal politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd er det imidlertid mulighet for å supplere bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har Norge fått en ny mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i sine nordlige nærområder.

3.3 Barentsrådet

Barentssamarbeidet ble opprettet på norsk initiativ i 1993. Det består av seks medlemsland (Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Russland), EU-kommisjonen og en rekke observatører. Det har to nivåer: det mellomstatlige Barentsrådet, som møtes på utenriksministernivå én gang hvert år (hvert formannskap) og Regionrådet, der norske, svenske, finske og russiske fylkesmyndigheter i Barentsregionen møtes om lag fire ganger i året. Ulike fagministre har også hatt møter innenfor rammen av Barentssamarbeidet.

Barentsrådet ble frem til mars 1999 ledet av Norge da Finland overtok formannskapet. Hovedprioriteringene under det norske formannskap var helse, utdanning og atomsamarbeid. Dette ble videreført av Finland som i tillegg satte skogbruk og ungdom på agendaen.

Barentssamarbeidet har fra første stund hatt to hovedmål. Det ene er å skape et stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å knytte Russland til europeisk samarbeid. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Det andre hovedmålet er å styrke den økonomiske og sosiale utvikling i Barentsregionen. Dette andre hovedmålet retter seg i praksis kun mot Nordvest-Russland. Hovedtyngden av det praktiske prosjektarbeid foregår dermed i Murmansk og Arkhangelsk fylker, Republikken Karelen og Nenets autonome område.

Barentsrådet har i sitt arbeid lagt særlig vekt på næringsutvikling og samhandel, miljø, inklusive bærekraftig jord- og skogbruk, energi, transport og infrastruktur, ungdom og utdanning, samt helse. På alle disse områdene er det etablert arbeidsgrupper med representanter for medlemsland og observatører.

Regionrådet har i sitt Barentsprogram for 2000-2003 definert næringsutvikling/infrastruktur, kompetanseutvikling/utdanning, miljø/helse, velferd/kultur og urfolk som prioriterte områder.

Det er liten tvil om at Norge i 1993 og årene etter hadde urealistiske forhåpninger til det fremtidige økonomiske samarbeidet i Barentsregionen. Årsakene til den svake fremgangen på dette feltet er i første rekke Russlands vanskelige økonomiske situasjon, handelshindre av byråkratisk og annen art, og det forhold at infrastrukturen er bygget ut for nord-sør-kontakter.

Barentssamarbeidet har imidlertid vært svært vellykket på andre felter. Det har skapt et nært samarbeid mellom de berørte land for å løse viktige utfordringer. Det har ikke minst skapt et aktivt lokalt engasjement. Det folk-til-folk samarbeid som er utviklet mellom Russland og de øvrige nordiske land i nord er uten tvil Barentssamarbeidets største suksess.

Mulighetene for å gjennomføre miljøtiltak i industri og kommunal sektor i Barentsregionen er nå også klart forbedret etter at NEFCOs (Det nordiske miljøfinansieringsselskapet) miljøutviklingsfond ble operativt.

Barentssamarbeidet er i realiteten en formell ramme for utredning, planlegging og styring/koordinering av et prosjektsamarbeid som i all hovedsak er bilateralt. Ministermøtene fungerer som overordnet styringsorgan og har stor betydning når det gjelder å sette et saksfelt på dagsordenen og på den måten få styrt midler og prosjektarbeid i alle medlemsland i ønsket retning. Barentsrådets helseprogram er et eksempel på dette. Underliggende arbeidsgrupper har en viktig funksjon når det gjelder utredning, koordinering og praktiske tiltak på det mellomstatlige nivå.

Det norske praktiske engasjement i Nordvest-Russland er knyttet til Barentssamarbeidet på ulikt vis. Noe foregår i nær tilknytning til arbeidet i Barentsrådet og Regionrådet, mens annet arbeid i hovedsak foregår i bilateral regi, men slik at det støtter opp om de prioriteringer som fastlegges i de to rådene.

En betydelig del av det norske prosjektsamarbeidet foregår regionalt, med Barentssekretariatet i Kirkenes som koordinator, og med Regionrådets Barentsprogram som overordnet styringsdokument. Midlene til disse prosjektene kommer fra en årlig bevilgning fra samarbeidsprogrammet for Øst- og Sentral-Europa.

Sekretariatet i Kirkenes har bygget opp betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Det brukes derfor nå også som samarbeidspartner for programmer vedtatt av Barentsrådet (helseprogrammet og programmet for utveksling av studenter og forskere, begge vedtatt i Bodø i mars 1999). Sekretariatet har også hatt sekretariatsfunksjon under utarbeidelsen av Barentsprogrammet 2000-2003. Sekretariatet eies i dag av de tre nordlige fylkeskommunene og mottar årlig driftsstøtte fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Barentssamarbeidet arbeider for økt kontakt mellom de regionale samarbeidsfora i regionen som Arktisk Råd, Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet. Begrunnelsen er i første rekke at disse fora arbeider med nært beslektede problemstillinger innenfor tunge samarbeidsfelter, som næringssamarbeid og energi. Samtidig legges det også stor vekt på disse rådenes bidrag til utviklingen av den nordlige dimensjon.

Norge har lagt store ressurser inn i Barentssamarbeidet, som er den av de regionale samarbeidsordninger i nord som er sterkest fokusert mot Nordvest-Russland, og som dermed har størst potensial for å kunne bidra til en ønsket utvikling i våre nærområder og til vårt samarbeid med denne delen av Russland. Fra norsk side vil en fortsatt legge vekt på en videreutvikling av Barentssamarbeidet, konkret ved at innsatsen i prosjektsamarbeidet økes, både på sentralt og regionalt nivå.

Miljøvernministrene i Barentsrådet har vedtatt et handlingsprogram for miljøvern og bærekraftig utvikling med hovedvekt på forurensning, biologisk mangfold, kulturminner, renere produksjon, utvikling av russisk regional miljøvernforvaltning og NGO-samarbeid. Norge hadde formannskapet i Barentsrådet/miljø fra juni 1999 til høsten 2001. Prinsippene om Lokal Agenda 21 var førende og det ble lagt vekt på forankre tiltakene lokalt og regionalt, å påvirke andre sektorers Barents-politikk slik at miljødimensjonen tydeliggjøres og å informere om miljøforhold i regionen. Støtte til urbefolkningen i regionen gis prioritet.

Barentsrådet vedtok i Bodø i mars 1999 å inkludere ungdomspolitikk som et av sine utviklingsområder. Det er derfor etablert en ad hoc arbeidsgruppe med representanter fra de relevante departementer i Danmark, Finland, Island, Norge, Russland og Sverige. Gruppen utarbeidet en rapport med forslag om videreføring på rådsmøtet i Finland i mars 2000. Finland arrangerte også en større konferanse i september 1999 om ungdomspolitisk samarbeid i Barentsregionen, hvor det bl.a. ble vedtatt en anbefaling om å holde en konferanse for statsrådene ansvarlig for ungdomspolitiske spørsmål innen rammen av Barentsrådet. Norge ved barne- og familiedepartementet har påtatt seg dette arrangementet ut fra et ønske om et sterkere engasjement i det ungdomspolitiske samarbeidet i Barentsregionen.

Etter norsk initiativ ble det vedtatt et 4-årig samarbeidsprogram for helse på Barentsrådssmøtet våren 1999. Prioriterte områder er smittsomme sykdommer, mor/barn, livsstil, urfolk og generell kvalitetsforbedring. Programmet har en referansegruppe og Barentssekretariatet har en database med informasjon om alle prosjekt under helsesamarbeidet. Fra norsk side er det i år disponert ca 15 millioner kroner, fordelt på 21 prosjekter.

3.4 Østersjørådet

Østersjørådet var det første regionale samarbeidsforum som ble opprettet med både vestlige land og tidligere østblokkland etter jernteppets fall. Rådet ble stiftet i København i 1992 av Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Russland, Sverige og Tyskland, samt EU-kommisjonen. Island ble medlem i 1995. Observatører er Frankrike, Italia, Storbritannia, Ukraina og USA. Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk, hvor også det nordiske samarbeid, Barentsrådet og Arktisk Råd inngår. Hovedmålsetningen for norsk deltakelse i Østersjøsamarbeidet er å styrke europeisk sikkerhet ved fortsatt integrasjon av Russland i vestlige samarbeidsfora samt å utvikle og styrke forholdet til de nye demokratier i Baltikum. Østersjørådet kan dessuten bidra til å forbedre forbindelsene mellom Russland og nabostatene, både som et forum for politisk dialog og praktisk samarbeid.

Østersjørådet fokuserer sin virksomhet på områdene demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, miljø- og energispørsmål, atomsikkerhet og bekjempelse av organisert kriminalitet. Et nytt satsingsområde er helse.

Østersjørådet består av utenriksministrene i medlemslandene og er et mellomstatlig samarbeid uten overnasjonal myndighet. Beslutningene tas ved konsensus. Iverksettelse forutsetter nasjonale beslutninger. Formannskapet veksler hvert år mellom landene. Norge hadde formannskapet i 1999/2000, etterfulgt av Tyskland. Et teknisk sekretariat i Stockholm ivaretar kontinuiteten i samarbeidet. Det løpende arbeidet i Østersjørådet koordineres av Embetskomiteen (CSO), som består av representanter fra medlemslandenes utenriksdepartementer. Under denne er det tre arbeidsgrupper:

• Arbeidsgruppen for støtte til demokratiske institusjoner (WGDI)

• Arbeidsgruppen for økonomisk samarbeid (WGEC)

• Arbeidsgruppen for atomsikkerhet og strålevern (WGNRS)

Statsministrene i Østersjøregionen har hittil møttes tre ganger. Toppmøtene er en egen prosess som utvikler seg parallelt med Østersjørådet, og til dels i samarbeid med dette. En praksis med møter hvert annet år synes å være etablert. Det forrige toppmøtet fant sted i Kolding i Danmark i april 2000 under norsk ledelse. Foruten å trekke opp politiske retningslinjer har statsministrene også tatt initiativ til praktisk samarbeid på en rekke felt, ved å nedsette Task Forces med begrenset mandat, som for eksempel arbeider med bekjempelse av organisert kriminalitet og smittsomme sykdommer.

Den nordiske samarbeidsmodellen har på mange måter vært en inspirasjon for Østersjøsamarbeidet. Det er et mål at relasjonene mellom Østersjøstatene skal forløpe på samme måte, gjennom over tid å utvikle en like naturlig og uhindret måte å løse problemer på. Østersjørådet har ikke et eget budsjett for å sette kraft bak beslutningene. I den grad man har satt i gang konkrete fellesprosjekter, har enkeltland deltatt med frivillige bidrag. I noen tilfeller, spesielt innen energisamarbeidet, har man etablert et vellykket samarbeid med Nordisk Ministerråd.

Samarbeidet i Østersjøregionen involverer et stort antall statlige myndigheter så vel som fylker, kommuner, næringsliv og folk-til-folk kontakter. Østersjørådet er således et velfungerende nettverksforum. For å møte det økende behov for koordinering av samarbeidet, og for å unngå overlapping med allerede eksisterende regionalt samarbeid, vedtok man under norsk formannskap å gjøre selve Østersjørådet til hovedkoordinator for det mellomstatlige samarbeidet, etter mønster av den nordiske samarbeidsmodellen. Norge arbeider også med utgangspunkt i Barentsmodellen (Regionrådet) for å oppnå et mer systematisk samarbeid med de regionale sammenslutningene av fylker, kommuner og byer. For å utvikle samarbeidet på sub-regionalt nivå også i Østersjøregionen, har Norge støttet et forslag om å opprette et eget regionalt fond for slikt samarbeid.

Fire av Østersjørådets medlemsland står på terskelen til EU-medlemskap. Målet er at EU-utvidelsen skal bidra til økonomisk vekst i regionen og dermed redusere velstandskløften mellom de vestlige og de østlige landene. Utvidelsen vil imidlertid ikke innebære at Østersjørådet mister sin betydning som regionalt samarbeidsforum.

En EU-utvidelse som omfatter både Polen og Litauen vil sette den russiske regionen Kaliningrad i en spesielt vanskelig situasjon som en enklave i EU. Det vil derfor være viktig å involvere Kaliningrad i grenseregionalt samarbeid og å koordinere innsatsen overfor enklaven med andre engasjerte internasjonale aktører. EUs initiativ om en nordlig dimensjon forventes å ha en slik koordinerende effekt på samarbeidet i vårt nærområde. Den nordlige dimensjon gir mulighet til å fremme norske synspunkter på utviklingen i regionen både bilateralt og gjennom Barents- og Østersjørådet. En utfordring fremover vil være å bidra med konkrete forslag for samarbeid til EUs handlingsplan.

Aktivitetene i Østersjørådet spenner over et vidt saksfelt. Et viktig aspekt er å etablere et effektivt og bedre integrert regionalt energisystem. Gjennom et regionalt samarbeid er det utarbeidet et energiarbeidsprogram med en felles strategi for en bærekraftig energiforsyning, med gass, elektrisitet, klima og energiøkonomisering som sentrale områder. Nordisk Ministerråd har finansiert opprettelsen av et energisekretariat tilknyttet Østersjørådets sekretariat i Stockholm. Man vil nå se på mulighetene for at regionen kan bli et testområde for implementering av Kyotoprotokollens fleksible mekanismer.

En av hovedmålsetningene for Norges engasjement i Østersjørådet er å etablere forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringslivet. Økt regional handel og investeringer samt større integrasjon mellom næringslivet i medlemslandene vil bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling. Handelsministrene vedtok en konkret handlingsplan i 2000 med konkrete mål og løsninger.

Et viktig bidrag til Østersjørådets hovedmålsetning om å bidra til stabilitet og demokratisk utvikling i regionen er EuroFaculty, Østersjørådets utdanningsprosjekt innen jus, økonomi og statsvitenskap. Da prosjektet er en akademisk suksess i de baltiske land, har man vedtatt å opprette et lignende konsept i Kaliningrad.

Østersjørådets kommissær for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter har vært et viktig ledd i demokratiseringsprosessen i de østlige medlemsland. Kommissæren er uavhengig og rapporterer direkte til Rådet. Han har bidratt til å sette viktige spørsmål om demokratisering og menneskerettigheter på dagsorden.

I 1996 nedsatte statsministrene en Task Force for å bekjempe organisert kriminalitet. Samarbeidet har vært meget vellykket. Mandatet ble på toppmøtet i Kolding forlenget til utgangen av 2004. Etter norsk initiativ vedtok statsministrene også å etablere en Task Force for bekjempelse av smittsomme sykdommer. Gruppen ble, under norsk ledelse, gitt i oppdrag å utarbeide en plan mot spredning av smittsomme sykdommer innen utgangen av 2000. Det er forventet at forslagene vil trekke betydelige ressurser inn i arbeidet med smittevern for regionen i de påfølgende år. Arbeidet vil koordineres i forhold til Nordisk Ministerråds helseprosjekter.

Innen rammen av Østersjørådet pågår det også samarbeid innen sivil sikkerhet, atomsikkerhet og for å bekjempe seksuell utnytting av barn. I regi av Nordisk Ministerråd er det igangsatt et utredningsprosjekt om behandling i tillegg til straff for de som er straffedømt for seksuelle overgrep mot barn. Norge og Sverige har også engasjert seg i arbeidet med å etablere et IT-nettverk for å bekjempe kommersiell seksuell utnytting av barn og medvirke til å styrke hjelpeinnsatsen for utsatte barn og unge i Østersjøregionen. I 1999 ble det holdt en ekspertkonferanse med deltakelse fra Østersjølandene om videreutvikling av dette IT-nettverket, og Norge, Sverige og Danmark har arbeidet med å utvikle nettverket faglig og teknisk. Målet er at alle Østersjølandene skal delta i dette IT-samarbeidet.

Handlingsplanen for utvidet samarbeid på det ungdomspolitiske området innen rammen av Østersjørådet er i første rekke fulgt opp av regionens frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Det er etablert et sekretariat i Kiel med bistand fra Finland, Sverige og Tyskland for å styrke dette samarbeidet, og Tyskland arrangerte en evaluerings- og oppfølgingskonferanse i juni 2000.

Alle de baltiske land har nå opprettet en likestillingsadministrasjon, og Litauen har som første land fått en likestillingslov og et likestillingsombud. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) har vært aktive som medarrangør av flere store konferanser og ved etablering av nye sentre for kvinneforskning og forskningsnettverk.

Handlingsprogrammet for den regionale versjonen av Agenda 21 (Baltic21) fokuserer på integreringen av miljøhensyn i ulike sektorer. Viktigheten av å koordinere regionale initiativ understrekes for å sikre at hele det nordlige nærområdet er dekket med en sammenhengende, samarbeidende, kvalifisert og effektiv miljøvernforvaltning. Her er det et stort potensiale for samarbeid mellom de regionale organisasjoner.

Handlingsprogrammet for Baltic 21 fokuserer på aktiviteter innen jordbruk, energi, fiskeri, skog, industri, turisme, transport og arealplanlegging. Norge vurderer samarbeidet innen energi som særlig viktig. Norge ved Miljøverndepartementet og Jordforsk har påtatt seg ansvaret for å lede arbeidet med å utvikle modellområder for bærekraftig utvikling i regionen. Norge har primært satt fokus på å bidra til utvikling av bærekraftig utvikling i Nordvest-Russland. Norge bidrar til oppfølging av Baltic 21 gjennom det bilaterale samarbeidet med Russland og Barentssamarbeidet. Samordning mellom arbeidet med bærekraftig utvikling i Østersjøregionen og Barentsregionen i forhold til de russiske områder er nødvendig. Det legges vekt på å integrere samarbeidet i Baltic 21 i EUs arbeid med den nordlige dimensjon.

Norge har observatørstatus i HELCOM, det utøvende organ for Helsingforskonvensjonen av 1992 om beskyttelse av det marine miljø i Østersjøen. Norge har bl.a. deltatt i møter på ministernivå i 1992 og 1998, og Statens forurensningstilsyn deltar jevnlig i møter på ekspertnivå. HELCOM er viktig for Norge også fordi Russland deltar som partner i et forpliktende samarbeid med de andre Østersjølandene og EU. Et annet forum er «Visions and Strategies around the Baltic Sea 2010» (VASAB 2010) som er et plansamarbeid mellom 11 land i Østersjøområdet. Norge la under sitt formannskap i VASAB fra september 1999 til september 2000 særlig vekt på å utvikle dagens visjon, strategier og handlingsplan sett i forhold til utvidelsesprosessen i EU, Østersjørådet og andre fora for samarbeid i Østersjøområdet med bl.a. Barentsregionen.

For at Østersjørådet skal forbli en livskraftig struktur også i tiden fremover må tilliten fortsatt bygges opp mellom medlemslandene, ikke bare mellom regjeringer, men også på grasrotnivå. Dette kan bare oppnås gjennom en langsiktig innsats. Et bredt nettverk av samarbeidsordninger, samhandel og gjensidig avhengighet bidrar til fred og sikkerhetspolitisk stabilitet i Nærområdene. Regjeringen vil arbeide for bedre koordinering mellom Østersjørådet, det nordiske nærområdeprogrammet og andre organisasjoner for å oppnå synergieffekter og flere konkrete resultater som betyr noe for menneskene i regionen.

3.5 Vestnorden-samarbeidet

Nordisk Atlantsamarbeid (NORA)

Det nordatlantiske samarbeidet er et samarbeid mellom Island, Færøyene, Grønland og Norge med overordnet mål å drive regionalt næringsutviklingssamarbeid mellom landene. Politikken for samarbeidet fastlegges av Nordisk Ministerråd (NMR) gjennom Nordisk embetsmannskomite for regional planlegging (NERP). NMR bevilger årlig ca. 4,7 mill DKK til komiteen. I tillegg er det overført 1.46 MDKK fra overskuddet i Vestnordenfondet i 1999.

Komiteen består av inntil 12 medlemmer - tre valgt av Grønlands Landsstyre, tre av Færøyenes Landsstyre, tre av den islandske regjering og tre av den norske regjering. Formannskapet for år 2000 er overtatt av Færøyene. I tillegg har Nordisk Ministerråds sekretariat rett til å møte som observatør.

Fra Norge deltar Samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (SAVOS), Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU) og Regionalpolitisk avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet (KRD). Lederen og en representant fra de øvrige landene utgjør et arbeidsutvalg (AU). Fra 1.1.99 overtok LU Norges plass i AU og overtok samtidig formannskapet i komitéen. Hovedsekretariatet er plassert i Torshavn. I juni 1999 arrangerte NORA en vellykket næringskonferanse i Egilstadir på Øst-Island. Dette arrangementet ble også støttet av Vestnordenfondet.

NORAs viktigste oppgave er å bevare og forsterke de regionale og næringspolitiske båndene mellom Færøyene, Grønland, Island og Norge gjennom formidling av erfaringer og kunnskap gjennom konkrete samarbeidsprosjekter mellom minst to av landene. NORA kan gi forprosjektstøtte til delfinansiering av pilotprosjekter og utviklingsprosjekter innen prioriterte næringsområder, fortrinnsvis i regi av private bedrifter, men også til offentlige institusjoner. Prioriterte områder er i dag havressurser og havmiljø, turisme, jordbruk, trafikk og kommunikasjon, samt handel og industri.

Nordsjøvisjonen - arbeidet med en koordinert og bærekraftig utvikling i Nordsjø-regionen

De 6 nordsjølandene Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia har utarbeidet en visjon for Nordsjøregionen. Arbeidet tar utgangspunkt i EUs perspektiv for romlig utvikling i Europa (European Spatial Development Perspective, ESDP) og er finansiert ved hjelp av EU-programmet Interreg IIC. Formålet har vært å skape en visjon som skal brukes som hjelpemiddel i arbeidet med å fastlegge en langsiktig kurs for det regionale samarbeidet over nasjonale grenser, og bruke regionens muligheter når det gjelder en framtidig økonomisk, sosial og miljømessig bærekraftig utvikling. Visjonen beskriver hovedtrekk ved et ønsket samfunn om ca 20 år, og inneholder også forslag til strategier og anbefalte forslag til oppfølgingsprosjekter for å nærme seg den beskrevne visjonen.

Anbefalingene i prosjektet er ikke bindende, men er tenkt å skulle fungere som:

• Inspirasjonskilde for regional og lokal planlegging rundt Nordsjøen

• Inspirasjonskilde for sektorplanlegging nasjonalt og regionalt

• Bidrag til å konkretisere European Spatial Development Perspective (ESDP)

• Bidrag til å utforme nye interregprogram (IIIB) for Nordsjøen