4 Behovene

Stortinget ba i forkant av handlingsplanen for eldreomsorgen om å få lagt fram en plan for full sykehjemsdekning med enerom for dem som ønsker det. I meldingen ble dette definert som behovet for heldøgns pleie- og omsorgstjenseter til personer med så omfattende funksjonssvikt at de har behov for tjenester på sykehjemsnivå, dvs. tilsyn og pleie hele døgnet. St.meld. nr. 50 (1996-97) peker på at de faktorene som i størst grad påvirker etterspørselen etter offentlige pleie- og omsorgstjenester er forekomsten av nedsatt funksjonsnivå i forhold til de mest grunnleggende dagliglivsfunksjoner i befolkningen, forekomst av aldersdemens, sosioøkonomiske forhold som boligstandard, inntekt, og tilgang på familie- og husholdsbasert omsorg. Ut fra en samlet vurdering basert på vitenskapelige undersøkelser og faglige anbefalinger, ble behovet for heldøgns pleie- og omsorgstjenester på landsbasis anslått til 25 pst målt i forhold til befolkningen 80 år og eldre. I dette beregningsmessige anslaget inngår behovet for heldøgns pleie- og omsorgstjenester til personer over 80 år, et anslått behov for heldøgns tjenester til eldre under 80 år, samt at det er behov for et visst antall plasser knyttet til korttidsopphold, for eksempel i forbindelse med etterbehandling etter sykehusopphold eller avlastningsopphold for pleietrengende som bor hjemme.

Anslaget ble gjort under forutsetning av godt utbygde hjemmetjenester og rimelig tilgang på tilrettelagte boliger. Det var en viss usikkerhet knyttet til dette anslaget.

Sosialkomiteen ba i forbindelse med behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 294 (1996-97) om at det ble foretatt en ny gjennomgang av behovsanslagene etter 2 års erfaringer med planen. Sosial- og helsedepartementet har, på den bakgrunn gått gjennom behovsanslagene på nytt, og også vurdert tjenestebehovet for den første perioden etter handlingsplanens utløp, dvs. for perioden 2002-2007.

Den nye behovsvurderingen tar utgangspunkt i forhold som endringer i befolkningssammensetningen, utviklingen i eldres helsetilstand, hjelpebehovet til yngre personer og endringer i oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåer. Kommunenes planer for perioden 1998-2003 er også en del av vurderingsgrunnlaget.

4.1 Befolkningsutviklingen

Aldersutviklingen er en vesentlig faktor for dimensjonering av kommunenes pleie- og omsorgstjeneste. Landet har fra slutten av 70-tallet hatt en relativ sterk vekst i antallet innbyggere over 80 år, jf.fig. 4.1, og beregninger fra SSB viser at veksten vil vedvare fram til 2007. Deretter vil tallet være nokså stabilt fram til 2020, hvor det igjen forventes en kraftig økning fram mot 2050. Antall personer 90 år og eldre fortsetter deretter å øke også i perioden etter 2007. De nye befolkningsframskrivningene fra SSB viser en mindre økning i tallet på innbyggere 80 år og eldre enn det som ble anslått i 1996, og som var lagt inn i beregningsgrunnlaget for behovsanslagene i St.meld. nr. 50 (1996-97). Dette skyldes at SSB med utgangspunkt i forventet levealder/dødelighet de siste 20 årene forventer en høyere dødelighet blant innbyggere over 80 og 90 år enn ved forrige beregning. Store fødselskull de første årene etter første verdenskrig forklarer en vesentlig del av økningen i antall innbyggere over 80 år for perioden 1996 til 2007. Lave fødselskull i mellomkrigsperioden (fram mot 2. verdenskrig) forklarer hvorfor antallet antas å gå noe ned mellom 2007 og 2020. Dette forholdet motvirkes imidlertid i noen grad av antatt lavere dødelighet for personer over 80 år. I SSBs prognoser gjøres ulike antakelser om fruktbarhet, dødlighet (antatt levealder), innenlandske flyttinger og inn- og utvandring. Viktigst i denne sammenhengen er økningen i levealderen, hvor mellomalternativet innebærer at forventet gjenstående leveår for de som fyller 80 år vil øke fra 7,9 år i 1996 til 8,5 år i 2007, dvs. med i overkant av 7 måneder (vektet gjennomsnitt for kvinner og menn). Til sammenlikning har levealder for de som er fylt 80 år økt fra 7,1 år i 1976 til 8,2 år i 1998, altså med i overkant av 13 måneder. Prognosene fram til 2050 baserer seg på at levealderen fortsetter å øke og at den vil være 9.6 år for personer som opplever å fylle 80 år.

Kilde: SSB observert og prognose MMMM-99.

SSBs mellomalternativ viser at antall innbyggere over 80 år øker med anslagsvis 20 500 fra 1996 til 2001 og med 14 500 fra 2002 til 2007.

St.meld. nr. 50 (1996-97) tok utgangspunkt i prognoser om utviklingen for befolkningen 80 år og eldre for perioden fra 1996 til 2001. De nyeste prognosene utarbeidet av SSB høsten 1999 viser at veksten i antall 80 år og eldre er lavere enn det som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 50 (1996-97). For hele handlingsplanperioden vil dette innebære et redusert behov for plasser med heldøgns pleie- og omsorgstjenester med anslagsvis 500 enheter.

Befolkningen over 90 år er erfaringsmessig den aldersgruppen som har den største andelen mottakere av pleie- og omsorgstjenester. I hht. SSBs prognoser vil denne gruppen øke med anslagsvis 3 600 fra 1996 til 2001 og med i underkant av 5 000 til 2007.

For aldersgruppen 67 til 79 år viser prognosene at antallet 67-79 år vil synke med om lag 57 000 personer fra 1996-2010, deretter vil gruppen øke betydelig.

Aldersutviklingen i den enkelte kommune viser at utfordring knyttet til økt antall eldre inntreffer på ulikt tidspunkt. Vel 30 kommuner har hatt en vekst som er minst dobbelt så sterk som gjennomsnittet (gjennomsnittlig vekst for aldersgruppen 80 år og eldre er 20 pst for perioden 1996-2007), mens vel 300 kommuner har hatt vekst opp til 40 pst. Vel 100 kommuner vil ha reell nedgang i antall eldre over 80 år, mens 50 har reell nedgang i antall eldre over 90 år i løpet av denne perioden.

4.2 Utvikling i familie- og husholdsstrukturen

Utviklingen i familie- og husholdsstrukturen antas å ha betydning for etterspørsel etter offentlige omsorgstjenester fordi bruken av omsorgstjenester øker betydelig for folk som bor alene, jf. St.meld. nr. 50 (1996-97), og fordi hovedtyngden av den private, familiebaserte omsorgen ytes av personer i husholdet, hovedsakelig ektefeller. Selv om det fortsatt er en betydelig utfordring knyttet til mange aleneboende eldre, viser nyere forskning at omfanget av innsatsen som familie og pårørende er stabil. En stadig større andel av befolkningen gir omsorg, men omfanget av omsorgen som hver enkelt yter er noe mindre enn tidligere. En undersøkelse gjennomført i 1997 (Gautun, -97) viser at samspillet mellom offentlig innsats og familie- og husholdsomsorg er viktig for å opprettholde den uformelle omsorgen. Eldre som får hjemmetjenester får mer hjelp fra sønner og døtre enn eldre som ikke får hjelp fra hjemmetjenestene.

Tidligere undersøkelser viste at andelen aleneboende i befolkningen økte fra 52 pst i 1970 til 58 pst i 1991. Videre ble andelen anslått til å øke til 61 pst i år 2000 (Brevik 1995). Familiestatistikken som gav tall for aleneboende ble avviklet fra 1997. Derfor er det ikke lenger mulig å si hvor stor andel av befolkningen over 80 år som reelt sett er aleneboende. Statistikken gir imidlertid tall for ikkegifte innbyggere. Denne viser at andelen ikkegifte 80 år og eldre har gått ned fra 73 pst i 1990 til 71.1 pst i 1999. Andelen som reelt sett er aleneboende vil antakelig være noe lavere, men pga. manglende statistikk er det vanskelig å anslå i hvor stor grad de tidligere prognosene har slått til. Utviklingen i tallet på ikkegifte vil sammen med utviklingstrekk for den uformelle omsorgen gi grunn til å anta at behovet for pleie- og omsorgstjenester som følge av redusert familieomsorg ikke vil øke dramatisk de første årene.

4.3 Utviklingen i eldres helsetilstand

Utviklingen i eldres helsetilstand vil ha stor betydning for pleie- og omsorgsbehovet i befolkningen. I St.meld. nr. 50 (1996-97) er det forutsatt en konstant dekningsgrad, dvs at behovet for pleie og omsorg øker proposjonalt med økning i levealder.

Nyere internasjonale undersøkelser indikerer imidlertid en viss bedring i eldres helsetilstand på slutten av 1980 og i løpet av 1990-årene. Dette vil igjen kunne innebære en viss bedring i funksjonsnivået, og en tilsvarende reduksjon eller forskyvning av omsorgsbehovet. De nyere internasjonale studiene er imidlertid ikke entydige, og det hersker til dels motstridende hypoteser.

I utgangspuktet gjelder tre hypoteser i den internasjonale forskningen på området:

• teorien om sammentrengt sykelighet som forutsetter at folk er friskere (uten funksjonstap) lenger, samtidig som levealderen ikke øker nevneverdig. Dette fører til redusert hjelpebehov.

• teorien om utvidet sykelighet som forutsetter at levealderen fortsatt vil kunne øke betraktelig. Medisinsk teknologi kan føre til redusert dødelighet, men til gjengjeld kunne føre til at man lever flere år med funksjonstap. Samlet vil dette medføre flere hjelpetrengende i befolkningen og økt behov for tjenester.

• teorien om utsettelse av sykelighet forutsetter at folk blir friskere (uten funksjonstap) lenger, men at levealderen øker, og at tiden med funksjonstap blir omtrent den samme. Dette innebærer et noenlunde stabilt hjelpebehov i befolkningen.

I handlingsplanen er det lagt til grunn at hjelpebehovet stiger proposjonalt med økt levealder. Dette er en noe mer pessimistisk vurdering enn i den tredje hypotesen som forutsetter konstant lengde på tidsrommet for funksjonstap.

Det har foreløpig ikke vært mulig å trekke endelige konklusjoner mht hvilke av disse teoriene som stemmer best overens med den faktiske utviklingen. Dette skyldes mangel på tilstrekkelig entydig empirisk materiale som kan bekrefte eller avkrefte teoriene. Det er mange feilkilder i materialet og undersøkelsene er vanskelige å sammenligne, bl.a. fordi man har usikre mål på dårlig helse og funksjonstap, som stort sett er basert på selvrapportering (helse- og levekårsundersøkelsene), og at det er problemer med å sammenligne, både over landegrensene og over tid, pga. ulike/endrede spørsmål, nye metoder for datainnsamling og ulik toleranse for sykdom/funksjonstap i ulike kohorter (aldersgrupper). Hvorvidt økende levealder er en følge av, eller medfører bedre helse blant eldre vil bl.a. være avhengig av om folk lever lenger med kroniske lidelser som medfører et omsorgsbehov, eller om forebyggende tiltak, nye behandlingsformer, m.v.

Selv om det heftet stor usikkerhet ved de ulike undersøkelsene gir den internasjonale forskningen likevel indikasjoner på en bedring i eldres helsetilstand på 80- og 90-tallet, som igjen vil kunne medføre at behovet for pleie- og omsorgstjenester reduseres noe.

Bortsett fra Tor Inge Romørens Larviksundersøkelse (jf. omtale i St.meld. nr. 50 (1996-97)), er det gjort relativt få studier av utviklingen av eldres helsetilstand og konsekvensene for pleie- og omsorgsbehovet i Norge. En rapport fra SSB basert på helse- og levekårsundersøkelsene i perioden 1985-95 viser at andelen eldre over 67 år som rapporterte nedsatt funksjonsevne i perioden 1985 til 1995 gikk ned, mens andelen hjelpetrengende blant eldre 80 år og over var stabil/hadde en svak økning. En svakhet ved dette tallmaterialet er at det har vært endringer i registreringspraksis over tid, slik at tallene ikke uten videre er sammenliknbare, og tallene må derfor tolkes med svært stor forsiktighet. En annen svakhet er at de mest hjelpetrengende eldre, de som bor i institusjon, ikke er med i undersøkelsene.

I Sverige har man også hatt en gjennomgang av denne problemstillingen. I den svenske langtidsutredningen konkluderer man (etter gjennomgang av internasjonal litteratur og svenske tall) med at den mest sannsynlige utvikling blir:

• Flere år uten funksjonstap

• Fortsatt reduksjon i dødelighet, men i mindre grad blant de eldste.

Man mener at dette vil kunne innebære at behovet for pleie- og omsorgstjenester blir mindre enn en ren befolkningsframskrivning ville tilsi.

Med tanke på de store utfordringene samfunnet står overfor i årene fra 2020 og utover, vil det være viktig å kunne si noe mer sikkert om utviklingen i helsetilstanden til norske eldre, og hvordan dette slår ut i forhold til tjenestebehovet. Sosial- og helsedepartementet og Finansdepartementet satt i gang et prosjekt i samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Statistisk sentralbyrå der målet er å få en bedre oversikt over utviklingstrekk i Norge, sammenliknet med andre land.

4.4 Spesielle grupper tjenestemottakere

Pleie- og omsorgstjenestene har ansvaret for å dekke behovet for pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven for alle innbyggere i kommunene. Uansett utviklingen i eldres helsetilstand vil det fortsatt være en betydelig utfordring knyttet til et økende antall aldersdemente. Anslag viser at det er mellom 55-60 000 aldersdemente i Norge i dag (Engedal og Haugen -96). Dette er en gruppe brukere som har et omfattende tjenestebehov, og som vil ha behov for et særlig tilrettelagt tilbud (jf. drøfting i St.meld. nr. 28 (1999-2000). I tillegg skal tjenester til unge funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, mennesker med psykiske lidelser, m.v. omfattes av tjenesteapparatet. Som nevnt foran, var hensynet til disse gruppene også regnet inn i dekningsgraden på 25 pst målt i forhold til antall eldre over 80 år. Det er vanskelig å gi gode prognoser for tjenestebehovet til yngre aldersgrupper, da det ikke er gjort systematiske undersøkelser av dette. I opptrappingsplanen for psykisk helse er behover for tjenester knyttet opp til mennesker med psykiske lidelser beregnet til 3 400 boliger og tilsvarende antall årsverk i hjemmetjenestene fram til 2006.

For yngre psykisk utviklingshemmede har vi imidlertid bedre oversikt over behov. I Sosial- og helsedepartementets rapporter fra kommunene om status for kommunenes arbeid med oppbyggingen av tjenestetilbudet til psykisk utviklingshemmede går det fram at det pr. 01.01.99 var 2 400 utviklingshemmede under 21 år som bodde i foreldrehjem eller hos andre pårørende. De fleste av disse har behov for annet botilbud.

Det var på samme tid i alt vel 7 800 utviklingshemmede som bodde hos foreldre eller andre pårørende. I 1998 var det i underkant av 400 som flyttet. Utflyttingen i 1997 og 1998 har vært lavere enn kommunenes planer fra året før skulle indikere. Det var beregnet at de som ble planlagt utflyttet i 1998 fra foreldrehjem i gjennomsnitt trengte 59 timer med hjelpetjenester pr. uke. Det er grunn til å regne med at kommunene vil ha behov for boliger og tjenester til denne målgruppen minst dette nivået hvert år framover.

Fra 1996 har kommunene fått et øremerket til skudd for hver utflytting av yngre fysisk funksjonshemmede som har hatt varig opphold i aldersinstitusjon. Tilskuddet vil etter planen bli avviklet i løpet av 2002. Det er da viktig å legge til rette for at kommunene i årene framover kan etablere individuelle bo- og tjenestetilbud til yngre funksjonshemmede slik at det ikke skjer en ny utvikling med varig opphold i aldersinstitusjoner for nye unge funksjonshemmede.

4.5 Oppgaver fra spesialisthelsetjenestene til kommunen

Oppgavefordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunenes helse- og sosialtjeneste de siste femten årene har medført større oppgaver for kommunene. Til grunn for behovsanslagene i St.meld. nr. 50 (1996-97) ligger en forutsetning om økte oppgaver for kommunene knyttet til en viss reduksjon i liggetid ved sykehusene.

Økt antall innleggelser i sykehus kombinert med redusert liggetid antas å føre til økt press på de kommunale pleie- og omsorgstjenestene og spesielt behovet for plasser i sykehjem lokalt i pasientens hjemkommune. Tilsvarende kan utviklingen med økt poliklinisk behandling føre til økt press på pleie- og omsorgstjenestene i kommunene, både institusjonsplasser og hjemmetjenester (jf. St.meld. nr. 24 (1996-97)).

Antall sykehusopphold for den eldre befolkningen har økt kraftig på nittitallet, både fordi antallet eldre over 80 år øker og fordi de eldre bruker sykehusene i langt større omfang enn tidligere (jf. div. Samdatarapporter). Den kraftigste veksten er for gruppen 80 år og eldre, hvor veksten i antall sykehusopphold var på drøye 8 prosent fra 1992 til 1997. Økning i gjennomsnittlig antall opphold pr. pasient er også mest markert for den eldre delen av befolkningen. Aktivitetsveksten har i hovedsak kommet som øyeblikkelig hjelp, i første rekke for pasienter i medisinske avdelinger. Gjennomsnittlig liggetid har gått ned fra 1995 til 1999, og reduksjonen er sterkest for de eldste aldersgruppene.

Sintef-Unimed, NIS (Halsteinli 1996) har foretatt en analyse av sammenhengen mellom kapasitet innenfor institusjonsbasert omsorg og eldres forbruk av sykehustjenester i Oslo og Akershus. Resultatene viser at innleggelsespraksis ved sykehusene i en viss grad påvirkes av institusjonskapasiteten i kommunen. Ifølge rapporten er det er også mye uforklart variasjon i forbruket av sykehustjenester blant den eldre del av befolkningen, og at organisatoriske forhold og samarbeidsrelasjoner mellom første- og andrelinjetjenesten har betydning for eldres sykehusforbruk.

Statens helsetilsyn v/Nasjonalt geriatriprogram gjennomførte i oktober 1998 en kartlegging av alle pasienter på 75 år og over som var innlagt i indremedisinsk avdeling i landets somatiske sykehus på en bestemt dag. (Utredningsserien nr. 7 (1999)). I denne kartleggingen var 42 pst av alle pasienter innlagt i landets indremedisinske avdelinger 75 år og over. 17 pst av pasientene var meldt utskrivingsklare eller ferdigbehandlet. 22 pst ventet på sykehjemsplass og 29 pst ventet på sykehjemsplass eller hjemmetjenester i kommunen. 21 pst hadde fått sykehusoppholdet forlenget p.g.a. manglende tilbud i kommunen. I alt 37 pst ventet enten på utskriving, på rehabilitering eller var i livets sluttfase.

Høringsuttalelsene til rapporten om sykehjemmenes funksjon viser at mange kommuner opplever at oppgavene knyttet til ferdigbehandlede pasienter har økt i løpet av nittitallet.

Reduksjonen i antall liggedager pr innleggelse er delvis gjort mulig ved at kommunen overtar ansvaret for pasienten tidligere enn før. Dette har krevd økt ressursinnsats fra kommunene. En ytterligere reduksjon i antall liggedager forutsetter at kommunene har kapasitet til å ta hånd om utskrivingsklare pasienter, enten ved innleggelse i sykehjem eller ved bruk av hjemmetjenester.

4.6 Kommunenes planer og tolking av disse

Sosialkomiteen ba i sin merknad om at en ny vurdering av behovsanslagene også måtte ses i lys av kommunenes planer og fylkesmennene og fylkeslegenes vurdering av disse. Sosial- og helsedepartementet har på bakgrunn av bl.a. fylkeskommunene og fylkeslegenes rapporter og vurderinger foretatt en gjennomgang av kommunenes planer for perioden 1998-2001. Disse viser, som tidligere nevnt, at det planlegges vel 26 000 omsorgsboliger/sykehjemsplasser, og 11 500 årsverk. I tillegg planlegger kommunene 12 500 omsorgsboliger/sykehjemsplasser og 2 000 årsverk for 2002 og 2003.

Dette viser at det er et rimelig samsvar mellom de vedtatte måltallene og kommunenes planer når det gjelder årsverk, men at kommunene ser behov for noe styrking av årsverksinnsatsen også de første årene etter handlingsplanens utløp.

For investeringene er det en betydelig forskjell mellom kommunenes planer og de vedtatte måltallene. Dette kan skyldes flere forhold. En forklaring er at kommunene har innarbeidet planlagte boliger til mennesker med psykiske lidelser som en del av opptrappingsplanen. (Opptrappingsplanens måltall er 3 400 omsorgsboliger og 3 400 årsverk). Andre forklaringsfaktor er at kommunene planlegger for en lengre tidsperiode enn det handlingsplanen er vedtatt for, (befolkningsutviklingen viser at det er en økning i tallet på innbyggere 80 år og eldre fram til 2007), og at det fortsatt er et behov for å skifte ut gammel og uhensiktsmessig bygningsmasse.

Kommunenes planer viser at det planlegges en langt større kapasitetsøkning enn det den vedtatte handlingsplanen gir rom for. Regjeringen vil anta at dette i noen grad er uttrykk for at man ønsker å møte behovet for heldøgns pleie- og omsorgstjenester etter at nåværende handlingsplan er avsluttet i 2001. Men i tillegg er det rimelig å anta at kommunene bl.a. pga. de relativt gunstige finansieringsordningene (jf. omtale i kap.5) ønsker å bygge flere tilrettelagt omsorgsboliger enn det som isolert sett kan begrunnes ut fra et pleie- og omsorgsbehov de nærmeste årene. Denne antakelsen støttes ved at en stor andel av den planlagte kapasitetsutvidelsen skjer i form av omsorgsboliger, uten at dette gjenspeiles i en tilsvarende økning i årsverksinnsatsen. Regjeringen vil vise til at handlingsplanens målsetting er å styrke kommunenes pleie- og omsorgstjeneste, og at det er viktig at det er et samsvar mellom investerings- og driftssiden. Dette har til nå vært ivaretatt gjennom fylkesmennene og fylkeslegenes oppfølging av kommunenes planer. Uten et slikt samsvar vil satsingen kunne stå fare for å bli en boligreform uten et reelt driftsinnhold. I såfall vil dette være en uheldig utvikling.

Forholdet mellom investeringer og drift vil derfor måtte være en viktig faktor i vurderingen av tjenestebehovet framover.

4.7 Ny vurdering av behovene framover

Sosial- og helsedepartementet har på bakgrunn av ovennevnte forhold foretatt en ny samlet vurdering av behovene for pleie- og omsorgstjenester innenfor den vedtatte planperioden, og har også foretatt en vurdering av behovet for tjenester for perioden 2002-2007.

De nye befolkningsframskrivningene fra SSB viser at økningen i antall personer 80 år og eldre er noe lavere enn det som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 50 (1996-97) og at veksten i neste periode er lavere enn i den perioden vi nå er inne i. I tillegg kommer en reduksjon av tallet på personer i aldersgruppen 67-79 år, at nyere forskning tyder på at eldres helsetilstand blir noe bedre, og at det har kommet en egen satsing i forhold til mennesker med psykiske lidelser i kommunene. På den andre siden finner en at det er store utfordringer knyttet til forholdet til spesialisthelsetjenesten og til tjenestebehovet til spesielle grupper som aldersdemente, unge fysisk funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede. Av den grunn mener regjeringen at den beregnede dekningsgraden for heldøgns pleie- og omsorgstjenester på 25 pst vil kunne være holdbar i forhold til å anslå tjenestebehovet framover. Utviklingen i eldres helsetilstand kan imidlertid vise seg å være positiv framover, slik at dette anslaget kan ligge noe høyt i forhold til det reelle behovet. Regjeringen har på ovennevnte grunnlag ikke funnet at det er holdepunkter for å måtte foreta vesentlige justeringer i forhold til vedtatt handlingsplan.

Når det gjelder tjenestebehov for perioden 2002 til 2007, fram til veksten i tallet på personer 80 år og eldre flater ut, er det indikasjoner på en bedring i eldres helsetilstand, nedgang i aldersgruppen 67-79 år, og en stabilitet i den uformelle, husholdsbaserte omsorgen. Dette gir grunn til en viss optimisme mht. utviklingen i tjenestebehovet framover. Likevel er det fortsatt for stor usikkerhet knyttet til denne utviklingen til at man kan si noe om hvor en evt. dekningsgrad for heldøgns pleie- og omsorgstjenester bør ligge i årene framover.

Regjeringen legger også til grunn på bakgrunn av de kommunale planene, at det fortsatt vil være et udekket behov for tilrettelagte boliger og utskifting av gammel bygningsmasse. På bakgrunn av erfaringene så langt, jf. omtale kap.3, er det grunn til å anta at dette tallet er en del lavere enn det de kommunale planene gir uttrykk for.

Med forbehold om den usikkerhet knyttet til utviklingen i eldres helsetilstand, endringer i ansvarsforholdet mellom forvaltningsnivåene, behovet til yngre brukergrupper, m.v. mener Regjeringen at det illustrasjonsmessig anslås et behov for 5 500 nye sykehjemsplasser og 5 000 nye årsverk i perioden fram mot 2007. Regjeringen vil vise til det arbeid som nå er satt i gang med å vurdere utviklingen i eldres helsetilstand, og vil komme tilbake til en vurdering av det framtidige tjenestebehovet i forbindelse med de årlige budsjettframlegg.