2 Forskningsvilkår og planlagt vekst

2.1 Bakgrunn og utfordring

I følge NIFUs undersøkelse av forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høyskoler 1vurderer 43 prosent av fast vitenskapelig personale (ved disse institusjonene) sine forskningsmuligheter som relativt dårlige eller dårlige. Bare 28 prosent oppgav at forskningsvilkårene er gode eller relativt gode, mens 29 prosent mente at de er tilfredsstillende. Mangel på sammenhengende tid til å utføre forskning oppgis som det største problemet av over halvparten av forskerne, mens en tredjedel opplever store problemer med tilgangen på forskningsmidler. Mangel på teknisk assistanse og unødige administrasjonsoppgaver er også noe som relativt mange (en fjerdedel) oppgir medfører store problemer for forskningen.

Ikke overraskende er det klare forskjeller mellom fagområdene. Tilgang til forskningsmidler, vitenskapelig utstyr og teknisk assistanse vurderes i større grad som et problem i naturvitenskap, medisin, teknologi og landbruksfag enn i humaniora og samfunnsvitenskap. Biblioteksforhold vurderes som et større problem i humaniora enn i de øvrige fagområdene.

Disse egenvurderingene blant forskerne får støtte i flere av evalueringene og undersøkelsene om norsk forskning de siste årene, blant annet:

• I evalueringen av Norges forskningsråd pekes det på at Norge publiserer færrest vitenskapelige artikler per innbygger i Skandinavia, og at Norge som eneste skandinaviske land ligger under verdensgjennomsnittet i antall siteringer per artikkel (et kvalitetsmål). 2

• Norges forskningsråd fikk utført internasjonale evalueringer av flere naturvitenskapelige fagområder på slutten av nittitallet. Hovedkonklusjonen er ujevn kvalitet og et stort behov for kvalitetsheving i deler av norsk naturvitenskapelig forskning. 3

• NIFU har dokumentert at veksten i vitenskapelig personale siden syttitallet på ingen måte har vært fulgt opp med en tilsvarende vekst i midler til vitenskapelig utstyr. 4

• NIFU har vurdert forskningsvilkårene i norsk medisinsk forskning, og konkluderer med at det er et stort behov for nytt forskningsutstyr og økte forskningsmidler. 5En av konklusjonene som går igjen i flere av undersøkelsene, er at norske forskere har relativt liten tilgang til teknikere og personale som kan bidra til administrasjon av forskningen. Et annet fellestrekk i undersøkelsene er at den store veksten i personalressurser i norsk forskning siden syttitallet ikke kan sies å ha vært fulgt opp med en tilsvarende vekst i midler til å drive forskning.

Evalueringen av Norges forskningsråd påpeker at mange institusjoner i universitets- og høyskolesektoren er i en budsjettmessig ugunstig situasjon hvor en uforsvarlig stor andel av utgiftene er bundet opp i lønn og sosiale kostnader. For noen institusjoner utgjør denne andelen over 70 prosent, noe som gir svært lite handlingsrom for strategiske omstillinger og satsinger.

Et forhold som har en positiv effekt på forskningsvilkårene er at universitetene og noen av høyskolene praktiserer ordninger med forskningstermin. Dette innebærer at det vitenskapelige personalet, med en viss periodisitet får mulighet til lengre perioder, ofte et helt år, med sammenhengende tid til forskning og kompetanseutvikling.

2.2 Departementets vurdering

2.2.1 Planlagt forskningsvekst og kvalitetsheving

Det er en hovedmålsetting at den planlagte veksten i offentlige forskningsbevilgninger skal føre til en betydelig kvalitetsheving av norsk forskning. Kvalitet er et mål i seg selv, og først når tilstrekkelige ressurser er satt inn på å bedre rammevilkårene til eksisterende norsk forskning, vil det være forsvarlig å utvide forskningen med ny aktivitet og nytt personale.

Mye tyder på at kvalitet og kvantitet henger nøye sammen, og en økning i kvaliteten vil også kunne bidra til økt kvantitet, blant annet ved at norsk forskning vil bli mer attraktiv for utenlandske samarbeidspartnere og finansieringskilder. Bedre rammebetingelser og økt kvalitet i offentlig finansiert forskning vil også bedre rekrutteringen ved at en undervisnings- og forskerkarriere i universitets- og høyskolesektoren vil fremstå som mer attraktiv.

Kvalitet i forskning er avhengig av en rekke forhold, blant annet:

• kvaliteten på forskerne (talent, utdanning, motivasjon)

• kvaliteten på rekrutteringsgrunnlaget (doktorandene o.a.)

• et stimulerende fagmiljø under dyktig faglig ledelse

• tilstrekkelige midler for å utføre forskning av høy kvalitet

• adekvat og profesjonell teknisk-administrativ assistanse

• adekvat og moderne vitenskapelig utstyr

• internasjonalt samarbeid

• arbeidsbetingelser og velferdsordninger som muliggjør konsentrasjon om forskningsoppgavene

På mange fagområder vil større vektlegging av forskningsmidler og vitenskapelig utstyr kunne styrke både forskningens kvalitet og produktiviteten til forskningsmiljøene, ved at de blir bedre i stand til å utføre krevende forskning som til nå har vært for kostbar å iverksette.

Antall FoU-årsverk utført av teknisk-adminstrativt personale, sett i forhold til antall årsverk utført av vitenskapelig personale, er lavere i Norge enn i andre land. 6

På denne bakgrunn mener departementet at man bør tilstrebe en noe mer variert tilsettingspolitikk som i sterkere grad enn i dag vektlegger teknisk-administrativt personale i forskningen der dette er aktuelt. Dette gjelder spesielt i de eksperimentelle fagene der slikt personale er nødvendig for å drive omfattende prosjekter, men det er også aktuelt i ikke-eksperimentell forskning med utstrakt bruk av datainnsamling og behandling.

Betydningen av et godt rekrutteringsgrunnlag av høyt kvalifiserte doktorander drøftes i forbindelse med rekrutteringssituasjonen i kapittel 6.

2.2.2 Forskning i universitets- og høyskolesektoren

Gjennom Stortingets behandling av den siste forskningsmeldingen, St.meld. nr. 39 (1998-1999), og i regjeringens Sem-erklæring, går det fram at en større del av veksten i offentlige forskningsbevilgninger skal gå til universiteter og høyskoler. Den planlagte veksten ved universiteter og høyskoler kan for eksempel disponeres til følgende områder:

• vitenskapelig personale

• rekrutteringspersonale (doktorstipendiater)

• teknisk-administrativt personale

• forskningsmidler, inkludert bibliotek og nettverksressurser

• utstyrsinvesteringer

• investering i bygg og anlegg

• bidrag til finansiering av internasjonalt forskningssamarbeid

Balansen mellom disse elementene vil blant annet avhenge av hvilket fagområde det satses på, for eksempel naturvitenskap eller humaniora.

Det er bekymringsfullt at over 40 prosent av det faste vitenskapelige personalet i universitets- og høyskolesektoren vurderer sine forskningsmuligheter som relativt dårlige. Selv om dette er basert på personalets selvevaluering, kan det tyde på at en del av forskningen i universitets- og høyskolesektoren blir utført under forhold som ikke er slik at de fremmer høy kvalitet. Dette er i så fall dårlig utnyttelse av forskningens største kapital, den menneskelige.

Departementet mener at bedre forskningsbetingelser for det eksisterende vitenskapelige personalet i sektoren vil føre til økt forskningsaktivitet og styrking av forskningens kvalitet. Dette tilsier at den planlagte veksten i forskningsbevilgningene også må disponeres til å bedre forskningsbetingelsene til det eksisterende personalet. Videre må rekruttering av nytt personale til forskning dimensjoneres på en slik måte at institusjonene står igjen med et økonomisk handlingsrom til å ivareta også de nye forskernes betingelser slik at også de kan utføre forskning av høy kvalitet.

Å ivareta disse forholdene fordrer en offensiv og strategisk personalpolitikk (jf. kapittel 4) hvor hver person som tilsettes i en undervisnings- og forskerstilling også gis arbeidsvilkår som muliggjør forskning av høyest mulig kvalitet. Med den planlagte vekst i forskningsbevilgningene er det svært viktig at institusjonene er seg bevisst disse forholdene når behovet for utvidelse av forskningspersonalet blir vurdert.

For at institusjonene i universitets- og høyskolesektoren skal kunne oppnå en kvalitetsheving i forskningen, forventer departementet at de i forbindelse med den planlagte forskningsveksten vektlegger prioritering av gode forskningsvilkår i sine budsjetter slik at den planlagte veksten fører til at en større andel av budsjettene blir disponert som forskningsmidler. Dette gjelder ikke bare for de eksperimentelle fagene, men også på fagområder som humaniora, der økt prioritering av forskningsvilkårene kan bidra til en styrking av bibliotekene og således legge bedre til rette for forskning i dette fagfeltet. I forbindelse med den planlagte veksten i forskningsbevilgningene bør institusjonene også vurdere om de i sine interne budsjettfordelingsmodeller kan avsette årlige driftsbevilgninger til de enkelte forskningsmiljøene.

Et viktig element i en attraktiv vitenskapelig karriere er gode muligheter til egen faglig utvikling, deriblant mulighet til å kunne delta på faglige kurs og tilgang til relevant faglitteratur. Viktig er det også å kunne reise på internasjonale vitenskapelige kongresser, eller oppholde seg hos internasjonale samarbeidspartnere i kortere perioder for å utveksle erfaringer. Større anledning til faglig egenutvikling er en del av målsettingen med økt vektlegging av forskningsmidler i institusjonenes budsjetter.

NIFUs undersøkelse av forskningsvilkårene ved universiteter og vitenskapelige høyskoler (jf. 2.1, over) viser at det vitenskapelige personalet bruker 17 prosent av sin tid til administrasjon. Mye av dette er forskningsadministrasjon av faglig karakter som er nødvendig for å kunne drive omfattende forskningsprosjekter fremover, deriblant oppsetting og ferdigstilling av søknader om forskningsmidler og tilsvarende rapportering og oppfølging, planlegging og gjennomføring av faglige seminarer, besøk av utenlandske forskere, osv. Departementet mener at det i mange tilfeller vil være mer hensiktsmessig bruk av tidsressursene om forskerne fikk bistand fra teknisk-administrativt personale til å løse den slags oppgaver. Slike forskningsadministrative stillinger direkte tilknyttet de enkelte forskningsmiljøne (og ikke som del av fakultetenes/avdelingenes sentraladministrasjoner) er etter hvert blitt vanlig internasjonalt. I forskningsgrupper med omfattende og ressurskrevende prosjekter kan slik arbeidsdeling bidra til mer produktive og kvalitativt bedre forskningsmiljøer.

NIFUs undersøkelse (jf. 2.1, over) viser også at over halvparten av personalet opplever at de har for lite sammenhengende tid til forskning. Ved de institusjonene som praktiserer ordning med forskningstermin, vil den reelle tilgangen på sammenhengende tid til forskning være betraktelig bedre for de av personalet som omfattes av ordningen. Institusjonene oppfordres til å bruke slike ordninger aktivt og strategisk i sine personal- og forskningspolitiske satsinger.

Den planlagte veksten i offentlige forskningsbevilgninger vil gi budsjettmessig handlingsrom til de endringer som her er foreslått. Departementet vil følge institusjonenes tilrettelegging av forskningsvilkårene nøye, og vil vurdere den fra år til år, blant annet i forbindelse med tildeling av strategiske forskningsmidler etter nytt finansieringssystem.

2.3 Departementets tilrådinger

• Målet for den planlagte forskningsveksten må være å skape best mulige rammevilkår for forskning av høy kvalitet, enten den utføres av eksisterende eller nytt personale.

• Departementet forventer at institusjonene i universitets- og høyskolesektoren disponerer den planlagte forskningsveksten slik at den bedrer vilkårene for eksisterende forskning. F ørst når tilstrekkelige ressurser er satt inn på å bedre rammevilkårene til eksisterende norsk forskning, vil det være forsvarlig å utvide norsk forskning med ny aktivitet og nye undervisnings- og forskerstillinger. Dette innebærer at rekruttering av nytt personale blir dimensjonert på en slik måte at institusjonene står igjen med økonomisk handlingsrom til å ivareta gode forskningsvilkår for alle sine forskere.

• Departementet forventer at institusjonene legger til rette for at det vitenskapelige personalet kan ha sammenhengende tid både til undervisning og særlig forskning. Økt bruk av forskningsadministrative stillinger direkte tilknyttet forskningsmiljøene er et mulig virkemiddel, og strategisk bruk av forskningstermin er et annet virkemiddel for å oppnå dette.