5 Forskerutdanning

5.1 Bakgrunn og utfordring

5.1.1 Evaluering av norsk forskerutdanning

I 1993 ble det etter initiativ fra Det norske universitetsråd (i dag en del av Universitets- og høgskolerådet) innført et felles nasjonalt reglement for organiserte doktorgradsstudier. Dette markerte slutten på en reformprosess som hadde tatt mer enn tyve år. Reformen medførte at den gamle dr.philos.-graden, tildelt på bakgrunn av en ambisiøs doktoravhandling, ble supplert med nye doktorgrader med et nytt innhold.

De nye doktorgradene skulle tildeles på bakgrunn av deltakelse i en organisert forskerutdanning som skulle sikre faglig bredde, og en doktoravhandling som var ment å utgjøre forskerens «svennestykke» isteden for et ambisiøst mesterstykke. Normert tid for den organiserte forskerutdanningen ble satt til tre årsverk til formell opplæring og avhandling.

De to vanligste tilsettingsforholdene for doktorstudentene har vært enten treårige stipendiatstillinger med 100 prosent avhandlingsarbeid/opplæring, eller fireårige med 75 prosent avhandlingsarbeid/opplæring og 25 prosent undervisning.

Nylig er den norske forskerutdanningen blitt evaluert av et nordisk ekspertpanel på initiativ fra Universitets- og høgskolerådet i samarbeid med Norges forskningsråd og departementet. Evalueringens hovedfunn og evalueringspanelets tilrådinger kan summeres som følger. 1

Hovedfunn

• Norge utdanner færre doktorer innen de fleste fagområder enn de andre nordiske land.

• Kvaliteten på norske doktoravhandlinger er høy internasjonalt.

• Gjennomsnittsalder ved tildeling av doktorgraden er over 41 år i de fleste fagområdene. Naturfag og teknologi skiller seg ut med gjennomsnittsalder på 33 år, mens økonomifag er i en mellomstilling.

• En fjerdedel av de som påbegynner forskerutdanning kan ikke forventes å fullføre.

• Årsakene til høy alder ved tildeling av doktorgrad finnes gjennom hele løpet fra og med høyere utdanning til doktorgrad, og de viktigste er:

  • Lang høyere grads utdanning og relativt store overskridelser av normert tid.

  • Lang overgangsfase fra avsluttet høyere grad til opptak på forskerutdanning (gjennomsnittlig 5 år, men store forskjeller mellom fagområder).

  • Til dels store overskridelser av normert tid for forskerutdanningen (etter 6,5 år har bare 35-50 prosent av doktorgradsstudentene fullført).

  • På noen fagområder henger dr.philos.-tradisjonen med svært omfattende avhandlinger igjen, og dette bidrar til overskridelsene av normert tid.

  • Lang bedømmelsestid fra innlevering av ferdig avhandling (gjennomsnitt 7 måneder, men store forskjeller mellom fagområder).

Evalueringspanelets tilrådinger

• Norge må investere flere ressurser i forskerutdanningen med det mål at det blir tildelt langt flere doktorgrader hvert år.

• Norsk forskerutdanning må gjennomgå en kulturendring der utdanningen integreres i et helhetlig høyere utdanningsløp og i større grad tilknyttes stimulerende forskningsmiljøer med flere samarbeidende forskere og doktorgradsstudenter.

• Tiltak for bedre gjennomstrømning og lavere gjennomsnittsalder ved tildeling av doktorgraden:

  • Doktorgradsstudiet må påbegynnes tidligere og som en integrert del av høyere utdanning. Det må utvikles en fleksibel overgang fra mastergrad til ph.d.

  • Institusjonene må ha flere stipendiatstillinger enn i dag for å muliggjøre en mer dynamisk overgang til forskerutdanning.

  • Doktorgradsstudiet må utvides til fire år for samtlige studenter, inkludert et halvårig opplæringsprogram i undervisning og vitenskapelig formidling med praksisdel.

  • Avhandlingenes omfang må reduseres til et normalt internasjonalt nivå på de fagområder hvor dr.philos.-tradisjonen henger igjen.

  • Veiledningen av forskerstudentene bør får økt oppmerksomhet, og forskningsmiljøene bør utvikle bedre rutiner for å følge fremdriften til den enkelte student.

  • Norge må utvikle forskerskoler, dvs. relativt store forskningsmiljøer med mange doktorstudenter og veiledere som kan sette standard for god forskerutdanning.

Tilrådingen om å øke normert tid for all forskerutdanning til fire år er av panelet begrunnet med at gjennomføring av både formell opplæringsdel og avhandlingsarbeid på tre år er urealistisk selv under gode forhold, og bare gjennomførbart dersom forskerutdanningen skulle tilføres store ressurser til veiledning. Panelets forslag har også bakgrunn i en erkjennelse av at brorparten av avhandlingsarbeidet ofte blir utført i det tredje og fjerde året av stipendiatperioden, noe som har sammenheng med forskningens uforutsigbare karakter og stipendiatenes modning.

5.1.2 Doktorgradsstipendiatenes rammevilkår

Forskningsvilkår

Som beskrevet i kapittel 2, er det grunn til å mene at dagens forskningsvilkår i universitets- og høyskolesektoren på mange fagområder ikke gir et godt grunnlag for å utføre forskning av høyeste kvalitet. Dette kan også påvirke kvaliteten på forskerutdanningen i negativ retning.

Tidlig på nittitallet ble det opprettet et rekrutteringsstipendprogram for nyopprettelse av doktorstipendiatstillinger ved institusjonene. Samlet finansierer departementet i overkant av 1000 stillinger som et resultat av dette programmet. Nye rekrutteringsstillinger bevilget over statsbudsjettet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2001, og senere, er finansiert med en høyere sats enn tidligere. De nye satsene inkluderer lønn og sosiale utgifter, driftsutgifter, arealkostnader og utgifter til kontor og administrasjon.

Stipendiatenes arbeid er en viktig del av forskningen ved institusjonene, i tillegg til at dette er en avgjørende forutsetning for fremtidig vedlikehold og videreutvikling av fagområdene. Det er institusjonenes ansvar å prioritere driftsmidler og sikre øvrige arbeidsvilkår som legger til rette for at stipendiatene får gode forutsetninger for å utføre forskning av høy kvalitet.

Endrede tilsettingsforhold

Tidligere hadde doktorgradsstipendiater status som studenter og hadde for eksempel ikke rett til arbeidsledighetstrygd ved avsluttet utdanning, men fra og med 2001 er stipendiatene å betrakte som arbeidstakere med fulle rettigheter. Dette skiller seg ut i internasjonal sammenheng, hvor stipendiater i de fleste land har studentstatus og sjelden har anledning til å opparbeide seg arbeidstakerrettigheter.

Doktorstipendiater er åremålstilsatte for perioder på tre eller fire år, avhengig av finansieringskilde og arbeidsoppgaver ved institusjonen. Tilsettingstiden som stipendiat kan som hovedregel ikke avbrytes. Unntatt er permisjoner med hjemmel i lov eller hovedtariffavtalen og hovedavtalen for statsansatte. Dette gjelder i første rekke syke-, svangerskaps-, omsorgs- og velferdspermisjoner. Etter endt permisjon fortsetter tilsettingen ut tilsettingsperioden. Hvis tidsperioden for tilsetting har utløpt, og det er nødvendig for å fullføre forskerutdanningen, kan det som følge av de nevnte permisjoner inngås tilleggsavtale med institusjonen om forlengelse for en kortere tidsperiode. Stipendiatene har imidlertid ingen automatisk rett til å få forlenget åremålsperioden for stipendiattilsettingen. Dette er overlatt til den enkelte institusjon å gi nærmere retningslinjer om.

Tidligere hadde doktorgradsstipendiater rett til rentefritak under utdanningen på lån de måtte ha i Statens lånekasse for utdanning. Denne ordningen ble avskaffet i 1996 og medførte for mange doktorgrasstipendiater et økonomisk tap. Innenfor fag hvor det har vært spesielle rekrutteringsproblemer til stipendiatstillinger har institusjonene prioritert å heve lønnsnivået.

Det har vært hevdet at overgangen til arbeidstakerstatus har medført en forverring av stipendiatenes økonomi. Blant annet medførte tap av studentstatus at stipendiatene ikke lenger er medlemmer i studentsamskipnadene og derfor ikke kan benytte seg av samskipnadenes bolig- og velferdstilbud. Det har også vært hevdet at ettersom stipendiatene ikke lenger kan benytte seg av studentbilletter til flyreiser i forbindelse med forskningskonferanser i utlandet, så er deres muligheter til å delta i slike faglige aktiviteter blitt svekket.

5.2 Departementets vurdering

5.2.1 Forskerutdanning

Omfang

Departementet deler evalueringspanelets oppfatning av at det hvert år må utdannes flere personer med doktorgrad enn hva som er tilfellet i dag. I prinsippet kan dette problemet løses ved å øke antall offentlig og privat finansierte doktorstipendiatstillinger i sektoren, eller ved å bedre gjennomstrømning og fullføringsgrad til de stipendiatene som i dag finnes i sektoren. Det er departementets klare oppfatning at oppgaven er så omfattende at den krever en kombinasjon av begge disse virkemidlene.

I kapittel 6 vil departementet, på bakgrunn av en vurdering av rekrutteringssituasjonen, foreslå en utvidelse og forlengelse av nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger.

Gjennomstrømning og fullføringsgrad

Departementet er meget bekymret over den lave gjennomstrømningen og den høye gjennomsnittsalderen ved disputas som karakteriserer norsk forskerutdanning. Departementet deler evalueringspanelets vurdering av at det er behov for en omfattende kulturendring i norsk forskerutdanning som blant annet innebærer at utdanningen integreres i et helhetlig høyere utdanningsløp og i større grad tilknyttes stimulerende forskningsmiljøer med flere samarbeidende forskere og doktorgradsstudenter.

En av grunnene til den høye alderen ved disputas er lang høyere utdanning og til dels betydelige overskridelser av normert tid. Dette forventes å endre seg i og med innføring av kvalitetsreformen, og det er god grunn til å tro at alderen ved fullført høyere grad vil gå ned de kommende årene og således bidra til å senke alderen på nye doktorer.

Departementet godkjenner hvilke institusjoner som kan tildele doktorgrad og normert tid for den organiserte forskerutdanningen, men fastsetter ikke innhold og organisering av utdanningen. Departementets arbeid på dette området må derfor skje i samarbeid med institusjonene og Universitets- og høgskolerådet.

Hovedmålet med evalueringspanelets tilråding om en ny gradsstruktur for forskerutdanning (se under) er etter departementets vurdering å fremme en reell integrasjon av forskerutdanning i et helhetlig høyere utdanningsløp, slik at gjennomstrømningen kan bedres og alderen på doktorene kan senkes. Det må imidlertid påpekes at en slik fleksibel overgang fra et pågående mastergradsstudium til forskerutdanning er mulig også innenfor dagens gradsstruktur, noe det fins gode eksempler på, jf. tekstboks 5.1. Det er departementets vurdering at innføring av ny gradsstruktur med treårig bachelor og toårig master ikke er til hinder for å gjøre relativt omfattende forbedringer i forskerutdanningen.

Som et viktig tiltak for å gi institusjonene større handlingsfrihet og evne til å skape en fleksibel og dynamisk overgang fra høyere grads utdanning til forskerutdanning, tilrår evalueringspanelet at institusjonene må få flere stipendiatstillinger til rådighet. Eksempelet med glidende overgang fra sivilingeniørutdanning til forskerutdanning ved NTNU (teksboks 5.1) viser hvordan institusjonenes handlefrihet til å bruke en større andel av sine budsjetter på denne type stillinger kan utnyttes. Myndighet til å utforme slike virkemidler i rekrutteringsarbeidet ligger hos institusjonene.

Departementet vil også peke på at en utvikling der institusjonene får rådighet over flere stipendiatstillinger allerede er i gang i forbindelse med gjennomføring av nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger (jf. kapittel 6). De aller fleste nye stillinger opprettet i denne sammenhengen har så langt gått til institusjonene selv. Departementet vil i samråd med Norges forskningsråd vurdere om også den videre opptrapping av doktorstipendiatstillinger i hovedsak skal skje ved å opprette nye stillinger på institusjonene for dermed å fremme en fleksibel overgang fra høyere grads utdanning til forskerutdanning.

Departementet støtter evalueringspanelets tilråding om at avhandlingenes omfang må reduseres på de fagområder hvor dr.philos.-tradisjonen henger igjen. Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av kvalitetsreformen om at dr.philos.-graden skal videreføres som et alternativ til den nye ph.d.-graden (jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001)) gjør oppmerksomhet omkring et klart skille mellom ph.d.-graden og de uheldige sidene ved dr.philos.-tradisjonen særlig aktuelt.

Departementet forventer at institusjonene aktivt arbeider for å endre uheldige tradisjoner og kulturer i forskerutdanningen, med den målsetting å bedre gjennomstrømning og fullføringsgrad. Departementet vil legge institusjonenes resultater i forskerutdanningen til grunn for tildeling av nye doktorstipendiatstillinger.

Evalueringspanelets tilråding om ny gradsstruktur for forskerutdanning

To av evalueringspanelets mest omfattende tilrådinger for å bedre gjennomstrømmning og fullføringsgrad i forskerutdanningen er opptak til doktorgradsstudiet etter første år av mastergradsstudiet, og innføring av fire år normert tid for alle som deltar i organisert forskerutdanning. En slik gradsstruktur vil innebære en fireårig doktorgrad innenfor et høyere utdanningsløp på til sammen åtte år.

Ny gradsstruktur med gradene bachelor, master og ph.d. er i ferd med å bli innført nesten uten unntak for all høyere utdanning i Norge, og de tre ordinære gradsløpene er normert til 3+2+3 år, eller til sammen åtte år. En eventuell oppfølging av evalueringspanelets tilråding om en formell gradsstruktur med 3+1+4 år for de som går direkte over fra mastergradsnivået til forskerutdanning vil bla. kreve avklaring av opptaksprosedyrer, faglig innhold på mastergradsnivået og regler for eventuell tildeling av mastergrad i dette gradsløpet, f.eks. i fall forskerutdanningen skulle avbrytes.

Det er departementets mening at evalueringspanelets tilråding om fireårig normert tid for all organisert forskerutdanning i en 3+1+4-års gradsstruktur, krever grundigere vurdering og drøfting med sektoren enn det som har vært mulig i forbindelse med denne stortingsmeldingen. Dette gjelder ikke minst de økonomiske konsekvensene av en slik endring. Evalueringsrapporten om norsk forskerutdanning vil derfor bli sendt på høring og fulgt opp i samråd med sektoren og Norges forskningsråd.

Forskerskoler

Departementet mener at evalueringspanelets forslag om forskerskoler tilknyttet store og stimulerende forskningsmiljøer på internasjonalt nivå er godt, og vil arbeide videre for dette i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet og Norges forskningsråd.

5.2.2 Doktorgradsstipendiatenes rammevilkår

Forskningsvilkår

For de som vurderer å delta i en forskerutdanning er mulighetene til å utføre relevant forskning på det fagområdet de er interessert i av stor betydning. Derfor vil doktorstipendiatenes rammevilkår være av stor betydning i rekrutteringssammenheng. Dette gjelder særlig på de fagområder innen eksperimentelle fag som i dag opplever liten søkning til utlyste stipendiatstillinger.

Forskningsvilkårene i fagmiljøene hvor forskerutdanningen finner sted er viktig både for kvaliteten på utdanningen og for muligheten til å gjennomføre utdanningen på normert tid. Departementet vil her spesielt fremheve at doktorgradsstipendiater er i en utdanningssituasjon, og at det derfor er spesielt viktig at de har muligheter til å delta på faglige møter og kongresser. Ikke minst gjelder dette aktiviteter i utlandet som kan bidra til faglig utvikling og samtidig innføring i forskningens internasjonale karakter. Deltakelse i slike aktiviteter er avhengig av at stipendiatene har tilstrekkelige forskningsmidler tilgjengelig.

I den grad fremdriften i stipendiatenes avhandlingsarbeid er avhengig av forskningsvilkårene ved de forskerutdannende avdelingene, er det viktig at avdelingene kan tilby stipendiatene forskningsvilkår som gir en reell mulighet til å fullføre forskerutdanningen innen normert tid.

Det er et faglig ledelsesansvar ved avdelinger som har forskerutdanning å vurdere om doktorstipendiatenes forskningsvilkår er tilfredsstillende. I denne sammenheng forutsetter departementet at institusjonene benytter den planlagte veksten i forskningsbevilgningene til å styrke forskningsmiljøer som tilbyr forskerutdanning, slik at en vekst i forskningsmidlene også fører til at doktorstipendiatenes forskningsvilkår blir forbedret.

Ved innføring av et nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler, som får budsjettvirkning første gang i 2003, har departementet lagt inn en resultatkomponent som premierer universiteter og vitenskapelige høyskoler for å få stipendiater til å fullføre doktorgradsutdanningen innenfor ordinær tidsperiode. Departementet mener dette vil stimulere institusjonene til å legge vekt på tiltak som bedrer arbeidsvilkårene for stipendiatene.

Endrede tilsettingsforhold

Institusjonene har ordinært arbeidsgiveransvar både for doktorgradsstipendiater finansiert over institusjonens budsjett og for forskningsrådsstipendiater, og departementet legger til grunn at institusjonene viser denne delen av sitt personale samme grad av oppmerksomhet som andre tilsatte. Dette gjelder også i forbindelse med de påståtte endringer i rammebetingelsene etter frafall av studentstatus. Det vises for øvrig til kapittel 4 om personalpolitikk.

Doktorstipendiatene er åremålstilsatte i en spesiell situasjon ettersom bare den enkelte stipendiaten selv kan utføre arbeidet med egen avhandling. Dette til forskjell fra de fleste andre midlertidig tilsatte, hvor kolleger eller vikarer kan ta over arbeidsoppgaver i forbindelse med permisjoner som for eksempel svangerskapspermisjon. Departementet mener derfor at det er uheldig at stipendiatene ikke har rett til forlengelse av åremålsperioden i forbindelse med lov- eller avtalefestede permisjoner, og vil arbeide for at dette skal bli endret. Departementet vil i samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet fremme forslag om nødvendige regel- og forskriftsendringer.

Bortfallet av studentstatusen bør kompenseres gjennom en bedring i generelle rammebetingelser for forskning, herunder økte driftsmidler til stipendiater. Angående tapte velferdsgoder er det vanskelig å se for seg at det etableres egne ordninger for rabatterte tog- og flyreiser for stipendiater. Imidlertid vil barnehageplasser trolig være et viktig rekrutteringsmiddel, og institusjonenes bedrede økonomiske rammebetingelser som følge av planlagt opptrapping i forskningsbevilgningene vil gjøre det mulig å ytterligere prioritere et slikt virkemiddel.

5.3 Departementets tilrådinger

• Det må utdannes flere personer med doktorgrad hvert år ved at det både opprettes flere offentlig og privat finansierte doktorstipendiatstillinger i sektoren, og ved at gjennomstrømning og fullføringsgrad i forskerutdanningen bedres betraktelig.

• Departementet vil arbeide videre for at det skal bli opprettet forskerskoler i samsvar med tilrådingene i Evaluering av norsk forskerutdanning.

• Departementet forventer at institusjonene iverksetter arbeid for å bedre gjennomstrømning og fullføringsgrad i forskerutdanningen, og vil legge institusjonenes resultater i forskerutdanningen til grunn for tildeling av nye doktorstipendiatstillinger.

• Departementet forventer at institusjonene iverksetter tiltak slik at forskerutdanning i større grad tilknyttes stimulerende forskningsmiljøer med flere samarbeidende forskere og doktorgradsstudenter på fagområder der dette per i dag er fraværende.

• Et sentralt forslag i Evaluering av norsk forskerutdanning er å utvide normert tid for all organisert forskerutdanning fra tre til fire år. Forslaget krever grundigere vurdering og drøfting med sektoren enn det som har vært mulig i forbindelse med denne stortingsmeldingen. Evalueringsrapporten vil bli sendt på høring og fulgt opp i samråd med sektoren og Norges forskningsråd.

• Departementet vil i samråd med Norges forskningsråd vurdere om også den videre opptrapping av doktorstipendiatstillinger i hovedsak skal skje ved å opprette nye stillinger på institusjonene for dermed å fremme en mer fleksibel overgang fra høyere grads utdanning til forskerutdanning.

• Doktorstipendiatenes rammevilkår er av stor betydning både for kvaliteten på utdanningen og i rekrutteringssammenheng, og departementet forventer at institusjonene benytter den planlagte veksten i forskningsbevilgningene til å bedre stipendiatenes situasjon.

• Departementet vil arbeide for at doktorgradsstipendiater skal få rett til forlengelse av åremålsperioden i forbindelse med lov- og avtalefestede permisjoner som for eksempel svangerskapspermisjon.