3 Helseregionene på Sør-Østlandet i dag

3.1 Sykehusforbruk og nøkkeltall i helseregion 1 og helseregion 2

Sykehusforbruk i helseregion 1 og 2

SINTEF-NIS har på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet gjort en vurdering av forbruket av sykehustjenester i helseregion 1 og 2 (NIS-NOTAT datert 22/1-98). Analysegrunnlaget er alle innlagte somatiske pasienter ved sykehus i 1996, og som er bosatt i fylker tilhørende helseregion 1 og 2. En betydelig del av pasienter ved norske sykehus behandles poliklinisk, og burde således vært med i en aktivitetsanalyse. Data for disse er ikke tilfredsstillende ved en del av sykehusene i helseregion 1 og 2, og holdes derfor utenfor. Vi gjør oppmerksom på at en del av variasjonene kan skyldes at noen sykehus behandler flere pasienter poliklinisk enn andre sykehus. Dette gjelder særlig i tett befolkede områder med korte avstander til sykehus og et godt utbygd spesialisttilbud utenfor sykehus.

I tabell 3.1 presenteres en fylkesvis oversikt over forbruksrater i helseregion 1 og 2. Ratene (sykehusopphold pr 1000 innbygger) presenteres fylkesvis for å vise variasjonen mellom fylkene innad i regionen.

Helseregion 1 hadde i 1996 et lavere sykehusforbruk enn hva man skulle forvente ut fra befolkningssammensetning. Tallene viser en sterk variasjon fylkene imellom. Både Hedmark og Oppland hadde et høyt forbruk, hhv. 161 og 164 sykehusopphold pr 1000 innbyggere. Oslo derimot hadde kun 135 sykehusopphold pr 1000 innbyggere, mens det forventede forbruk er estimert til 150 sykehusopphold pr. 1000 innbyggere. Gjennomsnittlig forbruk for helseregion 1 var på 147 opphold, mens forventet rate, hensyntatt kjønns- og alderssammensetningen, var 153.

Helseregion 2 hadde også et lavere sykehusforbruk enn det man skulle forvente ut fra fordeling av kjønn og alder. Det er også verdt å merke seg at variasjonen i helseregionen var betydelig. Akershus hadde et forbruk på 128 opphold pr 1000 innbyggere, mot forventede 141. Telemark hadde 160 opphold pr 1000 innbyggere mot en forventet rate på 154. Totalt hadde helseregion 2 et forbruk på 144 opphold pr 1000 innbyggere.

Tabellen viser også at det var store variasjoner i sykehusopphold fordelt etter type innleggelse. I helseregion 1 skilte Oslo seg ut med lave rater både for øyeblikkelig hjelp og elektiv behandling. På den andre siden lå Hedmark og Oppland godt i overkant av landsraten, som for ø-hjelp var på 84 og for elektiv behandling 49.

I helseregion 2 var det Akershus og Vestfold som lå spesielt lavt for ø-hjelp, med hhv. 72 og 75 opphold pr 1000 innbyggere. Når det gjelder elektiv behandling, var det Akershus (med 42) og Buskerud (med 48), som hadde de laveste ratene.

Tallene peker alle i retning av at det er et press på, og en lav kapasitet på sykehustjenestene spesielt i Oslo og Akershus, men til en viss grad også i Vestfold, sammenlignet med de øvrige fylkene i disse helseregionene.

Samlet oversikt over helseregion 1 og 2 - nøkkeltall for sykehus

Sør- og Østlandet med helseregion 1 og 2 utgjør til sammen 10 fylker med en befolkning på i overkant av 2,4 mill innbyggere. Området dekker et areal på 111.152 kvadratkilometer, eller drøyt 1/3 av landets samlede areal. De to helseregionene disponerer mer enn halvparten av landets totale ressurser som går til somatiske sykehustjenester. Det er stor variasjon i tilgjengelighet til - og bruk av sykehustjenester mellom fylkene i dette området. I tabell 3.2 er det satt opp en oversikt over noen nøkkeltall som beskriver de to helseregionene:

Rikshospitalet er regionsykehus for helseregion 2. Tallene for helseregion 2 må derfor ses i sammenheng med tallene for statlige sykehus i tredje siste linje i tabell 3.2. Følgende nøkkeltall gjelder for Rikshospitalet i 1996: Senger: 611, personell: 3473, antall opphold: 27 462 og driftskostnad kr 1 599 334,-.

3.2 Befolkningsutviklingen på Sør-Østlandet

Fylkene på Sør-Østlandet varierer en del når det gjelder topografi og befolkningsutvikling. I enkelte av fylkene er bosettingen spredt og det er forholdsvis lange avstander til nærmeste sykehus. I andre fylker er befolkningen konsentrert i byer og bynære områder hvor avstanden til flere sykehus er kort.

Utviklingen både når det gjelder flyttestrømmer og i befolkningens alderssammensetning er sentrale forhold når det framtidige sykehustilbudet skal planlegges. Basert på prognosene fra Statistisk Sentralbyrå kan det settes opp følgende oversikt over forventet befolkningsutvikling de nærmeste 10 - 20 årene på Sør-Østlandet:

I folketallsframskriving for 2010 og 2020 er Statistisk Sentralbyrås alternativ M1 brukt. Alternativ M1 kombinerer mellomalternativene for fruktbarhet, dødelighet og innvandring. Innenlands flytting er det som er registrert i perioden 1991-95. Flyttestrømmen fra distriktene til det sentrale østlandsområdet har økt betydelig etter den registrerte perioden fra 1991-95. Dersom befolkningsprognosen i tabell 3.3 hadde vært justert for de siste oversiktene for innenlands flytting, vil prognosene for befolkningsvekst i de sentrale østlandsfylkene blitt forsterket ytterligere.

Sentrumsregjeringen presiserte i Voksenåsen-erklæringen at det er en viktig målsetting å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I tråd med dette vil regjeringen presentere for Stortinget ulike forslag til tiltak for å snu flyttestrømmen fra distriktene.

Tabell 3.3 viser at det forventes en sterk vekst i antall innbyggere, spesielt i Oslo og Akershus i de nærmeste 10 - 20 årene. For Oslos del er det estimert en befolkningsvekst i underkant av 18 prosent. Andelen eldre øker også forholdsvis mye i denne perioden. Denne utviklingen indikerer at det vil bli et økende behov for sykehustjenester, spesielt i det sentrale Østlandsområdet. Som tallene viser er også Agderfylkene og Vestfold beregnet å få en viss økning i folketallet.

Det ble i tabell 3.1 vist at det faktiske forbruket av sykehustjenester i Akershus og Oslo er relativt lavere enn i de øvrige fylker i området. Sykehusforbruket særlig i disse to fylkene ligger også betydelig under et forventet forbruk. Kombinert med en forventet befolkningsvekst i disse to fylkene på hhv. 12 og 18 prosent, vil dette representere en betydelig utfordring for å møte den kommende etterspørselen etter sykehustjenester i hovedstadsområdet. Samlet vil dette utgjøre et sterkt behov for å samordne en nødvendig utvidelse av sykehustilbudet i Oslo-Akershus-området. Den forventede vekst i etterspørselen vil i første rekke være rettet mot vanlige helsetjenester; lokal- og sentralsykehusfunksjoner, som også utgjør størstedelen av den totale etterspørselen etter sykehustjenester.

3.3 Regionale helseplaner for helseregion 1 og 2

Sosial- og helsedepartementet anmodet i rundskriv I-42/93 av 2. november 1993 De regionale helseutvalgenes fremtidige oppgaver, fylkeskommunene å foreta en regional samordning av sykehustjenestene gjennom å utarbeide regionale helseplaner for hver helseregion. Departementet ga få føringer for planarbeidet. Mandat, oppstart og framdriftsplan ble derfor noe forskjellig i de ulike regioner.

Helseregion 2 startet sitt planarbeid i 1995. En regional helseplan ble lagt fram av Det regionale helseutvalget i desember 1996. Planen er behandlet i alle de syv fylkeskommunene. Oppfølgingen av planen har i 1997 vært konsentrert om ulike sider ved organiseringen av samarbeidet og etablering av en regional organisasjon. Fokus har vært rettet mot å utarbeide vedtekter for det regionale helseutvalget, organisere et permanent sekretariat og opprette til sammen 19 permanente fagråd.

Det regionale helseplanarbeidet var inndelt i fire faser:

• Arbeid med medisinsk-faglige kriterier (faglig grunnlag, vurderinger, råd, anbefalinger) utarbeidet av 14 medisinske fagråd inndelt etter sykdomsgruppe.

• Administrative alternativer basert på de medisinsk-faglige kriterier utarbeidet av et prosjektsekretariat i samarbeid med regionens fylkeshelsesjefer.

• Politisk behandling i det regionale helseutvalg (desember 1996)

• Politisk behandling i regionens 7 fylkesting våren 1997.

I planforslaget blir alle de aktuelle fagområder gjennomgått og det skisseres en rekke forslag til generelle tiltak som bør iverksettes i regionen.

Helseregion 1 var den siste av helseregionene som startet opp sitt planarbeid. Dette skjedde i juni 1995. Det ble i oktober 1997 lagt fram et administrativt forslag til regional helseplan som, etter en bred høringsrunde, nå er til behandling i det regionale helseutvalget. Innstillingen (anbefalingen) fra det regionale helseutvalget skal etter planen foreligge i mai -98, og fylkeskommunene skal behandle den regionale helseplanen i løpet av våren 1998. Framdriftsplanen kan imidlertid bli justert fordi fylkeskommunene ønsker å avvente prosessen med ny regioninndeling før de sluttbehandler planen.

Det administrative forslaget til regional helseplan er basert på faglige utredninger i til sammen 14 regionale faggrupper. Hovedpunktene i planen kan oppsummeres slik:

• Det må gjennomføres endringer i dagens helsetjeneste i region 1, hvis ikke vil kvalitet og tilgjengelighet forvitre.

• Samarbeid og arbeidsdeling mellom sykehus og over fylkesgrenser er nødvendig.

• Sykehusstrukturen må moderniseres for å sikre kvalitet og kapasitet. Spesialisert akuttbehandling må samles til færre sykehus. Kapasitet for elektiv virksomhet og behandlings- og omsorgstilbud for kronisk syke pasientgrupper må opprustes.

• Kliniske handlingsprogrammer skal sikre helhetlige pasientforløp fra primærlege gjennom sykehus på ulike nivå og rehabilitering. Det må bli økt fokus på samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

• Helseregioninndelingen på Østlandet er uhensiktsmessig. Oslo og Akershus bør tilhøre samme helseregion.

Psykisk helsevern i helseregion 1 og 2

Det har vært etablert få regionale tjenester innen psykisk helsevern i helseregion 1 og 2. Det er i dag etablert en regional sikkerhetsavdeling og et psykososialt senter for flyktninger. I tillegg er det visse regionale tjenester innen barne- og ungdomspsykiatri. De regionale tjenestene er felles for begge regionene og de er lokalisert til Oslo. Om man velger å endre regioninndelingen innen helseregionene 1 og 2, forventes det ikke å få særlige konsekvenser for eksisterende funksjoner innen psykisk helsevern. Fylkene i de to helseregionene skal fortsatt forholde seg til de samme instansene i Oslo.

3.4 Regionsykehustjenestene - universitetsfunksjonene

Sykehusene i hovedstadsområdet spiller en vesentlig rolle på landsbasis knyttet til utdanning av helsepersonell. Universitetet i Oslo har et nært samarbeid med universitetssykehusene i Oslo om undervisning og praktisk tjeneste i forbindelse med utdanning av leger og høyere sykepleierutdanning. Regjeringen utreder også hvorvidt en universitetsfunksjon ved Sentralsykehuset i Akershus skal gjenopprettes og hvilken form denne eventuelt skal ha. Det er også et utstrakt samarbeid mellom sykehusene og Høgskolen i Oslo om undervisning og praksisplasser for grupper som bioingeniører, fysioterapeuter, radiografer, fysioterapeuter, sykepleiere mv., og med den videregående skole om utdanning av hjelpepleiere.

For legeutdanningen har Universitetet i Oslo, i sin høringsuttalelse til Hovedstadsutvalgets innstilling, forutsatt at både Rikshospitalet og Ullevål/Aker utgjør såkalte «komplette» enheter. Det vil si at de kan tilby de viktigste kliniske disipliner til sine studenter. Universitetet har også lagt til grunn at disse sykehusene, av hensyn til basal og laboratoriemessig undervisning, må være godt utrustet for studier innenfor fagområder som biokjemi, patologi, bakteriologi etc. Universitetet peker også på at den sentralsykehusfunksjonen som Rikshospitalet i dag ivaretar for Akershus-pasienter må beholdes. Dette er nødvendig for å sikre Rikshospitalet den pasienttilgangen som er svært viktig for den kliniske undervisningen.

For den kliniske forskningen tar Universitetet også til orde for at det er nødvendig med komplette sykehus, fordi sykehus som skal fylle en universitetsfunksjon må ta sikte på en fullstendig legeutdanning hvor alle organsystemer ses i sammenheng. En rekke sykdommer påvirker også flere organer og kravet til sammenheng i undervisningen er, i følge Universitetet i Oslo, vesentlig for at de ansatte skal kunne gi sine studenter et fullverdig forskningsbasert undervisningstilbud.

Fram til nå har den kliniske studentundervisningen ved Universitetet i Oslo utelukkende vært gitt ved universitetssykehusene i Oslo. I den nye studieplanen for medisinerutdanningen ved Universitetet i Oslo forutsettes det at studentene skal få opplæring i klinisk medisin gjennom undervisning også hos allmennleger og ved sentralsykehus i helseregion 1 og 2. I de regionale helseplanene for region 1 og 2 er det i tråd med dette vist til at bruk av sentralsykehus utenfor hovedstadsområdet til deler av den kliniske studentundervisningen, vil kunne bidra til å heve kvaliteten på undervisningen ved at studentene får møte en variert pasientpopulasjon. Samtidig forventes det at de ansatte ved sentralsykehusene vil oppleve undervisning av medisinerstudentene som utfordrende, og at det vil kunne bidra til å heve kvaliteten i pasientbehandlingen ved sykehusene. I begge regioner foreslås det opprettet akademiske stillinger (amanuensis II og professor II) ved de sykehusene på Sør-Østlandet som skal delta i studentundervisningen.

Universitetet har i dag ikke noe formelt ansvar for utdanningen av legespesialister. Universitetet bidrar imidlertid vesentlig til denne videreutdanningen ved at det benyttes et stort antall universitetsansatte som undervisere, og ved at universitetet arrangerer enkelte kurs som del av spesialistutdanningen.

Det må forventes at regionsykehusene vil komme til å spille en viktig rolle i det videre arbeidet med å sikre at det utdannes et tilstrekkelig antall legespesialister og annet spesialutdannet helsepersonell. Helseregionene har i sin planlegging vært opptatt av at det etableres et forpliktende regionalt samarbeid om slik spesialistutdanning. Ved å gjøre dette til et regionalt ansvarsområde vil man lettere kunne dimensjonere utdanningskapasiteten i forhold til de forventede behov ved sykehusene i den enkelte region.

Bruken av regionsykehus i helseregion 1 og 2

Sammenligningen av fylkenes bruk av regionsykehus er problematisk av flere årsaker:

• Oslo må holdes utenfor en slik sammenligning fordi regionsykehuset (Ullevål) også fungerer som lokal- og sentralsykehus for Oslos innbyggere

• Akershus bruker etter avtale Rikshospitalet som sentralsykehus, fordi Sentralsykehuset i Akershus ikke har fullt utbygd sentralsykehusfunksjoner.

• Regionsykehusfunksjonene innenfor kreftomsorgen ser i hovedsak ut til å være dekket av Radiumhospitalet

Helseregion 1 skal i utgangspunktet få dekket sine regionsykehustjenester av Ullevål sykehus, men når det gjelder underlivskreft hos kvinner har Radiumhospitalet regionfunksjon. I tillegg har Radiumhospitalet samme funksjon i kreftbehandling for Hedmark og Oppland, som Ullevål har for Oslo. Regionsykehusene i helseregion 3, 4 og 5 dekker disse behandlingsformene i stor grad selv.

Tabell 3.4 viser en oversikt over fylkenes bruk av regionsykehus i 1996. Oversikten viser også bruken av Radiumhospitalet. Med unntak av Akershus bruk av Rikshospitalet er regionsykehusforbruket pr 1000 innbygger svært jevnt fordelt, både innenfor og mellom regionene. Vi kan se et svakt avtagende forbruk for de fylker som ligger lengst unna Oslo.

Forbruket av Radiumhospitalet har vært stabilt i årene 1994, 1995 og 1996. Forbruksraten for fylkene i helseregion 1 og 2 viser at Radiumhospitalet ser ut til å ha en landsdelsfunksjon for Sør-Østlandet innen behandling av kreftsykdommer. 90 prosent av oppholdene ved dette sykehuset er av pasienter fra denne landsdelen. Med unntak av Oslo, som har eget tilbud ved Ullevål, så er dette jevnt fordelt på de andre fylkene.

3.5 Fordeler og ulemper ved dagens regioninndeling

Dagens inndeling i helseregioner ble altså fastlagt gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr 57 (1981-82), jfr. Innst. S.nr. 284 (1981-82). Ullevål sykehus fikk regionsykehusansvaret for helseregion 1 og Rikshospitalet ble regionsykehus for helseregion 2. Regionsykehusenes kapasitet og tilbud har i perioden etter dette i stor grad vært tilpasset regionens etterspørsel etter tjenester. Utbyggingen av nytt Rikshospitalet på Gaustad er dimensjonert for å kunne dekke visse landsfunksjoner, regionsykehusfunksjonene for fylkene som i dag utgjør helseregion 2, i tillegg til utvalgte lokal- og sentralsykehusfunksjoner for Akershus fylkeskommune. Fylkeskommunene i helseregion 2 har ikke framholdt som et problem at deres regionsykehus geografisk er plassert i en annen helseregion og at regionsykehuset eiermessig tilhører et annet forvaltningsnivå.

Positive sider som følge av det regionale samarbeidet innen dagens regioninndeling på Sør-Østlandet kan oppsummeres slik:

• Det er utviklet et velfungerende helseregionalt samarbeid mellom fylkeskommunene i begge regionene. Samarbeidet mellom regionsykehuset og de øvrige sykehusene i regionen er utviklet over tid.

• Inntrykket er at pasientene i helseregion 1 er fornøyd med det tilbudet Ullevål sykehus gir når det er behov for tjenester som ikke kan dekkes i eget fylke. Tilsvarende synes også å gjelde i forholdet til Rikshospitalet for pasienter fra helseregion 2. I den grad det har vært uttrykt misnøye har det som oftest vært knyttet til uakseptable ventetider og mangel på kapasitet.

• Det er etablert regionale faglige nettverk innenfor de fleste fagområder i begge regioner. Noe er satt i gang på ad-hoc basis og andre nettverk er av mere permanent karakter. De regionale helseplanprosessene var basert på råd fra tverrfaglige faggrupper med representasjon fra de fleste sykehus i regionene og fra primærhelsetjenesten. I region 2 er det, som en del av oppfølgingen av den regionale helseplanen, etablert 19 permanente fagråd.

• Regionsykehusenes kapasitet er dimensjonert i samsvar med dagens regioninndeling

De viktigste ulempene ved dagens inndeling er:

• Det er uhensiktsmessig at Oslo og Akershus tilhører forskjellige regioner. For befolkningen og pasientene vil det være naturlig at Oslo og Akershus tilhører samme region.

• Sykehustjenester på lokal- og sentralsykehusnivå er ikke koordinert mellom Oslo og Akershus. Det er på noen områder en lite hensiktsmessig dublering av tilbudene, jfr. blant annet beskrivelsen i punkt 3.6 om fordelingen av akuttfunksjoner mellom sykehusene.

• Mangel på helhetlig koordinering av regionsykehusfunksjonene og andre spesialiserte funksjoner mellom Oslo kommune og statens sykehus.

3.6 Nærmere om samordningsbehovet i Hovedstadsområdet

Hovedstadsområdet særpreges av landets største sykehustetthet med 2 (3) regionsykehus (Ullevål, Rikshospitalet, Radiumhospitalet) og 8 akuttsykehus (Bærum sykehus, Rikshospitalet, Ullevål, Diakonhjemmets sykehus, Lovisenberg (ikke akuttkirurgi), Aker, Sentralsykehuset i Akershus, Stensby). I tillegg er det i området 7 andre sykehus med spesialfunksjoner (Martina Hansens hospital, Sunnaas sykehus, Statens senter for epilepsi, Ski sykehus, Voksentoppen, Hjertesenteret, Glittreklinikken). Sykehusene dekker til sammen hele spekteret av medisinske tilbud. Flere av sykehusene er knyttet til Universitetet i Oslo og har undervisning og forskning som viktige tilleggsoppgaver.

Samlet sett disponerer Oslo og Akershus omlag 25 % av landets sykehusressurser, og det er et åpenbart potensiale for å bedre samarbeidet og funksjonsfordelingen mellom sykehusene i Oslo-området.

Størstedelen av de private helsetilbudene er også lokalisert til dette området. Dette gjelder i første rekke Volvat Medisinske Senter og Røde Kors Klinikk. De privatpraktiserende spesialister (med og uten fylkeskommunal avtale) representerer også et betydelig innslag i det samlede helsetilbudet for befolkningen i hovedstadsområdet.

Regionsykehustilbudet for hele Sør-Østlandet er lokalisert til Oslo. Staten har gjennom Rikshospitalet ansvar for regionsykehustjenester for helseregion 2. Oslo kommune er tillagt ansvaret for regionsykehustilbudet i helseregion 1. Ullevål sykehus ivaretar mesteparten av regionsykehusfunksjonen, men bystyret i Oslo har, som en del av funksjonsfordelingen mellom de fire sektorsykehusene i Oslo, fordelt visse regionfunksjoner til Aker sykehus (innen urologi, karkirurgi, endokrinologi) og til Diakonhjemmets sykehus (innen revmatologi og revmakirurgi). En samordning av regionsykehusfunksjonene i hovedstadsområdet må derfor også omfatte de regionsykehusfunksjoner som ivaretas utenom Rikshospitalet og Ullevål sykehus.

Stadaas /Dolva-utredningen

Samarbeidskomiteen mellom Oslo og Akershus anmodet i 1994 om en utredning om et nærmere samarbeid mellom de somatiske sykehusene i Oslo og Akershus. Rapporten fra Stadaas/Dolva-utvalget ble lagt fram i juni 1995. Hovedpunktene i denne rapporten er:

• Det er nødvendig med endring i sykehusstruktur, samarbeid og oppgavefordeling mellom institusjonene i hovedstadsområdet. Det er lite å hente på ytterligere effektivisering av sykehusene enkeltvis.

• Små sykehus har ikke faglig bredde til å ta selvstendig ansvar for øyeblikelig-hjelpfunksjonen på en kvalitetsmessig god måte. Akuttberedskapen bør derfor samles til tre, maksimalt fire sykehus mot dagens åtte.

• Oslo og Akershus har flere sykehus som tilbyr de samme tjenester og det er til dels en unødvendig dublering av visse tjenester. Det blir foreslått konkret oppgavefordeling mellom sykehusene innenfor de fleste fagområder og spesialiteter.

• Det bør etableres et tettere samarbeid mellom legespesialister i og utenfor sykehusene. Arbeidsordninger som omfatter ambulerende tjenester og rotasjonsordninger vil være nødvendige.

• Det må etableres et tett politisk og administrativt samarbeid for å styre, finansiere og drive et sykehusnettverk med så mange og forskjelligartede oppgaver. Sammenslåing av Oslo og Akershus vurderes som den teoretisk beste løsning. Et minimum er at Oslo og Akershus plasseres i samme helseregion.

Rapporten er ikke politisk behandlet i de to fylkene. Den er foreløpig «lagt på is» og oppfølging av rapportens forslag avventes inntil ny helseregioninndeling er avklart. Prinsippene for organisering av akuttberedskapen er for Oslos del i all hovedsak fulgt opp i forslag til regional helseplan for helseregion 1.

Akuttmedisinsk kommunikasjon (AMK) - Ambulanseberedskapen

En arbeidsgruppe med representanter fra Oslo og Akershus har utredet en plan for framtidig samarbeid, eventuelt sammenslåing av ambulanseberedskapen i Oslo og Akershus. Rapporten ble avgitt i april 1997.

Hovedkonklusjonene er:

• Etablering av en ny felles driftsorganisasjon vil være den mest rasjonelle måte å møte dagens og framtidens utfordringer. Ulike former for samarbeidsavtaler vil ikke tilnærmelsesvis kunne gi de positive effekter og gevinster som en full sammenslåing vil bevirke.

• Optimal effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinst vil bare kunne hentes ut ved at ambulansetjenesten styres fra én felles AMK-sentral for alarmering (nødnummer 113) og transportkoordinering.

Rapporten angir at gevinstene ved en full sammenslåing vil skje innen følgende områder:

• Bedre og mere fleksibel beredskap, spesielt over (og nær) fylkesgrensen mellom Oslo og Akershus

• Bedre utnyttelse av ledig transportkapasitet

• Bedre tilbud innen grunn-, videre- og etterutdanning for ambulansepersonell ved at det opprettes en egen utdanningsenhet.

• Samling av spesialisert medisinsk kompetanse vil styrke fagutvikling og forskning

• Kompetanseheving for de ansatte gjennom bredere erfaringsgrunnlag

• Kostnadsbesparelser ved innkjøp av ambulanser, medisinsk teknisk utstyr og annet materiell.

Rapporten er foreløpig ikke politisk behandlet i Oslo kommune og i Akershus fylkeskommune.

Eksisterende avtaler om funksjons- og oppgavefordeling mellom regionsykehusene i Oslo

Den formelle oppgavefordeling mellom sykehusene i Oslo-området er nedfelt i flere avtaledokumenter:

• Oversikt over godkjente landsfunksjoner, flerregionale funksjoner og regionfunksjoner (Brev av 28.01.98 fra Sosial- og helsedepartementet)

• Underskrevet avtale med Oslo kommune vedrørende samordning av de høyspesialiserte tjenester mellom Oslo kommunale sykehus og Rikshospitalet av 04.12.95

• Overenskomst mellom Rikshospitalet og Det norske Radiumhospital om samarbeid innen gastroenterologisk cancerkirurgi av 14.10.94.

Oversikten er en gjennomgang av aktuelle spesialiteter og hvilken fordeling av pasienter som skal skje mellom regionsykehusene i Norge. I tillegg tar avtalene opp de spesielle forhold knyttet til oppgavefordelingen mellom Rikshospitalet og de øvrige sykehus i Oslo-området.

De formelle avtalene gir imidlertid ikke noe fullstendig bilde av den reelle oppgavefordeling mellom regionsykehusene i Oslo. De enkelte avdelinger har i stor grad gjennom dialog på tvers av sykehusgrenser utviklet «uformelle» avtaler om omforenet praksis mht fordeling av pasientgrupper og oppgaver mellom de aktuelle avdelinger. Det er et utstrakt faglig samarbeid, spesielt mellom avdelingene på Rikshospitalet og tilsvarende enheter på Radiumhospitalet og på Ullevål.

Pasientutveksling mellom Oslo og Akershus

I tabell 3.5 vises en oversikt over sykehusopphold for pasienter med registrert bostedsadresse i Akershus for 1994 og 1996. Det var registrert en økning på 3 282 opphold fra 1994 til 1996, eller 6,1 prosent vekst. Av disse var 2 767 av oppholdene ved egne sykehus, mens det var 477 opphold i andre fylker. Av de 990 oppholdene av pasienter fra Akershus i Oslo kommunes sykehus, var 50 prosent av disse ved Ullevål. 30 prosent ved Aker og 16 prosent ved Sunnaas.

Tabell 3.6 viser tilsvarende tall for Oslo. Her ser vi at oppholdene var annerledes fordelt enn for Akershus fordi Oslo har eget regionsykehus og har registrert en større andel av oppholdene i eget fylke. I forhold til 1994 var det en økning på 4 212 opphold, eller 6,4 prosent. Sykehus i eget fylke står her for mesteparten av veksten (3 879), mens sykehus i andre fylker og statlige/private sykehus står for en økning på hhv. 128 og 183 opphold.

Veksten i sykehusopphold for landet totalt i samme periode var på 4,3 prosent. Både Oslo og Akershus ligger altså over dette. Dersom vi måler oppholdene pr 1000 innbygger ser vi at en del av veksten kan forklares med økt befolkning. Akershus hadde 128 opphold pr 1000 innbygger i 1996 mot 124 i 1994, en vekst på 3,2 prosent. For Oslo var veksten noe større med 135 opphold i 1996 mot 129 opphold i 1994, eller 4,6 prosent. På landsbasis økte antall sykehusopphold pr 1000 innbyggere i samme periode med 2,7 prosent.

Tall for pasientutveksling mellom Oslo og Akershus viser etter dette at utvekslingen mellom disse to fylkene ikke er stor. Oslo står i 1996 registrert med 990 opphold av pasienter bosatt i Akershus, mens Akershus hadde 201 opphold av pasienter bosatt i Oslo. Akershus behandler en relativt sett mindre andel av pasientene i eget fylke (73 prosent), mens Oslo behandler i overkant av 90 prosent av pasientene ved egne sykehus. Den lave egendekningen for Akershus forklares i all hovedsak med fylkeskommunenes avtale om bruk av visse lokal- og sentralsykehustjenester på Rikshospitalet.

3.7 Oppfølging av de akuttmedisinske ansvarsforhold i hovedstadsområdet

Behandlingstilbudet ved Sentralsykehuset i Akershus ble mot slutten av 1997 gjenstand for medienes oppmerksomhet. Bakgrunn for denne oppmerksomheten var oppslag i media søndag 30. november 1997, om at en pasient med livstruende blødning døde under ambulansetransport mellom sykehus i Osloregionen.

Saken ble også tatt opp i Stortinget, blant annet i forbindelse med Stortingets behandling av St.prp nr. 1 (1997-98) statsbudsjettet for 1998. Det ble vedtatt følgende:

«Stortinget ber Regjeringen i sin utredning av forslag til ny regioninndeling når det gjelder Helseregion 1 og Helseregion 2, der det forutsettes at Oslo og Akershus tilhører samme region, snarest medvirke til en avklaring av de akuttmedisinske ansvarsforhold i Oslo-regionen.»

(Budsjett.innst. S.nr 11. 1997-98 fra Sosialkomiteen, romertalsvedtak X)

Helseministeren holdt en redegjørelse for Stortinget 12. februar 1998 om forholdene ved Sentralsykehuset i Akershus. I forhold til ovennevnte vedtak i Stortinget kan det gis følgende merknader:

Sykehus har i henhold til sykehusloven ansvaret for mottak av pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp. Når det gjelder koordineringen av de akuttmedisinske ressursene utenfor sykehus, klargjøres ansvarsforholdene i «Forskrift om nødmeldetjenesten». Statens helsetilsyn har også i Rundskriv høsten 1997 presisert at innleggende lege har det medisinske ansvaret for øyeblikkelig hjelp-pasienter inntil annen lege har tatt over. I praksis vil det som regel si når pasienten fysisk er mottatt i sykehus. I forslaget til ny lov om spesialisthelsetjeneste tillegges sykehuseier ansvaret for å peke ut de sykehusene som skal motta øyeblikkelig hjelp og det åpnes adgang til å gi forskrifter om faglige krav til akuttberedskapen.

I Oslo og Akershus er det som tidligere nevnt åtte (av i alt 11) sykehus med heldøgns akutt medisinsk beredskap. Ved at Oslo og Akershus nå forutsettes plassert i samme helseregion vil det legges godt til rette for at det kan skje en samordning med sikte på å styrke den døgnkontinuerlige akuttberedskapen i hovedstadsområdet. I denne forbindelse kan det også vises til rapporten fra en arbeidsgruppe med representanter fra Oslo og Akershus hvor det er utredet en plan for framtidig samarbeid, eventuelt sammenslåing av ambulanseberedskapen og AMK-sentralene i de to fylkene. Rapporten viser, jfr punkt 3.6, at det kan hentes ut betydelige faglige og ressursmessige gevinster ved at disse tjenestene samordnes bedre. Når det gjelder Rikshospitalets ansvar for mottak av pasienter fra Akershus som trenger øyeblikkelig hjelp, blir rutiner gjennomgått og ansvar klargjort. Dette skjer i nær dialog mellom Rikshospitalet og Akershus fylkeskommune.

«Akuttutvalget», som utreder faglige krav til den akuttmedisinske kjeden ,vil avgi innstilling i juni 1998. Utvalget skal blant annet beskrive hvordan det akuttmedisinske tilbudet i dag er utformet på landsbasis. Utvalget skal også avklare krav til de ulike aktørene i kjeden og krav til samarbeid mellom tjenestene. Et annet utvalg gjennomgår erfaringene med luftambulansetjenesten. Dette utvalget vil også avgi innstilling tidlig på sommeren 1998. Til sammen vil dette gi et bredt og solid grunnlag for å vurdere hvilke eventuelle endringer som bør iverksettes med sikte på å styrke og forbedre de ulike leddene i den akuttmedisinske behandlingskjeden.

Departementet legger til grunn at det videre arbeidet med å samordne og styrke det akuttmedisinske tilbudet i Oslo-området skjer i regi av Akershus fylkeskommune og Oslo kommune, og at dette vil måtte bli et sentralt tema i den videre oppfølgingen av den regionale helseplanleggingen. En viktig premiss for dette planarbeidet vil også bli gitt gjennom de nevnte to utvalgsinnstillingene og den behandlingen og oppfølgingen som vil bli av dette temaet også fra nasjonale myndigheter. Statens rolle i forhold til arbeidet med det akuttmedisinske tjenestetilbudet og -ansvarsforhold blir, gitt at Ot.prp. nr. 48 (1997-98) med lovendringer vedtas, å påse at temaet tas opp i regional helseplan, og endelig å vedta planen som blir utarbeidet av fylkeskommunene i det regionale helseutvalget.