3 Arbeidsmarkedet og behov for høyt utdannet arbeidskraft

3.1 Kompetansebehov og kompetanseutvikling

Utdanningssystemets betydning for et vel fungerende arbeidsmarked er vektlagt i en rekke offentlige utredninger og politiske dokumenter på 90-tallet, senest i NOU 1997:25 Ny kompetanse.⁵1 Evnen til å møte de utfordringer som industri, næringsliv, helsevesen, opplæringssystem, privat og offentlig tjenesteytende sektor vil stå overfor i framtiden, vil være avhengig av arbeidsstyrkens kunnskaper, evne til omstilling og til stadig å skaffe seg ny kompetanse. Internasjonalt er det derfor stor interesse rettet mot forholdet kompetansebehov i arbeidslivet og kompetanseutvikling i arbeidsstyrken. En rekke studier forsøker å belyse sammenhengen mellom kompetansebehov og arbeidsstyrkens utdanningsnivå, uten at det synes å være grunnlag for å trekke entydige slutninger om hva som er drivkreftene bak kompetanseutviklingen. I tillegg til arbeidslivets etterspørsel etter kompetanse, vil det være sterke og varierende motiver hos den enkelte til å skaffe seg utdanning, bl a personlig utvikling og avkastning. Et høyt utdanningsnivå i arbeidsstyrken reflekterer derfor ikke nødvendigvis arbeidslivets kompetansebehov. En annen side er at et høyt utdanningsnivå i arbeidsstyrken kan generere omstilling og nyskapning i virksomheten, som i neste omgang fører til endret kompetansebehov. Også i Norge er det i 1997 satt igang et forskningsprogram for å få fram kunnskap for en nasjonal kompetanseoppbygging, «Kompetanse, utdanning og verdiskapning», finansiert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet gjennom Norges forskningsråd.

I NOU 1997:25 Ny kompetanse er det gitt en beskrivelse av de generelle endringer i arbeidslivet de siste 25 årene. Utviklingen karakteriseres ved at tradisjonelle industribransjer og primærnæringer har fått sterkt redusert sysselsetting, mens nye næringer, som petroleumssektoren - og ikke minst de fastlandsbaserte leverandørnæringene til denne - samt tjenesteytende næringer, private og offentlige, har hatt sterk vekst. Utdanningsnivået varierer mellom sektorer og næringer. Andel av arbeidsstyrken med høgre utdanning er betydelig større i offentlig sektor enn i privat. I offentlig sektor er det flest med høgre utdanning innenfor undervisning/forskning, helse- og sosialarbeid og offentlig administrasjon. I privat sektor har finans/forretningsmessig tjenesteyting flest tilsatte med høgre utdanning. Det er offentlig sysselsetting, og særlig helse- og sosialtjenestene, som har hatt den største veksten i perioden 1978-96. I næringslivet har utviklingen gått i retning av flere små bedrifter innenfor småskalaproduksjon og tjenesteyting og færre tradisjonelle industribedrifter. Følgende trekk ved utviklingen av arbeids- og næringslivet vil bl a være bestemmende for framtidig kompetansebehov:

• rask og vidtrekkende teknologisk utvikling

• endringer i konkurranseforhold, nye rammebetingelser, nye produksjonsformer og forandringer i krav fra kundene

• vridning i næringsstrukturen i retning av næringer med stort kompetansebehov, mens sektorer med lavt kompetansebehov utkonkurreres av produsenter i lavkostnadsland

• globalisering av næringslivet og sterkere internasjonal konkurranse for norske virksomheter som følge av reduserte handelshindringer og deregulering av tidligere regulerte markeder.

Utviklingstrekkene referert ovenfor forklarer en utvikling mot generelt økt behov for kompetanse i næringslivet. Når det gjelder spesifikke fagområder har det gjentatte ganger vist seg at det er vanskelig å forutse framtidig behov. Behovsanslagene blir i for stor grad trendframskrivninger ut fra statiske forutsetninger. Det skjer raske skiftninger i etterspørselen etter arbeidskraft og avvikene kan bli store. Det tar dessuten lang tid før arbeidsmarkedets etterspørsel slår ut i økt utdanningskapasitet på aktuelle områder. Videre kan det ta lang tid før effekten av økt utdanningskapasitet blir merkbar i forhold til behov på arbeidsmarkedet.

3.2 Arbeidsstyrkens utdanningsnivå

Utviklingen i arbeidslivet de siste 30 årene kan karakteriseres ved en sterk økning i arbeidsstyrkens utdanningsnivå. I følge OECD⁶2 er utdanningsnivået i befolkningen i Norge høyest i Europa og blant de høyeste av OECD-landene. Også andel som har fullført utdanning utover videregående nivå er høy sammenlignet med andre OECD-land.

I 1995 hadde 25 pst av befolkningen i samtlige OECD-land i aldersgruppen 25-64 år utdanning ut over videregående opplærings nivå. Ved å sammenligne med utvalgte OECD-land er det bare Canada og USA som hadde høyere andel personer av befolkningen i aldersgruppen 25-64 år med utdanning ut over videregående opplærings nivå enn Norge i 1995. I tillegg til universitets- og høgskoleutdanning inneholder denne andelen også utdanning ut over videregående opplærings nivå som ikke regnes som universitets- og høgskoleutdanning (f eks ulik etatsopplæring og VK 3 teknisk fagskole). Andel av befolkningen i Norge med universitets- og høgskoleutdanning i denne aldersgruppen var i underkant av 30 pst i 1995.

Statistisk sentralbyrå har foretatt framskrivninger av arbeidsstyrkens utdanningsnivå med utgangspunkt i studietilbøyelighet i 1993⁷3 . I 1995 hadde om lag 540 000 personer eller 25 pst av arbeidsstyrken høgre utdanning. I år 2010 vil dette tallet øke til om lag 825 000, eller 36 pst av arbeidsstyrken. Antall personer med videregående opplæring som høyeste utdanning vil i samme periode øke fra om lag 710 000 til om lag 890 000, eller fra 34 pst til 39 pst av arbeidsstyrken. Andel av arbeidsstyrken med lavere utdanning enn videregående opplæring vil bli redusert fra om lag 860 000 personer eller 41 pst av arbeidstyrken i 1995 til om lag 590 000 personer eller 25 pst av arbeidsstyrken i å 2010. I 1993 var arbeidsledigheten på det høyeste, det kan derfor tenkes at studietilbøyeligheten påvirkes med bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Det er dessuten foreløpig konstatert at etter Reform 94 velger færre løp som fører direkte fram til studiekompetanse.

Statistisk sentralbyrå har også utført framskrivninger av etterspørsel inndelt etter arbeidskraft etter utdanning fram mot år 2010. Andelen sysselsatte med videregående og høgre utdanning har hatt klar vekst de siste 15 årene i de fleste næringer. Veksten i disse andelene forutsettes å fortsette. Byråets beregninger viser at den høye studietilbøyeligheten gir et overskuddstilbud av arbeidskraft med høgre utdanning, særlig av personer med utdanning ut over 4 år, mens tilgangen på arbeidskraft med videregående opplæring vokser mindre enn etterspørselen. Dette gjelder særlig en tiltakende knapphet på fagarbeidere i industri og håndverk. Det er stor usikkerhet knyttet til de forutsetninger som framskrivningene bygger på, bl a utviklingen i økonomi, lønns- og arbeidstidsbestemmelser, teknologi, næringsstruktur, kompetansebehov som følge av omstilling, osv.

3.3 Utdanning og arbeidsmarked

Som følge av den sterke veksten i antall uteksaminerte kandidater fra universiteter og høgskoler, har det vært rettet økt oppmerksomhet mot arbeidsmarkedet for disse kandidatene. Tradisjonelt har personer med høgre utdanning hatt små problemer på arbeidsmarkedet sammenlignet med personer med lav utdanning. Fra slutten av 1980-tallet ble overgangen fra utdanning til arbeid merkbart vanskeligere for enkelte grupper med høgre grads eksamen, og arbeidsledighet et halvt år etter eksamen økte fra 3 pst i 1987 til 12 pst i 1995. I tillegg var det en økning i mistilpasning til arbeidsmarkedet (dvs andel sysselsatt i arbeid uten samsvar med utdanning). De siste undersøkelser viser en viss nedgang i ledigheten for de fleste kandidatgrupper.

En undersøkelse av situasjonen på arbeidsmarkedet et halvt år etter eksamen for 75 pst av universitetskandidater med høgre grad og kandidater med siviløkonomutdanning, uteksaminert våren 1996, viser at arbeidsledigheten har gått ned fra 12 pst i 1995 til 10 pst i 1996⁸4 . Nedgangen i arbeidsledigheten har vært spesielt sterk for sivilingeniører og siviløkonomer. Blant sivilingeniørene gikk arbeidsledigheten ned fra 17 pst i 1995 til 9 pst i 1996. Den laveste ledigheten hadde sivilingeniører i elektro- og datafag hvor arbeidsledigheten var så godt som ikke-eksisterende (2 pst). Både blant sivilingeniører og siviløkonomer var det dessuten en klar nedgang i det totale omfang av mistilpasninger i arbeidsmarkedet. Samfunnsvitere og realister hadde også nedgang i arbeidsledigheten fra 1995, og begge grupper hadde en arbeidsledighet på 9 pst i 1996. Spesielt gunstig arbeidsmarked hadde kandidatene i matematiske fag som inkluderer informatikk, med en arbeidsledighet på 3 pst. Humanistene hadde i 1996 en relativt beskjeden arbeidsledighet selv om den økte fra 5 pst i 1995 til 8 pst i 1996. I samme periode steg imidlertid tallet på uteksaminerte kandidater med 22 pst. Både for realister, samfunnsvitere og humanister var det imidlertid en viss andel mistilpassede på arbeidsmarkedet i 1996. Psykologer og helsefagkandidater ved universiteter og vitenskapelige høgskoler (tannleger, veterinærer, farmasøyter) hadde en gunstig situasjon på arbeidsmarkedet i 1996. Psykologene hadde en arbeidsledighet på 2 pst, og omfanget av en eller annen form for mistilpasning var meget moderat. Blant helsefagkandidatene var arbeidsledigheten også 2 pst i 1996, mens undersysselsettingen var på 9 pst.

Kandidatundersøkelsen 1996 viser at det spesielt er to grupper nyutdannede kandidater som synes å ha særlige arbeidsledighetsproblemer; jurister og sivilarkitekter. Blant juristene var arbeidsledigheten i 1996 på 19 pst, en liten økning fra 1995. Totalt sett hadde dessuten en betydelig andel av juristene i arbeidsstyrken en eller annen form for mistilpasning i 1996. Den vanskelige situasjonen for juristene må ses i sammenheng med den sterke økningen i kandidattallene de siste årene. I tidsperioden 1993 til 1996 økte tallet på uteksaminerte kandidater med 60 pst. Blant nyutdannede sivilarkitekter steg arbeidsledigheten fra 27 pst i 1995 til 33 pst i 1996. Tallene for arkitekter var noe overraskende siden dette er en meget konjunkturfølsom virksomhet, og fordi det var forventet redusert ledighet som resultat av det generelle økonomiske oppsvinget fra 1995 til 1996. I regi av Nasjonalt fagråd for arkitektur er det imidlertid foretatt en undersøkelse blant nyutdannede arkitekter som viser mindre arbeidsledighet enn i undersøkelsen fra NIFU. Når det gjelder kandidater fra de flerårige yrkesrettede utdanningene innenfor helse- og sosialfag i høgskolesektoren er det ikke registrert arbeidsledighet, men en viss grad av undersysselsetting, særlig for sykepleiere⁹5 . Sykepleiere har en yrkesaktivitet på 68 pst. Det er lavere enn de andre yrkesgruppene det er naturlig å sammenligne med. En mulig delforklaring kan være forhold knyttet til organisering av arbeidet for sykepleierne. Mange sykepleiere har en turnusordning med arbeid hver tredje helg. Det må da tilsettes et større antall personell enn det som er nødvendig for å dekke behovet for arbeidskraft resten av uken. Dette medfører at mange må jobbe deltid.

Den økonomiske veksten de siste årene og forventet konkjunkturutvikling har dannet grunnlag for at Arbeidsdirektoratet anslår en fortsatt kraftig vekst i sysselsettingen både i 1997 og 1998¹⁰6 . Det har skjedd en betydelig innstramming på arbeidsmarkedet det siste året. Forholdet mellom registrerte helt ledige og beholdningen av ledige stillinger avtok med 40 pst fra første halvår i 1996 til første halvår i 1997. I forhold til sammenligning med en del OECD-land er det bare USA som har hatt en kraftigere vekst i sysselsettingen enn Norge fra 1990 til 1996. I samme periode er det bare Japan og Sveits som har et lavere nivå på ledigheten¹¹7 .

I gjennomsnitt var 73 500 personer tilsvarende 3.3 pst av arbeidsstyrken registrerte som helt ledige i 1997¹²8 . Dette var en nedgang på 17 400 eller 19.1 pst fra 1996. Reduksjonen i den registrerte ledigheten tiltok gjennom 1997, og ledighetsnedgangen var den klart kraftigste siden ledigheten begynte å falle i 1993. Sterkest nedgang i den registrerte ledigheten fra 1996 til 1997 hadde bygge- og anleggsarbeid, fulgt av teknisk, vitenskapelig arbeid. Arbeidsdirektoratet forventer at den registrerte ledigheten vil gå ned mot rundt 55 000 personer i gjennomsnitt i 1998, noe som tilsvarer om lag 2.4 pst av arbeidsstyrken.

Arbeidsdirektoratet utfører hvert år en bedriftsundersøkelse blant 10 000 av landets bedrifter, der bedriftene bl a blir bedt om å vurdere hvor mange ansatte de forventer å ha om ett år. I 1997 svarte 33 pst av bedriftene at de venter økt sysselsetting i 1998. Dette er 3 prosentpoeng høyere enn i undersøkelsen fra 1996. I underkant av 40 pst av bedriftene har rapportert at de har problemer med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft.

Rekrutteringsproblemene og mangelen på kvalifisert arbeidskraft er stor og økende i en rekke yrker, særlig innenfor helse/velferd, og bygge- og anleggsnæringen. For sistnevnte gruppe gjelder manglene stort sett personer med videregående opplæring. Når det gjelder helsefagyrkene viser Arbeidsdirektoratet¹³9 at det trolig er leger, sykepleiere og personell innenfor psykisk helsevern det er størst mangel på. Både når det gjelder leger og sykepleiere har rekrutteringsproblemene økt det siste året. Det viser seg at det er svært vanskelig å skaffe fagutdannet personell innenfor informasjonsteknologi, og rekrutteringsproblemene har økt kraftig det siste året. Siden etterspørselen etter denne typen arbeidskraft fortsatt øker, vil problemene trolig tilta. Etterspørselen og mangelen på personer innenfor teknologi generelt er økende (ingeniør/sivilingeniør), men ikke i samme størrelsesorden som i informasjonsteknologi. Arbeidsdirektoratet viser til at det i dag er mangel på lærere og førskolelærere som resultat av gjennomføringen av Reform 97. I St meld nr 52 (1996-97) Om økt førskolelærerdekning ble mangelen på førskolelærere i forhold til full barnehagedekning anslått til ca 10 800 totalt. Til lærerjobber i videregående opplæring antas problemene å være mindre siden antall kandidater med universitets- og høgskoleutdanning i relevante undervisningsfag har økt kraftig.

I en del yrker er det ikke nok innenlandske arbeidssøkere til å dekke behovet for arbeidskraft. Dette er særlig tilfelle i helsesektoren, i bygge- og anleggsbransjen og deler av industrien, særlig verkstedindustrien. Arbeidsmarkedsetaten vil derfor framover bruke betydelige ressurser på å formidle helsefagarbeidere og sykepleiere fra de andre nordiske landene, og leger med spesialistutdanning, IT-personell og ingeniører fra hele EØS-området (se for øvrig punkt 5.4 nedenfor).