5 Tiltak for å møte etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft

I meldingens innledningskapittel vises det til de politiske dokumenter som har trukket opp målene for utbygging av høgre utdanning på 1990-tallet. Videre framgår det av kapittel 2 at kapasiteten i høgre utdanning i Norge har økt kraftig de siste ti årene, og at antall studieplasser er høyt i forhold til folketallet og i forhold til sammenlignbare land. Stortingskomiteen uttalte i Innst nr 260 (1996-97) at det bør være en viktig utfordring å legge til rette for at dette høye studenttallet kan opprettholdes. Demografisk utvikling, utvikling i søkermønster og etterspørsel etter høgre utdanning, situasjonen på arbeidsmarkedet, samt rammene for den økonomiske politikken, er forhold som må være avgjørende for hvilke mål som settes for dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning de nærmeste årene, og hvilke tiltak som bør gjennomføres for å nå målene.

Komiteen påpekte også i Innst nr 260 at den store veksten i antall studieplasser har skjedd raskt for å imøtekomme studiesøkernes ønsker og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft, og at en derfor bør foreta en gjennomgang av kapasitetsfordelingen sammenholdt med søkning og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Den største studenttallsveksten har skjedd i samfunnsfag, jus, og humaniora, både fordi søkerkøene hit har vært lange og fordi disse studiene stort sett krever mindre mht arealer, utstyr, personell og praksisplasser. Fordi kapasiteten på hovedfagsnivå også har blitt sterkt utvidet, er det et stort antall hovedfagskandidater som uteksamineres hvert år, og mange er inne i hovedfagsløp. Samtidig er kapasiteten i en del studier innenfor helse, undervisning og informasjonsteknologi for lav i forhold til samfunnets behov. Det er dessuten, som påpekt i punkt 1.2 i innledningskapitlet, en økende geografisk skjevfordeling i studentrekrutteringen til fordel for de største lærestedene i Sør-Norge. Denne utviklingen forsterkes med nedgang i søkningen. Det er derfor grunn til å revurdere dagens fordeling av kapasitet på de ulike utdanningsområdene, samtidig som andre aktuelle tiltak for å øke tilgangen på etterspurt arbeidskraft må vurderes.

Regjeringen mener at for å oppnå bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft, og opprettholde en optimal institusjonell og regional fordeling av studietilbudene, må det fokuseres på følgende hovedgrupper av tiltak:

• øke kapasiteten i relevante utdanninger, i hovedsak ved omdisponering av studieplasser og bedret ressursutnytting, men også ved tildeling av nye studieplasser der det er nødvendig for å oppnå raskest mulig effekt, jf forslag under de enkelte punkter nedenfor

• sikre en målrettet fordeling av utdanningskapasitet mellom utdanningsområder, institusjoner og regioner gjennom årlige vedtak om budsjettildeling, adgangsregulering og opptakskapasitet

• stimulere til høy studiegjennomføring og økt yrkesdeltaking i studier og yrker med relativt høyt frafall

• legge til rette for økt yrkesdeltaking fra innvandrere og bruk av arbeidskraft fra utlandet

• øke rekrutteringen til prioriterte studier som har lav eller minkende søkning, bl a øke kvinneandelen i teknologiske studier

• øke fleksibiliteten og brukertilpasningen i studietilbudene, bl a når det gjelder pedagogiske og organisatoriske løsninger.

5.1 Økning og/eller omdisponering av kapasitet

Det tar tid fra det tidspunkt utdanningskapasiteten økes til resultatene av økningen kan merkes på arbeidsmarkedet. Resultatene av den store utbyggingen de senere år i f eks de lange profesjonsutdanningene ved universitetene vil ikke bli synlige før i begynnelsen av neste århundre. Utdanningsplanlegging er en omfattende og komplisert prosess, og endringer må ofte skje over tid. Etterspørselen etter arbeidskraft forandrer seg imidlertid raskt. Utdanningsmyndighetene og de høgre utdanningsinstitusjonene blir møtt med krav om stabilitet, forutsigbarhet og langsiktig planlegging, men samtidig kreves evne og mulighet til rask omstilling for å møte nye behov.

Økning i opptakskapasiteten ved tildeling av nye studieplasser kan som regel skje forholdsvis raskt, mens omdisponering har vist seg å ta lengre tid. Erfaringer fra omdisponering og reduksjoner tidligere har dessuten vist at det ikke har lyktes å redusere utgiftene i takt med studentreduksjonen. Dette skyldes at en stor del av budsjettet er knyttet til faste lønns- og driftskostnader. Økning av opptakskapasiteten i bestemte fag ved omdisponering fra andre områder er skjedd i begrenset omfang på 90-tallet. I den grad omdisponering har skjedd er det hovedsakelig fordi søkningen til et studium har gått ned, og det er registrert et større antall ledige studieplasser.

Bruk av ulike virkemidler for å opprettholde eller øke kapasiteten i prioriterte utdanninger må avveies løpende i den årlige budsjettbehandling, bl a på bakgrunn av hvilke omstillingsmuligheter som finnes i sektoren og i den enkelte institusjon.

5.1.1 Nye studieplasser

Det er også i 1998 tildelt nye studieplasser. Det er opprettet 87 nye studieplasser for å videreføre det økte opptaket i medisin og psykologi, og det skal tildeles ytterligere 90 studieplasser til økt opptak i medisin i Norge og ved kjøp av studieplasser i utlandet. Videre er det tildelt 20 studieplasser i psykologi, 250 i sykepleie, 237 i vernepleie og 260 i videreutdanning i psykisk helsearbeid. Ut over dette er det tildelt 70 studieplasser i informasjonsteknologi på sivilingeniør-/cand.scient-nivå. I Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen foreslått ytterligere 90 studieplasser i informasjonsteknologi på sivilingeniør- og cand.scient.-nivå, og 220 studieplasser på lavere grads nivå.

En fortsatt utbygging av utdanningskapasiteten kan være vanskelig selv om det tildeles ressurser til nye studieplasser. Mange universiteter og høgskoler har problemer med å rekruttere og beholde høyt kvalifisert undervisningspersonell på en del fagområder. Dette er utvilsomt det største hinderet for en rask utbygging av kapasiteten i informasjons- og kommunikasjonsteknologistudiene. Gode praksisplasser er dessuten et knapphetsgode mange steder, og det kan være store begrensinger i forhold til utstyr og lokaler. Selv om kapasiteten på enkelte steder og fagområder er svært presset, stilles det likevel krav om høy faglig kvalitet på undervisning og forskning.

5.1.2 Omdisponering av studieplasser

I 1998-budsjettet er det videreført midler til 1705 studieplasser som ble opprettet i 1997 ved universiteter og høgskoler. For å videreføre opptaket til de prioriterte grunnutdanningene ved de statlige høgskolene på samme nivå høsten 1998 som høsten 1997, er det i 1998 omdisponert 586 studieplasser i høgskolesektoren. Omdisponeringen gjøres ved å trekke inn studieplasser fra utdanninger som har ledig kapasitet og fordele disse til utdanning med høy prioritet og mangel på kapasitet. De 586 studieplassene som skal omdisponeres er fordelt på 200 studieplasser som har stått ledige i ingeniørutdanning, og 386 fra andre områder som to- og treårige høgskolekandidatutdanninger og ulike studier av ett års varighet. I tillegg er tallet på studieplasser ved universitetenes allmennfakulteter redusert med 2000 fra 1997 til 1998.

Institusjonene har en utgiftsstruktur hvor opp til 80 pst av kostnadene er bundet opp i lønnsforpliktelser til fast tilsatte. Institusjonene kan derfor vanskelig foreta omfattende og hurtige utgiftsreduksjoner uten at dette gir utilsiktede og/eller uønskede konsekvenser for studiekvalitet og studietilbud ved den enkelte institusjon. Av denne grunn har det ikke vært mulig for universitetene å gjennomføre en utgiftsreduksjon fra 1997 til 1998 tilsvarende 2000 studieplasser og begrenset til fag ved allmennfakultetene. Rasjonelle omstillinger i sektoren forutsetter derfor styringssignaler som gir institusjonene tilstrekkelig tid til å foreta målrettede kapasitetsendringer innenfor de ulike utdanningene.

Institusjonene foretar også selv omdisponering innenfor tildelt budsjettramme. Slik er toårig høgskolekandidatutdanning i informatikk ved høgskolene i Buskerud og Vestfold etablert fra høsten 1998. Disse studiene skal finansieres ved intern omprioritering.

Selv om de utdanningssøkendes egne studiemål tillegges stor vekt styres ikke dimensjonering av studiekapasitet utelukkende etter prinsippet om å tilfredsstille de utdanningssøkendes primære studieønsker. Dette prinsippet kan komme i konflikt med, og må derfor avveies mot, dimensjoneringsprinsippet om tilpasning av studiekapasitet etter arbeidsmarkedets behov. For å finansiere oppretting av nye studieplasser på prioriterte utdanninger kan det dermed være aktuelt å foreta omdisponeringer av studieplasser også fra fag og nivåer som har god pågang av søkere.

Basert på senere års høye opptaks- og kandidattall, NIFUs undersøkelser av ledighetsnivå blant nyutdannede innenfor ulike utdanningskategorier¹⁵1

og Statistisk sentralbyrås framskrivninger av tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft¹⁶2

, forventes en sterk økning i arbeidsstyrken med utdanning på høyere nivå i juridiske, samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Foreliggende analyser viser at tilgangen på kandidater innenfor disse fagområdene kan stige raskere enn etterspørselen i de yrker kandidatene tradisjonelt har gått inn i. Økt tilgang innebærer ikke nødvendigvis økt arbeidsledighet blant personer med juridisk, samfunnsvitenskapelig eller humanistisk utdanning fordi disse gruppene i stor grad kan gå inn i andre yrker enn det utdanningene tradisjonelt har kvalifisert for. Registrerte og framskrevne arbeidsmarkedsbehov tilsier imidlertid behov for oppretting av nye studieplasser innenfor andre og høyere prioriterte utdanninger, og derfor bør studieplasser kunne omdisponeres fra disse utdanningsområdene. Ytterligere reduksjon i antall studieplasser ved universitetenes allmennfakulteter enn det som ligger inne i statsbudsjettet for 1998 kan derfor være aktuelt.

Omstillingen i høgre utdanning har hittil vært av beskjedent omfang. Endringene er snarere mindre enn hva enhver virksomhet må regne med av tilpasning til omgivelsene. Det må imidlertid erkjennes at omstilling i kunnskapsbedrifter er mer komplisert enn i mange andre virksomheter, fordi personalet er så høyt spesialisert. Det vil ikke være formålstjenlig å basere seg på tiltak som gjør en norskfilolog i stand til å undervise i informasjonsteknologi eller en maskiningeniør i vernepleie, eller til å utføre kvalifisert forskning i fagene. Det vil være en enklere prosess når omdisponering skal skje mellom utdanninger innenfor beslektede fagområder, f eks ved forskyvning av kapasitet fra barneverns- og sosionomutdanning til vernepleierutdanning. I årenes løp har utdanningsinstitusjonene flere ganger vært gjennom tilpasninger av virksomheten i forhold til endrete behov. Det som skiller prosessen i dag fra tidligere er at bevilgningene er sterkere knyttet til antallet studieplasser, og at tildeling eller inndragning av studieplasser får umiddelbare konsekvenser for institusjonenes budsjetter.

Det er ikke ønskelig med en permanent nedbemanning av sektoren. Søkningen til høgskoler og universiteter er fortsatt god, behovet for høyt utdannet arbeidskraft er stort, og etter- og videreutdanning innenfor høgre utdanning vil i økende grad bli etterspurt. De tilpasningene institusjonene må gjøre har derfor ikke et omfang som tilsier at generelle virkemidler som førtidspensjonering eller tilbud om lønnskompensasjon ved oppsigelse kan brukes, jf f eks forsvaret og postverket hvor målsetningen har vært en permanent nedbemanning av virksomhetene.

Likevel, reduserte bevilgninger eller krav om omdisponering innenfor budsjettet vil ikke ha noen særlig effekt dersom arbeidsstyrken ikke minskes. Derfor vil all omstilling som ikke kompenseres i form av økte bevilgninger en periode, få konsekvenser for tilsatt personale. Uansett om omstillingen gjennomføres ved intern omdisponering, ved overføring fra universiteter til høgskoler eller mellom institusjonene i høgskolesektoren, vil nedbygging et sted og oppbygging et annet sted ikke kunne realiseres uten at det også foretas en omfordeling av midler. Fordi en så stor del av kunnskapsbedriftenes budsjetter er bundet opp i lønn, må institusjonene redusere antall tilsatte i de utdanningene som skal bygges ned for å frigjøre midler til nytilsettinger i de utdanningene som skal bygges opp.

Skal omstillingen foregå rasjonelt, må institusjonene kunne redusere tallet på tilsatte i de utdanningene hvor søkningen er dårlig og opptakstallet lavt i forhold til opptakskapasiteten. Om det forutsettes at reduksjonen i antall studieplasser foretas ved at en utdanning, en linje eller en klasse legges ned, vil tjenestemannsloven § 10 nr 1 om oppsigelse på grunn av bortfall av arbeid kunne komme til anvendelse. De vanlige prosedyrer må i så fall følges, og det er derfor realistisk å regne med at det vil ta ca ett år fra vedtaket om nedlegging er fattet til vedkommende fratrer sin stilling. Det skal likevel presiseres at den økonomiske innsparingen ved oppsigelser på kort sikt kan være meget begrenset. Dette personalet vil vanligvis ha rett til ventelønn, og krav om slike utbetalinger kan gjøres gjeldende over flere år. En innskrenkning som består i at utdanningen skal opprettholdes, men med noen færre plasser, vil antakelig medføre en mer langsiktig prosess for å tilpasse undervisningskapasiteten til ønsket nivå.

Dersom det er nødvendig at omstillingen skal skje innenfor en tidshorisont fra budsjett er vedtatt i desember til nytt studieår begynner i august, er det ikke mulig å gå veien om oppsigelser av overtallige i de utdanningene som skal legges ned eller reduseres. Innsparingen må i så fall foregå ved at det ikke blir tilsatt i ledige stillinger eller ved at timelærerkontrakter ikke fornyes. Slike innskrenkinger bør normalt gjennomføres slik at det er mulig å sikre at inndragning av stilling skjer i det faget som skal nedbygges, og ikke rammer utdanninger hvor det er behov for å øke bemanningen. Ellers vil denne formen for omstilling føre til en forringelse av fagmiljøene og et dårligere undervisningstilbud til studentene.

Institusjonene trenger tid for å tilpasse seg endringer. De vil derfor ha behov for å få beskjed i god tid om hvilke omdisponeringer som er aktuelle eller få beholde lønnsmidler i minst ett år etter at beslutningen om reduksjon er truffet. I tillegg må stillinger holdes ledig og nytilsettinger skje på en mer planmessig måte enn hva som kan være tilfelle i dag. På grunn av alderssammensetningen i det vitenskapelige personalet vil et stort antall personer ved de tre eldste universitetene nå pensjonsalder i løpet av kommende 5-10 år. De mindre institusjonene vil i mange tilfelle ikke kunne gjennomføre omstilling uten støtte i en overgangsperiode. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er derfor innstilt på å disponere en bevilgning til målrettede omstillingstiltak. I 1998 vil det ble avsatt et beløp på 10 mill. kroner til formålet.

5.1.3 Vurdering av kapasitet i de ulike utdanningene i helse- og sosialfag

De siste årene har helsesektoren etterspurt flere leger, sykepleiere og annet helsepersonell enn det har vært mulig å rekruttere. Tilgangen på personell har økt både fra norske utdanningsinstitusjoner og fra utlandet. Veksten i årsverk siden 1980 for leger og sykepleiere utgjør 60 pst¹⁷3

, men behovet er fortsatt stort, og etterspørselen har økt raskere enn tilgangen¹⁸4

. Det er underskudd på personell, og enkelte fylkeshelsesjefer har hevdet at det er dette, og ikke primært økonomien, som har hemmet virksomheten i mange sykehus. I tillegg til at tilgangen på arbeidskraft ikke er stor nok, skyldes knapphet på fagutdannet personell også den interne organisering og arbeidsfordeling i sykehusene, og geografisk skjevfordeling. Tiltak for å dekke behovet for helse- og sosialfagpersonell må derfor iverksettes både av utdanningsmyndighetene og av helsemyndighetene.

Yrkesdekningen er ulik i forskjellige deler av landet. Når det f eks gjelder legedekningen er den stabil og god i noen kommuner, og ustabil og ufullstendig i andre. Kommuner i utkantstrøk med spredt befolkning trenger gjennomgående flere leger i forhold til innbyggertallet enn kommuner i sentrale strøk. Dette skyldes at det på ethvert sted trengs et minste antall leger for å kunne opprettholde akuttberedskap døgnet rundt. Den spredte befolkningen i store deler av Norge krever mer helsepersonell i utkantstrøk i forhold til befolkningens størrelse enn i landet for øvrig, og i Norge i forhold til Norden og andre vestlige land. Sammenlignet med Norden for øvrig ligger Norge på topp når det gjelder allmennlegedekning¹⁹5

. I Norge er det 3,3 praktiserende leger pr 1000 innbyggere mot 3,0 i Sverige, 2,8 i Danmark og 2,5 i USA²⁰6

. Likevel er det mangel på leger i Norge, og mange ubesatte stillinger. Både Sverige og Finland har dårligere allmennlegedekning enn Norge. Legedekningen i disse landene anses likevel å være i overkant av hva behovet tilsier, og opptakskapasiteten i medisinutdanningen er redusert de siste årene. I Danmark derimot er opptakskapasiteten i ferd med å øke.

Opptakskapasiteten i helse- og sosialfagutdanningene i Norge har økt kraftig de siste årene, jf tabell 2.7 ovenfor. Det har særlig vært stor økning i sykepleier- og vernepleierutdanning, foruten i de to sosialarbeiderutdanningene, men også jevn økning i andre flerårige helsefagutdanninger ved de statlige høgskolene, og i helseprofesjonsutdanningene ved universitetene. I 1998-budsjettet er det videreført midler til studieplasser som ble opprettet i 1997. Videre er det opprettet nye studieplasser i medisin, psykologi, sykepleie, vernepleie og videreutdanning i psykisk helsearbeid.

I kapittel 4.2 ovenfor viser framskrivninger av årsverktilbud og -etterspørsel en viss mulighet for underdekning i hele eller deler av perioden for gruppene leger, psykologer, farmasøyter, tannleger, sykepleiere og vernepleiere. Knapphet på fagpersonell og praksisplasser gjør det problematisk å foreta rask og betydelig utbygging av kapasiteten i disse studiene.

På bakgrunn av stor mangel på radiografer og stråleterapeuter vurderer nå Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sammen med Sosial- og helsedepartementet å øke kapasiteten betydelig i radiografutdanningen. Dette spørsmålet skal vurderes i forbindelse med stortingsproposisjonen om Nasjonal kreftplan.

Leger

Framskrivningene i figur 4. 2 ovenfor gir grunnlag for å forvente en underdekning i hele framskrivningsperioden. Årsverktilbudet for leger kan økes både gjennom økt studiekapasitet og økt rekruttering av utenlandske leger til Norge, og det skjer for tiden en betydelig rekruttering av utenlandske leger til Norge. Økt studiekapasitet kan oppnås ved tilrettelegging for studier i utlandet og ved økt innenlandsk kapasitet. Departementet vil vurdere om det er mulig å øke studiekapasiteten i medisinstudiet, men en eventuell økning av innenlandsk kapasitet må skje innenfor rammene av hva kravene til praksisplasser og rekruttering av vitenskapelig personale tillater, og spørsmålet om økt kapasitet vil måtte vurderes i forbindelse med de årlige budsjettbehandlinger.

Ved en eventuell økning i kapasiteten innenlands vil det tas hensyn til behovet for bedret tilgang på personell i de områder av landet som har størst rekrutteringsproblemer, og det vil arbeides for å legge deler av den eventuelle kapasitetsøkningen til universitetene i Tromsø og Trondheim.

Muligheten for fortsatt økning av kapasiteten i medisinstudiet må vurderes i samarbeid med universitetene, herunder om det kan være aktuelt å opprette studieplasser i den kliniske delen av studiet som et tilbud til norske studenter som tar preklinisk studium i utlandet. Inntil 1986 var det 46 slike klinikkplasser ved Sentralsykehuset i Akershus. Etter initiativ fra Sosial- og helsedepartementet har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som bl a skal vurdere om en universitetsfunksjon ved Sentralsykehuset i Akershus kan gjenopprettes, og hvilken form den eventuelt skal ha.

Farmasøyter

Framskrivningene fra SSB gir grunnlag for å forvente et lite tilbudsunderskudd for farmasøyter, jf figur 4.3 ovenfor. Framskrivningene fanger ikke opp alle farmasøyter som jobber i det private næringsliv, f eks i legemiddelindustrien. Det er grunn til å tro at økt tilgang på kandidater med cand.pharm.-utdanning vil føre til økt etterspørsel etter denne gruppen, slik at det private arbeidsmarkedet vil fange opp et eventuelt overskudd. Behovet for farmasøyter er bl a vurdert i forbindelse med arbeidet med NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler. Departementet tar sikte på å øke opptakskapasiteten for farmasøyter. Det vil være mest aktuelt å legge økningen til Universitetet i Tromsø.

Etterspørselspresset når det gjelder farmasøytisk arbeidskraft i apotek kan i noen grad lettes ved å øke tilgangen på reseptarer. På grunnlag av søknad fra Høgskolen i Oslo foreslår departementet å øke opptaket til reseptarutdanningen.

Tannleger

Framskrivningene fra SSB viser at arbeidstilbudet fra tannleger forventes å synke i hele framskrivningsperioden samtidig som etterspørselen øker, jf figur 4.4 ovenfor. De odontologiske fakulteter har satt i gang studieforbedrende tiltak for å bedre gjennomføringen, og tall fra de senere år tyder på at gjennomføringsprosenten er på vei oppover. Framskrivningene fra SSB er gjort med forutsetning om at 85 pst av de som begynner på tannlegestudiet vil gjennomføre utdanningen. Ut i fra kandidattallet de senere år kan vi imidlertid forvente høyere gjennomføringsprosent enn 85.

Selv med en gjennomføringsgrad på 100 pst vil det ikke være stort nok tilbud til å dekke den etterspørselen som framskrivningene viser. Modellen har imidlertid ikke fullt ut tatt hensyn til faktorer som forbedret tannhelse og det faktum at tannpleiere overtar deler av tannhelsekontrollen av barn og ungdom. Tannlegeutdanningen er en svært ressurskrevende utdanning, blant annet fordi utdanningen krever oppbygging av egne klinikker ved universitetene da det ikke eksisterer offentlige tannklinikker hvor studentene kan få praksis. Universitetene i Oslo og Bergen har ikke kapasitet til å ta opp flere studenter. Det kan derfor være aktuelt med kjøp av studieplasser i utlandet. Departementet forventer også at de odontologiske fakulteter fortsetter satsingen på å få opp gjennomføringsprosenten på studiet.

Sosial- og helsedepartementet vil følge opp tannlegesituasjonen som egen sak, jf Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001. I behandlingen av Innst S nr 165 (1994-95) fattet Stortinget vedtak om å be regjeringen utrede muligheten for å opprette tannlegestudium i Tromsø.

Spørsmålet om kapasitetsøkning i denne utdanningen vil derfor bli utredet som egen sak, og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ikke foreslå endringer i utdanningskapasiteten nå.

I forbindelse med utredningen vil bl a også arbeidsdelingen mellom tannleger og tannpleiere bli belyst. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet arbeider videre med planer om å etablere en ny høgskoleutdanning for tannteknikere ved Høgskolen i Oslo.

Psykologer

Framskrivningene fra SSB viser et underskudd i antall tilbudte årsverk gjennom hele perioden, men kun et lite underskudd ved utgangen av perioden, jf figur 4.5 ovenfor. I fortolkningen av framskrivningen må det tas hensyn til at det kan bli opprettet flere stillinger for psykologer enn det framskrivningen viser, bl a som følge av Regjeringens prioritering av tiltak for å bedre behandlingstilbudet for mennesker med pyskiske lidelser og tilbudet om pedagogisk-psykologiske tjenester for elever med sammensatte lærevansker. Det forventes også fortsatt vekst i tilsetting av psykologer i privat sektor. I tillegg til psykologer med klinisk kompetanse, som framskrivningene omfatter, utdannes det ca 30 kandidater i året med hovedfag i psykologi.

Den kraftige opptaksøkningen ved universitetene har skapt problemer både i forhold til rekruttering til vitenskapelige stillinger og i forhold til praksisplasser, og det har derfor ikke vært aktuelt å øke opptakskapasiteten ytterligere på kort sikt. Departementet vil imidlertid i samarbeid med universitetene vurdere om det over tid er mulig å øke kapasiteten ytterligere.

Sykepleiere

Sykepleiere er den største gruppen helsepersonell som blir omtalt i denne meldingen, og den gruppen det knytter seg størst usikkerhet til med hensyn til framtidig yrkesfrekvens og frafall i yrket. Selv om årsverktilbudet for sykepleiere er økende viser framskrivningene fra SSB underdekning i deler av perioden, jf figur 4.6 ovenfor. Ved siden av økt antall eldre i befolkningen, vil tiltakene foreslått i handlingsplanen for styrking av eldreomsorgen (St meld nr 50 1996-97) kreve økt personell, og vil dessuten kunne innebære oppretting av flere stillinger for sykepleiere (og vernepleiere) enn framskrivningsmodellen greier å fange opp. Det er derfor et spørsmål om ikke den sterke satsingen på eldreomsorg vil kreve økt kapasitet i sykepleierutdanningen. Dette vil bli vurdert nærmere i forbindelse med oppfølgingen av Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell (1998-2001) og arbeidet med styrking av eldreomsorgen.

Når det gjelder behovet for sykepleiere utgjør lav yrkesdeltaking en stor usikkerhet i framskrivningen av årsverkstilbud. Den lave yrkesdeltakingen for alle alderskategorier av sykepleiere gjør at det i tillegg til en eventuell økning i utdanningskapasiteten må satses særlig på tiltak for å få økt effekt av dagens utdanningskapasitet, jf punkt 5.2 nedenfor.

Praksis utgjør en viktig del i de fleste helsefagutdanningene, men tilgangen på gode praksisplasser kan være en flaskehals, særlig i sykepleierutdanningen. Med økte krav til effektivisering og rasjonalisering ved sykehus og andre institusjoner blir det mindre tid for personalet til veiledning av studenter. Etter ny budsjetteringsmodell for sykehusene gis det tilskudd pr utskreven pasient. Dette fører til at de pasientene som er i sykehusene er mer kritisk syke enn før. De trenger derfor større oppmerksomhet og oppfølging fra personalet, som igjen har mindre kapasitet til å veilede studenter i praksis.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har nedsatt et bredt sammensatt utvalg for å vurdere ulike sider ved sykepleierutdanningen. Utvalget skal bl a utrede praksisopplæringen i sykepleierutdanningen, og vurdere fordeling av veiledningsansvar mellom høgskole og praksisfelt. Utvalget skal også se på samarbeid mellom høgskole og praksisfeltet og tilgang på praksisplasser. Arbeidet forventes å være ferdig innen årsskiftet 1998/99.

Fysioterapeuter

Økningen i opptakskapasiteten i fysioterapeututdanningen i løpet av 1990-tallet skjedde fordi mange kommuner meldte om et stort underskudd. Et lite overskudd av fysioterapeuter vil gjøre det lettere å rekruttere fysioterapeuter til utkantstrøk som i dag har problemer med å få besatt ledige stillinger.

Fysioterapeuter arbeider både som kommunalt ansatte og som privat næringsdrivende med eller uten rett til refusjon fra trygdekassen. Markedet for fysioterapeuter uten refusjonsrett er begrenset, og det er liten grunn til å tro at det blir stort nok til å fange opp et mulig overskudd slik framskrivningene fra SSB viser, jf figur 4.7 ovenfor. Fysioterapeuter har i forhold til alle andre grupper helsepersonell en relativt «smal» arena for yrkesutøvelse, slik at det er få alternative sysselsettingsmuligheter for denne gruppen. Departementet mener derfor det kan være grunn til å vurdere en mindre reduksjon i antall studieplasser for fysioterapeuter, eventuelt til fordel for økning i utdanningskapasiteten for ergoterapeuter. Videre kan det vurderes om gebyrstipendet for de som studerer fysioterapi i utlandet skal fjernes. Vurderinger i forhold til omfanget av en reduksjon i antall studieplasser bør imidlertid avvente stortingsmelding om rehabilitering som etter planen skal fremmes høsten 1998.

Vernepleiere

Det er i forbindelse med arbeidet med ny rammeplan diskutert å legge større vekt på generelt miljøarbeid i vernepleierutdanningen, slik at vernepleiere i større grad enn det som mange mener er tilfelle i dag, blir kvalifisert for tjenesteyting for bredere grupper innenfor pleie- og omsorgstjenesten.

Departementet vil på bakgrunn av det udekkede behovet i forhold til intensjonen bak reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, handlingsplanene for psykiatri og styrking av eldreomsorgen, og framskrivningene fra SSB, jf figur 4.8 ovenfor, anbefale at utdanningskapasiteten i vernepleierutdanning økes ut over den økningen som skal skje i 1998. Dette bør gjøres gjennom en omprioritering av studieplasser fra andre treårige utdanninger innenfor helse- og omsorgsfag.

Sosionomer og barnevernspedagoger

Ifølge framskrivningene fra SSB vil det bli et stadig stigende tilbudsoverskudd av barnevernspedagoger og sosionomer, jf figur 4.9 og 4.10 ovenfor. Dette til tross for at disse personellkategoriene er en viktig del av Regjeringens satsing på psykisk helsevern. For disse utdanningene har det vært en sterk økning i antall studieplasser de siste ti årene. Aldersavgangen vil også være begrenset den nærmeste tiden, og resultatet er at antallet tilbudte årsverk blir mer enn fordoblet gjennom framskrivningsperioden. I de grafiske framstillingene har ikke den sterke stigningen i tilbudskurvene motsvar i tilsvarende stigning i etterspørselskurvene. Ved fortolking av avstanden mellom tilbud og etterspørsel for disse gruppene er det imidlertid viktig å ta i betraktning at modellens mangel på selvjusterende mekanismer gir en tendens til for sterke utslag i ubalansen.

For disse to personellgruppene er det mulighet for substitusjonseffekter i forhold til andre grupper av faglært personale. Det arbeides med revisjon av rammeplanene for barnevernspedagog-, vernepleier- og sosionomutdanningene, med sikte på ca 20 felles vekttall for de tre utdanningene. Økt vekt på generell miljøarbeiderkompetanse i både barnevernspedagog- og vernepleierutdanningen kan bidra til at det fortsatt vil være en viss yrkesmessig overlapping mellom kandidater fra disse to utdanningene. Det er ønske om å legge økt vekt på saksbehandlingskompetanse i sosionomutdanningen, så det er mulig at det i framtiden blir mindre aktuelt med overlapping mellom sosionomer og barnevernspedagoger. Framskrivningene viser imidlertid et stort overskudd av både barnevernspedagoger og sosionomer, og departementet mener at utdanningskapasiteten bør kunne reduseres for begge grupper. Det bør tas sikte på at studieplasser innenfor disse utdanningene omstilles til økt kapasitet for vernepleierutdanningen.

5.1.4 Vurdering av kapasitet i de ulike lærerutdanningene

Dimensjoneringsspørsmål innenfor lærerutdanning er sentrale i departementets oppfølging av St meld nr 48 (1996-97) Om lærarutdanning og Innst S nr 285 (1996-97). Det er viktig at det er samsvar mellom fagtilbudet i lærerutdanningen og behovet i opplæringssystemet.

Opptakskapasiteten i enkelte av lærerutdanningene har økt kraftig de siste årene, jf tabell 2.7 ovenfor. Ved tildeling av studieplasser de senere år har til en viss grad allmennlærerutdanning og ettårig praktisk-pedagogisk utdanning vært prioritert, men den største økningen har skjedd i førskolelærerutdanningen. I 1998-budsjettet er det videreført midler til studieplasser som ble opprettet i 1997.

For faglærere, allmennlærere og lærere med praktisk-pedagogisk utdanning ligger framskrivningene av tilbudte årsverk ved utgangen av framskrivningsperioden i intervallet mellom minimums- og maksimumsframskrivningene for antall etterspurte årsverk. Ved fortolkning av framskrivningene har departementet lagt til grunn en forventning om kvalitetsheving av undervisningstilbudet.

Fortolkning av framskrivningene i kapittel 4.3 ovenfor gir derfor grunnlag for forventning om en viss underdekning i hele perioden for allmennlærere. En underdekning av faglærere vil komme fra midten av perioden, og for lærere med praktisk -pedagogisk utdanning vil et tilbudsunderskudd kunne inntreffe mot slutten av perioden.

Når det gjelder førskolelærere vil det fra en situasjon med underdekning i antall tilbudte årsverk i basisåret, i løpet av få år være et stort og stadig økende tilbudsoverskudd for denne gruppen. I vurderingen av disse ubalansene må det tas hensyn til det eksisterende substitusjonspotensial som gjør at de ulike lærergruppene i noen utstrekning kan erstatte hverandre.

Forskriften om undervisningskompetanse for lærere er de senere år blitt mer fleksibel. Personer med praktisk-pedagogisk utdanning kan nå få fast tilsetting ned til mellomtrinnet i grunnskolen, og førskolelærere med relevant videreutdanning kan tilsettes i hele småskoletrinnet. Dette medfører at flere lærere kan arbeide både i barnehage og i grunnskolen eller både i grunnskolen og i videregående opplæring. Denne fleksibiliteten er særlig viktig siden barnekullenes størrelse varierer. For å imøtekomme behovet for lærere er det nødvendig å drøfte bemanningen i skolen og vurdere kompetanseforskriften på nytt. Det må vurderes hvilke funksjoner knyttet til arbeid i skolen som kan fylles av annet fagutdannet personell enn de som i dag er godkjent.

I 1996 var det i følge Videregående skoles informasjonssystem og Grunnskolenes informasjonssystem 3 623 ufaglærte lærere i opplæringssystemet. Tall innhentet til Grunnskolenes informasjonssystem viser at det i 1997 var 3 949 lærere uten godkjent lærer- eller førskolelærerutdanning bare i grunnskolen. Denne økningen har sammenheng med innføringen av Reform 97. I videregående opplæring viser tall fra Videregående skoles informasjonssystem at det var 267 lærere uten godkjent utdanning i 1997. I tillegg er det mange yrkesfaglærere i videregående opplæring som er tilsatt på vilkår, jf § 37 i kompetanseforskriften. Det finnes ikke god statistikk over hvor mange det gjelder. Mange av disse lærerne har en fagbakgrunn, men mangler pedagogisk kompetanse etter loven. En del mangler også nødvendig fagbakgrunn. Det er derfor nødvendig å legge forholdene til rette for at ufaglærte lærere kan få praktisk-pedagogisk utdanning og eventuelle manglende fagenheter. Dette gjøres f eks ved tilbud om etter- og videreutdanning, gjerne på deltid, desentalisert og/eller ved bruk av fjernundervisning, jf punktene 5.7.1, 5.7.2 og 5.7.3 nedenfor. Det er også viktig å gi ufaglærte morsmålslærere tilbud om etter- og videreutdanning, jf punkt 5.5 nedenfor.

Stortinget har i Innst S nr 285 (1996-97) sluttet seg til forslag i St meld nr 48 (1996-97) Om lærarutdanning om etablering av en ny treårig yrkesfaglærerutdanning. En utredningsgruppe vil i løpet av våren 1998 videreutvikle de prinsippene som er nedfelt i St meld nr 48 når det gjelder organisering av og innhold i den treårige utdanningen. I tillegg vil gruppen vurdere hvilke institusjoner som bør tilby de ulike studieretningene. Nye rammeplaner for de 5 eventuelt 6 første studieretningene vil etter planen foreligge for iverksetting fra høsten år 2000, og fullt utbygd modell er planlagt fra år 2006. Departementet vil på samme tid legge vekt på etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere og yrkesfaglig forskning og utviklingsarbeid. Den nye yrkesfaglærerutdanningen vil styrke kvalitet og relevans i fagkompetansen, og kvalifiseringsmulighetene for lærere i videregående opplæring.

I St meld nr 48 (1996-97) Om lærarutdanning er det understreket at det er viktig at lærerutdanningsinstitusjonene utdanner lærere med den fagkombinasjon og faglige fordypning som skolesystemet til en hver tid har behov for. Dette behovet vil kunne variere over tid, f eks på grunn av reformer i opplæringssystemet og demografisk utvikling, samt endringer i obligatoriske fag i allmennlærerutdanningen, avgangen fra skolen og omfanget av undervisningskompetanse i grunnskolen. På denne bakgrunn har departementet i lærerutdanningsmeldingen sagt at det vil bli gjennomført regelmessige kartlegginger av lærernes kompetanse i grunnskolen og slik få utarbeidet oversikt som viser hvilke fag eller arbeidsområder som har eller kan få mangel på lærere. Departementet vil legge vekt på at det skal finnes tilbud om videreutdanning som deltidsstudium, desentralisert og modulorganisert, slik at lærere kan få mulighet til å utvide sin kompetanse i samsvar med fagbehov i opplæringssystemet. Det må tas hensyn til at behovene vil være forskjellig i ulike regioner.

Førskolelærere

Det er grunn til å tro at det i løpet av få år vil bli et tilbudsoverskudd av førskolelærere. Framskrivninger av tilbud og etterspørsel av førskolelærere i kapittel 4.3 ovenfor samsvarer med departementets vurderinger i St meld nr 52 (1996-97) Om økt førskolelærerdekning hvor det i forbindelse med den ekstraordinære opptakskapasiteten heter: «Med denne opptakskapasiteten i førskolelærerutdanningen vil full førskolelærerdekning kunne nås i løpet av år 2001 eller noe før hvis det lykkes å sikre økt stabilitet og høyere stillingsandel i yrket». Nå viser det seg at opptaket har vært enda høyere enn de 2700 studieplassene (ved de statlige høgskolene) som det refereres til i St meld nr 52 (1996-97), jf tabell 2.7 ovenfor. Dette faktum vil ytterligere forsterke aktualiteten av kommentarene i St meld nr 52(1996-97) om opptakskapasiteten på lengre sikt: «Utregninger i forhold til langsiktige behov, viser derfor at det ikke er grunnlag for permanente utvidelser av førskolelærerutdanningen. Inntil videre foreslås kortsiktige løsninger ved de eksisterende høgskolene som har førskolelærerutdanning, dvs opprettholdelse av høyt opptak ved høgskolene og bruk av desentraliserte tilbud». Barne- og familiedepartementet har uttalt at de forutsetninger for beregning av behovet som disse vurderingene bygget på fortsatt gjelder.

Kontantstøtteordningen vil kunne få betydning for arbeidsmarkedet for førskolelærere. Mens ordningen for andre utdanningsgrupper bare vil ha innflytelse på tilbudet av arbeidskraft, vil den for førskolelærerne også påvirke etterspørselen ettersom enkelte grupper av småbarnsforeldre som tidligere valgte å ha barna i barnehager trolig vil ønske å ha omsorg for barna i hjemmet. Hvor stor effekten blir, og hvordan nettovirkningen vil være på arbeidsmarkedet for gruppen førskolelærere, er vanskelig å anslå. Ordningen vil imidlertid i første omgang bare omfatte ett- og toåringer.

En annen usikkerhetsfaktor er etterspørselen etter personer med førskolelærerutdanning i grunnskolen hvor førskolelærere nå kan undervise helt opp til fjerde klasse dersom de har relevant kompetanse. I skoleåret 1997-98 er ca 50 pst av undervisningspersonalet i første klasse førskolelærere. Det er vanskelig å forutsi hvor mange av disse som vil følge «sine» klasser oppover i grunnskolen.

Departementet vil på bakgrunn av framskrivningene fra SSB, samt det faktum at full barnehagedekning sannsynligvis vil være nådd rett etter årtusenskiftet, anbefale at opptakskapasiteten ved førskolelærerutdanningene gradvis reduseres ned til det nivå den var på før de senere års ekstraordinære opptak. Frigjorte studieplasser i førskolelærerutdanningen bør kunne omdisponeres til allmennlærerutdanning, faglærerutdanning, praktisk-pedagogisk utdanning, yrkesfaglærerutdanning og videreutdaningsplasser for ulike lærergrupper.

Allmennlærere

Framskrivningene fra SSB viser at det kan bli underdekning for allmennlærere i hele framskrivningsperioden, jf figur 4.12 ovenfor. Dette skyldes at elevtallet vil øke betydelig i grunnskolen i årene framover i tillegg til økende aldersavgang blant allmennlærere. Allmennlærerutdanningen er dessuten fleksibel i den forstand at den gir muligheter for å gå inn i flere typer pedagogisk relaterte stillinger i ulike sektorer.

Departementet foreslår en moderat økning i opptakskapasiteten ved allmennlærerutdanningen. Dette kan skje ved omdisponering av frigjorte studieplasser fra førskolelærerutdanningen.

Faglærere

Framskrivningene fra SSB viser et tilbudsunderskudd for faglærere fra midten av framskrivningsperioden, jf figur 4.13 ovenfor.

Faglærerutdanningen er her definert som både faglærerutdanning som bygger på rammeplaner, og faglærerutdanning i samsvar med gjeldende kompetanseforskrift. Som en del av reformen i lærerutdanningen blir det en relativt stor endring i organisering av faglærerutdanning som bygger på rammeplaner. Enkelte av disse blir avviklet fra høsten 1998 og andre blir videreført i en ny form og med en ny organisering. Stortinget har også vedtatt at det skal opprettes en ny faglærerutdanning i praktisk-estetiske fag ved noen høgskoler. Noen faglærerutdanninger vil dessuten bli omgjort til yrkesfaglærerutdanning fra år 2000. Dette innebærer at det er knyttet noe usikkerhet til tilbudstallet for de ulike faglærerutdanningene i de nærmeste årene. I tillegg er det en relativt sammensatt lærergruppe som er definert som faglærere.

Framtidig dimensjonering av faglærerutdanningen må også vurderes i forbindelsen med utvikling av den nye treårige yrkesfaglærerutdanningen. I tillegg er det et stort behov for å videreutdanne yrkesfaglærere i yrkesteori slik at de får en utdanning i samsvar med gjeldende kompetanseforskrift, jf St meld nr 48 (1996-97). Ut fra dette kan det være grunnlag for en moderat økning av utdanningskapasiteten for faglærere. Dette må vurderes nærmere i forhold til behov for lærere med kompetanse innenfor spesielle fagområder.

Lærere med praktisk-pedagogisk utdanning

Framskrivningene fra SSB viser et tilbudsunderskudd for lærere med praktisk-pedagogisk utdanning mot slutten av framskrivningsperioden, jf figur 4.14. Det ser imidlertid ut til å være rimelig forhold mellom etterspørsel og tilbud i de nærmeste årene.

I framskrivningene er videregående opplæring ikke splittet opp i allmennfaglig og yrkesfaglig studieretning, men det er forutsatt at elevtallet vil fordele seg mellom de to på tilsvarende måte som i dag. Erfaringsmessig er det mange yrkesfaglærere som ikke har godkjent pedagogisk utdanning når de blir tilsatt som lærere. Med hjemmel i forskrift har disse blitt tilsatt på vilkår av at slik utdanning blir fullført innen tre år, jf St meld nr 48 (1996-97). Dette har på landsbasis medført at ca 90 pst av lærerne i enkelte studieretningsfag, som tar praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfag, har studert på deltid ved siden av arbeidet som lærer. En bedring i tilbudet av praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfaglærere samt en nedgang i elevtallet i videregående opplæring de siste årene kan synes å ha medført at færre yrkesfaglærere arbeider uten godkjent pedagogisk utdanning.

Lærere med praktisk-pedagogisk utdanning vil etter nye forskrifter kunne arbeide helt ned til grunnskolens mellomtrinn dersom de har relevant kompetanse. Dette vil bidra til et bredere arbeidsmarked for personer med denne typen utdanning. I tillegg har lærere som tar praktisk-pedagogisk utdanning enten en yrkesutdanning eller en akademisk utdanning som gjør at de har en fleksibilitet i forhold til å arbeide i andre deler av yrkeslivet i tillegg til utdanningssektoren.

I Innst S nr 285 (1996-97) har Stortinget sluttet seg til departementets framlegg om en utbygging av treårig yrkesfaglærerutdanning fra år 2000. For å bygge opp denne kapasiteten vil departementet bl a foreta en gradvis reduksjon i utdanningskapasiteten i den delen av praktisk-pedagogisk utdanning som er siktet mot yrkesfaglærere. Når yrkesfaglærerutdanningen etter hvert blir etablert fra år 2000, vil dette medføre en justering av tilbudssiden for praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfaglærere i forhold til figur 4.14 ovenfor.

Personer som allerede har eksamen i undervisningsrelevante universitetsfag eller andre mer yrkesrettede fag, vil med ettårig praktisk-pedagogisk utdanning raskt kunne bidra til å øke kandidatproduksjonen og imøtekomme behovet for flere lærere. Personer med praktisk-pedagogisk utdanning kan undervise både i grunnskolen og i videregående opplæring. Disse lærerne har ofte en faglig fordypning som vil kunne bidra til å styrke den samlede faglige kompetansen i skolen. Kandidater med cand.mag.-grad eller annen grunnutdanning og praktisk-pedagogisk utdanning har dessuten mulighet til å arbeide innenfor andre deler av yrkeslivet. En slik utdanningsbakgrunn gir fleksibilitet i forhold til å skifte arbeidssted som følge av endringer i barnekull eller samfunnsliv. Det er god søkning til ettårig praktisk-pedagogisk utdanning, som tilbys både ved de fire universitetene og ved en del statlige og vitenskapelige høgskoler. Ved enkelte institusjoner er det ventelister, og på grunn av den store pågangen kan søkere måtte vente i flere semestre på å få studieplass på det praktisk-pedagogiske studiet. Det er imidlertid vanskelig å skaffe flere praksisplasser nær lærestedene.

Dette utdanningsprogrammet har ved sin ettårige studietid en fleksibilitet som gjør at endringer i lærerbehovet kan bli møtt ved relativt raske endringer i opptakskapasiteten. Departementet vil derfor tilrå at utdanningskapasiteten for praktisk-pedagogisk utdanning etterhvert bør øke, og at dette bl a gjøres ved omdisponering av frigjorte studieplasser fra førskolelærerutdanningen.

Departementet er i ferd med å vurdere å utvide tilbudet i praktisk-pedagogisk utdanning ved høgskolene, bl a har Høgskolen i Sogn og Fjordane fått godkjenning for å tilby praktisk-pedagogisk utdanning for allmennfag fra høsten 1998.

5.1.5 Vurdering av kapasitet i ingeniør-, sivilingeniør- og IT-utdanning

For ingeniører, sivilingeniører og IT-utdannet personell har det vært en relativt kraftig vekst i etterspørselen etter 1995, og veksten har resultert i at det nå er registrert mangel på enkelte typer arbeidskraft. Dette gjelder i særskilt sterk grad IT-utdannet personell.

De økonomiske vekstimpulser som har gitt en betydelig økning i etterspørselen for disse gruppene har sammenheng med en positiv utvikling i industrien, et markant oppsving i bygge- og anleggsvirksomhet og en betydelig vekst i oljeinvesteringene. Dette forventes å vedvare i 1998 og trolig i 1999²¹7 , men deretter viser makroøkonomiske framskrivninger muligheter for svakere etterspørselsimpulser og en kostnadsvekst som kan bidra til å dempe veksten. Også nært forestående ferdigstillelse av enkelte store investeringsprosjekter vil isolert sett gi utslag i retning av reduksjon i etterspørselen etter disse personellkategorier. Videre forventes det en kraftig nedgang i oljeinvesteringene fra og med 1999.

For personelletterspørselen vil imidlertid den teknologiske utvikling kunne legge et press i motsatt retning, og et næringsliv hvor konkurransefortrinnet i stadig større grad vil være kunnskap og tankekraft kan forventes å øke etterspørselen etter personell med disse typer utdanninger. Presset i retning økte kompetansekrav som følge av teknologisk utvikling kommer eksempelvis klart til uttrykk gjennom økt bruk av informasjonsteknologi gjennom 1990-tallet.

Ingeniører og sivilingeniører

Nedgangsperioden på slutten av 1980-tallet og fram til 1993, og reduserte oljeinvesteringer i 1994, var viktige årsaker til arbeidsledighet blant ingeniører og sivilingeniører fram til midten av 1990-tallet. Etter den tid har økonomien vært i klar vekst, og industrien har hatt en positiv utvikling med en klar økning i sysselsettingen for disse personellkategoriene. På grunn av den positive utviklingen i flere næringer med stort innslag av ingeniører og sivilingeniører, har veksten i etterspørselen trolig vært klart sterkere enn tilgangen, og det er registrert mangel på denne typen arbeidskraft.

Nyere forskning om innovasjon og nyskaping i næringslivet legger betydelig vekt på teknologiens og kompetansens betydning for bedriftenes produktivitet og vekst. I Science, Technology and Industry Outlook for 1996 påpeker OECD at kunnskap og teknologi er en like viktig innsatsfaktor som for eksempel arbeid og kapital, og en kartlegging av det norske innovasjonssystemet gjort av STEP-gruppen (Studier i teknologi, innovasjon og økonomisk politikk) viser hvordan innovative bedrifter som selv ikke driver med forskning, aktivt henter inn ny teknologi og forskningsresultater fra andre bedrifter og kunnskapsinstitusjoner²². 8

Det er også regjeringens mål at norsk næringsliv skal oppnå et stadig større konkurransefortrinn gjennom teknologi- og kunnskapsoppbygging, og fagutdanningen spiller her en avgjørende rolle ettersom den er grunnleggende for de ansattes faglige kunnskap og deres evne til læring, problemløsning og kvalitetssikring gjennom bruk av ny teknologi. Det må også tas hensyn til at Norge, som alle andre land, står foran betydelige miljøutfordringer. Mange av disse utfordringene vil måtte løses ved utvikling og bruk av ny teknologi, og det er da avgjørende at Norge har tilstrekkelig med kandidater som kan bidra til en slik utvikling.

I kapittel 4.4 ovenfor viser framskrivninger av årsverktilbud og -etterspørsel tilnærmet balanse i begynnelsen av perioden, og deretter en viss mulighet for tilbudsoverskudd når det gjelder sivilingeniører. Det forventes en tilsvarende utvikling i forholdet mellom tilbud og etterspørsel også for ingeniører. Feilmarginene i etterspørselsframskrivningene er store, som resultat av usikkerheter omkring både de økonomiske vekstanslagene og den teknologiske utviklingen. Når rimeligheten i framskrivningene skal vurderes må premisset om reduksjon i den økonomiske veksten avveies mot forventninger om økt vekt på teknologiske nyskapninger, og før konklusjoner om utdanningskapasitet trekkes på bakgrunn av framskrivningene må det tas hensyn til målsettingen om å unngå at mangel på kvalifisert arbeidskraft setter grenser for innovasjoner i næringslivet.

Det vil alltid være store svingninger i etterspørselen etter ingeniører og sivilingeniører, og det er ikke hensiktsmessig å justere utdanningskapasiteten utelukkende ut fra dagens situasjon på arbeidsmarkedet. Det vil også eksistere justeringsmekanismer som følge av disse gruppenes betydelige substitusjonspotensial i forhold til andre personellkategorier. Samtidig må det tas hensyn til at det i dag er ledige studieplasser innenfor en del sivilingeniør- og ingeniørutdanninger, og det er tvilsomt om det i dagens situasjon vil være tilstrekkelig rekruttering som kan rettferdiggjøre en økning av antallet studieplasser i disse utdanningene. En total vurdering tilsier derfor at det er grunn til å være tilbakeholden med å øke utdanningskapasiteten for ingeniører og sivilingeniører. Utdanningskapasiteten for ingeniør- og sivilingeniørutdanning bør således opprettholdes på dagens nivå for alle linjer og studieretninger med unntak av informasjonsteknologi.

IT-utdannet personell

Etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft innenfor informasjonsteknologi har vært sterkt svingende, avhengig av konjunkturene. På begynnelsen av 1990-tallet ble det antatt at standardløsninger ville innebære et mindre behov for IT-kompetanse, men realiteten er at informasjonsteknologi blir tatt i bruk på stadig flere områder.

Som det framgår av kapittel 4.4 ovenfor har SSB på grunn av store usikkerheter ikke vært i stand til å framskrive årsverktilbud og -etterspørsel etter IT-utdannet personell. Det kan likevel slås fast at etterspørselen for øyeblikket er større enn tilbudet, og at problemer med anskaffelse både av informasjonsteknisk spisskompetanse og mer generell IT-kompetanse for anvendelse av IT i virksomhetene virker hemmende for videre vekst og utvikling både innen private bedrifter og offentlig sektor. Spesielt er underdekningen stor for IT-utdannet personell på høgre nivå. Dette bekreftes blant annet av materiale fra Arbeidsdirektoratet²³9 , Det norske universitetsråd²⁴10

, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning²⁵, 11 Nærings- og handelsdepartementet²⁶12 og Norges forskningsråd, IKT-forum²⁷13 . Ifølge dette materialet utdannes det i dag ikke et tilstrekkelig antall personer i informasjonsteknologi i de høgre utdanningsinstitusjonene.

Antallet nye kandidater i informasjonsteknologi på cand.scient.-/sivilingeniørnivå har vært nokså konstant siden 1992, uansett hvilken definisjon av informasjonsteknologi som benyttes. Benyttes en vid definisjon av informasjonsteknologi på dette nivået (informatikk i cand.scient.-graden og datateknikk/kybernetikk/elektronikk/matematikk/fysikk i sivilingeniørutdanning) er antallet årlig uteksaminerte kandidater ca 600. Velger en bare å se på informatikk/datateknikk er antallet ca 270 pr. år. I tillegg kommer kandidater som utdannes i utlandet. Et utvalg nedsatt av Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag har i 1997 utarbeidet en opptrappingsplan for utdanning av kandidater med graden cand.scient og sivilingeniør i informasjonsteknologi. Utvalget benytter her en snever definisjon av informasjonsteknologi, dvs studier i datateknikk/informatikk. Planen omfatter alle universitetene samt høgskolene i Agder og Stavanger, og er også behandlet og anbefalt av Det norske universitetsråd. Utvalget har foreslått at utdanningskapasiteten økes fra 313 i studieåret 1996-1997 til 673 innen år 2001. Dette innebærer en dobling av kapasiteten i løpet av en femårs periode. Ifølge utvalget vil planen, slik den foreligger, etter full opptrapping kreve 110,5 mill. kroner i økte årlige driftsutgifter samt investeringskostnader på til sammen 28,5 mill. kroner. Regjeringen mener det nå er viktig å øke kapasiteten i informasjonsteknologistudiene på høyere grads nivå som følge av kompetansebehovet i næringslivet jf Næringsrett IT-plan (1998-2001). Økt utdanningskapasitet på cand.scient.-/sivilingeniørnivå er også viktig av hensyn til lærestedenes egenrekruttering av undervisnings- og forskningspersonell på dette fagområdet. Departementet vil bl a bruke opptrappingsplanen som grunnlag for fordelingen av nye studieplasser i informasjonsteknologi. Denne opptrappingen er allerede igangsatt, og i 1997 ble opptakskapasiteten økt med 155 studieplasser i datateknikk- og informatikkstudier på cand.scient.- og sivilingeniørnivå ved Høgskolen i Stavanger, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og universitetene i Bergen og Oslo, og ved etablering av sivilingeniørutdanning i telematikk ved Høgskolen i Agder. Av de 155 studieplassene ble 115 opprettet ved omdisponering innenfor tildelt budsjettramme ved utdanningsinstitusjonene, mens det ble bevilget midler til 40 nye studieplasser i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Den økte opptakskapasiteten forutsettes videreført i 1998. Bl a vil Høgskolen i Narvik opprette sivilingeniørutdanning i datateknikk fra høsten 1998. I tillegg er det tildelt 70 nye studieplasser til IT-utdanning på cand-scient-/sivilingeniørnivå i 1998. I Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen foreslått tildeling av ytterligere 90 studieplasser i informasjonsteknologi på sivilingeniør- og cand.scient.-nivå, og 220 studieplasser på lavere grads nivå.

Søkningen til de aktuelle sivilingeniørstudiene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Stavanger er god, og til hovedfag i informatikk ved universitetene er også studentpågangen noe større enn kapasiteten. Høgskolen i Agder startet opp sitt sivilingeniørstudium i telematikk høsten 1997, og utdanningen er fremdeles i en oppbyggingsfase. Samlet sett gir dette grunnlag for en forventning om at det ikke bør være problemer med å fylle opp studieplassene som tildeles til økt opptak fra høsten 1998. Et annet rekrutteringsproblem eksisterer imidlertid ved at det de senere årene er stadig færre kvinner som har søkt seg til høgre utdanning i informatikk og datateknikk. Ved opptaket til sivilingeniørutdanning i datateknikk høsten 1996 ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet var det kun 5-6 pst kvinner, til tross for at institusjonen hadde drevet aktiv markedsføring av studiet spesielt rettet mot kvinner. Før opptak i studieåret 1997-1998 søkte NTNU om anledning til å kvotere inn 30 kvinner til dette studiet. Med visse betingelser ble slik tillatelse gitt, og ved opptaket høsten 1997 var ca 36 pst av de nye studentene i datateknikk kvinner. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anser ikke kvotering som en permanent løsning for å rekruttere kvinner til informasjonsteknologisk og annen teknisk og naturvitenskapelig utdanning. Institusjonene må imidlertid fortsatt arbeide målrettet for å rekruttere kvinnelige studenter og tilrettelegge studier slik at også jenter finner denne type utdanning interessant.

Høgre utdanning i informasjonsteknologi gis også som ettårige studier, to- og treårige høgskoleutdanninger, treårig høgskoleingeniørutdanning, cand.mag.-grad med informatikk i fagkretsen og doktorgradsutdanning, og det er fastslått personellmangel innen alle nivåer og innretninger. Opptaket til høgskoleingeniørutdanning i data og andre to- og treårige høgskoleutdanninger i informasjonsteknologi har økt kraftig de senere år. Til høgskoleingeniørutdanning i data ble det høsten 1997 tatt opp ca 800 studenter, noe som er en økning på ca 80 pst sammenlignet med tallene for 1993 da opptaket var 437. Opptakstallet for de øvrige to - og treårige høgskoleutdanningene i informasjonsteknologi var 1209 høsten 1997 mot 574 for 1993, noe som er mer enn en fordobling av opptakskapasiteten. Disse økningene ved høgskoleingeniørutdanning i data og to - og treårige høgskoleutdanninger i informasjonsteknologi har i stor grad skjedd ved interne omdisponeringer, og departementet har videre godkjent etablering av toårig høgskolekandidatutdanning i informatikk gjennom omdisponering av studieplasser ved høgskolene i Buskerud og Vestfold fra høsten 1998.

Opptakskapasiteten til informasjonsteknologiske studier bør kunne økes på alle nivåer innenfor høgre utdanning. På bakgrunn av knapphetsfaktorer som lokaler, utstyr og kvalifisert vitenskapelig personell vil departementet i samarbeid med universitetene og høgskolene vurdere mulighetene for hvor stor kapasitetsøkningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi på sivilingeniør- og hovedfagsnivå skal være. En økning til årlig opptak av ca 670 studenter ved universitetene og høgskolene i Agder og Stavanger innen år 2001 kan være et mål, jf opptrappingsplanen anbefalt av Det norske universitetsråd. Oppbyggingen vil også inkludere Høgskolen i Narvik som til opptaket høsten 1998 har lagt om studietilbudet og etablert sivilingeniørutdanning i data. Vurderinger av kapasitetsøkning må også ses i lys av stortingsmelding om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv og Næringsrettet IT-plan (1998-2001). I tillegg vil departementet være innstilt på å imøtekomme forslag om utbygging av eksisterende studier på lavere grad eller utbygging av nye innenfor dette fagområdet, forutsatt at planene oppfyller nødvendige kvalitetskrav, og at institusjonene har tilgang på tilstrekkelig lærerkompetanse.

For å oppnå bedre effekt av økningene i studiekapasiteten må det arbeides med en løsning på problemet med de mange studenter som avslutter sine IT-studier før fullført utdanning. Viktigste årsak til dette er at studentene med dagens gode arbeidsmarked går inn i yrkeslivet før studiene er fullført. Ulike virkemidler har vært tatt i bruk for å øke gjennomføringsgraden. Ved universitetene videreføres i 1998 tildelingene på grunnlag av antall avlagte vekttall og antall uteksaminerte kandidater med høgre grad og doktorgrad. Den store etterspørselen i arbeidslivet har også medført at det nå er meget vanskelig å rekruttere undervisnings- og forskningspersonell til universiteter og høgskoler på disse fagområdene. Det meldes at ca 20 pst av stillingene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi i sektoren står ledig, og med økt kapasitet innen disse utdanningene kan problemet forsterkes ytterligere. Mangel på kvalifisert personale medfører bl a større undervisningspress på det undervisnings- og forskningspersonell institusjonene har, som igjen kan gå ut over omfanget av forskningsarbeid. For å øke rekrutteringen til og forskningsomfanget innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi i universitets- og høgskolesektoren har Norges forskningsråd satset ekstraordinært på disse fagområdene i 1997 og 1998. Forskningsrådet har satt av 18 mill kr over to år for å styrke disse fagmiljøene ved universitetene. Det er bl a satt inn særskilte tiltak for å få flere sivilingeniører og cand.scient.-kandidater til å fullføre doktorgrad, og for å rekruttere og beholde undervisnings- og forskningspersonell. I Næringsrettet IT-plan (1998-2001) foreslås det å bedre lærersituasjonen ved universiteter og høgskoler bl a gjennom økt bruk av professor II-ordningen og andre bistillinger ved hjelp av ressurser stilt til rådighet av næringslivet.

Et problem forbundet med oppretting av nye studieplasser innenfor informasjonsteknologi er at det kan medføre redusert søkning til andre teknologiske utdanninger, som dermed kan få problemer med å fylle antallet studieplasser. Med minkende ungdomskull og redusert søkning til høgre utdanning generelt blir det spesielt aktuelt å vurdere nøye mulige konsekvenser for rekruttering til andre utdanninger av å øke opptaket til informasjonsteknologiske studier. Denne problemstillingen bør være kjent ved vurdering av ytterligere økning av opptakskapasiteten, og informasjons- og rekrutteringsarbeid overfor elever og studenter må derfor vektlegges framover for å kunne øke rekrutteringsbasen generelt til realfag og teknologiske studier.

Rekrutteringstiltak i matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag

Det er ved flere anledninger hevdet at realfagenes stilling i norsk utdanning over tid er blitt svekket. Dette har kommet fram i flere utredninger bl a gjennom de nasjonale evalueringene av naturfag og matematikk i skolen, og også i den internasjonale TIMSS-undersøkelsen (Third International Mathematics and Science Study).

I de senere år har det vært sviktende rekruttering både til fordypning i realfag i videregående opplæring, og til høgre utdanning i realfag og teknologi. På grunn av elevers bortvalg av realfag i videregående opplæring er det i dag vanskelig å fylle det antall studieplasser i høgre utdanning som krever realfaglig fordypning fra videregående opplæring. Dette er spesielt merkbart i ingeniørutdanningen, hvor det i flere år har stått ledige studieplasser etter opptak. Den dårlige rekrutteringen til de fleste linjer og studieretninger i ingeniørutdanningen har også vært ugunstig for kvaliteten på søkermassen, for gjennomføringen og kandidatproduksjonen i enkelte fag. Dette skjer samtidig som norsk næringsliv signaliserer et stort behov for slik kompetanse.

Sivilingeniørutdanningene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har fortsatt jevnt over god søkning, slik det tradisjonelt har vært. Søkningen til studiet i datateknikk er økende, mens det er noe redusert søkning til andre linjer, f eks metallurgi, bygg og maskin.

Ulike tiltak har til nå vært drøftet for å øke rekrutteringen til høgre utdanning, bl a å fjerne krav om realfaglig fordypning fra videregående opplæring. Dette tiltaket er imidlertid sett på som uaktuelt ettersom kandidatenes sluttkompetanse i de aktuelle utdanningene da vil forringes. Et slikt tiltak ville også medført at det aksepteres at høgre utdanning skal inkludere realfag som det er mulig å velge i videregående opplæring. Når det gjelder høgskoleingeniørutdanningen, gir denne det teoretiske grunnlaget for tildelingen av EURING-godkjenning. Dette er en godkjenning som gis av den europeiske ingeniørorganisasjonen FEANI (Fédération Européenne d'Associations Nationales d'Ingénieurs). En kvalitetsmessig svekkelse av høgskoleingeniørutdanningen vil kunne medføre at Norge mister denne godkjenningen, noe som vil være svært uheldig i internasjonal sammenheng.

Universitetene og høgskolene er i ferd med å etablere gode overgangsordninger fra høgskoleingeniørutdanning til sivilingeniør-/cand.scient.-studier uten tidstap. Slike overgangsordninger forutsetter imidlertid at høgskoleingeniørutdanningen fortsatt vil være av minst samme høye kvalitet som i dag.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i samarbeid med andre aktører satt i verk en rekke tiltak for å styrke matematikk, naturvitenskap og teknologi i norsk utdanning. Blant annet har en bredt sammensatt arbeidsgruppe vurdert problemstillinger knyttet til disse fagområdene. I august 1997 avleverte gruppen sin rapport og departementet arbeider nå med oppfølging av denne.

Fra og med opptak til studieåret 1998/99 vil det bli innført en forsøksordning slik at elever i videregående opplæring skal kunne oppnå ekstra fordypningspoeng ved å velge studieretningsfagene matematikk, biologi, fysikk og kjemi ved studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag i videregående opplæring. Det vil bli gitt et halvt fordypningspoeng for hvert av fagene både på VKI- og VKII-nivå. Poengene kommer i tillegg til de vanlige fordypningspoengene, og vil også bli gitt dersom den obligatoriske fordypningen er et av disse fagene. Formålet med dette tiltaket er todelt. For det første ønsker departementet å øke rekrutteringspotensialet til høgre matematisk, naturvitenskapelig og teknologisk utdanning. I tillegg er det viktig at flere personer som velger annen utdanning, f eks lærerutdanning, har mer realfaglig bakgrunn fra videregående opplæring.

Mange personer som ønsker å ta høgre teknologisk utdanning (f eks ingeniørutdanning eller maritim utdanning) oppfyller verken de generelle eller de spesielle opptakskravene. Dette gjelder ofte søkere som har tatt ren yrkesfaglig studieretning i videregående opplæring, eller personer med lang arbeidserfaring. Disse har ofte fagbrev og/eller verdifull erfaring som gjør dem spesielt ettertraktet i arbeidslivet. For disse søkerne arrangeres det ettårig forkurs i 17 av landets fylker. Departementet er innstilt på å beholde disse forkursene, men innholdet i kursene vil bli vurdert revidert. I overkant av 500 studenter rekrutteres hvert år gjennom denne ordningen.

For søkere til ingeniørutdanning som allerede har generell studiekompetanse, men som mangler nødvendig fordypning i matematikk og fysikk, tilbyr noen statlige høgskoler halvårig forkurs i disse fagene. Ytterligere en rekrutteringsvei for personer med generell, men uten spesiell studiekompetanse er såkalte forkurs på sommertermin. De som tas opp på denne ordningen får første studieår spesielt tilrettelagt, og det gis undervisning både sommeren før og sommeren etter første studieår. Fra og med andre studieår følger studentene det ordinære studieløpet i ingeniørutdanningen. Syv av de statlige høgskolene har dette tilbudet, og i underkant av 200 studenter startet på ordningen i 1997.

De ulike forkursene er svært viktige rekrutteringsveier til høgre teknologisk utdanning, og det er et betydelig antall studenter som rekrutteres på denne måten. Departementet har lagt vekt på at forkurs og alternative rekrutteringsveier inn til utdanning som krever spesiell studiekompetanse for opptak, ikke skal svekke valg av realfag i videregående opplæring ytterligere. Det har derfor bl a ikke vært aktuelt å gi vekttallsuttelling for slike kvalifiseringskurs til høgre teknologisk utdanning, da disse er på nivå med videregående opplæring.

Informasjonsarbeid og holdningsskapende arbeid er viktig for å påvirke elevers og studenters fagvalg. Sammen med Norges forskningsråd og Norsk Hydro har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gitt støtte til landets første «Science Circus» drevet av Teknoteket i Oslo. Dette er et ambulerende teknotek som benyttes til undervisning av elever, etterutdanning for lærere og generell folkeopplysning i naturvitenskap og teknologi.

Det gis ut forskjellige tidsskrift som skal bidra til å øke interesse, innsikt og forståelse for naturvitenskap og teknologi, f eks Nysgjerrigper (som også er en klubb) i regi av Norges forskningsråd, og Technica som utgis av Teknisk ukeblad med noe støtte fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Videre drives det aktivt informasjonsarbeid overfor elever i grunnskolens ungdomstrinn og i videregående opplæring. Dette gjøres ofte i samarbeid mellom de høgre utdanningsinstitusjonene og studentorganisasjonene. I den senere tid har også arbeidslivets organisasjoner vært sentrale bidragsytere når det gjelder informasjon knyttet til naturvitenskap og teknologi. Ingeniørutdanningsrådet har til nå spilt en viktig rolle når det gjelder informasjonsarbeid, bl a ved å utgi brosjyren «Høyere teknisk-naturvitenskapelig utdanning». Denne brosjyren er også utgitt i 1998.

I regi av Ingeniørutdanningsrådets sekretariat ble det i november 1997 avholdt en konferanse i Ålesund hvor temaet var rekruttering til teknisk utdanning. Både utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og næringsliv deltok. Det informasjonsarbeidet som har vært drevet i de siste par årene ser nå ut til å gi resultater. Enkelte høgskoler som i samarbeid med organisasjoner og lokalt næringsliv har drevet et aktivt informasjonsarbeid, har fått større søkning til ingeniørstudier i 1997 enn de seneste par årene. Sett i et nasjonalt perspektiv var det i 1997 større søkning til ingeniør- og realfagstudier enn i 1996, på tross av en 9 pst nedgang i søkningen til høgre utdanning. Ut fra de foreløpige søkertallene ser denne utviklingen ut til å fortsette i 1998.

Ut fra foreløpige tall og de signaler departementet mottar knyttet til elevers fagvalg i videregående opplæring, kan det se ut til at vi er inne i en positiv utvikling når det gjelder valg av fordypning i fagene matematikk og fysikk. Det er særlig disse fagene som det stilles krav om for opptak til høgre teknisk-naturvitenskapelig utdanning.

Matematikk og naturfag i skole og lærerutdanning

I forbindelse med innføringen av Reform 97 vil Natur- og miljøfaget erstatte O-faget på barnetrinnet. Samtidig er det utarbeidet nye og forbedrede læreverk innenfor dette fagområdet.

Matematikk ble obligatorisk i allmennlærerutdanningen først i 1990, og da med 5 vekttall. Det har vist seg at bare ca 30 pst av allmennlærerstudentene velger matematikk ut over dette. Bare 5 pst av studentene velger matematikk ut over 10 vekttall. I forbindelse med innføring av ny lærerutdanning høsten 1998, vil den obligatoriske andelen av matematikk i allmennlærerutdanningen økes til 10 vekttall.

I samsvar med Stortingets vedtak ved behandlingen av St meld nr 48 (1996-1997) Om lærarutdanning, skal det fremdeles kunne opprettes linjer innenfor rammene av den nye allmennlærerutdanningen. Departementet vil i forbindelse med oppfølgingen av stortingsmeldingen videreføre ordningen med realfagslinjer i allmennlærerutdanningen. Andre kvalifiseringsmuligheter for lærere i matematikk og naturfag skal bygges ut ved flere statlige høgskoler, det vil si fagstudier i disse fagområdene i kombinasjon med praktisk-pedagogisk utdanning.

I forbindelse med grunnskolereformen er det satt av midler til kompetanseheving blant lærerne. Departementet har bl a prioritert etterutdanning i matematikk og natur- og miljøfag. Det vil også bli satset planmessig på modulbasert videreutdanning av lærere i naturfag og matematikk, bl a gjennom Statens lærerkurs. Lærere i naturfag og matematikk har ønsket sterkere faglig nettverk. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har bidratt økonomisk til etablering av slike nettverk.

5.2 Tiltak for å beholde kvalifisert arbeidskraft

Frafallet i enkelte yrker er betydelig større enn naturlig avgang skulle tilsi. Dette gjelder særlig i helse- og omsorgssektoren og barnehage og opplæringssystem. Den faktiske effekt av satsingstiltak for å øke utdanningskapasiteten på disse områdene blir dermed lavere enn hva som er ønskelig. Det er derfor nødvendig å se på hvordan ressursene og fagpersonellets kompetanse blir utnyttet, og sette igang tiltak for å beholde kvalifisert arbeidskraft og motvirke lav yrkesdeltaking.

I Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001 er det foreslått en rekke tiltak for å bedre arbeidssituasjonen for personell i helsesektoren. Omsorgsyrkene er krevende både fysisk og psykisk. Det er stor grad av slitasje og belastning på personellet, og en betydelig andel sykepleiere og andre omsorgsarbeidere klarer i dag ikke å bli værende i yrket til oppnådd pensjonsalder. Arbeidsmiljøtiltak skal ha høy prioritet framover. Sosial- og helsedepartementet har understreket arbeidsgivernes ansvar for å sikre et godt arbeidsmiljø. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at arbeidsmiljøet ikke forårsaker frafall av personell, og tiltak for å forebygge stress, konflikter, utbrenthet og belastningslidelser er viktige personalpolitiske virkemidler.

En god personalpolitikk må omfatte tiltak for å vedlikeholde og videreutvikle personellets kompetanse. Dette kan gjøres ved å gi anledning til systematisk og jevnlig etterutdanning og faglige oppdateringskurs. I forbindelse med reformene i opplæringssystemet har departementet satset spesielt på etterutdanning av lærere. På grunnlag av de nye læreplanene i grunnskolen og videregående opplæring er det utviklet egne etterutdanningsplaner for lærere. For å sikre kvaliteten i tilbudene er det innenfor ulike fagområder i grunnskolen etablert samarbeidsnettverk av høgskoler og universiteter. Videre finansieres via Statens lærerkurs årlig et betydelig antall etter- og videreutdanningstilbud innrettet mot reformene.

Andre tiltak kan være å forebygge helsemessige belastninger i arbeidet, f eks ved å forsterke innsatsen innenfor helse- miljø- og sikkerhetsarbeid, innføre støtte- og samtalegrupper på arbeidsplassen og sørge for å gi personalet systematisk veiledning og oppfølging. Arbeidsgivere skal dessuten oppfordres til å legge forholdene bedre til rette for at heltidsarbeid kan kombineres med ansvar for barn, slik at alle som ønsker det kan få mulighet til å arbeide i full stilling. Sosial- og helsedepartementet vil fjerne lov og forskriftsbestemmelser som bidrar til å opprettholde uhensiktsmessige profesjonsgrenser, og fremme bedre ledelses- og organisasjonsmodeller i sykehusene. Videre skal det legges til rette for gjennomføring av et forebyggings- og rehabiliteringsprosjekt for arbeidstakere i belastningsutsatte yrker i pleie- og omsorgssektoren. Prosjektet starter høsten 1998, og er planlagt gjennomført over en tre års periode.

Når det gjelder lærere er de første årene i yrket viktige for det videre faglige og pedagogiske arbeidet. Erfaringene fra de første årene kan dessuten være avgjørende for om den enkelte blir i læreryrket eller ikke. Det er arbeidsgivers ansvar å følge opp nyutdannede lærere. Som omtalt i St meld nr 48 (1996-97) Om lærarutdanning har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tatt initiativ til et avgrenset treårig prøveprosjekt med veiledning av nyutdannede førskole- og allmennlærere. Utdanningsinstitusjonene er invitert til å komme med forslag til opplegg for et formalisert samarbeid mellom barnehage-/skoleeier og utdanningsinstitusjon for å kunne gi nyutdannede lærere systematisk veiledning, støtte og oppfølging. Prøveprosjektet iverksettes etter planen fra høsten 1998, og vil kunne gi nyttige erfaringer som kan medføre at grunnutdanningen blir mer yrkesrelevant og at skoleeier/barnehageeier blir mer bevisste på å følge opp nyutdannede lærere.

Undersøkelser om læreres yrkesaktivitet viser at de fleste som slutter i undervisningsstilling eller stilling som styrer og pedagogisk leder i barnehage, går over til arbeid innenfor det spesialpedagogiske feltet, annen undervisning eller administrasjon.

Stortinget har etter en interpellasjonsdebatt 12. mars 1998 bedt Regjeringen om å legge fram en egen handlingsplan for rekruttering til læreryrket. Handlingsplanen må inneholde vurderinger av alle sider ved lærernes arbeidsforhold og tiltak for å sikre både nyrekruttering og stabilitet i læreryrket. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurderer nå hvordan arbeidet med handlingsplanen skal organiseres og gjennomføres.

I St meld nr 52 (1996-97) Om økt førskolelærer dekning er målrettet bruk av ressurser som finnes til etter- og videreutdanning og til faglig utviklingsarbeid framhevet som viktig for at flere førskolelærere skal bli i yrket. Selv om det særlig blir trukket fram at det i barnehagene mangler avansementsmuligheter for førskolelærere som kan motivere flere til å bli i yrket, vil slike problemstillinger også gjelde for andre lærerstillinger. Kompetanseheving av lærerpersonalet er viktige tiltak og kan organiseres gjennom deltids- og desentralisert utdanning. Økt bruk av fjernundervisning og fleksible opplæringstilbud vil bli en utfordring framover.

Ulike organisasjoner for lærere og helse- og omsorgspersonell ser på lønn og arbeidsforhold som en forklaring på hvorfor dyktige medarbeidere slutter i yrket. Spørsmål om lønn og arbeidsforhold er en forhandlingssak mellom organisasjoner og stat, og departementet har derfor valgt å ikke drøfte temaet nærmere i denne meldingen.

5.3 Fortsatt satsing på bedret studiegjennomføring

I 1998 vil tiltak som gjelder forbedring av studieprogresjon og gjennomføringsprosent i ulike studier videreføres. Bl a stimuleres fagmiljøene til å få hovedfagsstudentene til å fullføre studiene raskere ved at de tildeles midler for hver avlagt hovedfagseksamen. For statlige høgskoler er ordningen med resultattildeling basert på kandidatproduksjon i sykepleie- og førskolelærerutdanning videreført i 1998. Et annet virkemiddel for å oppnå bedre studiegjennomføring er å gjøre bevilgninger delvis avhengige av antall avlagte vekttall. Derfor har universitetene de siste årene fått tildelt midler på grunnlag av antall avlagte vekttall. For 1998 vil det fordeles 350 mill kroner gjennom denne ordningen. Dette er en økning på 100 mill kroner fra 1997.

For å bedre tilgangen på informasjon om opptak, avlagte eksamener, studieprogresjon m.m., innenfor de enkelte institusjoner og utdanninger, er det utviklet et felles studieadministrativt system (FS) og en database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Departementet samarbeider også med Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) om utviklingen av et overvåkingsprogram for rekruttering og gjennomstrømming i utdanningssystemet. Gjennom det økte datatilfanget og det planlagte overvåkingsprogrammet får departementet og institusjonene bedre grunnlag for oppfølging av gjennomstrømning og studieprogresjon.

Samtidig med at ordninger med resultatbasert budsjettildeling ble innført for å stimulere studieprogresjonen og kandidattilgangen i høgre utdanning, initierte departementet ulike tiltak for å sikre kvaliteten i studiene. Ett av tiltakene er en årlig utdeling av pris for beste opplegg for studentevaluering av undervisningen. Et viktig element er studentenes aktive deltaking i alle ledd i evalueringsprosessen, ikke minst i oppfølgingsfasen, for å sikre at evalueringsarbeidet har betydning for utvikling av studiekvaliteten.

5.4 Arbeidskraft fra utlandet. Godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeskompetanse

Utenlandske statsborgere med utdanning fra hjemlandet kan få yrkesmessig godkjenning i Norge. For borgere fra EU/EØS-land er prinsippet om fri bevegelse for arbeidstakere nedfelt i avtaleverk og egne direktiver, f eks direktivene om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse. Direktivene om godkjenning av yrkeskompetanse er gitt for å sikre at enkeltpersoner i regulerte yrker fritt kan flytte og ta arbeid i et annet medlemsland. Godkjenning gjelder i denne forbindelse retten til å utøve de enkelte yrker, ikke akademisk godkjenning av de respektive utdanninger. Hovedregelen er at den som er kvalifisert for et yrke i et land som omfattes av direktivene, etter søknad skal få godkjent sin yrkeskompetanse i de andre medlemslandene uten at det stilles krav om tilleggsutdanning. Godkjenningsmyndighet når det gjelder søkere med yrkeskompetanse/utdanning fra utlandet ligger innenfor samme etater som gir autorisasjon på grunnlag av norsk kompetanse/utdanning. Prinsippet om fri bevegelse av personer innenfor EØS gir mulighet til lettere tilgang på kvalifisert arbeidskraft for det enkelte land som har behov for kompetanse, f eks Norge, og avhjelper situasjonen for personer i land med overtallighet innenfor ulike yrkesområder.

Ut over EU-direktivene har de nordiske landene inngått en egen overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse grupper fagpersonell innenfor helsefag og veterinærmedisin. Overenskomsten går ut på at de som har oppnådd godkjenning/autorisasjon for å utøve et yrke i ett av de nordiske landene, automatisk har rett til tilsvarende godkjenning i de øvrige fire land. I 1996 ble det i medhold av den nordiske avtalen f eks gitt godkjenning til 677 leger fra de øvrige nordiske landene for å utøve legeyrket i Norge. Videre ble det gitt godkjenning til 110 tannleger og 1759 sykepleiere. Tilsvarende fikk 32 norske leger godkjenning i de andre nordiske landene i 1996. Videre ble det gitt godkjenning til 2 norske tannleger og 45 norske sykepleiere²⁸. 14 I 1997 ble det i medhold av den nordiske avtalen gitt godkjenning til 1073 leger fra de øvrige nordiske landene for å utøve legeyrket i Norge. Videre ble det gitt godkjenning til 86 tannleger og 2333 sykepleiere²⁹. 15 Dette betyr ikke at Norge er tilført permanent kompetanse tilsvarende de godkjenninger som er gitt, men at kvalifisert helsefagpersonell vil kunne ta arbeid i landet i kortere eller lengre tid.

Når det gjelder godkjenning av lærere, innebærer rådsdirektiv 89/48/EØF at personer med minst tre års høgre utdanning og sertifisering som lærer i et EØS-land normalt vil ha krav på godkjenning som lærer i Norge. Tilsettingsmyndigheten skal påse at søkere til stilling i skoleverket kan dokumentere norskkunnskaper og kjennskap til norske samfunns- og skoleforhold. Videre må søkeren kunne undervise etter de retningslinjer som læreplanene gir. For søkere med utdanning fra land utenfor EØS-området gjelder krav om tilleggsprøve fastsatt i rundskriv F-56/82.

Ved en gjennomgang av tilgjengelige opplysninger ble det i 1996 registrert at 39 lærere med utenlandsk utdanning fikk godkjenning for undervisning i videregående opplæring og 85 lærere med utenlandsk utdanning har fått godkjent lærerutdanning for undervisning i grunnskolen. Informasjonssenter for internasjonal utdanning (NAIC) opplyser at det siden oktober 1994 er registrert i overkant av 480 søknader om godkjenning av utenlandsk lærerutdanning. Dette er ca 16 pst av alle søknader om godkjenning som NAIC har fått i perioden.

Det er ikke utviklet noe nasjonalt register som viser nøyaktig hvor mange lærere med utenlandsk utdanning som har fått godkjenning i Norge. Dette skyldes delvis at slik godkjenning kan gis av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, ved de statlige utdanningskontorene etter råd fra NAIC eller Lærerutdanningsrådet, og i enkelte tilfelle ved de høgre lærestedene. Det er også mange med utenlandsk lærerutdanning som arbeider i det norske utdanningssystemet uten noen formell godkjenning av yrkeskompetanse. Departementet ser at det er ønskelig å få bedre registrering på nasjonalt nivå av godkjenninger av utenlandsk utdanning, og vil derfor vurdere en bedre rapporteringsrutine på området.

Det finnes ingen god oversikt over andel personer med høgre utdanning innenfor ulike fagområder som enten er utenlandske statsborgere, innvandrere eller flyktninger som arbeider i Norge. Norske universiteter og høgskoler har til alle tider måttet rekruttere fagkompetanse på høyt nivå fra utlandet. Dagens situasjon når det gjelder rekruttering forsterker dette behovet.

Ordningen med akademisk godkjenning av utenlandsk utdanning og vurdering i forhold til tilsvarende norsk utdanning ble omtalt i St meld nr 19 (1996-97) Om studier i utlandet og Innst. S. nr 173 (1996-97), med påfølgende romertallsvedtak IX. Det har vært rettet en del kritikk mot at behandlingsprosedyrene er for byråkratiske og at prosessen tar for lang tid. I forbindelse med behandlingen av St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge, gjorde Stortinget vedtak der Regjeringen ble bedt om behandlingstiden for saker som gjelder godkjenning av utenlandsk kompetanse helst skal være maksimalt seks måneder. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har styrket Informasjonssenter for internasjonal utdanning (NAIC) med to stillinger. Søknadsprosedyrene er blitt forenklet i forhold til tidligere og saksbehandlingstiden er forkortet.

I det ovenfor nevnte romertallsvedtak IX bad Stortinget om at det legges fram et forslag om et nasjonalt organ for tilrettelegging for internasjonalisering. Når det gjelder den videre organisering av arbeidet med godkjenning av utenlandsk utdanning, vil dette måtte skje med utgangspunkt i myndighetsfordelingen i det gjeldende lovverk. Det innebærer at selve godkjenningsmyndigheten ikke kan overføres til et nytt organ. Godkjenning av yrkeskompetanse ligger hos autorisasjonsmyndigheten, men skal skje i henhold til intenrasjonale konvensjoner og avtaler om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er enig at det er behov for bedre organisering, og mener at de nasjonale funksjonene best kan organiseres i tilknytning til det nyopprettede Norgesnettrådet. I mandatet for Norgesnettrådet er fastsatt at det kan få ansvar for fellesoppgaver og informasjonsoppgaver innenfor høgre utdanning nasjonalt og internasjonalt, og at det kan forvalte fellesfunksjoner som å legge til rette for godkjenning av utenlandsk utdanning.

Det er naturlig å bygge opp nasjonale funksjoner med utgangspunkt i det arbeidet NAIC i dag utfører. Deres oppgaver vil bli lagt til Norgesnettrådet som en del av rådets sekretariat. Det er også fastsatt at Norgesnettrådet skal tilrettelegge arbeidet med godkjenning fra norske private høgskoler. Rådet skal videre ha ansvar for å trekke opp retningslinjer for kvalitetssikringsarbeidet. Slik vil en oppnå at det etableres et samlet kompetansemiljø for godkjenning og kvalitetssikring av utdanning.

Informasjon om godkjenningsordninger og tilrettelegging av søknadsbehandling vil fortsatt stå sentralt. Som ledd i dette arbeidet skal man registrere søknadene om godkjenning, bl a for å utvikle et nasjonalt register og for å bygge opp en databank hvor både søknader og avgjørelser blir registrert. Dette innebærer at alle vedtak som fattes av relevante myndigheter, må rapporteres til Norgesnettrådet. Videre skal det sikres at søknadene er komplette, og deres autentisitet må verifiseres. Dette vil være viktige tiltak for å korte saksbehandlingstiden ned til seks måneder.

Oppretting av et nasjonalt register og databank, samt andre nasjonale funksjoner i sammenheng med godkjenning vil bl a stille økte krav til programvare og utstyr. Hvilke budsjettmessige konsekvenser dette vil få, må tas opp som ledd i arbeidet med organisering av Norgesnettrådets sekretariat, og fremmes for Stortinget på vanlig måte.

5.5 Bedre bruk av innvandreres kompetanse

Samfunnet har behov for den kompetansen innvandrerne har, og det er derfor et overordnet mål at innvandrere og flyktninger skal få muligheter for å utøve sitt yrke i Norge, jf St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. I tillegg er arbeidslivet en viktig arena for personer fra språklige minoriteter for å bli en del av fellesskapet.

Språkferdigheter har spesielt stor betydning for innvandrernes deltakelse i arbeidslivet. Ulike tiltak er igangsatt for å gi innvandrere tilfredsstillende språkopplæring. I tillegg til språkopplæring kan det gis faglige suppleringskurs for personer med ulik utdanning dersom de har behov for det for å kunne utøve yrket i Norge. Sosial- og helsedepartementet vil vurdere ulike tiltak for enklere å kunne rekruttere innvandrere og flyktninger med helsefagutdanning for å arbeide i Norge, inkludert ordninger med suppleringskurs. Sysselsettingsstatistikken viser at ikke-vestlige innvandrere i Norge har høy arbeidsledighet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet utarbeider nå i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet en handlingsplan for å øke rekrutteringen av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Arbeidet med å vurdere hvordan godkjenningsordningene av utenlandsk utdanning og vurdering i forhold til tilsvarende norsk utdanning kan forbedres og utvikles som omtalt i punkt 5.4 ovenfor, er også av betydning for bosatte innvandreres deltakelse i arbeidslivet.

Innenfor lærerutdanningen er det for personer fra språklige minoriteter lagt til rette for en ettårig utdanning som bygger på to års høgre utdanning i hjemlandets språk og kultur. En slik utdanning gir kompetanse som «faglærer for fremmedspråklige elever i deres morsmål», jf rundskriv F- 88/99 (kompetanseforskrift for lærere). Når det gjelder morsmålslærere har Stortinget i behandlingen av St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge framhevet behovet for gode utdannings- og videreutdanningstilbud for denne gruppen. Dette vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bl a vurdere i forbindelse med etablering av to kvalifiseringssentra for lærere som underviser minoritetsspråklige elever.

Som ledd i oppfølgingen av Handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse³⁰16

har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet satt i gang tiltak for å styrke rekrutteringen av personer fra språklige minoriteter til lærer-, sosial- og helsefagutdanningene. Høsten 1996 ga departementet midler til Høgskolen i Oslo for gjennomføring av forkurs i norsk fagspråk for studenter fra språklige minoriteter. Opplegget har vært utprøvd og utbedret, og midlene til forkurset er videreført for studieåret 1997/1998.

5.6 Kjøp av studieplasser i utlandet

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har stilt midler til disposisjon for Universitet i Bergen for kjøp av studieplasser i psykologi ved Universitetet i Gøteborg siden 1995. Det er inngått en avtale med Universitetet i Gøteborg om inntak av 10 psykologistudenter årlig i 4 år. De studentene som tas opp til psykologistudiet i Gøteborg har til nå vært de som står i kø for å bli tatt opp til psykologistudiet i Norge. I løpet av høsten 1997 er køen til psykologistudiet ved Universitetet i Bergen avviklet, mens Universitetet i Oslo har gitt tilbud til de resterende ventelistestudentene for opptak våren 1998. I 1997 ble det kjøpt 60 studieplasser i medisin ved utenlandske læresteder. I 1998 vil midler til disse studieplassene videreføres. Videre skal 60 av de 90 nye studieplassene i medisin som er opprettet fra høsten 1998, kjøpes i utlandet. Gjennom det samordnede opptaket tas det hvert år opp 15 studenter til veterinærstudiet i England, Skottland og Sverige. Etter at helse- og utdanningsmyndighetene har vurdert behovet for tannleger nærmere, kan det være aktuelt å vurdere kjøp av studieplasser i utlandet også i odontologi.

Departementet anser ikke kjøp av studieplasser i utlandet som en varig løsning for å dekke behov for høyt utdannet personell, men som et gunstig tiltak når utdanningskapasiteten vanskelig kan øke ved norske læresteder eller når det er behov for midlertidig rask kapasitetsøkning. I Innst S nr 173 (1996-97) om studier i utlandet bad komiteens flertall departementet vurdere om en generell økning i gebyr- og tilleggsstipendiene for legestudier med tilsvarende beløpsramme kan gi bedre effekt i form av at flere kan bli tatt opp på legestudier i ulike land. Dette spørsmålet er nå til vurdering i departementet.

5.7 Andre generelle tiltak for å møte etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft

5.7.1 Desentralisert og/eller deltidsutdanning

Mange regioner sliter med rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft. Det kan være vanskelig å få fagutdannet personell til å bosette seg i enkelte kommuner for lengre tid, og dette medfører «gjennomtrekk» i en del stillinger. Et tiltak for å sikre stabil arbeidskraft i ulike regioner er å tilby desentralisert utdanning til personer som allerede er bosatt i regionen. Det innebærer at en høgre utdanningsinstitusjon påtar seg faglig og administrativt ansvar for å tilby utdanning utenfor institusjonens faste studiested. Målet er å heve kompetansen i regioner som har mangel på kvalifisert fagpersonell, og å nå personer som er i en livs- og arbeidssituasjon som gjør at de ellers ikke ville vært i stand til å ta høgre utdanning. Dette gjelder særlig kvinner. I tillegg til å øke søkergrunnlaget og kapasiteten i ulike utdanninger, vil desentralisert organisering kunne øke tilgangen til praksisplasser. Det kan synes som om mange institusjoner har nådd yttergrensen når det gjelder fysisk kapasitet og gode praksisplasser.

De desentraliserte tilbudene organiseres ofte på deltid av hensyn til målgruppen. I stor grad er myndigheten til å igangsette desentraliserte studier delegert til lærestedene, og departementet har vært positiv til igangsetting av nye tilbud. Omfanget av desentraliserte tilbud er forholdsvis stort. I høgskolesektoren er det lange tradisjoner med desentralisering av ulike tilbud, både av kortere varighet og opp til flerårige yrkesrettede studier. Universitetene har en del desentraliserte hovedfagstilbud. Ikke alle utdanninger er like godt egnet for desentralisert organisering, som f eks svært kostnadskrevende og utstyrstunge studier. Innenfor den tildelte økonomiske rammen må institusjonene vurdere hva slags totaltilbud som kan gis for hvert studieår. Hver institusjon må gjøre en totalvurdering av hvilke faglige tilbud som skal gis ordinært, og eventuelt desentralisert. Merkostnadene ved å drive tilbud desentralisert må i stor grad dekkes av institusjonene selv, og omfanget av slike tilbud må ikke være så omfattende at det svekker fagmiljøene ved den enkelte institusjon eller undergraver sentrale prinsipper som ligger til grunn for Norgesnettet.

Det er sykepleier- og særlig vernepleierutdanning som har hatt størst omfang som desentralisert utdanning, både i antall tilbud og antall studenter. Et stort antall høgskoler har i en årrekke organisert slike tilbud. Erfaringen er at gjennomføringsprosenten i desentralisert utdanning er høy, i mange tilfeller rundt 90 pst. Som ledd i oppfølging av handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001 vil Sosial- og helsedepartementet bevilge 4 mill. kroner til økt tilbud om desentralisert sykepleierutdanning på deltid. Videre har det vært tilbud om desentraliserte studier som allmennlærerutdanning, førskolelærerutdanning, praktisk-pedagogisk utdanning og ulike etter- og videreutdanningstilbud, ofte på deltid. Omfanget har vært spesielt stort innenfor førskolelærerutdanning. Også på dette området er det gode erfaringer mht fullføringsprosent i studiet og senere yrkesdeltaking.

5.7.2 Etter - og videreutdanning

De høgre utdanningsinstitusjonene har i dag forholdsvis stor aktivitet innenfor etter- og videreutdanning, selv om institusjonene til nå har fått pålegg om først og fremst å prioritere de grunnutdanningene som kvalifiserer til yrker der det er stort behov for høyt kvalifisert personell. Av økonomiske hensyn er aktiviteten innenfor tildelt budsjettramme til en viss grad begrenset, men det foregår en betydelig virksomhet med bruk av andre finansieringsformer. Dette kan være oppdragsvirksomhet, eller tilbud der det tas egenandel fra studentene innenfor fastsatte retningslinjer. Det gis også spesielle tildelinger til etter- og videreutdanningstilbud, f eks gjennom Statens lærerkurs. Etter- og videreutdanning organiseres ofte på deltid og/eller desentralisert, og vil således være godt egnet for personer i arbeid som trenger mer formalkompetanse.

I tråd med samfunnets økende behov for ny og økt kompetanse, og politisk satsing på området, vil omfanget av etter- og videreutdanning øke. Regjeringen vil legge til rette for livslang læring både med utgangspunkt i det enkelte individs ønske og behov for videreutdanning, og i forhold til arbeidslivets behov for kompetanse. Administrative og organisatoriske forhold og prinsipper for organisering av etter- og videreutdanning vil endre seg i forbindelse med oppfølgingen av utredningen fra det offentlige utvalget som har hatt i oppdrag å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for voksenopplæring og kompetanseutvikling (Buer-utvalget). På grunnlag av utvalgets utredning og innkomne høringsuttalelser vil prinsipper for realisering av en økt satsing på etter- og videreutdanning bli lagt fram i en egen stortingsmelding i løpet av våren 1998.

5.7.3 Bruk av fjernundervisning og ny teknologi

Med fjernundervisning menes undervisning hvor lærer og student er adskilt i rom og/eller tid. Tekniske hjelpemidler benyttes til formidling av lærestoff og til reell toveis fjernkommunikasjon til støtte for læringsprosessen. Ved å utvikle studier som i varierende grad benytter ulike fjernundervisningsformer kan en imøtekomme sammensatte målgruppers behov for et fleksibelt og brukertilpasset studietilbud. Slike tilbud kan rettes spesielt mot grupper som av forskjellige grunner ikke kan følge ordinær undervisning ved institusjonene. Dette kan være studenter som har behov for selv å styre progresjon og studietid, og som ikke har anledning til å oppholde seg ved lærestedet over lengre tid.

Fleksible utdanningstilbud kan være en kombinasjon av fjernundervisning og institusjonsbasert undervisning. Dette innebærer både selvstudier og studiesamlinger på lærestedene eller desentraliserte samlinger. Fleksible undervisningsformer kan bl a være bruk av elektroniske klasserom med satellittoverførte forelesninger, billedtelefon, lydkassetter, forhåndsinnspilte forelesninger på video, bruk av TV og radio, samt utsendt trykt materiale som bøker, kompendier og veiledningshefter. Valg av fjernundervisningsmetoder og bruk av ny teknologi vurderes som et element i et faglig og pedagogisk opplegg.

Sentralorganet for fjernundervisning ved universiteter og høgskoler (SOFF) ble etablert i 1990 som en oppfølging av Stortingets behandling av St meld nr 43 (1988-89) Mer kunnskap til flere. Hovedformålet var å stimulere utdanningsinstitusjoner til å ta i bruk fjernundervisningsmetoder i sine studietilbud. Den faglige, teknologiske og pedagogiske kompetansen i fjernundervisning utvikles hovedsakelig som del av universitetenes og høgskolenes ordinære virksomhet. SOFF skal registrere eksisterende og planlagte fjernundervisningstilbud og stimulere til videreutvikling. I 1998 er det bevilget 12 mill kroner over statsbudsjettet til sentralorganet. Midlene skal i hovedsak brukes til utvikling av fjernundervisningstiltak i høgre utdanning.

Det potensial som ligger i bruk av fjernundervisning og ny teknologi i undervisningen er ikke fullt ut utnyttet. Økt satsing på etter- og videreutdanning i tiden framover vil medføre økt behov for fjernundervisningsopplegg i flere typer studier. Dette stiller lærestedene overfor nye utfordringer både organisatorisk og pedagogisk.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil, bl a på grunnlag av tilråding fra SOFF og andre fjernundervisningsinstitusjoner, vurdere hvordan det på nasjonalt plan kan legges til rette for videre utvikling og satsing på fjernundervisning og bruk av ny teknologi. Den videre satsing og nasjonale samordning på dette området må også ses i sammenheng med oppfølging av stortingsmelding om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv og den varslede stortingsmelding om etter- og videreutdanning.

5.7.4 Rekrutteringstiltak i forhold til elevers og studenters studievalg

Enkelte studier, i første rekke innenfor naturvitenskap, matematikk og teknologi, har hatt sviktende rekruttering, ikke minst fra kvinnelige søkere. Det er satt i verk særskilte tiltak for å stimulere søkning til utdanninger der søkningen er svak, men der det er behov for å øke eller opprettholde utdanningskapasiteten. Det er videre viktig å rekruttere personer med ulik bakgrunn, bl a personer fra språklige minoriteter, jf punkt 5.5 ovenfor. Det er også gjort framstøt for å sikre rekruttering av personer med samisk bakgrunn, både nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Departementet kan vise til nedsetting av et utvalg som skal utrede rekrutteringsproblematikken blant samer til høgre utdanning generelt og lærerutdanning spesielt.

Selv med økt studietilbøyelighet i befolkningen generelt, kan minkende ungdomskull i årene framover bety færre unge utdanningssøkere til universiteter og høgskoler i en periode. Det vil derfor være viktig å informere og motivere elever i videregående opplæring og grunnskolen til å satse på høgre utdanning. Informasjons- og rekrutteringsarbeid må drives av flere instanser, både på nasjonalt nivå og fra den enkelte utdanningsinstitusjonen og det enkelte fagmiljø. Et viktig arbeid gjøres bl a av Arbeidsdirektoratet, som er ansvarlig for dataprogrammet Veivalg med informasjon om yrker og utdanningstilbud. Boken «Mer utdanning?» utgis årlig av Arbeidsdirektoratet i samråd med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Denne finnes også på Internet, CD-ROM og på diskett for synshemmede. Søkerhåndboka som utarbeides av Samordna opptak, gir hvert år en oppdatert oversikt over grunnutdanninger ved de institusjonene som omfattes av det nasjonale opptaket. Oppdatert informasjon gis også på tekst-tv og Internet. Media er viktige kanaler for å nå fram til de utdanningssøkende, og ulike aviser har ofte egne utdanningsbilag. Andre møteplasser, bl a ulike årlige utdanningsmesser over hele landet, er sentrale arenaer for å rekruttere ungdom til høgre utdanning. De høgre utdanningsinstitusjonene er i stor grad representert ved slike utdanningsmesser. I tillegg til felles framstøt utarbeider de enkelte utdanningsinstitusjonene eget brosjyremateriell, og har innført andre informasjonstiltak som f eks åpne dager, skolebesøk etc. Det er viktig at det enkelte lærested legger stor vekt på å markedsføre sine utdanningstilbud og drive målrettede informasjonstiltak overfor potensielle søkere, og f eks involverer aktuelle samarbeidsparter i arbeids- og næringsliv.

5.7.5 Bedre oversikt over utvikling i opplæringssystemet og arbeidslivet

For bedre å være forberedt på endringer i studietilbøyelighet, studievalg, og kompetansebehov er det viktig at utdanningsmyndighetene tar i bruk virkemidler som kan gi en bedre oversikt over utvikling og endringer i opplæringssystemet og i arbeidslivet. Departementet har i samarbeid med Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste igangsatt et omfattende arbeid for å bedre statistikk- og rapporteringsrutinene for hele utdanningsfeltet. For feltet høgre utdanning er det av særlig betydning å ha bedre løpende oversikt over forhold som på påvirker rekrutteringen til høgre utdanning, etterspørselen etter utdannet arbeidskraft, valg innenfor høgre utdanning, utdanningssystemets effekt, både kvalitativt og kvantitativt.

Gjennom OECD samarbeider Norge om utvikling av indikatorsystemer innenfor utdanning. OECD har på grunnlag av den internasjonale leseundersøkelsen (ILS) og den internasjonale matematikkstudien (TIMMS) igangsatt et omfattende arbeid for å måle kvalitetsutviklingen på en rekke utdanningsfelt. Norge deltar aktivt i dette arbeidet, og bygger opp nasjonal spisskompetanse som kan bidra til undersøkelsene og sikre at rapporteringen kan komme til nytte i den nasjonale politikkutformingen.

Innenfor høgre utdanning tar en sikte på å styrke det nasjonale arbeidet med å sikre oversikt over utvikling og endringer i opplæringssystemet. Det er ønskelig å bygge opp den nasjonale fagkompetansen på feltet, sikre en bedre organisering av arbeidet med innhenting av og bruk av statistikk, bedre statistikkgrunnlaget i mengde og kvalitet, og utvikle indikatorer som kan gi grunnlag for politikkutforming.

Aktuelle tiltak vil være å utarbeide bedre statistikk over linje- og fagvalg i videregående opplæring for å se trender og utvikling i forhold til hvor mange som har/får generell og spesiell studiekompetanse. Videre vil departementet inngå samarbeid, eller på annen måte formalisere kontakt med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene for bedre å kunne forutse endringer i etterspørsel og behov for arbeidskraft. Det samarbeidet som er inngått med Statistisk sentralbyrå når det gjelder framskrivninger av etterspørsel og tilbud i arbeidsmarkedet etter høyt utdannet personell kan utvides og forbedres. Samarbeidet skal bl a legge til rette for kontinuerlig utvikling av modellene, ved at nye forutsetninger kan legges inn i modellene i forhold til politiske prioriteringer, nye bestemmelser om arbeidstid og arbeidsforhold m.m.

Som opplyst i St prp nr 32 (1996-97) Om etablering av Norgesnettrådet, vil Norgesnettrådets sekretariat bli styrket med en statistikkfunksjon. Det vil derfor bli vurdert å legge et operativt ansvar for løpende oppfølging til Norgesnettrådets sekretariat, i samarbeid med departementet og de statistikkmiljøer som skal medvirke i arbeidet.