9 Oljemarkedet

9.1 Oljemarkedet og norsk oljemarkedspolitikk

9.1.1 Oljemarkedet

I 1998/99 ble det igjen demonstrert at svingningene i oljemarkedet er store, og at små endringer i tilbud og etterspørsel kan gi seg store utslag i oljeprisen. Innenfor et tidsrom på mindre enn ett år var prisen under 10 og over 25 USD/fat. Våren 2000 har prisen kortvarig vært over 30 USD.

Svingningene i markedet skyldes i første rekke at både tilbudssiden og etterspørselssiden er lite følsom for prisendringer på kort sikt. En må forvente at oljemarkedets tilbøyelighet til brå fluktuasjoner vil vedvare i overskuelig fremtid.

Den sterke nedgangen i oljeprisen i 1998 og 1999 skyldes i første rekke den økonomiske krisen i Asia, som førte til at oljeforbruket i denne regionen ble redusert etter mange år med sterk vekst. Videre hadde man to etterfølgende milde vintre. Dette kom samtidig med at OPEC-landene, og særlig Irak, økte sin produksjon. Det tilbudsoverskuddet som oppstod i markedet førte til en kraftig oppbygging av oljelagrene, med et tilhørende sterkt fall i oljeprisen.

Den lave oljeprisen førte til store inntektstap og økonomiske problemer for mange oljeprodusentland. Dette bidro til at det etter hvert ble enighet om omfattende produksjonsbegrensende tiltak mellom OPEC-land og enkelte andre produsenter, herunder Norge og Mexico. I 1998 og 1999 ble produksjonen redusert med nærmere 5 mill. fat/dag, eller om lag 7 pst. av verdens totale produksjon. Dette var den viktigste grunnen til at oljeprisen i løpet av 1999 økte fra 11 USD/fat i 1.kvartal til ca 25 USD/fat i gjennomsnitt for 4. kvartal. Gjennomsnittsprisen for 1999 var ca 18 USD/fat. I første kvartal 2000 var gjennomsnittsprisen 27 USD. OPEC og andre produsenter har besluttet å gradvis øke produksjonen for å stabilisere prisene.

Oljeprisen har holdt seg på et høyt nivå også inn i år 2000, og det er nå etter departementets vurdering grunn til å være optimistisk mht. prisutviklingen også på noen års sikt. Det er god vekst i verdensøkonomien, og dette fører til vekst også i oljeforbruket. For oljemarkedet er det av særlig betydning at det igjen er økonomisk vekst i Asia.

OPEC synes å stå mer samlet enn på lenge. OPEC besitter store oljereserver og har en betydelig ledig kapasitet, og organisasjonens evne og vilje til å begrense tilbudet vil være avgjørende for den videre prisutviklingen. Det er viktig at Venezuela – en av organisasjonens grunnleggere – nå synes å slutte sterkere opp om OPEC-samarbeidet enn på mange år. OPEC synes våren 2000 å diskutere en politikk for å stabilisere prisen på et nivå over 20 USD/fat. Det kan fortsatt være ulike synspunkter på hvor et eventuelt prisnivå bør ligge og hvilke tiltak som bør iverksettes for å komme dit. Politiske forhold vil trolig også ha en viss innflytelse på beslutninger i OPEC. Disse forhold reflekteres i Irans manglende oppslutning om OPECs vedtak på det siste møtet i mars d.å. Utenfor OPEC øker oljeproduksjonen bare moderat. Tilsammen gir dette OPEC gode muligheter til å skape balanse i markedet.

Som følge av produksjonskuttene i 1998 og 1999 er det blitt bygget opp en betydelig ledig produksjonskapasitet i markedet; i størrelsesorden 5-6 pst. av verdens samlede produksjon. Dette vil kunne påvirke markedet i flere år, og kan bidra til et press ned på oljeprisen.

Departementet antar at oljeprisen i 2000 i gjennomsnitt vil være lavere enn i 1. kvartal og mest sannsynlig ligge i området 16–22 USD de neste 2-3 årene.

Forut for prisfallet i 1998 syntes aktørene i oljemarkedet å ha tilpasset seg en oljepris på i størrelsesorden 15–20 USD/fat. Så lenge prisen er eller forventes å ligge i dette området skjer det ikke vesentlige endringer på tilbuds- eller etterspørselssiden og markedet er i rimelig god balanse.

9.1.2 Norsk markedspolitikk

Det er i norsk interesse at oljeprisen er stabil på et rimelig høyt nivå. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og avsetningen til oljefondet påvirkes betydelig av endringer i oljeprisen. Ustabile og lave oljepriser gjør at det blir færre lønnsomme prosjekter på norsk sokkel og at oljeselskapenes evne og vilje til å investere reduseres. Norsk oljeproduksjon vil de kommende årene være på et historisk høyt nivå. Inntektstapet dersom prisen i denne perioden skulle bli lav vil derfor være meget betydelig. En lav oljepris vil også hemme utviklingen av alternative energikilder, og dette vil ikke være i samsvar med de klimapolitiske målsettinger.

Norsk oljemarkedspolitikk har i alle år vært preget av en positiv og nyansert holdning til OPEC-landene og andre oljeprodusenter. Norge har utstrakt bilateral kontakt med de fleste store oljeproduserende og oljeeksporterende land. Samtidig deltar Norge aktivt i den etablerte dialogen mellom energiproduserende og –konsumerende land, der siktemålet er stabilitet og langsiktighet i verdens energimarkeder.

Norge fører en selvstendig og uavhengig oljemarkedspolitikk. I en skiftende verden vil det være nødvendig kontinuerlig å videreutvikle og tilpasse norsk oljemarkedspolitikk for best mulig kunne ivareta norske økonomiske interesser.

Som et bidrag til å stabilisere oljemarkedet besluttet regjeringen å redusere norsk oljeproduksjon med 100 000 fat/dag fra og med 1. mai 1998. I desember samme år ble dette videreført ut første halvår 1999. I mars 1999 besluttet regjeringen så å utvide produksjonsreguleringen til 200 000 fat/dag, med virkning fra 1. april og ut året. Denne reguleringen ble forlenget for 1. kvartal år 2000. I mars 2000 besluttet OPEC-landene samt flere produsenter utenfor OPEC, blant dem Norge, å redusere produksjonsreguleringene. For 2. kvartal ble den norske produksjonsreguleringen nedjustert til 100.000 fat/dag. En eventuell videreføring eller nedtrapping av de norske tiltakene vil bli vurdert i lys av markedsutviklingen.

Bakgrunnen for at regjeringen fant det nødvendig å begrense norsk oljeproduksjon var den alvorlige situasjonen som hadde utviklet seg i markedet og de konsekvensene dette hadde for norsk økonomi og petroleumsindustrien. Det hadde bygget seg opp et betydelig lageroverheng, som ville fortsette å øke dersom ikke tilbudet ble redusert. Oljeprisen kunne da falle ytterligere fra et meget lavt nivå på i overkant av 10 USD/fat. I denne situasjonen vurderte en Norges rolle som viktig av to grunner. Jo flere land som bidro, jo raskere kunne lagrene bygges ned og tilbudsoverskuddet fjernes. For det andre var det grunn til å tro at norske bidrag påvirket viljen til andre produsenter til å yte bidrag. Når en har valgt å fastsette produksjonsregulering, men på et lavere nivå, var det ut fra et begrunnet ønske om å bidra til å stabilisere markedet. Basert på forventet utvikling i tilbud og etterspørsel etter olje, er det behov for økt produksjon. Det er ikke rom for å øke produksjonen tilsvarende de tidligere kuttene. Det ville gitt sterkt prisfall og et ustabilt marked.

Forutsetningen for å iverksette produksjonsbegrensende tiltak har hele tiden vært at de skal ha en positiv effekt på oljeprisen som oppveier kostnadene tiltakene medfører for Norge. Dette hensynet til petroleumsinntektene er det overordnete ved produksjonsreguleringen. De markedstiltakene som Norge har bidratt med siden 1. mai 1998, vil en vurdere som vellykkede ut fra denne målsettingen. Sammen med andre lands produksjonsbegrensninger, har dette ført til at oljelagrene gradvis er bygget ned og at oljeprisen har kommet opp på et nivå over 20 USD/fat. Men situasjonen kan raskt endre seg i oljemarkedet. Utfordringen for oljeprodusentene fremover blir å sikre en styrt avvikling av produksjonstiltakene for å unngå et for stort prisfall og ustabile priser.

9.2 Oljemarkedet på lang sikt – klimatiltak og andre usikkerhetsfaktorer

9.2.1 Generelt

Historien viser at det er vanskelig å forutsi prisutviklingen på råolje med stor grad av nøyaktighet. Usikkerheten øker med tidsperspektivet og er knyttet til en rekke variabler som er bestemmende for tilbud og etterspørsel etter olje. For perioder langt fram i tid vil prisprognoser måtte involvere et betydelig element av skjønn.

De langsiktige prisprognosene har de seneste 10–20 år gjennomgående vært for optimistiske. Enkelte prognoser utarbeidet tidlig på 1980-tallet spådde at oljeprisen ville stige til over 100 USD/fat i dagens pengeverdi. Prognosene var basert på antakelsen om at olje er en ikke-fornybar ressurs og at prisen vil øke etter hvert som ressursene tømmes og økende knapphet oppstår.

Disse prognosene undervurderte betydningen av den teknologiske utviklingen, som i vesentlig grad har forbedret industriens evne til å finne og utvinne olje. Som følge av dette har tilbudet av olje økt kraftig og hindret at oljeprisen har steget, på tross av at også oljeetterspørselen har økt betydelig.

Figur 9.1 viser historisk prisutvikling de siste 40 årene, i nominelle og relle årlige gjennomsnittspriser. Fra 1986 til 1997 har den nominelle prisen vært mellom 15 og 25 USD/fat, med unntak for en periode under Golf-krigen da prisen i noen måneder var over 30 USD.

Kilde: BP Statistical Review of World Energy

De viktigste usikkerhetsfaktorene for oljeprisen på lang sikt holder en for å være:

• OPECs pris- og produksjonspolitikk

• den teknologiske utviklingen på tilbudssiden og etterspørselssiden i oljemarkedet

• kriger og politisk uro i produsentlandene

• miljø- og klimatiltak rettet mot energibruk.

I de senere år har det vært mye fokus på miljø- og klimaspørsmål og betydningen av dette for olje- og energimarkedene. Særlig stor har oppmerksomheten omkring dette vært etter at Kyotoprotokollen ble undertegnet i slutten av 1997. Virkningen av dette på oljemarkedet, samt andre usikkerhetsfaktorer, vil bli drøftet nedenfor.

9.2.2 OPEC

I de siste 25 årene har oljemarkedet i høy grad vært preget av at en gruppe oljeproduserende land gjennom OPEC har samarbeidet for å holde oljeprisen høyere enn den ville vært i et frikonkurranse marked.

OPEC-landenes betydning i oljemarkedet bunner i at landene rår over 2/3 av verdens oljereserver, hvorav en stor del kan produseres lønnsomt med priser på 5 - 10 USD/fat. Flere av OPEC-landene har ubenyttet produksjonskapasitet og kan øke produksjonen også på kort sikt.

OPEC er ikke en homogen gruppe land. Størrelsen på oljereservene og betydningen av oljevirksomheten for nasjonaløkonomien varierer mye. Kjernen i OPEC utgjøres av de store oljelandene rundt den Persiske golf, som har mer enn 50 pst. av verdens oljereserver. Disse landene har en strategisk interesse i å bevare oljens langsiktige posisjon i energimarkedet, og kan ha en lengre tidshorisont i oljepolitikken enn de mindre landene i OPEC.

OPEC ser seg neppe tjent med svært høye oljepriser - 30 USD/fat eller høyere - i overskuelig framtid. Så høye priser vil føre til overgang til alternative energibærere og gjøre energieffektiviseringstiltak mer lønnsomt. Videre vil oljeproduksjonen fra land utenfor OPEC som har høyere produksjonskostnader etter hvert kunne øke mye. Et høyt prisnivå vil således kunne redusere kartellets markedsandeler og inntektsmuligheter på lengre sikt. Dette synes det å være stor enighet om i OPEC.

Interessemotsetningene og uenigheten om pris- og produksjonspolitikken innenfor OPEC har tidvis vært store. Økende deltagelse fra utenlandske oljeselskaper i Kuwait, Iran og kanskje også Saudi-Arabia, kan legge begrensninger på muligheten til å regulere oljeproduksjonen og dermed landenes evne til å påvirke oljemarkedet. En har derfor ingen garantier for at OPEC vil bestå i samme form som i dag.

Uten produksjonsbegrensninger fra OPEC, ville prisen falle og høyst sannsynlig i lang tid kunne ligge under 10 USD/fat – kanskje ned mot 5 USD/fat.

Men en markedssituasjon med priser på 5 USD/fat over lengre tid er lite sannsynlig. Så lave oljepriser vil føre til et betydelig bortfall av ulønnsom oljeproduksjon og stor økning i etterspørselen. Videre vil det være mulig for oljeeksportørene relativt enkelt å øke inntektene vesentlig gjennom koordinerte, produksjonsregulerende tiltak. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg råoljemarkedet uten noen som helst form for markedssamarbeid mellom de største eksportørene.

En situasjon med priser på 5 USD/fat er derfor neppe en varig og stabil situasjon i oljemarkedet.

9.2.3 Teknologisk utvikling

Teknologiske fremskritt kan få store konsekvenser for oljemarkedet. På kort og mellomlang sikt er effekten av teknologiske fremskritt av mindre betydning, men på lengre sikt er teknologisk utvikling en av de viktigste faktorene i oljemarkedet.

Både tilbuds- og etterspørselssiden påvirkes av teknologiske forhold.

På etterspørselssiden er fremfor alt utviklingen i transportsektoren av betydning, ettersom denne sektoren står for omlag 50 pst. av verdens oljeforbruk i dag og kanskje så mye som 3/4 av forventet forbruksvekst fram til år 2010. Teknologiske fremskritt som gir vesentlig mer energieffektive kjøretøy eller som gjør alternative drivstoffer (elektrisitet, gass mm) konkurransedyktige med bensin og diesel, vil kunne endre fremtidsutsiktene for oljeprodusentene mye.

Dersom for eksempel oljens markedsandel i transportsektoren ble redusert fra 97 pst. i dag til 50 pst. i år 2020, ville det bety at 75 pst. av forventet vekst i oljeforbruket ville falle bort. Men dette er ikke en sannsynlig utvikling.

Teknisk fremgang kan virke negativt på oljeprisen også via tilbudssiden.

I stor grad har den sterke veksten i oljeproduksjonen de seneste år fra land utenfor OPEC kommet som følge av teknologisk fremgang. Dette har utvilsomt vært en viktig grunn til at realprisen på olje har hatt en fallende tendens de siste 10-15 årene.

Oljeproduksjonen utenfor OPEC-landene eksklusive det tidligere Sovjetunionen, har økt med 0,75 mill fat/dag per år de siste 10-15 årene. Dersom denne trenden fortsetter de neste 2 decennier, vil nesten halvparten av forventet forbruksvekst kunne dekkes av disse produsentlandene. En så sterk produksjonsøkning forventes ikke, men kan heller ikke utelukkes. Skulle det inntreffe, kombinert med forventet økning i kapasitet og tilbud fra OPEC-landene, vil oljeprisen holde seg lav på lang sikt.

9.2.4 Kriger og politisk uro i produsentlandene

Historisk har oljemarkedet vært følsomt overfor kriger og politisk uro. Råolje er en viktig innsatsfaktor i produksjon, og nødvendig for at økonomier og samfunn skal fungere normalt. Produksjon, transport og handel med råolje er derfor ofte blitt militære mål eller gjenstand for blokader.

Av særlig betydning for oljemarkedet er den politiske og strategiske utvikling i de viktigste produksjonsområdene rundt den Persiske golf. Historisk har dette vært politisk ustabile områder, med en rekke konflikter og kriger. Revolusjonen i Iran i 1978, krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1990 og golfkrigen i 1991 var hendelser som fikk store konsekvenser for oljemarkedet. I figur 9.2 er dette anskueliggjort.

Kilde: BP Statistical Review of World Energy, OED

I Afrika er viktige oljeland som Nigeria, Algerie og Angola preget av indre uro og etniske konflikter, som har ført til avbrudd i oljeproduksjon og redusert investeringsvilje fra oljeselskapenes side.

Det grunn til å tro at dersom og når dagens konflikter løses, vil det kunne føre til en økning av oljetilbudet. For eksempel vil en opphevelse av embargoen av Irak, som har svært store oljereserver, kunne føre til en vesentlig øking i oljeproduksjonen fra dette landet på noen års sikt.

9.2.5 Virkning av klimatiltak

Klimaproblematikken er global. Dette betyr at det trengs globale løsninger for å oppnå de ønskede resultater. Dette er bakgrunnen for at industrilandene høsten 1997 påtok seg en forpliktelse om å redusere sine samlede årlige utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012, med vel fem pst. i forhold til nivået i 1990. Forpliktelsen er nedtegnet i Kyoto-protokollen som er en protokoll under FNs klimakonvensjon, som er etablert for å hindre farlige menneskeskapte klimaendringer.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvor sterke de fremtidige tiltak for å begrense klimagassutslippene vil bli. Usikkerheten er både knyttet til Kyoto-protokollens skjebne, men ikke minst til hvilke utslippsmål som etableres på lengre sikt. På lengre sikt vil ambisjonsnivået i stor grad være bestemt av kostnadene knyttet til å redusere utslippene veid opp mot konsekvensene av å la være å redusere utslippene, samt i hvilken grad også utviklingslandene er villige til å påta seg utslippsforpliktelser.

I og med at Kyoto-protokollen ikke inneholder utslippsforpliktelser for andre enn de industrialiserte land, forventes de globale utslippene å vokse selv om protokollens målsetting innfris. Veksten i klimagassutslippene i u-landene, blant annet pga. økt energibruk, ventes mer enn å oppveie reduksjonene i-landene har forpliktet seg til å gjennomføre.

Forbruk av olje og annen fossil energi står for mesteparten av de globale, menneskeskapte utslippene av CO₂, som er den viktigste av klimagassene. Tiltak for å begrense utslippene av CO₂ og andre klimagasser utgjør derfor en betydelig usikkerhetsfaktor for oljeprisen.

En vet ikke hvor sterke tiltakene for å begrense klimagassutslippene vil bli og hvilke virkemidler som vil bli brukt. Dersom Kyoto-protokollen gjennomføres/oppfylles, er det grunn til å anta at ytterlige klimatiltak vil bli videreført etter 2012.

Klimatiltak kan få store konsekvenser for oljemarkedet. Enkelte anslag kan tyde på at mer enn halvparten av veksten i oljeforbruket fram til år 2020 kan falle bort som følge av klimatiltak (f.eks. PEL 1998). Dersom man som et tankeeksperiment tenker seg at Kyotoprotokollen oppfylles kun ved å redusere oljeforbruket, ville omtrent all forventet vekst i oljeforbruket de neste 20 årene kunne forsvinne.

Andre vurderinger mener oljeforbruket vil være ganske lite påvirket av klimatiltak (f.eks. ABARE, 1998). Det vises til at så lenge det ikke er alternativer til olje i transportsektoren, som står for 50 pst. av oljeforbruket, vil det koste svært mye å redusere oljeforbruket i stort omfang. Det er rimeligere å redusere klimagassutslippene ved å erstatte kull med naturgass eller CO2-frie energikilder.

Prosjekt ved Oxford Institute for Energy Studies og Cicero

For å få større innsikt i disse forhold, har departementet bedt Oxford Institute for Energy Studies (OIES) og Cicero å gjennomføre en analyse av virkningene av klimapolitikk på oljemarkedet. Studien analyserer hvordan oljeprisen vil bli påvirket av så vel ulike nivåer på de internasjonale utslippsforpliktelsene, som hvordan disse vil bli implementert. Tidsperspektivet for studien er fram til 2020.

For å analysere disse problemstillingene er det tatt utgangspunkt i tre scenarier:

• I ett scenario ("Kyoto") antas det at industrilandene innfrir Kyoto-forpliktelsen og at målsettingen i protokollen videreføres fram mot 2020. Det er i dette scenariet ikke antatt noen forpliktelser for u-landene eller at i-landene kan gjennomføre tiltak i disse landene.

• I et annet scenario ("business-as-usual") antas det at det ikke iverksettes spesielle klimatiltak i perioden fram til 2020.

• I et tredje scenario ("ambisiøs") antas det om lag samme forpliktelse som i Kyoto-scenariet for årene 2008-2012 1. Forpliktelsene skjerpes fram mot 2020, dels ved at industrilandene får strengere forpliktelse og dels ved at u-land påtar seg utslippsforpliktelser.

Et anslag på effektene på de globale klimagassutslippene er gitt i figur 9.3. I forhold til scenariet uten tiltak vil Kyotoscenariet bety at de globale utslipp reduseres med ca 8 pst. i 2020. Likevel er utslippene anslått til å bli nesten 50 pst. høyere enn i 1995. Med forutsetningene gjort i "ambisiøs" er utslippene anslått til å være ca 20 pst. lavere i 2020 enn i scenariet uten tiltak. Utslippsreduksjonen er således om lag dobbelt så stor som i Kyoto-scenariet.

I studien har OIES og Cicero vurdert landenes klimapolitikk per i dag og gjort forutsetninger om hvilken politikk som kan forventes i årene som kommer. I Kyoto-scenariet er det for EU antatt at energiavgifter vil bli et viktig virkemiddel, ved siden av satsning på fornybar energi, energieffektiviseringer og bruk av Kyoto-mekanismene 2. For USA er det antatt at frivillige avtaler om å øke energieffektiviteten samt nasjonal handel med utslippskvoter blir de viktigste virkemidlene. Japan antas bl.a. å ville ta i bruk mer kjernekraft for å oppfylle Kyoto-protokollen. Landene i Øst-Europa og FSU inntar en særstilling, ettersom flere av disse vil kunne nå utslippsmålene i Kyoto-perioden (2008-2010) uten spesielle klimatiltak. I disse landene er det også et stort potensiale for å redusere klimagassutslipp til lave kostnader. På grunnlag av dette er det i studien antatt at disse landene vil være store selgere av klimagasskvoter internasjonalt, samt vertsland for prosjekter for felles gjennomføring.

I det ambisiøse scenariet er Anneks 1-landenes virkemiddelbruk opp til 2010 identisk med Kyoto-scenariet. Etter 2010 er virkemiddelet internasjonal omsetning av klimagasskvoter, både for Anneks 1-landene og for utviklingslandene. En tenker seg m.a.o. etablert et globalt system for omsetning av utslippskvoter. Kyoto-mekanismene danner et grunnlag for et slikt globalt marked.

Resultatene fra studien tilsier at oljeetterspørselen i Kyoto-scenariet kan bli redusert med om lag 5 pst. og oljeprisen med 10 pst. i år 2020 i forhold til BAU. Dette kan sies å være en moderat, men likevel ikke neglisjerbar reduksjon.

Etterspørselen etter kull vil bli vesentlig mer påvirket enn for olje. I mindre grad vil dette også gjelde naturgass.

Årsaken til at oljeforbruket ikke vil bli redusert mer, er at brorparten av oljeforbruket finner sted i transportsektoren, der det ikke antas at det vil dukke opp konkurransedyktige alternativer de neste 20 årene. Kullforbruket finner derimot for en stor del sted i kraftsektoren, der naturgass og CO2-frie energikilder (kjernekraft, vannkraft, vindkraft) er teknisk og økonomisk konkurransedyktige.

I det ambisiøse scenariet vil oljeforbruket, som en kunne forvente, bli redusert i større omfang enn i Kyoto-scenariet. Det er beregnet at oljeetterspørselen kan bli redusert med 8 pst. og oljepriser med 12 pst. i 2020 i forhold til om ingen klimapolitikk ble iverksatt.

Når reduksjonen ikke blir enda større, skyldes dette blant annet innlemmelsen av utviklingslandene i klimapolitikken. Land som India og Kina kan i stort omfang redusere klimagassutslippene gjennom å effektivisere kullindustrien sin. Dersom det åpnes for omsetning av utslippskvoter, viser beregningene at det blir lønnsomt for disse landene å redusere egne klimagassutslipp i stort omfang og finansiere dette gjennom salg av utslippskvoter til Anneks 1-land. Man kan si at utslippsreduksjonen ved dette flyttes fra i-land – der kostnadene ved å redusere utslippene er høye – til u-land, der kostnadene er lave. Og ettersom u-landene i større grad bruker kull i energiforsyningen enn i-land, bidrar dette til å dempe virkningen på oljeforbruket og oljeprisen. Dette indikerer at effektiviteten til Den grønne utviklingsmekanismen kan bety mye for klimatiltakenes effekt på oljeetterspørselen.

I de beregningene som har vært presentert hittil er det lagt til grunn at landene har benyttet en hel pakke av ulike virkemidler i klimapolitikken. For å rendyrke virkningen av en bestemt virkemiddelbruk, har man også sett på tilfeller der Kyoto-protokollen blir oppfylt med et enkelt virkemiddel. De virkemidler man har analysert er:

• energiavgifter

• nasjonal omsetning av utslippskvoter for CO₂ (karbonavgifter)

• internasjonal omsetning av utslippskvoter.

Det er to viktige dimensjoner ved disse virkemidlene – hvorvidt de er karbonbaserte og hvorvidt de muliggjør å gjennomføre utslippsreduksjoner i andre land.

For de to førstnevnte virkemidlene gjennomføres utslippsreduksjonene i sin helhet innenlands.

Nasjonal omsetning av CO₂-kvoter vil ha samme effekt i energimarkedene som karbonavgifter og vil differensiere mellom energibærene etter deres karboninnhold. Med et effektivt kvotemarked vil de marginale tiltakskostnadene (kostnadene ved å redusere utslippene med en enhet) utlignes ved de ulike utslippskildene innenfor landets grenser. En slik politikk vil derfor gjøre at et utslippsmål oppnås til lavest mulige kostnader gitt at reduksjonene kun skal skje innenlands.

En effektivt internasjonal omsetning av klimagasskvoter vil legge til rette for at de marginale tiltakskostnadene blir like i alle land. Et slik politikk vil bety at et globalt utslippsmål – for eksempel under klimakonvensjonen – kan nås til lavest mulig ressursoppofrelse/kostnader for verdenssamfunnet.

Beregningene viser at reduksjonen i oljeforbruket blir størst dersom virkemiddelet er energiavgifter(på fossil energi) og minst dersom en har et system med internasjonal omsetning av utslippskvoter. For kull er det motsatt.

For Norge som stor oljeeksportør viser dette viktigheten av å arbeide for en kostnadseffektiv klimapolitikk, dvs. en politikk som differensierer mellom energibærernes karboninnhold og som etablerer og tar i bruk effektive internasjonale handelsmekanismer. Kyoto-mekanismene spiller en nøkkelrolle i så måte. En slik politikk vil begrense omstillings- og tilpasningskostnadene ved egne tiltak i Norge og kostnadene som andre lands tiltak påfører oss gjennom lavere produsentpriser på olje og gass.

Med en klimapolitikk som dette gjennomført internasjonalt, kan virkningene på oljemarkedet bli forholdsvis moderate.