10 Arbeid og bolig

10.1 Etablering på arbeids- og boligmarkedet

Ungdomstiden preges av endringer og utfordringer på mange områder. I løpet av denne livsfasen flytter de fleste hjemmefra, avslutter utdanning og etablerer seg på arbeidsmarkedet. Langt på vei kan ungdomstiden betraktes som individets viktigste valgperiode, og i denne livsfasen treffes en rekke valg av stor betydning for senere livsløp.

Etablering på arbeids- og boligmarkedet markerer overgang til en mer selvstendig og voksen tilværelse. Selv om de fleste ungdommer greier disse overgangene uten problemer, er det av betydning at samfunnet tilrettelegger støtte, oppfølging og hjelp til de som har behov for det. Arbeidsledighet over lengre perioder kan ha uheldige følger for ungdoms motivasjon, innstilling og velferd. Derfor er det viktig med god oppfølging av unge med svak tilknytning til utdanning og arbeidsliv. Flytting fra foreldrehjemmet og etablering i eget bosted er en annen overgang av betydning for ungdoms velferd og utvikling.

Innsats rettet mot ungdom står sentralt både i regjeringens arbeidsmarkedspolitikk og i boligpolitikken.

10.2 Ungdom og arbeid

10.2.1 Ungdoms tilknytning til arbeidsmarkedet

Økt utdanning gjør at etableringen på arbeidsmarkedet skjer senere enn før. Ser vi på andelen unge som har arbeid som hovedbeskjeftigelse er den lav i forhold til voksenbefolkningen. Dette skyldes at de fleste ungdommer under 20 år går på videregående skole, og at andelen unge som tar høyere utdanning har økt de senere årene. Omfanget av deltidsarbeid blant skoleelever og studenter er imidlertid høyt, noe som innebærer at andelen unge med tilknytning til arbeidsmarkedet er relativ høy.

Tall fra Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse viser at 82 prosent av ungdom i alderen 16-19 år hadde utdanning som hovedaktivitet i 2001, mens 14 prosent hadde yrkesaktivitet som hovedaktivitet. Mange jobber imidlertid deltid ved siden av skolen, slik at sysselsettingsfrekvensen (dvs. antall personer som utfører minst en time inntektsgivende arbeid i uken) samlet sett var på 42 prosent.

Andelen unge som er i arbeid øker med alderen. I aldersgruppen 20-24 år hadde 50 prosent yrkesaktivitet som hovedaktivitet i 2001. Også i denne aldersgruppen er det mange som jobber deltid ved siden av utdanning, slik at sysselsettingsfrekvensen var på 68 prosent. Andelen som er under utdanning økte fra 27 prosent i 1990 til 39 prosent i 2001.

Det er fremdeles store forskjeller mellom unge kvinner og menn i valg av utdanningstype. Utdanningsvalgene skjer i stor grad i tråd med et tradisjonelt kjønnsrollemønster. De unges valg bidrar i stor grad til å opprettholde og gjenskape kjønnssegregeringen i det norske arbeidsmarkedet.

10.2.2 Arbeidsmiljøet for unge arbeidstakere

Ungdoms begrensede erfaringer fra arbeidslivet gjør at det er behov for særskilte verneregler for å sikre dem et godt arbeidsmiljø. Dette forsterkes av at ungdom i større grad enn eldre jobber deltid og i midlertidige stillinger. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) sin levekårsundersøkelse i 2000 arbeider 29 prosent av arbeidstakere mellom 16-24 år i midlertidige stillinger, mot 11 prosent av yrkesbefolkningen totalt. Videre er det en høyere andel som ikke har skriftlig arbeidskontrakt; 20 prosent i alderen 16-24 år mot 12 prosent i yrkesbefolkningen totalt.

Ungdoms mer «løse» forbindelse til arbeidsplassen gjør dem mer utsatt enn arbeidstakere som er sterkere knyttet til virksomheten. Det ligger også i sakens natur at ungdom som mangler erfaring fra arbeidslivet og kunnskap om sine rettigheter, lettere aksepterer ulovlige arbeidsforhold. Dette kan for eksempel gjelde mangel på skriftlig arbeidsavtale, dårlig opplæring, vilkårlige oppsigelser, ingen overtidsbetaling og at feriepenger underslås ved avslutning av arbeidsforholdet. Det finnes også en del eksempler på at lønn utbetales i varer. Erfaringer viser også at ungdom ofte kan være utsatt for et uheldig arbeidsmiljø og at deres rettigheter som arbeidstakere ikke blir ivaretatt. Ungdoms «løse» forhold til arbeidslivet gjør imidlertid at disse forholdene ofte ikke blir fanget opp i det ordinære miljøarbeidet på arbeidsplassen. Dette forsterkes ytterligere ved at andelen unge som er fagorganisert er vesentlig lavere enn gjennomsnittet. Kun 27 prosent i alderen 16-24 år er fagorganisert mot gjennomsnittlig 57 prosent, ifølge levekårsundersøkelsen i 2000.

Data fra levekårsundersøkelsen i 2000 viser at ungdom i alderen 16-24 år på flere områder kommer dårligere ut enn voksne arbeidstakere, både når det gjelder organisatorisk og fysisk arbeidsmiljø. I tillegg til at de i større grad jobber i midlertidige stillinger uten fast arbeidskontrakt, opplever de også mindre selvstyre og variasjon i arbeidet. Når det gjelder det fysiske arbeidsmiljøet er det særlig ergonomisk arbeidsmiljø (løft, andelen som går eller står mv.) hvor ungdom kommer dårligere ut enn eldre arbeidstakere. Ser vi på helseplager er det imidlertid ingen statistisk forskjell på omfanget av helseplager for aldersgruppen 16-24 år i forhold til gjennomsnittet i yrkesbefolkningen.

Utenom levekårsundersøkelsen finnes det lite data om ungdoms arbeidsmiljø. I 1997/98 ble det imidlertid gjennomført en felles nordisk undersøkelse om ungdoms arbeidsmiljøforhold. Undersøkelsen avdekket at 60 prosent av norske ungdommer mellom 13 og 17 år manglet skriftlig arbeidsavtale. Et annet trekk ved arbeidsmiljøet for ungdom i Norge er at de ofte arbeidet alene (48 prosent). Dette er begrunnet i at størsteparten av ungdom under 18 år arbeider som avisbud, rengjørere eller med barnepass, og at dette er arbeid som oftest utføres alene. Når det gjaldt skader oppga 11 prosent at de var blitt skadet i jobben, mens ni prosent oppga at de hadde opplevd ubehag som følge av arbeidet.

Arbeidsmiljøloven og forskrift om arbeid av barn og ungdom har regler som skal verne barn og ungdom mot arbeid som kan skade deres sikkerhet, helse eller fysiske og psykiske utvikling eller forhold som kan ha uheldig innvirkning på skolegangen. Erfaringer som Arbeidstilsynet har gjort, viser at disse bestemmelsene er lite kjent blant de fleste arbeidsgivere. LO har en egen ungdomspatrulje som oppsøker arbeidsplasser i sommerhalvåret for å informere ungdom som har sommerjobb om sine rettigheter i arbeidslivet. I den forbindelse vil også arbeidsgivere som har dårlig kjennskap til regelverket bli forholdt dette, herunder de regler som gjelder spesielt for unge arbeidstakere. Både arbeidsgivere og offentlige myndigheter har et informasjonsansvar som må bedre ivaretas på dette området.

For Arbeidstilsynet kan det være vanskelig å nå ungdom gjennom ordinært tilsynsarbeid. Hovedsakelig fordi mange unge jobber på kvelder og i helger. Det er dessuten sjelden at ungdommer deltar aktivt i det organiserte miljøarbeidet som skjer på arbeidsplassen.

Et eksempler på at Arbeidstilsynet lokalt har satt ungdoms arbeidsmiljø på dagsorden er et samarbeidsprosjekt med Haugesund kommune. Det lokale Arbeidstilsynet og kommunen har sammen med LO, NHO og ligningskontoret startet prosjektet «Ungdomsgarantien». Prosjektet startet sommeren 2001 og retter seg mot virksomheter som har ansatte i aldersgruppen 15 til 18 år. Prosjektet blir gjennomført ved vanlige tilsyn. Virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS) blir gjennomgått, det blir sjekket at virksomheten har skriftlige arbeidskontrakter med ungdommene og at det er system for skatt, trygd, lønnslipp og feriepenger. Dersom tilsynsteamet ikke finner noe å bemerke får virksomheten utstedt diplom og klistremerke som skal vise at virksomheten tar unge arbeidstakere på alvor. Virksomhetene forplikter seg til å gi unge arbeidstakere ordnede arbeidsforhold. Tiltaket har vist seg å være populært, og mange arbeidsgivere ønsker å motta denne garantien. Erfaringene må også spres til andre kommuner.

Som et ledd i arbeidet med å sikre unge arbeidstakere har Ungdommens demokratiforum foreslått at ungdom skal få et eget organ under Arbeidstilsynet som jobber med ungdomssaker, med eget nettsted, gratis telefonlinje, tilsynskompetanse mv. Videre har forumet foreslått at det satses på økt informasjon rettet mot unge arbeidstakere om rettigheter og plikter i arbeidslivet. Regjeringen er enig i at det er viktig at reglene for arbeid av barn og ungdom overholdes, men ser det ikke som hensiktsmessig å opprette et eget organ for unge arbeidstakere. Arbeidstilsynet har fagkunnskap og kompetanse til å behandle saker om arbeidsmiljø, og fører tilsyn med at arbeidsmiljølovens regler følges. Informasjon om rettigheter og plikter i arbeidslivet er tilgjengelig på Arbeidstilsynet sitt nettsted og gjennom svartjenesten på telefon. Det er imidlertid behov for økt og bedre informasjon. Arbeidstilsynet vil lage en egen temaside for ungdom på sitt nettsted. Alle forskrifter og veiledninger kan hentes gratis over Internett. Videre vil det bli utarbeidet en egen brosjyre om barn og ungdoms rettigheter og plikter i arbeidslivet.

10.3 Arbeidsledighet blant ungdom

Omfanget av arbeidsledighet gir informasjon om de problemer ungdom møter i overgangen mellom utdanning og arbeid, og hvordan samfunnet møter nykommerne på arbeidsmarkedet. Både strukturelle forhold ved arbeidsmarkedet og konjuktursvingninger virker inn på omfanget av arbeidsledighet. Også ungdomskullenes størrelse og utdanningstilbud har betydning for ungdoms innpass på arbeidsmarkedet.

Arbeidsledigheten blant ungdom varierer sterkt med konjunktursvingningene. Ved lavkonjunkturer vil relativt få bli nyansatt, avgangen blir i liten grad erstattet og de unges sysselsettingsandel går ned. I tillegg vil eventuelle oppsigelser og permitteringer i stor grad følge ansiennitet, slik at ungdom rammes av «sist inn - først ut»- prinsippet. Motsatt vil ungdom raskere enn andre grupper komme i jobb i et arbeidsmarked i bedring. Konjukturnedgang bidrar til å forsterke ungdomsledigheten, men er ingen tilstrekkelig forklaring siden ungdom rammes sterkere av ledighet enn andre aldersgrupper også i perioder hvor arbeidsmarkedet er godt.

Under den siste oppgangskonjunkturen på 1990-tallet har sysselsettingsøkningen kommet særlig ungdom til gode. Arbeidsmarkedet ble imidlertid noe svekket i løpet av høsten 2001. Igjen fikk dette den kraftigste virkningen for ungdom.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsene. Grunntabeller. Årsgjennomsnitt 1995-2001

Ungdomsarbeidsledigheten er størst for aldersgruppen 20-24 år, og det er denne aldersgruppen som har høyest ledighetsprosent totalt sett (se figur 10.1). Sammenlignet med andre land er imidlertid arbeidsledigheten i Norge fortsatt på et meget lavt nivå.

Tall fra Aetat Arbeidsdirektoratet viser at i gjennomsnitt var 2 600 personer mellom 16 og 19 år registrert som arbeidsledige i 2001. Dette tilsvarer en ledighetsprosent på 2,4 i forhold til arbeidsstyrken (summen av sysselsatte og arbeidsledige). De fleste i denne aldersgruppen er bare ledige i en kort periode. Kun 3 prosent (78 personer) av de arbeidsledige under 20 år var langtidsledige, dvs. 26 uker eller mer. Det lave andelen langtidsledige må ses i sammenheng med skoletilbudet og ungdomsgarantien, som sikrer ungdom uten skoleplass eller arbeid tilbud om arbeidsmarkedstiltak.

At ledigheten blant ungdom i alderen 20-24 år er høyere enn ledigheten blant yngre ungdommer har sammenheng med at flere i denne aldersgruppen befinner seg på arbeidsmarkedet. I 2001 var 9 300 personer i aldersgruppen registerert arbeidsledige, noe som tilsvarer en ledighetsprosent på 4,6 i forhold til arbeidsstyrken. Rundt 12 prosent av disse var langtidsledige. Den lave andelen langtidsledige skyldes blant annet at personer i denne alderen er lette å formidle. Ungdom er mer mobile og har større tilpasningsdyktighet i forhold til det arbeid som tilbys enn personer i andre aldersgrupper.

Registrert ledighet blant ungdom viser at drøye 60 prosent er menn. Dette gjelder både for aldersgruppen 16-19 år og 20-24 år. Også langtidsledigheten er noe høyere for menn enn kvinner i disse aldersgruppene.

Arbeidsledighet rammer ulikt. Erfaringer viser et arbeidsledighet i sterkere grad rammer grupper som allerede er svake. Ledighet har heller ikke like store konsekvenser for all ungdom som rammes. Dette har delvis sammenheng med ledighetsperiodens lengde og tidligere erfaringer (fra arbeidsledighet eller yrkesliv), samtidig som den enkeltes ressurser spiller inn. For ungdom som rammes av kortere ledighetsperioder i forbindelse med jobbskift eller overgang mellom utdanning og arbeid, har ledigheten trolig mindre konsekvenser enn for ungdom som rammes av langtidsledighet eller hyppige ledighetsperioder. De langsiktige sysselsettingsvirkninger av arbeidsledighet variere også. Dersom store deler av ungdomstiden preges av manglende tilknytning både til utdanning og arbeidsliv, vil dette trolig ha betydning for den enkeltes muligheter og posisjon på arbeidsmarkedet på sikt. I verste fall kan dette føre til ustabil eller manglende tilknytning til arbeidslivet også i voksen alder. Ungdom som ikke greier å fullføre skole og utdanning utgjør en spesiell utsatt gruppe. For å hindre at ungdom havner i en «klienttilværelse» allerede fra ung alder av, er det av betydning med god oppfølging av ungdom med svak tilknytning til utdanning og arbeidsliv.

10.3.1 Arbeidsmarkedspolitikk overfor ungdom

De fleste ungdommer finner seg jobb på egenhånd. Det er imidlertid noen ungdommer som faller utenfor skolesystemet og arbeidsmarkedet. For unge i aldersgruppen 16-19 år har den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten et spesielt ansvar. Oppfølgingstjenesten koordinerer tiltak for å få ungdom som av ulike grunner faller ut av videregående opplæring, tilbake til opplæring, arbeid eller tiltak. Oppfølging av disse ungdommene skjer gjennom samarbeid mellom ulike etater, blant annet Aetat. Ungdom som har droppet ut av skolen og oppsøker Aetat, får vanligvis informasjon, veiledning og formidlingsbistand over en kort periode. Dersom utsikten til å få arbeid er små, får ungdommen tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Vurderingen av behov for tiltak skjer i samarbeid med ungdommen selv og eventuelt i samarbeid med representanter for oppfølgingstjenesten eller opplæringsmyndighetene. I størst mulig grad skal ungdommene tilbys kombinerte opplegg med arbeidspraksis og videregående opplæring (se også kap. 7.2.2.2).

Gjennom regjeringens ungdomsgaranti er ungdom under 20 år, som står uten arbeid eller skoleplass, sikret tilbud om arbeidsmarkedstiltak. I 2001 benyttet i gjennomsnitt 1 649 personer under 20 år arbeidsmarkedstiltak. Tilbud om praksisplass (fra 1.1. 2002 kalt arbeidspraksis) har vært det viktigste arbeidsmarkedstiltaket for å innfri ungdomsgarantien. Tiltaket gir erfaring og opplæring gjennom oppfølging og tilrettelagt arbeidstrening i offentlige eller private bedrifter. Praksisplass kan benyttes i kombinasjon med skoleplass, kalt kombinert opplegg. Ved kombinert opplegg står skolemyndighetene for den formelle kompetansegivende opplæringen, mens Aetat formidler praksisplasser. I 1999 deltok omtrent 30 prosent av ungdommene i aldersgruppen 16-19 år som hadde praksisplass, i et kombinert opplegg.

Det er viktig at ungdom som faller utenfor skolesystemet og arbeidslivet, får god veiledning i forhold til valg av utdanning og yrke. Aetat har utviklet en pedagogisk veiledningsmetodikk som har som mål å lære den enkelte å ta ansvar for sin utvikling mot arbeidslivet og mestre overgangen mellom utdanning og arbeid. Dette er et tilbud for ungdom som har behov for omfattende bistand. Veiledningen brukes også til å motivere ungdom under 20 år som har rett til videregående opplæring, men som av ulike grunner har sluttet på skolen, til å fortsette sin utdanning.

For arbeidsledige i aldersgruppen 20-24 år er hovedtilbudet formidlingsbistand, for enkelte i kombinasjon med lønnstilskudd. Tilbud om arbeidsmarkedstiltak er mest aktuelt for langtidsledige som har behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i arbeid. Arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO-kurs) er velegnet for denne gruppen. Kursene øker sjansene for overgang til ordinært arbeid eller motiverer til ordinær utdanning gjennom opplæring. Kortvarige yrkesrettede kurs er grunnstammen i arbeidsmarkedsopplæringen. Kursene er bygget opp slik at en kan ta enkelte moduler som arbeidsledig og andre i ordinær utdanning. Til sammen vil dette kunne utgjøre en formell utdanning.

10.3.2 Unge langtidsledige sosialhjelpsmottakere

Når unge blir gående ledige over lengre tid, skyldes det som regel at de har andre problemer i tillegg, for eksempel lav utdanning, rus- eller atferdsproblemer eller mangel på fast bolig. En del av disse vil motta sosialhjelp. Det er viktig å styrke den arbeidsmarkedspolitiske innsatsen overfor langtidsledige unge som mottar sosialhjelp. Aetat samarbeider med andre aktører, særlig kommunens sosialtjeneste og arbeidsgivere for å få arbeidsledige sosialhjelpsmottakere i arbeid.

Siden mange unge sosialhjelpsmottakere har sammensatte behov og problemer, vil ordinære arbeidsmarkedstiltak ofte ikke være tilstrekkelige. En del unge sosialhjelpsmottakere med store og sammensatte problemer vil kunne bli registrert som yrkeshemmede på sosialt grunnlag. Disse kan få tilgang til enkelte av de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede (jf. kap. 10.3.4). Videre kan det være nødvendig med bistand fra andre for å løse helsemessige og sosiale problemer.

For å kunne gi en bedre og mer effektiv bistand til personer som mottar sosialhjelp og som står utenfor arbeidsmarkedet er det igangsatt forsøk med et mer helhetlig kommunalt ansvar for aktivisering av langtidsmottakere av sosialhjelp. Prosjektet gjennomføres i 13 kommuner. I forsøket legges det vekt på aktive tiltak overfor langtidsledige unge. Formålet er å få sosialhjelpsmottakere over i en mer selvhjulpen situasjon, samt å prøve ut ulike modeller med et helhetlig kommunalt ansvar for arbeids- og aktiviseringstiltak for gruppen. Dette er et 4-årig prosjekt som skal avsluttes høsten 2004. Prosjektet skal deretter evalueres.

Som et delprosjekt i samarbeidet mellom sosialtjenesten og Aetat, skal det utvikles en veiviser om sosialkontorenes og Aetats tilbud. Målgruppen er personer uten arbeid som har sosialhjelp som hovedkilde til livsopphold. Arbeidet med veivisning har som formål å bidra til et mer enhetlig tjenestetilbud for Aetats og sosialkontorets felles brukere. Veiviseren omfatter blant annet saksbehandlingsrutiner, samarbeidsavtaler og informasjonsmateriell.

Stortinget har bedt regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten med sikte på å bedre samordningen av hjelpetiltakene. Utredningen skal legges frem i form av en stortingsmelding innen utgangen av 2002.

10.3.3 Situasjonen for ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn

Unge med etnisk minoritetsbakgrunn er en svært heterogen gruppe, og har ulike forutsetninger og muligheter for innpass i arbeidslivet. Faktorer som påvirker dette er blant annet botid, utdanningsnivå og norskkunnskaper, men også nordmenns fordommer og mangel på kunnskap om gruppen. Ser vi på ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn som er vokst opp i Norge, kommer de fleste av disse, i likhet med etniske norske ungdommer, i arbeid uten nevneverdige problemer.

Etniske minoriteter har imidlertid gjennomgående større problemer på arbeidsmarkedet enn etniske nordmenn. Yrkesfrekvensen er lavere (antall i arbeidsstyrken i forhold til personer i gruppen), ledigheten er høyere og ledighetsperiodene mer varige. De er videre overrepresentert i såkalte lavstatus yrker, og de har vanskeligere for å finne arbeid som samsvarer med utdanningen. Ser vi på ungdomsgruppen er dette særlig merkbart for ungdom med bakgrunn fra ikke-vestlige land. De sliter mer med å komme i første jobb etter utdanning enn nyutdannnede generelt, er i større grad utenfor arbeidsstyrken og har lavere inntekt året etter endt utdanning enn etniske norske ungdommer (Econ-rapport 17/2000).

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at ledigheten blant unge med etnisk minoritetsbakgrunn i alderen 16-24 år er ca. dobbelt så høy som blant ungdom generelt. Ledigheten er høyest blant førstegenerasjons innvandrere, mens den blant unge med etnisk minoritetsbakgrunn som har vokst opp i Norge bare er litt høyere enn blant andre unge. Ledigheten er videre høyere blant menn enn kvinner. Det er også variasjoner innad i gruppen. Mens andelen ledige fra vestlige land er lavere enn den totale ledigheten blant ungdom, har ungdom fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika høyere ledighetsprosenter enn andre unge.

Årsakene til arbeidsledighet blant ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn er sammensatte. En viktig forklaringsfaktor er lav utdanning, og at unge med etnisk minoritetsbakgrunn tidligere og i større grad går over i arbeidsstyrken før fullført videregående opplæring sammenlignet med etnisk norsk ungdom. En del førstegenerasjons innvandrere har også problemer med å få dokumentert, godkjent og tilpasset utdanning fra hjemlandet. Manglende ferdigheter i norsk er også et hinder. Skole-, utdannings- og godkjenningsproblematikk forplanter seg dermed til problemer i arbeidslivet. Diskriminerende, fordomsfulle og skeptiske holdninger i forhold til innvandrere som gruppe er også en viktig forklaringsfaktor.

Unge med etnisk minoritetsbakgrunn har som andre unge tilgang til hele spekteret av Aetats tjenester og tilbud. Overfor nylig bosatte ungdommer går imidlertid Aetat tidligere og mer systematisk inn med kvalifiserende tiltak. Overfor denne gruppen er tilbud om veiledning svært viktig med tanke på få vurdert og godkjent kompetanse fra hjemlandet, og for eventuelt å bygge på eller fullføre allerede påbegynt utdanning. Ofte er det også nødvendig med bistand i prosessen med å få prøvet og godkjent yrkeskompetanse.

Aetat har enkelte tiltak spesielt innrettet for innvandrere. Dette er i hovedsak AMO-kurs for fremmedspråklige (AMO-intro) og Aetat-intro (tidligere Introduksjonsprogram for fremmedspråklige). Integrert i disse kursoppleggene er avklarings- og veiledningssamtaler og arbeid med handlingsplaner og jobbsøking. Erfaringsmessig gir dette gode resultater både med tanke på formidling til arbeid og overgang til utdanning. Valg av tiltak avgjøres blant annet av etterspørselen etter arbeidskraft i det lokale arbeidsmarkedet og den enkeltes real- og formalkompetanse, ledighetsperiode og individuelle kvalifiseringsbehov og ønsker. Overfor ungdom vektlegges i sterkere grad utdanningstiltak enn for de øvrige ledighetsgrupper.

10.3.4 Ungdom med funksjonshemminger og andre med særlige behov

Likeverdighet tilsier ekstra innsats og tiltak for dem som har spesielle behov. Passivisering er en dårlig løsning både for den unge og for fellesskapet. Det tilbys spesielle arbeidsmarkedstiltak til yrkeshemmede. Målet er tilbakeføring og integrering i ordinært arbeidsliv gjennom kvalifisering og arbeidstrening.

I 2001 var 1 245 arbeidssøkende ungdommer under 20 år og 6 275 ungdommer i alderen 20-24 år registrert som yrkeshemmede i Aetat. Med yrkeshemmede menes personer som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonshemninger som påvirker deres mulighet til å få eller beholde arbeid.

Det er viktig å gi unge med funksjonshemminger og andre med særlige behov den oppfølging og bistand de trenger for å komme i jobb eller inn i andre kvalifiserende tiltak. En forutsetning for dette er et godt tverretatlig samarbeid i den kritiske fasen når ungdommen avslutter skolen, slik at en kan ivareta kontinuiteten når ulike instanser yter bistand ut fra sine ansvarsområder. Blant annet er det viktig at den kombinasjon av praksis og undervisning som gis i regi av skoleverket gjøres yrkesrettet med sikte på varig arbeidstilknytning. Det er også viktig at skolen til enhver tid har oversikt over hvilke personer som kan ha behov for bistand, slik at Aetat og andre kan forberede riktig bistand til riktig tidspunkt. De individuelle opplæringsplanene som skolen utarbeider for ungdom med særskilte behov, bør følge ungdommen når han/hun tar kontakt med Aetat. Aetat har lagt vekt på at arbeidsformer, metoder og tiltak lar seg passe inn i det tverretatlige samarbeidet.

Arbeid med bistand kan være et virkemiddel for denne gruppen rettet mot overgangen skole-arbeid. Det er mulig å anvende tiltaket i kombinasjon med tilbud fra andre instanser enn Aetat. Det kan for eksempel egne seg i en undervisningsplan som i perioder innbefatter utprøving eller trening på en arbeidsplass og hvor det er behov for tett og bred oppfølging. Erfaring viser at metodikken i tiltaket er godt egnet med henblikk på teknisk og ergonomisk tilrettelegging av arbeidsplasser.

Hordalandsmodellen, som er utviklet av Aetat og Statens utdanningskontor i Hordaland, er en samarbeidsmodell som skal sikre at Aetat kommer inn på riktig tidspunkt med informasjon og arbeidsmarkedsrelaterte tilbud, for derigjennom å øke elevenes muligheter for jobb etter fullført utdanning. Utdannings- og forskningsdepartementet har oppfordret skoleetaten om å ta modellen i bruk. Aetat har lagt til rette for formaliserte samarbeidsrutiner over hele landet.

Funksjonshemmede studenter som deltar i ordinær utdanning under yrkesrettet attføring, skal under attføringen ha jevnlig kontakt med Aetat. Ved Aetat har det blitt utarbeidet individuelle handlingsplaner som bidrar til målrettet og konkret veiledning og oppfølging av den enkelte student. Evalueringer viser at samarbeidet med lærestedet i slike tilfeller pleier å fungere godt, både når det gjelder fleksibilitet i studieopplegget og tilrettelegging for funksjonshemmede.

10.3.5 Videre satsing på ungdom innenfor arbeidsmarkedspolitikken

Regjeringen vil videreføre Aetats aktive formidlingsbistand for å hindre at ungdom blir gående ledige over lengre perioder. Regjeringen vil prioritere ungdom med spesielt store bistandsbehov. Tiltakene skal i størst mulig grad tilpasses den enkeltes problemer og behov for oppbygging av kompetanse.

Regjeringen vil styrke den individuelle oppfølging og tilrettelegging. Slik oppfølging er ressurskrevende, men samtidig helt sentralt for å lykkes i arbeidet med ungdom som har problemer med å få fotfeste på arbeidsmarkedet.

Ungdomsgarantien vil bli videreført. Regjeringen ser det som viktig at de yngste ungdommene raskt fanges opp og ikke blir gående uten tilbud om arbeid eller skolegang.

For å sikre gode og tilfredsstillende tilbud til ungdom som av ulike årsaker trenger oppfølging i forhold til arbeidsmarkedet, ser regjeringen det som viktig å videreutvikle rutinene for det tverretatlig samarbeidet som allerede eksisterer i dag. Regjeringen ser det som særlig viktig å ha egnede tilbud til langtidsledige, unge med innvandrerbakgrunn og funksjonshemmet ungdom som har problemer i forhold til arbeidslivet.

10.4 Ungdom og bolig

10.4.1 Hvordan bor ungdom?

Utflytting fra foreldrehjemmet er ingen irreversibel prosess. En del unge flytter ut og inn flere ganger før de endelig etablerer seg på egenhånd. Etableringsprosessen er nært knyttet sammen med etablering av familieliv og etablering i arbeidslivet, og foregår ofte i etapper med flytting mellom flere midlertidige leieboliger før ungdom til slutt kjøper egen selveierbolig eller borettslagsbolig.

De flest unge under 20 år bor hjemme hos foreldrene. Ifølge Statistisk sentralbyrå sin levekårsundersøkelse i 1998 var det blant 16-17 åringene omtrent like mange gutter (87 prosent) som jenter (89 prosent) som bodde hos foreldrene. I 18-19 års alderen var tallet sunket til 52 prosent for jentene og 67 prosent for guttene. Av 24-25 åringene bodde 8 prosent av kvinnene hjemme hos foreldrene, mens tallet var 18 prosent for mennene (se tabell 10.1).

Målt ved andelen som i levekårsundersøkelsene svarte at de bor sammen med foreldrene, har det ikke vært noen endring i utflytting fra foreldrehjemmet for unge kvinner på 1990-tallet. I hele perioden har om lag 16 prosent av kvinnene i alderen 16-39 år bodd hos foreldrene. Blant yngre menn derimot har andelen hjemmeboende falt klart, fra 30 prosent i 1991 til 21 prosent i 1998.

I de siste 40 årene har alder ved utflytting vært stabil. Et annet stabilt trekk er at jenter flytter før gutter. En må helt tilbake til 1950-tallet for å finne en forskjell i forhold til dette stabile mønstret, og forskjellen mellom den gang og nå var mer at en del ungdom aldri flyttet hjemmefra enn aldersforskjell ved utflytting på de som faktisk flytter ut (Gulbrandsen 2002).

En viktig endring som har funnet sted de senere år er at ungdom synes å ha utsatt sitt førstegangskjøp av bolig. Utsettelsen kan ha sammenheng med økende utdanningsfrekvens, men er først og fremst et resultat av økende alder for inngåelse av varige pardannelser. I alle aldersgrupper under 35 år er det blitt klart flere som bor alene. Ser vi på perioden 1988 til 2001 har det blitt en klar økning i andelen unge i 20-årene som bor til leie, mens eierandelen har gått tilbake (jf. NOU 2000:2 Boligmarkedene og boligpolitikken).

Av de som har flyttet ut av foreldrehjemmet, bor mange unge i midlertidig bolig uten leiekontrakt eller med kortvarig leiekontrakt. Dette kan være en god løsning for dem som bare har et midlertidig boligbehov, som for eksempel studenter. Andre unge, for eksempel arbeidsledige som lever på sosialhjelp, må trolig i stor grad finne seg i kortsiktige løsninger på boligmarkedet av økonomiske grunner. Av enpersonhusholdningene er det de unge enslige (16-24 år) som har de dårligste boforholdene. Det gjelder i første rekke de som bor i byene.

Personer med etnisk minoritetsbakgrunn har større problemer enn andre med å få innpass på boligmarkedet. Dette skyldes blant annet lavt inntektsnivå og diskriminering på boligmarkedet. Det norske lovverket er i dag ikke tilstrekkelig til å hindre diskriminering på boligmarket. I handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som fremmes 1. juli 2002, vil det være tiltak for å styrke forbud mot etnisk diskriminering i boliglovgivningen.

Studenter har dårligere boligstandard enn andre, men for de fleste er det et midlertidig problem. Levekårsundersøkelsen blant studenter i 1998 viser at utgiftene til bolig er en viktig årsak til at studenter har dårlige økonomi, spesielt de som bor i de store byene. Hele 37 prosent av studentene mener at de bor trangt, mot 8 prosent av befolkningen generelt. Ifølge samme undersøkelse bor 8 prosent av studentene hjemme, 16 prosent i studentboliger, og 25 prosent eier boligen selv. Om lag halvparten av studentene leier annen hybel eller bolig. Selv om studenter har lave inntekter, er de noenlunde stabile betalere, og er mer populære som leieboere enn sosialt vanskeligstilte. Studentene presser derfor ofte svakere grupper ut av leiemarkedet.

10.4.2 Situasjonen for førstegangsetablerere

Prisene på boliger har de siste årene steget sterkt i deler av landet. Dette gjelder prisene på både eie- og leieboliger. Prisstigningen har vært sterkest i Oslo-området. Også i andre storbyer har prisstigningen de senere årene vært stor. I de største byene har derfor situasjonen for de som skal etablere seg i egen bolig blitt betydelig vanskeligere. Dette gjelder ikke bare husstander med lave inntekter og liten eller ingen egenkapital. Også for mange husstander med vanlige inntekter har det blitt vanskeligere å få skaffet seg en egnet bolig med overkommelige boutgifter.

Dette er dokumentert i flere stortingsmeldinger som er lagt fram de siste årene, jf. St.meld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, og St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga. Meldingene dokumenterer at det er stort behov for flere boliger for ungdom og utsatte grupper, særlig i pressområdene. Det er også behov for flere studentboliger for å løse studentenes boligproblemer. Etter at disse meldingene ble lagt fram, har situasjonen blitt enda vanskeligere som følge av høyere rentenivå og prisøkning på boliger.

Den gunstige økonomiske utviklingen med høy sysselsetting og realinntektsvekst for de aller fleste, er hovedgrunnen til den sterke økningen i boligprisene. I tillegg har sterk tilflytting og lav nybygging av boliger ført til økte boligpriser i pressområder.

10.4.3 Virkemidler for førstegangsetablere og vanskeligstilte på boligmarkedet

Boligpolitikken er basert på et samspill mellom stat, kommune, boligbyggelag og andre private aktører. Statens rolle er å sette opp nasjonale mål, gi økonomiske og juridiske rammevilkår, og å bidra med informasjon og utviklingstiltak.

Husbanken er statens viktigste aktør for å gjennomføre boligpolitikken. Staten sørger for låne- og tilskuddsordninger gjennom Husbanken. I tillegg administrerer Husbanken den statlige bostøtteordningen. Etableringslån, kjøpslån, boligtilskudd og bostøtte er sentrale virkemidler for å hjelpe unge førstegangsetablerere og vanskeligstilte til å skaffe seg bolig.

Innenfor Husbankens låneramme har etableringslån og kjøpslån vært satsingsområder de senere år. Fra 2001 ble målgruppen for etableringslån utvidet slik at også ungdom og andre som ikke har så veldig trang økonomi kan få lån. Kommunene kan dermed fokusere mer på husstandens problemer med å etablere seg på boligmarkedet enn på hvor høy inntekt husstanden har. Kommunene har også fått anledning til å gi lån opp til 100 prosent av kostnadene. For mange var det tidligere kravet om 10 prosent egenkapital til hinder for at de kunne få etableringslån. Mange kommuner bruker i dag ordningen med etableringslån aktivt i sin boligpolitikk. Bruken av etableringslån har økt kraftig de siste årene. Ikke minst gjelder dette i pressområdene. I storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, hvor ungdom og vanskeligstilte har størst problemer med å komme inn på boligmarkedet, ble det lånt ut betydelig mer etableringslånemidler i 2001 enn året før. Trolig skyldes økningen bedre informasjon om lånetilbudet i media, økt låneramme og økt innsats i kommunene. I alt fikk over 11 000 husstander etableringslån i 2001. Det er 3 000 flere enn i 2000. Trenden fra i fjor fortsetter i 2002 og Husbanken har derfor satt av enda mer av den totale lånerammen til etableringslån gjennom kommunene.

Kjøpslån er et behovsprøvd husbanklån som gis til husholdninger for kjøp av brukt selveierbolig eller borettslagsboliger. De siste årene har unge vært en viktig målgruppe i låneordningen. Lånet gis også til stiftelser, selskaper og lignende som etablerer utleieboliger for unge og vanskeligstilte. Fra 2001 ble låneordningen utvidet til også å omfatte brukt borettslagsbolig. Dette er et godt og rimelig boalternativ for unge og vanskeligstilte førstegangsetablere med lave inntekter. Siden borettslagsformen er mest utbredt i de større byene, er det førstegangsetablerere i storbyene som først og fremst vil nyte godt av denne utvidelsen av låneordningen. Satsingen på kjøpslån de siste årene har ført til betydelig økning i antall husstander som får lån.

Økningen i forbruket av etableringslån og kjøpslån førte til at det i 2001 ble en markant vridning i Husbankens låneramme. Andelen av lånerammen som gikk til behovsprøvde lån til vanskeligstilte grupper var dette året på 38 prosent, en økning på 11 prosentpoeng i forhold til året før.

Boligtilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger er et behovsprøvd investeringstilskudd som tildeles både fra Husbanken og kommunene. Tilskuddet går til unge, funksjonshemmede, flyktninger, sosialt vanskeligstilte og andre med svak økonomi, og kan brukes både til oppføring, utbedring og kjøp av bolig. Tilskuddet går også til stiftelser, selskaper og lignende som etablerer utleieboliger.

Løpende støtte til å dekke boutgiftene gis via statlig bostøtte, samt eventuelt kommunal bostøtte som et supplement til den statlige ordningen. Bostøtten bidrar til at vanskeligstilte kan etablere seg, og bli boende, i en bedre bolig enn de ellers ville kunne gjort. Bostøtten er således et sentralt virkemiddel for å sikre gode boforhold for grupper med lave inntekter.

Økte rammer for Husbankens låne- og tilskuddsordninger de siste årene har styrket kommunenes muligheter til å gi unge og vanskeligstilte med svak økonomi tilbud om lån, tilskudd og boligløsninger som er tilpasset deres boligbehov og økonomiske evne. Det ble i 2001 også satt i gang bygging av 1 000 nye studentboliger.

10.4.4 Satsing fremover rettet mot ungdom og bolig

For regjeringen er det mål å heve de gruppene i samfunnet som er dårligst stilt. Blant disse er det mange unge mennesker som skal etablere seg på boligmarkedet for første gang og mange barnefamilier. Boligen er en viktig faktor i det samlede levekårsbildet, og regjeringen vil intensivere innsatsen overfor ungdom og andre som faller utenfor. Det gjelder i forhold til bolig så vel som på andre områder.

Regjeringen vil gjennomføre boligtiltak for vanskeligstilte barnefamilier, unge uføre og enslige sosialhjelpsmottakere i de største byene. Regelverket for bostøtten skal gjennomgås med sikte på målrettede forbedringer, bl.a. for barnefamilier. Regjeringen vil gå gjennom Husbankens regelverk med sikte på at banken i større grad skal bidra til bygging av boliger for vanskeligstilte. Regjeringen vil gå inn for en omlegging av Husbanken for i større grad å rette låneordningene inn mot førstegangsetablerere. Husbanken må kunne gi lånefinansiering til kjøp av brukt bolig og sørge for rimelig toppfinansiering for unge som etablerer seg, og vil derfor videreutvikle dagens låneordninger for denne målgruppen. Husbankens to låneordninger til unge og vanskeligstilte vil bli slått sammen til et nytt «startlån». Dette lånetilbudet skal være godt, enkelt og rimelig. Lånet skal være et begrenset tilbud til vanskeligstilte og ungdom som trenger offentlig støtte ved boligetablering. Det offentlige og private utbyggere må bl.a. samarbeide om rimelige utleieboliger. Innsatsen for bostedsløse og andre særlig vanskeligstilte skal prioriteres, og regjeringen vil vurdere tiltak for å skaffe flere boligløsninger med tilknyttede tjenester til disse gruppene. Barnefamilier skal generelt ikke bo på hospits. Unge i etableringsfasen og barnefamilier vil også merke fordelene ved en stram og ansvarlig økonomisk politikk som ikke presser lånerenten oppover.

15. februar 2002 la det statlig oppnevnte Boligutvalget frem sin innstilling (NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken). Utvalget ble oppnevnte i 1999 etter anmodning fra Stortinget i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Utvalget har vurdert problemstillinger knyttet til boligpolitikk og boligmarkedet. Utvalget har beskrevet situasjonen og de viktigste drivkreftene i boligmarkedet, og vurdert gjeldende og fremtidige mål og virkemidler i boligpolitikken. Regjeringen vil med utgangspunkt i Boligutvalgets innstilling i løpet av 2003 legge frem en stortingsmelding om boligpolitikken for de neste årene.

Regjeringen vil tidlig i 2003 også legge frem en stortingsmelding om storbyene og de særlige utfordringene som disse byene står overfor. Sentrale tema vil være barn og unges fysisk miljø og sosiale og kulturelle rammer i storbyene og ungdom og vanskeligstiltes problemer på boligmarkedet (se også kap. 11).

10.5 Satsingsområder og tiltak fremover

I kapitlet drøftes ungdoms etablering på arbeids- og boligmarkedet. Betydningen av en god oppfølging fra samfunnet side overfor ungdom som rammes av arbeidsledighet er et sentralt tema. Videre drøftes utfordringer ungdom står overfor når de skal kjøpe sin første bolig, og innsatsen rettet inn mot ungdoms etablering på boligmarkedet.

Tiltak rettet inn mot ungdom og arbeid:

• Aktiv formidlingsbistand. Regjeringen vil videreføre Aetats aktive formidlingsbistand for å hindre at ungdom blir gående ledige over lengre perioder. Ungdom med spesielt store bistandsbehov skal prioriteres. Tiltakene skal i størst mulig grad tilpasses den enkeltes problemer og behov for oppbygging av kompetanse.

• Styrket individuell oppfølging og tilrettelegging. Slik oppfølging er ressurskrevende, men samtidig helt sentralt for å lykkes i arbeidet med ungdom som har problemer med å få fotfeste på arbeidsmarkedet.

• Ungdomsgarantien vil bli videreført. Regjeringen ser det som viktig at de yngste ungdommene raskt fanges opp og ikke blir gående uten tilbud om arbeid eller skolegang.

• Tverretatlig samarbeid. For å sikre gode og tilfredsstillende tilbud til ungdom som av ulike årsaker trenger oppfølging i forhold til arbeidsmarkedet, skal rutinene for tverretatlig samarbeidet videreutvikles. Det er særlig viktig med egnede tilbud til langtidsledige, unge med innvandrerbakgrunn og funksjonshemmet ungdom som har problemer i forhold til arbeidslivet.

Tiltak rettet inn mot ungdom og bolig:

• Boligtiltak i de største byene. Regjeringen vil gjennomføre boligtiltak for vanskeligstilte barnefamilier, unge uføre og enslige sosialhjelpsmottakere i de største byene.

• Bostøtte. Regelverket for bostøtten skal gjennomgås med sikte på målrettede forbedringer, blant annet for barnefamilier.

• Husbankens regelverk. Regjeringen vil gå gjennom Husbankens regelverk med sikte på at banken i større grad skal bidra til bygging av boliger for vanskeligstilte.

• Låneordninger for førstegangsetablerere. Regjeringen vil gå inn for en omlegging av Husbanken for i større grad å rette låneordningene inn mot førstegangsetablerere. Husbanken må kunne gi lånefinansiering til kjøp av brukt bolig og sørge for rimelig toppfinansiering for unge som etablerer seg, og vil derfor videreutvikle dagens låneordninger for denne målgruppen. Husbankens to låneordninger til unge og vanskeligstilte vil bli slått sammen til et nytt «startlån». Dette lånetilbudet skal være godt, enkelt og rimelig. Lånet skal være et begrenset tilbud til vanskeligstilte og ungdom som trenger offentlig støtte ved boligetablering.

• Uteleieboliger. Det legges opp til at det offentlige og private utbyggere skal samarbeide om rimelige utleieboliger.

• Vanskeligstilte på boligmarkedet. Innsatsen for bostedsløse og andre særlig vanskeligstilte skal prioriteres. Regjeringen vil vurdere tiltak for å skaffe flere boligløsninger med tilknyttede tjenester til disse gruppene. Barnefamilier skal generelt ikke bo på hospits.

• Stortingsmelding om boligpolitikk. Regjeringen vil med utgangspunkt i Boligutvalgets innstilling i løpet av 2003 legge fram en stortingsmelding om boligpolitikken for de neste årene.