6 Trygge og inkluderende lokalmiljø

6.1 Ansvarliggjøring og inkludering

Trygge og inkluderende lokalmiljø er viktig for å sikre barn og ungdom en god oppvekst. Lokalmiljøet gir viktige rammer for samvær og aktivitet, og for tilhørighet i et større fellesskap. Regjeringen ser det som viktig å stimulere til trygge og inkluderende lokalmiljø gjennom samspill mellom offentlige myndigheter, frivillige krefter, foreldre og barn og ungdom selv. Tilgang til gode og billige møteplasser for samvær, utfoldelse og aktivitet står sentralt. Møteplassene må utformes slik at alle barn og ungdommer sikres muligheter til å delta i fellesskapet.

En god og offensiv familiepolitikk og et aktivt foreldreskap er vesentlige bidrag for å fremme slike målsettinger. Småbarnsforeldre må sikres fleksibilitet i forhold til arbeidsliv og fritid slik at omsorgsfunksjonen og ønsket samvær kan gjennomføres.

Regjeringen ser det som viktig at det legges opp til økt innsats mot rusmiddelmisbruk i ungdomsmiljøene. En utfordring er å mobilisere barn og unges evne til å stå i mot rusmiddelmisbruk, og å satse på aktiviteter som bidrar til å utsette debutalderen og redusere konsumet. For å lykkes er det viktig med en bred mobilisering og et bredt engasjement. Det er betydningsfullt at ungdom møter ansvarsfulle voksne med et klart standpunkt mot rus, og at det etableres positive og attraktive møteplasser for ungdom i nærmiljøene.

I arbeidet med å sikre et godt lokalmiljø er det av nødvendig at det rettes en særlig innsats inn mot å forebygge og bekjempe problematferd knyttet til vold og kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene. Utviklingen gir grunn til bekymring, og regjeringen ser det som viktig med målrettede satsinger, tydelige holdninger og gode forbilder for å bekjempe negative utviklingstrekk. De positive oppvekstvilkårene som gjelder for de fleste barn og unge, må utvides og styrkes for å fange opp og inkludere de som er i faresonen eller har falt utenfor. De voksne må slippe frem og motivere unge som tar ansvar. Det personlige ansvaret må løftes frem.

Innsats mot rasisme og diskriminering er viktig for å sikre et godt oppvekstmiljø lokalt. Alle barn og unge skal ha likeverdige muligheter for deltakelse og engasjement, og at det må legges til rette for inkludering og samhandling, både i skole og fritid. I arbeidet med å bekjempe rasisme og diskriminering er engasjement og innsats gjennom frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsmiljø av særlig betydning. Det er en stor utfordring for samfunnet å støtte opp om og videreutvikle det positive engasjementet og drivkraften som finnes i ungdomsmiljøene.

Lokale myndigheter har et viktig ansvar i arbeidet med å tilrettelegge for trygge og inkluderende lokalmiljø. For å sikre en god innsats må kommunene legge opp til et målrettet arbeid gjennom samspill mellom etater og tjenester lokalt og med frivillige krefter. Samspill og dialog med barn og ungdom og med foreldre er av stor betydning. Både statlige og lokale myndigheter har klare utfordringer, blant annet med tanke på faglig innhold og utvikling av innsatsen, og ikke minst unges medinnflytelse.

6.2 Møteplasser for samvær og utfoldelse

6.2.1 Innledning

Tilgangen på og utformingen av møtesteder i lokalmiljøet, både i offentlig og privat regi, har betydning for hvordan barn og ungdom kan møtes, og for hva de kan gjøre. Møtesteder som bygger på egenaktivitet, og som i tillegg gir god voksenkontakt, er viktige for å sikre en god barne- og ungdomspolitikk. Både kommuner og statlige myndigheter har ansvar for å tilrettelegge for dette. Hovedansvaret ligger i kommunene, men statlige myndigheter støtter opp om det lokale arbeidet gjennom ulike tilskuddsordninger. Regjeringen vil sette i gang et samarbeid på tvers av departementsgrensene for å få til en helhetlig satsing på gode møteplasser for barn og ungdom. Men i dette offentlig arbeidet må de unges ansvar for egne liv og medansvar for andre ikke komme i skyggen.

I arbeidet med å sikre et godt fellesmiljø - i frivillige organisasjoner, fritidsklubber, allaktivitetshus, skolelokaler, idretts- eller nærmiljøanlegg, kulturbygg mv. - er det viktig at barn og unge får ansvar for oppgaver og aktiviteter. Samtidig er det av betydning at voksensamfunnet støtter opp om de unges engasjement og aktivitet, og at det tilrettelegges for deltakelse fra alle grupper barn og ungdom.

Barn og unge med funksjonshemminger møter barrier i forhold til samvær med jevnaldrene. Dette handler blant annet om manglende tilgjengelighet til bygninger, uteområder og transport. Det å ikke få delta på vanlige barne- og ungdomsarenaer fører lett til isolasjon og ensomhet. Innsats og arbeid som kan sikre barn og ungdom med funksjonshemming like muligheter for samvær med jevnaldrende og deltakelse i fritidsaktiviteter er viktig.

Et lavt kostnadsnivå er viktig for å sikre likeverdige muligheter for deltakelse. Offentlige tilbud, som fritidsklubber, musikk- og kulturskoler m.v., bør være gratis eller tilby deltakelse til svært lav pris. Frivillig aktiviteter som er lagt til offentlige bygg, anlegg og andre arenaer, som kommunale idrettsanlegg eller skolebygg, bør tilbys gode leievilkår slik at aktivitetene blir rimelig å delta på.

6.2.2 Om lek og områder med muligheter for lek

Barn leker overalt hvor de ferdes. De leker på vei til og fra skolen, fritidsaktivitetene og vennene. Det er derfor ikke nok å tilrettelegge boområdene, også veier, plasser, parker og institusjoner og områdene omkring må oppfattes som deler av barns lekemiljø. Trafikk er spesielt hindrende for lek, samtidig som trafikk kan være direkte livsfarlig for små barn. I tillegg kan støy og forurensninger være uheldige elementer for barns helse når de leker på slike områder.

Lek er en kulturell prosess som barn selv styrer og legger til rette. Voksne er viktige tilretteleggere, de kan gi inspirasjon og være en trygghetsfaktor. Gjennom leken bearbeider barn verden rundt seg, utvikler selvinnsikt og får et forhold til den nære delen av det samfunn de skal vokse opp i. Lek gir grunnleggende intellektuell, sosial og kulturell læring, og kan ikke erstattes av andre læringsformer. Leken er avhengig av at det finnes miljø der barn selv har ansvar og deler på ledelse og på å innordne seg. Barn trenger tid og ro for å fordype seg i lek. Det er bare barn som kan leke «en hel lek» som en 5-åring sa etter å ha klaget på at han aldri fikk tid nok til det i barnehagen.

Både barnehager, skoler, frivillige organisasjoner, idrett, menigheter og andre offentlige og private møtesteder er viktige arenaer i barns oppvekst. Innholdet i institusjonene blir stadig viktigere fordi barn tilbringer mer tid der. Det er derfor viktig at institusjonene tar vare på barns frie initiativ og skaperglede, ikke bare tenker lek som pedagogisk metode. Det må gis rom og tid for den selvstendige barnekulturen og man må søke å unngå at institusjonalisering fører til passive og lite selvstendige barn. Det er også viktig å huske på at det kan være farligere for barn å vokse opp i en polstret tilværelse enn å oppleve sår, skrammer og brudd. At noe gjør vondt er viktig læring. Det er faktorer som er direkte farlig for liv og helse samfunnet og de voksne må sette fokus på.

Rikspolitiske retningslinjene for å styrke barn og unges interesser i planleggingen, inneholder krav til fysisk utforming og til den kommunale planprosess. Blant annet slås det fast at arealer og anlegg som brukes av barn skal være sikret mot forurensing, støy, trafikkfare og annen helsefare - og at det i nærmiljøet skal finnes arealer hvor barn kan utfolde seg og skape sitt eget lekemiljø. Det stilles også krav om at det skal skaffes erstatningsareal dersom det foreslås omdisponering av areal som brukes til lek. Videre heter det at planprosessen skal organiseres slik at synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer fram og at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta (se kap. 3.4.2).

Erfaringer fra lokalt arbeid med barns medvirkning i kommunal planlegging og tiltaksutforming har vist at barn ønsker forbedringer i sitt lekemiljø. De har kommet med forslag til sikring av skoleveien, utvikling av lekeområder, badeplasser o.l., innkjøp av utstyr til skolegårdene mm. I noen kommuner er det gjennomført kartlegging av barns lekesteder som underlagsmateriale for framtidig planlegging i kommunen. Det er også gjennomført befaringer med barn for å få kartlagt deres interesser i forbindelse med lokale planer. Det er imidlertid få kommuner som har trukket barn med i planlegging og beslutningsprosesser hvor barn har kunnet komme med egne forslag til forbedringer av sitt lekemiljø. Regjeringen vil oppfordre kommunene til i større grad å høre barn meninger om deres møtesteder og lekemiljø og bruke deres meninger og synspunkter aktivt i plan- og beslutningsprosessene i kommunene. Dette gjelder både generelt og i forhold til grupper med særskilte behov. Planleggerne er avhengig av barns kunnskap om stedene de leker for at de skal kunne bidra med forbedringer som økt trygghet eller større utfordringer. Kommunen bør derfor forplikte seg til å ta med barn og unge i planleggingen før vedtak som berører oppvekstmiljøet fattes.

Utforming av boligområdene er av særlig betydning for å sikre barn arealer for lek og samvær. Gjennom ulike tilskuddsordninger og utvikling- og forsøksarbeid støtter staten opp om tilrettelegging av gode boområder. Husbanken gir for eksempel høyere lån og tilskudd for å stimulere til gode boliger og boligområder. Dette gjelder både for bygging av nye boliger, fortetting og ved utbedring/ fornyelse av eldre boliger og boligområder. Lån og tilskudd til bokvalitet skal stimulere bolig- og miljøfornyelse, og oppføring av nye boliger med kvaliteter som er viktige ut i fra samfunnsmessige hensyn. Det legges blant annet vekt på utomhuskvaliteter der terreng og vegetasjon, utearealer og trafikksikkerhet blir vurdert.

6.2.3 Ungdomslokaler for kontakt og aktivitet

Egne lokaler for ungdom kommer alltid høyt på ønskelisten når ungdom spørres om hva de ønsker at det skal brukes penger på i sin kommune. Med utgangspunkt i ønsker om «et sted å være» har mange kommuner etablert fritidsklubber, ungdomshus, allaktivitetshus og andre møteplasser for ungdom.

Ungdomslokalene har en lang historie. Det første ungdomshuset ble reist i regi av Noregs Ungdomslag så tidlig som i 1896. Andre frivillige organisasjoner fulgte etter, og i 1950 ble det etablert en egen statlig tilskuddsordning for samfunnshus. Siden den tid har det offentlige engasjementet økt.

Den første fritidsklubben ble etablert i 1953 i Oslo. Etter noen år begynte andre kommuner å følge etter, og rundt 1970 eksploderte opprettelsen av fritidsklubber. Hovedmålet med virksomheten var sosialpolitisk - klubbene skulle forebygge ungdomsproblemer. Utover 1970-tallet fikk klubbene også et kulturpolitisk bein å stå på, og klubbens egenverdi som ungdomskulturell arena ble understreket. I dag finnes det i underkant av 1 000 fritidsklubber. De fleste blir drevet i kommunal regi, men det fins også private fritidsklubber drevet av lag og foreninger. Data fra ungdomsundersøkelser viser at andelen unge som benytter fritidsklubber er høy i kommuner der slike tilbud fins, noe som understreket betydningen av møtesteder for jevnaldersamvær og uformell kontakt unge imellom.

Mange ulike aktiviteter går under navnet fritidsklubb. I form bygger de på sosialt samvær og uformell aktivitet og er åpne for alle. Mange fritidsklubber er inndelt i juniorklubb for ungdom under 12 år og ungdomsklubb for ungdom over 12 år. Det kreves ingen spesielle ferdigheter, kunnskaper eller økonomisk evne for å delta. Klubbene har gode forutsetninger for å favne bredt, og ikke minst nå dem som ikke finner seg til rette i mer organisert virksomhet. Gjennomgående har klubbene et styre av de unge, og det legges opp til at form og innhold skal utvikles i tråd med nye generasjoners behov og ønsker. Medlemmenes følelse av medvirkning og hvor langt det lokale klubbdemokratiet rekker varierer likevel mye.

Kvaliteten på fritidsklubbene varierer, samtidig som det er store variasjoner kommunene imellom mht. etablering av klubbvirksomhet. Erfaringer viser at klubbene når mange barn og unge som ikke deltar i andre organiserte tilbud, og at det her legges grunnlag for viktig forebyggende arbeid. For å sikre et godt arbeid er det av betydning at de ansatte sitter inne med god kompetanse, samtidig som både lokaler, bemanning, åpningstider og det interne klubbdemokratiet legger viktige føringer på virksomheten. Som et ledd i arbeidet med å bedre kommunenes kompetanse med hensyn til drift av fritidsklubber har Landsforeningen Ungdom & Fritid utarbeidet en kommunal veileder i arbeidet med fritidsklubber, med støtte fra Barne- og familiedepartementet.

Samspill og samarbeid mellom ansatte i fritidsklubbsektoren og kommunale etater og tjenester er av betydning for et godt ungdomsarbeid lokalt. Personalet i klubbene sitter ofte inne med gode kunnskaper om ungdomsmiljøene, samtidig som de har kontakt med ungdom som i liten grad deltar i andre aktiviteter og tilbud. Klubbarbeidere og ledere i fritidsklubber kan i mange tilfeller bygge opp tillitsfulle relasjoner til ungdom som ellers har lite tillit til voksne, og fungere som bindeledd til andre etater (f.eks. barnevern, politi eller skole) og som nøytral støtteperson. For å sikre et godt arbeid rundt ungdommer som strir med problemer er viktig at de ansatte i klubbsektoren har god kompetanse. Kommunene har et viktig ansvar for å sikre dette, blant annet gjennom opplæring og skolering av egne ansatte. Det er og av betydning med bedre opplærings- og utdanningstilbud i fritidsklubbsektoren. Barne- og familiedepartementet vil stimulere til kompetanseutvikling på området.

Allaktivitetshusene representerer nyskapninger som har utviklet seg fra begynnelsen av 1980-tallet. Virksomheten spenner fra kafedrift til tradisjonell kulturformidling med kunstutstillinger og teater. Den viktigste målgruppen er ungdom, men mange av husene omfatter også andre grupper. Det legges stor vekt på egenaktivitet. I 1992 ble Norsk Allaktivitetshus Forening etablert med støtte fra Barne- og familiedepartementet. Foreningen er i samarbeid med Norsk Kulturforum et viktig bindeledd mellom husene, og forsøker å formidle nye erfaringer og kunnskap. Rundt 90 ulike hus er medlemmer av foreningen, men det totale antallet hus er høyere. Driftsformen og aktivitetsnivået i de ulike husene er svært variert.

Ungdomskulturen er mangfoldig og kanskje mer global enn tidligere. En viktig fellesnevner er særlig interessen for musikk, men også interessen for film, data og media. I flere kommuner fins det medieverksteder for barn og ungdom. De best utbygde medieverkstedene gir tilbud om allsidig medieproduksjon og medieforståelse i samspill med andre kulturaktiviteter som musikk, dans og drama. Enkelte av medieverkstedene samarbeider også med lokale medier, slik at produktene barn og unge produserer blir brukt i lokale medier. Flere av musikk- og medieverkstedene kan også tilby alternativ undervisning for grunnskoleelever som ikke mestrer ordinære skolefag eller valgfag for grunnskolen. Medieverksteder er opprettet som egne tilbud i egne lokaler, eller de er knyttet til fritidsklubber, allaktivitetshus eller andre lokale møteplasser for barn og ungdom. Erfaringene er positive, og medieverksteder bør være et tilbud i langt flere kommuner enn hva tilfellet er i dag.

Også lokale og regionale kulturbygg er viktige møteplasser for barn og unge. Den statlige tilskuddsordningen til lokale og regionale kulturbygg har som mål å sikre tilbud av gode lokaler der det er rom for ulike kulturaktiviteter, og som er åpne for alle. Ofte står frivillige organisasjoner bak bygging og drift av husene, i noen tilfeller i samarbeid med kommunene. Lokale og regionale kulturbygg er åpne for alle alders- og befolkningsgrupper, og er viktige kulturelle og sosiale møtesteder.

Behovene for lokaler varierer kommunene imellom, noe som krever ulike løsninger. Det fins mange gode eksempler på samlokaliseringer mellom lokale kulturbygg, skole, barnehage og ungdomslokaler. Vellykket samlokalisering forutsetter at lokalene planlegges for dette. Det er og av betydning at funksjonshemmede barn og unge sikres god tilgjengelighet til lokalene.

Etablering og drift av ungdomslokaler, som for eksempel fritidsklubber, allaktivitetshus, medieverksteder, er et kommunalt ansvar og det fins ingen egne statlige støtteordninger til dette arbeidet. Kommuner som får støtte gjennom Barne- og familiedepartementet sine tilskuddsordninger til ungdomssatsing i større bykommuner og i distriktskommuner (se kap. 11) kan benytte midler fra disse ordningene til arbeidet. Videre fins det statlige støtteordninger til rusfrie miljøtilbud over Sosialdepartementets budsjett som kan benyttes til arbeidet. Også Kultur- og kirkedepartementet sin tilskuddsordningen til lokale og regionale kulturbygg kan sees i sammenheng med etablering av slike tilbud.

Selv om det i mange kommuner fins ulike lokaler for kontakt og samvær unge imellom er det av betydning at flere kommuner gir dette arbeidet økt prioritet. Uformelle møteplasser er viktig både for jevnaldersamvær og kulturutfoldelse, samtidig som disse står sentralt i det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet. I arbeidet med å forebygge rusmiddelmisbruk og annen problematferd i barne- og ungdomsmiljøene er gode og trygge møteplasser av særlig betydning. Møteplasser som er åpne for alle, og hvor prestasjonsnivå eller økonomisk evne ikke stenger for deltakelse, når også barn og ungdom som i liten grad deltar på andre organiserte arenaer i fritiden.

6.2.4 Frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt

En stor del av nærmiljøarbeidet for og med barn og unge utføres frivillig. Mange ulike typer frivillige organisasjoner gjør en viktig innsats for barn og unge lokalt. Samtidig organiserer barn og unge selv aktivitet på frivillig basis. I tilknytning til offentlige institusjoner som skole og barnehage utføres mye frivillig arbeid. En stor frivillig innsats ytes også i forbindelse med Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid. Frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt er nødvendig for å sikre gode, trygge og inkluderende nærmiljøer for alle barn og unge.

Norge har i internasjonal sammenheng en betydelig frivillig sektor med bred forankring i befolkningen. Beregninger har vist at det utføres 126 000 ulønnede årsverk i frivillige organisasjoner i Norge, og at 54 prosent av befolkningen utfører frivillig arbeid (Wollebæk m.fl. 2000). En stor del av denne innsatsen rettes mot barn og ungdom. Mange religiøse og humanitære organisasjoner gjør en særlig innsats for utsatte barn og unge. En rekke ulike organisasjoner driver møteplasser for barn og ungdom, som samfunnhus, ungdomskafe og liknende. Barn og unge selv driver mye frivillig aktivitet i lokalmiljøet.

Frivillig barne- og ungdomsaktivitet lokalt omfatter et bredt spekter av aktiviteter som konserter, teateroppsetninger, støttegrupper, turaktiviteter mm. Felles for disse aktivitetene er er at de oppfattes som meningsfulle av de som engasjerer seg frivillig. Gjennom frivillig innsats fremfører barn og unge sine synspunkter og meninger i lokalsamfunnet, og gjennom frivillig innsats viser voksne sitt engasjement for barn og unge. Frivillig aktivitet representerer et verdigrunnlag for den enkelte frivillige og et meningsfellesskap blant de som går sammen om en frivillig oppgave. På denne måten tilfører den frivillige aktiviteten lokalsamfunnet en verdidimensjon, som bidrar både til engasjement og identitet i lokalsamfunnet.

Den type medansvar for fellesskapet som de frivillige organisasjonene representerer, og de aktiviteter og tilbud organisasjonene driver er en viktig del av et godt nærmiljø for barn og unge. Et godt samspill mellom frivillige og offentlige krefter er nødvendig for å nå målet om et best mulig oppvekstmiljø for barn og unge. Samspill og samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter kommer til syne på mange områder. En rekke frivillige ungdomsgrupper har vokst fram på offentlige ungdomskulturhus. Skolefritidsordningen er åpen for frivillige organisasjoner. De fleste skoler og barnehager er avhengige av foreldrenes frivillige innsats. Og offentlige tilskudd strekker ofte svært mye lenger når de kombineres med dugnadsinnsats.

Det er viktig at lokale myndigheter er bevisst den verdi frivillig og humanitært arbeid har for lokalsamfunnet. Den lokale barne- og ungdomspolitikken må derfor legge til rette for at den frivillige aktiviteten kan utvikle seg med gode rammevilkår, blant annet gjennom tilgang på gratis lokaler. Lokale myndigheter må ha kjennskap til det frivillige organisasjons- og foreningsliv i nærmiljøet for å kunne gi gode rammevilkår. Derfor er en tett og god dialog mellom kommunen og frivillige krefter en nødvendig del av den lokale barne- og ungdomspolitikken. Staten ser det også som viktig å bedre de økonomiske rammevilkårene for frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt, og det gis blant annet støtte til slikt arbeid gjennom Frifond-ordningen (se kap. 8.3.3).

6.2.5 Idretts- og nærmiljøanlegg

I St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring blir det slått fast at barn og ungdoms mulighet for allsidig idrett og variert og utfordrende fysisk aktivitet skal sikres. Det skal gis prioritet til anlegg i lokalmiljøet som stimulerer og tilfredsstiller barn og ungdoms behov for aktivitet i organiserte og egenorganiserte former. Ungdom må få innflytelse i prosessene der aktiviteter og anlegg utformes. Anleggene bør fungere som gode sosiale møteplasser i lokalsamfunnene. Det blir videre understreket at når ordinære aktivitetstilbud for barn og ungdom utvikles, bør det være en forutsetning at tilbudet også omfatter funksjonshemmede.

For å bedre tilbudet til barn og ungdom vil regjeringen prioritere anleggstyper som fotballbaner (grus og kunstgress), flerbrukshaller og svømmehaller. Større byer og tettsteder skal særlig prioriteres (se kap. 11.4.4).

Barn og ungdom etterlyser ofte arealer i nærmiljøet der de kan leke, drive med ballspill, stå på rullebrett og holde på med ulike spenningsaktiviteter. De ønsker muligheter til å drive med aktiviteter på egne vilkår, der de selv kan bestemme hvilken form og innhold aktivitetene skal ha. På denne bakgrunn har Kultur- og kirkedepartementet avsatt spillemidler til nærmiljøanlegg. Siden 1994 er det avsatt vel 350 millioner kroner til enkle anlegg tilrettelagt for ulike typer egenorganisert fysisk aktivitet, primært for barn og unge.

Nærmiljøanleggene er viktige virkemidler for å stimulere til fysisk aktivitet blant barn og ungdom. Fra og med 2000 er ordningen utvidet til i større grad å gjelde skolens utearealer. Dette har ikke minst betydning i forhold til spørsmålet om å utvide oppholdstiden på skolen, og det å ta i bruk skolens lokaler etter skoletid til lokale kultur- og fritidsaktiviteter og til uorganisert aktivitet og lek. Videre ble det i 2001 avsatt 10 millioner kroner til en forenklet tilskuddsordning knyttet til mindre kostnadskrevende nærmiljøanlegg. Innenfor den nye ordningen er søknadsprosedyrene forenklet og behandlingstiden forkortet. Det er et mål sett fra Kultur- og kirkedepartementets side at den forenklede nærmiljøanleggsordningen kan bidra til at barn og ungdom i større grad får muligheten til å medvirke i de prosesser hvor aktiviteter og anlegg utformes. Kultur- og kirkedepartementet har ellers tro på at nyordningen vil bidra til at enda flere velforeninger og idrettslag vil fungere som pådrivere og/eller bygge nærmiljøanlegg. Ved utforming av anlegg er det av betydning at både jenter og gutters behov blir ivaretatt.

Ved sikring av arealer, planlegging og bygging av anlegg for idrett og fysisk aktivitet, skal Rikspolitiske retningslinjer for å sikre barn og unges interesser i planlegging brukes. Retningslinjene stiller krav til at arealer som skal brukes av barn og ungdom ikke skal være utsatt for støy, forurensing etc. Det er av betydning at ungdom får innflytelse i de prosesser som leder fram til bygging av anlegg som de selv skal bruke. I denne sammenhengen vil det være viktig at ungdommen selv, og ikke minst beslutningstakerne på lokalt nivå, utvikler en bevissthet omkring strategier for påvirkning og medvirkning.

Som et ledd i å utvikle anleggstyper og områder som i større grad stemmer overens med de aktivitetene barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år) ønsker å drive med, utlyste Kultur- og kirkedepartementet en idé- og arkitektkonkurranse i august 2001. Målet for konkurransen er blant annet å bidra til mer kreativ tenking og planlegging rundt aktivitetsanlegg for barn og unge og skape gode møteplasser i lokalmiljøet. Det konkurreres om beste aktivitetsanlegg i to klasser - aktivitetsbygg og utendørsanlegg. Hele 78 forslag er sendt inn. Forslagene vil danne grunnlag for en arkitektkonkurranse om utforming av anleggene. Det tas sikte på å utlyse arkitektkonkurransen våren 2002.

6.3 Ungdom og rusmidler

6.3.1 Innledning

Rusmiddelmisbruket blant ungdom er blitt mer utbredt de senere år. Alkohol er fortsatt det vanligste rusmiddel og det rusmiddel som fører til flest skader, ulykker og vold - både hjemme og ute. De fleste ungdommer bruker ikke narkotiske stoffer. Likevel gir spredningen av heroin og amfetamin, det økende antall unge som har erfaring med bruk av hasj og ecstasy, samt en glidning i retning av mer liberale holdninger til narkotika, grunn til bekymring. Alle tilgjengelige undersøkelser peker i retning av at vi er inne i en periode der en større andel unge enn tidligere oppgir at de har brukt ulike narkotiske stoffer, og at dette gjelder over hele landet. Det er særlig bekymringsfullt at enkelte nye typer narkotika knyttes sammen med populære og mediefokuserte livsstiler. Samtidig viser undersøkelser at det har vært en vesentlig økning i alkoholbruken blant unge de senere år. Terskelen for bruk av rusmidler er blitt lavere og forskjellen mellom by og bygd er blitt mindre. Dette må ikke møtes med større toleranse eller likegyldighet, men med økt innsats.

Å forhindre rusmiddelmisbruk blant ungdom er viktig for å sikre et godt ungdomsmiljø lokalt. Bred mobilisering og et godt samspill mellom offentlige myndigheter, foreldre, frivillige organisasjoner og ungdomsmiljøer er av særlig betydning for å forhindre en negativ utvikling. Voksengenerasjonen og foreldrene må utfordres til å vise større tydelighet i holdninger til rus i alle former. Informasjon om rusens menneskelige og samfunnsøkonomiske skadevirkninger må ut til både skoleungdom og foreldre. Regjeringen vil i løpet av høsten 2002 legge frem en ny handlingsplan mot rusmiddelproblemer.

6.3.2 Ungdoms bruk av rusmidler

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS, tidligere SIFA) sine årlige undersøkelser om bruk av rusmidler viser at det store flertallet av ungdom i alderen 15 til 20 år har drukket alkohol. Det har vært en klar økning i alkoholforbruket blant ungdom de siste årene. Mens det beregnede, gjennomsnittlige alkoholforbruket i aldersgruppen 15 - 20 år i første halvdel av 1990-tallet var omkring 3 liter ren alkohol, har det de siste år steget til over 5 liter. Økningen er oppsiktsvekkende stor, selv om også alkoholforbruket blant voksenbefolkningen har økt i denne perioden. Den prosentvise økningen i gjennomsnittlig alkoholforbruk har vært noe større for jenter, men fremdeles drikker gutter i gjennomsnitt mer enn jenter på tilsvarende alder. Det er blant de aller yngste at den prosentvise økningen i gjennomsnittlig konsum har vært størst. Likevel har gjennomsnittsalderen for alkoholdebuten vært uforandret de siste årene.

Gjennomsnittsalderen for første gang ungdom prøver alkohol er om lag 15 år. Dagens 17-18 åringer har omtrent like høyt alkoholkonsum som den voksne befolkningen. Øl er det klart foretrukne alkoholholdige rusmiddelet, og representerer mer enn halvparten av all alkohol ungdom drikker. Ungdom på landsbasis drikker mer brennevin og hjemmebrent enn ungdom i Oslo.

For landet som helhet har andelen som oppgir å ha brukt cannabis fordoblet seg siden 1990, men andelen ser ut til å være ganske stabil de siste årene (rundt 18 prosent). Amfetaminbruken har økt fra 1,2 prosent i 1990 til 4,6 prosent i 2001, mens andelen sniffere har gått noe ned. For de øvrige stoffene er det kun små endringer. Narkotikabruken blant Oslo-ungdommen sammenlignet med landet for øvrig viser for de fleste stoffers vedkommende at det er flere i hovedstaden som oppgir å ha prøvd de ulike narkotiske stoffene.

Rekrutteringsbasen for bruken av cannabis blant ungdom synes å være todelt: Dels består den av såkalt ressurssterke ungdommer med god utdanningsbakgrunn, og dels finner vi at lav debutalder og et høyt og jevnlig forbruk er assosiert med psykososiale vansker og atferdsproblemer. I følge politiet har bruken av «partydop» (ecstasy og LSD) fått et bredere nedslagsfelt. Sammen med amfetamin inngår stoffene i mange tilfeller som en del av festkulturen blant enkelte grupper ungdom.

De fleste unge som bruker eller prøver ut cannabis, amfetamin, ecstasy eller andre narkotiske stoffer, utvikler ikke et varig misbruk. Selv om det ikke er noen automatisk vei fra bruk av et narkotisk stoff til et annet, viser ulike undersøkelser imidlertid at sperren mot også å prøve andre stoffer minkes. Når flere unge eksperimenterer med lettere narkotiske stoffer, er det derfor grunn til å frykte at det også er flere som rekrutteres til et tyngre misbruk.

Det er i ungdomstida en begynner å eksperimentere med rusmidler. Bruken av rusmidler formes i en sosial kontekst, i fritiden, på fest og hyttetur i hyggelig fellesskap med andre ungdommer. En lærer å bruke alkohol - og også andre rusmidler - av andre, drikker i sosiale situasjoner, og lærer videre til andre det en selv har lært. I det rusforebyggende arbeidet er det derfor viktig å etablere positive og attraktive rusfrie møteplasser som kan utkonkurrere hjemmealene festene og andre arenaer der ungdom bruker rusmidler.

Det har vist seg at ungdom har en tendens til å tro at vennene deres drikker mer enn de selv. Dette fenomenet er også kalt for en flertallsmisforståelse. En slik opplevelse kan føre til at det oppstår et fiktivt drikkepress. Dette er viktig kunnskap og viktige tema som ungdommer, foreldre og alle som omgås og arbeider med barn og unge bør diskutere.

De som debuterer tidlig har vist seg å være spesielt aktive også når det gjelder annen normbrytende oppførsel. Undersøkelser viser at voldsutøvelse svært ofte skjer i alkoholpåvirket/beruset tilstand, og at sannsynligheten for å bli utsatt for vold øker når en er alkoholpåvirket/beruset. Flere undersøkelser viser at omlag åtte av ti voldsskader har rusrelaterte årsaker. Videre er alkohol ofte inne i bildet i forhold til ulykker, kriminalitet, overgrep, familievold, uønskede seksuelle tilnærmelser og ubeskyttet sex.

Det er dokumentert en rekke ganger at tidlig debut øker sannsynligheten for senere høyt forbruk. Flere studier innen rusmiddelforskningen tyder på at rusmidlene også introduseres i en bestemt rekkefølge. Først prøves et rusmiddel, dernest et annet, så et tredje - i en bestemt orden: alkohol - sigaretter - hasj - amfetamin - ecstasy - heroin. På denne bakgrunn vil arbeid for å utsette debutalderen være viktig for å begrense misbruk og rusrelaterte skader.

En norsk undersøkelse har vist at av de som brukte alkohol, er alkoholforbruket tre ganger så stort blant de som fikk alkohol av foreldrene sammenligner med de som ikke fikk alkohol av foreldrene. De som ikke fikk alkohol hjemme, var også langt sjeldnere beruset. Å gi alkohol tidlig til ungdom for at de skal lære kontrollert drikking, virker trolig mot sin hensikt. Derfor er det viktig å videreutvikle det arbeidet som går på å bevisstgjøre foreldre i det å være gode rollemodeller når det gjelder omgang med rusmidler. Dette innebærer også at foreldre må sette seg mer inn i dagens rusproblematikk og at de i større grad må ha en bevissthet i forhold til eget forbruk, og arbeide for en felles holdning og strategi overfor ungdommene. Blant annet er det høstet positive erfaringer med å danne foreldregrupper hvor man samtaler og utveksler råd og erfaringer i russpørsmål. Her kan man også trekke de unge med.

6.3.3 Utfordringer og innsats fremover

Gjennom å innse at rusmidler er noe ungdom forholder seg til, blant annet som en del av brytningen mellom barn og voksenlivet, må det satses på forebyggende tiltak som retter seg mot å gi ungdom verktøy til å håndtere denne virkeligheten. Det må stimuleres til samtale og diskusjon, og både unge og voksne må motiveres til å være positive rollemodeller og opinionsledere. Foreldrenes ansvar og forbildefunksjon er av særlig betydning. For dem som ikke er avholdsfolk kan såkalt punktavhold være et samlende alternativ, for eksempel ved at det ikke benyttes alkohol når barn er tilstede.

En utfordring fremover er å utarbeide gode metoder for å mobilisere barn og unges evne til å stå i mot rusmiddelmisbruk, og å satse på aktiviteter som bidrar til å utsette debutalderen og redusere konsumet. I denne sammenheng er rusfrie, meningsfulle fritidsaktiviteter og møtesteder både i kommunal og privat regi viktig. Det er betydningsfullt at ungdom møter ansvarsfulle voksne med et klart standpunkt mot rus. Ledere i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og idretten har en viktig rolle her, sammen med ansatte på kommunale fritidsarenaer. Det bør være selvsagt at ledere i disse miljøene opptrer rusfrie og fremmer en rusfri livsstil.

Barn og ungdom må trekkes aktivt med i debatten om rusmiddelmisbrukbruk. Den beste arenaen for dette er nærmiljøet der barn og ungdom vokser opp. En viktig metode i denne sammenheng er ung-til-ung-formidling. Ungdoms eget engasjement og egen formidlingsevne i et lokalt og langsiktig arbeid kan ha større virkning enn kampanjepreget arbeid.

I arbeidet med å forebygge rusmiddelmisbruk må hele samfunnet, og ikke bare myndighetene, engasjere seg. Det er blant venner, i familien eller sammen med skole- og arbeidskamerater holdninger formes. Det er derfor viktig at disse miljøene mobilisere mot rusmiddelmisbruk, samtidig som myndighetene gjennom lovverket og kontrolltiltak signaliserer klare holdninger mot rusmiddelmisbruk. En styrket innsats gjennom skolen, av politiet, barnevernet og andre etater som har ansvar for oppvekstmiljøet lokalt er andre viktige innsatsområder. Det er og av betydning med økt engasjement fra foreldrene. For å lykkes er det viktig med en bred mobilisering.

Mye tyder på at skremselspropaganda om rus kan virke tiltrekkende i stedet for avskrekkende overfor enkelte ungdommer. I arbeidet for å redusere rusmiddelmisbruk og rusrelaterte skader er det derfor nødvendig med saklig og nøktern informasjon. Slik informasjon må spres og diskuteres av ungdom selv, foreldre, i skolen og på andre arenaer der ungdom oppholder seg.

Forskning, både nasjonalt og internasjonalt, viser at det er de langsiktige og ofte upopulære tiltakene i form av høye priser og begrenset tilgjengelighet som er de mest virkningsfulle og som har mest varig effekt i forhold til å begrense alkoholmisbruket. Begrensning av tilgangen på narkotika, samt tilbud om positive alternativer til misbruk, hører antagelig også til de viktigste virkemidlene. En hovedutfordring fremover er å opprettholde en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk.

Regjeringen legger høsten 2002 frem en egen handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Planen vil vektlegge både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud for rusmisbrukere. Barn og unge vil være en prioritert målgruppe i handlingsplanen.

6.4 Vold og annen kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene

6.4.1 Innledning

I arbeidet med å sikre gode og trygge lokalmiljø vil regjeringen rette en særlig innsats mot å bekjempe vold og kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene. Problemer knyttet til vold og kriminalitet har fått mye oppmerksomhet de senere år, og situasjonen vekker uro. Det er grunn til å stille spørsmål ved om det har skjedd en brutalisering i enkelte barne- og ungdomsmiljø.

Vold og kriminalitet er problemer vi finner i alle deler av landet, og som berører mange barn og unge, både som ofre og som utøvere. Selv om problemene er omfattende og mer sammensatte i de største byene, er vold og kriminalitet ikke bare et storbyfenomen. Atferd som inkluderer alvorlig og/eller gjenntatt kriminalitet er heller ikke avgrenset til barn og unge med åpenbart problematisk bakgrunn.

Den kriminelle lavalder på 15 år ligger fast. Det betyr at straff for de under denne alderen ikke er aktuelt. All forskning og erfaring tyder på at straff ikke har positiv betydning for denne gruppen. Men disse barna må hjelpes ut av sin negative atferd og tiltak må settes inn raskt. Barn skal ikke være kasteballer mellom politi, barnevern, rusomsorg og helsevesen. Det må blant annet bli bedre samarbeid mellom ulike instanser for å stanse en mulig kriminell løpebane i starten. Oppfølgingen av barn og unge som har begått lovbrudd skal styrkes og videreutvikles med fokus både på generelt primærforebyggende arbeid og individuelle tiltak.

I stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet, som er under arbeid, sier regjeringen at det forebyggende arbeid i kommunen må styrkes. For å få dette til må ulike etater som for eksempel barnevern, skole, fritidssektoren, utekontakt og politi arbeide sammen. I et slikt samarbeid er det viktig at en instans har et samordningsansvar. Det vil i de fleste tilfeller være naturlig at barnevernet tar dette ansvaret, men kommunene må selv avgjøre hvor samordningsansvaret skal ligge. Dette betyr ikke at barnevernet skal ha ansvar for andre etater, men at barnevernet skal samordne tiltakene slik at de virker sammen og ikke i hver sin retning.

Både styrket forebyggende innsats og klarere ansvarsplassering mellom de ulike instanser som møter mindråriges lovbrudd er nødvendig. Derfor vil regjeringen arbeide aktivt med å skape et forpliktende samarbeid mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat, foreldre og den unge selv, slik at alle unge lovbrytere får en reaksjon på sine lovbrudd som kan bidra til ansvarliggjøring og derved åpner mulighet til en positiv utvikling.

6.4.2 Barne- og ungdomskriminaliteten i tall

Kriminalitetsstatistikken viser at det bare er et lite mindretall barn og unge som årlig blir registrert for forbrytelser. Dette gjelder under en halv prosent av barn under den kriminelle lavalder, og to til tre prosent av ungdom opp til 20 år (SSB 2001). Det er imidlertid vanskelig å gi eksakte opplysninger om omfanget av kriminalitet blant barn og ungdom. Alle datakilder har sine svakheter enten tallene bygger på registrert kriminalitet, selvrapportering eller offerundersøkelse. Data som fremkommer gjennom selvrapporteringstudier identifiserer imidlertid en liten gruppe som tungt belastede ungdommer med omfattende atferdsproblemer. I Oslo utgjorde dette i 1996 ca. 5 prosent av aldersgruppen 14-17 år (Bakken 1998).

Selv om barne- og ungdomskriminaliteten i Norge er lav sammenlignet med mange andre land, har det de senere år vært en økning i registrert kriminalitet blant barn og ungdom. Det er et økt antall unge lovbrytere for de fleste typer forbrytelser, men ungdom (15-20 år) har oftest tyveri, narkotika eller skadeverk som sitt groveste lovbrudd (SSB 2001). Ser vi på kjønnsforskjeller viser kriminalitetsstatistikken at guttene i større grad begår kriminelle handlinger enn jenter. Andelen jenter er lavest med 13,9 prosent for dem under den kriminelle lavalder, og høyest med 17,4 prosent i aldersgruppen 15-17 år i 2000 (Falck 2002).

Utviklingen for noen former for registrert kriminalitet gir grunn til uro. Dette gjelder spesielt utviklingen for narkotikaforbrytelser, men også for voldsforbrytelser og ran. Det er spesielt ungdomsgruppen mellom 15 og 20 år som her kommer negativt ut. For barn under 15 år er det relativt liten endring, unntatt når det gjelder skadeverk (tagging) der de er registrert med en kraftig økning (Falck 2002). Politiet erfarer imidlertid at tagging kan gi tilknytning til et kriminelt belastet miljø og bli innledning til annen kriminalitet.

6.4.3 Innsats og utfordringer i arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet

Som et ledd i arbeidet med å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet la Barne- og familiedepartementet i 1999 frem St.meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Planen skal gjennomføres over en periode på fem år (2000-2004). Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt, sammen med bedre oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer, unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger. Planen er utarbeidet i samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet.

Planen gir en samlet oversikt over hvordan innsatsen med å forebygge og bekjempe kriminelle handlinger og bedre oppvekstmiljøet for barn og ungdom skal styrkes og videreutvikles. Planen omfatter vel 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:

• helhetlig forebyggende arbeid

• innsats i skolen

• innsats rettet mot fritid og nærmiljø

• oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer

• oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger

• kunnskapsutvikling og forskning

Innsatsen og tiltakene spenner over et vidt felt, fra forebyggende barne- og ungdomsarbeid til reaksjoner på kriminelle handlinger. Oppfølgingen i kommuner og fylker skjer blant annet gjennom samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter. Den statlige oppfølgingen skjer gjennom et samarbeid mellom de fem departementene. Arbeidet koordineres av Barne- og familiedepartementet. Prioritering av innsatsen og vurdering av nye tiltak og satsinger blir løpende vurdert. Alle innsatsområder og tiltak i planen er under oppfølging av de ansvarlige departement.

I arbeidet med å forebygge og bekjempe kriminalitet er det nødvendig med en bred innsats. Familien og lokalmiljøet er viktige for å sikre en god utvikling. Det er og av betydning med et bredt tverrfaglig arbeid, og et godt samspill mellom offentlige myndigheter og barn, ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper.

Innsats for å skape integrering i et alminnelig barne- og ungdomsmiljø og i et aktivt lokalsamfunn, kan være en av de beste måter å forebygge vold og kriminalitet. Å støtte opp om barn og unges egen innsats og engasjement er en spesielt viktig del av det forebyggende arbeidet. Ansvarliggjøring av barn og ungdom er et positivt signal om at de tas på alvor. Skolen er en sentral arena, sammen med frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, fritidsklubber, idretten og andre kultur- og fritidsaktiviteter.

Skolen er en spesielt viktig arena for forebyggende og holdningsskapende arbeid, og det er av stor betydning at lærere, elever og foreldre i fellesskap tar fatt i disse problemene. Selv om mange skoler allerede har gjort mye for å bekjempe vold, mobbing og annen problematferd, er det mange steder behov for en sterkere innsats. Gode rutiner for å forebygge og redusere problematferd i skolen, styrking av elevrådets arbeid på området samt større engasjement fra foreldregruppen, er viktig for å få til en god innsats. Som et ledd i dette arbeidet vil Olweus sitt program mot mobbing bli tilbudt alle kommuner (grunnskolen) i løpet av 2003. I tillegg til dette programmet skjer det et omfattende arbeid for å bedre læringsmiljøet i skolen gjennom andre program, tiltak og prosjekt. Videre fremmet regjeringen i mai 2002 forslag om innskjerping i Opplæringslovens bestemmelser om bl.a. det psykosiale miljøet, jf. Ot.prp. nr. 72 (2001-2002). Se nærmere omtale av dette i kapittel 7.

En god del av voldsutøvelsen skjer i ruset tilstand, noe som understreker betydningen av å styrke det rusforebyggende arbeidet overfor barn og unge. Gode kultur- og fritidstilbud, alkoholfrie møtesteder i nærmiljøet, en styrket innsats gjennom skolen, av politiet, barnevernet og andre etater som har ansvar for oppvekstmiljøet lokalt er viktige. Det er og av betydning med økt engasjement fra foreldregruppen (se også kap. 6.3).

Bedre oppfølging av ungdom med alvorlige atferdsproblemer er nødvendig for å sikre en god utvikling. De nye metodene for arbeid med barn og ungdom med alvorlige atferdsproblem - PMT (Parent management training), Webster Stratton og MST (Multisystemic Therapy) er lovende. Metodene er utprøvd i USA og kan dokumentere svært gode resultat. Disse metodene er hjemmebaserte. De viktigste målsettingene er å nå fram med riktig hjelp til barn og unge med atferdsvansker og deres foreldre på et så tidlig tidspunkt som mulig, og å hindre institusjonsplassering av barn og unge som kan hjelpes i sin familie eller fosterfamilie innenfor deres lokalmiljø. Så langt viser erfaringer fra arbeidet i Norge svært gode resultater. Tilbud som har dokumentert effekt for denne gruppen er nytt i Norge, og gir grunn til optimisme. Barne- og familiedepartementet og Helsedepartementet vil satse videre på utbygging av disse tilbudene slik at flere kan få hjelp.

Det vil bli satset på videre utprøving av nye metoder for å stoppe utagerende atferd og barne- og ungdomskriminalitet. Dette vil skje i samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet, Sosialdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Justisdepartementet. Økt forskning og kompetanseoppbygging blant fagfolk står sentralt. For å bistå praksisfeltet med å plukke ut og implementere de beste metodene er det etablert et nytt senter for studier av problematferd og innovativ praksis ved Universitet i Oslo. Senteret skal bidra til kompetanseutvikling og nettverksbygging mellom universiteter, høyskoler og kompetansesentre. Målet er å bygge et nasjonalt nettverk for forskning og metodeutvikling på feltet.

Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger står sentralt i arbeidet med å bekjempe ungdomskriminalitet. Raske reaksjoner, effektivisering av straffesakskjeden, bedre ettervern samt økt bruk av konfliktråd er særlig betydning. Videre ble det i 2001 igangsatt forsøk med Ungdomskontrakter i syv kommuner i Norge. Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ straff for kriminalitet, særlig rettet mot unge i alderen 15-17 år som ikke har kommet inn i et fast kriminalitetsmønster. Ungdomskontrakt er en avtale mellom den unge med samtykke av foresatte på den ene siden og politi og kommunale myndigheter på den andre siden. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse. Lovbruddene skal være av en type som normalt fører til påtaleunnlatelse, betinget dom eller bot. Kontrakten skal inneholde tiltak som bidrar til å endre adferd og gir støtte til å komme inn i et positivt livsløp. Forsøket er et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet, og gjennomføres i perioden 2001-2003. På grunnlag av erfaringene vil departementene vurdere videre oppfølging.

Som ledd i oppfølgingen av Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet nedsatte justisministeren og barne- og familieministeren høsten 2000 en interdepartemental arbeidsgruppe, sammensatt av representanter fra Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Målsettingen med arbeidet var å vurdere og komme med forslag til hvordan oppfølgingen av unge lovbrytere (under 15 år) kan styrkes og videreutvikles. Arbeidsgruppen har også vurderte en del tiltak som gjelder ungdom opp til 18 år og noen som bare er aktuelle for gruppen mellom 15 og 18 år. Blant forslagene er nye rutiner for samarbeid på tvers av etatene, endringer av regelene for taushetsplikt, plikt til å etterforske lovbrudd som er begått av unge under 15 år, nye saksbehandlingsrutiner for politiet i saker der barn og unge er involvert samt økt bruk av samtaler og hjemmebesøk fra politiets side. Rapporten fra arbeidsgruppen ble avgitt 28. juni 2001, og sendt på bred offentlig høring. En gjennomgang av høringsinstansenes uttalelser viser generelt en positiv oppslutning om en del av forslagene.

Rettslige spørsmål knyttet til barne- og ungdomskriminalitet vil bli fulgt opp av Justisdepartementet i en egen odelstingsproposisjon. Konkrete forslag innebærer endringer både i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven. Aktuelle forslag som vurderes er blant annet: plikt for barn og foreldre til å møte for politiet for samtale, oppholdsforbud, plikt for politiet til å etterforske lovbrudd begått av barn under 15 år, endringer i reglene om taushetsplikt, konfliktrådsmegling som særvilkår for betingede dommer og påtaleunnlatelser, frist for avgjørelser av tiltalespørsmål dersom mistenkte er under 18 år og særskilt hjemmel for at politiets etterforskning skal kunne tjene som forberedelse i saker etter barnevernloven. Forslagene vil blant annet gi politiet bedre grunnlag for oppfølging av lovbrudd som blir begått av barn under den kriminelle lavalder. Riksadvokaten har i forskrifts form gitt egne fristregler for sin saksbehandling når det gjelder mindreårige lovbrytere.

Kompetanseutvikling, ressursfordeling og samarbeid på tvers av profesjoner, etater og forvaltningsnivåer er andre utfordringer som det arbeides aktivt med. Samtidig er det viktig å støtte foreldrene, slik at de får nødvendig hjelp til å ta sitt omsorgsansvar på alvor, også i vanskelige livssituasjoner, for eksempel i forhold til sine barns voldelige atferd og andre typer lovbrudd. Barnevernet har et viktig ansvar her.

Hvis et barn viser utagerende atferd som kan være begynnelsen på en utvikling i retning av kriminalitet, bør både foreldrene, barnehagen, skolen, helsestasjonen etc. kunne kontakte barnevernet for hjelp eller bistand til å skaffe hjelp fra 2. linjetjenesten. Hvis et barn begår kriminelle handlinger, skal barnevernet undersøke saken for å se om det er behov for hjelpetiltak, omsorgsovertakelse eller om foreldrene klarer å takle problemene selv. At barnevernet følger opp slike saker, viser både barnet og familien at samfunnet bryr seg, og at kriminelle handlinger er uakseptable og at barnet og familien kan få hjelp. Mange eksempler viser at barnevernet ofte kommer for sent inn i slike saker. Barne- og familiedepartementet vil sende ut et rundskriv til kommunene om hvordan de bør behandle slike saker.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet tar regjeringen sikte på å komme tilbake overfor Stortinget våren 2003 om de mer grunnleggende kriminal- og barnepolitiske spørsmålene som barne- og ungdomskriminaliteten reiser.

6.5 Rasisme og diskriminering

6.5.1 Innledning

Det er et overordnet mål for regjeringen at alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Likevel kan innvandrere, nasjonale minoriteter og samer fremdeles oppleve diskriminering, selv om det kan arte seg forskjellig fra gruppe til gruppe. Barn og unge med minoritetsbakgrunn kan oppleve mobbing og trakassering, usynliggjøring og utestengning både i skolen og ellers i hverdagen. I arbeidet med å skape like muligheter for alle barn og unge er arbeidet mot rasisme og diskriminering derfor av stor betydning.

Målet er at barne- og ungdomspolitikken skal være innrettet slik at alle barn og unge uansett bakgrunn opplever et godt oppvekstmiljø og gis like muligheter til deltakelse i samfunnet. Å gi alle like muligheter kan innebære at forholdene må legges spesielt til rette for enkelte grupper slik at ingen opplever diskriminering eller utestenging. Arbeid for inkludering av ulike grupper barn og ungdom er en forutsetning for at alle skal kunne delta på like vilkår.

Integrering og deltakelse handler særlig om adgang til utdanning, arbeid og bolig og generell bedring av oppvekst- og levekårene. Det er nær sammenheng mellom tiltak for å fremme integrering og tiltak for å bekjempe diskriminering, fordi begge har som mål å sikre like muligheter for alle. Diskriminering og rasisme er et hinder for integrering, og dersom man får redusert diskrimineringen som ulike grupper utsettes for, vil en viktig effekt av dette være bedre integrering.

I arbeidet med å bekjempe rasisme og diskriminering er det av betydning å mobilisere til et bredt engasjement i lokalmiljøene, og et godt samspill mellom lokale og statlige myndigheter. Myndigheter på alle nivå har et ansvar for å motarbeide rasisme og diskriminering og legge til rette for like muligheter til deltagelse på alle samfunnsområder. Det er et offentlig ansvar å sikre formell likestilling, det at alle har like rettigheter og er like for loven. I tillegg må myndighetene sikre reell likestilling mellom minoriteter og den øvrige befolkningen, ved å bidra til å fjerne barrierer for samfunnsdeltakelse. Arbeidet mot rasisme og diskriminering forutsetter et samarbeid mellom stat, kommuner og frivillige organisasjoner, og en samordnet, offensiv innsats fra flere statlige instanser. Det er nødvendig å sette i verk tiltak for å sikre reell likestilling, slik at alle faktisk får de samme mulighetene til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

Innsats fra barn og ungdom, blant annet gjennom frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsmiljø, er sentralt for å bekjempe rasisme og diskriminering. Erfaringer viser at det fins et stort engasjement blant barn og ungdom når det gjelder å motvirke rasisme og diskriminering. Selv om det er noen som står for negative holdninger, er det generelle bildet er at ungdom tar kraftig avstand fra rasisme og grupperinger som står for dette. Det er en stor utfordring for samfunnet å støtte opp om og videreutvikle det positive engasjementet og drivkraften som finnes i ungdomsmiljøene.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering krever en kontinuerlig og langsiktig innsats. Regjeringen vil i juli 2002 legge frem en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Kommunal- og regionaldepartementet har koordineringsansvaret for arbeidet med handlingsplanen. Planen har følgende satsningsområder:

• arbeidsliv

• skole/utdanning

• dokumentasjon/overvåking

• Internett

• politi/påtalemyndighet/rettsvesen

• offentlige tjenester

• lokalmiljø

• styrking av det rettslige vernet mot etnisk diskriminering og rasistiske ytringer

Barn og ungdom er en viktig målgruppe i planen. Kjønnsperspektivet inngår som en integrert del av tiltakene i planen. Handlingsplanen er utformet i samråd med de departementene som har ansvar for de nevnte områdene, i tråd med sektoransvarsprinsippet. Tiltakene i planen er hovedsakelig rettet mot sentralforvaltningens områder og arbeidsoppgaver. Et siktemål med regjeringens arbeid mot rasisme og diskriminering, er imidlertid å trekke inn alle berørte aktører i arbeidet.

6.5.2 Holdningsskapende arbeid i skolen

De holdningene som skapes i ung alder påvirker oss gjennom hele livet. Det er derfor viktig at skoletilbudet preges av et verdigrunnlag med rom for kulturelt mangfold, og gir praktisk innhold til sentrale verdier som frihet, likhet og solidaritet. I grunnskole og videregående opplæring lærer barn og unge å samarbeide på tvers av kulturell og språklig bakgrunn.

Formålsparagrafen i opplæringsloven av 1999 fastslår at skolen på alle nivåer skal fremme blant annet lik status og like rettigheter for alle, toleranse og internasjonalt samarbeid og ansvar. Loven fastslår videre at alle som er tilknyttet skolen eller lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elever og lærlinger kommer til skade eller blir utsatt for krenkende ord og handlinger.

Opplæringsloven og Generell del av læreplanen for grunnskolen og videregående opplæring, samt flere av fagplanene, legger grunnlag for det daglige, holdningsskapende arbeidet i skolene. I læreplanverket legges det blant annet vekt på demokratiske arbeidsmåter og opplæring basert på likeverd, forståelse og respekt for andre mennesker og arbeid med tema knyttet til kulturelt og individuelt mangfold.

Utdannings- og forskningsdepartementet har gjennom Læringssenteret igangsatt flere tiltak for å styrke det holdningsskapende og forebyggende arbeidet i skolen. Det utarbeides digitale læremidler til bruk i skolens generelle holdningsskapende arbeid, inkludert læremidler med spesiell fokus på rasisme og diskriminering.

Alle elever i grunnskolen er blitt utfordret til å utarbeide kjøreregler for et kulturelt mangfoldig Norge preget av toleranse, fritt for rasisme og diskriminering. Kjørereglene ble presentert i juni 2002. Regjeringen vil følge opp kjørereglene ved å utarbeide materiell til skolene på bakgrunn av elevenes innspill, og å spre gode eksempler gjennom Læringssenterets nettsted for lærings- og oppvekstmiljø. Elevene skal bevisstgjøres på verdier som ligger i de grunnleggende menneskerettighetene og på at menneskerettighetene stadig brytes. For å styrke det holdningsskapende arbeidet, skal videre dagen for avslutning av holocaust (27. januar) markeres i skolen hver år. Denne dagen skal det også deles ut en pris til en skole som har utmerket seg i innsatsen mot rasisme og diskriminering (se også kap. 7).

6.5.3 Engasjement gjennom frivillige organisasjoner og ungdomsmiljø

Det viktigste arbeidet mot rasisme og diskriminering foregår i nærmiljøet der barn og unge med ulik bakgrunn møtes og lærer hverandre å kjenne. Dette gjør det viktig med møteplasser som er åpne og inkluderende for alle, og som skaper positive erfaringer av fellesskap mellom mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. At barn og ungdom opplever miljø preget av aktivitet og fellesskap på tvers av kulturell ulikhet er viktig for å motvirke rasistiske holdninger.

Mange barn og ungdommer er engasjert i aktivt antirasistisk arbeid, og innsats gjennom frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsmiljø er av stor betydning. Mange barne- og ungdomsorganisasjoner har deltatt i holdningsskapende arbeid mot diskriminering, og mange arbeider konkret mot rasisme og diskriminering, både nasjonalt og internasjonalt. Men disse organisasjonenes daglige aktiviteter er særlig viktige, fordi de kan bidra til å skape positive møteplasser for og med barn og unge med ulik kulturell bakgrunn, møteplasser som gjør kulturell ulikhet dagligdags og bidrar til å gi barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn et naturlig tilholdssted i lokalmiljøet.

Både lokale og statlige myndigheter støtter opp om barn og ungdoms innsats og engasjement mot rasisme og diskriminering. Blant annet gir Barne- og familiedepartementet støtte til flerkulturelle barne- og ungdomsaktiviteter gjennom støtteordningene til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner (se kap. 8.3). Ordningene Idébanken og Ungdomstiltak i større bysamfunn er andre virkemidler for å stimulere barn og ungdoms engasjement mot rasisme.

Gjennom Idébanken, som i dag administreres av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), er det siden 1998 gitt tilskudd til flerkulturelle aktiviteter blant barn og ungdom i regi av frivillige organisasjoner og lokale ungdomsgrupper og ungdomsmiljø. Formålet er å stimulere til aktivitet og bedre dialog mellom barn og ungdom med ulik kulturell bakgrunn. Idébanken skal også lagre og formidle erfaringer fra tiltak og prosjekter mot rasisme og diskriminering. Erfaringen viser at små midler utløser et vell av aktiviteter. Revyoppsetninger, etablering av flerkulturelle møteplasser, kulturelle tilstelninger, politiske diskusjoner, dans og avisproduksjon er blant aktivitetene som er igangsatt. Idébanken har bidratt til at det flerkulturelle arbeidet i barne- og ungdomsorganisasjonene har fått økt prioritet og ordningen har stimulert mange små organisasjoner for ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn. Ordningen har også bidratt til samarbeid og erfaringsutveksling mellom tradisjonelle norske barne- og ungdomsorganisasjoner og organisasjoner for unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Erfaringene er positive, og regjeringen vil videreføre den statlige støtten til dette arbeidet.

Også innenfor idretten er det et bredt engasjement mot rasisme og diskriminering. Gjennom storbyprosjektet er det satt fokus på idretten som miljøskapende faktor og som brobygger mellom ulike kulturer (se kap. 11.4.4). Et annet eksempel er prosjektet fargerik fotball i regi av Norges fotballforbund. Prosjektet har som formål å rekruttere barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn til fotballaktivitet. Gjennom prosjektet arbeides det for at fotballen kan bli en arena hvor det skal eksistere likhet uavhengig av hudfarge, religion og etnisk bakgrunn.

Gjennom Barne- og familiedepartementet sin tilskuddsordning «Ungdomstiltak i større bysamfunn» er det gjennom flere år gitt støtte til arbeid og innsats for å bekjempe rasisme og diskriminering. Blant annet er det gitt støtte til ungdomsgrupper og ungdomshus, der mangfold og likeverd står sentralt og der minoritetsungdom er aktive. Det er også gitt støtte til arbeid for å etablere minoritetsgrupperinger og -organisasjoner og til antirasistisk arbeid blant ungdom. Videre er det gitt støtte til strakstiltak for å møte akutte problemer i ungdomsmiljøene. Ved bekjempelse av negative trekk i ungdomsmiljøene har Barne- og familiedepartementet særlig lagt vekt på initiativ og innsats fra ungdom selv. En evaluering av ordningen fra 1999 konkluderer med at det er oppnådd konkrete resultater i forhold til integrering av barn, unge og familier med etnisk minoritetsbakgrunn. Tilskuddsordningen endres fra og med tilskuddsåret 2002. Midlene skal i større grad enn før rettes inn mot ungdom med særskilte behov, og vektleggingen på arbeid mot rasisme, fordommer og diskriminering skal økes.

En viktig utfordring fremover er å bidra til en sterkere bevissthet i barne- og ungdomsorganisasjonene om hvor viktig deres arbeid er for å bekjempe rasisme og diskriminering og å støtte opp om barn og ungdoms eget engasjement i dette spørsmålet. Det må finnes åpne arenaer der barn og unge med ulik kulturell bakgrunn møtes, men også mulighet for at unge med minoritetsbakgrunn danner sine egne organisasjoner som synliggjør disse gruppene i samfunnet. Det må også stimuleres til samarbeid mellom disse organisasjonene og gruppene og de mer etablerte barne- og ungdomsorganisasjonene.

6.5.4 Nasjonalistiske ungdomsmiljø

I arbeidet med å bekjempe rasisme og diskriminering er det behov for en særlig innsats rettet mot nasjonalistiske og nynazistiske gjenger og ungdomsmiljø. Fremvekst og rekruttering til slike miljø er et alvorlig problem både for barn og ungdom som fanges opp av disse strømningene, og for familie og nærmiljø. Tilhørighet til slike miljø kan raskt føre til isolasjon fra øvrige ungdomsmiljø, marginalisering og eksponering for vold og kriminalitet. Veien tilbake til en «normal ungdomstilværelse» kan bli lang og tung på grunn av brutte bånd og stigmatisering fra samfunnet. De ekstreme og til dels voldelige miljøene kan også utgjøre en trussel mot sikkerheten til andre, både unge og voksne, som enten er plassert i et fiendebilde eller som mer tilfeldig kommer i kontakt. I arbeidet med å forhindre at ungdom rekrutteres til slike miljø og hjelpe dem som er kommet inn ut av miljøet er det behov for en bred innsats, både fra foreldre, frivillige organisasjoner og offentlige etater og instanser.

Et trekk ved nasjonalistiske eller rasistiske ungdomsmiljø er at de har verdier og normer som står i motsetning til rådende verdier i samfunnet. Etter hvert som tilknytningen til miljøet blir kjent, vil ungdommene vanligvis bli stigmatisert og marginalisert i lokalsamfunnet. Mange pådrar seg et kriminelt rulleblad, som gir problemer i forhold til skole og arbeidsliv. Parallelt med at de integreres i et ekstremt miljø og tar opp i seg de verdier og handlingsmønstre som er gjengs der, vil de ofte oppleve at båndene tilbake til det normale samfunnet blir færre og svakere.

Til tross for at de fleste før eller senere ønsker å trekke seg ut, finner mange dette vanskelig. Dels kan dette skyldes at de har positive bindinger til kameratene, og at de føler at de ikke har noe annet å gå til. Men noen vil også frykte at de kan bli stående alene og sårbare overfor gamle fiender. Noen frykter også at kameratene vil se på en avhopper som en sviker og sikkerhetsrisiko. For å overvinne disse hindringene er det av stor betydning at det finnes muligheter for å få praktisk bistand i denne overgangsfasen. Det kan gjelde hjelp til å bytte skole eller flytte til et annet bosted. Det kan dreie seg om arbeid, opplæring eller bolig - eller muligheter for å komme inn i mer positive sosiale miljø.

Foreldrene spiller en sentral i arbeidet med å hjelpe ungdom ut av nasjonalistiske miljø. Mange foreldre finner oppgaven vanskelig alene, og har behov for å støtte seg til andre. Det kan være skole og lærere, barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste, politi, ungdomsarbeidere, frivillige organisasjoner eller gode naboer og slektninger. En modell som er utviklet er nettverksgrupper hvor foreldre med barn i voldelige og rasistiske miljø kan få sosial, moralsk og praktisk støtte fra andre i samme situasjon.

Også frivillige organisasjoner og enkeltpersoner i sivilsamfunnet kan spille viktige roller i forebygging og bekjempelse av nasjonalistiske ungdomsmiljø og gjenger. Det er gjort en rekke gode erfaringer med lokal mobilisering av sivilsamfunnet mot gjengproblemer, vold og kriminalitet. Ungdoms eget engasjement er av særlig betydning, ikke minst gjennom klar avstandstaken til vold, mobbing og rasisme.

I arbeidet med å bekjempe nasjonalistiske ungdomsmiljø har offentlige etater og instanser et viktig ansvar. Det gjelder spesielt skole, sosial/helse (barnevern, utekontakt, m.m.), fritids-/kulturetat (ungdomsklubber, idrett, m.m.), arbeidsmarkedsetat og politiet. Skolen er spesielt viktig fordi den når praktisk talt alle barn og unge i den livsfasen hvor de er mest påvirkbare, og hvor de fleste av deres grunnleggende holdninger og verdier dannes. I mange tilfeller vil lærere kunne være blant de første i voksensamfunnet til å fange opp faresignalene. Feltarbeidere (/utekontakt) arbeider ofte på kveldstid og i helger, og ser derfor sider av ungdomsmiljøene som få andre ser. Barnevernet står i en nøkkelposisjon. Spesielt overfor ungdom under den kriminelle lavalder er det primært barnevernet som har mulighet for å sette inn mer håndgripelige tiltak.

For eldre ungdommer vil sosialkontor og arbeidsmarkedsetat ha sentrale roller. Utdanning, arbeidstrening og sysselsetting kan brukes aktivt for å splitte nasjonalistiske ungdomsmiljø. For ungdom som ønsker å bryte med miljøet kan en viktig strategi være å flytte fra lokalsamfunnet for en periode. Å begynne med studier, kvalifiseringstiltak, militærtjeneste eller en ny jobb kan gi en slik anledning.

I forhold til å forebygge fremvekst av - og eventuelt oppløse - nasjonalistiske ungdomsmiljø er det grunn til å fremheve betydningen av lokalorientert politiarbeid. Ved at polititjenestemenn over lang tid arbeider tett opp mot et avgrenset lokalmiljø, kan de bygge opp stor lokal- og personkunnskap. De får også mulighet til å vinne tillit hos ungdom, foreldre og befolkningen generelt, og ikke minst i forhold til andre etater som kan være viktige samarbeidspartnere for å gjennomføre praktiske tiltak.

Selv om det i dag er få lokalsamfunn som er preget av nasjonalistiske og nynazistiske gjenger og ungdomsmiljø er det viktig å følge utviklingen, og ha en beredskap som kan veilede og støtte opp om det lokale arbeidet. Som et ledd i dette har Barne- og familiedepartementet gått inn med støtte til et forskningsprosjekt som har som mål å støtte opp om kommunenes arbeid med å motvirke rasistisk motivert vold og alvorlige konflikter mellom ungdomsgrupper og splitte nasjonalistiske ungdomsmiljøer. Prosjektet gjennomføres over en tre-års periode (2001-2003), og konsentreres rundt noen kommuner som har hatt langvarige problemer med nasjonalistiske ungdomsmiljø. I tillegg til å støtte opp om arbeidet i disse kommunene er det en målsetting å samle kunnskaper og erfaringer til bruk for andre kommuner.

Videre støtter statlige myndigheter opp om videreutvikling av EXIT, fra prosjekt til program. EXIT-prosjektet (1997-1999) ble gjennomført av Organisasjonen Voksne for Barn, med støtte fra flere departement. Hensikten var å utvikle strategier og tiltak som kunne bidra til at ungdom som ønsket seg ut av rasistiske og nasjonalistiske miljø kom seg ut av miljøene. Innsats for å hindre rekruttering til slike miljø hadde også en viktig plass. Fra 2001 viderefører Voksne for barn Exit som et eget program. Programmets mål er å hindre rekruttering av barn og unge til voldelige miljø, og å hjelpe de som allerede er involvert i slike miljø ut. Programmet skal særlig fokusere på oppfølging av ungdom og veiledning av foreldre.

Utfordringene på området må også sees i et internasjonalt perspektiv. For å stimulere til økt samarbeid mellom de nordiske land vil Norge bidra til etablering av et nordisk ekspertforum om rasisme, nynazisme og kriminelle gjenger.

6.6 Satsingsområder og tiltak fremover

Kapitlet gir en oversikt over arbeidet for å sikre trygge og inkluderende lokalmiljø. Gode og trygge møteplasser samt innsats for å bekjempe problematferd i barne- og ungdomsmiljøene knyttet til rus, vold, kriminalitet og rasisme står sentralt. Regjeringen ser det som viktig med målrettede satsinger, tydelige holdninger og gode forbilder for å bekjempe negative utviklingstrekk. De positive oppvekstvilkårene som gjelder for de fleste barn og unge, må utvides og styrkes for å fange opp og inkludere de som er i faresonen eller har falt utenfor. For å sikre en god utvikling fremheves betydningen av samspill mellom offentlige myndigheter, frivillige krefter, foreldre og barn og ungdom.

Tiltak:

• Møteplasser for samvær og utfoldelse. Det vil bli tatt initiativ til økt samarbeid på tvers av departementsgrensene for å få til en helhetlig satsing på gode møteplasser for barn og ungdom.

• Gode og billige møteplasser i lokalmiljøene. Offentlige tilbud, som fritidsklubber, musikk- og kulturskoler m.v., bør være gratis eller tilby deltakelse til svært lav pris. Frivillig aktiviteter som er lagt til offentlige bygg, anlegg og andre arenaer, som kommunale idrettsanlegg eller skolebygg, bør tilbys gode leievilkår slik at aktivitetene blir rimelig å delta på. Kommunene oppfordres til å gi arbeidet med uformelle møteplasser for samvær og kontakt de unge imellom økt prioritet. Møteplasser som er åpne for alle, og hvor prestasjonsnivå eller økonomisk evne ikke stenger for deltakelse, når også barn og ungdom som i liten grad deltar på andre organiserte arenaer i fritiden.

• Funksjonshemmede barn og unge. Gjennom statlige støtteordninger til lokale møteplasser vil det fortsatt bli stilt krav om tilrettelegging for deltakelse og aktivitet for funksjonshemmede barn og unge.

• Kompetanseutvikling i fritidsklubbsektoren. Barne- og familiedepartementet vil stimulere til kompetanseutvikling i fritidsklubbsektoren.

• Frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt. Staten ser det også som viktig å bedre de økonomiske rammevilkårene for frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt. Det gis blant annet støtte til dette gjennom Frifond-ordningen, som vil bli styrket. Kommunene oppfordres til å gi dette arbeidet økt prioritet.

• Idrettsanlegg. Det bør satses på anlegg i lokalmiljøet som ivaretar barn og ungdoms behov for aktivitet i organiserte og egenorganiserte former. For å bedre tilbudet til barn og ungdom vil anleggstyper som fotballbaner (grus og kunstgress), flerbrukshaller og svømmehaller prioriteres.

• Nærmiljøanlegg. Anleggsgruppen er prioritert. Det er et mål for regjeringen at barn og ungdom i større grad skal få mulighet til å medvirke i de prosesser hvor aktiviteter og anlegg utformes.

• Handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Regjeringen legger høsten 2002 frem en egen handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Planen vil vektlegge både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud. Barn og unge vil være en prioritert målgruppe.

• Frivillige organisasjoner. Regjeringen vil bidra til en styrking av frivillige organisasjoners innsats og ansvar, herunder øke unge menneskers engasjement i rusmiddelpolitiske spørsmål.

• Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Regjeringen vil øke innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet. Det legges opp til en bred og målrettet innsats. Oppfølging av St. meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet står sentralt. Fem departementer samarbeider om planen, som gjennomføres over fem år (2000-2004). Fokus rettes blant annet mot bedre tverretatlig/-faglig arbeid lokalt - og økt samspill mellom offentlige myndigheter og barn, ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper.

• Holdningsskapende arbeid i skolen. Regjeringen vil styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeid i skolen, blant annet gjennom økt innsats mot mobbing.

• Oppfølging av ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Oppfølgingen av ungdom med alvorlige atferdsproblemer skal styrkes.

• Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger. Dette skal blant annet skje gjennom raske reaksjoner, effektivisering av straffesakskjeden, bedre ettervern samt økt bruk av konfliktråd.

• Ungdomskontrakter. Forsøk med Ungdomskontrakter gjennomføres i syv kommuner i Norge i perioden 2001-2003. På basis av erfaringene vil regjeringen vurdere den videre oppfølgingen.

• Odelstingsproposisjon om barne- og ungdomskriminalitet. Regjeringen vil fremme forslag til styrket innsats mot barne- og ungdomskriminalitet (jf. rapport fremlagt i juni 2001 fra en interdepartemental arbeidsgruppe). Justisdepartementet legger frem en odelstingsproposisjon med forslag som innebærer endringer både i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven. Aktuelle forslag som vurderes er blant annet: plikt for barn og foreldre til å møte for politiet for samtale, oppholdsforbud, plikt for politiet til å etterforske lovbrudd begått av barn under 15 år, endringer i reglene om taushetsplikt, konfliktrådsmegling som særvilkår for betingede dommer og påtaleunnlatelser, frist for avgjørelser av tiltalespørsmål dersom mistenkte er under 18 år og særskilt hjemmel for at politiets etterforskning skal kunne tjene som forberedelse av saker etter barnevernloven.

• Handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Regjeringen vil legge frem en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering i juli 2002.

• Økt innsats i skolen mot rasisme og diskriminering. Regjeringen vil styrke skolens arbeid på området, blant annet gjennom å utarbeide nytt materiell på bakgrunn av elevenes forslag til kjøreregler for et kulturelt mangfoldig Norge, årlig markering av dagen for avslutning av holocaust samt utdeling av pris til en skole som har utmerket seg i innsatsen mot rasisme og diskriminering.

• Engasjement gjennom organisasjoner og barne- og ungdomsmiljø. Det vil fortsatt bli gitt støtte til innsats og engasjement mot rasisme og diskriminering gjennom barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsmiljøene.

• Idebanken. Regjeringen vil videreføre Idébanken, som er en støtteordning for flerkulturelle barne- og ungdomsaktiviteter.

• Odelstingsproposisjon om rasistiske symboler. Justisdepartementet legger sommeren 2002 frem en odelstingsproposisjon med forslag om å endre straffeloven § 135 a («rasismeparagrafen»). Forslaget innebærer at det presiseres i bestemmelsen at også bruk av symboler kan være en straffbar rasistisk ytring. Tydeliggjøringen kan gi barn og unge økte motforestillinger mot å ta i bruk slike symboler.

• Veiledning av kommuner som strir med nasjonalistiske ungdomsmiljø. Det vil bli gitt støtte til veiledning av kommuner for å motvirke rasistisk motivert vold, alvorlige konflikter mellom ungdomsgrupper og splitte nasjonalistiske ungdomsmiljø.

• Oppfølging av ungdom og foreldre. Regjeringen vil bidra til bedre oppfølgingen av ungdom i nasjonalistiske miljø og deres foreldre, både for å hjelpe ungdom ut av miljøene og hindre rekruttering. Det vil blant annet bli gitt støtte til videreføring av EXIT-programmet.

• Nordisk samarbeid. Norge vil bidra til etablering av et nordisk ekspertforum om rasisme, nynazisme og kriminelle gjenger.