2 Levekår og oppvekstmiljø - sentrale utviklingstrekk

2.1 Innledning

Barn og unges levekår påvirkes av rammebetingelser som samfunnet gir, både i storsamfunnet og i nære relasjoner som familie og lokalmiljø. Utviklingen på en rekke samfunnsområder som påvirker barn og unges oppvekstvilkår har de siste tiår gått raskere enn noen gang tidligere. I dette kapitlet skal noen generelle utviklingstrekk knyttet til oppvekst- og levekårssituasjonen for barn og unge beskrives.

Samfunnsendringene det siste århundret har hatt store og i hovedsak positive konsekvenser for barn og unges oppvekstforhold og levekår. Norge har utviklet seg fra å være et fattig samfunn i Europas utkant til å bli et av verdens rikeste land. Boligforhold, inntekt og muligheter til utdanning er sterkt bedret. De aller fleste barn og unge lever i trygge og gode økonomiske kår, og den tradisjonelle fattigdommen er så godt som utryddet. Velferden er imidlertid ikke likt fordelt, og fortsatt fins det barn og unge som lever i familier med så begrensede økonomiske ressurser at de kan karakteriseres som fattige.

Samfunnet preges av stadig raskere endringer, større krav til omstilling i arbeidslivet, endringer i familierelasjoner, urbanisering, sentralisering og sosial mobilitet. Fra å være et samfunn der store deler av sysselsettingen var knyttet til primærnæring og industri er de fleste i dag sysselsatt innenfor kompetanse- og serviceorienterte næringer. Det er høy kvinneandel i arbeidslivet og økt utdanningsnivå. Den nye informasjonsteknologien har på mange måter gitt oss et «nytt» samfunn med nye muligheter. Dette setter store krav til utdanning og kompetanse.

De fleste barnefamilier har fått det bedre materielt. Samtidig er tid blitt en knapphetsressurs. Barns familier har endret karakter, stadig flere barn bor hos samboende og enslige foreldre. Samlivsbrudd er hyppigere enn før.

Samfunnet vårt er blitt kalt det flerkulturelle samfunnet, informasjonssamfunnet og kunnskapssamfunnet. Samfunnsendringer har betydelige kulturelle og verdimessige konsekvenser. Det har skjedd en sentralisering av bosettingen. Økt innvandring har bidratt til at Norge har utviklet seg til et stadig mer flerkulturelt samfunn. Mange vil kalle kvinnenes inntog i utdanning og arbeidsliv en kjønnsrevolusjon. Individualitet, selvrealisering og medvirkning er viktige verdier, også for barn og ungdom. Ungdomsperioden er utvidet og klarere skilt ut som en egen fase i livet. Det kommersielle presset mot barn og unge har økt, blant annet gjennom økt reklame og en mer pågående media- og kommunikasjonskultur.

De fleste barn og unge har trygge oppvekst- og levekår med gode utviklingsmuligheter. Men fortsatt fins det barn og unge som ikke har like gode muligheter som flertallet. For enkelte preges hverdagen av utrygghet og ensomhet. Kriminalitet, mobbing, vold og rusproblemer, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er en del av virkeligheten for noen. Samfunnet har klare utfordringer når det gjelder å bedre oppvekstvilkårene for barn og unge som strir med problemer.

2.2 Barne- og ungdomsbefolkningen i tall

Aldersgruppen under 18 år utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen. 1. januar 2002 var det bosatt 1 067 489 barn og unge under 18 år i Norge. Det var litt flere gutter enn jenter, og det var flest barn i aldersgruppene 10 og 11 år. I aldersgruppen 0-24 år var antallet barn og unge 1 447 506.

Antallet barn og unge i aldersgruppen 0-24 år har vært relativt stabilt de siste 30-40 år, og fremskrivinger tyder på at antallet vil holde seg relativt stabilt frem mot 2020. Aldersgruppen steg fra ca. 1.4 mill. til i overkant av 1.5 mill. i perioden fra 1960 til 1980, for så å synke noe i løpet av 1970- og 80-tallet, og stabilisere seg frem til i dag. Frem mot 2020 forventes antallet fortsatt å være relativt stabilt for gruppen som helhet. Innenfor de ulike alderskategoriene finnes det imidlertid større variasjoner i løpet av perioden. Antallet barn under 15 år vil bli redusert, mens antallet i aldersgruppen 15-24 år vil stige noe (se tabell 2.1).

Ser vi på de ulike alderskategoriene, fremgår det at aldersgruppen 0-4 år økte frem til 1970, for deretter å synke drastisk frem til 1980. Deretter har antallet 0-4 åringer steget jevnt, men antallet har ikke nådd opp til 1970-nivået. Antallet forventes igjen å synke noe frem mot 2010. For denne alderskategorien har variasjonene i folkemengde stor betydning for behovet for barnehageplasser.

Aldersgruppen 5-14 år nådde en topp i 1980, for så å synke frem mot 1990. Deretter har aldersgruppen økt frem til 2000, og vil fortsette å øke noe frem til 2010. Dette betyr at den reduksjon i antall elever i grunnskolen som fant sted frem mot 1990 bare var midlertidig.

Aldersgruppen 15-24 år nådde en topp i 1990, og sank frem mot 2000. Antallet vil så øke frem mot 2020. I denne aldersgruppen finnes rekrutteringsgrunnlaget til videregående opplæring og høyere utdanning. For å sikre unge skole- og utdanningstilbud er det viktig at en ved planlegging av utdanningskapasiteten tar hensyn til kullenes størrelse.

Selv om antallet barn og unge i alderen 0-24 år har vært relativt stabilt de siste 10-år har andelen sett i forhold til totalbefolkningen sunket. Mens aldersgruppen 0-24 år i 1970 utgjorde 40 prosent av befolkningen, var andelen 32 prosent i 2000. Fremskrivinger viser at andelen vil holde seg omtrent på dette nivå frem til 2020.

Den synkende andelen unge i befolkningen har sammenheng med at antallet eldre øker, blant annet som følge av de store etterkrigskullene. Dette innebærer at det blir flere pensjonister og færre yrkesaktive. Som tabell 2.1 viser, vil antallet unge i aldersgruppen 15-24 år øke frem mot 2020, men antallet barn under 15 år vil bli noe redusert. Dette betyr at behovet for tjenester til barn og ungdom, som for eksempel helse- og utdanningstilbud, vil holde seg nærmest konstant i årene fremover. Samtidig vil det være økende behov for tjenester til den eldre del av befolkningen.

I løpet av de siste 20-30 år har ungdomstiden blitt utvidet. Ungdom gifter seg og etablerer familie senere, samboerskap og vennskapsforhold erstatter i større grad ekteskap, utdanningslengden for den enkelte øker, og flere tar høyere utdanning. Utvidelsen av ungdomstiden fører til at den dominerende aldersfase blant småbarnsforeldre forskyves mot eldre aldersgrupper.

2.3 Oppvekst- og levekår i endring

2.3.1 Nye perspektiver på barn og unge

Barns rettigheter har fått økt oppmerksomhet de senere år, både i hverdagen og i lovgivning, statistikk og forskning. Begrepet «forhandlingsbarna» er uttrykk for et moderne syn på barn innenfor familien, der barn på demokratisk vis blir hørt på og tatt hensyn til. Synet på barn som selvstendige individer gjenspeiles i FNs barnekonvensjon, der barns rett til medvirkning og deltakelse er blant hovedprinsippene.

Forfatteren Ellen Key har i sin bok «Barnets århundre», som kom ut for 100 år siden (årsskiftet 1900/1901), beskrevet det som den gang var en nærmest utopisk mulighet, nemlig barnet som et selvstendig handlende subjekt. På denne tiden var Key nærmest alene om å se barnets utvikling som et resultat av egen aktivitet (Stafseng 2000). I dag ansees ikke lenger barns sosialisering som passiv læring av voksnes kunnskap. Deres gradvise inntog i samfunnet foregår som en aktiv prosess der både barn og voksne deltar og lærer av hverandre.

Barns medvirkning og deltakelse er blitt et anerkjent prinsipp i dagens samfunn, selv om vi fortsatt strever med å gjennomføre det i praksis både i den private og den offentlige sfæren. Samtidig som barn har rett til uavhengighet og til å bestemme selv på en rekke områder, har de også rett til tilhørighet, til å være avhengige og motta omsorg fra foreldre og andre voksne. FNs barnekonvensjon slår fast retten til beskyttelse og omsorg. Samtidig som foreldreansvaret står fast blir det en utfordring å fremme et rettighetsbegrep som rommer både uavhengighet, omsorg og respekt for barnets meninger.

Forskere peker på at utviklingen synes å være preget av to parallelle tendenser når det gjelder synet på barn: økende autonomi og økende regulering. På den ene siden har økt vektlegging av individualisering og rettigheter rettet fokus mot barn som selvstendige og handlende subjekt. På den andre siden krever barns oppvekst en aktiv og bevisst innsats fra de voksnes side. Barnet er et individ med retten til å skape sitt eget liv, og samtidig et prosjekt som de voksne både investerer omsorg, tid, penger og drømmer i. Barn er utvilsomt handlende subjekter, men i de voksnes iver etter å gjøre det beste for barna kan barna også komme i bakgrunnen. Vi glemmer lett å spørre etter barns perspektiver, deres opplevelser og synspunkter.

2.3.2 Endringer i familiemønsteret

Barns familier har endret karakter i løpet av de siste tiår. Andelen barn som bor sammen med samboende og enslige foreldre har økt, samtidig som færre bor i familier der foreldrene er gift. I 2000 bodde 77 prosent av barn under 18 år sammen med begge foreldrene; 64 prosent sammen med gifte foreldre, 14 prosent med samboende foreldre. 22 prosent bodde sammen med en forelder. I 1989 bodde 82 prosent sammen med begge foreldrene; 77 prosent sammen med gifte foreldre, 5 prosent med samboende. 17 prosent bodde da sammen med en forelder. Samlivsbrudd er hyppigere enn før, ikke minst blant samboende foreldre, to til tre ganger hyppigere enn blant gifte par.

Forskning viser at det går bra med de fleste barn som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene. Men det finnes en rekke risikofaktorer knyttet til samlivsbrudd som kan gi en negativ utvikling for barn. Svekkelse av økonomien i husholdningen, det å måtte flytte fra hjemmet, tap av vennenettverk, dårlig samarbeid mellom foreldre og tap av samvær med en av foreldrene hører med til slike risikofaktorer.

Endrede familiemønstre kan også medføre at barn får nye søskenrelasjoner og flere familiemedlemmer å forholde seg til enn før. Flere sett med familier kan føre til kontakt med flere voksenpersoner enn den tradisjonelle kjernefamilien gjorde. Dette kan skape økt trygghet og tilhørighet, men også utfordre disse verdiene. Levekårsundersøkelsene viser at til tross for store forandringer i barns familier, ser det ut til at barn fortsatt har mye voksenkontakt, også på tvers av generasjoner. Men annen voksenkontakt kan aldri helt likestilles med kontakt med mor og far.

Kvinners yrkesdeltakelse har i løpet av de siste tiår endret seg. På 1950- og 60-tallet var familien med hjemmeværende mor og husmor det dominerende bildet. I dag er de aller fleste kvinner og mødre yrkesaktive på hel- eller deltid. For barn betyr dette en helt annen hverdag. En hjemmeværende mor og flere andre mødre i nabolaget bidro til å skape trygghet og stabilitet for barna. Det er imidlertid påpekt at 1950- og 60-tallets husmødre brukte mye tid på boligen og mindre tid på barna. Men tilgjengeligheten må ikke bagatelliseres.

Dagens familier er preget av at foreldrene er i arbeid, mens barns hverdag er organisert gjennom barnehage, skole, skolefritidsordning og organiserte fritidsaktiviteter. Det hører med i bildet at mange foreldre, ikke minst fedre, i dag følger barn tettere i deres fritidsaktiviteter enn før. Hva betyr disse endringene for barns oppvekst? Noen vil hevde at «tømte» hjem og nærmiljøer er et tap for barn. Andre vil hevde at de organiserte aktivitetene styrker barns utviklingsmuligheter, og at dette er en god tilpasning til endrede rammebetingelser. Men det må åpenbart være en verdi at foreldre er tilgjengelige og bruker tid sammen med barn i harmoni med deres alder og utvikling.

Tidsbruksundersøkelser gir informasjon om hvor mye tid barn og foreldre bruker sammen. Både småbarnsfedre og småbarnsmødre har omdisponert sin arbeidsinnsats betydelig i perioden 1970-2000. Fedre bruker noe mindre tid til yrkesarbeid og bidrar noe mer på hjemmebane, mens mødre har forskjøvet sin tidsbruk i motsatt retning. Samtidig har utviklingen gått i retning av redusert tid brukt til husarbeid og økt tid til aktiv omsorg for barn. Småbarnsmødre bruker atskillig mindre tid til husarbeid i dag enn ved inngangen til 1970-tallet. Når det gjelder direkte omsorgsarbeid for barn, var det en klar økning i mødres tidsbruk i tiden 1971-1990. Etter 1990 kan det imidlertid se ut til at denne utviklingen er snudd. Både for dem med de minste barna og for dem med noe større barn var det en viss nedgang i tiden til omsorgsarbeid på 1990-tallet. Muligens har dette sammenheng med at langt flere barn går i barnehage. Som for mødre, finner vi blant fedre en betydelig økning i tiden til aktivt omsorgsarbeid for barn siden 1971. Ulikt hva som er tilfelle blant mødre, ser det ikke ut til å ha vært noen nedgang i tidsbruk til omsorgsarbeid på 1990-tallet blant fedre. Nivået er omtrent det samme i dag som i 1990 (Rønning 2001, Kitterød 2001, SSB 2002).

Fra enkelte hold hevdes det at endringene i familiemønsteret har bidratt til å svekke familiens betydning. Økningen av samlivsbrudd og økt yrkesdeltakelse blant mødre anføres som mulige årsaker til dette. Men dette kan gi et for ensidig bilde. Familiens betydning er kanskje mer endret enn svekket. Flere forskere hevder at foreldrenes og familiens betydning er økende i det moderne samfunnet, og at barna er mer avhengig av foreldrene sine enn før (Frønes og Brusdal 2000).

Men kravet om aktive foreldre kan samtidig skape ulikhet mellom barn som har foreldre som makter å følge opp sine barn på en god måte og de som av ulike årsaker ikke greier dette. Ikke alle foreldre prioriterer barn høyt nok eller har de ressurser som er nødvendig for å sikre en god oppfølging, blant annet i forhold til skole og fritidsaktiviteter. Sosiale forskjeller kan oppstå som følge av ulikheter i foreldrenes evne og vilje til å stimulere og følge opp sine barn.

2.3.3 Samliv og seksualitet

Holdningene til ugift samliv har endret seg radikalt de siste 20 årene. Idealene om de varige, forpliktende forhold synes vanskelig å realisere for mange. Med effektive prevensjonsmidler er seksualiteten ikke lenger så tydelig reservert for ekteskapet og knyttet til reproduksjon.

Ungdom opplever som regel forelskelser, får kjærester og mange prøver ut seksualiteten sin i denne perioden av livet. Ungdom i dag blir møtt med åpenhet når det gjelder seksualitet. Det betyr imidlertid ikke at seksualiteten er uproblematisk. På grunn av åpenhet og liberale holdninger til seksualitet kan mange unge oppleve et press om å være seksuelt aktive lenge før de er modne for dette. Seksualiseringen av barn og unges hverdag, blant annet innen reklame og media, øker kroppsfiksering og sexpress på en aldersgruppe som ennå ikke er moden for de valg og konsekvenser seksuelle relasjoner innebærer. Dette innebærer også risikoen for uønsket graviditet og abort. Samtidig er det viktig å formidle seksualitet som noe positivt. Men det er også noe som er privat. Det må vises respekt for de grenser de unge setter, og kunnskap må ikke formidles løsrevet fra ansvaret.

Skolen har et ansvar for å formidle informasjon om seksualitet som bidrar til etisk refleksjon og ansvar. De verdier som skolen og samfunnet formidler på dette området kan noen ganger komme i konflikt med de verdier og den praksis som eksisterer i det enkelte hjem. Dette gjelder ikke minst i forhold til elever med etnisk minoritetsbakgrunn. Også her ligger det mye å hente i åpenhet og respekt.

Som følge av større åpenhet omkring seksualitet generelt er det også blitt større åpenhet og aksept for at noen er lesbiske eller homofile. Forskningsresultater viser imidlertid at mange ungdommer som oppdager at de blir tiltrukket av sitt eget kjønn opplever identitetsforvirring, indre uro og usikre oppfatninger rundt egen seksualitet. En undersøkelse fra forskningsinstituttet NOVA peker på at psykiske problemer hos lesbisk og homofil ungdom også kan være knyttet til problemer med å akseptere seg selv og stå frem som lesbisk eller homofil (NOVA-rapport 1/99). Mye tyder på at rus, selvmordstanker og selvmordsforsøk er mer vanlig hos homofile og lesbiske enn i befolkningen for øvrig. Denne risiko må tas på alvor. Det må vises respekt for de valg som gjøres. Unge må ikke føle seg presset til å holde sin seksuelle orientering skjult, eller til å «stå fram» mot sin vilje.

2.3.4 Materielt og sosialt oppvekstmiljø

Husholdninger med barn er blant de husholdningstyper som har opplevd den sterkeste inntektsveksten på 1990-tallet. Både par med barn og enslige forsørgere har i denne perioden hatt en sterkere inntektsvekst enn gjennomsnittet. Det er familier med barn under 6 år som har hatt den beste utviklingen i husholdningsinntekt (1986 til 1998). Dette har blant annet sammenheng med at arbeidsinntektene til småbarnsfamiliene økte betydelig i perioden, økt yrkesaktivitet blant småbarnsmødre og økte offentlige overføringer.

Den gjennomsnittlige barnefamilien har også fått noe bedrede boforhold på 1990-tallet. Andelen barn under 16 år som bor trangt er redusert. Men økningen i boligstandard har ikke kommet alle til gode. En opphopning av dårlige boforhold finnes hos 12 prosent av husholdningstypen enslige med barn, hos 10 prosent av par under 35 år med barn, og hos 3 prosent av par over 35 med barn. Problemene med å skaffe seg egen bolig er størst for unge, enslige, personer med etnisk minoritetsbakgrunn, funksjonshemmede og bostedsløse (jf. NOU 2002:2).

Statistisk sentralbyrå har nylig foretatt en analyse av hvor mange barn og unge i Norge som vokser opp i familier med lav og vedvarende lav inntekt (Epland 2001). Analysen viste at det i Norge er mellom 27 000 og 32 000 barn som bor i husholdninger med lav inntekt. Noen av disse barna befinner seg bare kortvarig i lavinntektsgruppen. Dersom barna følges over en 3-års periode, bor mellom 1,7 prosent og 2,4 prosent i husholdninger med lav inntekt, tilsvarende mellom 14 000 og 19 000 barn. Blant barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt er det mange som vokser opp med bare en forsørger. Mange tilhører videre husholdninger der de voksne har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg er barn med innvandrerbakgrunn overrepresentert. Nesten annethvert barn med vedvarende lavinntekt var første- eller annengenerasjons innvandrer.

Lav inntekt i lengre tid kan føre til at familiene det gjelder ikke har råd til goder som er selvsagte for de fleste i samfunnet. Barn i disse familiene kan ofte ikke delta i de samme aktivitetene som andre barn. Det å reise på ferie er ingen selvfølge, og de har ikke råd til utstyr som er vanlig for de fleste barn. Når noen grupper har oppnådd stor velferdsøkning, er mangelen på de samme godene for andre desto mer iøyenfallende. Barn og unge er ekstra vare for ulikheter i fordelingen av velferdsgoder.

Barns levekår og livskvalitet er også knyttet til andre sosiale forhold enn økonomi og materiell standard. Foreldrenes evne til å gi sine barn en god oppvekst er av særlig betydning. Barn som vokser opp i familier der foreldrene har et rusproblem er en utsatt gruppe. Disse barna blir ofte utsatt for så store belastninger i oppveksten at det kan få negative konsekvenser for videre utvikling. Noe av det samme gjelder barn som vokser opp i familier der foreldrene har psykiske problemer. Barn i slike familier har et stort hjelpe- og omsorgsbehov som andre pårørende eller hjelpeapparatet ikke alltid makter å ivareta.

Det har vært en jevn stigning i antall barn med tiltak fra barnevernet i 1990-årene. Ved utgangen av 2 000 mottok i underkant av 25 000 barn barneverntiltak, hvorav ca. 5 000 var under omsorg. Det er flere gutter enn jenter som mottar barnevernstiltak. Videre er det en overrepresentasjon av barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn i barnevernet. Dette gjelder særlig enslige mindreårige asylsøkere (Kalve 2001).

Enkelte barn og unge som vokser opp i hjem med sosiale problemer søker tilhørighet ute blant jevnaldrende. Hjemmet kan være preget av krangling, bråk og voldsbruk. Foreldrene og familien representerer ikke den trygge forankringen som de unge trenger. Mange har også et dårlig forhold til skolen. De dropper ut av skole og opplæring og er ekstra sårbare når det gjelder å starte med rusmiddelmisbruk og kriminalitet. Det å ha andre voksenpersoner som de kan føle seg trygge sammen med når foreldrene svikter, kan være avgjørende for om den unge greier å komme seg ut av problemene.

2.3.5 Helse og livsstil

Norske barn og unge har allment god helse. Noen har imidlertid varige helseproblemer eller funksjonshemminger som påvirker hverdagen deres i forhold til lek og sosial deltakelse. I følge Statistisk sentralbyrås helseundersøkelse i 1995 hadde 9 prosent av barn fra 0-6 år en sykdom, skade eller helseproblem som påvirket hverdagen i høy eller noen grad - flere jenter enn gutter. I aldersgruppen 7-15 år gjaldt dette for 14 prosent, men da flere gutter enn jenter (Rønning 2001).

Spedbarnsdødeligheten er blitt halvert de siste ti årene, til 3,8 per 1000 levendefødte i 2000, den laveste som noen gang er registrert. Dødeligheten generelt for barn og unge har også gått ned fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag. Det er verd å merke seg at dødsfall som følge av ulykker er sterkt redusert. På 1950- og 60-tallet døde hvert år i gjennomsnitt nær 250 barn under 15 år av ulykker. I 1996 var det 41 barn som døde på denne måten (Rønning 2001). Forklaringer på denne positive utviklingen kan være økt kunnskap, økt fokus rundt barnas helse og sikkerhet, endringer i barns lekevaner, at barn oppholder seg på steder med mindre ulykkes- og skaderisiko, at helsevesenet er blitt bedre til å redde liv, og at ulykkesforebyggende arbeid har ført til atferdsendring hos både foreldre og barn.

Samtidig har det kommet nye risikofaktorer. Det har skjedd en økning av en rekke sykdommer blant barn, blant annet i åndedrettsorganer og hud. Allergier utgjør en høy andel av barns sykelighet. Nær 7 prosent av barn i alderen 0-17 år led av allergier i 1975, mens andelen var økt til 20 prosent i 1995. Andelen barn med astma har økt fra 1 prosent til ca. 6 prosent i samme periode. Ulike former for forurensning og dårlig inneklima kan være mulige forklaringer.

Psykososiale problemer er sannsynligvis det helseproblemet som øker mest blant barn og ungdom. Dette dreier seg om spiseforstyrrelser, ensomhet- og isolasjonsproblemer, omsorgssvikt og mishandling, atferdsproblemer, rusmisbruk, mobbing og mistrivsel. Mange rapporterer om psykosomatiske plager som for eksempel hodepine, depresjon, rygg/magesmerter. I Statistisk sentralbyrås helseundersøkelse i 1998 fremkom det at 11 prosent unge i aldersgruppen 16 til 24 år hadde symptomer på psykiske plager. Det er flere kvinner enn menn som oppgir at de har slike plager (Rønning 2001).

Undersøkelser viser at mange unge utvikler en helseskadelig livsstil i løpet av barne- og ungdomsårene gjennom uheldige kostvaner, inaktivitet, risikoatferd og bruk av tobakk og andre rusmidler. Alle tilgjengelige undersøkelser peker i retning av at vi er inne i en periode der en større andel unge enn tidligere oppgir at de har brukt ulike narkotiske stoffer, og at dette gjelder over hele landet. Det er særlig bekymringsfullt at enkelte nye typer narkotika knyttes sammen med populære og mediefokuserte livsstiler. Samtidig viser undersøkelser at det har vært en vesentlig økning i alkoholbruken blant unge de senere år. Terskelen for bruk av rusmidler er blitt lavere og forskjellen mellom by og bygd er blitt mindre.

Funksjonshemmede barn og unge

I Norge blir det født mellom 2000 og 2500 barn hvert år som får en diagnose som innebærer en eller annen form for funksjonshemming. I tillegg utvikler en del barn funksjonshemming og kronisk sykdom etter fødselen. Det føres ingen samlet statistikk over antallet funksjonshemmede i Norge. I Helseundersøkelsen 1985 (SSB) ble det for første gang stilt spørsmål om varige vansker i forhold til vesentlige livsområder. Antallet funksjonshemmede ble da anslått til 41 000 under 16 år. Tar man utgangspunkt i tilstått grunn- og/eller hjelpestønad vil andelen ligge på 2,5 prosent av barnebefolkningen mellom 7 og 15 år. I prosjektet «Barn med varig sykdom og funksjonshemning» ble det benyttet en definisjon med utgangspunkt i funksjonsbegrensninger, og andelen funksjonshemmede ble da anslått til 11 prosent av barnebefolkningen under 15 år (Grue 1998).

Ifølge en nordisk undersøkelse om barns helse og velvære fremgår det at barn med funksjonshemminger og deres familier hadde den samme materielle levestandarden og et tilsvarende sosialt nettverk som andre familier. Men barna deltok noe mindre i fritidsaktiviteter og barnas selvfølelse var lavere. Barna hadde også hyppigere psykosomatiske symptomer (Sandbæk 2002).

Barn og unge med funksjonshemminger møter flere og større barrierer på en rekke livsarenaer enn barn og unge uten funksjonshemming. Følgende områder peker seg ut som problematiske; behovet for helhetlige og samordnede tjenester, overgangen fra barn til voksen, tilgjengelighet og samvær med venner (jf. NOU 2001:22 Fra bruker til borger).

NOU 2001:22 Fra bruker til borger beskriver at det kan føles krenkende å blottstille seg overfor hjelpeapparatet. Når situasjonen er uforandret kan det oppleves unødvendig å måtte fortelle det samme gang på gang i forbindelse med behovsprøvde ytelser. For foreldre kan det være vanskelig å skulle beskrive sitt barn med nedsatt funksjonsevne som en byrde.

Funksjonshemmet ungdom som nå befinner seg på terskelen til voksenlivet har i stor grad hatt sin skolegang integrert i vanlig skole. De har som regel samme forventninger til utdanning og arbeid, men møter langt flere barrierer en annen ungdom. Det handler om fysisk tilgjengelighet, transport, tilrettelegging av studiemateriell osv. Samvær med jevnaldrende i fritiden er en viktig del av dagliglivet til ungdom. Funksjonshemmede ungdommer har generelt sett et lavere aktivitetsnivå i fritiden enn ungdom uten funksjonshemming (Grue 1998).

Det er en utfordring å oppnå bedre fysisk planlegging slik at barn og ungdom med funksjonshemming kan oppnå reell integrering i skole og fritidsaktiviteter. Det er også en utfordring å bygge ut transport- og ledsagerordninger. Det er viktig at foreldrene til funksjonshemmede får den avlastningen og støtten som de trenger slik at de kan være i stand til å være omsorgspersoner for sine barn. Det er også viktig å spørre de funksjonshemmede barna og ungdommene selv og høre på deres råd når det gjelder innsats og arbeid som kan bedre situasjonen deres.

2.4 Verdier og engasjement

2.4.1 Identitet og verdivalg

Mange hevder at dagens ungdom ser på seg selv som selvstendige, uavhengige av andre og unike. Utviklingen har vært tolket i retning av nye former for individualitet og større evne til refleksjon. Mens noen mener at den tilsynelatende uavhengigheten fører til selvopptatthet og likegyldighet overfor fellesskap, peker andre på at dette kan føre til mer bevisste verdivalg og at engasjementet for fellesskapet finner nye uttrykk.

Dagens ungdom synes ikke i samme grad som tidligere å støtte seg til tradisjon og overleverte sannheter. Men dette har også vært sagt om tidligere ungdomsgenerasjoner. Selv om ungdom har større valgmuligheter enn før betyr fortsatt sosial bakgrunn mye for verdivalg, valg av livsvei og livspartner og for valg av utdanning og yrke. Samfunnets krav til kvalifisering og kompetanse, hvilke verdier som løftes frem, virker også inn på den enkelte.

Jevnaldergruppen er viktig for de unges valg. Det er påpekt at de unges jakt på identitet i realiteten foregår innenfor rammene av ungdomsmiljøets egne normer for godtatt utseende, væremåte og interessefelt. Egoisme er sannsynligvis en mindre drivkraft bak verdiendringer hos unge mennesker enn usikkerhet og ønske om tilhørighet. Ved å tilhøre en gruppe eller kategori, ved å kle seg på en bestemt måte, og ved å ha spesielle gjenstander, skapes identitetsfellesskap med andre, og usikkerheten dempes. Blant annet gjennom forbruk forteller unge noe om hvem man er og hva man er opptatt av. Samtidig har familien fremdeles stor innflytelse på barn og unges verdivalg, særlig om en ser på livsløpet ut over ungdomstiden.

2.4.2 Ungdoms verdimønster, livsfase- eller generasjonsbestemt?

Et vanlig syn er at verdier er noe som utvikles og langt på vei festner seg i ungdomsperioden. En undersøkelse som kan gi et bilde av dette er Norsk Monitor. Dette er en serie intervjuundersøkelser gjennomført annet hvert år fra 1985 blant et representativt utvalg av befolkningen fra 15 år og eldre. Med verdier menes i undersøkelsen grunnleggende oppfatninger om hva som er ønskelig, når det gjelder en selv, forholdet til andre mennesker eller samfunnet (Hellevik 2001).

Resultatene fra Norsk Monitor avdekker tre sentrale dimensjoner i den norske befolkningens verdisyn. Den første og viktigste har individer med åpenhet for det nye i tiden, toleranse for mangfold og risikovillighet ute på det ene ytterpunktet, mens individer på det andre ytterpunktet vektlegger trygghet, tradisjonelle dyder og institusjoner. Ut fra dette er dimensjonen kalt moderne versus tradisjonell verdiorientering.

Den neste dimensjonen er materialistisk versus idealistisk verdiorientering. På den materialistiske siden finner vi personer som legger vekt på det ytre, både i betydningen materielle vilkår, og hva omgivelsene mener. Denne typen er opptatt av eiendeler og økonomisk vekst, og setter egne behov foran hensynet til andre. På den idealistiske siden lytter den enkelte mer til sin indre stemme, og vektlegger åndelige verdier og skapende virksomhet. Idealisten er mer opptatt av nærhet, omsorg, helse og miljø.

Den tredje dimensjonen preges av politiske verdier. På det ene ytterpunktet finner vi preferanse for likhet og offentlige løsninger sammen med vekt på miljøhensyn. På det andre ytterpunktet vektlegges private løsninger sammen med økonomisk vekst. Ut fra dette er dimensjonen kalt radikal versus konservativ, selv om det også er innslag av verdier som ikke har noen klar politisk karakter.

Alder er den sosiale egenskapen som skiller mest når det gjelder verdisyn i den norske befolkningen. Alder har sterkest sammenheng med dimensjonen moderne-tradisjonell. Hovedtyngden av yngre ligger langt i moderne retning, mens eldre ligger langt i tradisjonell retning. For dimensjonen materialistisk-idealistisk er det også en tendens til at yngre som gruppe ligger lenger i materialistisk retning enn eldre, men forskjellene her er mindre. Uavhengig av alder er menn mer materialistiske og kvinner mer idealistiske. For radikal-konservativ dimensjonen er aldersforskjellene små. De yngre og de eldre aldersgruppene er i gjennomsnitt mer konservative enn gruppene midt på aldersskalaen. Kvinner er mer radikale enn menn på samtlige alderstrinn.

Ungdom som gruppe har altså en klart mer moderne og en noe mer materialistisk verdiprofil enn eldre. Derimot skiller de unge seg ikke ut når det gjelder plassering på den politiske høyre-venstre-dimensjonen. Ved å se på noen av de enkeltspørsmålene som inngår i verdidimensjonene fremgår det at ungdom skiller seg klart ut når det gjelder å prioritere øyeblikkets behov. De har mindre motforestillinger mot å ta opp lån eller kjøpe på avbetaling. De er mer opptatt av iøynefallende forbruk og ser oftere shopping som en fristende aktivitet. En sterkere materialistisk orientering kommer også frem når det gjelder synet på viktige jobbegenskaper og hva som er en ønsket samfunnsform.

Sunnhet og helse opptar ungdom mindre enn eldre. Selv om ungdom noe oftere enn eldre uttrykker bekymring for miljøsituasjonen og prioriterer miljø fremfor arbeidsplasser, er de mindre offervillige og opptatt av en personlig innsats for miljøet. Overraskende ligger de lavere enn de eldste når det gjelder støtte til miljøvernorganisasjoner. Når det gjelder holdninger til miljø og forbruk synes et kort tidsperspektiv å være et fellestrekk hos mange unge. Det som teller er å ha det morsomt her og nå. Problemer som først melder seg på lengre sikt legges det mindre vekt på.

Ungdom er mindre innstilt på å ta hensyn til andre eller å tilgodese et godt formål hvis de vinner en pengegevinst, men de vil oftere enn eldre øke u-hjelpen. De er også mer tolerante og positivt innstilte til innvandrerkultur. De unge har mer liberale holdninger enn eldre, for eksempel i forhold til homofili, til pornografi og erotiske filmer.

De tydelige aldersforskjellene i verdisyn gjør det viktig å stille spørsmål ved hva som kan forklare forskjellene. Er de et resultat av de mange forandringer som inntreffer gjennom livsløpet, med aldring og skifting av roller i familie og arbeidsliv, dvs. livsfaseeffekter? Eller er de uttrykk for generasjonseffekter, det vil si at endringer i oppvekstvilkår har gitt nye ungdomskull et annet verdisyn enn eldre, et verdisyn som vil prege dem resten av livet? Dersom forskjellene skyldes generasjonseffekter, vil vi få en gradvis endring av samfunnets verdiklima i retning av de unges verdier etter som eldre generasjoner avløses av yngre. Hvis forskjellene derimot skyldes livsfaseeffekter vil samfunnets verdiklima bare i liten grad endres som følge av generasjonsutskiftingen.

Siden Norsk Monitor har data tilbake til 1985, kan undersøkelsen i noen grad gi et bilde av hva som er livsfase- og hva som er generasjonseffekt. Hellevik (2001 og 2002) finner at mønsteret er variert. Når vi følger utviklingen i verdioppslutning innenfor ulike fødselskull over tid, er det tilfeller der de yngre nærmer seg de eldre slik at aldersforskjellene delvis kan være en livsfaseeffekt. Eksempler er risikovillighet og øyeblikksforbruk. I andre tilfeller endrer fødselskullene seg i motsatt retning av det en livsfaseeffekt ville innebære. Både generasjonsutskifting og en tidsånd som påvirker samtlige generasjoner kan da skape betydelige endringer i verdiklimaet i samfunnet. Eksempler på dette er begeistring for ny teknologi og seksuell frigjorthet. Oppsummeringsvis kan en si at det gjennom livsløpet skjer en bevegelse i retning av tradisjonelle verdier, samtidig som en betydelig del av aldersforskjellene nok skyldes generasjonsforskjeller. I dette ligger at vi kan forvente en styrking av moderne verdier i årene fremover, men ikke fullt så sterk som aldersforskjellene i seg selv tilsier.

For den andre dimensjonen, materialistisk versus idealistisk verdiorientering, er endringen over tid for befolkningen som helhet betydelig. Hellevik konkluderer med at utviklingen i retning av økt materialisme ikke kan være en livsfaseeffekt. Noe skyldes generasjonseffekt, men mesteparten av endringen skyldes en generell endring i materialistisk retning i hele befolkningen, en materialistisk tidsånd som kan være skapt av den sterke velstandsveksten i samfunnet. De nyeste resultatene fra Norsk Monitor høsten 2001 tyder imidlertid på at denne tendensen kan være i ferd med å snu.

For dimensjonen radikal versus konservativ er det en bemerkelsesverdig stabilitet gjennom livsløpet, og dessuten forholdsvis små forskjeller mellom yngre og eldre. Personer født mellom 1944 og 1963 ligger klart mer i radikal retning enn både eldre og yngre generasjoner. Det er fristende å kalle mønsteret en sekstiåttereffekt, som avspeiler en radikalisering av den gruppen som var unge fra midten av 1960-tallet og ut 70-tallet. Hellevik peker på at mønstret gir grunnlag for å anta at vi de nærmeste årene vil få en viss tendens i retning av en mer radikal verdiorientering i befolkningen som helhet. De meget konservative eldre generasjonene er på vei ut og de noe mindre konservative unge gjør sin entre.

Unge skiller seg i dag lite fra eldre når det gjelder å regne seg som personlig kristne, andelen ligger rundt 1/5 uansett alder. Derimot synker andelen som sier de tror på Gud fra omtrent 2/3 til 1/3 når vi går fra eldre til yngre. Dette ser i hovedsak ut til å være en livsfaseeffekt, slik at andelen som tror på Gud har ligget forholdsvis stabil rundt en halvdel av befolkningen fra 1985 til i dag.

Unge i dag har et annet syn på nødvendigheten av å respektere lover og regler enn eldre generasjoner. Lavere lovrespekt blant de unge ser i hovedsak ut til å være en generasjonseffekt. Mønsteret varierer imidlertid avhengig av hva slags type regelbrudd det er tale om. Generasjonseffektene er klare når det gjelder holdninger til hasjrøyking, fartsoverskridelser, det å beholde penger en finner og trikkesniking. Når det derimot gjelder aksepten av hjemmebrenning, skattesnyteri og promillekjøring, er aldersforskjellene mindre, og ser helt eller delvis ut til å skyldes livsfaseeffekter (Hellvik 2001).

Sammenlikner vi lovrespekten hos de som tror på Gud og de som ikke gjør det innenfor ulike aldersgrupper, er forskjellene forholdsvis små sammenliknet med aldersforskjellene. Bevegelsen bort fra pliktmoralen er et allment fenomen som gjør seg gjeldende innenfor både religiøse og ikke-religiøse miljøer (Hellevik 2002).

Data fra Norsk Monitor tyder på at ungdoms verdisyn er forskjellig fra eldres. Undersøkelsen tyder videre på at ulikhet i verdipreferanser mellom aldersgrupper ikke bare er forbigående og livsfasebestemt, men vil føre til endringer i verdiklimaet i Norge gjennom generasjonsutskifting. Mange av de trekkene som er beskrevet ovenfor som typiske for ungdommens verdisyn, vil etter som tiden går i økende grad prege hele samfunnets verdiklima. Det kan imidlertid ikke utelukkes at dramatiske hendelser eller utviklingstrekk i samfunnet kan dreie utviklingen inn i nye spor som ikke lar seg forutsi ut fra dagens aldersmønstre.

2.4.3 Politikk og samfunnsspørsmål

Ungdoms manglende deltaking i tradisjonell politisk aktivitet har ført til bekymring for et fremtidig demokratiunderskudd. Tall over valgdeltakelsen viser at ungdom i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere sank valgdeltakelsen ved stortingsvalg fra 72 prosent til 56 prosent i perioden 1981-2001, mens 33 prosent stemte ved siste lokalvalg. Skolevalgundersøkelsene på 1990-tallet dokumenterte en utbredt mistillit til politikere. Samtidig opplever unge mennesker at det er svært vanskelig å påvirke politikere. Bare noen få prosent mener at de fleste politikere er troverdige, eller at det er mulig å påvirke politikken. Likevel finner Hellevik (Norsk Monitor) at skeptiske holdninger til politikeres dyktighet og kjennskap til de sakene de skal avgjøre er mer utbredt blant eldre enn blant yngre.

Manglende oppslutning om politiske valg og mistillit til politikk har en parallell i sviktende rekruttering til politiske ungdomsorganisasjoner. Medlemstallene i politiske ungdomsorganisasjoner har falt fra omtrent 44 000 i 1977 til 23 000 i 1995 (jf. NOU 2001:3). Videre har det vært nedgang i medlemstallet i en del frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Denne stagnasjonen synes å være en del av en trend som spesielt rammer politiske, humanitære og religiøse organisasjoner, altså de tradisjonelle norske folkebevegelsene. Spørsmålet er likevel i hvor stor grad de unges sviktende oppslutning omkring valg, politiske partier og organisasjoner har noe med ungdom å gjøre, eller om dette mer er en del av en alminnelig samfunnsutvikling?

Vi må imidlertid ikke sette likhetstegn mellom samfunnsengasjement og valgdeltakelse eller medlemskap. Ungdom bruker mange alternative uttrykksformer som for eksempel festivaler, demonstrasjoner, aksjoner, Internett-ytringer, e-post og tekstmeldinger rettet mot partier og politiske ledere på ulike nivå.

Data fra Medborgerundersøkelsen 2001 viser at ungdom ikke bare fremstår som mer politisk aktive enn eldre aldersgrupper, de har også et bredere aktivitetsspekter. Det er særlig aksjonsrettet aktivitet som tiltrekker de yngste, mens de deltar mindre i de mer konvensjonelle formene for politisk aktivitet sammenlignet med eldre. Til tross for dette bildet av de aktive unge, oppgir bare en fjerdedel av unge i alderen 14-18 år at de er interessert i politikk. De oppfatter det altså slik at det er en forskjell mellom å delta i aksjoner og å være opptatt av politikk (Liden og Ødegård 2002).

Større politisk engasjement, men mindre tradisjonell politisk interesse blant unge sammenliknet med voksne kan sees i sammenheng med myndighetsalder. Unge under 18 deltar ikke i valg, og er dermed ikke så interessert i de politiske partiene. Det er videre mulig at ungdommens skolehverdag påvirker aksjonsinteressen gjennom Operasjon Dagsverk, TV-aksjoner, prosjekter i samfunnsfagtimene, osv. Ungdom blir trolig mer motivert av handlinger som bidrar til et sosialt fellesskap, noe den aksjonsorienterte deltakelsen gir. En tredje mulig forklaring på ungdoms manglende interesse for politikk er at de legger noe annet i begrepet enn voksne. I en annen undersøkelse oppga 59 prosent av unge i alderen 14-17 år at de ikke er interessert i politikk, mens rundt 10 prosent kunne karakteriseres som politisk aktive. Samtidig var det mange som oppga at de daglig/ukentlig snakket om tema som rasisme, motepress, slankepress og kroppsideal, kriminalitet, utdannings- og jobbmuligheter (Ødegård 2001). Dette tyder på at ungdom legger ulikt og begrenset meningsinnhold i begrepene politikk og samfunnsspørsmål, og at de trolig har et like stort samfunnsengasjement som voksne.

Demokratiet må sikres på mange ulike måter. Skolen er en viktig arena for demokrati- og verdiutvikling, og det er av betydning at det lokale organisasjonsliv har en plass i skolehverdagen. Samtidig må skoleungdom gjøres kjent med den skoleringsverdi og påvirkningsmulighet som ligger i et partipolitisk engasjement. Men skolen kan ikke bære ansvaret alene. Det er en utfordring å videreutvikle arenaer hvor ungdom kan diskutere samfunnsspørsmål og verdier, og der meningsutveksling mellom unge og voksne kan finne sted.

På flere områder har ungdom verdier som er mer tilpasset det samfunnet vi lever i enn den eldre generasjonen. Ungdom er mer positivt innstilt til innvandrere, de reagerer sterkt på urett og de er mer internasjonalt orientert. Det er behov for å stimulere til økt dialog og meningsutveksling mellom generasjonen, også utenom familien, der verdier og normer kan dannes og brynes.

2.5 Kulturelle endringer

2.5.1 Trekk ved det flerkulturelle samfunnet

Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn. I tillegg til samer og nordmenn har det de siste hundreårene også bodd nasjonale minoriteter som kvener, skogsfinner, romanifolket (tatere/de reisende), jøder og rom (sigøynere) i Norge. Befolkningssammensetningen er videre endret de senere år gjennom økt innvandring. Økende migrasjon er en del av den globaliseringen som foregår. De internasjonale migrasjonsprosessene får konsekvenser også for det norske samfunnet og for barn og unges oppvekstmiljø.

Å leve i et flerkulturelt samfunn er en naturlig del av hverdagen for mange barn og unge i Norge i dag. Dette innebærer ikke bare kulturell variasjon gjennom klesdrakt, språk og mattradisjoner, men også ulike referanserammer, verdier og tankesett. Barn og unge som vokser opp i dag er i større grad vant til å forholde seg til denne typen mangfold enn voksengenerasjonen.

Det norske samfunn er inne i en periode der befolkningens etniske sammensetning gjennomgår endringer som vil være permanente. Den innvandringen som har skjedd de siste 30 årene fra Asia og Afrika har allerede gitt oss en befolkning med større kulturelt mangfold enn tidligere. Et samfunn som omfatter folk med mange ulike kulturer må forvente andre utfordringer enn et samfunn med få kulturer.

Et stadig mer flerkulturelt samfunn innebærer nye typer problemstillinger i forholdet mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene. Den norske stat har tidligere betraktet kulturelle minoriteter som et problem. Lenge var det offisiell politikk at samene skulle fornorskes. De nasjonale minoritetene har opplevd brudd på menneskerettighetene. Dagens samfunn bygger på gjensidig toleranse og respekt mellom minoritet og majoritet.

Et flerkulturelt samfunn krever at vi finner gode måter å regulere forholdet mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen, som tar hensyn til begge gruppers interesser. Definisjonen av hva som ansees som norsk må stadig revurderes, og det må finnes gode måter å håndtere forskjeller på både i dagligliv og politikk. Samtidig innebærer møtet mellom ulike tankesett og verdier vanskelige valg for myndighetene i forhold til å sette grenser for hva fellesskapet aksepterer.

Den generelle sekulariseringen i det moderne samfunnet og den bevisste religiøse identiteten som mange innvandrere er preget av, har bidratt til en større pluralitet i samfunnet når det gjelder religiøs og livssynsmessig identitet. Utviklingen i grunnskolens kristendomsundervisning speiler dette. I 1997 ble KRL-faget («Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering») innført. Faget søker å gi barn i grunnskolen et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag. Med virkning fra 1. august 2002 er navnet endret til «Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap».

Samiske barn og ungdommer

Som urbefolkning i Norge har samene krav på et særlig vern. Norske myndigheter er både gjennom folkeretten og gjennom nasjonal rett forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Barn og unge med samisk bakgrunn vil i ulik grad føle tilknytning til det samiske samfunnet. Denne variasjonen bestemmes av mange faktorer. Oppdragelse fra foreldre og slekt står sentralt, samtidig som lokalsamfunnets verdier er av betydning. Søkningen etter identitet skjer i særlig grad i ungdomstiden, gjennom løsrivelse fra foreldre og sterkere jevnalderorientering. Det er i denne fasen vi finner mange samepolitiske engasjerte ungdommer, ungdommer som har vokst opp som norsk, men som i denne fasen søker etter sine røtter (Hovland 1996). Samisk identitet har forskjellig innhold for ulike grupper samisk ungdom.

Fremdeles finnes uvitenhet, negative holdninger og likegyldighet overfor samer. Samiske barn og unge velger forskjellige strategier i møtet med gamle fordommer og uvitenhet. Noen velger å tone ned sin samiske tilhørighet for å slippe ubehageligheter, andre igjen velger å kjempe åpent mot disse. Mange samiske barn og unge i dag er slektsmessig flerkulturelle. Mange verken kan eller ønsker å bli kategorisert som bare same eller bare norsk. De fleste vil si: «Vi er samer, men vi er også norske.»

Kommunene har et spesielt ansvar for å sikre samiske barn og unge en oppvekst hvor de får styrket sin identitet og sin tilhørighet til det samiske samfunnet. Når samisk språk og kultur er lite synlig og tilgjengelig i familieliv, oppvekstinstitusjoner, nærmiljø, kommunale tilbud og media, er det vanskelig å utvikle en samisk identitet og tilhørighet. Påvirkning fra storsamfunnets kultur må møtes gjennom hele oppveksten med innhold fra samisk kultur.

Politikken for samiske barn og ungdom må ha som mål å skape oppvekstmiljøer der samisk og norsk kultur i størst mulig grad har samme status og oppleves som likeverdige. Det er videre viktig at de samiske miljø selv opplever å kunne påvirke og utforme sin egen hverdag.

Barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn

Ved inngangen til 2001 bodde det 297 731 personer med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge (dvs. personer som er fast bosatt i Norge og har to utenlandsfødte foreldre). Dette tilsvarer 6,6 prosent av den totale folkemengden. Antallet barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn i alderen 0-17 år har økt fra ca. 54 000 i 1997 (første- og andregenerasjonsinnvandrere) til ca. 67 000 i 2000. Dette utgjør henholdsvis 5 prosent og 6,4 prosent av alle barn og unge i aldersgruppen. En høy andel, især fra ikke-vestlige land, er lokalisert i Østlandsområdet. Oslo står i en særstilling, og 40 prosent av barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn i alderen 0-17 år er bosatt i Oslo.

Befolkningen med etnisk minoritetsbakgrunn har en svært sammensatt bakgrunn. 70 prosent i alderen 0-17 år har bakgrunn fra Asia, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika eller Tyrkia. 7 prosent har bakgrunn fra Norden, 4 prosent fra Vest-Europa, 18 prosent fra Øst-Europa og 1 prosent fra Nord-Amerika og Oseania (Lie 2002).

Oppvekst- og levekårene for barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn varierer. I følge norsk lov og FNs konvensjon om barnets rettigheter har alle barn rett til en anstendig levestandard, like utviklingsmuligheter og deltakelse i samfunnet. Det er viktig å legge til rette for økt likhet i muligheter. Dette krever innsats fra myndighetene.

De fleste barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn klarer seg bra på skolen og i samfunnet for øvrig. En mindre gruppe befinner seg imidlertid i en situasjon som gir grunn til bekymring. De møter særlige utfordringer i forhold til språk, skolegang og arbeid. De deltar mindre i det organiserte fritidstilbudet og faller i større grad ut av utdanningssystemet enn barn og unge med norsk bakgrunn. Barn og unge som sliter med levekårsproblemer må ikke marginaliseres, men sikres hjelp og støtte. Integrering og deltakelse handler særlig om adgang til utdanning, arbeid og bolig og om bedring av oppvekst- og levekår. I denne sammenheng er tidlig språkopplæring i norsk, samt morsmålsundervisning viktig.

En del unge opplever konflikter i forhold til identitetsutvikling, tilhørighet og trygghet. Enkelte opplever både en generasjonskonflikt og en kulturell konflikt mellom de verdier og normer som foreldrene formidler hjemme og de som gjelder i det norske samfunn for øvrig. Dette har vi blant annet sett når det gjelder problemer som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er overgrep mot barn og unge, i klar strid med norsk lov, internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter.

Men bildet av en problematisk situasjon for unge med etnisk minoritetsbakgrunn bør nyanseres. Et alternativt perspektiv er at ungdommene på grunn av sin flerkulturelle bakgrunn også representerer kreativitet og nytenkning. Intervjustudier av flerkulturelle ungdomsmiljøer i ulike europeiske storbyer tyder på at disse miljøene utvikler nye språkformer, nye stiler og væremåter basert på en blanding og nyskapning som følge av deltakernes ulike etniske bakgrunn (Andersson 2000). For mange kan det likevel være utfordrende å finne en livsstil som kombinerer egen kultur med det norske samfunnets normer og verdier.

Å forbedre mulighetene for barn og unge til å bruke fritiden til sysler i miljøer på tvers av etniske skillelinjer er viktig. Det er også en utfordring å skape holdningsendringer i samfunnet som gir barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn de samme mulighetene som andre til å være aktive deltakere og bruke sine ressurser i lokalmiljø, frivillige organisasjoner, politisk arbeid osv.

Foreldrenes utdanningsnivå og deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv for øvrig har betydning for hvordan barn og unge orienterer seg i forhold til samfunnet. Foreldre som har lav eller ingen utdanning eller som ikke deltar aktivt i arbeids- og samfunnslivet, vil kunne ha dårligere forutsetninger for å hjelpe barna på skolen, forstå de utfordringene som møter dem utenfor hjemmet og være en god rollemodell for barn og unge som skal bygge sin fremtid i Norge. Det kreves offensive tiltak for at foreldrenes språk- og samfunnskunnskap og samfunnsdeltakelse kan økes. Foreldrenes kunnskaper om utfordringene med å oppdra barn i Norge må også bedres. Det må stilles krav til foreldrene om oppfølging av barna i forhold til skole og fritid. Samtidig må det legges til rette for deltakelse, for eksempel på foreldremøter. Vi har sett gode resultater der skolen har gjort et systematisk arbeid for å inkludere og involvere foreldre allerede før skolestart. Det er viktig å tidlig avklare foreldrenes forventninger til skolen og skolens forventning til foreldrene.

Det som har stor betydning for hvorvidt man får et fotfeste i samfunnet er hvordan man klarer seg på skolen. Barn som ikke er født og oppvokst her eller som har vært hjemme uten å praktisere norsk, vil ha begrensede norskkunnskaper når de begynner på skolen. Mange elever med etnisk minoritetsbakgrunn er avhengig av undervisning som er tilpasset deres særlige utgangspunkt for å klare seg bra på skolen. Noen vil trenge både morsmålsundervisning og ekstra norskopplæring. Elever med etnisk minoritetsbakgrunn bruker i gjennomsnitt mer tid på lekser enn de med norsk bakgrunn. Likevel er det mange som ikke lykkes i å fullføre skolen på en tilfredsstillende måte. For å bedre situasjonen må det satses mer på tilpasset undervisning slik at de får bedre skoleprestasjoner.

En evaluering av hvordan Reform 94 har fungert for elever med etnisk minoritetsbakgrunn (Lødding 1998) viser at selv om disse har samme karakterer som elever med norsk bakgrunn har de større problemer med å få lærlingplass. Det viser seg også at unge med etnisk minoritetsbakgrunn har større problemer med å få jobb, selv om de har gjennomført en lengre utdanning. Mange opplever diskriminering og utestengning på grunn av annen hudfarge eller fremmed navn. Når ungdom oppdager at de ikke får lik behandling som andre unge kan dette føre til frustrasjon og manglende tro på likeverdige muligheter. Dette kan bidra til utvikling av negative ungdomsmiljø.

Barn og unge som er asylsøkere og flyktninger

Hvor stor andel av asylsøkerne som er barn og ungdom, har variert mye. De seneste årene har en stor del av beboerne i mottak vært familier med barn. I studier av levekår i mottak understreker forskerne at mangelen på stabilitet og den lange ventetida i mottak er uheldig for barna. Barna lider mest under usikkerheten om fremtiden, de stadige endringene i sammensetningen av beboerne og angst for utsending eller flytting. Barna blir også påvirket av at foreldrene er i en vanskelig situasjon. Den trange økonomiske situasjonen preger også forholdene for barn i mottak og kan sette grenser for hva slags fritidsaktiviteter barna kan delta i.

De senere år har det vært en klar økning av antallet mindreårige asylsøkere som kommer alene til Norge. Mens det i 1997 kom 195 enslige mindreårige asylsøkere, var tallet i 2001 økt til 545. De fleste er gutter i alderen 16-18 år. Denne gruppen barn og ungdom kan i større eller mindre grad ha vært utsatt for påkjenninger som følge av tidligere opplevelser i sammenheng med væpnet konflikt, flukt, tap av familie, sosialt nettverk og hjemland. De aller fleste er imidlertid ressurssterke ungdommer med stort håp for fremtiden. Det er behov for økt innsats på flere områder overfor enslige mindreårige alsylsøkere, samt at aktiv medvirkning og deltakelse er mål som også bør gjelde for arbeid med enslige mindreårige.

En tverrdepartemental arbeidsgruppe har påbegynt et arbeid med å utrede alternative mottaks- og bosettingsmodeller for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Arbeidsgruppen skal også foreslå rutiner som blant annet sikrer godkjenning av og oppfølging av slektsplasseringer. Videre skal arbeidsgruppen foreta en vurdering av alternativer til dagens vergeordning for enslige mindreårige. Dette er nærmere omtalt i handlingsplanen «Tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn» som ble lagt frem av Kommunal- og regionaldepartementet i juni 2002.

2.5.2 Kunnskapssamfunnet

Norge utviklet seg fra å være et bondesamfunn til et industrisamfunn i perioden fra århundreskiftet og frem til etterkrigstidens første tiår. Dette medførte store omveltninger både teknologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Men tiden fra 1970-tallet og frem til i dag har vært en like stor omstillingsperiode. Perioden har fått betegnelsen det postindustrielle samfunnet eller kunnskapssamfunnet, og kjennetegnes først og fremst av globalisering, kommunikasjonsteknologi, kunnskap og utdanning som basis for kompetanse (Frønes og Brusdal 2000).

I industrisamfunnet var utdanning ønskelig, men ikke nødvendig. Det var fullt mulig for unge mennesker å gå ut i jobb som 16-åring, og arbeidet var inngangen til de voksnes verden. I kunnskapssamfunnet er utdanning og kompetanse en forutsetning for å lykkes i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger. Utdanning gir ikke bare et bilde av hva en kan, men også av hva og hvem en er. Fordi utdanningssystemet i prinsippet er åpent for alle, blir det å gjøre det godt i utdanningsløpet like mye måling av personlige egenskaper som kunnskaper. Å lykkes i utdanningssystemet kan betraktes som tegn på selvdisiplin, planleggingsevne og arbeidskapasitet (Frønes og Brusdal 2000). Fordi utdanning er så viktig kan det å mislykkes i skole- og utdanningssammenheng føre til nye sosiale skiller.

Sosial bakgrunn har fortsatt betydning for de unges valg av utdanning og senere yrkeskarriere. Uavhengig av prestasjonsnivå velger elever med far med høy utdanning i noe større grad allmennfag enn hva elever med far med lav utdanning gjør. Sosial bakgrunn ser imidlertid ikke ut til å ha noen betydning for hvorvidt de unge gjennomfører det de har begynt på (Støren, Skjersli og Aamodt 1998). Videre er det fortsatt sosiale skjevheter i rekrutteringen til høyere utdanning, særlig universitetsfag.

Kunnskaps- og kompetansesamfunnet har brakt med seg en økt vekt på individualitet, frihet og personlig stil. Det å realisere seg selv og finne frem til det som jeg vil, det som gir mest mening for meg, fremstår som viktig. Økt vekt på individualitet har skjedd parallelt med at kunnskapssamfunnet har blitt mer og mer dominert av konkurranse og markedsmekanismer.

2.5.3 Mot økt likestilling mellom kjønnene

Barn og ungdom opplever en større grad av fristilling fra fastlagte og definerte kjønnsroller enn tidligere generasjoner. Gutter og jenter har like rettigheter og muligheter på de fleste områder, og vi kan se tendenser til utjevning av kjønnsforskjeller på områder som utdanning, deltakelse i frivillige ungdomsorganisasjoner, idrett og rusmiddelbruk. Gutter og jenter velger imidlertid fortsatt kjønnstradisjonell utdanning. Jenter holder seg til service- og omsorgssektoren, mens guttedominansen de senere år er blitt sterkere innen tekniske fag. Det gjelder både i yrkesfag og på universiteter og høgskoler.

Både barnehage og spesielt barnetrinnet i grunnskolen har en klar overvekt av kvinnelig ansatte. Barn trenger voksenmodeller av begge kjønn, og det er av betydning å sikre en jevnere fordeling av kvinner og menn blant ansatte i barnehage og skole. Den høye kvinneandelen gir videre et uheldig signal til barn og unge om at det å arbeide med barn er det bare kvinner som gjør.

I løpet av 1980-årene passerte jentene guttene på videregående skole, i den forstand at de fikk bedre karakterer enn guttene. I løpet av 1990-tallet kom jentene i flertall ved universiteter og høgskoler, og i 1993 var det for første gang flere jenter enn gutter som tok embetseksamen. Fag som jus, medisin og samfunnsfag, som tidligere var mannsdominerte, blir mer og mer dominert av den unge generasjonen kvinner. På presteutdanningen ved Menighetsfakultetet i Oslo har kvinnene fjernet mannsdominansen. For kvinner har kunnskapssamfunnet medført en endring, og for noen en oppløsning av den klassiske husmorrollen. Det har i stedet blitt en sterkere identifisering med utdanning og yrkeskarriere. Men fortsatt er det få kvinner i toppstillinger innenfor næringslivet. Over 40 prosent av kvinnene jobber dessuten redusert tid.

Til tross for «kjønnsrevolusjonen» når det gjelder utdanning og yrkeskarriere, ser vi at gutter og jenter på mange områder utvikler systematisk ulike handlingsmønstre. Det er for eksempel forskjell på hvordan omverdenen vurderer gutters og jenters forbruk. Fordi mange gutter har mer organiserte aktivitetsorienterte forbruksønsker får de lettere og mer penger til sitt forbruk enn jentene. Forskning viser at gutter får mer penger av foreldrene til eget forbruk enn jenter - de er «lønnsvinnere» også hjemme.

Økt vekt på individualitet, frihet og personlig stil krever at unge mennesker må skape og tydeliggjøre sin egen identitet også som kjønn. Fremstillingen av maskulinitet og femininitet blant unge gutter og jenter er vanligvis sterkt karikert. Dette er godt hjulpet av musikkulturen der artistene ofte spiller på voksenhet og seksualitet. Kravet om det perfekte utseendet er økt både på grunn av individualisering og kommersialisering. For unge jenter er det syltynne kroppsidealet dominerende, noe som for enkelte fører til negative konsekvenser i form av spiseforstyrrelser. Også gutter føler presset, både hva kropp og kjønnsrolleforventninger angår. Begge kjønn opplever også et økt sexpress gjennom den voksenproduserte ungdomskulturen.

I noen ungdomsmiljøer foregår det både verbal og fysisk trakassering. Både jenter og gutter utsettes for kjønnsmobbing og seksuell trakassering. Dette kan oppfattes som en reversering av det som er oppnådd gjennom mange års kamp for likestilling og likeverd. En viktig målsetning vil være å få mer kunnskap om denne formen for trakassering og følge opp utviklingen i ungdomsmiljøene.

Ungdom er opptatt av rettigheter og like muligheter, men ikke i samme grad av likestilling. Likestilling kan oppfattes som gammeldags og ikke helt i tråd med tiden. Jentene ser på seg selv mer som individer enn som kjønn. De klarer seg godt på skolen, de er aktive og de tør å stå frem. De sympatiserer med likestillingen, men ser på de oppnådde godene som en selvfølge. I forsøket på å finne sin identitet synes kropp og stil å ha større betydning for jenter enn for gutter. Det er ikke særlig overraskende at disse unge jentene ikke er å finne i den delen av kvinnebevegelsen som er tilpasset den forrige generasjonens politikkforståelse (Nielsen 2000).

Fortsatt er det et stykke igjen til full likestilling, og tradisjonelle kjønnsroller preger ennå viktige avgjørelser blant de unge. Dette gjelder ikke minst utdannings- og yrkesvalg. Både hjemmet og skolen er viktig som arena for barn og unges identitetsbygging. Barn og unge må bevisstgjøres om kjønnsrollene og det må skapes holdninger som motvirker diskriminering og brudd med likeverdstanken.

2.5.4 Forbruk og kommersialisering

Kommersialiseringen av barn og unges hverdag har økt i løpet av de siste tiårene. Dette gjenspeiler seg i barn og unges roller som forbrukere, men også i deres selvforståelse og identitet. Som nye og kjøpesterke forbrukere har barn og unge blitt målgruppe for kommersiell påvirkning fra produsenter og annonsører, samtidig som bruk av og identifikasjon med ulike produkter gjør at de representerer en potensiell og viktig fremtidig kjøpekraft for merkevareindustrien.

De mest betenkelige konsekvensene av kommersiell påvirkning av barn og unge kan knyttes til deres selvforståelse og identitet, fordi reklamen knytter ideer om suksess og vellykkethet til hvilke varer barn og unge tilegner seg. Forskning har vist at barn og unge i stor grad eksponeres for kommersiell påvirkning, og at de yngste i mindre grad evner å skille mellom for eksempel reklame og øvrig informasjon.

Nyborg-utvalget fremla NOU 2001: 6 Oppvekst med prislapp? i 2001. Her drøftes blant annet hvordan kommersialiseringen i bred forstand kan øke den sosiale ulikheten i samfunnet fordi tradisjonelt gratis fritidsaktiviteter for barn og unge erstattes med kostnadskrevende alternativer: Slalåmbakken erstatter for eksempel skiløypa, mens det kommersielle helsestudioet erstatter skogsturen eller treningen i det lokale idrettslaget.

Det er en stor utfordring å finne frem til tiltak for å redusere det kommersielle presset på barn og unge. På den ene siden bør barn og unge beskyttes mot kommersiell påvirkning. På den andre siden må barn og unge bevisstgjøres om forbrukersamfunnet generelt og reklamens påvirkningskraft spesielt. En slik bevisstgjøring inngår i forbrukerundervisningen i skolen.

Nyborg-utvalget peker også på andre samfunnsaktører som har et spesielt ansvar overfor barn og unge, for eksempel det offentlige, frivillige organisasjoner, skolen og næringslivsaktører. Det offentlige har ansvaret for at prinsippet om en gratis skole gis reelt innhold. Frivillige organisasjoner er viktige møtesteder for aktivitet og samvær barn og unge imellom, og det er av betydning at disse er bevisst sin rolle i forhold til kommersialisering. Alle samfunnsaktører - inkludert næringslivsaktører - bør reflektere over hvilke signaler en gir, og på hvilke måter barn og unge påvirkes kommersielt.

2.5.5 Medier og kommunikasjon

Massemedier står sentralt i barn og unges liv. Dette gjelder både tradisjonelle medier som TV, radio, film og musikk så vel som bruk av nye medier som Internett, mobiltelefon og PC. Mediesamfunnet er globalt, og skaper felles referanser på tvers av geografiske, språklige og kulturelle grenser. Utvikling av teknologien skaper nye muligheter for kommunikasjon og utvikling av kulturell og sosial kompetanse. Men barn og unge stiller med ulike forutsetninger for å kunne ta i bruk og utnytte de mulighetene som moderne kommunikasjonsverktøy gir. Utfordringene knyttet til dette gjelder i hovedsak to hovedområder, tilgang til mediene og kompetanse i forhold til bruk av de ulike kommunikasjonsverktøy.

Fram til 1992 vokste norske barn og unge opp med allmenkringkasteren og kringkastnings-monopolet NRK. Dette gjaldt både i forhold til radio og TV. Tilbudet av nærradiostasjoner og kommersielle TV-kanaler vokste sterkt på 90-tallet og ble snart tilgjengelig for et flertall av befolkningen. Undersøkelser viser at det har vært nedgang i andel av befolkningen som lytter til radio, mens TV-tittingen har holdt seg konstant det siste tiåret. Andelen fjernsynsseere er størst blant barn og blant de eldste. Ungdom mellom 16 og 24 år ser mindre på TV enn både sine foreldre og besteforeldre. Når det gjelder kanalvalg har de kommersielle kanalene TV 2, TV Norge og TV3 en klar overrepresentasjon blant barn og unge.

Avislesing har blitt redusert blant barn og unge de senere år. Det er også disse aldersgruppene som bruker minst tid på avislesingen. Noe av reduksjonen kan skyldes at barn og unge erstatter tradisjonelle aviser med nettaviser.

Internett har fått stor utbredelse, og andel barn og unge med hjemme-PC og tilkobling til Internett har økt betraktelig. Det store flertallet barn og unge har tilgang til PC hjemme. Dekningen av hjemme-PC er høyest i aldersgruppen opp til 15 år (over 90 prosent). Når det gjelder tilgang til Internett har ca. syv av ti i alderen 9-15 år tilgang til Internett hjemme. Både for hjemme-PC og Internett er det en lavere andel unge over 15 år som har tilgang til disse kommunikasjonsmidlene hjemme, enn i aldersgruppen 9-15 år. Gutter er fortsatt hyppigere brukere av Internett enn jenter. Nesten halvparten av alle gutter mellom 9 og 15 år er inne på Internett en gjennomsnittsdag, og det er denne befolkningsgruppen som er de hyppigste brukere av Internett.

Undersøkelser viser at omtrent halvparten av alle i aldersgruppen 9-15 år spiller dataspill en vanlig dag. Nesten 80 prosent i aldersgruppen 9-15 år som bruker hjemme-PC oppgir at de bruker denne til underholdning og spill. Ca. dobbelt så mange gutter som jenter spiller dataspill. Dette mediet er forskjellig fra for eksempel film og fjernsyn fordi de fleste spill forutsetter interaktivitet. Dataspillene varierer fra lek- og lær-spill, brettspill, eventyr- og rollespill til action- og krigsspill.

De siste årene har det vært en sterk økning i bruk av mobiltelefonen. Nesten ni av ti unge i alderen 16-24 år har egen mobiltelefon. I aldersgruppen 9-12 år hadde nesten 30 prosent egen mobiltelefon i 2000, og vi vet at andelen brukere har steget kraftig siden dette. Flere jenter enn gutter i aldersgruppen 9-15 år hadde egen mobiltelefon. Bruk av mobiltelefon og tekstmeldinger er sentralt både i kommunikasjonen mellom jevnaldrende og mellom barn og foreldre.

Mediene er viktige i barn og unges sosialisering og identitetsutvikling. Mediene gir informasjon og tilbyr underholdning. Utbredelsen av nye medier som Internett og mobiltelefon har utvidet mulighetene til å kommunisere med andre, og har også gitt nye muligheter for informasjonsinnhenting og læring.

Samtidig som mediene gir mange positive muligheter, er det også negative trekk som krever oppmerksomhet. De kommersielle fjernsynskanalene påvirker ungdom gjennom reklame, og bidrar til økt kjøpepress. Gjennom film, fjernsyn, Internett og dataspill kan barn og unge eksponeres for voldelige uttrykk. En del forskere mener å kunne spore en sammenheng mellom medievold og samfunnsvold. Dette kan ikke bagatelliseres, selv om andre avviser en slik sammenheng. Internett gir også lettere tilgang til spekulativt materiale som fokuserer pornografi og sex. Det er også et problem at Internett er tatt i bruk som en ny distribusjonskanal for barnepornografi og at pedofile bruker chatte-kanaler på Internett for å komme i kontakt med mindreårige.

Medieutviklingen representerer klare utfordringer til samfunnet. Vi må utforske og ta i bruk de mulighetene som finnes, men samtidig er det en oppgave å skjerme barn og unge mot medieuttrykk som kan fungere nedbrytende. Dette handler både om kunnskap, klokskap, holdninger og samarbeid på tvers av landegrenser. Formidling av kunnskap om hvordan media fungerer vil også kunne være et viktig bidrag til å utvikle kritiske og innsiktsfulle mediebrukere.

2.5.6 Globalisering

«Globaliseringens tidsalder» er den noe upresise betegnelse som ofte brukes for å beskrive dagens virkelighet. Internasjonale beslutningsfora, både innenfor næringsliv og politikk, er viktige element i globaliseringen. Migrasjon, internasjonal handel, raskere transport og kommunikasjon, økt reising, språklig sammensmelting og utvikling av idemessige fellesskap på tvers av landegrensene er kjennetegn ved globaliseringen. Dette er i og for seg ikke noe nytt i forhold til tidligere tider. Internasjonalt samkvem har alltid gitt bidrag til samfunnsutviklingen. Men det som kjennetegner vår tid og kanskje gjør den annerledes er at gjennomslaget til internasjonale massemedia er større enn tidligere. Samtidig har nye kommunikasjonskanaler økt den enkeltes muligheter til å hente inntrykk fra andre land og kulturer. Som en følge av dette er internasjonaliseringen eller globaliseringen med og preger hver enkelt av oss, både når det gjelder verdisyn og handlingsmønstre.

En større andel ungdom enn tidligere skaffer seg internasjonal erfaring og innsikt gjennom utdanning, medier, reiser og personlige kontakter. Kommunikasjon skjer på tvers av landegrensene både som følge av at flere oppholder seg i andre land og fordi ny teknologi muliggjør hyppig kontakt og utvikling av fellesskap selv om man ikke reiser fysisk. Uavhengig av bosted har ungdom i større grad enn før mulighet til å orientere seg i forhold til internasjonale miljø og interessefellesskap. Den internasjonale mote- og underholdningsindustrien har også bidratt til en internasjonalisering og globalisering av ungdomskulturelle uttrykk på tvers av landegrensene.

Enkelte mener at globaliseringsprosessene fører til at kulturforskjeller oppheves, at mennesker blir mer og mer like. Andre peker på globaliseringens ny-kolonialiserende virkninger, og mener at økonomiske forskjeller mellom rike og fattige land vedlikeholdes og forsterkes. Et tredje perspektiv går ut på at globaliseringen skaper helt nye former for kulturell variasjon. Globalisering av kultur skaper ikke globale mennesker, men mennesker som setter sammen et mangfoldig kulturelt stoff på nye måter. De som støtter denne forklaringsmodellen mener man ser kulturblandingen tydeligst hos ungdom og annen generasjons innvandrere (Hylland Eriksen 2000).

I den senere tid har det vokst frem internasjonale politiske bevegelser som stiller seg kritisk til globaliseringen, spesielt på det økonomiske området. Ungdom spiller en aktiv rolle i disse bevegelsene. Selv om det er verdifullt å stille seg kritisk til noen av globaliseringens virkninger, er det ikke formålstjenlig å være generelt negative til globalisering. Det avgjørende spørsmål er hvilke verdier som skal ligge til grunn for internasjonalisering og globalisering. I forhold til internasjonalisering er det viktig å gi mulighet til at ungdom skaffer seg internasjonal og interkulturell kompetanse, og at det utvikles politiske arenaer som gir ungdom mulighet til å ha medinnflytelse også i spørsmål av internasjonal karakter.