4 Barn og ungdoms deltakelse og innflytelse

4.1 Engasjement og medansvar

Offentlige myndigheter har gjennom flere år gitt arbeidet med å sikre barn og ungdoms innflytelse på utviklingen av samfunnet høy prioritet. I Norge har vi både gjennom lovverket og ved ratifisering av FNs konvensjon om barnets rettigheter slått fast prinsippet om barns og ungdoms rett til å si sin mening og til å bli hørt. I FNs konvensjon om barnets rettigheter, artikkel 12, heter det at barn har rett til å gi uttrykk for synspunkter i alle spørsmål som angår dem, og at disse synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Å få innflytelse ivaretar og stimulerer barn og unges evne til engasjement, ansvar og nytenkning. Det er en stor utfordring å sikre at dette følges opp i praksis.

Flere lover inneholder bestemmelser som sikrer barn og ungdom rett til å uttale seg i saker som angår dem. Dette står blant annet i barneloven og i barnevernloven, mens opplæringsloven inneholder bestemmelser om elevdemokratiet på de enkelte skoletrinn. Skolen har et viktig samfunnsansvar for at elevene lærer hva demokratiske prinsipper betyr i praksis. Nettopp derfor er det viktig å styrke elevdemokratiet og elevrådenes arbeid og innflytelse. Skolene bør i større grad åpne opp for samarbeid med andre kommunale etater, for å kunne gi elevene mulighet til å delta i kommuneplanlegging og i utforming av barne- og ungdomspolitikken lokalt. Gjennom arbeidet i skolen er det viktig at det settes av tid slik at elevene får mulighet til å diskutere hvordan nærmiljøet skal se ut, enten dette gjelder utforming av skolegården, trafikksikkerhet på skoleveien, hvor fotballplassen skal ligge eller ønsker om etablering av fritidsklubber eller andre fritidstilbud i kommunen. Selv om mange skoler har gjort mye bra er dette et arbeid som det er viktig å styrke i årene framover. Dette er også i tråd med intensjonene som ligger til grunn for grunnskolereformen, og de prinsipper og arbeidsformer som er nedfelt i læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (se kap. 7).

Også på kultur- og fritidsområdet må barn og ungdom sikres muligheter til å delta i planlegging, utforming og styring av tilbud og aktiviteter. Barn og ungdom kan og bør sikres bedre innflytelse både i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, i kommunale fritidstilbud, fritidsklubber og andre fritidsaktiviteter lokalt. Gjennom den offentlige kulturpolitikken er regjeringen opptatt av å sikre at barn og ungdoms behov og interesser blir tatt på alvor. Dette er først og fremst et ansvar for kommuner og fylker, men også statlige myndigheter støtter opp om arbeid som kan bidra til å fremme barn og ungdoms deltaking i planlegging og gjennomføring av kultur- og fritidsaktiviteter, blant annet gjennom å stille krav til kommunene om medvirkning fra barn og ungdom når det søkes om støtte fra tilskuddsordninger. Barn og ungdom har krav på tilbud med høy kvalitet, og det må gis rom for engasjement og deltakelse på barn og ungdoms egne premisser. Dette er et sentralt prinsipp for den offentlige kulturpolitikken for barn og ungdom (se kap. 8).

Statlige myndigheter har gjennom flere år støttet lokalt arbeid som har som mål å stimulere barn og ungdoms deltakelse i plan- og beslutningsprosesser i kommunene. Selv om det har skjedd mye positivt de senere år, er det fortsatt store variasjoner kommunene imellom i hvilken grad barn og ungdom har fått mulighet til å delta i plan- og beslutningsprosesser, og om det blir tatt hensyn til deres ønsker. Mange kommuner bør i sterkere grad følge opp de bestemmelsene som allerede fins for å sikre at barn og ungdoms behov og interesser blir ivaretatt og hørt. Viktigst her er plan- og bygningsloven og Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planlegging (se kap. 3.4).

Erfaringer viser at der barn og unge har kommet med innspill har de bidratt med verdifulle kunnskaper og opplysninger, slik at innsatsen og tilbudene er blitt bedre. Det betyr også noe for barn og unges selvfølelse når de får erfare at deres synspunkter er verdifulle. Medvirkning er viktig for demokratiopplæring, og har også ført til større politisk engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant ungdom. At ungdom får innflytelse kan og ha betydning for om de ser for seg en framtid lokalt, og ønsker å etablere seg i kommunen.

Men medvirkning fra barn og ungdom har også sine grenser. Voksne har en viktig rolle som veiledere og må sørge for å få til en god medvirkning gjennom oppfølging og avklaring av ansvarsforhold. De må også ta på alvor at de er forbilder i sine verdivalg. Barn og ungdom skal være med på å danne beslutningsgrunnlag. De skal tas på alvor, men de skal ikke ha større ansvar enn de er i stand til å takle.

Barn og ungdom må få økt innflytelse både i skole, fritid, nærmiljø og i offentlige plan- og beslutningsprosesser. Det handler om ressursprioriteringer, om uteområder og skoleveier, om barnehage- og skoletilbud, om kultur og fritid, om helse- og sosialpolitikk - og om å sikre unge utdanning og bolig, utvikling og arbeid. Både offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner har store utfordringer i arbeidet med å tilrettelegge for økt innflytelse fra barn og ungdom. Dette betyr ikke at barn og ungdom skal ta avgjørelser for viktige samfunnsområder helt på egen hånd, men at det skal tas hensyn til deres ideer, tanker og forslag både ved planlegging, politikkutforming og i det daglige arbeidet på ulike arenaer.

4.2 Rammer og muligheter for deltakelse og innflytelse på ulike forvaltningsnivå

4.2.1 Innledning

Å sikre barn og ungdom innflytelse på utforming og gjennomføring av barne- og ungdomspolitikken er viktig på alle forvaltningsnivå. Hvor langt man har kommet i arbeidet, og hvilke rammer og muligheter som fins, varierer imidlertid. Saker og tema som er en del av barn og unges hverdag gir de største påvirkningsmulighetene, og arbeidet i kommuner og fylker har hittil fått størst oppmerksomhet. Regjeringen vil imidlertid fremheve betydningen av at det på alle forvaltningsnivåene legges opp til en styrket innsats for å sikre barn og ungdom gode muligheter til deltakelse og innflytelse. Og da må de unge tas med på et tidlig tidspunkt i prosessen.

Medvirkning fra barn og unge kan skje gjennom ulike former for deltakelse og grader av innflytelse. Et sentralt skille går mellom aktiv og passiv medvirkning, og det kan pekes på fire former eller nivåer for medvirkning:

• barn og ungdom blir brukt som informanter for andre som planlegger og tar beslutninger - passiv medvirkning

• barn og ungdom bidrar med opplysninger og synspunkter i en dialog - medvirkning gjennom dialog

• barn og ungdom inngår som deltakere i en prosess og bidrar med løsninger og forslag - aktiv medvirkning

• barn og ungdom prioriterer ressursbruk og utforming av tiltak - medvirkning gjennom selvbestemmelse på definerte områder

Arbeidet på alle forvaltningsnivåene bør legges opp slik at barn og ungdom sikres muligheter for deltakelse og innflytelse gjennom alle disse fire former for medvirkning.

4.2.2 Deltakelse og innflytelse på statlig nivå

På statlig nivå deltar barn og ungdom i liten grad i politiske prosesser, men har mulighet til å fremme synspunkter gjennom talspersoner og gjennom dialog med politikere og myndigheter. Dialog med representanter for barn og ungdom (på konferanser, drøftingsmøter, idedugnader, høringer, samråd mv.) samt representasjon i offentlige råd og utvalg er de vanligste måter sentrale politikere og myndigheter innhenter synspunkter fra barn og ungdom. Gjennom de politiske ungdomsorganisasjonene fremmer ungdom sine synspunkter direkte til politiske miljø. Videre innhentes synspunkter om hva barn og ungdom mener gjennom barne- og ungdomsundersøkelser og forskning. Også gjennom media, Internett, brev, aksjoner, møter og andre former for direkte kontakt har barn og ungdom muligheter til å komme med innspill til politikkutforming på statlig nivå.

For å sikre en god dialog med representanter for barn og unge har Barne- og familiedepartementet årlige konferanser for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsgrupper. Et viktig siktemål er informasjonsutveksling, og innhenting av synspunkter på aktuelle barne- og ungdomspolitiske spørsmål. Utover disse faste årlige møtene foregår det en jevnlig dialog og regelmessige kontaktmøter på statlig nivå med frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsgrupper, som blant annet blir invitert til å komme med høringsuttalelser i saker som berører barn og unge. Departementene har også i enkelte tilfeller arrangert egne høringer eller møter med barn og unge for å innhente deres synspunkter og få innspill til politikkutforming på områder av betydning for barn og ungdom. For eksempel har Elevorganisasjonen i Norge regelmessige møter med både politisk ledelse og administrasjonen i Utdannings- og forskningsdepartementet.

En form for dialog som ofte benyttes av organisasjoner og grupper er at sentrale politikere blir invitert til høringer o.l. for å svare på spørsmål forberedt av barn og unge. Erfaringer med slike høringer er ulike. Der disse har vært løsningsorientert har de vært nyttige for begge parter.

Et eksempel på et arrangement som fungerte godt er «Sommerleir på Stortinget». I 2000 arrangerte Verdikommisjonens ungdomsgruppe og Ungdommens demokratiforum en ukes «Sommerleir på Stortinget». 100 ungdommer fra hele landet valgte tema og arbeidet fram synspunkter på en rekke områder. Synspunktene ble lagt fram for sentrale politikere fra Storting og regjering med en oppfølgende dialog. Målet med arrangementet var å vise ungdoms verdivalg. Rapporten fra sommerleiren er presentert som et langtidsprogram. Deltakerne på sommerleiren forpliktet seg til å arbeide videre i sine lokalmiljø med styrking av barn og ungdoms innflytelse.

For å få innspill til hva myndighetene kan gjøre for å styrke barn og ungdoms innflytelse i samfunnslivet, opprettet Barne- og familiedepartementet i desember 1998 Ungdommens demokratiforum. Forumet skulle arbeide for å sikre ungdom større deltakelse og innflytelse i samfunnsutviklingen, og gi råd og innspill om dette til politiske myndigheter både på statlig og på lokalt nivå. Forumet ble satt sammen av 16 ungdom i alderen 15 til 26 år, fra hele landet og med lik fordeling på kjønn. Medlemmene hadde bakgrunn fra ulike barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsgrupper og representerte på den måten en bredde av barn og ungdoms interesser.

Forumet ble nedsatt for en foreløpig periode på to år, og i 2000 ble mandatperioden utvidet til å gjelde fram til sommeren 2001. I løpet av perioden leverte forumet sine forslag og innspill fortløpende. Forslagene ble overlevert statsråden i Barne- og familiedepartementet før de ble videresendt til departementene som hadde ansvar for sakene.

Forumet har fremmet forslag på en rekke områder: maktutredning, representasjon av ungdom, valgdeltakelse, ungdoms rettigheter i arbeidslivet, skolespørsmål, informasjon til ungdom, lokaldemokrati og en rekke innspill til lokal og sentral barne- og ungdomspolitikk. Ved avslutning av arbeidet hadde forumet kommet med over 70 forslag og innspill. Alle forslagene har blitt oversendt ansvarlige departement og en del av dem drøftes i ulike kapitler i denne meldingen.

En erfaring er at forumet satte fokus på områder som ikke var forventet, og fremmet forslag som man trolig ikke hadde fått fram via andre kanaler. En annen erfaring er at etablering av et slikt forum på statlig nivå også har hatt betydning for kommunenes engasjement i arbeidet med barn og ungdom innflytelse, blant gjennom etablering av lokale forum. Videre har forumet hatt en viktig signaleffekt. Selv om media var lite opptatt av deres forslag, har oppmerksomheten rundt barn og unges synspunkter økt, både på statlig og på lokalt nivå.

I løpet av mandatperioden kartla Ungdommens demokratiforum departementenes dialog og samarbeid med ungdom, og i hvilken grad ungdom har innflytelse på ansvarsområder som sorterer under aktuelle departement. Kartleggingen viste at departementene har ulik praksis på bruk av ungdomsorganisasjoner og -grupper som dialogpartnere og høringsinstans. Ungdommens demokratiforum foreslo at departementene gjennomgikk sin egen praksis med sikte på å formalisere sin kommunikasjon med unge og ungdomsorganisasjoner. Videre foreslo de at departementene gjennomgikk sin egen praksis for å gjøre det lettere for barn og unge og deres organisasjoner å få møte med politisk ledelse i det enkelte departement. Barne- og familiedepartementet ser på dette som konstruktive forslag, og har oppfordret departementene til å følge dette opp.

Ved avslutningen av arbeidet foreslo Ungdommens demokratiforum at regjeringen videreførte ordningen med et ungdommens demokratiforum som kan gi løpende innspill til hvordan ungdom kan få større innflytelse. De mente at det er langt igjen før barn og ungdom har fått den innflytelsen de bør ha, og at det var behov for et forum som kunne være pådrivere fremover. Regjeringen ser det ikke som aktuelt å opprette et nytt ungdommens demokratiforum nå, men vil følge opp dialogen med ungdomsmiljøet gjennom mer systematisk direkte kontakt med frivillige organisasjoner og ungdomsgrupperinger.

4.2.3 Deltakelse og innflytelse i kommuner og fylker

Medvirkning fra barn og ungdom har hittil fått størst gjennomslag i kommunene, og det er her barn og ungdom har størst mulighet for påvirkning både når det gjelder planlegging og politikkutforming. Samtidig er dette det eneste forvaltningsnivå hvor det er mulig å involvere mange barn og unge. Arbeidet med barn og unges deltakelse og innflytelse i kommunene har utviklet seg mye siden de første forsøkene med medvirkning i forhold til nærmiljøet startet på 1970-tallet. Kommunenes engasjement er særlig blitt styrket i løpet av 1990-tallet, både når vi ser på antallet kommuner som er involvert og metodene og arbeidsformene som benyttes. Men selv om det har skjedd mye positivt de senere årene, er det fortsatt langt igjen før alle kommuner fyller kravene til aktiv medvirkning fra barn og unge, også de som stilles i plan- og bygningsloven og i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen (jf. kap. 3.4.2).

Også på fylkesnivå har det skjedd en økning i engasjementet de senere årene. Medvirkningen har skjedd ved hjelp av ulike metoder og på flere nivå, fra innhenting av synspunkter gjennom spørreskjemaundersøkelser og Internett, til aktiv medvirkning hvor de unge selv fremmer forslag og foretar prioriteringer for eksempel gjennom ungdommens fylkesting, deltakelse på konferanser, framtidsverksteder mv. Selv om stadig flere fylkeskommuner er opptatt av barn og unges medvirkning, er det fortsatt mange som ikke har involvert barn og unge direkte i fylkeskommunal planlegging (jf. kap. 3.4). Videre er det få fylkeskommuner som har utviklet faste ordninger som sikrer barn og unge en systematisk deltakelse og innflytelse på politikkutforming og prioriteringer.

4.3 Barn og unges deltakelse og innflytelse i beslutningsprosesser i kommunene

En viktig forutsetning for et levende lokaldemokrati er at innbyggerne får anledning til å påvirke hvordan kommunen organiserer sin virksomhet, og hvilke prioriteringer som blir gjort. Erfaringer viser at barn og ungdoms deltakelse virker positivt i lokalmiljøene, og at de kommer med viktige bidrag til lokale plan- og beslutningsprosesser. Barn og ungdoms muligheter for deltakelse og innflytelse er også viktig for demokratiopplæring, og for videre engasjement i lokalpolitisk arbeid.

I løpet av det siste tiår er det etablert egne organ for innflytelse for barn og ungdom i rundt 340 kommuner. Disse har benevninger som barnas kommunestyre, ungdommens kommunestyre, barne- og ungdomsråd, kommunale elevråd, kontaktutvalg mellom ungdom og politikere etc. Det er store forskjeller mellom kommunene både når det gjelder mandat, muligheter for deltakelse, myndighetsområder, grad av innflytelse, muligheter for kontakt og samarbeid mellom barn, ungdom og kommunen, og resultater. Noen legger liten vekt på innflytelse og mer på læring i demokrati. Andre er bevisste på at barn og ungdom skal ha reell innflytelse og se resultater av sine innspill. Regjeringen vil understreke betydningen av at arbeidet legges opp ut fra lokale forutsetninger, at det gis rom for ulike metoder og arbeidsformer og at barn og unge få delta ut fra egne forutsetninger og på egne arenaer. Det er videre av betydning å sikre en bred deltakelse av barn og unge i arbeidet. I tillegg til etablering av egne innflytelsesorgan er det også viktig med bedre tilrettelegging for barn og ungdoms deltakelse i allerede eksisterende strukturer i kommunen (se kap. 4.4).

Et overordnet prinsipp for arbeidet med barn og ungdoms deltakelse og innflytelse er å sikre reell innflytelse som gir synlige resultater, både på kort og på lang sikt. Det er viktig at premissene gjøres klare, slik at medvirkning ikke fører til frustrasjoner og manglende tro på at det nytter å engasjere seg. Arbeidet må legges opp slik at det blir mulig å følge opp noen av de ønsker og behov som barn og unge melder fra om. Det er også viktig å sikre en rask tilbakemelding om den videre oppfølgingen.

Et annet viktig prinsipp er å sikre ulike aldersgrupper muligheter for deltakelse og innflytelse. Medvirkning fra barn og unge vil nødvendigvis variere noe ut fra alder, og metodene og rammene for deltakelsen må tilpasses ulike aldersgrupper. Hittil er det få kommuner som har trukket yngre barn med i slikt arbeid, men erfaringer viser at det er mulig å starte opp med dette allerede i barnehagen. I det videre arbeidet er det viktig å være bevisst på hvordan en kan gi flere aldersgrupper muligheter for deltakelse.

Erfaringene tilsier at det er viktig å få til et systematisk arbeid som følges opp og videreutvikles fra år til år. Det er i kommuner der ordfører eller rådmann har engasjert seg aktivt, og hvor det er opparbeidet rutiner for innhenting av synspunkter fra barn og ungdom, at dette er blitt best integrert i kommunens øvrige arbeid. Hvorvidt arbeidet vil bli vellykket, er avhengig av faktorer som: klare retningslinjer/mandat for arbeidet, kontakt og oppbakking fra administrasjon og politikere i kommunen, egne ressurser til disposisjon, reell innflytelse i enkelte saker, klare rutiner på tilbakemeldinger, kontakt med resten av ungdomsmiljøet og informasjon om hva som foregår i kommunen.

En form for systematisk medvirkning som mange kommuner har jobbet etter de senere år baserer seg på at barn og unge hvert år får mulighet til å disponere midler til bedring av lokalmiljøet. Gjennom drøftinger i klassene kommer elevene med konkrete forslag, som prioriteres i elevråd, og fordeles på et årlig rådhusmøte, hvor også politikere og fagfolk møter. Erfaringer viser at barn og ungdom er realistiske og vet at de ikke kan oppnå alt på et år. Regjeringen vil oppfordre alle kommuner til å avsette noe midler som barn og ungdom kan disponere selv, innenfor visse rammer.

Erfaringer viser at kommuner som har innført en fast form for medvirkning fra barn og ungdom ikke direkte kopierer modeller fra andre kommuner. Kommunene innhenter erfaringer fra hverandre, og form og innhold videreutvikles. Det skjer hele tiden en utvikling i hva slags saker barn og unge får medvirke i, og hvor stor innflytelse de får. I noen saker er de høringsinstans eller de rådspørres, i andre får de forslagsrett eller innstillingsrett. I enkelte saker får barn og unge også avgjørende myndighet, noe som spesielt gjelder i kommuner hvor det er avsatt midler som barn og unge selv kan bestemme bruken av.

Ungdommens demokratiforum har kommet med forslag om å at det bør utarbeides en forskrift med utgangspunkt i kommuneloven som tar opp barn og ungdoms medvirkning. De foreslår at det i forskriften skal det stå at kommunene jevnlig skal ta opp i hvilken grad det skal finnes medvirkningsorgan i kommunene og avklaringer av hvilke rettigheter som er knyttet til disse. Regjeringen vurderer forslaget som interessant, men mener at det bør være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvordan det lokale arbeidet skal legges opp.

Utfordringen framover er å få arbeidet med barn og ungdoms deltakelse og innflytelse så godt innarbeidet at dette blir en del av det ordinære arbeidet på alle plan i kommunen. Samtidig er dette et arbeid som må være under kontinuerlig utvikling, ikke minst for å sikre barn og unge innflytelse på hvordan arbeidet skal legges opp. Å ta dialogen med barn og unge på alvor, er en sentral utfordring for videreutvikling av barne- og ungdomspolitikken i kommunene. Dette stiller nye og andre krav både til politikerne og til fagfolk.

4.4 Valgdeltakelse og politisk engasjement

Det har i flere sammenhenger blitt uttrykt bekymring for ungdoms manglende engasjement i politiske partier og deres lave valgdeltakelse. Undersøkelser referert i NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte viser at medlemstallene i politiske ungdomsorganisasjoner har falt fra omtrent 44 000 i 1977 til 23 000 i 1995. Videre er valgdeltakelsen lavere enn blant voksne. Spørsmål som kan stilles er om dette er utrykk for at ungdom er mindre engasjert i politikk enn voksenbefolkningen, og om dette er et økende problem.

Tall over valgdeltakelsen viser at ungdom i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere har det vært en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg, fra 72 prosent i 1981 til 56 prosent i 2001.

Ved lokalvalg er valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere lavere enn ved stortingsvalg. Her stemte 33 prosent i 1999 mot 53 prosent i 1971. Ser vi på kjønnsfordelingen var det blant førstegangsvelgerne omtrent like mange kvinner som menn som benyttet stemmeretten både ved siste stortingsvalg og siste lokalvalg.

Selv om valgdeltakelsen tradisjonelt er mye lavere blant førstegangsvelgere enn andre, viser studier av valgdeltakelsen blant unge ved stortingsvalg i perioden 1981-1997 at den gjennomgående stiger ved påfølgende valg - vel og merke når valgdeltakelsen totalt sett holdt seg stabil (Aardal, 1999). Den lave valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere kan dermed forklares ut fra et livsløpsperspektiv, og det er lite som peker i retning av en generasjonskløft med hensyn til deltakelse i stortingsvalg. Når det gjelder lokalvalg er det ikke gjort tilsvarende studier.

Noe av forklaringen på ungdoms lave valgdeltakelse kan knyttes til at ungdom i større grad enn eldre benytter andre politiske virkemidler og alternative former for politiske ytringer enn den tradisjonelle stemmegivning. Studier viser at det er en klar tendens til at yngre deltar oftere i direkte aksjoner enn eldre. Det er imidlertid ingen tendens til at de som sitter hjemme ved valgene til gjengjeld deltar hyppigere i direkte aksjoner (Aardal 1999). Mye tyder på at ungdom som engasjerer seg gjør dette på et bredt område, samtidig som det fins grupper av unge som ikke engasjerer seg i noen form for politisk aktivitet.

Data fra Medborgerundersøkelsen 2001 viser at ungdom ikke bare fremstår som mer politiske aktive enn eldre aldersgrupper, de har også et bredere aktivitetsspekter. Det er særlig aksjonsrettet aktivitet som tiltrekker de yngste, mens de deltar mindre i de mer konvensjonelle formene for politisk aktivitet sammenlignet med eldre. Til tross for dette bilde av de aktive unge, oppgir bare en fjerdedel av unge i alderen 14-18 år at de er interessert i politikk. De oppfatter det altså slik at det er en forskjell mellom å delta i aksjoner og å være opptatt av politikk (Liden og Ødegård 2002).

Selv om det er grunn til å avdramatisere frykten for ungdoms manglende politiske engasjement, gir den lave ungdomsandelen i mer konvensjonelle former for politisk aktivitet grunn til bekymring. Valgdeltakelsen blant unge er lav, få unge er medlemmer i politiske ungdomsorganisasjoner, antallet unge representanter på Stortinget og i kommunestyre og fylkesting er lavt og ungdom er i liten grad representert i offentlige utvalg, styrer og råd.

For samfunnet er det av betydning at ungdom engasjerer seg i politisk arbeid, blant annet gjennom deltakelse i politiske partier og prosesser. De politiske partiene har klare utfordringer både mht. rekruttering av ungdom, og ved å gi rammer og muligheter for engasjement som gjør at ungdom ser verdien av partipolitisk arbeid. Også myndighetene har utfordringer i arbeidet med å sikre en bredere deltakelse av unge i politikken. Som et ledd i dette er det av betydning at kommuner og fylker jobber aktivt med å styrke barn og ungdoms deltakelse og engasjement i lokal plan- og beslutningsprosesser.

For å gjøre demokratiet mer tilgjengelig for ungdom kan det være en ide at kommunene oppnevner en egen ansvarsperson for ungdomskontakt. Gjennom dette vil ungdom lettere kunne orientere seg i forhold til kommunal politikk. En komplett forståelse av det politiske system må ikke være en forutsetning for å kunne fremme sine synspunkter.

Det er viktig at ungdom er representert i folkevalgte organ eller på annen måte blir hørt av disse slik at ungdommens interesser og behov kan bli ivaretatt. Regjeringen vil oppfordre kommuner og fylkeskommuner til i større grad å åpne opp for at ungdom får anledning til å fremme sine synspunkter gjennom deltakelse i råd og utvalg - og på møter i kommunestyre og fylkesting. Kommunal- og regionaldepartementet har etter en tolkning av kommuneloven kommet til at ungdom kan gis møte- og talerett i kommunestyret/fylkestinget. Møte- og talerett kan ungdomsrepresentanter gis selv om de ikke er valgt inn, dersom kommunestyret/fylkestinget selv ønsker å gi dem slike rettigheter. Departementet legger imidlertid til grunn at ingen andre enn de valgte representantene kan gis formell forslagsrett i folkevalgte organer.

Et forpliktende samarbeid mellom kommunestyret og ungdomsråd eller lignende innflytelsesorgan for barn og unge i kommunen er også av betydning (se kap. 4.3). For å sikre dette kan det tidlig i kommunestyreperioden inviteres til et åpent kommunestyremøte om barne- og ungdomspolitikk. På møtet kan det gjøres opp status for saker som er tatt opp av ungdom og saker som kommunestyret har arbeidet med. Den viktigste hensikten er å se på hvilke saker man kan samarbeide om framover i kommunestyreperioden. Videre er det av betydning at kommunestyret og kommunale råd og utvalg tilrettelegger for at innbyggerne, også barn og ungdom, kan fremme spørsmål og synspunkter. Dette kan for eksempel skje gjennom åpen spørretime i tilknytning til møtene.

Ungdom kan velges som representanter med fulle rettigheter til råd og utvalg selv om de ikke har stått på liste ved kommunestyre- eller fylkestingsvalget. Det er ingen nedre aldersgrense for valgbarhet til andre folkevalgte organer enn kommunestyret/fylkestinget, men ungdom under 15 år bør ikke gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger. I dag er det imidlertid få kommuner og fylkeskommuner som oppnevner ungdom til slike organer. Ungdommens demokratiforum har fremmet forslag om at det settes i gang et prøveprosjekt for kvotering av ungdom inn i kommunale råd og utvalg - og at utvalg som behandler saker som berører barn og ungdom bør ha minst en representant under 25 år. Regjeringen ser det ikke som hensiktsmessig å sette i gang et slik prøveprosjekt i statlig regi. En del kommuner har for eksempel gjennomgående representasjon fra kommunestyre til utvalgene, noe som innebærer at ungdom som skal sitte i utvalg også må være kommunestyrerepresentanter. Regjeringen ønsker ikke å innsnevre kommunenes frihet til å bestemme sin lokale organisering, og mener det må være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvordan de vil sikre at ungdommens interesser og synspunkter ivaretas. Deltakelse i råd og utvalg kan være en vei å gå. Et større innslag av ungdom i råd og utvalg vil gi nye og viktige impulser i kommune- og fylkespolitikken. Økt representasjon er også viktig i forhold til opplæring i politisk arbeid.

Også på statlig nivå er ungdom liten grad representert i styrer, råd og utvalg. I 2000 var rundt 3 prosent av medlemmene i statlige råd og utvalg i alderen 16-29 år, samtidig som aldersgruppen utgjorde 19 prosent av befolkningen. Ungdommens demokratiforum har foreslått at når sentrale offentlige råd og utvalg nedsettes, skal Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) høres om utvalget skal nedsettes med ungdomsrepresentasjon. Regjeringen ser det som viktig å få hevet ungdomsrepresentasjonen, og Arbeids- og administrasjonsdepartementet har oppfordret departementene om å ta hensyn til dette når man utpeker medlemmer til styrer, råd og utvalg. Det må imidlertid være opp til det enkelte departement å kontakte LNU eller benytte andre miljø man kjenner til, når man søker ungdomsrepresentanter.

Ungdommens demokratiforum har drøftet problematikken rundt ungdoms lave valgdeltakelse, og kommet med følgende forslag: nedsatt stemmerettsalder, at kandidatenes fødselsår skal påføres stemmesedlene, offentlig fridag på valgdagen, at studenter kan få adgang til å stemme i studiekommunen, stemmegiving på Internett/telefon, obligatorisk to-dagers valg, stemmegiving på skoler/studiesteder samt informasjon om valg og stemmegiving fra kommunen på Internett. Forslagene er behandlet sammen med øvrige høringsuttalelser i forbindelse med oppfølgingen av Valglovutvalgets innstilling. Forslaget til ny valglov er fremmet i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) Om lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer. Kommunal- og regionaldepartementet legger til grunn at det er politikken selv, og ikke valgordningen, som inspirerer til å delta ved valg. Det er derfor ikke foreslått generelle grep med sikte på å oppnå økt deltakelse.

I proposisjonen er det ikke fremmet forslag om å senke stemmerettsalderen. Det bør være samsvar mellom stemmerettsalder og myndighetsalder. Når det gjelder kandidatenes fødselsår, er det foreslått at dette skal påføres listeforslagene og trykkes på stemmesedlene. Det har ikke vært vurdert å gjøre valgdagen til offentlig fridag, noe som vil kunne medføre at mange vil reise bort med redusert valgdeltakelse som konsekvens. Etter at Folkeregisterforskriften er endret kan studenter velge om de vil være registrert som bosatt i hjemkommunen eller studiekommunen. Etter som manntallet følger folkeregisteret, har det ikke vært behov for å vurdere endringer i regelverket på dette området. Kommunal- og regionaldepartementet omtaler spørsmålet om elektronisk stemmegivning og stemmegivning på Internett, men er av den prinsipielle oppfatning at stemmegivningen bør foregå i det offentlige rom. Bare på den måten kan en sikre seg at velgeren får avgi stemme i hemmelighet og uten utilbørlig påvirkning. Det anses også som den mest effektive måten å sikre seg mot at noen avgir stemme i andres navn.

Videre er det ikke foreslått å innføre todagersvalg som en obligatorisk ordning. Det bør fortsatt være opp til kommunene, som er ansvarlig for valgavviklingen, å ta stilling til behovet og hvilken ressursinnsats som er nødvendig for å gi velgerne et tilstrekkelig godt tilbud. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at forhåndsstemmegivningen igjen skal bli et kommunalt ansvar. Det vil være opp til kommunene å avgjøre hvor det skal mottas forhåndsstemmer, med det uttales at skoler og studiesteder bør være aktuelle steder. Kommunal- og regionaldepartementet er enige i at informasjon om valg og stemmegivning med fordel kan formidles via Internett, og arbeider for å gjøre informasjon tilgjengelig via egne nettsider. Det er ikke aktuelt å pålegge kommunene å tilrettelegge informasjon på denne måten. Imidlertid vil Kommunal- og regionaldepartementet kunne oppfordre kommunene til å benytte hensiktsmessige kanaler når de går ut med informasjon til velgerne.

4.5 Satsingsområder og tiltak fremover

I kapitlet drøftes barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i samfunnet - og rammene og muligheten for dette på ulike forvaltningsnivå. Arbeidet i kommunene gis særskilt omtale. Betydningen av økt deltakelse både i politiske prosesser og beslutninger og på de ulike arenaer der barn og ungdom ferdes fremheves. Både offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner oppfordres til å tilrettelegge for økt innflytelse fra barn og ungdom. Dette betyr ikke at barn og ungdom skal ta avgjørelser for viktige samfunnsområder helt på egen hånd, men at det skal tas hensyn til deres ideer, tanker og forslag både ved planlegging, politikkutforming og i det daglige arbeidet på ulike arenaer.

I det videre arbeidet med å sikre barn og ungdom deltakelse og innflytelse er det viktig at både statlige og kommunale myndigheter følger opp. Barne- og familiedepartementet har et særlig ansvar for å følge opp helheten i det videre arbeidet, og for å ta initiativ som kan styrke det tverrdepartementale samarbeidet. En god oppfølging forutsetter at også fylkene og kommunene følger opp gjennom praktisk arbeid på lokalt nivå.

En viktig utfordring fremover er å stimulere til at antallet kommuner med systematisk medvirkning fra barn og ungdom øker, og at dette blir en viktig og ordinær del av arbeidet i kommunene. Etter hvert som kommunene vinner erfaringer vil det være interessant å se om de mål som er satt nås, og hvilke resultat arbeidet gir på lang sikt, både for de unge som deltar og for kommunene. En sentral problemstilling er hvilken betydning deltakelse i slikt arbeid har for ulike grupper av barn og unge, både i barndommen og i mer voksen alder. Videre vil det være interessant å få belyst hvilken betydning barn og ungdoms deltakelse og innflytelse har for planlegging og politikkutforming i kommunene på sikt.

For å sikre et godt arbeid lokalt er det også av betydning med fortsatt ide- og erfaringsutveksling mellom barn og ungdom fra ulike kommuner. Et viktig siktemål er å styrke og videreutvikle det lokale arbeidet, og sikre barn og ungdom økt innflytelse på hvordan arbeidet skal legges opp i egen kommune.

Tiltak:

• Styrket innsats for å sikre barn og ungdom deltakelse og innflytelse. Det skal tas større hensyn til barn og ungdoms ideer, tanker og forslag både ved planlegging, politikkutforming og i det daglige arbeidet på ulike arenaer - både i kommuner, fylker og på statlig nivå.

• Økt dialog med ungdomsmiljøene. Regjeringen vil styrke dialogen med ungdomsmiljøene gjennom mer systematisk direkte kontakt med frivillige organisasjoner og ungdomsgrupperinger.

• Systematisk medvirkning i kommuner. Regjeringen vil stimulere til at antallet kommuner med systematisk medvirkning fra barn og ungdom øker, og at dette blir en viktig og ordinær del av arbeidet i kommunene.

• Midler som barn og ungdom kan disponerer selv. Regjeringen vil oppfordre alle kommuner til å avsette noe midler som barn og ungdom kan disponere selv til egne aktiviteter og til bedring av lokalmiljøet.

• Støtte til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid. Det vil bli tatt initiativ til forsøksarbeid med barn og ungdoms innflytelse i politiske beslutninger og prosesser i kommunene.

• Informasjon og erfaringsutveksling. Statlige myndigheter vil også støtte opp om det lokale arbeidet gjennom konferanser og informasjons- og veiledningsmateriell. Blant annet vil det bli utgitt et idehefte med eksempler fra lokalt arbeid med barn og ungdoms deltakelse og innflytelse. Videre vil det bli tatt initiativ til systematiske evalueringer for å se på erfaringer fra arbeidet med barn og unges medvirkning i kommuner og fylker.

• Ungdomsnettverk og database. Det vil bli stimulert til ide- og erfaringsutveksling mellom barn og ungdom fra ulike kommuner. Dette vil blant annet bli fulgt opp gjennom bygging av nettverk og gjennom etablering av en oppdatert database over ungdomsråd eller lignende innflytelsesorganer i kommunene.

• Økt ungdomsdeltakelse i offentlige råd og utvalg. Kommuner og fylker oppfordres til i større grad å åpne opp for at ungdom får anledning til å fremme sine synspunkter gjennom deltakelse i råd og utvalg - og på møter i kommunestyre og fylkesting. Videre er det viktig å få hevet ungdomsrepresentasjonen i statlige styrer, råd og utvalg. Departementene oppfordres til å ta hensyn til dette ved oppnevning.

• Bedre kontakt mellom barn, ungdom og politikere. Kommunene oppfordres til å sikre et mer forpliktende samarbeid mellom kommunestyret og ungdomsråd eller lignende innflytelsesorgan for barn og unge. Videre er det av betydning at kommunestyret og kommunale råd og utvalg tilrettelegger for at innbyggerne, også barn og ungdom, kan fremme spørsmål og synspunkter. Dette kan for eksempel skje gjennom åpen spørretime i tilknytning til møtene.

• Ungdomskontakt. For å sikre ungdom bedre innflytelse over den lokale politikken oppfordres kommunene til å ha en egen ansvarsperson for ungdomskontakt.