2 Utfordringene

Kompetansekløften

«Kompetanse er den viktigste enkeltfaktor for den videre utvikling av nærings- og arbeidsliv i Norge, og dermed også for utviklingen av velferdssamfunnet. Oppdatert kompetanse er nødvendig for bedriftens konkurranseevne, og for at den enkelte skal ha den kompetansen arbeidsmarkedet etterspør.»

Sitatet ovenfor er hentet fra LOs og NHOs Handlingsplan for Kompetanse og reflekterer synspunktene i disse to organisasjonene. Men også andre organisasjoner i arbeidslivet, både i privat og offentlig sektor, har erkjent den økende betydningen av kompetanse. Kompetanseutvikling er viktig for det enkelte individ, den enkelte virksomhet og for en positiv utvikling i samfunns- og arbeidslivet generelt.

Slike vurderinger er ikke et særnorsk fenomen. Internasjonalt er kompetanse og kompetanseutvikling høyt oppe på dagsordenen, både i det politiske liv og i arbeidslivet. Det er i ferd med å bli vurdert som selve nøkkelen til en positiv utvikling. «Styrket grunnutdanning», «livslang læring», «investeringer i humankapital», «lærende bedrifter» og «kompetanseplaner» er begreper og utsagn som stadig oftere dukker opp. Og arbeidslivets investeringer i kompetanseutvikling øker. Innsatsen vurderes som riktig og viktig for å møte framtidens utfordringer.

Begrunnelsene er den tiltakende globaliseringen av økonomien, internasjonaliseringen generelt, den teknologiske utviklingen (særlig innenfor informasjonsteknologien) og kravene til økt omstilling av produksjon og organisasjon i arbeidslivet generelt og i den enkelte virksomhet. En virksomhet eller et arbeidsliv i stillstand spås ingen lys framtid. Optimismen er derimot stor for et arbeidsliv med omstillingsevne og kontinuerlig kompetanseutvikling.

Begrepet «kompetansekløften» («the skills gap») uttrykker den hovedutfordringen som ikke bare Norge, men de aller fleste land står overfor når det gjelder kompetanse. På den ene siden akselererer omstillingstakten i samfunns- og arbeidsliv. Yrker forsvinner og oppstår i stadig raskere tempo. En gjennomgang av telefonkatalogens Gule sider med fem års mellomrom vil gi et bilde av dette. Yrker som nærmest ikke eksisterte for et par tiår siden, opptar nå stor plass, mens andre yrker er borte eller minimalisert. Om 10-20 år vil en god del av de yrkene som nå er registrert, være fraværende mens nye er kommet til. På samme måte er produkter, produksjonsmåter, organisasjons- og distribusjonsmønstre, kommunikasjonsteknologi og produksjonsutstyr i stadig endring. Endringstakten øker og stiller stadig større krav til oppdatert og ny kunnskap for å holde tritt med utviklingen.

På den annen side er det en voksende erkjennelse i mange land av at kompetansetilførselen er for liten. Antall unge nyutdannede er ikke tilstrekkelig til å imøtekomme behovene for ny kompetanse i samfunns- og arbeidsliv. Samtidig har det skjedd en aldring av arbeidsstyrken, en utvikling som vil fortsette. I EU-landene regner en med at gjennomsnittsalderen i arbeidsstyrken vil øke med ca ti år (fra 35,4 til 44,3) i perioden fra 1995 til 2030. Til sammenlikning steg gjennomsnittsalderen med mindre enn fem år i perioden 1960-1995. Mens andelen 20-29-åringer i disse landene var uforandret mellom 1960-1995 (27 pst), vil den synke til 23 pst i 2030. Mens 50-59-åringene utgjør 20,8 pst av arbeidsstyrken i disse landene i dag, vil de utgjøre 27,2 pst i 2030. Også Norge står overfor en tilsvarende utvikling.

Den «kompetansekløften» som har oppstått - og som kan bli enda videre slik utviklingstakten i arbeidslivet nå er - kan i hovedsak bare motvirkes på én måte. Kompetanseutviklingstiltak må i sterkere grad rettes inn mot dem som allerede er voksne. De som ikke har fått med seg den nødvendige basisopplæringen for videre utvikling, står i fare for å ende i ledighetskøene i nedgangskonjunkturer. Men også de som har fullført den formelle grunnutdanningen - enten det er grunnskole, videregående opplæring eller høgre utdanning - vil ha behov for stadig oppdatering av kompetansen for å holde tritt. Derfor er det også viktig å utvikle befolkningens ferdigheter i «å lære å lære».

Kompetansekløften vedrører ikke bare arbeidslivet. Endringene omformer hele samfunnet og dermed enkeltmenneskets liv også utenfor jobben. Teknologi- og medieutviklingen, internasjonaliseringen med blant annet større krav til språkkunnskaper og flommen av tilgjengelig informasjon, kan skape nye klasseskiller mellom dem som er med og dem som er utenfor - ikke bare arbeidsmarkedet, men også det demokratiske og sosiale liv. En kompetansereform må også bidra til styrking av det norske språket. Perspektivet må derfor være bredt og innbefatte menneskets totalsituasjon i møte med en krevende framtid.

Ut fra en slik vurdering av utfordringene er det viktig å vektlegge tiltak som bidrar til å forsterke og målrette den betydelige innsatsen som allerede gjøres i arbeidslivet og i et samlet utdanningssystem for å møte kompetanseutfordringene og bidra til en videre utvikling av bl a arbeidsplassen som læringsarena. Den brede og mangfoldige voksenopplæringen som i dag foregår i alle deler av det norske samfunnet, er av avgjørende betydning for at den satsingen som foreslås, skal få de ønskede effekter.

Situasjonen i Norge

Spørsmålet er om Norge er godt nok rustet til å møte de kompetanseutfordringene som ligger foran oss.

Etter en lengre nedgangskonjunktur er Norge inne i en sterk oppgangsperiode. Presset på arbeidsmarkedet er betydelig, og etterspørselen etter faglært arbeidskraft er stor i mange bransjer og sektorer. Ett symptom er at kampen om å få lærlinger i enkelte bransjer nå er vel så stor som vegringen mot å ta imot lærlinger for bare 2-3 år siden. Og bedrifter som i nedgangskonjunkturen ikke drev nok kompetanseutvikling fordi de ikke hadde råd, har nå problemer med å investere i nødvendig oppdatering fordi de ikke har tid. Dette vil i neste omgang kunne føre til vansker med å møte nedgangskonjunkturene når de kommer.

En kompetansereform må derfor være en langsiktig investering - både for det norske samfunnet som helhet, arbeidslivet generelt, den enkelte virksomhet og det enkelte individ. Planleggingen av investeringen må ta utgangspunkt i at konjunkturene går opp og ned og at det er like viktig å være kompetansemessig på høyden i nedgangstider som i oppgangstider. Dagens press på arbeidsmarkedet viser også hvor viktig det er å holde hele den voksne befolkningen kompetansemessig på høyden, slik at arbeidsstyrken kan anvendes på en effektiv måte.

Sammenliknet med de fleste andre land er Norge i en relativt gunstig situasjon når det gjelder utdanning. Utbyggingen av utdanningssystemet over flere tiår har ført til at den formelle kompetansen i befolkningen har økt kraftig. Utdanningsnivået er høyt sett i forhold til mange andre land. Når det gjelder videregående opplæring, ligger Norge blant de OECD-landene som topper statistikken, og høyere enn de andre nordiske landene. Av ungdom som går ut av grunnskolen i dag, er det rundt 97 pst som fortsetter i videregående opplæring. I Norge er det også en høy andel som har fullført høgre utdanning sammenliknet med de andre OECD-landene og de øvrige nordiske landene.

Undersøkelser viser dessuten at det i norsk arbeidsliv, både i privat og offentlig sektor, investeres store summer pr år i kompetanseutvikling for de ansatte. Norge har også et godt utbygd nettverk av frivillige studieorganisasjoner, som gjennom lang tid har bidratt til betydelig kompetanseheving i den voksne befolkningen - også for grupper som ikke er i arbeidslivet. Norge har et desentralisert og godt utbygd offentlig utdanningssystem, som de siste årene i stigende grad har innstilt seg på å bidra til den løpende kompetanseutviklingen i arbeidslivet. En god del private utdanningstilbydere gir også viktige bidrag til den samlede kompetanseutviklingen.

Norge har derfor på mange områder et godt utgangspunkt for den jobben som skal gjøres. Det brede engasjementet for læring som preger det norske samfunnet, er et viktig grunnlag for å kunne utvikle flere og mer varierte læringsmiljøer, bl a i samvirke mellom utdanning og arbeid og et bredt spekter av institusjoner som biblioteker og andre lokale sentra. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og fjernundervisning har en sterk tradisjon i norsk utdanning.

Men det er ikke grunn til å være bare fornøyd. En del voksne mangler fremdeles grunnleggende kunnskaper på grunnskolens område, kunnskaper som er basale for å mestre framtidig arbeidsliv og samfunnsliv. Undersøkelser viser dessuten at så mange som rundt en million voksne kan ha mangelfull eller ingen videregående opplæring. Når en tar i betraktning at stadig flere land vurderer fullført videregående opplæring som noe helst hele befolkningen bør ha som grunnlag for den livslange læringen, er det bekymringsfullt at såpass mange voksne ikke har slik opplæring. Det er imidlertid viktig å være klar over at mange voksne kan ha et høyt kunnskapsnivå og verdifull realkompetanse selv om de ikke har det formelle i orden. Det er heller ikke slik at alle vil ha behov for videregående opplæring for å fungere i et framtidig arbeidsmarked og delta i livslang læring.

Selv om det investeres betydelige summer i løpende kompetanseutvikling i offentlig og privat arbeidsliv - og partenes overenskomster inneholder en god del om dette - er det fremdeles betydelige svakheter som må forbedres. Undersøkelser viser at det er de med minst utdanning som deltar minst i kompetanseutvikling. I en undersøkelse fra 1993 svarte bare 1/3 av norske arbeidstakere at de hadde fått tid til opplæring i løpet av det siste året. Mens de større bedriftene satser til dels betydelige summer på kompetanseutvikling, er bildet atskillig mer nyansert når det gjelder små og mellomstore bedrifter - som utgjør den store hovedtyngden av bedrifter i Norge. Tall fra EU-landene viser samme tendens. Mens bare 13 pst av arbeidstakerne i bedrifter med 10-49 ansatte deltok i kompetanseutviklingstiltak, var det 43 pst i bedrifter med mer enn 1000 ansatte som gjorde det. Det er også en realitet at et stort antall bedrifter i Norge ikke er organisert og dermed ikke er en del av avtaleverket - inklusive avtalene om kompetanseutvikling.

Undersøkelser viser også at en stor andel av bedriftene både i privat og offentlig sektor mangler kompetanseplaner. Omfanget av satsingen synes dessuten å variere en god del mellom næringer/bransjer, noe som er i samsvar med situasjonen i andre land. Mens det innenfor områder som bank, post og telekommunikasjon i EU-landene i 1993 var rundt 50 pst som fikk etterutdanning, var tallet rundt 20 pst innenfor hotell- og restaurantbransjen, 15 pst i bygg og anlegg og bare 8 pst i tekstilindustrien. Det må også tas med at dokumentasjon av realkompetanse for etterutdanning i arbeidslivet er lite systematisert, og mulighetene til å få dokumentert realkompetansen fra arbeids- og samfunnsliv i forhold til det offentlige utdanningssystemet er mangelfulle.

Samhandlingen mellom det offentlige utdanningssystemet og arbeidslivet om relevante opplæringstilbud, særlig arbeidsrelaterte tilbud som kan gjennomføres på arbeidsplassen, er gjennomgående for dårlig. I dagens situasjon finner ikke arbeidslivet at det offentlige utdanningssystemet tilfredsstiller deres behov for kompetanseutvikling. Utdanningsinstitusjonene beskrives ofte som rigide, lite tilpasningsdyktige og lukkede og med for liten innsikt i arbeidslivets kompetansebehov. Det gjenstår også et betydelig arbeid i å utnytte den nye informasjonsteknologien i arbeidslivets kompetanseutvikling. Her ligger et stort potensial som bør aktiviseres ved utnytting av eksisterende nettverk og ved utbygging av nye nettverk mellom utdanningssystemet og arbeidslivet.

Oppsummerende kan det sies at Norge på visse områder er i en kompetansemessig gunstig situasjon sammenliknet med de fleste land. På den annen side er det generelle bildet i Norge ikke særlig ulikt det som finnes andre steder. Felles for de fleste industriland er en tiltakende bekymring for den kompetansekløften som er oppstått, erkjennelsen av at grunnutdanningen i store deler av den voksne befolkningen ikke er god nok, en sterk ambisjon om å styrke og systematisere den livslange læringen og ønsket om et tett samarbeid mellom arbeidslivets parter, det enkelte individ og myndighetene for å møte de akselererende kompetanseutfordringene. En slik satsing vurderes som noe av det viktigste for å skape den nødvendige fleksibiliteten i arbeidsstyrken, hindre langtidsledighet, bidra til en positiv økonomisk utvikling og gi den enkelte større trygghet i jobbsituasjonen og et bedre grunnlag for å delta aktivt i det demokratiske liv. Målsettingen er dessuten at kompetanseutviklingen i størst mulig grad må omfatte alle grupper - også de som frivillig eller ufrivillig er utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Dette er nødvendig for å unngå marginalisering av enkelte grupper og for å kunne møte konjunktursvingningene på en bedre måte. Det er dessuten viktig å se innretningen av arbeidsmarkedstiltakene overfor arbeidsledige i sammenheng med den generelle kompetanseutviklingen i arbeidsmarkedet for øvrig.

Utfordringene for Norge

Enkelte vil mene at den utfordringen Norge sammen med de fleste andre land nå står overfor på kompetanseområdet, kan betegnes som en epokegjørende endring. Mens tenkningen tidligere har båret preg av «én gang utdannet alltid utdannet», går filosofien nå i retning av at «fullført grunnutdanning er bare begynnelsen».

Utviklingen mot stadig mer vekt på den livslange læringen har foregått over lengre tid. Men det som gjør situasjonen annerledes nå, er takten i utviklingen og dynamikken i endringene. Den livslange kompetansebyggingen kan ikke lenger overlates til tilfeldighetene. Utviklingen har nådd et stadium der den livslange læringen må gjennomtenkes, systematiseres og integreres i måten å planlegge og organisere hele landets opplæringsvirksomhet på. Om en slik mobilisering for livslang læring skal lykkes, må den bygge videre på det brede engasjementet for læring som preger det norske samfunnet.

I dette arbeidet vil følgende punkter være sentrale:

1. Arbeidslivet som helhet, den enkelte virksomhet og hele den voksne befolkningen bør motiveres og stimuleres til å delta aktivt i en langsiktig og omfattende kompetansereform. Enhver virksomhet må være en kontinuerlig lærende organisasjon der kompetanseplanlegging og kompetanseutvikling er en del av virkeligheten. «Det må skapes en organisasjonskultur for læring,» som en bedriftsleder uttrykte det. Offentlige myndigheter, arbeidslivets parter, den enkelte virksomhet og hver enkelt voksen må ta ansvar for og bidra til at så skjer. Og det må skapes nødvendige rammebetingelser og incentiver for det kompetanseløftet som forestår. Det vil kunne berike og utvikle den enkelte, styrke samfunnet generelt og bidra til et sunt og levedyktig arbeidsliv i årene framover.

2. Et slikt kompetanseløft i den voksne delen av befolkningen vil stille store krav til opplæringstilbud tilpasset voksnes behov. Dette vil være en utfordring både kvantitativt og kvalitativt. Kvantitativt vil det være behov for flere tilbydere og et stort mangfold av tilbud. Kvalitativt må tilbudene være godt tilpasset både faglig, metodisk og organisatorisk. Det vil være særlig viktig å gi en kvalitativt god opplæring i jobbsituasjonen. Undersøkelser viser at mange arbeidstakere er motivert for opplæring dersom den relateres til arbeidet. Dette må utnyttes. Men selv om arbeidsplassen som læringsarena er viktig, er det bredden av læringsarenaer som må settes i fokus. Det vil være behov for stor variasjon i arenaer og metoder for å møte det store mangfoldet på etterspørselssiden. Og kompetansereformen skal ikke bare omfatte dem som er i jobb, men også voksne utenom arbeidsmarkedet. Dersom kompetansereformen skal kunne gjennomføres på en tilfredsstillende måte, vil det kreve en omfattende omstilling i det offentlige utdanningssystemet. Tradisjonelt er utdanningsinstitusjonene innrettet mot opplæring av barn og unge. Utfordringen for utdanningsinstitusjonene vil bli - i samarbeid med de frivillige studieorganisasjoner og andre aktører - å gi et fleksibelt og tilpasset tilbud for voksne uten at dette reduserer kvaliteten på grunnutdanningen for barn og unge. Nettverksbygging mellom utdanningstilbydere, virksomheter og lokale og regionale myndigheter for å bidra til den løpende kompetansehevingen i arbeidslivet, vil kreve en annen måte å tenke og arbeide på enn det som er vanlig i dag.

3. Kompetansereformen må ha et bredt perspektiv. Det er viktig å trekke med alle grupper voksne, ikke bare dem som er i arbeidslivet eller som tilhører den organiserte delen av arbeidslivet. En stor del av arbeidsstyrken er i deltidsarbeid. Statistikk fra 1997 viser at hele 46 pst av kvinnelige lønnstakere arbeider deltid. Selv om andelen kvinner som deltar i arbeidslivet har økt fra ca 30 til ca 80 pst i løpet av de siste 25 årene, er det fremdeles en stor gruppe som har valgt å være hjemmearbeidende. Deltakelse i kompetanseutviklingstiltak vil kunne være et middel til å integrere disse kvinnene i arbeidslivet på et senere tidspunkt dersom de ønsker dette. En uforholdsmessig stor andel innvandrere har spesielt store problemer med å komme i ordinært arbeid, blant annet på grunn av svak kompetanse. På den annen side har mange innvandrere relevant og høy kompetanse som ikke blir utnyttet godt nok. Ved inngangen til 1997 utgjorde innvandrerbefolkningen i Norge 232 200 personer. Reformen må bidra til at innvandrernes kompetanse utvikles og utnyttes. Reformen må også bidra til at langtidsledige, yrkesskadde og funksjonshemmede kan få den kompetanseutviklingen som er nødvendig for mest mulig aktiv deltakelse. Det offentliges bidrag i kompetansereformen må derfor innrettes slik at potensialet i hele den voksne delen av befolkningen trekkes med. Spesielt viktig vil det være å inkludere de gruppene som har svak utdanning fra før - og som også er de som tradisjonelt deltar minst i kompetansehevingstiltak.

4. Planleggingen av kompetanseutviklingen i arbeidslivet må ta utgangspunkt i den bedriftsstrukturen Norge har. Norsk næringsliv består i stor grad av små og mellomstore bedrifter. Om lag 92 pst av bedriftene har under 20 ansatte, og 81 pst av bedriftene har færre enn fem ansatte. I tillegg kommer de mange selvstendig næringsdrivende/enmannsforetak - f eks bønder, fiskere, reindriftssamer, håndverkere, konsulenter og andre. Kompetansereformen må på den ene siden ta utgangspunkt i at det i mange tilfeller er de små og mellomstore bedriftene og enmannsforetak som bør satse mer på å dekke de langsiktige kompetansebehovene. På den annen side er det også disse virksomhetene som kan ha størst problemer med å få organisert og finansiert kompetansetiltakene på en for dem god måte. Mens det i store bedrifter kan være både en tilfredsstillende infrastruktur og rimelig gode finansieringsmuligheter for den nødvendige kompetanseutviklingen, er dette mer problematisk for de små, som ofte er avhengig av nettverksdannelser og bistand utenfra. De grepene som velges i en norsk kompetansereform, må derfor ta spesiell høyde for behovene i enmannsbedrifter og små og mellomstore bedrifter.

5. Regionalperspektivet vil være sentralt i kompetanseutviklingen. Den økonomiske veksten de senere år har for en stor del kommet i næringer som er lokalisert i sentrale områder, ofte i servicenæringer. Etterspørsel etter arbeidskraft i sentrale strøk trekker lett folk ut av distriktene og svekker grunnlaget for næringsvirksomhet og sysselsetting. I perioden 1987-97 har 238 kommuner hatt nedgang i folketallet. Det er ungdom, og særlig unge kvinner, som flytter. Utdanningsnivået er jevnt over noe lavere i distriktene enn i sentrale områder. Det er en målsetting å utvikle næringslivet i distriktene for å opprettholde og skape arbeidsplasser, stimulere bosetting og hindre fraflytting. Norge har et sterkt desentralisert utdanningssystem, som bør kunne bidra mer aktivt i arbeidslivets kompetanseutvikling i distriktene. Både grunnskoler, videregående skoler og høgre utdanningsinstitusjoner kan, med sin brede faglige og pedagogiske kompetanse, delta mer både i den bedriftsinterne kompetansebyggingen og i å gi mer tilpassede tilbud om grunnutdanning for voksne - både for dem som er i arbeidslivet og for dem som er utenfor. Et tett samvirke mellom statlige, regionale og lokale stimuleringstiltak, det lokale og regionale utdanningssystemet og virksomhetene selv, vil kunne bidra til en positiv utvikling i distrikts-Norge.

6. En kompetansereform for framtiden må bygge på en bred kunnskapsforståelse. Den mer kortsiktige og pragmatiske kunnskapen som er nyttig og relevant der og da, er viktig. Men det er ikke nok. Mennesket har ikke bare én hjernehalvdel, men to. Det er viktig at halvdelene samvirker. Både de intellektuelle, de kreative, de manuelle og de sosiale ferdighetene må være i fokus - i en langsiktig tenking. Den brede kompetanseforståelsen må gi seg uttrykk på tre forskjellige måter:

   • For det første må den grunnleggende basisen for livslang læring være mest mulig i orden. Som tidligere beskrevet i dette kapitlet, er det en uttalt målsetting i mange land at en god grunnutdanning på grunnskolens og videregående opplærings område nærmest er en forutsetning for livslang læring. Det viser seg også at de som mangler denne grunnleggende opplæringen, er de som deltar minst i videre opplæring og som utgjør flertallet i gruppen langtidsledige. Utfordringen vil derfor først og fremst være å stimulere og motivere dem som ikke har denne kompetansen, til å skaffe seg det som er nødvendig for å utvikle seg videre. For tilbudssiden vil utfordringen være å gi dette tilbudet i en slik form at det blir attraktivt å motta. I Norge vil det være en målsetting at voksne som ikke har fullført grunnskole og/eller videregående opplæring og som føler at de trenger det, skal kunne få tilbud om slik opplæring. I et langsiktig perspektiv vil det også være nødvendig å tenke gjennom forholdet mellom grunnutdanningen og etterutdanningen på nytt. Dette er særlig viktig innenfor mange yrkesutdanninger der utviklingen utdaterer de spesialiserte kunnskapene i stadig raskere tempo. Det er ikke lenger slik at «én gang utlært alltid utlært». Derfor bør de spesialiserte kunnskapene og ferdighetene, som utdateres hurtigst, i større grad overlates til etterutdanningen og tas ut av grunnutdanningen. Grunnutdanningen bør være mest mulig bred, bestandig og gi grunnlag for livslang læring og mobilitet innenfor brede bransjeområder. Det er også en del land som begynner å spørre om det ikke kan være klokt å redusere omfanget av grunnutdanningen noe for å konvertere tiden og ressursene inn i en stadig tilbakevendende opplæring.

   • For det andre må selve kunnskapsforståelsen være bred. I stadig flere land settes det spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å skille mellom yrkesutdanning og allmennutdanning og mellom praktisk og teoretisk opplæring. Utviklingen i arbeidslivet synes å kreve at de tradisjonelle yrkesfaglige utdanningene trenger mer allmenn og teoretisk innsikt for å kunne hanskes med kravene i det internasjonaliserte og teknologiske framtidssamfunnet. På den annen side er det en voksende erkjennelse av at tradisjonelle teoretiske og allmenne utdanninger bør knyttes nærmere til praksis og til den virkelige verden for å gi bedre forståelse og større evne til anvendelse. Fra mange hold, også fra næringslivet, kommer det ganske entydige signaler om at faktisk kunnskap ikke er nok. Evnen til å søke og finne kunnskap, det å lære å lære, kreativitet, initiativrikdom, intuisjon, entreprenørskap, evne til problemløsing, digital forståelse og kritisk sans nevnes stadig oftere. Og ikke minst framheves sosiale ferdigheter og samhandlingsevne som mer og mer betydningsfullt. Med den arbeidsorganiseringen som utvikler seg i store deler av arbeidslivet, og med kravene til å se nye muligheter og løsninger i interaksjon med andre, blir den såkalte «sosiale kapitalen» stadig mer verdsatt. Det samme gjelder vektleggingen av holdninger og verdier som pålitelighet, etterrettelighet, punktlighet, ansvarsbevissthet og innsats. Det er derfor viktig at en kompetansereform ikke blir for snevert definert - der det ene anses som «viktig» og det andre som «uvesentlig». Både arbeidslivet som helhet, samfunnet, den enkelte virksomhet og det enkelte individ vil være tjent med at en bred kompetanseforståelse legges til grunn.

   • For det tredje bør en kompetansereform for den voksne delen av befolkningen ta med seg videre den såkalte «folkeopplysningstradisjonen». Den har lagt stor vekt på å utvikle det enkelte menneske til å være samfunnsengasjert, demokratisk og deltakende. Viktigheten av å forene kunnskap og kultur har også vært et bærende element i denne tradisjonen, som har vært båret av en visjon om at mennesket ikke er endimensjonalt, men flerdimensjonalt. Det beveger seg på flere arenaer (privatliv, fritid, arbeid og samfunnsdeltakelse), og den ene arenaen kan ikke og bør ikke avsondres fra den andre. Et menneske som ikke fungerer godt på den ene arenaen, fungerer ofte heller ikke godt på de andre. Derfor må kompetanse og kompetanseutvikling ses i relasjon til hele mennesket, ikke bare til deler av det. Slik sett er også denne typen kunnskap av relevans ikke bare for den enkelte, men i høyeste grad også for samfunnet og for arbeidslivet.

7. De store mulighetene som ligger i informasjonsteknologien og i medieutviklingen, bør utnyttes maksimalt i en kompetansereform. Teknologien gir store muligheter for fleksibilitet og læring uavhengig av tid og sted. Variasjonsmulighetene er mange både metodisk og organisatorisk. Det blir derfor en utfordring å skape gode nettverk - ikke minst mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet - der teknologien er bindeleddet. Selv om teknologien gir gode muligheter for fleksibel læring, er det likevel viktig å ta de menneskelige perspektivene med. De som skal lære, er ikke maskiner, men mennesker av kjøtt og blod. Det må derfor hele tiden være viktig å finne en god balanse mellom bruk av mennesker og maskiner når tilbudene utvikles og settes ut i livet.

Oppsummering

De store og raske endringene som skjer i samfunns- og arbeidsliv, internasjonalt og nasjonalt, stiller store krav til en kontinuerlig og systematisk kompetanseutvikling for å motvirke kunnskapskløften. Fra én side sett er Norge i en gunstig situasjon med et høyt grunnutdanningsnivå, et arbeidsliv som ser behovet for styrket kompetanseutvikling, et utdanningssystem som er innstilt på å bidra aktivt på tilbudssiden og en lang tradisjon for en bred folkelig forankring av voksenopplæring.

Men utfordringen er stor, og Norge trenger å systematisere og styrke kompetanseutviklingen i arbeidslivet og i den voksne befolkningen generelt for å holde tritt med utviklingen. Dette er et langsiktig arbeid der en del grunnleggende rammebetingelser må på plass som basis for en mer konkret handlingsplan. Dette arbeidet må være et nært samarbeid mellom offentlige myndigheter, partene i arbeidslivet og det enkelte individ.