3 Dagens situasjon

Dette kapitlet gir en beskrivelse av dagens situasjon på de hovedområdene som drøftes i kapittel 4. Hensikten er å gi et kortfattet oversiktsbilde og ikke en detaljert og inngående framstilling. Eksempelvis innebærer dette at det verken vil være hensiktsmessig eller mulig å gå inn i kompetanseutviklingen i de enkelte næringer eller for de enkelte yrkesgrupper. Detaljering på et slikt nivå kan lett føre til at skogen blir borte for bare trær.

Det er også vanskelig å skille klart mellom den opplæringen for voksne som foregår i regi av det offentlige utdanningssystemet, og annen kompetanseutvikling i og utenfor arbeidslivet. Virksomheten er overlappende. Likevel er det for oversiktens skyld forsøkt inndelt i to hovedområder. Kompetanseutvikling i arbeidslivet er framstilt i kapittel 3.1, mens den formelle kompetanseutviklingen i regi av bl a grunnskole, videregående opplæring og høgre utdanning i hovedsak er samlet i kapittel 3.2.

Til slutt i kapitlet er det gitt en kort oppsummering.

3.1 Kompetanseutvikling i arbeidslivet

Det er problematisk å gi en oversiktlig og systematisk framstilling av dette området. Feltet er komplisert, og det tallmaterialet som det er mulig å framskaffe, er av varierende kvalitet. Dessuten finnes det ikke data som dekker alle forhold. Dette gjelder særlig for den mer bedriftsinterne opplæringen og omfanget av denne.

Under dette punktet vil det bli lagt særlig vekt på å beskrive omfanget av kompetanseutvikling i dagens arbeidsliv, fordelt på privat, kommunal og statlig sektor.

3.1.1 Kompetanseutvikling i arbeidslivet generelt

Sysselsettingen og bedriftsstrukturen

Siden denne meldingen i stor grad har fokus på kompetanseutvikling i arbeidslivet, gjengis nedenfor noen nøkkeltall for sysselsettingen i Norge fra 1997 (kilde: Arbeidskraftundersøkelsen, 1. kvartal 1998):

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var 63 pst av lønnsmottakerne i 1995 ansatt i små og mellomstore virksomheter. Vel 30 pst var ansatt i virksomheter med færre enn 20 ansatte (små bedrifter), mens vel 30 pst var sysselsatt i virksomheter med 20-99 ansatte (mellomstore bedrifter). Virksomheter med over 100 ansatte sysselsatte 37 pst av lønnsmottakerne.

Kvinner er i dag å finne i de fleste yrker, men hovedtyngden arbeider innenfor omsorgs- og pleieyrker, utdanning og skole, kontor- og serviceyrker. På den annen side utgjør menn mellom 80 og 90 pst av alle sysselsatte i yrker knyttet til teknisk arbeid, bedrifts- og organisasjonsledelse, de fleste typer industri samt bygg og anlegg. 87 pst av dem som utfører enkelt rutinearbeid, er kvinner (NHOs medlemsbedrifter 1995). På landsbasis har kvinner 27 pst av alle ledende stillinger og ca 9 pst av topplederstillingene i det private næringslivet.

Når det gjelder bedriftsstrukturen, fordeler virksomhetene i privat og statlig sektor seg noe forskjellig etter antall sysselsatte pr bedrift. I privat sektor var det i 1997 ca 149 000 bedrifter. Av disse hadde 92 pst færre enn 20 ansatte, 81 pst færre enn 5 ansatte og bare 0,5 pst hadde flere enn 100 ansatte. I statlig sektor (omfatter bare forvaltningen, f eks departementene) er mønsteret noe annerledes. Av 210 statlige virksomheter (dvs etater og institusjoner) er det 43, det vil si 20,5 pst, som har under 20 ansatte, mens 105 virksomheter (halvparten) har mer enn 100 ansatte, ifølge Statens sentrale tjenestemannsregister.

Omfanget av kompetanseutvikling

Når det gjelder omfanget av kompetanseutvikling i arbeidslivet generelt - og verdsettingen av dette i kroner og øre - kan det gis følgende oversikt:

• Det foreligger lite materiale som beskriver omfanget av kompetanseutvikling i arbeidslivet, og materialet som finnes er usikkert.

• I NOU 1996: 23 Konkurranse, kompetanse og miljø antydes det at det årlig benyttes ca 9 000 kroner pr arbeidstaker til kompetanseutvikling. Dette ville i så fall gi et totalt omfang på ca 19 mrd kroner pr år dersom det samlede antall sysselsatte blir lagt til grunn. Andre undersøkelser kan tyde på at dette tallet er noe høyt («Kompetanseutvikling i næringslivet» - Nordhaug mfl 1996). Her blir det anslått at det totale omfanget beløper seg til 11-12 mrd kroner og at Norge med dette kommer dårlig ut blant landene i Vest-Europa når det gjelder investering i kompetanseutvikling i arbeidslivet. Det private næringslivs investeringer hevder seg riktignok godt i denne sammenlikningen, mens offentlig sektors investeringer trekker ned gjennomsnittet. Tallene for offentlig sektor synes imidlertid å avvike fra andre undersøkelser som viser at Norge ligger rundt gjennomsnittet for OECD-landene (OECD 1995).

• Når det gjelder antallet arbeidstakere som deltar i opplæring, viser arbeids- og bedriftsundersøkelsen fra 1993 at ca 1/3 av alle norske arbeidstakere svarer at de har fått tid til opplæring i løpet av det siste året. Lengden på opplæringen varierer, men de fleste har deltatt på kurs av ca 1 ukes varighet. I en utvalgsundersøkelse fra 1996 finner en at 3/4 av alle arbeidstakere har deltatt på ett eller flere kurs i løpet av de siste fem årene (61 pst bedriftsinternt og 45 pst eksternt).

• Deltakelse i kompetanseutvikling avhenger av utdanningsbakgrunn og stillingsnivå. Generelt kan en si at de som har mye utdanning fra før, også får mest opplæring i arbeidslivet. Men også andre faktorer spiller inn, blant annet deltidsjobb, alder, organisasjonstilknytning, virksomhetens størrelse og annet. Senere norske undersøkelser viser imidlertid at det samlet sett ikke synes å være kjønnsforskjeller når det gjelder deltakelse i kompetanseutvikling.

• Sammenhengen mellom utdanning og forskjellige former for verdiskaping har vært tema for mange undersøkelser. Generelt synes det å være vanskelig å trekke bastante konklusjoner med basis i de undersøkelsene som er utført. Følgende konklusjoner kan likevel antydes:

  1. Utdanning er investeringer som i dag gir både privat og samfunnsøkonomisk avkastning og avkastning for virksomhetene.

  2. Det er stor usikkerhet knyttet til tallfesting av slike gevinster.

  3. Dersom gevinsten ved investeringen tilfaller andre enn dem som bærer kostnadene ved utdanningen, kan det føre til for lite kompetanseutvikling sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Samtidig kan store investeringer i utdanning føre til at det blir brukt midler som kunne ha gitt høyere avkastning ved alternativ anvendelse.

  4. Kompetanseutvikling kan øke mobiliteten på arbeidsmarkedet og kan redusere sannsynligheten for ledighet hos utsatte grupper.

• Undersøkelser gjort i OECD-land når det gjelder bedriftenes investeringer, viser at immaterielle investeringer der blant annet opplæring inngår som en del, vokser raskere enn tradisjonelle investeringer. Undersøkelser fra Norge tyder på at omfanget av satsingen til kompetanseutvikling varierer mellom næringer/bransjer, mellom bedrifter i samme næring/bransje og mellom bedriftsstørrelser. For små og mellomstore bedrifter synes det spesielt krevende å fristille ressurser til opplæringsaktiviteter. Når det gjelder framtidig utvikling av kompetansebehov, viser undersøkelser at det forventes en betydelig økning i behovene i mange bedrifter - spesielt de større. Samtidig er det mange bedrifter som ikke ser for seg noen endring i kompetansebehovene. Ledere og ansatte vektlegger ulike typer kompetanse. Men en hovedkonklusjon er et sterkt behov for å utvikle selvstendige, fleksible og omstillingsdyktige medarbeidere med høy læringskapasitet i årene framover.

3.1.2 Kompetanseutvikling i privat sektor

I tillegg til det som er beskrevet i kapittel 3.1.1, kan følgende forhold utdype bildet for privat sektor spesielt:

• Undersøkelser gir motstridende informasjon om i hvor stor grad bedrifter har opplæringsplaner og hvor gode disse eventuelt er. Det generelle bildet er at kompetanseutviklingen ofte skjer i tilknytning til det som er nødvendig for å løse de løpende oppgavene - uten egne opplæringsplaner.

• En NHO-undersøkelse i to fylker av hvor bedriftene fant bistand til å utvikle ny kompetanse, viste at bedriftsintern opplæring, eksterne kurs og kunder/leverandører var de viktigste kildene til ny kompetanse.

• Omfanget både av intern og ekstern kompetanseutvikling øker dersom bedriften har egen personalavdeling og dersom arbeidsgiver og arbeidstaker er organisert. Aktiviteten øker også med bedriftsstørrelse («Kompetanseutvikling i næringslivet» - Nordhaug mfl 1996).

Det statlige virkemiddelapparatet

For å fremme kompetanseutvikling i privat sektor benytter det offentlige flere virkemidler der forskjellige departementer deltar, bl a gjennom programaktiviteten til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

Nærings- og handelsdepartementets virkemiddelapparat består blant annet av veiledningstjenesten (informasjon/rådgiving spesielt overfor små og mellomstore bedrifter), utviklingstilskudd til kompetanseutviklende tiltak i bedrifter og programmer (gjennom Norges forskningsråd (NFR)) som særlig skal bidra til teknologioverføring. Samlet bevilgning til disse formålene ligger på mellom 300-400 mill kroner.

Kommunal- og regionaldepartementet har egne programmer knyttet til kompetanseheving i det regionale næringslivet - «Nasjonale programmer for regional utvikling». Ordningen finansierer i hovedsak programmer rettet mot små og mellomstore bedrifter gjennom NFR og SND (budsjettrammen er på ca 80 mill kroner i 1998). I tillegg ble det i 1997 brukt 59 mill kroner til bedriftsintern opplæring (BIO). Ordningen forvaltes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet bevilger både direkte og indirekte midler til kompetanseutviklende tiltak innenfor sine næringer.

Opplysnings- og utviklingsfondene

Som del av tariffoppgjøret mellom NHO og arbeidstakerorganisasjonene er det avsatt midler til kompetanseutvikling. I 1997 var beløpet på 191 mill kroner. Det er viktig å tilføye at en på bransjenivå også setter av midler utover dette til kompetanseutvikling.

Kompetanseutvikling i mikrobedrifter og blant selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende utgjør en viktig del av norsk næringsliv. Enmannsbedrifter finnes både i primær-, sekundær- og tertiærsektoren. Når det gjelder kompetanseutvikling, er det ulike tradisjoner og store variasjoner mellom og innenfor sektorer og bransjer.

Utøverne i primærnæringene utgjør en dominerende gruppe blant de selvstendig næringsdrivende. I noen av primærnæringene, spesielt i landbruksnæringen, er det en lang tradisjon for kompetanseutvikling. Kompetanseutvikling har vært ledd i en strategi for modernisering av næringene. Både over Landbruksdepartementets og Fiskeridepartementets budsjett er det satt av midler til kompetanseutvikling. Det er bygd opp et omfattende veiledningsapparat for kompetanseutvikling både i privat og offentlig regi. Aktørene er mange og tilbudene omfattende og mangfoldige.

3.1.3 Kompetanseutvikling i statlig sektor

En undersøkelse fra 1993 anslo at det i 1992 ble brukt ca 1,7 mrd kroner til organisert kompetanseutvikling i statlig sektor (ca 5 pst av lønnskostnadene). Tilgjengelig informasjon tyder på at ressursbruken fortsatt ligger på dette nivået eller høyere. I statlig sektor blir det lagt betydelig vekt på intern opplæring. Følgende utviklingstrekk kan nevnes i denne forbindelsen:

• Opplæring gitt av intern opplæringsstab har økt med ca 40 pst de 3-4 siste årene (Nordhaug 1997).

• Interne seminarer/kurs i statlige virksomheter har økt med 58 pst de siste 3-4 årene. 59 pst av virksomhetene oppgir at antallet eksterne seminarer/kurs har hatt uendret omfang.

Det er også interessant å merke seg at investering i kompetanseutvikling er høyere i virksomheter som praktiserer medarbeidersamtaler og som har en tett kobling mellom kompetanseutvikling og strategitenking. Det synes også å være en viktig sammenheng mellom satsing på kompetanseutvikling og den måten personalledelsen utøves på. I statlig sektor synes det ikke å være noen sammenheng mellom omfanget av kompetanseutvikling og virksomhetsstørrelse. Fortsatt er det mange statlige virksomheter (ca 1/3) som mangler opplæringsplaner.

Staten og arbeidstakerorganisasjonene har gjennom tariffavtalene det siste tiåret avsatt midler til å stimulere kompetanseutvikling i statsforvaltningen. I tariffperioden 1996-98 ble det avsatt 33 mill kroner.

3.1.4 Kompetanseutvikling i kommunal sektor

En undersøkelse fra 1997 skisserer følgende bilde når det gjelder opplæring i kommunal sektor:

• 78 pst av alle ansatte deltok i ett eller flere tiltak (7,2 pst av lønnsbudsjettet, ca 6 pst av tidsbruken).

• 40 pst deltok i intern opplæring, 26 pst i ekstern opplæring og 15 pst på kurs i helse, miljø og sikkerhet (HMS).

• Det er mer ekstern opplæring i små kommuner enn i store.

• Det er mer kompetanseutvikling i store kommuner enn i små.

• Ca 9 pst av arbeidstakerne fikk opplæring som kan karakteriseres som en utvidelse av grunnutdanningen. I omfang utgjør dette nesten 50 pst av den samlede tidsbruken i kommunal sektor.

• Deltakelsen er størst i sentraladministrasjonen, deretter følger helse- og sosialsektoren.

En svakhet med denne undersøkelsen i kommunal sektor er at den bare i begrenset grad omfatter undervisningspersonale. I forbindelse med Reform 94 og Reform 97 er det imidlertid utarbeidet egne planer for disse gruppene, og fylkeskommuner/kommuner blir tilført øremerkede statlige midler i tillegg til de midlene kommunene og fylkeskommunene setter av.

Fram til og med 1996 var kommuner og fylkeskommuner og kommunalt ansatte medlemmer i Kommunal opplæring (KO). Etter avviklingen av KO dannet Norsk Kommuneforbund og senere Den norske lægeforening Kommunal Kompetanse (KK), en landsomfattende kompetanseorganisasjon for kommunesektoren. Også andre arbeidstakerorganisasjoner i kommunesektoren har styrket egen satsing på kompetanseutvikling etter nedleggelsen av KO. Kommunenes Sentralforbund (KS) vil våren 1998 behandle sin strategi for kompetanseutvikling i kommunesektoren.

Staten har i de senere årene gjennom ulike utviklingsprogrammer og handlingsplaner initiert og gitt støtte til opplæring og kompetanseutvikling i kommuner og fylkeskommuner. For perioden 1998-2001 kan nevnes «Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell» (budsjettramme 91 mill kroner i 1998), samt «Handlingsplan for sosialtjenestens førstelinje» i samme periode (budsjettramme 15 mill kroner i 1998).

3.2 Grunnutdanningen

I dette kapitlet blir det gitt en kort oversikt over de mest relevante data når det gjelder opplæring av voksne i grunnskole, videregående opplæring og høgre utdanning. Oversikten vil være av generell karakter og i hovedsak gi et kvantitativt bilde av situasjonen for voksne i grunnutdanning. Kapittel 3.4 (Dokumentasjon av realkompetanse), kaputtel 3.5 (Opptaksregler) og kapittel 3.6 (Tilbydere av grunnutdanning og etterutdanning til voksne) vil også inneholde beskrivelser av grunnutdanningen innenfor disse områdene.

Opplæring for voksne på grunnskolens og videregående opplærings nivå er i dag hjemlet i lov om voksenopplæring §§ 4 og 5. Departementet har i Ot prp nr 46 (1997-98) «Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)» fremmet forslag om å hjemle slik voksenopplæring i denne loven. I § 13-5 er det tatt inn bestemmelser om kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for planlegging og utvikling av henholdsvis grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne. Spesialundervisning for voksne er omtalt i § 5-2.

Grunnskole

• Etter voksenopplæringslovens § 5 har kommunene ansvar for organisering av grunnskoleopplæring for voksne. Voksne uten fullført grunnskoleopplæring har pr i dag ikke individuell rett til slik opplæring.

• Voksne som etter sakkyndig vurdering har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område, har en individuell rett til opplæring.

• Skoleåret 1996/97 fikk 1 426 voksne grunnskoleopplæring og 5 287 voksne fikk spesialundervisning i kommunal regi. Året før var tallene henholdvis 2 868 og 6 043. (SSB/KUF)

• Stortinget har vedtatt at innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende, må få tilbud om eksamensrettet grunnskoleopplæring. Ordningen gjelder fra 1. januar 1998 og finansieres gjennom statlige øremerkede tilskudd til kommunene.

• Tilskudd til grunnskoleopplæring for voksne er lagt inn i de statlige rammeoverføringene til kommunene.

• Ifølge SSB er det registrert ca 9 000 personer i yrkesaktiv alder her i landet uten fullført grunnskole. De fleste av disse er over 40 år. I tillegg er det vel 80 000 voksne (20-66 år) som er registrert med uoppgitt utdanning. Av disse er nærmere 50 000 i aldersgruppen 20-39 år. Blant de vel 80 000 med uoppgitt utdanning er det en høy andel innvandrere. Hvor mange i denne gruppen som helt eller delvis mangler fullført grunnskole, finnes det ikke tall for. Det er også en god del som formelt sett har bestått grunnskolen, men med så dårlig utbytte at de kan ha behov for å heve kunnskapsnivået sitt. Hvor mange dette gjelder, er det også vanskelig å anslå.

• Det er store variasjoner med hensyn til behov. Noen har behov for å dokumentere sin realkompetanse, mens andre har behov for grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring.

Opplæring for voksne innvandrere

Dette dreier seg først og fremst om norskopplæring med samfunnskunnskap. Slik opplæring er ikke til erstatning for eller et tilbud på linje med grunnskoleopplæring for voksne. Opplæringen er heller ikke å anse som grunnutdanning etter den definisjonen som brukes i denne meldingen. Det synes likevel naturlig å gi en oversikt over denne opplæringen her.

• Voksne innvandrere har ikke rett til grunnskoleopplæring. Kommunene har ansvar for å gi tilbud om norskopplæring med samfunnskunnskap for voksne innvandrere, inkludert flyktninger og asylsøkere. Dette er heller ingen lovfestet rettighet, men slik opplæring tilbys av de aller fleste kommunene i dag. En arbeidsgruppe nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har utredet spørsmålet om lovfesting av norskopplæringen. Arbeidsgruppens konklusjon er at norskopplæring med samfunnskunnskap lovfestes som en generell ansvarsregel for kommunene. Rapporten er sendt ut på høring med frist 2. juni 1998.

• Tilbudet om norskopplæring med samfunnskunnskap gis til personer som har et annet morsmål enn norsk, dansk, svensk og samisk. Kommunene kan drive opplæringen selv eller overlate den til studieforbund eller andre godkjente utdanningsinstitusjoner. I 1997 gjennomførte skoleverket 92,3 pst av undervisningen, studieforbundene 6,3 pst og folkehøgskolene 1,4 pst.

• Norskopplæring med samfunnskunnskap for voksne finansieres gjennom øremerkede tilskudd til kommunene.

• Fram til 1. januar 1998 har voksne innvandrere, flyktninger og asylsøkere fått tilbud om 500 timer opplæring med muligheter for ytterligere 250 timer ved særlig behov. Reglene er nå endret slik at disse gruppene får tilbud om opplæring inntil de har nådd et visst nivå, men likevel innenfor en fastlagt timeramme. Personer med liten eller ingen skolebakgrunn får maksimalt 3 000 timer, mens personer som har en skolebakgrunn tilnærmet norsk grunnskole, får inntil 850 timer.

• Nivået på opplæringen fastsettes gjennom Språkprøven i norsk for fremmedspråklige voksne. 3 297 kandidater avla språkprøven i 1997. Til sammen deltok 11 252 personer i norskopplæring med samfunnskunnskap i 1997.

• Mange, særlig nyankomne og arbeidsledige innvandrere (herunder kvinner), trenger grunnskoleopplæring som et ledd i kvalifiseringen for å komme i arbeid. I undersøkelser som SINTEF og Utlendingsdirektoratet har gjort, svarer ca halvparten av de forespurte kommunene at de tilbyr grunnskoleopplæring for innvandrere og flyktninger. Organiseringen av tilbudene varierer fra kommune til kommune. I enkelte tilfeller hvor mangelfulle kunnskaper på grunnskolenivå er til hinder for at arbeidsløse innvandrere kommer i arbeid, kan arbeidsmarkedsetaten samarbeide med kommunene om gjennomføring av grunnskoleopplæring.

• Det foreligger en avtale mellom LO og NHO som spesifiserer at arbeidsgiver plikter å gi innvandrere permisjon i arbeidstiden når de ønsker å delta på norskkurs.

Videregående opplæring

• Etter voksenopplæringslovens § 4 har fylkeskommunene ansvar for å organisere og gjennomføre opplæring for voksne på videregående opplærings nivå. I lov om fagopplæring § 20 er det gitt regler om fagbrev for voksne som har lang og allsidig praksis i et fag.

• Fra 1994 har alle unge mellom 16 og 20 år med norsk grunnskole eller tilsvarende lovfestet rett til 3 års videregående opplæring som fører fram til studiekompetanse, fag-/svennebrev, dokumentert delkompetanse eller annen yrkeskompetanse. Om lag 97 pst av ungdomskullene som i dag går ut av grunnskolen, fortsetter i videregående opplæring. Ifølge SSB var 93 pst av alle 16-åringer registrert som elev eller lærling under lov om videregående opplæring i 1997.

• Omfangsforskriften pålegger fylkeskommunene å ha et omfang elever og lærlinger i heltids opplæring tilsvarende minimum 375 pst av et gjennomsnittlig årskull. Dette skal også gi rom for opplæring av voksne. Tallene for skoleåret 1997-98 viser at gjennomsnittstallet er 358 pst og at 18 fylkeskommuner ikke har innfridd omfangskravet.

• Fra skoleåret 1993-94 til 1996-97 har andelen voksne elever i videregående opplæring gått ned fra 21 til 12,7 pst. Antallet voksne søkere er blitt halvert i samme periode. Dette kan bl a ha sammenheng med situasjonen på arbeidsmarkedet, at andelen voksne uten videregående opplæring er synkende, at tilbudene ikke er godt nok tilpasset voksne og et økt antall voksne som tar fagprøve under § 20-ordningen. Antallet voksne søkere som ikke får plass i videregående opplæring, har også sunket betydelig de siste tre årene. Ved opptak til skoleåret 1997-98 var det om lag 2 000 søkere over 20 år som ikke fikk plass. Av disse var en stor andel kvinner, og mange søkte helse- og sosialfag.

• Skoleåret 1996-97 var det i alt 21 827 heltidselever over 19 år i ordinære klasser og 9 788 deltidselever over 19 år i videregående opplæring. I tillegg er det mange deltakere i studieforbundenes og fjernundervisningsinstitusjonenes kurs med tilbud om offentlig eksamen på videregående nivå. Studieforbundene hadde 22 359 deltakere (ikke omregnet til helårselever), og fjernundervisningsinstitusjonene hadde 1 630 deltakere (omregnet til helårselever) i 1996-97.

• Det er vanskelig å få fram nøyaktige tall over hvor mange voksne som ikke har videregående opplæring. Ifølge SSB er det 1,1 mill voksne i aldersgruppen 20-66 år som mangler en «fullverdig» videregående opplæring, dvs studiekompetanse eller fag-/svennebrev. En undersøkelse som Norsk Gallup har gjort for Buer-utvalget (NOU 1997: 25), indikerte at gruppen omfatter ca 400 000. Gallupundersøkelsen viste at 2/3 av de spurte som mangler «fullverdig» videregående opplæring, kunne tenke seg dette. Dette tilsvarer ca 265 000, men tallet er usikkert. Blant dem som ønsker seg videregående opplæring, er det flest unge, færre eldre og ingen kjønnsforskjeller. 25 pst kan tenke seg allmennfag og 50 pst yrkesfag, resten vet ikke. Det er vanskelig å si hva som er årsakene til de forskjellige tallene fra SSB og Norsk Gallup. Den mest sannsynlige årsaken er trolig en uklarhet når det gjelder forståelsen av «fullført videregående opplæring».

• Opplæring av voksne på videregående nivå følger læreplanene i Reform 94, men det er åpnet for at voksne kan gå gjennom opplæringen på 2/3 av timetallet i det enkelte fag uten å miste muligheten for elevstatus.

• Voksne kan også gå opp som privatister i stort sett alle fag. Kurs for privatister gis både av offentlige og private tilbydere. Private tilbydere omfatter bl a studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og private skoler.

• Voksne som har lang og relevant praksis i et fag, kan ta fagprøve/svenneprøve etter § 20 i lov om fagopplæring. § 20-kandidatene utgjør over halvparten av alle dem som tar fag- og svenneprøver. Antallet er mer enn fordoblet de tre siste årene og omfattet i 1997 16 817 personer.

• Tilskudd til videregående opplæring er lagt inn i de statlige rammeoverføringene til fylkeskommunene. Dette inkluderer også midler til opplæring for voksne. Fylkeskommunene må planlegge med en betydelig større kapasitet enn 375 pst fordi det ikke er mulig å fylle klassene helt opp. Dette ble det gitt rom for i rammeoverføringene til fylkeskommunene ved innføringen av Reform 94.

• Studieforbundene arrangerer kurs på videregående opplærings nivå enten på oppdrag fra fylkeskommunene (fullfinansiert), eller som vanlig studiering med betydelige egenandeler fra deltakerne.

Høgre utdanning

• De høgre utdanningsinstitusjonene - universitetene, de vitenskapelige høgskolene og høgskolene - hadde i 1996-97 til sammen om lag 173 000 studenter, hvorav 56 pst kvinner. I tillegg var det nesten 9 000 norske studenter i utlandet. Det var i 1996 33 198 deltakere (ikke nødvendigvis det samme som personer) på kurs i studieforbundenes studieringer på høgre nivå. Om lag 23 000 av disse var kvinner. Omregnet til helårsstudenter var det 1 760 personer som fullførte fjernundervisningsstudier på universitets- og høgskolenivå arrangert av en godkjent frittstående fjernundervisningsinstitusjon.

• I løpet av årene 1980-95 ble kapasiteten ved de høgre utdanningsinstitusjonene kraftig utbygd, og studentmassen økte fra ca. 74 000 til ca. 170 000. De siste årene har veksten flatet ut, og i 1997 var antall søkere redusert med 7 pst i forhold til året før. Dette forklares både med at ungdomskullene er blitt mindre, at flere velger yrkesfaglige studieretninger i videregående opplæring, og at forholdene på arbeidsmarkedet er blitt bedre. Antallet som fullførte høgre utdanning av mer enn fire års varighet, økte med vel 90 pst fra 1986 til 1995.

• I 1997 var vel 25 pst av søkerne til ordinære studier i høgre utdanning 25 år eller eldre. Denne andelen har vært stabil de siste seks årene. Dette skulle tyde på at mange av studentene har vært yrkesaktive før de begynner på høgre utdanning. I tillegg har institusjonene et omfattende utdanningsopplegg som inngår i det formelle systemet, men som er spesielt tilrettelagt for personer som har høgre utdanning fra før. Dokumentasjon av antallet som deltar i slik utdanning, er mangelfull.

Høgre utdanning kan tilbys fleksibelt og tilpasses bestemte brukeres behov. Tilbudene finnes både som ordinære studier på studiestedet og i ulike former for fleksible studier: fjernundervisning, deltids- og desentraliserte tilbud. De høgre utdanningsinstitusjonene kan fritt tilby ordinære studier inntil 20 vekttall desentralisert.

Før opprettelse av nye studier må de statlige høgskolene søke departementet om godkjenning. Institusjonene må dokumentere behov for studiet, finansiering, mål og innhold m m. Dette er begrunnet i samarbeid og arbeidsdeling i Norgesnettet.

I hovedsak har staten ansvar for å finansiere høgre utdanning. Det finnes imidlertid to unntak: høgre utdanning som oppdrag og studier som dekkes med egenandel av deltakerne.

I den grad de høgre utdanningsinstitusjonene blir utfordret til å etablere oppdragsfinansiert etterutdanningstilbud og vekttallsgivende utdanning for arbeids- og næringsliv, blir dette i stor grad imøtekommet. Imidlertid må det kunne hevdes at samhandlingen mellom de høgre utdanningsinstitusjonene og arbeids- og næringsliv ikke er god nok.

Stortinget har vedtatt at studier på inntil 10 vekttall ved universiteter og høgskoler kan finansieres ved hjelp av egenbetaling. Dette må være studietilbud som ikke kan dekkes innenfor institusjonenes ordinære budsjettrammer. Studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene mottar en mindre del av kostnadene som offentlige tilskudd og omfattes ikke av slike begrensninger.

3.3 Lov- og avtalefestede rettigheter til permisjon og kompetanseheving

Regulering av arbeidsrettslige spørsmål blir til gjennom et samspill og en vekselvirkning mellom lovverket og partenes avtaleverk. De forhold som kun er regulert ved avtaler gjennom det kollektive avtalesystemet, vil ikke omfatte alle arbeidstakere.

3.3.1 Lovfestede ordninger

Av arbeidsmiljøloven kan det utledes at arbeidsgiver har plikt til å gi arbeidstaker opplæring og mulighet for utvikling i stillingen. Omfanget av opplæringsplikten vil kunne variere, men utgangspunktet må være at arbeidsgiver sørger for at arbeidstaker settes i stand til å utføre arbeidsoppgavene. Dersom jobben endrer seg som følge av den generelle utviklingen, f eks ved innføring av ny teknologi eller nye krav til språkkunnskaper, vil arbeidsgiveren være forpliktet til å sørge for at oppdatering kan finne sted. I prøvetidsperioden gjelder særskilte krav til opplæringen. Dette følger forutsetningsvis av arbeidsmiljølovens prøvetidsregler og direkte av tjenestemannsloven § 8.

3.3.2 Avtalefestede ordninger

En utdanningspermisjon dreier seg om adgang til fravær fra arbeidsplassen for å ta opplæring og retten til å komme tilbake i likeverdig stilling.

Adgang til permisjon reguleres i dag gjennom sentrale eller lokale forhandlinger, eller ved personlige avtaler. Det kan her skilles mellom ulike avtaleområder:

• privat sektor

• kommunal sektor

• statssektor

Privat sektor

I privat sektor er de prinsipielle bestemmelsene i hovedavtalen mellom LO og NHO representative også for de fleste andre avtaler. Her gjengis derfor de viktigste bestemmelsene fra denne avtalen:

Ǥ 10-11 Permisjon for utdanning

1. Hvis det i forbindelse med utdanning som er av verdi både for vedkommende og bedriften, er nødvendig med hel eller delvis permisjon, skal dette innvilges med mindre særlige grunner er til hinder for det.

2. Ansatte med minst 3 års ansiennitet i bedriften, som på eget initiativ og ut fra egne ønsker og behov har sikret finansiering av egen etter- og videreutdanning, bør få permisjon dersom ikke økonomiske eller produksjonsmessige grunner hindrer dette.

3. Ved behandling av slik permisjonssøknad skal alle ansatte eller grupper av ansatte vurderes etter de samme kriterier, også når det gjelder eventuell økonomisk støtte.

4. Søknad om permisjon bør besvares innen 3 uker. Dersom søknaden avslås, skal dette begrunnes.

5. Når en ansatt kommer tilbake til bedriften etter endt utdanning av inntil 2 års varighet, har den ansatte - dersom dette er praktisk mulig - rett til et arbeid som er likeverdig med det vedkommende hadde før utdanningen ble påbegynt. Dersom utdanningen varer mer enn 2 år, inngås særskilt avtale om hvilken type arbeid vedkommende skal gå tilbake til.

6. Ansatte som har utdanningspermisjon og som avbryter sin utdanning, har rett til å gå tilbake til arbeid i bedriften, så snart dette er praktisk mulig.»

Ǥ 16 Kompetanseutvikling

§ 16-1 Innledning

Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge erkjenner den store betydning økt utdanning har for den enkelte, bedriftens utvikling og samfunnet. Dette gjelder både allmennutdanning, yrkesutdanning, voksenopplæring, etterutdanning og omskolering.

Partene vil derfor understreke det verdifulle i at arbeidstakerne stimuleres til å øke sine kunnskaper og styrke sin kompetanse, samt at bedriftene legger stor vekt på planmessig opplæring av sine ansatte, ved eksterne eller interne tilbud.

§16-2 Etter- og videreutdanning

Etter- og videreutdanning er et særlig viktig virkemiddel i utviklingen av bedriftens konkurranseevne. I alle ledd i verdikjeden er aktuell kompetanse en forutsetning for at bedriften skal kunne ta imot og nyttiggjøre seg ny viten.

Utviklingen av kompetanse gjennom etter- og videreutdanning må bygges på bedriftens nåværende og fremtidige behov. Dette må ta utgangspunkt i de mål bedriften har for sin virksomhet.

Med etterutdanning menes vedlikehold av kompetanse innenfor nåværende stilling, mens videreutdanning omfatter kvalifisering for nye og mer kvalifiserte oppgaver i bedriften. Både bedriften og den enkelte medarbeider har interesse for så vel etterutdanningen som videreutdanning, og må derfor ta ansvar for utviklingen av slik kompetanse.

§ 16-3 Tiltak/virkemidler

Den enkelte bedrift skal legge frem sine mål for fremtidig utvikling som grunnlag for kartlegging av behov for kompetanse. Det er bedriftens ansvar, i samarbeid med de ansatte, å foreta kartleggingen og initiere eventuelle tiltak. Kartleggingen oppdateres vanligvis en gang per år. Der hvor det er gap mellom bedriftens nåværende kompetanse og fremtidige behov, forutsettes dette dekket med aktuelle opplæringstiltak eller med andre virkemidler. Kostnadene til etter- og videreutdanning i samsvar med bedriftens behov, er bedriftens ansvar.

Bedriften og de ansatte har alle ansvar for at et eventuelt kompetansegap blir tilfredsstillende dekket.»

Kommunal sektor

I hovedavtalen mellom Kommunenes Sentralforbund og Hovedsammenslutningene i kommunesektoren er det tatt inn regler om opplæring og personalutvikling i avtalens § 15. Det forutsettes at hver kommune skal utarbeide en opplærings- og utviklingsplan med et nærmere definert innhold. Bestemmelsene gjør et skille mellom opplærings- og utviklingstiltak som faller innenfor kommunens opplærings- og utviklingsplan, og tiltak som kan betraktes som et ledd i arbeidstakerens personlige karriereutvikling - og utenfor kommunens behov. Det kan gis rett til permisjon med lønn for at arbeidstakeren skal holde seg à jour i sin nåværende stilling, når tiltaket er hjemlet i godkjent opplæringsplan. Det kan videre gis permisjon med lønn for tiltak som er ledd i den interne karriere-/utviklingsplanleggingen for å gjøre arbeidstakeren i stand til å gå inn i annen stilling i kommunen, når dette er hjemlet i godkjent opplæringsplan. Når det gjelder permisjon for å fremme den rent personlige karriereutviklingen, som faller utenfor kommunens opplærings- og utviklingsplan, kan det gis permisjon uten lønn.

Statssektor

I Hovedavtalen mellom staten og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag er kompetanseutvikling omtalt i §§ 22 og 24. Det er her avtalt at det er arbeidsgiver som har ansvar for kompetanseutvikling i virksomheten, men at de tillitsvalgte skal medvirke i henhold til Hovedavtalen og den enkelte tilpasningsavtale. Dersom partene er enige om det, kan det inngås en avtale om kompetanseutvikling som en del av tilpasningsavtalen, innenfor begrensningene nevnt i merknad til Hovedavtalens § 12. Videre er det avtalt at tiltak for å fremme likestilling skal være en del av tilpasningsavtalen.

En egen sentral særavtale regulerer vilkårene for permisjon med full eller delvis lønn, stipend, plikttjeneste og refusjon av legitimerte utgifter mv ved gjennomgåelse av skoler og kurs. Avtalen regulerer også retten til permisjon med lønn i forbindelse med eksamens- og lesedager. Avtalen omfatter økonomiske vilkår mv under kompetanseutvikling for arbeidstakere i staten og grunnutdanning i betydning intern utdanning, etatsopplæring. Avtalen omfatter også deltidstilsatte og midlertidig tilsatte. Avtalens kapittel 2 og 3 gjelder ikke universitet, høgskole og militært personale da disse har egne regler. Det avtales særskilt hvordan avtalen skal tilpasses undervisningspersonalet i grunnskolen, videregående skole og folkehøgskole.

I staten gis det permisjon med full lønn når

• utdanningen er nødvendig for tjenesten/etaten

• arbeidstakeren skal kvalifisere seg for fortsatt arbeid i stillingen/etaten og utdanningen er en integrert del av arbeidsvilkårene

• utdanningen er nødvendig for at tjenestemannen skal kunne fortsette i staten

Det kan gis permisjon med delvis lønn i de tilfeller utdanningen har mindre eller liten betydning for virksomheten. Fagdepartementet/etaten vurderer om utdanningen er nødvendig for etaten. Avtalen inneholder nærmere regler om utbetaling av lønnsmessig tillegg.

Det kan gis stipend til utdanning som har betydning for virksomheten. Stipendet kan gis i kombinasjon med permisjon med delvis lønn.

Ved permisjoner av mer enn to måneders varighet skal det være plikttjeneste, i alminnelighet det dobbelte av permisjonstiden, med krav om tilbakebetaling dersom plikttjenesten ikke overholdes.

Avtalen inneholder nærmere regler om dekning av legitimerte utgifter til opphold, reiser, kursavgift mv samt barnepass/omsorgsarbeid.

Hovedprinsipper i dagens avtalefestede ordninger

De ulike permisjonsordningene synes å være forankret i to hovedprinsipper:

1. Hvis grunnlaget for utdanningspermisjon kun er forankret i arbeidstakerens ønsker og personlige behov for opplæring, kan arbeidsgiver gi anledning til permisjon. Det vil her svært sjelden være spørsmål om lønn i permisjonstiden.

2. Den enkelte virksomhet gis ansvar for å utforme sine mål for framtidig utvikling som grunnlag for kartlegging av sitt kompetansebehov. Der hvor det avdekkes gap mellom virksomhetens nåværende kompetanse og framtidige behov, forutsettes dette dekket ved opplæringstiltak eller andre virkemidler innenfor økonomiske og praktiske hensyn i virksomheten. Kostnadene ved slik opplæring er virksomhetens ansvar, og kan gi grunnlag for permisjon med lønn.

Både representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere erkjenner den store betydningen kompetanseutvikling har for den enkelte, for virksomhetens utvikling og for samfunnet. Dette gjelder både allmenndanning og yrkesutdanning. Partene understreker derfor det verdifulle i at arbeidstakerne stimuleres til å styrke sin kompetanse, og at virksomhetene legger vekt på planmessig opplæring av sine ansatte, ved eksterne eller interne tilbud.

3.4 Dokumentasjon av realkompetanse

Ifølge § 3 i lov om voksenopplæring (28. mai 1976) skal staten sørge for at voksne får adgang til å dokumentere sine kunnskaper og ferdigheter uavhengig av på hvilken måte de har skaffet seg kunnskapene. Loven omhandler voksnes adgang til dokumentasjon både innenfor og utenfor det offentlige utdanningssystemet. Denne retten blir primært ivaretatt gjennom dagens privatistordninger og ved dokumentasjonsordningen i fagopplæringen (§ 20).

3.4.1 Dokumentasjon i forhold til det offentlige utdanningssystemet

Privatisteksamener

Dokumentasjon av realkompetanse i forhold til offentlig utdanningssystem skjer i alt vesentlig gjennom privatisteksamener. Ordningene er godt utbygd, og antall privatisteksamener viser at denne veien til grunnskoleeksamen, videregående opplæring og høgre utdanning er av stor verdi for mange voksne. Det er i dag lagt til rette for at voksne kan avlegge privatisteksamener

• i grunnskolen

• i stort sett alle fag på grunnkurs og på videregående kurs I og videregående kurs II i videregående opplæring.

• ved universiteter og høgskoler under forutsetning av studiekompetanse. Mulighetene begrenses i noen tilfeller av krav til obligatoriske øvelser.

Oppmelding til privatisteksamener skjer ofte på bakgrunn av at vedkommende har deltatt i opplæringstilbud fra utdanningsaktører som ikke har eksamensrett, f eks studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og private utdanningstilbydere. I profesjonsutdanningene i helse- og sosialfag blir det stilt krav til undervisning og praksis tilrettelagt av lærestedet.

Privatistordningen i høgre utdanning har i dag et stort omfang. Ordningen var primært ment slik at personer som oppfyller opptakskravene, skulle få mulighet til å kunne dokumentere sin realkompetanse. I hvor stor grad dette faktisk skjer, er derimot uklart. Privatistordningen synes også å fungere slik at en student som ikke kommer inn f eks ved Universitetet i Oslo, foretrekker å være privatist framfor å flytte til læresteder med ledig kapasitet.

Studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner spiller en viktig rolle når det gjelder desentraliserte tilbud på universitets- og høgskolenivå. Deltakerne blir oppmeldt som privatister ved universitet eller høgskole som er faglig ansvarlig for oppleggene.

§ 20-ordningen

Lov om fagopplæring i arbeidslivet gir voksne muligheter til å framstille seg til fagprøve/svenneprøve etter § 20 i loven. Antall § 20-kandidater har de siste årene vært sterkt økende, og står for over halvparten av alle fagprøver som avlegges.

Ved innføring av Reform 94 ble kravene til å få fagbrev/svennebrev endret til å omfatte også en del felles allmenne fag. Begrunnelsen var at en fagarbeider som skal utøve sitt yrke i et sterkt omskiftelig, internasjonalisert og teknologisk preget samfunn, trenger en del basisferdigheter i allmenne fag - deriblant norsk og fremmedspråk. Som en overgangsordning fram til 1. august 1999 er § 20-kandidatene unntatt fra disse kravene. Spørsmålet som nå diskuteres, er om denne unntaksordningen skal forskyves ytterligere i tid eller gjøres permanent. Dette vil bli drøftet nærmere i kapittel 4.

Prosjekter for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse i videregående opplæring

Dagens regelverk gir institusjonen (rektor) muligheter til å vurdere realkompetanse ved opptak til videregående opplæring, og også muligheter for godskriving slik at søkeren kan tas inn på det nivået som samsvarer med vedkommendes kompetanse. Denne muligheten blir imidlertid praktisert i liten grad.

Gjennom prosjektene «Brukertilpasset opplæring» i Oppland og «Delkompetanseprosjektet» i Nord-Trøndelag og Akershus ønsker Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet å utvikle ordninger for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse for å gi bedre muligheter til å praktisere dagens regelverk. Innenfor prosjektene arbeides det både med verdsetting av realkompetanse som inngang til videregående opplæring og som godskriving av moduler (deler) av opplæringen. Erfaringene så langt forteller at dette er et vanskelig område, men at det er mulig innenfor det eksisterende systemet. For inneværende skoleår har flere voksne fått dokumentert og verdsatt sin realkompetanse og er i en opplæringssituasjon tilrettelagt ut fra vedkommendes dokumenterte kompetanse.

Dokumentasjon av folkehøgskolens kompetanse

Ifølge lov om folkehøgskoler kan departementet fastsette hvordan og i hvilken sammenheng folkehøgskolen skal gi kompetanse. Stortinget har vedtatt at folkehøgskolen skal gi 3 konkurransepoeng ved opptak til høgre utdanning i tillegg til alderspoeng. Forutsetningen for at en elev skal tilkjennes disse poengene, er at vedkommende har minst 90 pst tilstedeværelse, og at departementet har godkjent skolens dokumentasjon. For skolen betyr dette at det skal utarbeides et dokument som dokumenterer skolen som læringsarena for allmenndanning og personlighetsutvikling. Departementet har lagt grunnlaget for denne ordningen gjennom et treårig prosjekt ved ti folkehøgskoler. Det prinsipielt interessante ved dette prosjektet er at ved forsøk på å dokumentere «den udokumenterbare» delen av realkompetansen, må oppmerksomheten flyttes fra en individuell dokumentasjon til en dokumentasjon av læringsarenaen.

3.4.2 Dokumentasjonsordninger utenfor utdanningssystemet

Området som i dag faller utenfor dokumentasjonsordningene i det offentlige utdanningssystemet, er stort og omfattende. Det gjelder svært mye av den bedriftsinterne opplæringen, størsteparten av studieforbundenes virksomhet og deler av fjernundervisningsinstitusjonenes kurstilbud. I tillegg kommer all kurs- og opplæringsvirksomhet på det private markedet.

Det er utviklet et betydelig omfang av særskilte sertifiserings- og godkjenningsordninger i arbeidslivet og i samfunnet. Dette skjer delvis som følge av krav fra myndighetene (førerkort, jegerprøver osv), kvalitetskrav i de enkelte bransjer (sveisesertifikat osv), krav fra produsenter/leverandører (f eks databransjen og bilbransjen) og innenfor språkopplæring.

Betydningen av de ulike formene for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse utenfor det offentlige utdanningssystemet er helt avhengig av den legitimiteten «utstederen» har i de aktuelle miljøene og i samfunnet. Sertifiseringsordningene i enkelte bransjer er eksempler på verdsetting som blir tillagt stor betydning i det aktuelle miljøet.

I samarbeid med Norsk voksenpedagogisk forskningsinstitutt og Statistisk sentralbyrå er studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene i gang med å utvikle felles kriterier for fastsetting av nivå på den delen av virksomheten som ikke fører fram til offentlig eksamen. Målsettingen for prosjektet er å styrke deltakernes mulighet til å få dokumentert realkompetanse.

Det er mange eksempler på at private utdanningsinstitusjoner ønsker å øke sin anseelse og styrke deltakernes dokumentasjon ved f eks å inngå avtaler med offentlige utdanningsinstitusjoner om at deres elever er å regne som elever ved den offentlige institusjonen, og at de kan avlegge eksamen ved denne. De private institusjonene kan også legge undervisningen til rette ut fra kravene til den offentlige institusjonen, slik at elevene kan avlegge eksamen som privatist. Gjennom slike ordninger får elevene en formell kompetanse.

Et økende krav overfor virksomhetene til dokumentasjon og kvalitetssikring forsterker behovet for dokumentert kompetanse i arbeidsstyrken. Et tydeligere bilde av egne kvalifikasjoner vil også gi den enkelte arbeidstaker et bedre grunnlag for videre utvikling og bedre kunnskap om hva som trengs av ny kompetanse. For å møte de nye kompetanseutfordringene er derfor partene i arbeidslivet svært opptatt av at det skal utvikles et system for dokumentasjon av realkompetanse i arbeidslivet. Det arbeides med flere prosjekter med sikte på å dokumentere kompetanse på en slik måte at det gir overgangsmuligheter til andre jobber og til videre utdanning. Det synes derfor viktig å legge til rette for at dokumentasjonsordninger utvikles i et prosjektsamarbeid mellom arbeidsliv og utdanningssystem.

3.4.3 Godkjenning av utdanning fra utlandet

Dagens ordninger gir muligheter for verdsetting av bekreftet utdanning fra utlandet på videregående opplærings nivå. Reglene gir muligheter for opptak til videre opplæring, for oppmelding til fag-/svenneprøve og for godkjenning av utdanningen som deler av eller som likeverdig med norsk utdanning.

Det er imidlertid mange instanser som er involvert ved praktiseringen av godkjenningsordningene (rektor ved den enkelte videregående skole, opptakskontorene i fylkeskommunene, yrkesopplæringsnemndene og Statens utdanningskontorer). Erfaringene med regelverket tilsier at disse reglene kan være vanskelige å praktisere, og behandlingen er tidkrevende.

For utdanning fra land som omfattes av EØS-avtalen, gjelder egne avtaler/direktiver for både akademisk godkjenning og godkjenning av autorisasjon til lovregulerte yrker. Det følger videre av EØS-avtalen at ungdom som bor i Norge og er barn av arbeidstaker som er bosatt her, men er statsborger fra et annet EØS-land, skal ha adgang til videregående opplæring på samme vilkår som norske borgere.

I henhold til lov om universiteter og høgskoler er det den enkelte institusjon som godkjenner utdanning fra utlandet som del av eller likeverdig med en akademisk grad eller yrkesutdanning. Institusjonen kan kontakte Informasjonssenteret for internasjonal utdanning (NAIC) ved Universitetet i Oslo og be om bistand/råd. Her kan også enkeltpersoner henvende seg direkte for vurdering av sin utdanning fra utlandet. I 1996 hadde NAIC ca 800 saker. Det har ved flere anledninger blitt reist kritikk mot den tiden det tar å vurdere en søknad ved NAIC, og det arbeides nå for å få saksbehandlingstiden ned.

Utenlandsk utdanning som skal gi rett til autorisasjon til lovregulerte yrker, f eks lege, tannlege, psykolog og advokat, må vurderes av autorisasjonsmyndighetene (f eks Fylkeslegen i Oslo og Justisdepartementet). I 1996 var det 1 139 søknader om legeautorisasjon og 3 586 søknader for sykepleiere. Juristene utgjør et svært lite antall - 31 i perioden 1990-96. Antall søknader for lærergodkjenning er noe over 200 årlig.

Kartlegging av kompetanse ved ankomst til Norge er Utlendingsdirektoratets ansvar.

Godkjenning av utdanning fra utlandet er tatt opp i St meld nr 19 (1996-97) Om studier i utlandet og i St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Det er arbeid i gang som ser nærmere på dagens ordninger. Departementene har nedsatt to arbeidsgrupper for å

• kartlegge problemene med eksisterende godkjenningsordninger for høgre utdanning fra utlandet

• utarbeide forslag til retningslinjer for en praktisk dokumentasjonsordning - yrkesprøve - for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning i videregående opplæring. Forslag til retningslinjer er utarbeidet og sendt ut på høring våren 1998.

3.5 Opptaksregler

Denne delen av kapitlet gir en oversikt over dagens regler for opptak til videregående opplæring og høgre utdanning. Til grunnskoleopplæring finnes det ingen felles opptaksregler, og praksis kan variere fra kommune til kommune. Kapitlet fokuserer spesielt på situasjonen for voksne og danner faktagrunnlaget for drøftingen i kapittel 4.5. Flere av høringsuttalelsene til NOU 1997: 25 gir uttrykk for at disse spørsmålene er viktige, og at dagens regler må beskrives og vurderes.

Selv om begrepet inntak vanligvis blir brukt når det gjelder videregående opplæring, brukes i denne drøftingen opptak som fellesbegrep.

3.5.1 Opptak til videregående opplæring

Følgende regler er de mest relevante i denne meldingens sammenheng:

• Alle som har gjennomgått sjuårig folkeskole, niårig grunnskole (eller tilsvarende) eller som er skrevet ut av grunnskolen (i henhold til grunnskolelovens §13 nr 3), kan tas inn til grunnkurs i videregående opplæring.

• Vilkår for opptak av innvandrere og flyktninger er at de har gyldig oppholdstillatelse.

• For opptak til grunnkurs musikk/dans/drama og grunnkurs idrettsfag kan fylkeskommunen vedta at inntil 50 pst av plassene tildeles på grunnlag av dokumentasjon av ferdigheter/ eventuell opptaksprøve i tillegg til poeng beregnet på grunnlag av karakterer.

• Når det gjelder opptak av elever som ikke har lovfestet rett til videregående opplæring, går søkere uten studie- eller yrkeskompetanse foran søkere som allerede har slik kompetanse.

• For opptak til videregående kurs I skal søkere ha gjennomført grunnkurs og bestått de fagene som er relevante for videregående kurs I. Dokumentasjon på at søkere har tilsvarende kunnskaper og ferdigheter, gir også grunnlag for opptak. Tilsvarende gjelder for opptak til videregående kurs II.

• Søkere som ikke fyller kravene for opptak til videregående kurs I og II eller som ikke har behov for heltidsopplæring, kan tas inn som delkurselev. Det er utarbeidet delkompetansebevis, som utskrives til elever som har fullført et fag eller en modul i samsvar med læreplanens krav. Videre er det i gang et delkompetanseprosjekt, hvor det utprøves et system for vurdering av realkompetanse i forhold til kravene i det formelle systemet.

• Verken rettighetselever eller voksne uten rett til videregående opplæring kan få lærekontrakt uten at bedriften ønsker dette. I dagens situasjon er det derfor den enkelte bedrift som i siste instans bestemmer hvem som får lærekontrakt.

• Voksne som ønsker å dokumentere sin realkompetanse for å få fagbrev/svennebrev (§ 20-kandidater), kan gjøre dette under forutsetning av at de har minst 25 pst lengre praksis i faget enn den fastsatte læretiden (det vil si normalt minimum fem års praksis).

3.5.2 Opptak til høgre utdanning

• Før 1992 var det for opptak til høgre utdanning et svært uhåndterlig regelverk med 51 ulike opptaksgrupper, 56 variasjoner i krav til forkunnskaper, 34 måter for karakterberegning, 50 måter for å regne ut tilleggspoeng og ulike formuleringer for opptak på særskilte vilkår.

• Nåværende regler for opptak til høgre utdanning har sammenheng med Reform 94. Fra og med opptaket høsten 1996 er det fastsatt felles forskrift for generell studiekompetanse i hele universitets- og høgskolesektoren (midlertidig i 1996, permanent i 1997).

• Det generelle grunnlaget for opptak som student (generell studiekompetanse) er fullført og bestått norsk videregående opplæring med de kravene til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning skal være generelt opptaksgrunnlag. Dette er imidlertid ikke gjort. Yrkespraksis kombinert med annen utdanning kan danne grunnlag for opptak etter retningslinjer fastsatt av departementet.

• Departementet kan unnta enkelte studier eller fag fra kravene til generell studiekompetanse eller fastsette spesielle opptakskrav ut over generell studiekompetanse, når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig. Dette gjøres eventuelt etter forslag fra institusjonene.

• Styret ved den enkelte høgre utdanningsinstitusjon kan selv fastsette særlige faglige minstekrav ved opptak til høgre grads studier.

• Den som er tatt opp som student ved en institusjon på bakgrunn av generell studiekompetanse, har adgang til åpne studier ved de øvrige institusjonene så framt opptakskravet også der er generell studiekompetanse.

• Etter forskriften har opptaksorganet plikt til å vurdere om annen utdanning eller dokumentasjon av kunnskaper kan godkjennes som likeverdig. Departementet kan gi nærmere regler, men dette er ikke gjort. Personer som blir tatt inn etter individuell vurdering (personer med f eks utenlandsk utdanning, Steinerskole og andre med utradisjonelt grunnlag som ikke kan poengberegnes), blir rangert i en egen kvote som i dag er på inntil 10 pst.

• Når det gjelder adgang til privatisteksamen, kan institusjonene selv gi nærmere regler om adgangen til å gå opp til eksamen. Institusjonene avgjør om vilkårene for oppmelding er oppfylt. Institusjonene kan også fastsette at privatister skal betale et vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Et mindretall i styret kan kreve vedtak om at saken skal forelegges Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

• Når det gjelder en mer detaljert framstilling av kravene til generell studiekompetanse, vises til Vedlegg 1.

Opptak til høgre utdanning i Danmark, Sverige og Finland

Det generelle opptakskravet til høgre utdanning er i hovedsak det samme i Norge som i Danmark, Sverige og Finland - fullført videregående opplæring. Det som er forskjellig, er at disse landene i langt større grad setter særkrav til de forskjellige utdanningene. I Sverige og Finland er dette i stor grad overlatt til institusjonene selv, noe som medfører ulike krav fra institusjon til institusjon også innenfor en og samme utdanning. I Danmark er dette koordinert sentralt slik som i Norge.

På samme måte som i Norge kan en i Danmark og Sverige tas opp dersom en kan dokumentere kompetanse som er likeverdig med de formelle opptakskravene.

I Sverige og Finland kan institusjonene benytte opptaksprøver som dokumenterer nødvendig kompetanse. I Sverige kan institusjonene sette av et visst antall studieplasser for opptak på grunnlag av poeng fra «högskoleprovet» som gir «allmenn behörighet» (generell studiekompetanse). Prøven er generell og skal måle ferdigheter som anses viktige for alle utdanninger ved universiteter og høgskoler. I tillegg må en ofte dokumentere at en tilfredsstiller særkravene.

3.6 Tilbydere av grunnutdanning og etterutdanning for voksne

Dette kapitlet beskriver dagens tilbydere av opplæring til voksne og arten av tilbud. Tilbyderne kan deles i fire hovedgrupper:

• offentlige tilbydere

• studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og folkehøgskoler

• private tilbydere

• virksomhetsinsterne tilbydere

3.6.1 Grunnskoleopplæring

Kommunene har ansvar for drift av grunnskoleopplæringen. Voksenopplæringsloven gir kommunene ansvar for

• utviklingen av voksenopplæringen i kommunen

• utarbeiding av planer for voksenopplæring i kommunen

• førstegangsutdanning for voksne i grunnskolen

• tilskudd til organisasjoner og institusjoner etter de prinsippene som er fastlagt i voksenopplæringsloven

Kommunenes ansvar for opplæring av voksne på grunnskolens område er lagt inn i forslag til ny opplæringslov, se kapittel 3.2.

Tilbudet om grunnskoleopplæring til voksne kan bl a omfatte

• organisert opplæring ved kommunale voksenopplæringssentra med anledning til å få standpunktkarakterer og gå opp til eksamen etter vanlig trekkordning

• opplæring med faglig forberedelse til å gjennomføre eksamen som privatist i ett eller flere fag

• opplæring i regi av studieforbund som forberedelse til privatisteksamen

• opplæring i regi av fjernundervisningsinstitusjon som grunnlag for privatisteksamen

Fullverdig grunnskole for voksne omfatter fem fag. Norsk, matematikk og engelsk er obligatorisk. I tillegg skal voksne ta eksamen i to av de tre fagene naturfag, samfunnsfag og kristendomskunnskap. Det finnes egne læreplaner for voksne og for voksne innvandrere, og det blir utarbeidet særlige avgangsprøver for voksne.

Læreplanene for voksne vil fra skoleåret 1999-2000 bli erstattet av en utvidet metodisk veiledning basert på Læreplanene for den tiårige grunnskolen. L97 vil fra samme skoleår bli innført for voksne.

Med et tett nett av grunnskoler over hele landet og rundt 130 voksenopplæringssentre har kommunene gode muligheter til å gi voksne tilbud om opplæring nær hjemstedet. Spesielt gjelder dette dersom kommunene utnytter samarbeidsmulighetene mellom skolene og studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og bibliotek. Høringsrunden for NOU 1997: 25 tyder imidlertid på at tilretteleggingen av tilbudene for voksne i for liten grad er tilpasset brukerne. Tilrettelegging av grunnskoleopplæring som åpen, fleksibel læring for voksne skjer i noen grad, og da som tradisjonell brevundervisning.

Også tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer for 1997-98 viser at kommunene står overfor utfordringer både når det gjelder omfanget av tilbud og tilretteleggingen etter brukernes behov. Ifølge rapportene hadde 138 kommuner plan for voksenopplæring i 1997. Av disse hadde 43 en samlet plan for alle områder som kommunen har ansvar for. De øvrige kommunenes planer omfatter spesialundervisning, som er en lovpålagt oppgave, og/eller norskopplæring for voksne innvandrere og flyktninger, der kommunene må dokumentere bruk av øremerkede midler.

Enkelte steder (f eks i Buskerud og Møre og Romsdal) har man gått utradisjonelle veier for å finne fram til personer som ønsker opplæring. Men fortsatt er det en del arbeid som kan gjøres for å motivere den potensielle elevgruppen til å ta imot tilbud om opplæring på grunnskolens område.

3.6.2 Videregående opplæring

Fylkeskommunene har ansvar for drift av videregående opplæring i skole og ansvar for administrasjon av lov om fagopplæring i arbeidslivet. Voksenopplæringsloven gir fylkeskommunene ansvar for

• utviklingen av voksenopplæringen i fylkeskommunen

• utarbeiding av planer for voksenopplæring i fylkeskommunen

• førstegangsutdanning for voksne og etterutdanning ved utdanningsinstitusjoner på videregående skoles nivå

• tilskudd til folkehøgskoler, organisasjoner og institusjoner etter prinsipper fastsatt i voksenopplæringsloven

Fylkeskommunenes ansvar for opplæring av voksne på videregående opplærings område er lagt inn i forslag til ny opplæringslov, se kapittel 3.2.

Tilbudet til voksne i videregående opplæring kan blant annet omfatte

• opptak til ordinære kurs

• opptak til komprimerte kurs (heltid/deltid på dagtid/kveldstid). Kursene er komprimert i tid, men med faglige krav som for ordinære kurs. I dag tilbys det svært få slike kurs

• distribuert undervisning, hvor en skole med kompetanse i et fagtilbud kan gi tilbud ved en annen skole eller opplæringssted i samarbeid med lokal lærer. Slike tilbud gis ved å nytte elektroniske kommunikasjonsnett i samarbeid med en nettilbyder. Bl a har et flertall av fylkeskommunene gått sammen i et prosjektsamarbeid - NORNET - hvor kurs gjennomføres som fjernundervisning i kombinasjon med lokal studieaktivitet. Antall tilbud i dag er begrenset

• opptak til skolebaserte kveldskurs som kan være komprimerte privatistkurs

• teoriopplæring for prøvekandidater etter lov om fagopplæring i arbeidslivet § 20.

Tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer gir uttrykk for at fylkeskommunene er relativt lite orientert mot å tilpasse tilbudene til voksne. Rapportene peker på at virkemidlene for tilpasning for voksne elever ikke er godt nok tatt i bruk i Reform 94.

Ressurssentra i tilknytning til videregående skoler

Ressurssentervirksomhet er den delen av en skoles opplæringsaktivitet som ikke er rettet mot skolens ordinære elever. Med sin desentraliserte struktur og brede kompetanse innenfor både yrkesfag og allmennfag har de videregående skolene gode muligheter til å bistå arbeidslivet - særlig små og mellomstore bedrifter - med kompetanseutvikling. Mange videregående skoler driver slik ressurssentervirksomhet. Opplæringstjenester blir tilbudt både private og offentlige etterspørrere. Arbeidsmarkedsetaten er en sentral oppdragsgiver som kjøper av AMO-kurs. Mange ressurssentre har vært en utadrettet pådriver i regionens samlede kompetansearbeid.

Fylkeskommunene har organisert ressursentrene og samarbeidet med lokalt næringsliv etter forskjellige modeller ut fra lokale behov. Arbeidet kan organiseres som en egen avdeling i tilbyderens organisasjon eller som eget selskap i form av aksjeselskap eller stiftelse. Ressurssentervirksomhet er ikke regulert gjennom noen opplæringslov eller noe avtaleverk. Virksomheten drives ved en tilpassing til lovverk og forskrifter. Problemer i forbindelse med videregående skolers ressurssentervirksomhet kan være

• disponering av skolens lærere, bygninger og utstyr til ressurssentervirsomhet i forhold til ordinær opplæring

• at lærernes arbeidstidsavtale og leseplikter/avlønningssystem er knyttet til ordinær, institusjonsbasert opplæring i skole

• prising av opplæringstjenester hvor skolens eller offentlige institusjoners lokaler og utstyr brukes i opplæringen.

Departementet vil spesielt vurdere behov for krav til regnskapsføring og for å gi retningslinjer for å sikre bruk av reelle kostnadsfaktorer ved prising av tjenester i oppdragsmarkedet. Slike retningslinjer må eventuelt gjelde både for ressurssentrene, studieforbundene og andre tilbydere.

3.6.3 Universiteter og høgskoler

Det bør innledningsvis understrekes at en rekke av de høgre utdanningsinstitusjonenes ordinære studenter er voksne som har vært borte fra utdanningssystemet, men som er tilbake i ordinær utdanning for kortere eller lengre perioder. Ifølge Universitetet i Oslo er ca 10 000 av deres ordinære studenter voksne som ønsker et kompetansepåfyll.

De høgre utdanningsinstitusjonene som omfattes av lov om universiteter og høgskoler, har ansvar for å påse at det foreligger etterutdanningstilbud på de områdene der institusjonene har kompetanse, se lov om universiteter og høgskoler § 2, nr 5.

I tillegg til ordinær grunnutdanning tilbyr institusjonene i høgre utdanning også vekttallsgivende tilbud for å gi personer som allerede har høgre utdanning, større faglig bredde eller dybde. Slike tilbud kan enten være finansiert over institusjonenes ordinære budsjett eller gjennom deltakeravgift, se kapittel 3.2.

Videre kan institusjonene påta seg oppdragsvirksomhet, som blant annet omfatter vekttallsgivende høgre utdanning, etterutdanning (se nedenfor), utredningsarbeid, forskning, evaluering m m. For slik virksomhet er det utarbeidet et eget reglement som regulerer kontraktsinnhold. Kostnadene for oppdragsgiver skal også inkludere de indirekte utgifter (lokaler, IT-utstyr osv). Slike oppdrag skal tilbys av institusjonene og ikke av privatpersoner i konkurranse med den institusjonen de er ansatt ved.

Hvordan de ulike studietilbudene rettet mot voksne er lagt opp, varierer mellom institusjonene og mellom ulike studietilbud, alt fra ordinær undervisning ved lærestedet til helt og fullt IT-basert undervisning. De fleste høgre utdanningsinstitusjonene har nå etablert en egen enhet for å kunne håndtere oppdragsvirksomhet som ofte også inkluderer kompetanseutviklingstiltak for voksne.

For institusjonsansatte som ønsker å arbeide mer enn full stilling f eks med oppdragsvirksomhet, kreves det arbeidstidsregistrering dersom overtidsbetaling skal gis (regulert av særavtale). I tillegg til at institusjonene kan benytte sine ordinære tilsatte til oppdragsvirksomhet, kan det opprettes egne oppdragsstillinger.

For å sikre nasjonal styring i henhold til Norgesnett-tanken for høgre utdanning og forskning, eksisterer det sentralt gitte retningslinjer for etablering av nye studietilbud på 10 vekttall eller mer. Disse tilbudene må godkjennes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uavhengig av om faget/studiet er en del av høgskolens ordinære tilbud eller skal finansieres gjennom deltakeravgift eller som oppdrag.

Studietilbud på inntil 20 vekttall, som institusjonene allerede har godkjenning for, kan tilbys desentralisert. For å desentralisere mer omfattende tilbud kreves det godkjenning fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Videre tilbyr flere av institusjonene, alene eller sammen med andre, fag/studier som fjernundervisning. Studietilbud som institusjonene har godkjenning for, uansett lengde, kan tilbys som fjernundervisning. Unntatt fra denne regelen er flerårige yrkesrettede utdanninger og hovedfag. Det har allerede i noen tid pågått et organisert forsøk med informasjons- og kommunikasjonsteknologistøttet utdanning.

Sentralorganet for fjernundervisning på universitets- og høgskolenivå (SOFF) ble etablert på bakgrunn av Stortingets behandling av St meld nr 43 (1988-89) Mer kunnskap til flere. SOFF er et nasjonalt koordineringsorgan som etter opprettelsen har bidratt til å utvikle fjernundervisning/fleksibel læring ved de høgre utdanningsinstitusjonene. Dette har vært mulig bl a gjennom særskilt finansiering av et stort antall prosjekter.

I flere tilfeller har to eller flere institusjoner også gått sammen om å tilby studier tilpasset voksne med behov for kompetanseutvikling. Det IT-baserte fjernundervisningsprosjektet NITOL (Norway-net for IT with Open Learning) er et samarbeid mellom Høgskolen i Agder, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Dette prosjektet ble etablert i 1994 med noe støtte gjennom SOFF, og var en oppfølging av det europeiske JITOL-prosjektet (Just In Time Open Learning) fra 1992-94. Vårsemesteret 1998 var det ca 1 700 NITOL-studenter.

NITOL har fram til i dag vært prosjektdrevet uten en god nok institusjonell forankring i de enkelte deltagende institusjoner. Dette er nå i ferd med å endres, og det er undertegnet en intensjonsavtale som sikrer en slik forankring. I tillegg til de institusjonene som er nevnt over, vil også Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo inngå i samarbeidet.

3.6.4 Teknisk fagskole

Teknisk fagskole gir opplæring på nivået mellom videregående opplæring og høgre utdanning. Utforming av tilbudet er nå under revisjon. I den nye strukturen er tilbudet toårig og planlagt innenfor ni ulike linjer med fordypningsområder. Det nye inntakskravet til teknisk fagskole er fagbrev eller treårig likeverdig yrkesopplæring og to års praksis. Opplæringen tar sikte på å utdanne kvalifisert arbeidskraft på mellomledernivå i tråd med arbeidslivets behov.

Teknisk fagskole er et tilbud om videre utdanning for fagarbeidere med praksis. Antall søkere til teknisk fagskole er i stor utstrekning avhengig av forholdene på arbeidsmarkedet, og søkningen har de siste årene gått ned. Det er likevel rimelig å regne med at økningen i antall avlagte fag- og svennebrev på lengre sikt kan medføre en økning i søkningen til tekniske fagskoler. Selv om teknisk fagskole tradisjonelt i hovedsak har omfattet teknisk pregede fagområder, er det nå gitt åpning for at også andre fagområder kan komme inn under denne ordningen.

Teknisk fagskole har i dag ingen klar hjemmel - verken i lov om videregående opplæring eller i voksenopplæringsloven. Det er fylkeskommunene som gir tilbud om opplæring i tekniske fagskoler. Tekniske fagskoler er ikke omfattet av reglene i forslag til ny opplæringslov i Ot prp nr 46 (1997-98) Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Det er imidlertid foreslått at departementet gis hjemmel i voksenopplæringsloven til å gi forskrifter om innholdet i opplæringen ved tekniske fagskoler. Departementet legger til grunn at fylkeskommunene fortsatt skal inkludere elever ved tekniske fagskoler i omfanget for videregående opplæring.

3.6.5 Studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og folkehøgskoler

Både studieforbund, offentlig godkjente fjernundervisningsinstitusjoner og folkehøgskoler har en del av sin opplæringsvirksomhet delfinansiert via statlige tilskudd. Studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner har lang erfaring i å tilrettelegge opplæringstilbud for voksne og i å organisere desentrale kurs nær brukerne. Enkelte institusjoner ligger langt framme med bruk av ny teknologi som grunnlag for fleksible opplæringstilbud. Spesielt studieforbundene har et godt utbygd nett av lokale ledd over hele landet.

Studieforbundene

Studieforbundene er forankret i lov om voksenopplæring. De er frivillige, ideelle organisasjoner som tilbyr opplæring i form av kurs eller studieringer som spenner over et vidt ideologisk og organisasjonsmessig interessefelt. Formålet er å fremme den enkelte voksnes personlige utvikling og bidra til likestilling i adgang til kunnskap. Studieforbundene fastsetter selv det faglige innholdet i kursene og godkjenner studieplaner på opplæringsområder utenom grunnutdanningen. Offentlig tilskudd til opplæringstilbudene er hjemlet i voksenopplæringsloven.

Studieforbundene tilbyr kurs innenfor de fleste emner og nivåer. Samtidig er de paraplyorganisasjoner for til sammen over 360 medlemsorganisasjoner. De politiske partiene og de fleste arbeidstaker-, tros- og livssynsorganisasjonene, idretts- og kulturorganisasjonene er medlemmer. Disse organisasjonene driver sin opplæringsvirksomhet i regi av ulike studieforbund. Kursene er normalt åpne for alle, og deltakerne skal ha medbestemmelse over innhold og form. Opplæringen er ubundet av offentlig godkjente læreplaner og eksamensordninger.

Studieforbund gir også opplæring med paralleller i det offentlige utdanningssystemet. For at deltakerne i videregående opplæring skal regnes inn i omfangsforskriften (375 pst), må fylkeskommunen gjøre vedtak etter § 8 i lov om voksenopplæring. Deltakerne får imidlertid ikke elevstatus og må derfor gå opp til privatisteksamen. Studiforbundene har omfattende teoriopplæring for arbeidstakere (§ 20-ordningen) og arrangerer opplæring med tilbud om eksamen på universitets- og høgskolenivå.

Ny godkjenningsordning fra 1992 har bidratt til færre og større studieforbund med gjennomgående flere medlemsorganisasjoner. Omfanget av opplæringen er om lag den samme. En økende del av opplæringsvirksomheten er rettet inn mot næringslivet og foregår i samarbeid med næringslivet selv eller med offentlige utdanningsmyndigheter. Studieforbundene arrangerer kurs også på oppdrag fra arbeidsmarkedsetaten og andre.

Fjernundervisningsinstitusjonene

De offentlig godkjente fjernundervisningsinstitusjonene er også forankret i lov om voksenopplæring. Fjernundervisning er en organisering av opplæringen som tillater stor grad av fleksibilitet, og den er derfor en viktig metode i formidling av kunnskap på flere utdanningsnivåer. De frittstående fjernundervisningsinstitusjonene har utviklet fleksible undervisningopplegg og tilbyr kurs bl a på universitets- og høgskolenivå og videregående opplærings nivå. Deltakerne går opp som privatister. Institusjonene tilbyr også en rekke kurs uten paralleller i det offentlige skoleverket.

Fjernundervisningsinstitusjonene er bl a bransjeskoler som skreddersyr sine opplæringstiltak inn mot virksomhetenes behov og driver oppsøkende virksomhet overfor bedrifter og virksomheter. Flere av kurstypene har nær bransjetilknytning (landbruk, prosessindustri, bank osv).

Institusjonene har god kompetanse i utvikling av fjernundervisningsmateriell og tilbyr kurs for voksne over hele landet - med hjemmet, arbeidsplassen, det lokale biblioteket eller videregående skole/ressurssenter som studieplass. Kombinert med fjernundervisning blir det ofte gitt supplerende klasseromsundervisning av lokale lærere i samarbeid med studieforbundene.111Utviklingen innenfor data- og telekommunikasjon og økende bruk av internasjonale nettverk og informasjonsbaser har gitt fjernundervisningen nye muligheter. I enkelte fjernundervisningsinstitusjoner har andelen studenter med Internett-tilkobling økt betydelig.

I 1996 foregikk 57 pst av studieaktiviteten ved kurs som forbereder til eksamen i det offentlige utdanningssystemet, mens 43 pst foregikk ved frittstående kurs, i hovedsak spesialiserte og yrkesspesifikke kurs.

Ett av tiltakene i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets handlingsplan for IT i utdanningen er å etablere en elektronisk møteplass for voksenopplæring og kompetanseoppbygging. Norsk forbund for fjernundervisning har fått i oppdrag å etablere og drive en slik møteplass som har som formål å stimulere til økt bruk av IT i voksenopplæringen. Den er etablert under navnet »Tunet». På »Tunet» kan en få informasjon om aktuelle tilbud og aktører på voksenopplæringsfeltet. Det vil bli holdt on-line-seminarer og konferanser og gis mulighet for diskusjoner om aktuelle voksenopplæringsspørsmål.

Folkehøgskolene

Folkehøgskolene i Norge er forankret i lov om folkehøgskoler og skal fremme allmenndanning på ulike alders- og utdanningstrinn. Verdigrunnlag og målsetting blir fastsatt av den enkelte skoleeier. Til sammen dekker folkehøgskolene et mangfold av ulike emner, fag og fagkombinasjoner. Det stilles ikke krav til pensum eller eksamen fra institusjoner eller organer utenfor folkehøgskolen.

Det meste av virksomheten er hovedkurs på 33 uker. Kortkurs med varighet fra 3 dager til 16,5 uker utgjorde ca 12,5 pst av virksomheten i 1996. Omregnet til årselever hadde folkehøgskolene 6 476 deltakere.

Bibliotekene

Bibliotekene har i lang tid hatt en sentral plass i kompetanseutvikling, både som informasjonskilde og studiested. Utdannings- og forskingsinstitusjonene har hatt ansvar for å bygge opp fagbibliotek med samlinger av faglitteratur og audiovisuelle informasjonskilder. Utdanningsmyndighetene har ansvar for å planlegge og drive informasjonstjenester for sine elever og studenter, inkludert fjernstudentene. Folkebibliotekene har til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale til disposisjon for alle.

Biblioteksystemet har en desentralisert struktur og er stort sett knyttet sammen i et elektronisk informasjons- og kommunikasjonsnett. Det er bygd opp et støttesystem fra fylkesbibliotekene som bl a supplerer folkebibliotekenes samlinger gjennom en nasjonal fjernlånsordning.

Allerede i dag er bibliotekene studie- og kommunikasjonssentral for mange voksne. Bibliotekene har et system for formidling av faglitteratur, men økning av antall fjernundervisningsstudenter har ført til en sterk belastning og gjort at systemet ikke fungerer tilfredsstillende.

3.6.6 Private og virksomhetsinterne tilbydere

Private bedrifter, konsulentfirmaer, bransjeorganisasjoner og andre fagtilknyttede kursorganisasjoner tilbyr kurs og andre kompetanseutviklingstiltak over et bredt spekter av områder. Omfanget vil avhenge av etterspørsel og betalingsevne i opplæringsmarkedet. Blant de private kompetansetilbyderne finnes også bransjetilknyttede operatører som tilbyr kurs og veiledningstjenester, ofte i samarbeid med offentlige tilbydere (videregående skoler og høgskoler), studieforbund eller fjernundervisningsinstitusjoner.

Private tilbydere markedsfører tilbud uavhengig av opplæringslover, avtaleverk og andre offentlige reguleringer. De er fleksible med tanke på opplæringens innhold og form, og ut fra sin markedsavhengighet lydhøre for brukerbehov. Opplæringstilbudets kvalitet, kursopplegg og pris er avgjørende. Det er på dette markedet konkurransen om kursoppdrag er størst mellom private tilbydere, studieforbund/fjernundervisningsinstitusjoner og eventuelle offentlige tilbydere.

En stor del av kompetanseoppbyggingen i arbeidslivet skjer internt i den enkelte bedrift eller virksomhet. Denne kompetanseutviklingen er oftest knyttet til markedskrav og endringer i produksjonsteknologi eller andre krav knyttet til utviklingen av bedriften. Det er vanskelig å få tallmessig oversikt over omfanget av kompetanseutviklingstiltak og over tilbydere. Undersøkelser viser at private konsulentfirmaer er en viktig kilde til kompetanseutvikling i private virksomheter, og at offentlige utdanningsinstitusjoner spiller en mer beskjeden rolle. Selv om bedrifter har størst forventninger til å få hjelp fra private firmaer, er det ikke kommet fram tydelige forskjeller på hvor fornøyde bedriftene var med den kompetansen de fikk. Medarbeidernes kompetanse og evne til tett kundekontakt, fleksibel tilpassing til bedriftens behov, kundekunnskap og rask orienterings- og oppdateringsevne er avgjørende for å kunne levere tilfredsstillende oppdragstjenester og etablere et mer langvarig kundeforhold.

Det finnes private utdanningsinstitusjoner som fungerer på det samme kompetansemarkedet som de offentlige. Noen av disse har forholdsvis stor aktivitet rettet direkte mot virksomheter. Andre er rene privatisttilbud. Det finnes også et stort antall bedrifter opprettet spesielt for å bistå andre bedrifter og bransjeorganisasjoner med kompetanseutvikling. Mange av disse tilbyr opplæring både til privat og offentlig sektor.

Grunnutdanningstilbud fra offentlige tilbydere på grunnskolens og videregående opplærings område skal være gratis, mens private tilbydere tilbyr privatistkurs mot egenbetaling. På andre områder enn dem som er regulert av opplæringslovene, kan både private og offentlige tilbydere - hver for seg eller i samarbeid - gjennomføre kompetanseutviklingstiltak mot egenbetaling eller som oppdrag fra virksomheter eller bransjeorganisasjoner.

3.6.7 Arbeidsmarkedstiltak

Arbeidsmarkedsetaten disponerer midler til kvalifiseringstiltak som har til formål å bringe arbeidsledige i arbeid raskest mulig.

Arbeidsmarkedsopplæringen (AMO) skal kvalifisere arbeidssøkere til ordinært arbeid, redusere mistilpasning mellom arbeidslivets behov og arbeidssøkernes kompetanse, forebygge ledighet og motivere arbeidsledige til videre utdanning. Tilbudet er rettet mot arbeidsledige, yrkeshemmede og personer i en usikker sysselsettingssituasjon. Arbeidsmarkedsmyndighetene har ansvar for å sette i gang kurs. Nedre aldersgrense for å delta er 19 år.

AMO-kursene dekker et bredt spekter av fag og omfatter fortrinnsvis yrkesrettede kurs, men også kurs av mer allmenn karakter på grunnskolens eller videregående opplærings nivå. Kursene kan ha en varighet av inntil ti måneder og kan føre fram til fagbrev eller sertifikat.

Arbeidsmarkedsopplæringen gjennomføres av ulike aktører etter konkurranse. Videregående skoler og ressurssentra er viktige aktører, særlig for kurs som gir formell kompetanse på videregående opplærings nivå. Studieforbund og private kurstilbydere er også aktuelle kursarrangører.

Arbeidsmarkedsopplæringen finansieres av staten. I 1997 ble det brukt 1 340 mill kroner til arbeidsmarkedsopplæring som omfattet 34 059 deltakere (yrkeshemmede ikke inkludert).

Vikarplass for arbeidsledige har som primært formål å øke arbeidslediges sjanser for overgang til ordinært arbeid. Samtidig skal tiltaket også medvirke til å heve kompetansenivået ved arbeidsplassen. En arbeidsledig med relevant kompetanse eller erfaring kan gå inn som vikar i inntil 10 måneder, samtidig som en ansatt får permisjon til utdanning. Ordningen har vært/er mest brukt i offentlig sektor. I 1997 ble det brukt 275 mill kroner til gjennomsnittlig om lag 1 800 tiltaksplasser.

3.7 Finansiering av livsopphold og skatteforhold

Mange arbeidsgivere gir hel eller delvis lønn under utdanningspermisjon. Innenfor mange bransjer er det etablert avtaler om at arbeidsgiver skal bidra økonomisk til kompetanseutvikling. Dette gjelder imidlertid bare når arbeidstakernes kompetanseutvikling er direkte relatert til jobbsituasjonen. Også innenfor primærnæringene finnes midler som staten og bransjene har satt av til kompetanseutvikling.

Ellers er trolig Statens lånekasse for utdanning den viktigste kilden til finansiering av livsopphold for alle under utdanning. I tillegg eksisterer ordningen «vikarplass for ledige» og ordninger for arbeidsledige og yrkeshemmede som deltar i opplæring. Disse offentlige ordningene er omtalt nedenfor.

Statens lånekasse for utdanning

Statens lånekasse for utdanning yter både subsidierte lån og rene stipendier. Ordningene er regelstyrte, og studiestøtte kan tildeles elever/studenter opp til 65 år til utdanning i offentlige videregående skoler, høgre utdanningsinstitusjoner, private skoler som tilfredsstiller kravene i privatskoleloven, og private høgskoler som har eksamensrett etter privathøgskoleloven. Det gis også støtte til fjernundervisning og studier i regi av studieforbund som gir godkjent kompetansegivende utdanning, og til folkehøgskolenes årskurs. På grunnskolenivå kan det kun gis stipend ved deltakelse i kurs som innebærer repetisjon av fag fra grunnskolen med sikte på opptak til videregående opplæring. En kan få støtte til deltidsutdanning som utgjør minst 50 pst av støtteberettiget fulltidsutdanning.

Støttebeløpet er delt inn i grunnbeløp, botillegg, tillegg for bøker og materiell og forsørgertillegg. Det er regler for avkorting på grunnlag av egen arbeidsinntekt samt egen og ektefelles formue. Størrelsen på lån og stipend vil dermed avhenge av utdanningens type og omfang, bosted, inntekt under utdanning og antall barn. Dette innebærer at «gjennomsnittsstudenten» som mottar grunnbeløp, botillegg og materialtillegg i 1997-98, til sammen mottar 6 270 kroner pr måned, hvorav 28 pst eller 1 755 kroner er stipend. Når studenten har barn å forsørge, kan det gis et forsørgertillegg som er behovsprøvd mot eventuell ektefelles eller samboers brutto månedsinntekt. (Forsørgertillegget reduseres dersom ektefellens/samboerens brutto inntekt overstiger 11 500 kroner pr måned.) En voksen utdanningssøker vil i mange tilfeller være etablert med familie, og for en heltidsstudent med ektefelle uten inntekt og to barn blir støttebeløpet 9 685 kroner, og stipendandelen 48,7 pst. Maksimalt stipend er på 4 715 kroner pr måned.

Et av målene for utdanningsstøtten fra Lånekassen er å bidra til å fjerne ulikhet og fremme likestilling, slik at utdanning kan skje uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn og økonomisk eller sosial situasjon. Det må kunne sies at ordningene slik de er utformet i dag, primært er rettet mot yngre mennesker. Voksne er ofte etablert med familie og høye boutgifter og er avhengige av et høyere inntektsnivå enn unge. Magistadutvalgets innstilling (NOU 1992: 33) vurderte dette spørsmålet, og konkluderte med at målsettingen om lik rett til utdanning uavhengig av alder er rimelig godt ivaretatt, og at det ikke skal være studiefinansieringens oppgave å bidra til å dekke f eks renter og avdrag på boliglån.

Vikarplass for arbeidsledige

Under arbeidsmarkedstiltaket «Vikarplass for arbeidsledige», omtalt i punkt 3.6.7, ansettes vikaren på ordinære lønns- og arbeidsvilkår, og arbeidsgiveren får et tilskudd fra arbeidsmarkedsetaten på 13 000 kroner pr måned (1998). Retningslinjer for tiltaket har ikke bestemmelser om avlønning av den som går ut i permisjon. Lønnen blir avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som går ut i permisjon.

Livsopphold for arbeidsledige og yrkeshemmede ved deltakelse i opplæring

Ordinære arbeidsledige som er registrert ledige, kan motta dagpenger eller kursstønad fra arbeidsmarkedsetaten ved deltakelse i arbeidsmarkedsopplæring (AMO) i regi av arbeidsmarkedsetaten. Ledige som fyller kvalifikasjonskravene til dagpenger, kan velge mellom å motta dagpenger eller kursstønad. Som nevnt under punkt 3.6.7, er AMO kortvarige, yrkesrettede kurs fortrinnsvis rettet mot ledige med lite relevant yrkesopplæring eller arbeidserfaring, og for personer der mangel på opplæring er et hinder for å komme i arbeid. Valg av opplæring skjer i samråd med arbeidsmarkedsetaten med utgangspunkt i arbeidsmarkedets behov og den enkeltes erfaring og ønsker. Det stilles krav om at stønadsmottakeren skal være disponibel for arbeidsmarkedet og kunne avslutte opplæringen ved tilbud om jobb. Dagpenger og kursstønad kan derfor ikke finansiere utdanning av lengre varighet.

Arbeidsledige kan som hovedregel ikke delta i utdanning/opplæring ut over det som tilbys av arbeidsmarkedsetaten, uten at dagpenger opphører. Unntak er

• kortvarig utdanning som i sin helhet er gjennomført og avsluttet i løpet av tre måneder (deleksamen regnes som del av lengre utdanningsløp).

• påbygging/tilleggsutdanning inntil ett skoleår når dagpengemottakeren har et reelt behov for å styrke kvalifikasjonene innenfor sitt yrke for å unngå framtidig arbeidsledighet. Det er en forutsetning at det ikke er plikt til å delta i undervisningen, og at vedkommende må være tilgjengelig for arbeidsformidlingen.

Yrkeshemmede, det vil si arbeidssøkere som har fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming som har betydning for deres muligheter til å komme i arbeid, kan også motta kursstønad ved deltakelse i opplæringstiltak i regi av arbeidsmarkedsetaten. En del av disse kan også motta stønad under folketrygdens ytelser til yrkesrettet attføring. Personer som oppfyller vilkårene for attføring etter folketrygdloven, har gode muligheter til å finansiere ordinær utdanning på alle nivåer.

Skatteforhold

Skattereglene for arbeidsgiverfinansiert utdanning bygger på en fortolkning av hva som anses som fordel ved arbeid etter skattelovens § 42. Arbeidsgivers dekning av skatteyters private utgifter, f eks alminnelige utgifter til livsopphold, vil etter dette være skattepliktig. Arbeidsgivers dekning av kursavgifter, læremateriell mv og økte levekostnader i utdanningsperioden vil imidlertid kunne være skattefri. I Ot prp nr 1 (1997-98) foretok Finansdepartementet en gjennomgang og vurdering av skattereglene for arbeidsgiverfinansiert opplæring og utdanning. I Innst O nr 5 (1997-98) uttaler komiteen:

«Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og konklusjoner. Komiteen er likevel villig til å se på saken på nytt, dersom kompleksiteten skulle ha ført til at virkninger/konsekvenser skulle vært oversett eller ikke tilstrekkelig belyst.»

Skattedirektoratets Lignings-ABC kan synes å legge vekt på en tolkning av begrepene grunnutdanning og videreutdanning ved vurdering av skatteplikt. Arbeidsgivers dekning av utgifter til grunnutdanning blir stort sett vurdert som skattepliktig, mens dekning til videreutdanning er betraktet som skattefri. Disse begrepene benyttes ikke i skatteloven.

Forståelsen av disse begrepene er uklar. I utdanningssystemet blir de f eks benyttet på en slik måte at grunnutdanning for én person kan oppfattes som videreutdanning for en annen. Dette fører til at det er vanskelig for ligningskontorene og arbeidsgivere å praktisere disse reglene. Det er derfor eksempler på ulik praktisering mellom ligningskontorene i de forskjellige kommunene. (Det vises her til begrepsdefinisjonene som er brukt i denne meldingen, kapittel 1.3.)

I Ot prp nr 1 (1997-98) framgår det at arbeidsgiverfinansiert utdanning i stor grad skal anses som skattefri, men at det i noen tilfeller kan konstateres skattepliktig fordel i noe omfang. Finansdepartementet uttaler at intern bedriftsopplæring sjelden reiser vanskelige skattespørsmål og normalt vil være skattefri. I stor utstrekning vil også ekstern utdanning være skattefri, men på dette området blir skattefriheten noe mer begrenset. Særlig i to tilfeller kan det konstateres skatteplikt av noe omfang. Dette gjelder for det første utdanning som er så fjern fra arbeidsgivers saklige behov at opplegget framtrer som dekning av privatutgifter for den ansatte. Et annet tilfelle er lengre, gjerne akademisk utdanning, hvor arbeidsgiver rekrutterer personale i eller før studietiden, finansierer studiet, og avtaler bindingstid for en lengre arbeidsperiode etterpå. Dekning av slik utdanning medfører en betydelig privat fordel.

3.8 Oppsummering av dagens situasjon

Følgende kan oppsummeres når det gjelder dagens situasjon:

• Selv om det er vanskelig å nøyaktig kvantifisere omfang og kostnader ved dagens kompetansehevingsvirksomhet i privat og offentlig arbeidsliv, kan det slås fast at det er en betydelig aktivitet med en investeringsramme på flere milliarder kroner.

• Den store massen av norske bedrifter er små eller mellomstore, svært ofte med ansatte fra en (enmannsforetak) til fem. Undersøkelser både fra Norge og andre land tyder på at det er de små og mellomstore bedriftene som ofte har de største problemene med å møte kompetanseutfordringen.

• Undersøkelsene viser at det er de med svakest utdanning fra før som også deltar minst i kompetanseutvikling. Personer med svak utdanning er også overrepresentert blant de langtidsledige. Disse er mindre fleksible og vil vanskelig kunne gå inn i ledige stillinger. De er dermed mindre i stand til å redusere flaskehalsproblemene på arbeidsmarkedet enn personer med mer utdanning.

• En relativt liten gruppe voksne har ikke fullført grunnskoleopplæringen, og en god del voksne med fullført grunnskole synes å ha så svake basiskunnskaper at de kan ha problemer i arbeids- og samfunnsliv. Det er liten etterspørsel etter grunnskoleopplæring blant voksne.

• Et betydelig antall voksne har ikke videregående opplæring, og undersøkelser tyder på at om lag 265 000 voksne ønsker slik opplæring. Dette tallet er usikkert og vil være avhengig av hvilke stimuleringstiltak som settes inn. Den store vekten som arbeidslivets parter har lagt på Reform 94 med begrunnelse i arbeidslivets behov for faglært arbeidskraft, tyder på at opplæringen på videregående opplærings nivå anses viktig og nødvendig for et godt fungerende arbeidsliv og som basis i den livslange læringen.

• Det er i dag et betydelig antall voksne i høgre utdanning, og arbeidslivet synes å vurdere grunnutdanning på høgre nivå som viktig for videreutvikling av deler av arbeidsstyrken. Det arbeidslivet særlig etterspør i høgre utdanning, er mer fleksible og brukertilpassede opplegg, mer bruk av informasjonsteknologi og fjernundervisning, mer fleksible opptaksregler og større åpenhet mot arbeidslivets behov.

• Voksnes adgang til å dokumentere sine kunnskaper og ferdigheter uavhengig av hvilken måte de har skaffet seg kunnskapen på, blir i dag primært ivaretatt ved privatistordninger og ved § 20-ordningen. Disse ordningene er godt utbygd, og det er lagt til rette for privatisteksamener i grunnskolen, i videregående opplæring og på universitets- og høgskolenivå. Det er imidlertid viktige grunner som taler for at dette ikke bør være eneste måten å få dokumentert realkompetanse på. Ordningene er i for liten grad tilpasset mulighetene for dokumentasjon av realkompetanse som ikke er identisk med de formelle kravene i læreplaner og offentlige eksamener.

• I arbeidslivet finnes det en rekke dokumentasjonsordninger knyttet til opplæringsvirksomheten. Men ordningene er lite formaliserte, og koblingene mellom dokumentasjonsordningene i arbeidslivet og i det offentlige utdanningssystemet er svake.

• Erfaringene med regelverket for godkjenning av utdanning fra utlandet tilsier at dette kan være vanskelig å praktisere, og behandlingen er tidkrevende. Det er allerede i gang arbeid for å kartlegge problemene og forenkle godkjenningsordningene både for fagutdanning og høgre utdanning.

• Opptaksreglene til videregående opplæring og høgre utdanning gir i dag en del muligheter for voksne uten de formelle kvalifikasjonene som normalt kreves. Men ordningene praktiseres ikke i tilstrekkelig grad.

• Det er i dag en betydelig aktivitet på tilbudssiden i utdanningsmarkedet både fra det offentlige utdanningssystemet, studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner, folkehøgskoler og private aktører. En stor del av den virksomhetsbaserte opplæringen tar virksomhetene selv hånd om. Det synes i dagens situasjon å være en god del skepsis i arbeidslivet mot det offentlige utdanningssystemets evne og vilje til å gi det fleksible, brukertilpassede og etterspørselsorienterte tilbudet som arbeidslivet har behov for. Samtidig spores det en vilje i det offentlige utdanningssystemet til å ta den utfordringen som kompetansebehovet i arbeidslivet og i den voksne befolkningen generelt representerer.

• Arbeidsmarkedsetaten disponerer virkemidler som kan kan gi yrkesrettet opplæring med formål å øke muligheten for å komme i ordinært arbeid. Målgruppen er ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere og personer i en usikker sysselsettingssituasjon. Opplæringen tar ikke nødvendigvis sikte på å føre til formell kompetanse innenfor grunnutdanningen. Det er imidlertid viktig å sikre at de allmenne ordningene i reformen også innrettes for å nå utsatte grupper, bl a for å motvirke varig utestengning fra arbeidsmarkedet.

• Dagens permisjonsordninger bygger i hovedsak på tariffestede og individuelle avtaler. Erfaringene med slike ordninger viser at kravet til likebehandling ikke blir godt nok ivaretatt. Det kan også stilles kritiske spørsmål ved om dagens ordninger er stimulerende og motiverende nok til å oppnå den kompetanseutviklingen som er nødvendig.

• Statens lånekasse gir også muligheter for finansieringsstøtte for voksne. Men reglene er trolig ikke godt nok tilpasset voksne forsørgere i en arbeidssituasjon. Fratrekksordningene i skattereglene praktiseres noe uensartet når det gjelder utgifter til utdanning.