4 Nærområdene

4.1 Nordisk Ministerråds samarbeid med nærområdene

Nærområdene har gjennomgått store forandringer de siste ti årene. De baltiske land er etablert som demokratiske stater og er integrert som fullverdige deltakere i europeisk integrasjon og annet internasjonalt samarbeid gjennom bl.a. medlemskap i EU, EØS og NATO. Internasjonal finansiering i de baltiske land vil nå i all hovedsak komme gjennom finansieringsordninger under EU og EØS/EFTA.

Forholdet til Russland er viktig for samarbeidet i hele Nord-Europa, og Nordvest-Russland er et viktig område for Norge og Norden. Det gjenstår mange utfordringer i Nordvest-Russland når det gjelder demokratisering, markedsøkonomi, miljøsikkerhet og internasjonalt samarbeid. Her kan Norden bidra, og Nordisk Ministerråd styrker nå samarbeidet med Nordvest-Russland.

Nordisk Ministerråd har utarbeidet nye retningslinjer for samarbeidet med nærområdene. Retningslinjene for hhv. Nordvest-Russland og de tre baltiske land ble behandlet på Nordisk Råds sesjon i Stockholm i november 2004. Det er utarbeidet separate retningslinjer for de to områdene av hensyn til de ulike problemstillingene man står overfor. Retningslinjene gjelder for hele Nordisk Ministerråds – også fagministerrådenes – samarbeid med Nordvest-Russland og de baltiske land. Et viktig grunnlag for retningslinjene er for øvrig en evaluering av nærområdeprogrammet siden dets start tidlig på 1990-tallet, som ble avgitt av en frittstående finsk konsulentgruppe i mai 2004.

På grunnlag av retningslinjene skal det etableres et eget russlandsprogram fra 1. januar 2006, og det skal innarbeides et regulært politisk og konkret samarbeid med Estland, Latvia og Litauen. I partnerskapet med Nordvest-Russland er målsettingen å bidra til en demokratisk samfunnsutvikling, en sterk markedsøkonomi og bærekraftig utvikling. Russlandsprogrammet er for tiden under utarbeidelse av Nordisk Ministerråd og skal behandles på Nordisk Råds sesjon høsten 2005. Samtidig med etableringen av de nye samarbeidsformene avvikles det såkalte nærområde-programmet og rammeprogrammet for nærområdene fra og med 2006.

Hovedkriteriet for den fellesnordiske innsatsen i Nordvest-Russland og i de baltiske land er begrepet om nordisk nytte, dvs. at landene oppnår en tilleggsverdi gjennom nordisk fellesskap utover bilateralt samarbeid. For å ivareta Norges interesser i regionen er det viktig å fremme et slikt sterkt og relevant regionalt samarbeid. Derfor bør det nordiske nærområdesamarbeidet kontinuerlig videreutvikles for å styrke Norges og Nordens samarbeid med EU, Russland, de baltiske land og de andre nordlige regionale rådene (Barentsrådet, Østersjørådet, Arktisk Råd).

Det bilaterale samarbeidet mellom de nordiske og de baltiske land skal nå være fullt ut likeverdig i form og innhold, med en forsterket politisk dialog og med bortfall av bistandspreget prosjektfinansiering. Dette reflekteres i Nordisk Ministerråds nye retningslinjer. Fagministerrådene skal nå videreføre Ministerrådets samarbeid med nærområdene på grunnlag av sine sektorbudsjetter, en økende finansiering fra de baltiske land og utvidet samarbeid med Nordvest-Russland. Det vil være en overgangsfase hvor det tas behørig hensyn til de baltiske lands muligheter til omlegging til større grad av samfinansiering. Samarbeidsministrene vil dessuten disponere en mindre strategisk budsjettpost som kan benyttes til særskilt politisk interessante samarbeidstiltak i de baltiske land. Retningslinjene legger til grunn en fortsatt overordnet koordinerende rolle for samarbeidsministrene i nærområdene, og fagsektorene skal rapportere til samarbeidsministrene om sitt arbeid sett i forhold til retningslinjene.

Samarbeidet med de baltiske land skal få en mer langsiktig karakter hvor aktiviteter planlegges og finansieres i fellesskap. Samarbeidet skal få klart mer politisk karakter og innhold. Tradisjonell prosjektaktivitet skal reduseres betydelig. Den nordisk-baltiske dialogen skal videreutvikles, blant annet gjennom møter både på politisk og embetsnivå.

Det blir større anledning til å utvikle samarbeid med hvert enkelt av de baltiske land, mens det til nå har vært lagt vekt på et samarbeid med Baltikum som region.

Sentrale nordisk-baltiske samarbeidsområder forventes å bli grenseoverskridende arbeid, forsk­ning og innovasjon, helse- og sosialspørsmål, miljø og bærekraftig utvikling og IT. Men samarbeidet skal videreføres i alle fagministerråd hvor det vurderes som relevant. Det skal kontinuerlig gjøres til gjenstand for evaluering og vurdering av samarbeidspartnerne. Som sentrale virkemidler skal det fortsatt satses sterkt på samarbeid på grasrotnivå gjennom utvekslingsprogram og kunnskapsutvikling.

Ministerrådet skal fortsatt drive virksomhet som komplementerer EUs virksomhet, og EU/EØS-spørsmål er en naturlig del av sakskartet for nordisk-baltisk dialog og samarbeid. Dette er ytterligere aktualisert gjennom de baltiske lands EU/EØS-medlemskap.

Det vurderes også løpende hvordan de baltiske land mest hensiktsmessig kan delta i et utvidet samarbeid med Nordisk Ministerråds institusjoner der det er gjensidig interesse for dette.

Det skal også legges vekt på å fremme felles nordisk-baltisk-russisk samarbeid, blant annet gjennom det grenseregionale samarbeidet. I et slikt prosjekt - som er delfinansiert gjennom Interreg-midler fra EU – er også lokale hviterussiske myndigheter med som deltakere.

I retningslinjene for Nordisk Ministerråds samarbeid med Nordvest-Russland legges det betydelig vekt på et styrket samarbeid med de andre tre regionale rådene i området, Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd. Det tillegges likeledes stor vekt at Ministerrådets aktiviteter skal søke en hensiktsmessig samordning med EUs politikk og programmer. Det vil være av betydelig interesse å ha en god dialog mellom det norske formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2006 og det finske formannskapet i Barentsrådet fra november 2005 og i EU i annet halvår i 2006.

Russlandsprogrammet blir det fremste verktøyet for å reorientere og gjennomføre aktiviteter i Nordvest-Russland. Samarbeidet med Russland skal ha karakter av et partnerskap hvor russiske samarbeidspartnere oppfordres til selv å bidra med midler, kompetanse o.a. i størst mulig grad. Dessuten skal samarbeidet bli mer langsiktig i karakter og form.

Det er et behov for en sterkere fokusering i Ministerrådets innsats i Nordvest-Russland. Det vil bli lagt særlig vekt på en demokratisk samfunnsutvikling, regulert markedsøkonomi, miljø og bærekraftig utvikling og sosial- og helsespørsmål. De fremste redskapene for å fremme dette samarbeidet er folk-til-folk samarbeid gjennom stipend- og utvekslingsordninger.

Geografisk skal samarbeidet med Nordvest-Russland omfatte Murmansk oblast, Arkhangelsk oblast, Republikken Karelen, St. Petersburg, Leningrad oblast, Pskov og Kaliningrad. De grensenære områdene til Norden skal prioriteres. Dialogen med russiske myndigheter skal utdypes, både på lokalt og sentralt nivå. Informasjonskontoret i St. Petersburg - og etter hvert også i Kaliningrad - får sentrale oppgaver i å etablere de nødvendige kontakter og nettverk og forvalte deler av samarbeidsaktivitetene. I Murmansk oblast og de arktiske deler av Nordvest-Russland skal Nordisk Ministerråd i stor grad søke å drive sine aktiviteter i samarbeid med Barentsrådet og Arktisk Råd. Det kan for øvrig også være aktuelt med prosjekter i Arkhangelsk oblast.

Nordisk Ministerråds samarbeid med Nordvest-Russland og de baltiske land ses som et komplement til de nordiske lands bilaterale samarbeid med Russland og skal samsvare med prinsippene for dette. Noen mer konkrete prioriteringer fremgår av den følgende omtalen av noen utvalgte samarbeidsområder.

Norges bilaterale miljøvernsamarbeid med Russland har røtter tilbake til 1988, og er i dag basert på en regjeringsavtale fra 1992. Samarbeidet ledes av en norsk-russisk miljøvernkommisjon, som ledes på politisk nivå og møtes en gang i året. Geografisk omfatter samarbeidet den russiske delen av Barentsregionen med havområdene utenfor, og faglige problemstillinger knyttet til både forurensning, naturforvaltning og vern av kulturminner.

Samarbeidet har de siste par årene vært noe preget av omorganiseringen av den russiske miljøvernadministrasjonen. På det siste kommisjonsmøtet som fant sted i Oslo i februar 2005 og ble ledet på ministernivå, ble det imidlertid enighet om de faglige hovedprioriteringer og organiseringen av samarbeidet framover. Det legges nå særlig vekt på havmiljøspørsmål, der det er enighet om at det skal brukes en økosystembasert tilnærmingsmåte til forvaltningen av de nordlige havområdene. Den økte oppmerksomheten på havmiljøspørsmål har blant annet sammenheng med økt utskipning av petroleum fra Nordvest-Russland langs Norskekysten og utsiktene til mer omfattende petroleumsvirksomhet både på norsk og russisk side i Barentshavet. Myndighetssamarbeid på sentralt og regionalt nivå og kompetanseutvikling i russisk industri, med vekt på industri som forurenser havområdene, gjennom programmet «Renere produksjon» er også viktige innsatsområder. Videre er beskyttelse av det biologiske mangfoldet og det grensenære miljøvernsamarbeidet sentrale områder.

Et viktig resultat av samarbeidet er at betydelige reduksjoner i utslippene av svoveldioksid og tungmetaller fra nikkelverket i Petsjenga på russisk side av grensen nå kan forventes i løpet av få år. Generelt legges det vekt på å arbeide for russisk tilslutning til og overholdelse av internasjonale miljøvernavtaler. Dette blir stadig viktigere etter hvert som samarbeidet i økende grad blir et likeverdig samarbeid med utgangspunkt i felles ansvar og utfordringer knyttet til bevaring av miljøet og forvaltning av ressursene i Barentsregionen og Barentshavet. Fra norsk side legges det stor vekt på å integrere det bilaterale miljøvernsamarbeidet med miljøvernarbeidet innenfor Barentssamarbeidet og Arktisk råd.

Folkehelsen i Russland er den dårligste blant de industrialiserte land. De økonomiske endringene etter Sovjetunionens oppløsning medførte en kraftig økning i både smittsomme sykdommer og livsstilssykdommer. Forventet levealder for menn var i 2001 helt nede i 58,9 år for menn og 72,3 år for kvinner.

Forekomsten av alvorlige smittsomme sykdommer i Russland er gjennomgående mye høyere enn i Norden. Særlig bekymringsfull er situasjonen med hensyn til HIV/AIDS og tuberkulose, herunder særlig tuberkuloseformer som er motstandsdyktig mot de vanligste medisiner.

Situasjonen i Russland har vært preget av en meget kraftig økning av HIV tilfeller siden 1998, spesielt i Nordvest-Russland. Områder med særlig høy forekomst i Nordvest-Russland har vært St.Petersburg, Murmansk og Kaliningrad. Epidemien startet forholdsvis sent i Russland og de baltiske landene slik at antall personer med AIDS er forholdsvis lavt. 80-90% av de HIV-smittede i Russland har til nå vært injiserende stoffmisbrukere. I enkelte områder i Nordvest-Russland ser man nå en moderat økning av HIV-smitte blant heteroseksuelle kvinner. Det er foreløpig ikke tegn til en dramatisk øking av HIV blant ikke-misbrukende heteroseksuelle. Forebyggende innsatser for å begrense spredningen fra Russlands ca 250.000 HIV-positive til befolkningen generelt bør nå styrkes betraktelig.

Det er fortsatt stor forekomst av tuberkulose og særlig alvorlig er multiresistent tuberkulose. Allikevel ser utviklingen ut til å gå rett vei, slik at målsetningen fra det siste Barents-toppmøtet om å få situasjonen under kontroll før år 2013, vil nås.

Livsstilsykdommer, som hjerte- og karsykdommer og andre helseproblemer forårsaket av feil ernæring, tobakk, alkohol, narkotika, vold og ulykker utgjør en vel så stor byrde som smittsomme sykdommer. Den nye overbygningen for helse- og sosialsamarbeidet, Partnerskapet for helse og livskvalitet under EUs nordlige dimensjon, retter seg mot alle disse områdene.

Gjennom Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og nå EUs Nordlige Dimensjon er det et omfattende helsesamarbeid mot Russland og de tre baltiske land fra de nordiske land. En hovedutfordring er å sikre spredning og videreføring av erfaringer fra prosjektsamarbeidet. Det bør forventes en vridning i det internasjonale samarbeidet bort fra økonomisk støtte til medisiner og utstyr, og til et enda sterkere fokus på faglig støtte og internasjonal kontakt, etter hvert som den økonomiske situasjonen gradvis bedres.

Helse- og sosialsamarbeidet i Barentsregionen er et vellykket bilateralt samarbeid med Russland fra Norge, Sverige og Finland, med fokus på konkrete prosjekter. Evalueringer har vist at prosjektmidlene er utnyttet godt, at prosjektene har ført til forbedringer i helsesituasjonen, at samarbeidet har medført innføring av nye behandlingsmetoder og en bedre organisering i helsesektoren. Det forventes snarlige resultater innen forebygging av HIV/AIDS som er utpekt som det første satsingsområdet for multilateralt samarbeid. Norge bidrar aktivt i dette, og skal fra 2006 lede arbeidet. Livs­stilsrelaterte sykdommer og styrket integrering av primærhelsetjenester og sosiale tjenester, med fokus på barns situasjon, prioriteres også.

Samarbeidet med nærområdene (de baltiske land og Nordvest-Russland) innen utdanning og forskning finner fram til utgangen av 2006 sted bl.a. innenfor rammen av mobilitets- og nettverksprogrammet Nordplus Nabo.

Som ledd i oppfølgingen av et møte mellom de nordiske og baltiske utdanningsministre i mars 2004 er det etablert en nordisk-baltisk koordineringsgruppe («BN8 Education and Research»). Gruppen har fått i oppdrag å utarbeide en treårig handlingsplan for perioden 2005-2007, og har i prinsippet ansvar for koordineringen av alt nordisk-baltisk samarbeid på utdannings- og forsk­ningsområdet. Den politiske hovedmålsetting i planen er å bidra til etableringen av et felles baltisk-nordisk utdannings- og forskningsområde, innenfor rammen av regulært mellomstatlig samarbeid mellom likverdige parter, med baltisk medfinansering. I det utkast til handlingsplan gruppen har lagt frem foreslås det en satsing på tre hovedområder: Nordplus, NordForsk og forskningsprogrammet Nordunett 3 om internetteknologi. Forslaget innebærer at det ikke opprettes eller initieres nye strukturer for samarbeidet mellom Nordisk Ministerråd og de baltiske land, men at det bygges videre på eksisterende programmer og samarbeidstiltak der finansieringen allerede er sikret på nordisk side. Det gjenstår å utrede hvordan og på hvilke vilkår det kan legges til rette for utvidet baltisk deltaking i de aktuelle programmer og tiltak. Forslaget til handlingsplan er lagt frem for endelig godkjenning på politisk nivå på henholdsvis baltisk og nordisk side.

Innen ministerrådet for fiskeri, jord- og skogbruk og næringsmidler legges det fortsatt stor vekt på samarbeidet med Estland, Latvia, Litauen og Nordvest-Russland. Tidligere hadde det nordisk-baltiske samarbeidet karakter av bistand. Det har det ikke lenger, og møtene er nå mellom likeverdige parter som bærer sine kostnader selv. Tilpasningen av samarbeidet til de nye retningslinjene fra 2004 har startet opp. Det framtidige samarbeidet som skal skje på alle tjenestemannsnivåer, ble etablert ved møter i Stockholm 4. november 2004. Samarbeidet ble da organisert ved en høynivå koordineringsgruppe for nordisk-baltisk samarbeid innenfor fiskeri, jord- og skogbruk og næringsmidler samt nordisk-baltiske ekspertkomiteer for hver av sektorene: Fiskeri, jord- og skogbruk og næringsmidler.

Samarbeidet i 2004 har i stor grad dreiet seg om å følge opp deklarasjoner fra det nordisk-baltiske ministermøtet i Tallinn i 2003 om mattrygghet og økologisk jordbruk og samarbeidet om genressurser og skogbruk. I 2005 er det avholdt møter i ekspertkomiteene mellom nordiske land og de baltiske stater for sektorene jordbruk, skogbruk og næringsmidler der en klarlegger karakteren og mulighetene for det framtidige samarbeidet. Det legges vekt på at en skal komplettere det samarbeidet som allerede foregår og at det skal foretas klare prioriteringer. På området for næringsmidler har man også to samarbeidsgrupper som har eksistert i flere år, som tilrettelegger for samarbeid på områdene for matkontroll og ernæring.

De baltiske land er i betydelig grad trukket inn i nettverkssamarbeidet som skjer innen samnordisk skogforskning og i noen grad i FoU-prosjekter. Tilsvarende nettverkssamarbeidet med Nordvest-Russland er foreløpig beskjedent.

Nordisk embetsmannskomité for jord- og skogbruk har i gjennomsnitt hatt 8 – 10 prosjekter under nærområdeprogrammet. Det er således påkrevd at samarbeidet finner ny former. Neste ministermøte mellom Norden og de baltiske stater er forutsatt i 2006 og regnes lagt til Norge.

I tråd med den reviderte nærområdestrategien er den direkte bistandsvirksomheten til Baltikum innen forbrukerpolitikk avviklet og avløst av ordinært myndighetssamarbeid. Grunnlaget for samarbeidet er nedfelt i en deklarasjon fra det felles nordisk-baltiske forbrukerministermøtet i Akureyri 2004. På nordisk side er det særlig styringsgruppene under EK konsument som skal vurdere oppfølging, bl.a. gjennom å invitere baltiske kolleger til aktuelle seminarer.

Formen på og omfanget av det videre samarbeidet med Russland har både i 2004 og 2005 vært preget av noe usikkerhet. På grunn av omorganisering i Russland, har det ligget an til at det både sentralt og lokalt kommer til å bli nye samarbeidspartnere i det videre arbeidet. Den spesielle nærområdegruppen som hadde ansvaret for dette arbeidet er oppløst. I 2004 startet et nytt samarbeids­prosjekt om markedskontroll. Dette ble videreført i 2005.

4.2 Nordisk Ministerråds samarbeid med nærområdene og EUs nordlige dimensjon

Finland tok i 1997 initiativet til EUs nordlige dimensjon. Finland og Sverige var nå blitt medlemmer i EU ved siden av Danmark, og EU hadde derved fått en ny og utvidet dimensjon for sitt samarbeid nordover i Europa. Under det finske formannskapet i EU i 1999 ble EUs nordlige dimensjon formelt etablert som et eget politikkområde og har utviklet seg til å bli et synlig uttrykk for regionalt samarbeid som bidrar til å øke velferd og utvikling både innad i EU og i det nordlige europeiske nærområdet.

EUs nordlige dimensjon gir et felles rammeverk for fremme av politisk dialog og konkret samarbeid og dekker et geografisk område langt utover de nordiske EU-land, fra det arktiske og subarktiske området til de sørlige strender i Østersjøen og fra Nordvest-Russland i øst til Island og Grønland i vest. I tråd med dette har flere land som ikke er medlemmer av EU, status som partnerland under EUs nordlige dimensjon. Etter utvidelsen av EU den 1. mai 2004 er antall partnerland redusert til Norge, Island og Russland. Regionale organisasjoner i området, som Nordisk Ministerråd, Arktisk Råd, Østersjørådet og Barentsrådet, har programmer og aktiviteter som samsvarer godt med de målsettinger og prioriteringer som er nedfelt i handlingsplanene for EUs nordlige dimensjon.

EUs råd vedtok i oktober 2003 en ny handlingsplan under EUs nordlige dimensjon - den andre i rekken - for perioden 2004-06 (NDAP 2004-06). Norge har fått flere synspunkter og prioriteringer reflektert i planen, både i kraft av partnerland og som deltaker i multilateralt samarbeid ved at de fire regionale rådene i området har deltatt i utarbeidelsen av handlingsplanen. EU-kommisjonen har den ledende og overordnede rollen i gjennomføringen av handlingsplanen, men Norge følger nå oppfølgingen av planen, blant annet gjennom de nevnte kanaler og ved partnerskapene for henholdsvis miljø og helse/livskvalitet som er etablert under EUs nordlige dimensjon.

Styrket integrasjon mellom Russland og EU på alle plan er kjernen i handlingsplanen. Russland på sin side ville gjerne sett at større finansielle ressurser ble stilt til rådighet for gjennomføring av den første handlingsplanen, og det er ikke stilt i utsikt friske midler fra EUs side for NDAP 2004-06. Det ligger i planen at EUs etablerte fondsstruktur skal benyttes.

Handlingsplanen dekker fem felter: Økonomi, menneskelige ressurser, miljø, grenseregionalt samarbeid og justissaker. To regioner med særskilte behov er fokusert i planen: Kaliningrad og det arktiske området. Det er for øvrig sammenfall i flere av prioriteringene under Den nordlige dimensjon og innenfor EØS-finansieringsordningene, f.eks. på feltene miljø, helse, regionalt samarbeid og grenseregionalt samarbeid.

Norge tillegger EUs nordlige dimensjon stor vekt og er tilfreds med handlingsplanen for perioden 2004-06. Den samsvarer godt med norske og nordiske synspunkter og prioriteringer. Det er viktig å få Russland sterkt engasjert i EUs nordlige dimensjon, og i den forbindelse kan også Nordisk Ministerråds kommende russlandsprogram bidra til dette. Gitt at de baltiske land og Polen nå er integrert i EU som fullverdige medlemmer, er EUs nordlige dimensjon særlig viktig som et instrument for samarbeid med Russland, med vekt på Nordvest-Russland og Kaliningrad.

På det nordiske statsministermøtet i juni 2001 ble det besluttet å systematisk avholde innledende nordiske møter mellom de nordiske EU-landene i forkant av møtene i Det europeiske råd. Norge og Island skal orienteres om disse møtene. På statsministermøtet i 2003 ble man enige om at denne modellen også skal omfatte sektorene for miljø, likestilling og forbrukerspørsmål. Også de baltiske lands statsministre ble invitert til de tre nordiske EU-medlemmenes uformelle statsministermøte før Det europeiske rådsmøtet i juni 2003, og også ved slike «3 + 3» møter skal Norge og Island holdes orientert.

Det er dessuten en rekke andre former for nordisk samarbeid om EU og EØS-spørsmål i de forskjellige ministerrådene. Det holdes f.eks. innledende nordiske miljøministermøter i forkant av møter mellom EUs miljøministre. Slik brukes Nordisk Ministerråd som en ramme for uformelle samråd og gjensidige orienteringer om EU og EØS-spørsmål på både politisk- og embetsnivå. På denne måten kan de nordiske land stå sterkere i EU-samarbeidet, og slik kan EUs perspektiv rettes også mot vår region.

Det fremtidige samarbeidet med de baltiske land – nå som EU/EØS-medlemmer - skal legge vekt på en utvidet politisk dialog, og vil tilføre det nordiske og nordisk-baltiske samrådet om EU og EØS-spørsmål nytt innhold og ny nordisk nytte. Dette vil være en dimensjon i de nordiske lands tilsvar til den utfordringen som det vil være å skulle forholde seg til det utvidete EU/EØS. Et viktig tema for samråd er i så måte nettopp Den nordlige dimensjon og europeisk samarbeid med Russland. Dette illustrerer behovet for og betydningen av de nye retningslinjene for Nordisk Ministerråds samarbeid med de tre baltiske land og Nordvest-Russland.

Som et ledd i Nordisk Ministerråds arbeid for å styrke dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i nærområdene har Ministerrådet utarbeidet en politikk («Norden – en samarbeidende region») med 7 konkrete punkter for økt transparens og synergi overfor Arktisk Råd, Barentsrådet, Østersjørådet og EU. Hovedelementene i disse er informasjonsutveksling, vurdering av konkrete samarbeidsprosjekter, programsamarbeid og mulighetene for samfinansiering. Den nordlige dimensjon utgjør i denne forbindelse på mange måter et politisk bakteppe.

4.3 Østersjørådet

Østersjørådet ble opprettet i 1992 og har 12 medlemmer, 11 land og EU-kommisjonen. Medlemslandene er de fem nordiske og de tre baltiske samt Russland, Tyskland og Polen. Observatørland er Frankrike, Italia, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Ukraina og USA.

Det årlige formannskapet følger en avtalt rotasjonsordning med skifte i juni/juli. Estland hadde formannskapet til juni 2004, etterfulgt av Polen. Island tok over formannskapet i juni 2005, deretter følger Sverige. Norge hadde formannskapet i 1999/2000.

Medlemslandenes utenriksministre og en representant fra EU-kommisjonen utgjør Østersjørådet og møtes hvert annet år. I møtene trekkes opp de langsiktige perspektivene og retningslinjene for virksomheten. I tillegg til utenriksministermøtene er det de seinere år også vært avholdt toppmøter, også annethvert år, der regjeringssjefene i de elleve medlemslandene og en representant fra EU-kommisjonen har drøftet spørsmål knyttet til østersjøsamarbeidet. Disse toppmøtene har ikke vært en formalisert del av strukturen i Østersjø­rådet, men med bakgrunn i den praksis som er etablert, omtales de i de nye retningslinjene for Østersjørådet, som ble revidert i 2005.

Under fagministrene er det opprettet arbeidsgrupper for energi, miljøspørsmål, transport og spørsmål knyttet til barn.

Mellom rådsmøtene (utenriksministermøtene) møter Embetskomiteen. Denne har regelmessige møter og fatter løpende beslutninger. Formannskapet koordinerer og leder møtene, som gjerne legges til det landet som til enhver tid har formannskapet.

Østersjørådet fikk i 1998 et permanent sekretariat lagt til Stockholm. Det ledes av en general­sekretær. Formannskapet holder nær kontakt med sekretariatet, som assisterer formannskapet med sekretariatsoppgavene. For øvrig har sekretariatet en sentral koordinerings- og sekretariatsfunksjon for de mange undergrupper som er etablert under Østersjørådet. Sekretariatet har sitt eget driftsbudsjett, som medlemmene dekker etter en avtalt fordelingsnøkkel. Norges andel er 12 %. Driftsbudsjettet dekker i hovedsak utgiftene til sekretariatet. Det er ikke opprettet noen egen budsjettlinje for aktiviteter og tiltak som Østersjørådet initierer, og disse er i så måte helt avhengig av frivillige bidrag fra medlemmene eller fra annet hold. Det har tidvis vært vanskelig å mobilisere finansielle ressurser. Østersjørådet er primært en initierende og koordinerende institusjon for et mangfoldig nettverk av institusjoner, arbeidsgrupper og aktiviteter i regionen.

Samarbeidet i Østersjørådet spenner over en rekke faglige områder, som demokratiutvikling, miljøspørsmål, økonomisk integrasjon og utvikling, energisaker, utdanning, transport, informasjonsteknologi, sosiale spørsmål og trygge levekår, atomsikkerhet, bekjempelse av kriminalitet og handel med mennesker («trafficking») på tvers av landegrenser.

Nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom de nordiske landene har stått sentralt i 2005. IT-samarbeidet «The Child Center» mellom landene i Østersjørådet har vært et viktig grunnlag for samarbeid og kompetanseutvikling mellom landene. Nettverket gir nye muligheter for kommunikasjon, kunnskapsutveksling og informasjon og er et viktig bidrag i arbeidet med å bedre utsatte barn og unges levekår. Et vesentlig siktemål er at nettverket skal bidra til å utvikle kompetanse og nye tiltak mot seksuelt misbruk og utnyttelse av barn og unge. Fra 2002 ble dette IT- nettverket forankret som en del av Østersjørådets ordinære virksomhet. Det barnepolitiske samarbeidet og den etablerte Working group for Children at Risk in the Baltic Sea Region (WGCC) i regi av Østersjørådet har et spesielt ansvar for arbeidet med utsatte barn i regionen. Barne- og familiedepartementet representerer Norge i denne gruppen. En medarbeider tilknyttet Østersjørådets sekretariat har ansvaret for det regionale samarbeidet om utsatte barn og videreutvikling av IT-samarbeidet. I de fleste av Østersjørådets medlemsland er det etablert en nasjonal koordinator for å ivareta og videreutvikle samarbeidet og innhold i det regionale IT-samarbeidet og følge opp nasjonale prioriteringer og nettverk. Arbeidet på området er initiert av medlemslandene, og det arbeides etter felles regionale prioriteringer og på basis av årlige aktivitetsplaner. Norge var i 2005 vertskap for et østersjømøte med ministre ansvarlig for barnepolitiske spørsmål. Formålet var å stadfeste og videreutvikle det regionale samarbeidet om utsatte barn. I 2005 er aktivitetene spesielt knyttet opp mot området enslige mindreårige i regionen som krysser grenser og barn som er utsatt for menneskehandel. Målsetningen er å etablere gode samarbeidsrelasjoner og nettverk mellom landene for å bekjempe en utvikling med menneskehandel med barn. Det er i regi av medlemslandene i Østersjørådet laget en handlingsplan med dette formålet som er gjeldende frem til 2007, og det er opprettet nasjonale kontaktpunkter i hvert land (i Norge ved Barne- og familiedepartementet) for å følge opp dette arbeidet. Gjennom dette samarbeidet er bistand, beskyttelse og tilbud om rehabilitering og re-etablering til ofre for menneskehandel viktige innsatsområder. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2006.

Østersjørådet har også spilt en sentral rolle på helseområdet gjennom Aksjonsgruppen for smittevern. Denne ble bestemt opprettet av et regjeringssjefsmøte i år 2000, og det ble bygget opp et vidt og velfungerende nettverk både på det politiske, praktiske og medisinsk-profesjonelle plan. Aksjonsgruppens mandat var begrenset i tid og gikk ut i løpet av 2004 og er ikke fornyet. På det seneste regjeringssjefsmøtet i juni 2004 ble det i slutterklæringen fremhevet at det verdifulle arbeidet som var nedlagt i aksjonsgruppen, måtte ivaretas og føres videre. Primært vil dette bli ivaretatt av Partnerskapet for offentlig helse og livskvalitet under EUs nordlige dimensjon. Dette partnerskapet ble etablert i oktober 2003 i Oslo og har i løpet av 2004 etablert et lite sekretariat i Stockholm. Norge er blant de land som tillegger dette partnerskapet stor betydning.

Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk, og rådet utgjør et viktig forum for dialog og praktisk samarbeid med blant annet Russland. Østersjørådet anses som en av flere strukturer der Russland trekkes med i samarbeidet med det vestlige Europa der både EU-medlemmer og NATO-medlemmer er med. Dessuten legger Østersjørådet til rette for samarbeid ikke bare på det statlige plan men også mellom kommuner og fylkeskommuner. Det har således betydning for regionalt samarbeid på tvers av grenser.

Det er viktig for Norge å se Østersjørådets virksomhet i sammenheng med det arbeidet som utføres av Nordisk Ministerråd utenfor Norden, Barentsrådet med sitt regionale råd og Arktisk råd. Alle de fire rådene har i så måte sitt hovedengasjement rettet inn mot det nordvestlige Europa, med særlig vekt på Nordvest-Russland og/eller det arktiske området. Prioriteringene i de tre rådene er stort sett sammenfallende, og de utfyller hverandre. Imidlertid er det en kontinuerlig utfordring å foreta koordinering av virksomheten mellom dem, og i dette inngår en aktiv informasjonsutveksling. Dette er en oppgave både for sekretariatene i de fire rådene og for myndighetssiden. Regjeringen legger vekt på at Østersjørådet må være endringsvillig, fleksibelt og kunne gi en merverdi.

Etter at de tre baltiske land og Polen ble medlemmer av EU, er det oppstått en ny situasjon, der bare tre av medlemslandene i Østersjørådet nå er ikke-EU-medlemmer: Norge, Russland og Island. Men alle medlemmene inklusive EU-kommisjonen bekrefter at Østersjørådet har en viktig rolle å spille også i det videre arbeidet med å gjøre østersjøregionen til et enda mer livskraftig område for økonomisk og sosial fremgang. Regionen har de senere år registrert den sterkeste velstandsutvikling, arbeidsproduktivitet og innovasjonsvekst sammenliknet med andre utvalgte regioner i Europa. Den viktigste faktoren bak utviklingen er høy utnyttelse av arbeidskraften. Regionen scorer høyt på innovasjontiltak vitenskaplig og forskningsmessig, men har ikke i samme grad lyktes i å nyttiggjøre seg disse nyvinninger i økonomien. Østersjørådet bidrar til økonomisk og sosial utvikling blant annet gjennom sin arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid.

Regjeringen vil bidra til at samarbeidet og dialogen i Østersjørådet fortsetter på de områder der rådet peker seg ut som det naturlige forumet. De samarbeidsområder som vil måtte stå særlig sentralt i tiden fremover, er energi og miljø inklusive atomsikkerhet, kamp mot kriminalitet og menneskehandel på tvers av landegrenser med særlig vekt på innsats til beste for kvinner og barn, økonomisk samarbeid og informasjonsteknologi. Når det gjelder helse, vil regjeringen arbeide aktivt for at det opprettede Partnerskap for offentlig helse og livskvalitet skal føre videre det verdifulle arbeidet som den avviklede Aksjonsgruppen for smittevern igangsatte.

4.4 Barentsrådet

Barentssamarbeidet ble formelt igangsatt på et utenriksministermøte i Kirkenes i 1993, som følge av et norsk initiativ. Erklæringen fra dette møtet nevner en rekke prioriterte samarbeidsfelt for Barents-samarbeidet, med bærekraftig utvikling som sentral målsetting. I løpet av de 12-13 årene samarbeidet har pågått, er et bredt og dynamisk kontaktnettverk blitt etablert. På en lang rekke områder er det nedlagt betydelig innsats, med klar nytteverdi for alle parter.

Barentsregionen omfatter 13 fylker i Norge, Sverige, Finland og Russland. Den utgjør hele 1.750.000 km2, med omlag 6 millioner innbyggere, hvorav nesten 4,5 millioner i Russland. Hele regionen opplever de samme utfordringene knyttet til hardt klima, lange avstander og spredt befolkning. Samtidig er regionen svært rik på naturressurser som olje/gass, skog, fisk og mineraler.

Utviklingen av Barentssamarbeidet har helt siden starten lagt til grunn to sentrale målsettinger: Man søker å bidra til at Russlands rolle i det europeiske samarbeidet styrkes, ved bl.a. å utvikle og konsolidere de brede samarbeidsstrukturene mellom de nordiske land og Russland innenfor Barentssamarbeidet. Dette aspektet bidrar således til å gi samarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Den andre sentrale målsettingen knyttes til ønsket om å fremme bærekraftig utvikling i regionen i bredeste forstand. Man orienterer seg i denne forbindelse særlig mot Nordvest-Russland, som fortsatt står overfor store utfordringer mht. økonomisk og sosial utvikling, helse, miljøvern, ressursforvaltning og behov for reform av mange samfunnsinstitusjoner.

Barentssamarbeidet er også blitt et viktig instrument for utviklingen av norsk nordområde­politikk og er særlig viktig for norske prioriteringer og praktisk arbeid i nordområdene, jf. St.meld nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord.

Barentssamarbeidet kan etterhvert beskrives som et samspill mellom fire samarbeidsnivåer:

• regjeringssamarbeidet (Barentsrådet) med deltakelse av de fem nordiske land, Russland og EU-kommisjonen;

• det regionale myndighetssamarbeidet (fylkessamarbeidet, Barents Regionråd), bestående av lederne for de 13 fylkene 1 i regionen samt en representant for urfolksgruppene 2 ;

• urfolkssamarbeidet, med egen arbeidsgruppe;

• direkte næringslivs-, kommune- og grasrotsamarbeid («folk-til-folk»).

Det gode samspillet mellom sentrale og regionale myndigheter i alle landene, og den direkte kontakten over grensene i regionen, gjør Barentssamarbeidet til et politisk instrument som kan håndtere en rekke spørsmål av stor viktighet for befolkningen i regionen.

Norge har via forskjellige departementer stilt over 3 mrd. kr til rådighet de siste 12-13 år, inkl. bevilgninger til smelteverket i Nikel, investeringsfond for Nordvest-Russland og atomsikkerhetstiltak. Disse midlene er i mange tilfeller blitt kombinert med EU-midler (Interreg og TACIS).

Barentssamarbeidets klare vektlegging av samspillet med Russland står også sentralt hva angår forholdet til EU og EUs arbeid med å utforme sine nye finansieringsordninger og andre EU-initiativ rettet mot det regionale samarbeidet i nordområdene. I dette perspektivet utgjør Barentssamarbeidet et viktig redskap også for EU selv i arbeidet med å realisere Den nordlige dimensjon og det tilhørende handlingsprogrammet.

I tillegg er det innledet konsultasjoner om hvordan samarbeidet mellom Barentsrådet og Nordisk Ministerråd (NMR) kan utvikles videre, bl.a. i lys av NMRs nye Russlandsprogram. Formålet er bl.a. å bidra til en mer effektiv utnyttelse av ulike tilgjengelige finansieringsordninger, og samtidig sikre en helhetlig tilnærming hva angår prosjektutvikling på prioriterte områder av felles interesse.

Norge har formannskapet i Barentsrådet oktober 2003 – november 2005. Prioriterte områder for det norske formannskapet er: næringssamarbeid, utdanning, justissamarbeid, redningssamarbeid, helse. Det norske formannskapet i Barentsrådet avløses av Finland i november 2005, mens den russiske republikken Karelen vil overta formannskapet i Barents Regionråd etter Västerbottens län i Sverige.

Målsettingen om en bærekraftig utvikling i Barentsregionen betinger en positiv utvikling på flere sentrale sektorer:

Næringssamarbeid. Utvikling av økonomisk samkvem over grensene er essensielt for å oppnå vekst i regionen. Dette er samtidig det området det har vært, og er, vanskeligst å lykkes på. Rammevilkårene i Nordvest-Russland er betraktelig forbedret, selv om usikkerheten ikke er eliminert. Langt på vei er det næringslivets egen risikovurdering og økonomiske ryggrad som avgjør om de vil satse.

Å bidra til økonomisk vekst og styrking av næringslivet i regionen står derfor sentralt i Barentssamarbeidet. Arbeidet med å sikre økt forutsigbarhet og stabile rammebetingelser prioriteres høyt, bl.a ved å vektlegge forenkling og harmonisering av prosedyrene for grensepasseringer. I tillegg er kontaktene med ulike ikke-statlige næringslivsaktører i regionen intensivert, så som handelskamre, for bl.a å identifisere hindringer for handel og investeringer. Utover dette ønsker man også å styrke informasjonsutvekslingen mellom næringslivsaktørene i regionen og de regionale/sentrale myndigheter.

I et forsøk på å stimulere til samarbeid i de store næringene i Barentsregionen, har man i 2004 – 2005 avholdt tre såkalte Barents Industrial Partnership -konferanser. Disse har konsentrert seg om temaene: olje/gass, skogindustri og bergverk/metallurgi. En del større selskaper fra alle landene i Barentsregionen har deltatt på disse konferansene. Denne type nettverksbygging er meget viktig. I tillegg har konferansene satt søkelys på andre sentrale spørsmål for økonomisk utvikling, så som finansiering og transport.

Energi: Barentsrådets arbeid med energispørsmål konsentrerer seg primært om utvikling av alternative energikilder og energisparing. Dette arbeidet har hatt god framgang og har bidratt til å øke bevisstheten på russisk side om disse spørsmålene. Man har i senere tid også begynt å fokusere på forsyningsindustrien til offshore-virksomheten, med særlig vekt på at utbygging av olje- og gassindustri skal øke mulighetene for lokale selskaper. Det ble ved årsskiftet 2004/05 vedtatt å etablere en ny felles (nasjonal/regional) energi­arbeidsgruppe under ledelse av Finnmark fylkeskommune og russiske myndigheter på sentralt nivå. Gruppens mandat inkluderer bl.a. klimaspørsmål og kraftsamarbeid.

Barentsregionen inkluderer Europas største og viktigste skoger. Skogspørsmålene berører både miljøarbeidsgruppen, den økonomiske arbeidsgruppen og energiarbeidsgruppen. Utvikling og anvendelse av bioenergi framheves, bl.a. i tilknytning til gjennomføring av forpliktelser under Kyoto-protokollen. Det ble i 2003 etablert et forsøksområde i Østersjøregionen for de fleksible mekanismene under Kyoto-protokollen for å redusere klimagassutslipp. Pilotregionen inkluderer også Russland, og i lys av Russlands ratifikasjon av Kyoto-protokollen ventes også russisk tilslutning til avtalen om forsøksområdet. Dette åpner for gjennomføring av viktige pilotprosjekter også i Barentsregionen.

Transport: Alle landene i regionen har gode transportlinjer i nord/sør-retning. Transportnettverket på tvers i regionen er derimot svært mangelfullt, noe som skaper hindringer for samarbeid på alle områder. Et bedret transportnettverk ville kunne øke og effektivisere utnyttingen av naturressursene i regionen, og dermed bedre vilkårene for industrien. Barents Euro-Arctic Pan-European Transport Area er etablert for å styrke arbeidet med koordinerte transportplaner i regionen, og fysiske utbygginger. Sentralt i arbeidet på transportfronten står jernbanenettverket og muligheten for en ny transportkorridor fra Atlanterhavet (Narvik) til Ural, og videre østover. Barents-biten av denne går under betegnelsen «Barents Link».

Utdanning: Fraflytting er et problem for alle fylkene i Barentsregionen. En viktig faktor for å holde på ungdommen er utvikling av utdanningstilbudet. Dette øker også den generelle kompetansen i regionen slik at den blir interessant å bo i også for folk med høy utdannelse. Gjennom Barentssamarbeidet arbeider man for å bedre mulighetene for utveksling over landegrensene slik at studentene kan dra nytte av de utdanningsinstitusjonene som eksisterer i regionen, uansett hvilket land de befinner seg i. Institusjoner som Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Bodø er svært aktive i Barentssamarbeidet, og har et nært samarbeid, spesielt med Universitetet i Arkhangelsk på russisk side. I tillegg til at samarbeidet og utvekslingen mellom utdanningsinstitusjoner bidrar til å øke mobiliteten i regionen og næringslivets konkurranseevne, er de også med på å utvikle kompetansen i alle institusjonene som deltar.

Helse: Smittsomme sykdommer som HIV/AIDS og tuberkulose stopper ikke ved grensene, og hele regionen drar nytte av det samarbeidet som foregår innen Barentssamarbeidet på dette området. Nettverkene som er etablert mellom helseinstusjonene generelt har også stor betydning for utvikling av kompetanse i regionen. Et svært viktig HIV/AIDS-bekjempelsesprogram ble vedtatt i februar 2005, og innebærer en flersektoriell tilnærming for å håndtere spredning av HIV og AIDS i Nordvest-Russland innen 2007. Helsesamarbeidet er i likhet med utdanning/forskning og energi forankret i arbeidsgrupper med delt sentralt/regionalt formannskap.

Redningssamarbeid: Arbeidet som foregår innen Barentssamarbeidet med å øke samarbeidet mellom redningstjenestene og muligheten for bistand over grensene ved større ulykker og katastrofer, har svært positiv betydning for trygghet og sikkerhet i regionen. Det er ofte lange avstander mellom sykehus og redningstjenester. Den store katastrofeøvelsen «Barents Rescue 2005» avvikles i Finnmark i september 2005, med deltakelse av redningsmannskaper fra en rekke land, herunder Russland.

Miljø og atomsikkerhet: Et av de viktigste temaene da Barentssamarbeidet ble innledet i 1993, var miljø. Miljøproblemer fra f.eks. smelteverket i Nikel eller atomindustri på russisk side påvirker livskvaliteten også på norsk side av grensen. Gjennom Barentssamarbeidet har man bidratt til økt bevissthet i Russland hva angår forurensning og miljøproblemer.

Olje, mineralutvinning, skogdrift og industri representerer store økonomiske muligheter, men også omfattende miljøutfordringer. Den store petroleumsaktivitet man etterhvert kan vente på russisk side vil på sin side ha betydelige ringvirkninger for landbasert virksomhet og infrastruktur. Norge ønsker å bidra til en økonomisk utvikling som skjer innenfor miljømessige forsvarlige rammer. Integrering av miljøhensyn i næringsvirksomhet og tettere samarbeid med miljøforvaltningen vil derfor være viktig.

Økt petroleumsaktivitet på russisk side vil også føre til vesentlig økning i transport langs norskekysten og stille særlige krav til skipenes kvalitet, seilingsruter og oljevernberedskap. Dette vil fortsatt være en viktig utfordring framover.

Den økende sjøtransporten i nordområdene har ført til økt fokus på sjøsikkerhet og oljevernberedskap i området. I 2003 startet Fiskeri- og kystdepartementet et arbeid med russiske myndig­heter om å etablere et russisk-norsk samarbeid for sjøsikkerhet og videreutvikling av oljevernberedskapen i Barentsregionen. Blant målsetningene for samarbeidet er å få bedre oversikt over hvilke fartøyer med hvilken last som forlater de russiske utskipingshavnene, og en gjensidig informasjonsutveksling for å sikre høyest mulig grad av sjøsikkerhet i Barentsregionen.

Fiskeri- og kystdepartementets samarbeidspartner er det russiske transportministeriet. Samarbeidet forsøkes tilrettelagt konkret og handlingsrettet. Samarbeidet retter seg dels mot sjøsikkerhet og dels mot oljevernberedskap. Innen sjøsikkerhet har samarbeidet vært konsentrert om å utvikle et felles meldings- og informasjonssystem, og om å samarbeide om etablering av Barents VTMIS, der VTMIS står for Vessel Traffic Monitoring and Information System. Det baseres blant annet på utveksling av data om automatisk identifisering av skip (AIS-data). Dette samarbeidet bygger på samme prinsipper som det finsk-russisk-estiske samarbeidet om sjøsikkerhet i Finskebukta.

Innen oljevernberedskap arbeides det med flere tiltak og prosjekter. Dette arbeidet er dels en videreføring av en norsk-russisk samarbeidsavtale om bekjempelse av oljeforurensning i Barentshavet fra 1994, dels omfatter samarbeidet nye tiltak. Avtalen fra 1994 innebærer en felles, omforent beredskapsplan for oljeforurensning i Barentsregionen. Planen gir retningslinjer for varsling, øvelser og andre konsultasjoner. Kystdirektoratet er ansvarlig fagmyndighet for oppfølging fra norsk side. Direktoratet er representert i en «Joint Planning Group» som har utformet og som skal sørge for implementering av planen. Ved hjelp av regelmessige møter og øvelser har planleggingsgruppen ansvaret for å ivareta, koordinere og videreutvikle prosedyrer, meldingssystemer, ressurser og samarbeid.

Når det gjelder nye tiltak innenfor samarbeidet, er det ferdigstilt en beredskapsplan for Murmansk-området. Det arbeides med tilsvarende planverk for Arkhangelsk, samt med opplæringstiltak rettet mot russisk oljevernberedskap. Det arbeides videre med forskningssamarbeid om forvitringsstudier av russisk råolje. Kjennskap til oljens egenskaper er en viktig forutsetning for å kunne håndtere et eventuelt utslipp av russisk råolje mest mulig effektivt. Det skal også fokuseres på utviklingen av nytt og bedre oljevernutstyr, samt informasjonsutveksling om risikovurderinger og forventet transportutvikling.

For tiden arbeider Barents miljøarbeidsgruppe blant annet med prioriterte målsettinger innenfor Renere produksjon, bærekraftig skogbruk og biodiversitet, samt listen over prosjekter, utarbeidet av NEFCO og AMAP, som skal forbedre miljøsituasjonen rundt spesielt belastede industriområder på russisk side i Barentsregionen. Et eget fond på EUR 3 mill. er etablert på grunnlag av bidrag fra Norge, Sverige, Finland og Island, for implementering av forstudier knyttet til prioriterte prosjekter på denne listen. Samarbeidet på dette felt har ut­viklet seg godt og forventes ytterligere styrket i forbindelse med miljøvernministermøtet i oktober 2005.

Barentsrådet ga i 1999 etter norsk initiativ mandat for igangsetting av forhandlinger om en avtale kalt Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation (MNEPR). Avtalen trådte i kraft i april 2004 og legger til rette for igangsetting av betydelig innsats for styrking av atomsikkerheten i nord.

Urfolk: Et svært viktig tema i Barentssamarbeidet er urfolk. Spesielt for det samiske folk som er fordelt på et territorium som er delt mellom fire land, er Barentssamarbeidet viktig. Kontaktene bidrar til å øke følelsen av identitet. Samarbeidet bidrar til at det skjer en utveksling av kunnskap og kompetanse om tradisjoner og levesett på tvers av grensene. Året 2005 er av Barents Regionråd utpekt til å være Barents Urfolksår. På sentralt nivå i Barentssamarbeidet drøftes det bl.a. hvordan samarbeidet i Barentsregionen kan styrkes på områder av betydning for urfolksgruppene, og hvordan aktuelle programmer og finansiering av urfolksaktiviteter/-prosjekter i de fire landene kan gjøres mer kompatible og målfokuserte.

Fra regjeringens side er det lagt opp til at Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner kan spille en mest mulig aktiv rolle i Barentssamarbeidet. Regjeringen bidrar blant annet gjennom en årlig bevilgning til Barentssekretariatet til dette. Barentssekretariatet eies av de tre fylkeskommunene og har betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Barents­sekretariatet yter sekretariatstjenester for fylkeskommunene. Det er en stor prosjektaktør, og det støtter arbeidet i Regionrådet med analyser, dokumenter og oversikter.

Barentssamarbeidet framstår med betydelig bredde og dybde. Siden starten er endringene i samarbeidsforholdene med Russland meget påtakelige og mange gode resultater er oppnådd. Barentssamarbeidet er en del av et knippe med regionale samarbeidsformer i nord, som har tradisjonelt nordisk samarbeid som en viktig bestanddel.

4.5 Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Seks slike grupperinger er med, deriblant Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner og parlamentariker­organisasjoner deltar som observatører. Flere europeiske land deltar som observatører, og også Kina vurderer nå observatørstatus. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomitéen for Arktis er blant de organisasjoner som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd deltok som ad hoc observatør i et par år inntil det fikk fast observatørstatus på ministermøtet høsten 2000.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt av Finland, etter den kalde krigens slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Canada, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet ledet av nasjonale koordinatorer (Senior Arctic Officials) på embetsnivå. På ministermøtet i Reykjavik på Island 24. november 2004, tok Russland over formannskapet etter Island. Neste ministermøte holdes i Russland høsten 2006. Norge har sagt seg villig til å overta formannskapsvervet i Arktisk Råd for perioden 2006-2008, jf. St. meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper som dekker disse programområdene:

• Overvåking av det arktiske miljø (AMAP).

• Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF).

• Beredskap mot akutt forurensning (EPPR).

• Beskyttelse av det marine miljø (PAME).

• Bærekraftig utvikling (SDWG).

I tillegg er det for tiden en tidsavgrenset arbeidsgruppe:

• Handlingsplan mot forurensning (ACAP).

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo. CAFF og PAME har sekretariater på Island, EPPR og SDWG i Canada, mens ACAP har sekretariat i USA.

Et av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet er de omfattende statusrapportene om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997 og 2002. Rapporten fra 1997 har vært viktig dokumentasjon for internasjonale miljøvernavtaler som f.eks. Aarhusprotokollene fra 1998 under UN ECE om tungmetaller og persistente organiske forbindelser, og den globale Stockholmskonvensjonen fra 2001 om forbud og begrenset anvendelse av persistente organiske forbindelser (stoffer som bl.a. PCB, dioksiner og DDT).

Statusrapporten fra 2002 bekrefter funnene som ble presentert i 1997. Det er fortsatt bekymringsfullt høye nivåer av miljøskadelige stoffer som persistente organiske forbindelser (POP"er) og tungmetaller, i dyr og fugl øverst i næringskjeden (f.eks. isbjørn, tannhval, sel og polarmåke). Giftstoffer som bl.a. DDT er antagelig fortsatt i bruk i Barentsregionen, eventuelt lekker gamle lagre. Nivået av kvikksølv øker faretruende. Alvorlige effekter er observert hos dyr, f.eks. svekket immunsystem hos isbjørn og sel. Viktigst er likevel spesielt virkningen på urbefolkning som har flere av disse dyrene som hoveddel av sitt kosthold.

AMAP-rapporten fra 1997 dannet også grunnlaget for beslutningen om utarbeidelse av en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen «Arctic Council Action Plan to Eliminate Pollution of the Arctic» (ACAP) ble vedtatt etter norsk initiativ på ministermøtet i Barrow i 2000 og er nå vedtatt forlenget som et eget ad hoc program fram til 2006. Prioriterte innsatsområder er for tiden organiske miljøgifter og kvikksølv. En rekke aktiviteter er igangsatt, som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland, håndtering av utrangerte plantevernmidler i Russland, renere produksjon i Russland og kartlegging av utslipp fra arktiske land og utarbeiding av tiltak mot bromerte flammehemmere og kvikksølv. Et viktig mål for handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensing i nordområdene. Sekretariat og formannskap for ACAP ble i 2003 overført fra Statens forurensingstilsyn til det amerikanske miljøbyrået (US EPA) i Washington. Alle arktiske land samt Nederland bidrar finansielt til ACAP-arbeidet. USA, Norge og Danmark er de største bidragsyterne. På ministermøtet i Reykjavik ble det etter norsk initiativ enighet om opprettelse av prosjektfondet «Arctic Project Support Instrument» via den nordiske miljøfinansieringsinstitusjonen NEFCO. Formålet er å effektivisere prosjektbearbeidelsen fram til prosjektene kan overtas av problemeier og de internasjonale finansieringsinstitusjonene.

AMAP arbeider nå med en omfattende studie for ministermøtet i 2006 om miljø-, helse og sosioøkonomiske sider av petroleumsvirksomhet i Arktis. En større internasjonal konferanse om nye muligheter og begrensninger for olje- og gass­utvinning i nord blir arrangert i Russland høsten 2005.

Arbeidsgruppen EPPR – Emergency Prevention, Preparedness and Response – dekker området beredskap mot akutt forurensning.

EPPRs primæroppgave er å utarbeide et rammeverk for fremtidig samarbeid om tiltak for å håndtere arktiske miljøkatastrofer. Dette kan være fra olje- og gassvirksomheten, men også atomulykker og andre typer hendelser med farlige stoffer. Kystdirektoratet har representert Norge i dette arbeidet i forhold til beredskap mot akutt forurensning.

Gjennom EPPR-arbeidet utveksles informasjon om praksis for å hindre akutt forurensning og bekjempelsestiltak mot akutt forurensning som eventuelt skulle oppstå i arktiske områder. EPPR har imidlertid ingen oppgaver under bekjempelse av akutt forurensning.

Gjennom EPPR-arbeidet er det utviklet miljørisikoanalyser som tar for seg miljøulykker i Arktis. Det er laget et kartverk for nordområdene som viser hvor risikoen for oljeforurensning er størst. En feltmanual for aksjonering mot akutt oljefor­urensning i arktiske strøk er også utarbeidet.

Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis (Arctic Climate Impact Assessment, ACIA) var viktigste sak på ministermøtet i Reykjavik. ACIA er en særdeles grundig vitenskapelig sammenstilling av all tilgjengelig kunnskap om klimaendringer i Arktis og dens virkninger for regionen og verden for øvrig. Nesten 300 forskere fra alle arktiske land, samt Storbritannia og Nederland, har bidratt under dyktig amerikansk ledelse. Sekretariatet har vært ved universitetet i Fairbanks, og USA har vært den klart største bidragsyter til tross for den amerikanske motstanden mot Kyotoavtalen. Norge har bidratt med vel 13 mill. kroner over Miljøverndepartementets budsjett og en rekke norske forskere har vært engasjert i arbeidet.

Hovedfunnet er at Arktis nå gjennomgår noen av de raskeste og kraftigste klimaendringene på jorden. Den gjennomsnittlige årstemperatur i Arktis har økt omlag dobbelt så mye som på lavere breddegrader de siste tiårene, og det observeres klare tegn på oppvarming i Arktis i form av smelting av isbreer og havis og en kortere snøsesong. Dette vil øke i neste 100-årsperiode og bidra til store fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske endringer. En særlig viktig følge av klimaendringen i nord, er smelting av sjøis. Dette vil kunne føre til økt skipsfart i nordlige sjøruter. Det vil også kunne gi miljøendringer som endringer i bestander og utbredelse av fisk, dyr og planter. Tining av permafrost vil påvirke transport, bygninger og annen infrastruktur. Et varmere klima i Arktis vil også påvirke det globale klima blant annet gjennom økt havnivå, endrede havstrømmer og frigjøring av drivhusgasser som nå er bundet i grunnen.

ACIA-studien består av tre dokumenter - en omfattende vitenskapelig rapport, en sammendragsrapport for allmennheten og et policy dokument.

ACIA er den første omfattende regionale studien om konsekvenser av klimaendringer, og resultatene er et viktig innspill til FNs Klimapanels (IPCC) arbeid med den fjerde hovedrapporten, som vil bli lagt fram i 2007. Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet avsatte ca. 2 mill. kroner i 2004 til kommunisering av arbeidet, blant annet oversettelse til norsk, samisk og russisk, film, fagseminarer, tilgjengeliggjøring for pressen og distribusjon av rapportene.

Selv om man på ministermøtet ble enige om et eget «ACIA Policy Document» har det foreløpig vist seg vanskelig å finne en god form for det videre klimaarbeidet i Arktisk Råd. Norge har opprettholdt en betydelig satsing på ACIA ved Norsk Polarinstitutt over Miljøverndepartementets budsjett. Det er viktig at ACIA utdypes gjennom subregionale studier, nye scenarioer og mer vekt på sosio-økonomiske effektstudier for fiskeri- og petroleumsaktiviteter, Svalbard og det nordlige Skandinavia. Det er også viktig å utrede nærmere hvilke tilpasninger som må gjøres til klimaendringene i nord. Det er håp om at den norske oppfølgingen av ACIA etterhvert kan utvides til et nordisk samarbeid.

Arktisk Råds Arctic Marine Strategic Plan ble fastsatt i november 2004. Ett av fire overordnede mål i strategien er å redusere og forhindre forurensning i det arktiske marine miljø, og i denne sammenheng nevnes blant annet potensialet for ulykker i forbindelse med transport og lagring av olje. Strategien peker på behov for oppdatert kunnskap om skipsfart i Arktis og forbedring av evne til å håndtere nødsituasjoner på sjøen. Videre oppfordrer strategien til å legge til rette for samarbeid med Russland om aktiviteter for å beskytte arktisk marint miljø.

Etter initiativ fra arbeidsgruppen PAME er det vedtatt en ny strategi for havområdene i Arktis. Prinsippet om økosystemforvaltning er lagt til grunn. Fra norsk side har man påtatt seg ansvaret for å koordinere PAMEs arbeid med å utarbeide felles regler om havnemottak for avfall fra skip.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Innenfor programmet pågår for tiden godkjente prosjekter innen telemedisin, barn og ungdom, overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, kvinners plass i ressursbaserte næringer, bearbeiding av reinprodukter og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i Arktis, samt en studie av klimaendringenes virkning på arktisk økonomi. Fremleggelsen av en utvidet levekårsstudie (Arctic Human Development Report) var et hovedprosjekt for det islandske formannskapet i Arktisk Råd. Rapporten avdekket problemområder hvor det kan være behov for felles tiltak.

To norskledete prosjekter om bærekraftig reindrift og familiebasert reindrift og forvaltning av villrein/caribou er nå avsluttet. Blant annet som en konsekvens av anbefalinger fra disse prosjektene har regjeringen besluttet å styrke det internasjonale reindriftssamarbeidet ved å etablere et internasjonalt fag- og formidlingssenter i Kautokeino, jf. St. meld. nr. 30 (2004-2005).

I august 2002 ble det i regi av Arktisk Råd arrangert en bred konferanse i Finland om likestilling i Arktis («Taking Wing»). Norge har fulgt opp konferansens slutterklæring gjennom to prosjekter over Utenriksdepartementets budsjett. Til ministermøtet i Reykjavik ble det lagt fram en studie om kvinners deltagelse i beslutningsprosesser vedrørende arktisk fiske, ledet av Kvinneuniversitetet Nord i Steigen, og med deltagelse fra flere av de arktiske land. Prosjektet følges opp med en undersøkelse av kvinners deltagelse i ressursbaserte næringer i Arktis.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. I St. meld. nr. 30 (2004-2005) har regjeringen besluttet at man vil konsultere de øvrige medlemsland for å avtale mest mulig forpliktende ordninger for finansiering av felles tiltak. Det er også tatt til orde for at Arktisk Råd bør få et fast sekretariat som kan forestå den løpende oppfølging av saker mellom ministermøtene.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett er det opprettet en egen underpost på NOK 600.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd, Barentssamarbeidet m.v.

Av koordineringshensyn er det viktig med et nært samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i oppfølgingen av EUs nordlige dimensjon. Arktisk Råd legger stadig større vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold.

Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest med mulighet for å trekke disse med i løsningen av felles problemer. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder.

På islandsk initiativ ble det i juni 2004 arrangert et felles møte i Reykjavik mellom de nordiske utdannings- og forskningsministre og representanter for sentrale utdanningsmyndigheter i det arktiske området («Meeting of Ministers for Education and Science of Arcitc Council Member States»). Møtet munnet ut i en erklæring om økt samarbeid om høgre utdanning og forskning i den arktiske region, bl.a. med sikte på økt mobilitet mellom studenter, lærere og forskere, og med særlig fokus på urfolk. Det vil også være aktuelt å vurdere muligheten for nordisk koordinering i forberedelsene av det internasjonale polaråret/Inter­national Polar Year 2007-2009, og for samarbeid om bruk av forskningsfasiliteter.

Saken er fulgt opp under det danske formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2005, og vil også være en prioritert oppgave under det norske formannskapet i 2006.