8 Nordisk samarbeid utenfor Ministerrådet

8.1 Det utenrikspolitiske samarbeid

På tross av ulik forankring i forhold til EU og NATO, fungerer det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet nært og godt. Integrasjons­bestrebel­sene i Europa og den endrede sikkerhetspolitiske arkitekturen innebærer at Norden i dag, i økende grad, har felles utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Sammen med vårt felles kultur- og verdigrunnlag, bidrar dette til at vi kan utnytte ulik tilknytning til internasjonale organisasjoner til felles initiativ og tiltak.

Samarbeidet i internasjonale organisasjoner har endret karakter etter at Danmark, Finland og Sverige ble medlemmer av EU. Samarbeidet er i dag mer uformelt, og det kan være en utfordring å opprettholde den nordiske profilen samtidig som de nordiske EU-land må avstemme sin politikk innenfor rammen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Fra norsk side må vi derfor arbeide aktivt for å opprettholde et fortsatt nært og fortrolig samarbeid om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål.

Det utenrikspolitiske samarbeidet er de siste årene i økende grad utvidet til å inkludere også de baltiske land i det såkalte «NB 8»- samarbeidet. De baltiske land ønsker å forsterke sin «nordiske» identitet, og etter deres inntreden i både NATO og EU har de bekreftet sin interesse for å videreut­vikle det nordisk-baltiske samarbeidet. De nordiske og baltiske utenriksministre møtes årlig. Fra høsten 2004 møtes også statssekretærene i utenriksdepartementene regelmessig i samme format. I tillegg er det jevnlige møter på høyt embetsnivå. Til disse møtene inviterer man tidvis representanter fra andre naboland i regionen, men også USA. Regjeringen støtter i så måte det amerikanske E-PINE initiativet (Enhanced Partnership in Northern Europe) for uformelt nordisk-baltisk-amerikansk samarbeid, som ble lansert i 2003.

Norge er pådrivere i E-PINE samarbeidet sammen med de baltiske land og USA. Et styrket amerikansk engasjement i regionen er i vår interesse, og fra norsk side arbeider vi for å gjøre dette samarbeidet mest mulig konkret, uformelt og sak-til-sak basert. Samtidig er det viktig å unngå overlapping i forhold til de eksisterende institusjoner i området (EU, Østersjørådet m.fl.).

Norge og Island ble i februar 2005 for første gang invitert til å delta i de uformelle nordisk–baltiske EU-møtene (3+3) forut for møter i EUs General Affairs and External Relations Council (GAERC) i Brussel. Se for øvrig nærmere omtale i kap. 6.3 (Nordisk samarbeid om europeiske spørsmål).

Norge har stor nytte av samrådet med de øvrige nordiske land om spørsmål som gjelder utviklingen innenfor EU, EØS og Schengen-samarbeidet. Dette gjelder også samarbeid i våre nærområder og i regionale samarbeidsfora, samt samarbeid om konfliktforebyggende og fredsbevarende oppgaver som de nordiske land er involvert i (se nedenfor).

Nordisk samarbeid i EU-relaterte saker gir anledning til å gjøre norske synspunkter og interesser kjent blant EU-landene. Danmarks, Finlands og Sveriges EU-medlemskap gjør nordisk innflytelse gjeldende i EU. Dette har bidratt til at åpenhet og innsyn, miljøpolitikk, arbeidsmiljø, sysselsetting, sosiale spørsmål og likestilling, forbrukervern og matvaresikkerhet nå står mer sentralt på EUs dagsorden. Det er i felles nordisk interesse å styrke denne utviklingen. I lys av EUs fortsatt dynamiske utvikling er det naturlig at europaspørsmål nå utgjør en stor del av den nordiske dagsordenen og at EU-saker er et fast og viktig innslag på nordiske ministermøter.

Det er tett og løpende samarbeid om FN-spørsmål blant de nordiske landene. Utveksling av synspunkter og informasjon foregår jevnlig ved de nordiske FN-delegasjonene i New York, og det er halvårlige FN-konsultasjoner på embetsnivå i de nordiske hovedsteder. For Norge er det viktig å få informasjon om EUs arbeid på aktuelle områder. EUs mer fokuserte tilnærming til FN, slik dette springer ut av EUs nye sikkerhetsstrategi og satsingen på «effektiv multilateralisme», har interessante berøringspunkter med den norske FN-politikken. Et viktig nordisk tema i 2005 er koordinering og konkretisering av samarbeid og fellessatsing knyttet til FNs generalsekretærs høynivå­panel, som skal vurdere globale sikkerhets-utfordringer (High-Level Panel on Threats, Challenges and Change). Det er innledet et nordisk samarbeid for å støtte opp om denne prosessen.

De nordiske land samarbeider også nært i kandidatur-spørsmål. Det er etablert en intern nordisk rotasjonsordning for kandidatur til FNs Sikkerhetsråd. Norge fikk god og aktiv støtte fra de øvrige nordiske land for plassen i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2001 – 2002, og Danmarks kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2005 - 2006 har tilsvarende nordisk støtte. De nordiske land vil også støtte aktivt opp om Island, som er kandidat til Sikkerhetsrådet for første gang, for perioden 2009-2010.

Innen gruppen av vestlige land (WEOG) har det over tid vært forståelse for at de nordiske land i en rekke valgsammenhenger i realiteten utgjør en egen «undergruppe». Dette gjelder i stor grad på det økonomiske og sosiale området, hvor de nordiske land samlet er blant de største bidragsytere. Men også når det gjelder kampen for demokrati og menneskerettigheter er det tradisjon for at de nordiske land står sammen. MR-spørsmål er blitt et viktig tema for drøftelser og samordning på nordisk nivå. Internasjonal strafferettspleie er også et tema for nordisk samarbeid, hvor det fremmes kandidater fra den nordiske krets til stillinger i den internasjonale straffedomstol (ICC) og til straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR).

OSSE er den internasjonale organisasjon hvor EU-landene har etablert det tetteste utenrikspolitiske samarbeidet. Felles nordiske innspill er her i praksis blitt en umulighet etter at Finland og Sverige ble EU-medlemmer. Imidlertid fortsetter det ukentlige nordiske samråd mellom OSSE-delegasjonene og de årlige nordiske OSSE-konsultasjonene på hovedstadsnivå. I tillegg finner det sted enkelte nordisk–baltiske OSSE-konsultasjoner på hovedstadsnivå.

I Europarådet er det også etablert nært samarbeid mellom EU-landene i alle sentrale spørsmål. Det er uformell nordisk kontakt på en rekke saksfelt, men dette inngår ikke i en etablert struktur. Det er videre et omfattende nordisk–baltisk samarbeid i Strasbourg, noe som bl.a. medførte felles forslag til Europarådets toppmøte i 2005. Imidlertid fortsetter de årlige nordiske og nordisk-baltiske Europarådskonsultasjonene på hovedstadsnivå.

Forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål er en viktig dimensjon i det nordiske samarbeidet. Landenes ulike sikkerhetspolitiske orientering er ikke til hinder for jevnlige konsultasjoner og samarbeid.

EU er i ferd med å utvikle innsatsstyrker for rask utplassering, særlig med tanke på et utvidet samarbeid med FN og for operasjoner i Afrika. Styrken vil bestå av 13 innsatsgrupper med ca. 1500 militært personell hver. Norge planlegger å delta med inntil 150 personell i en innsatsgruppe sammen med Sverige, Finland og Estland. Sentrale forutsetninger for Norges deltakelse er at en eventuell beslutning om utplassering av norske styrker fattes nasjonalt, at vi har innflytelse over gjennomføringen av operasjoner der norske styrker inngår, at det folkerettslige grunnlaget for en slik operasjon er avklart, og at EUs innsatsstyrke utvikles som en komplementær styrke til NATOs reaksjonsstyrke ( NATO Response Force – NRF).

Gjennom det norsk-initierte NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) samarbeider de nordiske land om deltagelse i internasjonale operasjoner, bl.a. gjennom felles kursvirksomhet, trening og deltakelse i felles operasjoner. De nordiske land samarbeider også i SHIRBRIG (Multinational Stand-by High Readiness Brigade for UN Operations), som i dag teller 16 medlemsland. SHIRBRIG ble etablert i 1996 for å styrke FNs evne til rask utplassering av hovedkvarter og styrker, og kan også støtte FN i planleggingsfasen av nye operasjoner.

Høsten 2001 vedtok Nordisk Råd en anbefaling om tettere samarbeid innen konfliktforebygging og sivil krisehåndtering. Fra norsk side er det lagt vekt på å bidra aktivt på dette området. Erfaringer med samarbeidet er så langt gode. Alle nordiske land har sagt seg rede til å bidra konkret til krisehåndtering i EU-regi på det sivile området. Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia julen 2004 har forsterket samarbeidet om akutt krise- og katstrofehjelp mellom de nordiske land.

I forbindelse med det nordiske forsvarsministermøtet i Danmark i september 2004 ble erfaringer med samarbeid mellom sivil og militær innsats i konfliktområder diskutert. Det ble blant annet tatt til orde for å utforme et felles nordisk dokument om «lesson learned», samt styrke samarbeidet mellom forsvars-, utenriks- og bistandsdepartementene i Norden på dette området.

Det nordiske militære samarbeidet på Balkan har vist at Norden samlet kan bidra effektivt til krisehåndtering. Regjeringens mål er at de praktiske erfaringer vi har fått på Balkan skal reflekteres i tett kontakt mellom disse land innenfor rammene av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid (ESDP).

Regjeringen arbeider aktivt for å trekke Sverige og Finland så tett som mulig inn i NATOs arbeid med fredsoperasjoner og krisehåndtering, de såkalte ikke-artikkel 5-operasjonene. Dette omfatter jevnlige konsultasjoner om NATO-ledede fredsoperasjoner der disse landene deltar, og støtte til Sveriges og Finlands ønsker om tettere tilknytning til NATO gjennom Alliansens partnerskapsordninger. Vi har fra norsk side arbeidet for at NATOs partnerskapssamarbeid differensieres slik at det blir tilpasset det enkelte partnerlands behov, og for at landene skal gis muligheter til å delta i NATO-øvelser. Norge har tatt til orde for at ikke-allierte EU-land bør kunne delta i aktiviteter ved NATOs treningssenter i Stavanger.

De nordiske landene har lang erfaring med en helhetlig tilnærming til forholdet mellom sivil, humanitær og militær innsats i konfliktområder. Dette gjelder blant annet fra vår innsats på Balkan, Sri Lanka, Sudan og Afghanistan. Det er viktig at disse erfaringene blir delt med våre partnere i EU og NATO. De nordiske land deltar aktivt i kampen mot internasjonal terrorisme, blant annet gjennom bidrag til de militære operasjonene i Afghanistan. De nordiske land er en betydelig bidragsyter til den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan (ISAF) under NATOs ledelse. Gjennom driften av Kabuls internasjonale flyplass, og ved bidrag til de regionale stabiliseringslagene (PRT), er det et forsterket samarbeid mellom flere av de nordiske landene innenfor rammen av ISAF.

Kampen mot internasjonal terrorisme fordrer også fokus på de grunnleggende årsaker til terrorisme. De nordiske lands sterke engasjement for bekjempelse av fattigdom og fremme av demokrati og menneskerettigheter er et viktig bidrag til arbeidet med å forebygge internasjonal terrorisme.

Norge tok i 2002 på seg ledelsen av observatøroppgaver i forbindelse med fredsprosesser i Sri Lanka og Sudan (Joint Monitoring Mission i Nubafjellene). På bakgrunn av felles erfaring og tilnærming er det lagt stor vekt på å få med de nordiske landene. Både Danmark og Sverige har stilt med observatører i Nubafjellene. I fredsforhandlingene for Sudan i regi av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) har Norge som medformann for IGAD Partner Forums Sudan-komité samarbeidet nært med andre land og organisasjoner som følger forhandlingene. Norge har gjennom denne rollen, og som observatør ved fredsforhandlingene i Kenya, holdt nær kontakt med andre nordiske land for mobilisering av internasjonal bistand til Sudan og for giverkoordinering. Nordisk samarbeid vil også bli viktig i forbindelse med etablering av en fredsbevarende FN-operasjon i Sudan etter en fredsavtale. I den norsk-ledede observasjonsgruppen «Sri Lanka Monitoring Mission», som overvåker våpenhvileavtalen mellom Sri Lankas myndigheter og De tamilske tigrene, deltar utelukkende de fem nordiske landene, etter anmodning fra partene i fredsprosessen. Partene ønsker foreløpig kun å bruke nordiske representanter til å overvåke prosessen, bl.a. fordi man har god erfaring med den nordiske observatørgruppen og den norske tilrettelegging av fredsprosessen, og fordi man har et omfattende bistandssamarbeid med de nordiske land.

Det har i de senere år vært tett nordisk samråd i spørsmål vedrørende krisehåndtering og sivilt beredskap i EAPC (Det euro-atlantiske partnerskapsråd). Det militære samarbeidet i Partnerskap for fred (PfP) gir også god mulighet til å videreutvikle det nordiske samarbeidet om fredsbevaring.

Norge har sammen med Sverige og Finland tatt ansvaret for å utvikle retningslinjer for minstestandarder i EAPC-land for å beskytte sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen. Denne innsats er en oppfølging av sentrale deler av Alliansens arbeid med sivilt beredskap, og en videreføring av et aktivt norsk engasjement over tid. Arbeidet finner sted innen rammen av NATOs høynivågruppe for sivil beredskapsplanlegging (SCEPC) og omfatter standarder for opplæring, utstyr og prosedyrer. Det er første gang i NATO–sammenheng at det er utarbeidet forslag til felles standarder for sivile nasjonale kapasiteter.

En nordisk prosjektgruppe under ledelse av Direktoratet for Sivilt Beredskap utarbeidet en nordisk rapport om dette arbeidet som ble fremlagt for NATO i 2003. Som ledd i oppfølgingen av rapporten arrangerte NATO og Norge – på vegne av den nordiske prosjektgruppen – en internasjonal konferanse i Trondheim i januar 2004 om minstestandarder for beskyttelse av sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen. Prosjektet er møtt med stor interesse i NATO, og minstestandardprosjektet videreføres nå i regi av en NATO-ledet ad hoc-gruppe bestående av 13 nasjoner, herunder de nordiske land, Canada og USA. Finland avholdt seminar om trening av «first line responders» i oktober 2004, mens Sverige avholdt seminar i juni 2005.

Det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet omfatter også administrative spørsmål knyttet til de nordiske lands utenrikstjenester. Etter prosjekter som samlokaliseringsambassadene i Berlin og Maputo, har arbeidet med å finne frem til andre mulige samlokaliseringssteder blitt intensivert. I forlengelsen av diskusjonene om samlokalisering drøfter man også en mulig videreutvikling av det nordiske konsulære samarbeidet samt samordning av Schengen-arbeidet på utvalgte utenriks­stasjoner. En ordning med gjensidig utestasjonering av medarbeidere på andre nordiske utenriksstasjoner vurderes nærmere.

8.2 Utenrikshandel

De nordiske utenrikshandelsministre møtes årlig til uformelt samråd om aktuelle handelspolitiske saker. Erfaringene fra de 11 siste årene, med tre av de nordiske land innenfor EU og to utenfor, viser at europaspørsmålene har fått større betydning i det nordiske utenrikshandels­politiske samarbeidet. Likeledes har samarbeidet med Nordens nærområder på det økonomiske og handelspolitiske området blitt viktigere.

Det utenrikshandelspolitiske samarbeid mellom de nordisk land er i dag mer uformelt enn tidligere. Det er jevnlig kontakt mellom de nordiske hovedstedene, mellom delegasjonene/ representasjonene i Brussel, mellom de nordiske ambassadene og mellom EU-delegasjonene og Nordisk Ministerråds sekretariat i mange av problemstillingene som det arbeides med i EU/EØS-samarbeidet. I tillegg er Nordisk Ministerråd en kanal for regelmessig nordisk samråd om aktuelle EU- og EØS-saker. Fra norsk side legger vi stor vekt på at dette sam­arbeidet pleies og utvikles videre.

Norge deltar i en uformell nordisk samrådsgruppe for indre markedsspørsmål. I gruppen deltar også de baltiske landene og Polen. Hensikten med samrådsgruppen er å utveksle informasjon og synspunkter om aktuelle saker knyttet til utviklingen av det indre marked. Gruppen arbeider med å styrke utviklingen av det indre marked i Norden og mellom de nordiske/baltiske land og Polen. I tillegg til drøfting av løpende indre markedssaker, utveksles erfaringer knyttet til administrative rutiner. Den nordiske samrådsgruppen rapporterer til utenriks­handels­ministrene.

EUs ytre handelspolitikk er Kommisjonens ansvarsområde, og det er således ikke aktuelt med et formelt samarbeid mellom nordiske land om felles posisjoner i WTO. De nordiske land har imidlertid god uformell kontakt om WTO-spørsmål gjennom møter mellom de nordiske delegasjonene i Genève og med de nordiske deltakere i OECDs handelskomité. På hovedstadsnivå avholdes det nordiske handelssjefsmøter hvor man bl.a. tar opp spørsmål knyttet til den pågående forhandlingsrunden i WTO. Den uformelle nordiske kontakten gir Norge informasjon om EUs drøftelser, samtidig som de øvrige nordiske land kan dra nytte av at Norge deltar i grupperinger hvor EU kun er representert ved Kommisjonen.

8.3 Forsvar

Det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet er omfattende, og prioriteres høyt både på politisk og mer fagmilitært nivå. De nordiske forsvarsministermøtene, som avholdes hver vår og høst, er et viktig forum der ministrene diskuterer politiske spørsmål av felles interesse, herunder forsvarsreform, utviklingen i NATO og EU, regionale spørsmål og internasjonal krisehåndtering.

Etableringen av Nordic Co-ordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS) i 1998 representerte en ytterligere forsterkning av dette samarbeidet. NORDCAPS skal i første rekke kunne stille en fellesnordisk styrke opp til brigadestørrelse i operasjoner ledet av FN, EU eller NATO. Island ble opptatt som medlem i NORDCAPS i 2003.

Finland, Norge og Sverige har blitt enige om å samarbeide om opprettelsen av en nordisk EU-innsatsgruppe. Hensikten med samarbeidet er å utvikle en effektiv, troverdig og rask deployerbar innsatsstyrke som kan settes inn i en EU-ledet operasjon i samsvar med FN-traktaten. En av hovedmålsettingene med etableringen av den nordiske innsatsgruppen er å styrke det nordiske samarbeidet innen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Likeledes er det enighet om at eksisterende nordiske samarbeidsstrukturer skal benyttes. NORDCAPS vil således få en nøkkelrolle i det videre arbeidet. 

De nordiske land har tradisjonelt hatt et godt samarbeid innenfor lufttransport i forbindelse med internasjonale operasjoner. Et slikt samarbeid utføres nå blant annet i NORDCAPS-regi, innenfor det såkalte Nordic Movement Co-ordination Centre i forbindelse med NATO-operasjonen i Afghanistan. Lufttransportsamarbeidet mellom Norge, Danmark, Island, Sverige og Finland medfører store besparelser for hvert av deltakerlandene, og bedrer regulariteten i understøttelsen for de nordiske styrkene i Afghanistan. Det gjennomføres nå ukentlige flygninger mellom Kabul og Västerås i Sverige, via Pori i Finland og Gardermoen i Norge. Sverige overtok ledelsen av dette arbeidet 4. april 2005 etter Finland.

Alle de nordiske landene har investert betydelige ressurser i å skape fred og stabilitet i de tidligere jugoslaviske republikkene. Reform av landenes forsvarssektor er en viktig del av arbeidet med å styrke regionens egen evne til å håndtere sikkerhet og stabilitet. De nordiske forsvarsministre inviterte høsten 2004 derfor til et region til region samarbeid med de mest konfliktutsatte landene på Balkan. Responsen på det nordiske initiativet har vært positiv, og en rekke tiltak er allerede igangsatt. Det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er i seg selv en modell for regionen. Målsetningen er å stimulere til tettere regionalt samarbeid som et bidrag til økt stabilitet.

Det nordiske forsvarsmateriellsamarbeidet, Nordic Armaments Co-operation (NORDAC), arbeider for å fremme kostnadseffektivt samarbeid om utvikling, produksjon, anskaffelser og vedlikehold av forsvarsmateriell. Samarbeidet har siden etableringen i 1994 gitt betydelige besparelser. NORDAC har i dag mer enn 30 ulike prosjekt- og samarbeidsgrupper hvor to eller flere nordiske land deltar. Norge overtok formannskapet for NORDAC 1. januar 2005 for en to-års periode.

De nordiske land har gjennom flere år samarbeidet med de baltiske land på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Som et første steg i et tettere samarbeid vil de baltiske forsvarsministrene delta på de nordiske høstmøtene fremover. Dette var et norsk initiativ, og det første møtet gikk av stabelen i november 2003 i Sverige. Høsten 2005 vil det avholdes et nordisk-baltisk forsvarsministermøte på Kongsvinger i anledning 100-års jubileet for unionsoppløsningen. 

8.4 Utviklingssamarbeid

De nordiske land har på svært mange områder sammenfallende syn knyttet til utviklingssaker. Dette fører til samarbeid på mange plan: gjennom policy-dialog både på politisk og embetsnivå, koordinering av synspunkter og posisjoner i forhold til FN, Verdensbanken og internasjonale organisasjoner samt praktisk samarbeid på landnivå. Her vil det bli gitt eksempler på alle disse.

Når det gjelder den politiske dialogen er det vanlig at de nordiske ministre med ansvar for utviklingssamarbeidet møtes en gang i året for å diskutere aktuelle saker av felles interesse, og hvordan disse best kan følges opp. Den samme rutinen gjelder for de respektive statssekretærer. Nordisk utviklingsministermøte ble holdt i Oslo i desember 2004, og nytt møte ble arrangert i Danmark i august 2005.

På møtet i Oslo sluttet de andre nordiske land opp om et norsk forslag om et nordisk initiativ for å opprette en internasjonal kommisjon som skal se nærmere på formalisering av de fattiges bruks- og eiendomsretter. Møtet vedtok også på norsk initiativ en nordisk uttalelse om den globale kampen mot fattigdom, som ble oversendt til G 7-gruppen av de viktigste industriland via gruppens britiske formannskap for 2005. I uttalelsen tok de nordiske landene til orde for større bistandsvolum, bedre bistandskvalitet, mer omfattende gjeldslette, et utviklingsvennlig utfall av Doha-runden og en sterkere innsats mot HIV/AIDS.

I tillegg til de politiske møtene har man regelmessige konsultasjoner på embetsnivå knyttet til de forskjellige bistandsområdene. De nordiske bistandssjefene har siden 1960-tallet hatt regelmessige konsultasjoner, mens det i tilknytning til humanitære spørsmål gjennomføres konsultasjoner to ganger årlig. I tillegg kommer kontinuerlig dialog mellom de nordiske lands ambassader og delegasjoner, samt løpende uformell dialog mellom hovedstedene knyttet til enkeltsaker av felles interesse.

I dagens utviklingspolitikk legges vekt på samordning og samhandling i større givergrupper fremfor spesifikt nordisk samarbeid. Videre prioriteres støtte til sektorprogrammer fremfor enkeltstående prosjekter i flere land. I dette samarbeidet inngår ofte flere nordiske land, sammen med andre bilaterale og multilaterale givere. Det er også et siktemål at givernes engasjement i de fattigere utviklingsland skal foregå på grunnlag av landets egen utviklingsstrategi (PRSP – se nedenfor). Utviklingspolitikken er en samlende innsats for de nordiske land. EU-medlemskapet til tre av de nordiske landene innebærer likevel at det nordiske samarbeidet delvis må føres på en annen måte enn tidligere.

Danmark, Finland, Norge og Sverige har utviklet et nært samarbeid med Irland, Nederland og Storbritannia. Utgangspunktet var en toårig avtale om bistandsharmonisering i praksis som disse landene inngikk med Zambia i 2002 (se nedenfor). Det såkalte «Nordic Plus» samarbeidet foregår nå på en rekke felt. Bistandssjefene møtes to ganger årlig. Gruppen har en felles handlingsplan for oppfølging av Romaerklæringen om harmonisering (2003) som inneholder en rekke konkrete samarbeidsaktiviteter. Det gjennomføres bl.a. felles opplæringstiltak og felles evalueringer, og det er utarbeidet felles retningslinjer for forhandling av samfinansieringsavtaler. Det var et omfattende Nordic Plus samarbeid forut for Høynivåforumet om bistandseffektivitet som fant sted i Paris i mars 2005, og dette samarbeidet videreføres i oppfølgingen av erklæringen som ble vedtatt i Paris.

Sverige og Norge inngår i «Utstein-gruppen» av utviklingsministere (som ble opprettet i 1999 på norsk initiativ og omfatter Nederland, Storbritannia, Tyskland og i dag også Canada), som har spilt en aktiv rolle i flere internasjonale prosesser. «Utstein Plus»-ministrene fremla i 2004 et omfattende forslag til reform av FNs utviklingssystem. «Utstein-grupper» på ulike nivåer er også aktive innenfor det bilaterale bistandssamarbeid.

Nordisk samarbeid vedrørende bilateral bistand

I mars 2003 ble det inngått en avtale mellom de nordiske landene Finland, Sverige, Danmark og Norge, samt Nederland og Storbritannia på den ene siden og zambiske myndigheter på den andre. Avtalen knytter an til harmonisering av bistanden - det såkalte Harmonisering i Praksis-initiativet (HIP). Partene forplikter seg til å støtte opp om viktige reformer i den zambiske forvaltningen, samt å kanalisere bistanden gjennom sektorprogram og muligens også budsjettstøtte. Støtten skal baseres på Zambias strategi for fattigdomsreduksjon (PRSP). Giverene forplikter seg ikke bare til å koordinere sine krav og rutiner for oppfølging av bistanden (harmonisering), men også å basere denne oppfølgingen på Zambias nasjonale system og prioriteringer (innordning). Dette innebærer en betydelig administrativ lettelse for Zambias forvaltningsapparat. HIP-samarbeidet er senere utvidet til å omfatte flere giverland.

Når det gjelder det spesifikt nordiske samarbeidet har det pågående samarbeidet mellom Norge og Sverige i Afrika gitt flest konkrete resultater. Norske og svenske ambassadører i det sørlige Afrika møtes nå hver 18. måned for å diskutere hvordan samarbeidet dem imellom kan styrkes. I det østlige/vestlige Afrika har det foreløpig vært ett slikt møte. Møtene bekrefter at det er et betydelig samarbeid på landnivå, ikke minst omkring informasjonsinnhenting som forskningsrapporter, gjennomganger og evalueringer. I to av landene har man også klart å etablere konkrete samarbeidsprosjekter.

I 2001 inngikk Sverige og Norge en samarbeidsavtale om delegert samarbeid omkring bistanden til Malawi. Sverige har ikke representasjon i landet, og den norske ambassaden i Lilongwe forvalter svensk støtte til godt styresett, helse og hiv/aids. Disse områdene er også de sentrale områdene for Norges utviklingssamarbeid med Malawi. Sverige og Norge skyter hver inn 50 prosent av dette programmet, som i 2003 var på 100 MNOK. Tilsvarende hadde Norge frem til 2004 et delegert forvaltningsansvar for Sveriges støtte til helsesektoren i Uganda. I tillegg til at det norsk-svenske samarbeidet har hatt en verdi og en effektiviseringsgevinst i seg selv, ga dette også konkret erfaring som er verdifull i det videre arbeidet med å utvikle modeller for harmonisering og innordning mellom flere givere og i flere land. Videre har Danmark, Sverige og Norge gått sammen om å støtte oppbyggingen av et statistisk sentralbyrå i Mosambik, gjennom en avtale som gjelder frem til 2007.

Andre former for samarbeid på landnivå kan eksemplifiseres ved at Norge forvalter svenske midler til et stort vannforsyningsprosjekt i Nepals hovedstad Kathmandu. (Støtten var til vurdering i 2005 p.g.a. den politiske situasjonen i landet.) Norsk støtte til frivillige menneskerettighetsorganisasjoner i Nepal forvaltes av Danmark. I Vietnam samfinansierer Sverige og Norge en studie av miljømessige og sosiale konsekvenser av utnytting av landets vannressurser til vannkraftutbygging.

Innenfor det regionale samarbeidet i Mellom-Amerika samfinansierer Sverige og Norge støtte til et senter for forskning og høyere utdanning i Guatemala (CATIE). Det planlegges inngåelse av ytterligere to samfinansieringsavtaler med Sverige for regionale prosjekter i Mellom-Amerika i 2005. Videre planlegger Sverige og Norge å gå sammen om støtte til Guatemalas statistiske sentralbyrå (INE).

Nordisk felles opptreden vedrørende multilateral bistand

Det finner sted et nært samarbeid mellom de nordiske land i forhold til de multilaterale utviklingsorganer, både gjennom formelle og uformelle kontakter. I forberedelsene til styremøter i FNs fond og programmer (FNs utviklingsprogram UNDP, FNs barnefond UNICEF, FNs befolkningsfond UNPFA, FNs miljøprogram UNEP, Verdens matvareprogram WFP, m.v.) holdes regelmessige nordiske møter for å samordne holdningene, og det samordnes også nært under styremøtene. Det er god kontakt og nært samarbeid overfor viktige særorganisasjoner i FN, slik som Verdens helseorganisasjon WHO, Den internasjonale arbeidsorganisasjon ILO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk FAO. Dessuten utgjør de nordiske land ofte kjernen i ulike grupperinger av «likesinnede land» i organisasjonenes styrer.

Samarbeidet med Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er formalisert gjennom en omfattende nordisk koordineringsprosess og en rotasjonsordning for representasjon i de styrende organer. I det internasjonale fond for jordbruksutvikling IFAD har man en mer begrenset nordisk koordinering på hovedstadsnivå. I Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har Norge i de fleste saker sammenfallende interesser med de øvrige nordiske land, og det nordiske samarbeidet i institusjonenes styrer er tett. Felles posisjoner utformes fortløpende og det holdes felles innlegg under årsmøter og møter i Verdensbankens og Det internasjonale valutafondets (IMF) utviklingskomité. De nordiske land legger i sitt løpende arbeid vekt på å sikre at den overordnede målsetting om fattigdomsreduksjon blir styrende for utformingen og gjennomføringen av virksomheten i utviklingsbankene.

De nordiske land er sterkt engasjert i gjennomføringen av Verdensbankens og IMFs gjeldsletteordning for de fattigste utviklingslandene, den såkalte HIPC-ordningen. Fra nordisk side arbeider man for å få på plass et forhandlingsopplegg for å mobilisere tilstrekkelige midler til å dekke de multilaterale finansinstitusjonenes - særlig Verdensbankens - store gjeldslettekostnader slik at institusjonenes evne til å bistå de fattigste landene ikke blir svekket.

Til sammen 27 land drar nå nytte av gjeldslette under HIPC-ordningen etter å ha utarbeidet helhetlige utviklingsstrategier (Poverty Reduction Strategy Papers - PRSP). I tråd med nordiske synspunkter er fokus dreid fra hurtighet til kvalitet, med det for øye at strategiene skal utgjøre et best mulig grunnlag for langsiktig, fattigdomsbekjempende politikk. Det er bred enighet vedrørende de nordiske lands holdning om at PRSP må danne grunnlaget for samtlige giveres engasjement i de aktuelle land. PRSP innebærer et styrket fokus på fattigdom i Verdensbanken og IMF. Spørsmålet om hvordan man skal bistå land som ikke når en håndterbar gjeldssituasjon etter å ha fått HIPC-behandling, er en stor utfordring som nå er satt på dagsorden i det nordiske samarbeidet.

Forhandlingene om den 14. påfylling av IDA (IDA 14) ble avsluttet i februar 2005. IDA 14 vil dekke perioden 2005-2008. Norge forpliktet seg i den forbindelse til et bidrag på 2 184,07 mill. kroner fordelt på tre år. Som under tidligere påfyllingsprosesser var det tett nordisk koordinering i forhandlingene.

I 2004 ble den tiende påfylling i Det afrikanske utviklingsfondet ferdigforhandlet og innebærer årlige bidrag fra Norge på 443 mill. kroner. De nordiske land samarbeidet nært under forhandlingene. I juli 2004 tok Norge over stillingen som eksekutivdirektør og styrerepresentant i vår valggruppe i Den afrikanske utviklingsbanken. Dette innebærer også at Norge koordinerer de nordiske synspunkter på hovedstadsnivå. Foruten de nordiske land (unntatt Island), er Sveits og India med i Norges valggruppe.

Den åttende påfyllingen av Det asiatiske utviklingsfondet ble avsluttet i mai 2004. Norge besluttet å øke sin andel fra 0.95% til 1.11%. Også de andre nordiske land bidro med tilleggsbevilgninger. De nordiske land hadde tett koordinering i hele forhandlingsprosessen.

Nordisk samarbeid om FN-reform

De nordiske land har gjennom mange år samarbeidet for å styrke og effektivisere FN på det økonomiske og sosiale området. Alle de nordiske landene står bak Utstein Plus-gruppens dokument om reformarbeidet i FN, som ble presentert for FNs generalsekretær i juni 2004. De nordiske land samarbeider nært for å opprettholde fremdriften i prosessen, både når det gjelder å sikre gjennomføring av allerede vedtatte reformer og for å vinne tilslutning til nye reformtiltak. Samtlige nordiske land har påtatt seg å følge opp dokumentet overfor FN-organisasjonene.

I september 2005 gjennomføres den mest omfattende reformdebatten i FN siden organisasjonen ble etablert. De nordiske utenriks- og utvik­lingsministerene gikk i mars 2005 sammen om et brev til FNs generalsekretær. I brevet understrekes viktige elementer som de nordiske land mener bør stå sentralt i reformdebatten.

Fra norsk side er man i ferd med å kartlegge hvilke endringer av regler og prosedyrer som er nødvendige i FN-organisasjonene som følge av Paris-erklæringen om bistandseffektivitet fra mars 2005. Dette arbeidet vil også bli fulgt opp i styrende organer og i møter mellom likesinnede land, i henhold til den arbeidsdeling som er besluttet mellom landene i Utstein-gruppen. Norge koordinerer f. eks. oppfølgingsmøter med WHO og ILO, mens Sverige koordinerer oppfølgingen med UN-Habitat og UNEP. Oppfølgingen av Paris-erklæringen overfor FN-organisasjonene er også blitt drøftet i Nordic Plus-gruppen.

Nordisk Utviklingsfond

Det nordiske utviklingsfondet (Nordic Development Fund - NDF) er en samnordisk bistandsorganisasjon som finansieres over de nordiske lands bistandsbudsjetter. NDF gir lån over 40 år på myke vilkår som inkluderer rentefrihet og 10 års avdragsfrihet, og med en administrasjonsavgift på 0,75% pr. år. Lån fra fondet er forbeholdt de fattigste utviklingsland og benyttes mot høyt prioriterte prosjekter med positive miljøvirkninger. Prosjektene skal være av nordisk interesse. Den største del av NDFs kreditter benyttes til å finansiere leveranser av varer og tjenester fra de nordiske land. NDF samfinansierer med andre multilaterale institusjoner, hovedsakelig Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Den nordiske investeringsbank (NIB).

De nordiske utviklingsmyndigheter avsluttet i 2000 en forhandlingsrunde om en ny kapitalutvidelse av fondet (NDF IV). Resultatet av forhandlingene ble lagt fram i St.prp. nr. 83 (1999-2000). De nordiske utviklingsmyndighetene har i sluttrapporten fra forhandlingene slått fast at NDF fortsatt skal legge en fattigdomsrettet utlånsstrategi til grunn som det overordnede mål for virksomheten. I tillegg bør NDF bidra til å:

• Fremme hensyntagen til miljø og en bærekraftig utvikling

• Fremme likestilling mellom menn og kvinner

• Fremme en utviklingspolitikk som involverer det sivile samfunn i samarbeidslandene og som tar hensyn til menneskerettighetene

• Forebygge korrupsjon og fremme godt styresett på sine virksomhetsområder.

Utvidelsen av NDFs grunnkapital ble fastsatt til EURO 330 mill. Kapitalutvidelsen dekker NDFs utlån for perioden 2001-2005. Norges andel av påfyllingen utgjør 22,5%. I 2004 ble en uavhengig evaluering av NDF avsluttet, og den har dannet grunnlaget for forhandlingene om en eventuell femte kapitalpåfylling som forventes avsluttet i 2005. To sentrale spørsmål som evalueringen påpeker og som blir drøftet under forhandlingene er avbindingsproblematikken og NDFs rolle i forhold til bruk av gavemidler. Evalueringen anbefaler også at NDF i større grad fokuserer sin virksomhet på infrastruktur.

8.5 Samiske spørsmål

Samene er en urfolksgruppe og lever i fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det derfor viktig å se samiske spørsmål i et felles nordisk perspektiv med utvikling og etablering av fellestiltak og samarbeid på tvers av landegrensene.

Nordisk samarbeid om samiske spørsmål

Det ble i 2000 etablert et fast samarbeid mellom ministrene ansvarlig for samiske saker og sametingspresidentene i Finland, Sverige og Norge for regelmessig orientering, drøfting og behandling av samiske spørsmål av felles interesse. Målsettingen med samarbeidet er å styrke og utvikle det samiske folkets språk, kultur, næringer og samfunnsliv. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk Ministerråd.

Innenfor rammen av samarbeidet ble det i 2003 opprettet en nordisk samisk språkpris, Golle Giella, som en anerkjennelse og synliggjøring av innsats og arbeid for samisk språk. Prisen ble utdelt for første gang i november 2004. Golle Giella deles ut annethvert år og er på 100 000 NOK. Ministrene og presidentene har støttet initiativet til en nordisk fellesløsning for bruk av samiske tegn i IT- og datasystemer og har understreket betydningen av at forvaltningen, institusjoner og organisasjoner i Finland, Norge og Sverige tar i bruk IT-løsninger med samiske bokstaver. Videre er behovet for felles nordiske målsettinger i samiske læreplaner, spesielt i fagene duodji og samisk, drøftet og anbefalt. Det arbeides videre med utfordringene om et bredere nordisk samarbeid innen samisk forskning og med kontakt og dialog med russiske myndigheter og samer om samiske saker av felles interesse. Utvidet kontakt med Nordvest-Russland på politikernivå er i tråd med anbefalingene i Medborger- og forbrukerutvalgets rapport om urfolkssituasjonen i Barentsregionen, som lå til grunn for Nordisk Råds rekommandasjon 19/2004 Samarbeid med urfolkene i Barentsregionen. Spørsmål som informasjonssatsning om samer og samiske forhold, bruken av det samiske flagget og Samefolkets dag som offisiell flaggdag er drøftet og under videre oppfølging.

Forberedelse og oppfølging av saker ivaretas av Embetsmannsorganet for samiske spørsmål som har representasjon fra regjeringene og sametingene i Finland, Sverige og Norge. Den norske delegasjonen ledes av Kommunal- og regionaldepartementet og har fast representasjon fra Landbruksdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sametinget. Nordisk Ministerråds sekretariat er observatør i møtene på embetsmanns- og politikernivå og er løpende orientert om saker som drøftes og behandles. Finland overtok formannskapet fra Sverige i 2005. Norge overtar denne funksjonen i 2006.

Nordisk samekonvensjon

Ministrene og sametingspresidentene opprettet fra januar 2003 en ekspertgruppe med representanter fra Finland, Sverige og Norge til å utarbeide utkast til en nordisk samekonvensjon. Ekspertgruppen har to medlemmer fra hvert land, hvorav statene og sametingene har utnevnt hvert sitt medlem. Gruppens arbeid vil bli overlevert i slutten av 2005.

Ekspertgruppen skal avklare hvorvidt det er en rammekonvensjon, eller en konvensjon som mer detaljert angir rettigheter og plikter for staten og samene, som skal utarbeides. Det skal ses nærmere på om bestemte temaer og/eller saksområder bør og kan reguleres i en konvensjon. Innholdet i utkastet til konvensjonstekst skal utarbeides på bakgrunn av de internasjonale instrumenter som de respektive land er bundet av, samt sedvanerett. Ifølge mandatet skal ekspertgruppen ta stilling til, og eventuelt fremme forslag om, klagemulighetene på etterlevelse av konvensjonen og behovet for overvåkingsorgan. Ekspertgruppen er også bedt om å ta i betraktning spørsmålet om russiske samers eventuelle tilslutning til konvensjonen.

Samisk parlamentarisk råd

Sametingenes samarbeidsorgan, Samisk parlamentarisk råd, ble opprettet i 1996 av sametingene i Finland, Sverige og Norge. Rådet er et institusjonalisert samarbeid mellom sametingene i saker som berører samer i flere stater eller samene som ett folk. Hvert sameting velger 7 sametingsrepresentanter med personlige vararepresentanter til rådet. Sekretariatsfunksjonen følger det sameting som har presidentvervet. Denne forbereder saker til styre- og rådsmøter.

Formålet med Samisk parlamentarisk råd er å legge forholdene til rette for at samene skal kunne bevare og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv innenfor den enkelte nasjonalstat, samt at samene som ett folk i flere stater skal kunne bevare og utvikle disse forholdene uten hinder av statsgrensene. Rådet er et sentralt organ i det nordiske samarbeidet om samiske spørsmål, og sametingene tar sikte på at rådet har en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet, i bl.a. FNs erklæring om urfolks rettigheter, urfolksspørsmål i Barentssamarbeidet og i arbeidet overfor Arktisk Råd.

Regjeringen anser Samisk parlamentarisk råd som et viktig organ for det nordiske samarbeidet fremover og som også vil kunne ha betydning i internasjonale sammenhenger.

8.6 Nasjonale minoriteter

Norge, Sverige og Finland har videreført samarbeidet på embetsmannsnivå angående politikken overfor nasjonale minoriteter. De nasjonale minoriteter i Norge er jøder, kvener, rom (sigøynere), romani (taterne) og skogfinner. Det er institusjonalisert et årlig møte for å utveksle erfaringer og for å vurdere nærmere samarbeid på enkelte saksområder. Siste møte ble holdt i Stockholm i april 2005. Norge deltok med representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet og Kultur- og kirke­departementet. På møtet ble det spesielt fokusert på situasjonen for gruppen rom.