2 Rapport fra granskingskommisjonen
Granskingskommisjonen oversendte en foreløpig rapport til Arbeids- og administrasjonsdepartementet i august 2002. Sluttrapport fra arbeidet ble oversendt til departementet 31. desember 2002. Rapporten er senere publisert som NOU 2003: 5 Pionerdykkerne i Nordsjøen. NOU 2003: 5 følger som særskilt vedlegg.
I granskingsrapporten peker kommisjonen innledningsvis på at mandatet var svært vidt formulert, ved at kommisjonen skulle granske alle forhold vedrørende dykking i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i pionertiden. Videre skriver kommisjonen at:
«I lys av de ressurser og den tid som har vært til rådighet, har kommisjonen ikke oppfattet mandatet slik at et hvert faktisk forhold vedrørende dykkingen i pionertiden skal klarlegges og beskrives. Det ville i tilfelle ha vært et alt for omfattende arbeid. Mandatet er av kommisjonen oppfattet slik at det som skal beskrives og vurderes, primært er faktiske forhold av betydning for å bedømme dagens rettslige posisjon for dykkerne i forhold til staten og de øvrige aktørene i petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen i perioden 1965-1990. Ut over det har kommisjonen funnet det formålstjenlig å gi en beskrivelse av en del ledsagende begivenheter som gir bakgrunnsinformasjon, og som medvirker til et mer helhetlig bilde av utviklingen og av nordsjødykkernes situasjon.
I en viss utstrekning har dykkerne selv og deres organisasjoner gitt innspill om forhold de mener bør granskes, noe som har vært nyttig for kommisjonen. Noen av pionerdykkerne har ønsket at kommisjonen også skulle granske enkeltepisoder spesielt. Dette er bare gjort i begrenset utstrekning da granskingen i all hovedsak har tatt for seg det som er felles for de fleste pionerdykkere og dykkingen i Nordsjøen. Kommisjonen har heller ikke sett det formålstjenlig å gjennomføre fornyet gransking av dykkerulykker, men har basert seg på foreliggende opplysninger.»
Etter en innledende oversikt over rapporten i kapittel 1, omtaler rapporten i kapittel 2 opprettelsen av kommisjonen, og kommisjonens arbeid og arbeidsmetoder. Kommisjonen drøfter også spørsmål om habilitet for to av medlemmene, og taushetsplikt i forhold til innhentet arkivmateriale og personopplysninger. Taushetsplikten satte begrensninger for hvilke opplysninger som kunne bringes videre til det etablerte kontaktforumet og Nordsjødykker Alliansen.
Kommisjonen peker således på at den i lys av taushetsplikten
«bare har kunnet ta opp temaer og problemstillinger på mer generell basis med forumet og Norsjødykker Alliansen. Inntrykket er at representantene fra arbeidstakersiden har hatt større forventninger til møtene i kontaktforumet».
I løpet av 2002 trakk Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS), Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) og Nordsjødykker Alliansen seg fra forumet.
For å få god kunnskap om pionerdykkernes helsemessig situasjon og arbeidsmiljøet i Nordsjøen 1965-1990, har kommisjonen gjennomført en spørreundersøkelse hos pionerdykkerne, til sammen ca. 350, og intervjuet 82 av de 235 som svarte på spørreundersøkelsen. Kommisjonen fremhever at de gjennom spørreskjemaer, intervjuer og samtaler har fått verdifulle bidrag til sitt arbeid.
Kapittel 3 og 4 omhandler utviklingen av, og ulike sider ved, dykkeoperasjoner og utstyr, samt medisinske sider ved dykkevirksomheten.
I kapittel 3 er det redegjort for varige skader etter dykking. Langtidsvirkninger av dykking er et sentralt punkt, og det er gitt en grundig redegjørelse for mulige årsaker til langtidsvirkninger og hvilke studier - både norske og utenlandske - som ligger til grunn for eventuelt å avdekke slike virkninger. Kommisjonen trekker den konklusjon at disse studiene viser at:
«vi har ennå ikke sikre data som kan gi svar på spørsmålet om vanlig dykking kan gi uheldige nevro/kognitive langtids-effekter
det er delte meninger om korrekt utført dypdykking kan føre til langvarige eller permanente nevrologiske og/eller kognitive skader
en rekke kompetente forskere fra flere land hevder at dype dykk ikke fører til signifikante nevrologiske skader forutsatt at de er utført profesjonelt
et annet sett av like erfarne spesialister har rapportert en lang rekke enkelttilfeller med nevrologiske og kognitive senskader som best lar seg forklare som en negativ effekt av en eller flere faktorer koblet til dykking»
I påvente av studier som fyller alle krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at det må legges vekt på studier som peker på en sannsynlig sammenheng mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk og kognitiv natur.
Kommisjonen peker videre på at det synes klart at slike symptomer kan være en konsekvens av trykkfallsyke, men at de også sees hos dykkere som ikke har hatt alvorlig trykkfallsyke. Kommisjonen fremholder at det er sannsynlig at genetisk variabilitet kan forklare noe av variasjonen i symptombildet fra en dykker til en annen. Dette gjelder både nevrologiske, kognitive og psykiatriske symptomer.
Under beskrivelsen av dykkingen i Nordsjøen peker kommisjonen på at det ut over på 1980-tallet skjedde en bedring i hvordan oljeselskapene, som oppdragsgivere, håndterte dykking.
Kapittel 5 omhandler regelverket i Nordsjøen og myndighetenes rolle. Kommisjonen fremholder at regler om dykking i hovedsak var fraværende frem til 1978, og at tilsynet med dykkingen i denne perioden var svakt. Fra Oljedirektoratet overtok tilsynet i 1978 ble situasjonen gradvis bedre, men kommisjonen peker også på at jurisdiksjonsspørsmål i mange år skapte kompetansestrid og til dels uklare forhold med hensyn til regelverket i Nordsjøen. Kommisjonen finner det således klanderverdig
«at myndighetene ikke greide å samle seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet i Nordsjøen».
I kapittel 6 gis det en kort redegjørelse for rollen til de øvrige aktørene i Nordsjøen - dykkerselskapene og oljeselskapene. For dykkerselskapene fremholdes det at det i store deler av mandatperioden var en uheldig arbeidskultur som aksepterte trykkfallsyke med dekompresjon som en del av dykkingen. Kommisjonen antar at oljeselskapene ikke var ukjent med dette.
I kapittel 7 blir det referert en del hovedpunkter i kommisjonens undersøkelser av pionerdykkernes nåværende forhold, blant annet deres familiesituasjon, arbeids- og trygdeforhold og helsesituasjon. Av rapporten fremgår det at
«mange av pionerdykkerne har klart seg godt, ja for flere til og med meget godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske problemer».
I sin oppsummering av kapittel 7 peker kommisjonen på at et stort antall dykkere, om lag 3 av 4, er blitt utsatt for dykkerulykker eller dykkersykdommer. Over halvparten av dykkerne har hatt trykkfallsyke, mange en rekke ganger. Kommisjonen trekker frem som særlig alvorlig opplysninger om at hver femte dykker har mistet bevisstheten i en dykkesituasjon. Hele 83 prosent har opplevd livsfarlige situasjoner under dykkingen, noe som kan utløse posttraumatisk stressyndrom.
Kommisjonen peker på at nær en femtedel av dykkerne ifølge rapporten er blitt uføretrygdet, helt ned til 40-års alderen. Dette, sammen med det relativt store antall som har psykiske plager, tyder ifølge kommisjonen på at mange dykkere har hatt en belastning som er kraftigere enn den de aller fleste møter i vanlig arbeidsliv. Kommisjonen peker på at mange klager over nedsatt konsentrasjon, hukommelse og hørsel, og at tilsvarende sviktsymptomer er vel dokumentert ved norske og utenlandske undersøkelser. Kommisjonen fremholder at det virker sannsynlig at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne har vært utsatt for, utgjør en vesentlig faktor for utviklingen av sykdom hos en del av dem.
I likhet med funn på britisk side, er det et foruroligende stort antall selvmord blant dykkerne på norsk sokkel. Det er usikkerhet med hensyn til årsakssammenheng og bakgrunn for selvmord blant dykkere, men kommisjonen viser til at selvmord har vært klart hyppigere blant dykkere enn i den mannlige del av befolkningen for øvrig.
Ifølge granskingsrapporten fremgår det samtidig at antall dødsulykker og andre alvorlige ulykker gikk markert ned utover i 1980-årene, noe som sannsynligvis har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere og dykkerledere. Andre årsaker kan være klarere regler fra myndighetenes side, og bedre håndheving av disse.
I kapittel 8 er statens, dykkerselskapenes og rettighetshavernes/operatørenes rettslige ansvarsforhold drøftet. Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne. For dykkerselskapene er bildet mer sammensatt. Granskingskommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning for økonomisk tap. Ordningen bør etableres og finansieres av staten, men rettighetshavere/operatører bør inviteres til å være med i finansieringen.