Neste kapittel

Forrige kapittel

4 Rettslige vurderinger

4.1 Granskingskommisjonens vurderinger

Som det fremgår innledningsvis, har kommisjonen tolket mandatet i sin helhet slik at det som primært skal beskrives, er faktiske forhold av betydning for å bedømme dagens rettslige posisjon for dykkerne i forhold til staten og øvrige aktører på kontinentalsokkelen i perioden 1965-1990.

Vurderingene av ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, skade eller økonomisk tap, foreldelse mv. vil kunne variere fra sak til sak. Kommisjonen har derfor bare sett på de forhold som er felles for dykkerne. Hvorvidt den enkelte dykker med basis i enkelthendelser kan tenkes å ha et erstatningskrav må avgjøres konkret, og kommisjonen har ansett dette for å falle utenfor dens mandat.

Kommisjonen gjør rede for sine vurderinger av ansvarsspørsmål i rapportens kapittel 8. Kommisjonen kommer til at det etter dens mening er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Det rettslige ansvaret kobler kommisjonen opp til ulovfestet objektivt ansvar. Noen av argumentene som kommisjonen peker på, er statens eierskap til undersjøisk petroleum, og at staten også har lovgivnings- og beskatningsmyndighet for virksomhet på norsk sokkel.

Dykkerselskapenes ansvar har kommisjonen vurdert på subjektivt grunnlag, eventuelt som et arbeidsgiveransvar. Det ulovfestede objektive ansvar med risikoplassering passer etter kommisjonens oppfatning ikke like godt, selv om det også her kan argumenteres for et slikt ansvar. Kommisjonen mener at muligheten for senskader som følge av dykking ikke var kjent i den første perioden i Nordsjøen, og mener at det i samme utstrekning er vanskelig å knytte noen subjektiv bebreidelse til dykkerselskapene for slike skader.

Kommisjonen kommer til at betraktningene om risikofordeling som begrunner et objektivt ansvar for staten, i hovedsak også gjør seg gjeldende i forhold til rettighetshavere/operatører (oljeselskapene).

4.2 Lovavdelingens vurderinger

Justisdepartementets Lovavdeling har 27. mars 2003 avgitt en uttalelse til AAD om kommisjonens rettslige vurderinger og konklusjoner. Lovavdelingen har konsentrert seg om spørsmålet om statens ansvar, og har bare gått inn på spørsmålet om ansvar for andre aktører i den utstrekning det har betydning for statens ansvar.

Lovavdelingen uttaler, i likhet med kommisjonen, at eventuelle erstatningskrav mot staten må vurderes konkret for den enkelte dykker. Vurderingene knyttet til ansvargrunnlag, årsakssammenheng, økonomisk tap, foreldelse mv. vil kunne variere fra sak til sak. Det er derfor bare de mer prinsipielle sidene av spørsmålene de tar stilling til. Lovavdelingen knytter først og fremst sine merknader til spørsmålet om det foreligger et ansvarsgrunnlag for de ulike aktørene.

4.2.1 Ulovfestet objektivt ansvar

Etter Lovavdelingens syn er det mye som taler for at det kan statueres et ansvarsgrunnlag for dykkernes arbeidsgivere på ulovfestet objektivt grunnlag for skader på dykkerne som følge av dykkingen. Dykkevirksomheten blir sett på som en virksomhet som utgjorde en stadig, typisk og ekstraordinær risiko som det ikke var rimelig at dykkerne selv skulle bære. Den erstatningsansvarlige arbeidsgiveren vil i de fleste tilfeller være et dykkerselskap.

Dersom arbeidsgiveren er ansvarlig, vil også rettighetshaveren til den aktuelle undersøkelses- eller utvinningstillatelsen være solidarisk ansvarlig som følge av oppdragsgiveransvaret i gjeldende petroleumslov § 10-9 1. ledd og tilsvarende bestemmelser i tidligere regelverk.

Lovavdelingen antar at staten ikke er ansvarlig i forhold til det ulovfestede objektive ansvaret. Det er et vilkår for å pålegge ansvar at den påståtte ansvarlige har sterk nok tilknytning til den virksomhet som har voldt skaden. Spørsmålet er om tilknytningen er slik at det er rimelig å holde vedkommende ansvarlig. Utgangspunktet er at den ansvarlige etter det ulovfestede objektive ansvaret, er den som eier eller forestår den risikofylte virksomheten. Olje- og gassutvinning skjer gjennom utvinningstillatelser til private aktører som driver virksomhet for egen regning, men som samtidig forplikter seg til å overlate vederlagsfritt til staten en del av de ressursene som utvinnes. Lovavdelingen kommer etter en samlet vurdering til at staten ikke har en sterk nok tilknytning til virksomheten til å kunne pålegges et rettslig ansvar. Det legges særlig vekt på at staten ikke er eier eller innehaver av virksomheten som ligger til grunn for skadene, og at skadelidte har andre mulige ansvarssubjekter å forholde seg til. En slik ansvarsplassering stemmer også best med regelverket for petroleumssektoren, som forutsetter at petroleumsvirksomheten skjer på rettighetshaverens regning og risiko.

Statoil ASA kan bli erstatningsansvarlig på lik linje med andre rettighetshavere. Statoil ASA har vært et heleid statlig aksjeselskap, men Lovavdelingen uttaler at det etter alminnelige regler ikke er grunnlag for identifikasjon mellom Statoil ASA og staten.

4.2.2 Statens arbeidsgiveransvar

Lovavdelingen bemerker at ansvar for staten etter skadeserstatningsloven § 2-1 forutsetter at noen av statens tjenestemenn har handlet uaktsomt ved utførelsen av statens oppgaver knyttet til regulering og tilsyn med dykkevirksomheten i Nordsjøen.

Selv om en skade kan føres tilbake til mangelfullt regelverk, er det etter Lovavdelingens syn en sikker regel i norsk rett at dette ikke kan medføre offentlig erstatningsansvar. Bare dersom det foreligger en klar rettsplikt til å gi de nødvendige regler, kan det tenkes å medføre et erstatningsansvar for staten. Lovavdelingen kan ikke se at det foreligger opplysninger om noen slik rettsplikt i forhold til dykkingen i Nordsjøen.

Heller ikke mangel på egnet utdanningsopplegg vil etter Lovavdelingens mening normalt kunne medføre ansvar for det offentlige, og Lovavdelingen kan for sin del ikke se at det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å konstatere uaktsomhet på dette grunnlaget i denne saken.

Utgangspunktet er videre at det offentlige ikke kan holdes ansvarlig for skade som skyldes at begrensede eller mangelfulle ressurser er stilt til det offentliges rådighet. Men de ressurser som blir stilt til rådighet, må utnyttes på en forsvarlig måte.

Svikt i selve tilsynet - for eksempel ved for begrensede undersøkelser og mangelfulle pålegg - kan henge sammen med at tilsynsorganet har fått for lite ressurser til rådighet, og vil i så fall neppe være tilstrekkelig til å medføre erstatningsansvar.

Erstatningsansvar kan være mer aktuelt dersom svikten skyldes uhensiktsmessig bruk av de tildelte ressurser eller uforsvarlig faglig inkompetanse hos tilsynet, særlig når svikten knytter seg til konkrete situasjoner. En klanderverdig overtredelse av en plikt til å handle når myndighetene blir oppmerksomme på fare, kan etter omstendighetene medføre erstatningsansvar. Av betydning for vurderingen vil være hvilke plikter staten faktisk har påtatt seg med tanke på sikkerhetsregulering og tilsyn av dykkevirksomheten i Nordsjøen. Regelverk og tilsyn har vært endret flere ganger i løpet av den aktuelle tidsperioden. Lovavdelingen antar at AAD og Olje- og energidepartementet (OED) er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning dette regelverket kan sies å ha medført rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak.

Lovavdelingen bemerker likevel at man har vanskelig for å se at det som fremkommer i kommisjonens utredning er tilstrekkelig til å fastslå et rettslig ansvar for staten på grunnlag av skadeserstatningsloven § 2-1.

4.2.3 Foreldelse

Lovavdelingen peker på at kommisjonen har oversett at bestemmelsen i § 9 i foreldelsesloven fikk sin nåværende utforming ved en endringslov i 1996. Før denne loven trådte i kraft gjaldt, i tillegg til nåværende 3 års og 20 års frister, en 10 års frist. Krav på skadeserstatning ble etter denne regelen foreldet 10 år etter «den dag skaden inntraff». Lovavdelingen påpeker at det kan oppstå vanskelige avgrensninger i forhold til utgangspunktet for fristen, men at det er på det rene at en del eventuelle krav vil være foreldet etter 10 års-regelen.

4.3 Departementets vurderinger

De rettslige spørsmålene som reises i denne saken er til dels svært kompliserte. Departementet har derfor innhentet, og i en viss utstrekning sitert, Lovavdelingens vurderinger av spørsmålet om statens erstatningsrettslige ansvar.

Departementet slutter seg til Lovavdelingens vurderinger av statens erstatningsrettslige ansvar, og vil i det følgende knytte noen merknader til noen utvalgte tema.

Det rettslige utgangspunktet for erstatningsansvar bygger på en rollemodell der en har en skadevolder som har påført en skadelidt en skade eller et tap.

Det er tre omstendigheter (vilkår) som alle tre må foreligge for at det skal foreligge et erstatningsrettslig ansvar:

Det må foreligge et grunnlag for ansvar; enten ved klanderverdig atferd (skyld) av skadevolder (subjektivt ansvar) eller ansvar uavhengig av skyld (objektivt ansvar).
Det må foreligge skade/tap for skadelidte.
Det må være årsakssammenheng mellom den erstatningsbetingende handling eller ordning og skaden/tapet for skadelidte.

Det er flere ulike ansvarsgrunnlag som kan drøftes i forhold til pionerdykkerne i Nordsjøen:

Skyldansvar baserer seg på en vurdering av hvorvidt den aktuelle handlingen markerer et avvik i forhold til en forsvarlig og alminnelig handlemåte på det aktuelle området (uaktsomhet).
Objektivt ansvar kan være fastsatt i lov eller følge av ulovfestet rett utviklet gjennom rettspraksis over tid. Det er ulovfestet objektivt ansvar som i tilfelle kan være aktuelt her. Om dette ansvarsgrunnlaget kommer til anvendelse, bygger på en helhetsvurdering av hvem som er nærmest til å bære tapet av skaden. Under denne vurderingen blir det blant annet lagt vekt på risikoens art og størrelse, hvem som har hatt interesse av at virksomheten har blitt utført og skadevolders og skadelidtes mulighet til å fordele tapet videre på andre.
Arbeidsgiveransvar for klanderverdig atferd utført av arbeidstakere. Dette ansvaret er lovfestet i skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1, og gjelder også for staten.

For skader som er påført dykkerne, kan det oppstilles tre ulike grupper av ansvarssubjekt; dykkernes arbeidsgivere (som vanligvis var dykkerselskaper), rettighetshavere/operatører (oljeselskapene) og staten.

Eventuelle erstatningskrav mot noen av ansvarssubjektene må vurderes konkret for den enkelte dykker. Vurderingene av ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, skade eller økonomisk tap, foreldelse mv. vil, som både kommisjonen og Lovavdelingen har uttalt, kunne variere fra sak til sak. Det blir dermed ikke tatt stilling til, og det kan prinsipielt ikke utelukkes, at den enkelte dykker vil kunne vinne frem med et sivilt erstatningssøksmål overfor staten eller andre aktører.

4.3.1 Ansvarsgrunnlag - ulovfestet objektivt ansvar

Lovavdelingen kommer til at det for dykkernes arbeidsgivere trolig kan konstateres et ulovfestet objektivt ansvar for skader på dykkerne som følge av dykkingen. Departementet slutter seg til dette.

Dykkernes arbeidsgivere vil først og fremst være dykkerselskapene, men det fantes her flere ulike arbeidsforhold for dykkere. De fleste av de dykkerselskapene som opererte i pionertiden eksisterer ikke i dag.

Etter gjeldende petroleumslov § 10-9 1. ledd, og tilsvarende bestemmelse i gjeldende regelverk under pionertiden, er de aktuelle rettighetshaverne (oljeselskapene) solidarisk ansvarlig med dykkernes arbeidsgivere. Med solidarisk ansvar forstås at flere hefter for samme forpliktelse, at hver enkelt av disse er ansvarlig for hele erstatningsbeløpet, og at den enes betaling frigjør den andre. Begrunnelsen for dette såkalte oppdragsgiveransvaret er etter forarbeidene til tidligere petroleumslov at det kan være vanskelig for skadelidte å finne frem til skadevolder som kan ha et kortvarig engasjement på norsk sokkel. Ved å gjøre rettighetshaveren solidarisk ansvarlig for erstatningskravet vil skadelidte som regel være sikret oppgjør for skaden.

På bakgrunn av rapporten finner Lovavdelingen ikke å kunne statuere et ulovfestet objektiv ansvar for staten. Det kan ikke konstateres et ansvar for staten fordi staten ikke har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten. Dette gir uttrykk for en ansvarsplassering som står i kontrast til kommisjonens vurderinger. Advokatforeningen uttaler at rapportens redegjørelser og konklusjoner er til dels vage, men gir i seg selv tydelig budskap om at det vil volde problemer for dykkere enkeltvis å nå frem med et erstatningskrav overfor stat, oljeselskap og dykkerselskap.

Kommisjonen bruker som et argument for statlig ansvar at staten har lovgivnings- og beskatningsmyndighet for virksomhet på kontinentalsokkelen. Etter Grunnloven § 75 er det Stortinget som er gitt lovgivnings- og beskatningsmyndighet. Kommisjonens formulering blir her uheldig fordi det etter tradisjonell statsrettslig lære er Regjeringen og departementene - den utøvende makten - som er å anse som ansvarssubjekt for staten. For at kommisjonens syn skal gi mening, antas det at det siktes til delegert lovgivningsmyndighet. Som det fremgår av Lovavdelingens vurderinger er det en sikker hovedregel etter norsk rett at mangelfullt regelverk ikke medfører erstatningsansvar. Et annet av kommisjonens hovedargument for å fastslå ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag er statens eierskap til undersjøiske petroleumsforekomster. Det er sikker rett at eierskap til naturressursene i seg selv ikke utløser erstatningsansvar, og eierposisjonen til staten er begrenset ved at rettighetshaveren blir eier av den petroleum som utvinnes.

4.3.2 Ansvarsgrunnlag - arbeidsgiveransvaret

Lovavdelingen drøfter arbeidsgiveransvaret, og sier avslutningsvis at AAD og OED er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning regelverket på sikkerhetsområdet kan sies å medføre rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak. Ytterligere vedtak kan i denne sammenhengen bety å gi nye forskrifter innenfor sikkerhetsregelverket, eller å treffe nødvendige pålegg overfor næringen i henhold til regelverket.

AAD slutter seg til Lovavdelingens vurderinger av at det vanskelig kan fastslås noe rettslig ansvar for staten på grunnlag av det som fremkommer i kommisjonen rapport.

Direktoratet for arbeidstilsynet har i sin høringsuttalelse blant annet pekt på mangelfulle ressurser til oppfølging av dykkevirksomheten i den innledende fasen. Lovavdelingen uttaler at svikt i selve tilsynet som henger sammen med at tilsynsorganet har fått for lite ressurser til rådighet, neppe vil være tilstrekkelig til å medføre erstatningsansvar. I lys av den kompetansen som fantes tilgjengelig på det tidspunkt arbeidstilsynet førte tilsyn med petroleumsvirksomheten, og de ressurser som ble stilt til rådighet, vil dette etter departementets syn neppe være nok til å statuere uaktsomhet for arbeidstilsynets ansatte. Arbeidstilsynet hadde for øvrig bare tilsyn med petroleumsvirksomheten i den først delen av den perioden som er definert som pionertiden.

Kommisjonen anser det som klanderverdig at myndighetene ikke greide å samle seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet i Nordsjøen, og kommisjonen har funnet det sannsynlig at sikkerhetsarbeidet ble forsinket. Departementet har merket seg kommisjonens påstand på dette punkt. Departementet har samtidig merket seg at Lovavdelingen vanskelig kan se at det ut fra kommisjonens rapport foreligger opplysninger som gir grunnlag for å fastslå et erstatningsansvar for staten.

4.3.3 Årsakssammenheng

Vurderingene av det erstatningsrettslige vilkåret om årsakssammenheng er først og fremst en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det kan imidlertid knyttes noen generelle merknader til vurderingene. Vurderingene stiller seg ulikt alt etter hvilket ansvarsgrunnlag det er tale om.

For arbeidsgiveransvar må det være en årsakssammenheng mellom den påståtte uaktsomme atferden til arbeidstaker og skaden som har ført til det økonomiske tapet. Verken kommisjonen eller Lovavdelingen har uttalt seg om dette spørsmålet. Denne vurderingen må i høy grad bli konkret, og må ta utgangspunkt i det enkelte ansettelsesforhold. Departementet har dermed ikke tilstrekkelige forutsetninger for å ha noen merknader knyttet til dette.

For ulovfestet objektivt ansvar er det spørsmål om en årsakssammenheng mellom den skadevoldende aktivitet, dykkingen i Nordsjøen, og senere økonomisk tap som følge av helsesvikt.

I forhold til spørsmålet om årsakssammenheng mellom dykkingen i Nordsjøen i pionertiden og helsemessige problemer som pionerdykkerne har nå, kommer ikke kommisjonen til at det er noen klare svar med det forskningsmaterialet som finnes i dag. Kommisjonen velger likevel å legge vekt på studier som peker på en sannsynlig sammenheng, uten at dette er dokumentert i studier som fyller alle krav til vitenskapelig holdbarhet.

Kommisjonen har på bakgrunn av materialet fra deres spørreundersøkelse av pionerdykkerne, foretatt en analyse av sammenhengen mellom det som er oppfattet som de mest belastende dykktypene og senere plager. Deres konklusjon er at det ikke er noe i dykkeropplysningene om antall dykk eller maksimal dykkedybde som kan forutsi hvem som får langtidsplager. Som en samlet vurdering av spørreundersøkelsen kommer kommisjonen til at det virker

«sannsynlig at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne har vært utsatt for utgjør en vesentlig faktor for utviklingen av sykdom hos en del av dem».

Flere høringsuttalelser, blant annet det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen, uttaler seg imidlertid kritisk til det metodiske grunnlaget for kommisjonens konklusjoner. Kommisjonen finner også at det bare er en mindre gruppe som har alvorlige helsemessig svikt i dag, og at de fleste dykkerne har klart seg bra.

På denne bakgrunn synes det på nåværende tidspunkt å være usikkert i hvilken grad det er en faktisk årsakssammenheng mellom dykking i Nordsjøen og senere helsemessig svikt. I en erstatningsrettslig sammenheng må denne helsemessige svikten også ha medført et økonomisk tap, som så er erstatningsberettiget.

4.3.4 Økonomisk tap

Det er ikke mulig å si mye generelt om det økonomiske tapet til de enkelte pionerdykkerne. Det er etter erstatningsretten det fulle individuelle økonomiske tap som skal erstattes, og det må dermed bli en individuell vurdering av hver enkelt dykker. På generelt grunnlag er det fremtidig og tapt arbeidsinntekt, og påførte og fremtidig utgifter som er aktuelle tapsposter. For pionerdykkerne vil det kunne være tale om en relativt høy arbeidsinntekt, og det må foretas en sammenligning av faktisk dykkerkarriere med en tenkt dykkerkarriere uten den påståtte skaden. Tidligere utbetalinger fra selskaper, forsikringsordninger og det offentlige vil i stor utstrekning kunne gå til fradrag ved utmålingen av det fulle individuelle økonomiske tapet for den enkelte dykker.

4.3.5 Foreldelse

Selv om vilkårene som er drøftet ovenfor skulle være oppfylt, vil foreldelse kunne være et hinder for å nå frem med et erstatningsansvar. AAD slutter seg til Lovavdelingens vurderinger av at det kan oppstå vanskelig avgrensninger. Bakgrunnen for lovendringen i 1996 var nettopp at den tidligere 10-års regelen i § 9 2. ledd var vanskelig å forstå, spesielt i forhold til langtidssykdommer. Det er praksis for at staten ikke påberoper seg foreldelsesregler ved visse saker om erstatning for personskade. Departementet antar at det ved eventuelle erstatningssøksmål fra dykkerne ikke vil være aktuelt for staten å påberope seg foreldelse. I forhold til olje- og dykkerselskapene vil antakelig foreldelsesreglene kunne være et hinder for mange dykkere for å nå frem med et erstatningskrav.