5 Offentlige kompensasjonsordninger

Selv om det ikke kan konstateres et erstatningsansvar for staten, kan det opprettes kompensasjonsordninger fra det offentlige ut fra hensynet til rimelighet, såkalte ex gratia ordninger.

Opprettelse av slike ordninger må skje etter en avveining mellom de hensyn som taler for en særskilt kompensasjon til denne gruppen, jf. avsnitt 1.1 ovenfor, og hensynet til likebehandling i forhold til andre grupper i samfunnet som har lidd skade, uten å få full dekning gjennom etablerte ordninger. Behandling av pionerdykkerne må derfor også sees i sammenheng med andre offentlige kompensasjonsordninger, og i forhold til hva slags kompensasjon og andre ytelser dykkerne allerede har mottatt.

Det eksisterer en permanent ordning med billighetserstatning fra Stortinget. Billighetserstatning ytes bare dersom skaden ikke kan dekkes etter alminnelige erstatningsrettslige regler, eller gjennom trygde- eller forsikringsordninger. Det har etter dagens praksis blitt ansett for å være en maksimal utbetaling etter ordningen på 200.000 kroner.

5.1 Eksempler på tidligere offentlige kompensasjonsordninger

Det ble oppnevnt et utvalg som tok stilling til statens erstatningsansvar overfor den enkelte pasient ved Reitgjerdet sykehus, etter at en granskingskommisjon hadde levert en rapport til Sosialdepartementet. Justisdepartementet fremla St. prp. nr. 131 (1981-82) for Stortinget 14. mai 1982, og foreslo bevilget midler for utbetaling etter utvalgets innstilling, selv om de ikke stilte seg bak utvalgets konklusjoner med hensyn til statlig erstatningsansvar. Beløpene som ble utbetalt, lå mellom 20.000 og 300.000 kroner.

Det ble foreslått billighetserstatning til lobotomerte etter en utredning om lobotomi i NOU 1992: 5. Det ble foreslått billighetserstatning til de som kom spesielt uheldig ut i forhold til andre lobotomerte. I Innst. S. nr. 205 (1994-95) ba justiskomiteen Regjeringen sette ned et utvalg for å utrede en erstatning til lobotomerte på generelt grunnlag. I 1996 ble det etablert en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere en generell erstatning til alle lobotomerte. Sosial- og helsedepartementet fremmet i St. prp. nr. 65 (1995-96) forslag om en generell erstatning basert på denne arbeidsgruppens konklusjoner. Det var ingen individuell vurdering, men det ble utbetalt et engangsbeløp på 100.000 kroner til hver enkelt etter søknad med dokumentasjon for at lobotomiinngrep var foretatt. Erstatning ble ikke utbetalt til pårørende.

Staten påtok seg et erstatningsansvar overfor stråleskadde pasienter ved Radiumhospitalet i perioden 1975-1986. Utvalgets mandat var avgrenset mot erstatning til etterlatte. De som ble behandlet mellom 1975 og 1982 fikk en form for standardisert billighetserstatning, angitt i størrelsesorden 50.000 - 260.000 kroner. Alle som ble behandlet fra 1982 til 1986, fikk tilbud om full erstatning under forutsetning av at det forelå skade og økonomisk tap. I St. prp. nr. 3 (1998-99) ble det lagt til grunn at dette ville utgjøre en «gjennomsnittlig» erstatning på 500.000 kroner til ca. 100 kvinner.

Foruten arbeid med pionerdykkerne i Nordsjøen er det for tiden under gjennomgang og vurdering ulike typer kompensasjonsordninger for en rekke andre grupper. Dette gjelder blant annet krigsbarn, barnehjemsbarn og pasienter med stråleskader etter behandling ved Rikshospitalet, jf. tidligere ordninger for stråleskadde ved Radiumhospitalet. Videre gjelder dette Romani-folket, samer/kvener og personer som har pådratt seg psykiske senskader på grunn av tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner.

5.2 Tidligere utbetalinger til pionerdykkerne i Nordsjøen

Dykkere som har arbeidet etter 1990, faller inn under ordningen med yrkesskadeforsikring. Yrkesskade/-sykdom konstatert av dykkere før dette tidspunkt gir ikke rett til slik erstatning. Daværende Regjering, jf. St. prp. nr. 61(1999-2000) i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2000, erkjente blant annet på denne bakgrunn et moralsk ansvar for denne gruppen pionerdykkere.

Med virkning fra 1. juli 2000 iverksatte daværende Sosial- og helsedepartementet en ordning med særskilt kompensasjon for nordsjødykkere som har pådratt seg varig helsesvikt med reduksjon av inntektsevnen til følge. Det ble satt som vilkår at søkeren mottar uførepensjon fra folketrygden. Ordningen innebærer imidlertid ikke at det er tatt standpunkt til eventuelle sivilrettslige erstatningskrav som den enkelte dykker måtte ha. Ordningen har et skjæringstidspunkt som er satt til 1990, slik at de som arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten før dette tidspunktet vil kunne søke om slik særskilt kompensasjon.

Kompensasjon til aktuelle personer, som også omfatter etterlatte, blir gitt med et engangsbeløp på inntil 200.000 kroner. Ordningen er iverksatt av Trygdeetaten, som har foretatt utbetalinger gjennom Fylkestrygdekontoret i Rogaland, og som har hatt landsfunksjon i denne sammenheng. Det er per 1. april 2003 innkommet 123 søknader, og det er utbetalt 102 kompensasjoner. Siste frist for fremsetting av krav er satt til 1. juli 2003.

Det ble i november 2001 iverksatt en ordning med økonomisk støtte fra Statoil ASA til personer som har nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten i Norge i perioden 1965-1990. Maksimal utbetaling var på 750.000 kroner, og det ble også gitt økonomisk støtte til etterlatte. Det ble opprettet en nemnd med juridisk og medisinsk kompetanse som tok stilling til utbetaling til den enkelte pionerdykker. Det ble gitt økonomisk støtte uavhengig av dykkernes forbindelse til Statoil. Nemnda innvilget støtte, både full og gradert, til 123 personer.

I tillegg har en del dykkere fått en selskapsfinansiert kompensasjonsordning ved tap av helsesertifikat for dykkere, tilsvarende 500.000 kroner.