2 Nærområdene og nordisk europasamarbeid

2.1 Nordisk Ministerråds samarbeid med nærområdene og forslag til ny nærområdestrategi for Ministerrådet

Nærområdene har gjennomgått store forandringer de siste ti årene. De baltiske land er etablert som demokratiske stater og er integrert som fullverdige deltakere i europeisk integrasjon og annet internasjonalt samarbeid gjennom bl.a. medlemskap i EU, EØS og NATO. Internasjonal finansiering i de baltiske land vil etter deres medlemskap i EU i all hovedsak komme gjennom finansieringsordninger under EU og EØS/EFTA.

Forholdet til Russland er viktig for samarbeidet i hele Nord-Europa, og Nordvest-Russland er et viktig område for Norge og Norden. Det gjenstår mange utfordringer i Nordvest-Russland når det gjelder demokratisering, markedsøkonomi, miljøsikkerhet og internasjonalt samarbeid. Her kan Norden bidra, og Nordisk Ministerråd skal nå styrke samarbeidet med Nordvest-Russland.

På denne bakgrunn har Nordisk Ministerråd utarbeidet nye retningslinjer for samarbeidet med nærområdene. Det skal gjennomføres samråd med berørte russiske og baltiske parter om forslaget til retningslinjer, før de skal behandles på Nordisk Råds sesjon i Stockholm 1. - 3. november ved et ministerrådsforslag. Det utarbeides separate retningslinjer for samarbeidet med hhv. Nordvest-Russland og de baltiske land av hensyn til de ulike problemstillingene i de to områdene. Retningslinjene skal gjelde for hele Nordisk Ministerråds - alle fagministerrådenes - samarbeid med Nordvest-Russland og de baltiske land. Et viktig utgangspunkt for retningslinjene er for øvrig en evaluering av nærområdeprogrammet siden dets start tidlig på 1990-tallet, som en frittstående finsk konsulentgruppe avga i mai 2004.

Hovedkriteriet for den fellesnordiske innsatsen i nærområdene er begrepet om nordisk nytte, dvs. at landene oppnår mer samlet nordisk enn hver for seg. For å ivareta Norges interesser i regionen er det viktig å fremme et sterkt og relevant regionalt samarbeid. Dette tilsier at det nordiske nærområdesamarbeidet bør videreutvikles for å styrke Norges samarbeid med EU, Russland, de baltiske land og de andre nordlige regionale rådene (Barentsrådet, Østersjørådet, Arktisk Råd).

Den nevnte evalueringen og retningslinjene for de baltiske land viser at målsettingene for Nordisk Ministerråds samarbeid med de baltiske land til nå i all hovedsak må betraktes som oppnådd. Samtidig skal bilateralt samarbeid mellom de nordiske og de baltiske land nå være fullt ut likeverdig i form og innhold, med en forsterket politisk dialog og bortfall av bistandspreget prosjektfinansiering. Dette forholdet bør også reflekteres i Nordisk Ministerråd.

De nye retningslinjene for de baltiske land stipulerer derfor at samarbeidsministrenes nærområdeprogram nedlegges fra og med 2006. Fagministerrådene skal videreføre samarbeidet på grunnlag av sine sektorbudsjetter og en økende finansiering fra de baltiske land. Det skal allikevel være en overgangsfase hvor det tas behørig hensyn til de baltiske lands muligheter til omlegging til større grad av samfinansiering. Samarbeidsministrene vil dessuten fortsatt disponere en mindre strategisk budsjettpost som kan benyttes til særskilt politisk interessante samarbeidstiltak i de baltiske land. Retningslinjene legger til grunn en fortsatt overordnet koordinerende rolle for samarbeidsministrene, og sektorene skal rapportere til samarbeidsministrene om sitt arbeid i de baltiske land sett i forhold til retningslinjene.

Samarbeidet med de baltiske land skal få en mer langsiktig og fullt ut jevnbyrdig karakter hvor aktiviteter planlegges og finansieres i fellesskap. Samarbeidet skal få klart mer politisk karakter og innhold. Tradisjonell prosjektaktivitet skal reduseres betydelig. Den nordisk-baltiske dialogen skal videreutvikles, blant annet gjennom møter både på politisk og embetsnivå.

Det blir større anledning til å utvikle samarbeid med hvert enkelt av de baltiske land, mens det til nå har vært lagt vekt på et samarbeid med Baltikum som region.

Som sentrale nordisk-baltiske samarbeidsområder synes kultur, utdanning og forskning, helse- og sosialspørsmål, bærekraftig utvikling, næringsliv, IT og grenseregionalt samarbeid å peke seg ut som særlig viktige. Men samarbeidet skal videreføres i alle fagministerråd som vurderer det som relevant, og vil kontinuerlig være til gjenstand for evaluering og revurdering mellom samarbeidspartnerne. Som sentrale virkemidler skal det fortsatt satses sterkt på samarbeid på grasrotnivå gjennom utvekslingsprogram og kunnskapsutvikling.

Retningslinjene fremhever at Ministerrådet skal fortsette å drive virksomhet som komplementerer EUs virksomhet, og at EU/EØS-spørsmål er en naturlig del av sakskartet for nordisk-baltisk dialog og samarbeid. Dette er ytterligere aktualisert gjennom de baltiske lands EU/EØS-medlemskap.

Nordisk Ministerråds informasjonskontorer i de baltiske land skal opprettholdes, men med et tydeliggjort mandat. Nordisk Ministerråds virksomhet skal også synliggjøres bedre.

Det vurderes også hvordan de baltiske land mest hensiktsmessig kan delta i et utvidet samarbeid med Nordisk Ministerråds institusjoner der det er gjensidig interesse av dette.

Ministerrådet skal søke å utvide koordinering og konkret samarbeid med Østersjørådet. Det skal også legges vekt på å fremme felles nordisk-baltisk-russisk samarbeid, blant annet gjennom det grenseregionale samarbeidet. Et nordisk-baltisk samarbeid overfor Hviterussland med vekt på demokratiutvikling kan bli aktuelt.

I retningslinjene for Nordisk Ministerråds samarbeid med Nordvest-Russland legges det betydelig vekt på et styrket samarbeid med de andre tre regionale rådene i området, Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd. Det tillegges likeledes stor vekt at Ministerrådets aktiviteter skal søke en hensiktsmessig samordning med EUs politikk og programmer.

For å gjennomføre aktiviteter i Nordvest-Russland etableres et eget russlandsprogram med et separat budsjett fra og med 2006. Programmet skal koordineres av samarbeidsministrene, mens Ministerrådets fagministerråd har det operative ansvar for gjennomføring av aktivitetene og skal rapportere til samarbeidsministrene.

Samarbeidet med Russland skal ha karakter av et partnerskap hvor russiske samarbeidspartnere oppfordres til selv å bidra med midler, kompetanse o.a. i størst mulig grad. Dessuten skal samarbeidet bli mer langsiktig i karakter og form.

Det er et behov for en sterkere fokusering i Ministerrådets innsats i Nordvest-Russland. Det vil bli lagt særlig vekt på demokratiutvikling og styrking av rettsstaten, sosial- og helsespørsmål, barn og unge, likestilling, kultur, IT, forskning og markedsøkonomi. De sentrale redskapene for å fremme dette samarbeidet skal være folk-til-folk samarbeid (også grenseregionalt), stipend- og utvekslingsordninger og trepartssamarbeid Norden-Russland-Baltikum.

Geografisk skal samarbeidet med Nordvest-Russland omfatte Murmansk oblast, Republikken Karelen, St. Petersburg, Leningrad oblast, Pskov og Kaliningrad. Det skal legges stor vekt på å utvikle dialogen med russiske myndigheter, både på lokalt og sentralt nivå. Informasjonskontoret i St.Petersburg - og etterhvert også i Kaliningrad - får store oppgaver i å bygge de nødvendige kontakter og nettverk og forvalte deler av samarbeidsaktivitetene. I Murmansk oblast og de arktiske deler av Nordvest-Russland skal Nordisk Ministerråd etterstrebe å drive sine aktiviteter i samarbeid med Barentsrådet og Arktisk Råd i så stor grad som mulig. I samarbeid med rådene kan det være aktuelt med prosjekter i Arkhangelsk oblast.

Russlandsprogrammet og Ministerrådets samarbeid med de baltiske land ses som et komplement til de nordiske lands bilaterale samarbeid med Russland og skal samsvare med prinsippene for dette.

2.2 Nordisk Ministerråds samarbeid med nærområdene og EUs nordlige dimensjon

Det var Finland som i 1997 tok initiativet til EUs nordlige dimensjon. Finland og Sverige var nå blitt medlemmer i EU ved siden av Danmark, og EU hadde derved fått en ny og utvidet dimensjon for sitt samarbeid nordover i Europa. Under det finske formannskapet i EU i 1999 ble EUs nordlige dimensjon formelt etablert som et eget politikkområde og har utviklet seg til å bli et synlig uttrykk for regionalt samarbeid som bidrar til å øke velferd og utvikling både innad i EU og i det nordlige europeiske nærområdet.

EUs nordlige dimensjon gir et felles rammeverk for fremme av politisk dialog og konkret samarbeid og dekker et geografisk område langt utover de nordiske EU-land, fra det arktiske og subarktiske området til de sørlige strender i Østersjøen og fra Nordvest-Russland i øst til Island og Grønland i vest. I tråd med dette har flere land som ikke er medlemmer av EU, status som partnerland under EUs nordlige dimensjon. Etter utvidelsen av EU den 1. mai 2004 er antall partnerland redusert til Norge, Island og Russland. Regionale organisasjoner i området, som Nordisk Ministerråd, Arktisk Råd, Østersjørådet og Barentsrådet, har programmer og aktiviteter som samsvarer godt med de målsettinger og prioriteringer som er nedfelt i handlingsplanene for EUs nordlige dimensjon.

EUs råd vedtok i oktober 2003 en ny handlingsplan under EUs nordlige dimensjon - den andre i rekken - for perioden 2004-06 (NDAP 2004-06). Norge har fått flere synspunkter og prioriteringer reflektert i planen, både i kraft av partnerland og som deltaker i multilateralt samarbeid ved at de fire regionale rådene i området har deltatt i utarbeidelsen av handlingsplanen. EU-kommisjonen har den ledende og overordnede rollen i gjennomføringen av handlingsplanen, men Norge følger nå oppfølgingen av planen, blant annet gjennom de nevnte kanaler og ved partnerskapene for henholdsvis miljø og helse/livskvalitet som er etablert under EUs nordlige dimensjon.

Styrket integrasjon mellom Russland og EU på alle plan er kjernen i handlingsplanen. Russland på sin side ville gjerne sett at større finansielle ressurser ble stilt til rådighet for gjennomføring av den første handlingsplanen, og det er ikke stilt i utsikt friske midler fra EUs side for NDAP 2004-06. Det ligger i planen at EUs etablerte fondsstruktur skal benyttes.

Handlingsplanen dekker fem felter: Økonomi, menneskelige ressurser, miljø, grenseregionalt samarbeid og justissaker. To regioner med særskilte behov er fokusert i planen: Kaliningrad og det arktiske området. Det er for øvrig sammenfall i flere av prioriteringene under Den nordlige dimensjon og innenfor EØS-finansieringsordningene, f.eks. på feltene miljø, helse, regionalt samarbeid og grenseregionalt samarbeid.

Norge tillegger EUs nordlige dimensjon stor vekt og er tilfreds med den nylig vedtatte handlingsplanen for perioden 2004-06. Den samsvarer godt med norske og nordiske synspunkter og prioriteringer. Det er viktig å få Russland sterkt engasjert i EUs nordlige dimensjon, og i den forbindelse kan også Nordisk Ministerråds kommende russlandsprogram bidra til dette. Gitt at de baltiske land og Polen nå er integrert i EU som fullverdige medlemmer, er EUs nordlige dimensjon særlig viktig som et instrument for samarbeid med Russland, med vekt på Nordvest-Russland og Kaliningrad.

På det nordiske statsministermøtet i juni 2001 ble det besluttet å systematisk avholde innledende nordiske møter mellom de nordiske EU-landene i forkant av møtene i Det europeiske råd. Norge og Island skal orienteres om disse møtene. På statsministermøtet i 2003 ble man enige om at denne modellen også skal omfatte sektorene for miljø, likestilling og forbrukerspørsmål. Også de baltiske lands statsministre ble invitert til de tre nordiske EU-medlemmenes uformelle statsministermøte før Det europeiske rådsmøtet i juni 2003, og også ved slike «3 + 3» møter skal Norge og Island holdes orientert.

Det er dessuten en rekke andre former for nordisk samarbeid om EU og EØS-spørsmål i de forskjellige ministerrådene. Det holdes f.eks. innledende nordiske miljøministermøter i forkant av møter mellom EUs miljøministre. Slik brukes Nordisk Ministerråd som en ramme for uformelle samråd og gjensidige orienteringer om EU og EØS-spørsmål på både politisk- og embetsnivå. På denne måten kan de nordiske land stå sterkere i EU-samarbeidet, og slik kan EUs perspektiv rettes også mot vår region.

Det fremtidige samarbeidet med de baltiske land - nå som EU/EØS-medlemmer - skal legge vekt på en utvidet politisk dialog, og vil tilføre det nordiske og nordisk-baltiske samrådet om EU og EØS-spørsmål nytt innhold og ny nordisk nytte. Dette vil være en dimensjon i de nordiske lands tilsvar til den utfordringen som det vil være å skulle forholde seg til det utvidete EU/EØS. Et viktig tema for samråd er i så måte nettopp Den nordlige dimensjon og europeisk samarbeid med Russland. Dette illustrerer behovet for og betydningen av de nye retningslinjene for Nordisk Ministerråds samarbeid med de tre baltiske land og Nordvest-Russland.

Som et ledd i Nordisk Ministerråds arbeid for å styrke dialogen og samarbeidet mellom de ulike aktørene i nærområdene har Ministerrådet utarbeidet en politikk («Norden - en samarbeidende region») med 7 konkrete punkter for økt transparens og synergi overfor Arktisk Råd, Barentsrådet, Østersjørådet og EU. Hovedelementene i disse er informasjonsutveksling, vurdering av konkrete samarbeidsprosjekter, programsamarbeid og mulighetene for samfinansiering. Den nordlige dimensjon utgjør i denne forbindelse på mange måter et politisk bakteppe.

2.3 Østersjørådet

Østersjørådet ble opprettet i 1992 og har 12 medlemmer: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Polen, Tyskland, Russland, Latvia, Litauen, Estland og EU-kommisjonen. Observatørland er Frankrike, Italia, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Ukraina og USA.

Formannskapet skifter mellom medlemslandene hvert år i juni/juli. Estland hadde formannskapet i 2003-2004, og Polen har det i 2004-2005. 1998 ble det opprettet et lite permanent sekretariat for Østersjørådet. Det har sete i Stockholm.

Samarbeidet i Østersjørådet har stor faglig bredde. Områdene demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, miljø- og energispørsmål, atomsikkerhet, trygge levevilkår, kamp mot spredning av smittsomme sykdommer og bekjempelse av organisert kriminalitet er de mest sentrale.

Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk. Norge legger vekt på samarbeidet i Østersjørådet bl.a. som et viktig forum for å fremme samarbeidet mellom Russland og landets vestlige naboer. Vi anser at Østersjørådet, Barentsrådet og Nordisk Ministerråd utfyller hverandre i en slik sammenheng.

Den nordiske samarbeidsmodellen har på mange måter vært en inspirasjon for Østersjøsamarbeidet. Østersjørådet har imidlertid ikke eget budsjett for å sette kraft bak beslutningene. I den grad man har satt i gang konkrete fellesprosjekter, har enkeltland deltatt med frivillige bidrag. I noen tilfeller, spesielt innen energisamarbeidet, har man etablert et vellykket samarbeid med Nordisk Ministerråd.

Etter norsk initiativ under vårt formannskap 1999-2000 ble det oppnådd enighet om at alt regionalt mellomstatlig samarbeid mellom medlemslandene etter modell av Nordisk Ministerråd, skal omfattes av Østersjørådet. Fagministrenes fagansvar berøres ikke. Den nye struktur har utenriksministrene som koordinator, med embetskomitéen (CSO) som koordinerende organ.

Utenriksministrene møtes annet hvert år. Fagministrene møtes etter behov. Siste utenriksministermøte var i Bjørneborg i Finland 10. og 11. juni 2003. Neste møte blir i Szczecin i Polen våren 2005.

Mellom rådsmøtene møtes Committee of Senior Officials (CSO) 6-7 ganger hvert år under ledelse av det sittende formannskap. Under CSO er det nedsatt 3 arbeidsgrupper: Arbeidsgruppe for demokratiske institusjoner, arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid og arbeidsgruppe for atomsikkerhet.

Under fagministrene er det opprettet arbeidsgrupper for energi, miljøspørsmål, transport og for barnespørsmål.

Regjeringssjefene i medlemslandene i Østersjørådet har møtt hverandre annethvert år siden 1996. Toppmøtene er formelt sett ikke møter i Østersjørådformat, men gir viktige impulser og legger rammer for samarbeidet i rådet. For å begrense møtehyppigheten holdes det fra og med 2004 ikke utenriksministermøter de år som regjeringssjefene møtes. Det ble avholdt regjeringssjefsmøte i Estland i juni 2004, og Island har invitert til nytt møte i 2006.

I 1994 ble det opprettet en stilling som «Kommissær for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, herunder minoriteters rettigheter». Mandatet utløp ved utgangen av 2003. Noen oppgaver videreføres bl. a. i Østersjørådets arbeidsgruppe for demokratiske institusjoner. Saksområdet dekkes også opp i andre regionale organisasjoner som Europarådet, i OSSE og innenfor rammen av samarbeidet i EU og innenfor EU-Russlandsdialogen.

Etter EU-utvidelsen våren 2004 er 8 av Østersjørådets 12 medlemsland medlemmer i EU. I regjeringssjefsmøtet i Estland i juni fremkom noe divergerende oppfatninger om hva utvidelsen innebærer for rådets rolle og betydning i årene som kommer. Det polske formannskapet har satt rådets framtidige rolle og funksjon som overordnet tema på sakskartet for CSO og tar sikte på evt. å legge fram utkast til nytt mandat for rådet for utenriksministermøtet i Polen neste vår.

Regjeringen legger vekt på at Østersjørådet i fremtiden må være endringsvillig, fleksibelt og kunne gi merverdi og at man bør bestrebe seg på økt samarbeid og informasjonsutveksling mellom de forskjellige regionrådene.

Regjeringen finner det ønskelig at samarbeidet og dialogen fortsetter på de områder hvor rådet peker seg ut som det naturlige forum. Samarbeidsområdene som peker seg ut som særlig sentrale for norsk deltakelse i tiden som kommer er energi, kamp mot organisert kriminalitet, innsatser rettet mot barn i fare, kamp mot menneskehandel, fremme av samarbeid over landegrenser mellom lokale og subregionale myndigheter, IT-samarbeid og fremme av atomsikkerhet. Helsesamarbeidet føres videre innenfor rammen av EUs nordlige dimensjon - se egen omtale i boks.

2.4 Barentsrådet

Barentssamarbeidet kom i stand på norsk initiativ i 1993. Tiårsjubileet ble markert i Kirkenes i januar 2003 blant annet med deltakelse av de nordiske lands og Russlands statsministre. Norge har i perioden høsten 2003 - høsten 2005 formannskapet i Barentsrådet, mens Västerbottens län i Sverige leder arbeidet i Barents Regionråd.

Siden 1993 er det etablert et omfattende samarbeidssystem som særlig bygger på det nære samarbeidet mellom de nå tretten deltakende fylkene, og folk-til-folk-kontaktene på tvers av de tidligere skillelinjene i regionen. Barentsregionen utgjør hele 1.750.000 km², med omlag 6 millioner innbyggere, hvorav nesten 4,5 millioner i Russland. Regionen er svært rik på forskjellige naturressurser.

Barentssamarbeidet har fra første stund hatt to overordnete mål. Det ene er å skape et nytt og stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å styrke Russlands rolle i det alminnelige europeiske samarbeidet. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Det andre er å fremme bærekraftig utvikling i bredeste forstand. I praksis retter dette seg mest mot Nordvest-Russland, med sine store utfordringer når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, helse, miljøvern, ressursforvaltning og behov for reform av mange samfunnsinstitusjoner.

Samarbeidet er forankret i to offisielle organer: Det euro-arktiske Barentsrådet og Barents Regionråd. Barentsrådet representerer samarbeidet på regjeringsnivå og har seks land - Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Russland - samt EU-kommisjonen som medlemmer. I tillegg er ni land observatører. Barentsrådet møtes annethvert år på utenriksministernivå. Ulike fagministre har også møter. Formannskapet veksler mellom Norge, Sverige, Finland og Russland.

Regionrådet består av lederne i fylkene som regionen omfatter og en representant for urfolkene (samer, nenetsere og vepsere). Urfolkssamarbeidet er særlig nært mellom de norske, svenske, finske og russiske samene. Urfolksrepresentantene ønsker en sterkest mulig deltakelse i Barentsrådet, i tillegg til sin deltakelse i Regionrådet. 2005 vil bli utropt som «urfolksår» i regionen.

Det er også et omfattende samarbeid mellom foreninger, lag, skoler og andre institusjoner. Dette folk-til-folk-samarbeidet har utviklet seg nokså fritt, ofte uten noen form for offisiell medvirkning. På sin måte virkeliggjør det samarbeidets grunnleggende idé.

Barentssamarbeidet har stor betydning, først og fremst som portal til konkret samarbeid med Russland. De nordiske medlemmene av EU har bidratt aktivt til utformingen av EU-initiativ og finansieringsordninger for å styrke det regionale samarbeidet i nord. Barentssamarbeidet er en sentral del i samspillet for å virkeliggjøre EUs Nordlige Dimensjon og det tilhørende handlingsprogrammet.

Erfaringene fra nordisk samarbeid gir gode impulser til utformingen av Barentssamarbeidet. Det land som har formannskapet i Barentsrådet har gjerne særskilte satsningsfelt for sin formannsperiode. For Norges formannskapsperiode står næringssamarbeid, utdanning, justissamarbeid, redningstjenestesamarbeid og helse sentralt.

Det er i Barentssamarbeidet etablert en rekke arbeidsgrupper o.l. for bestemte områder, både i regi av Barentsrådet og Regionrådet. For tiden foregår en styrking av dette samarbeidsapparatet gjennom opprettelse av felles arbeidsgrupper, gjerne med delt formannskap (sentral myndighet + regional myndighet). Dette er en nyhet som har sprunget fram av den gode samarbeidsatmosfære som Barentsregionen preges av.

Regionrådet har i sitt Barentsprogram 2004-2006 definert næringsutvikling/infrastruktur, miljøvern, menneskelige ressurser og urfolkssaker som prioriterte felt.

Sentralt i samarbeidet står hele tiden utvikling av et sterkere næringsliv. Bedringen i russisk økonomi og endringene i den økonomiske politikken har ført til økt interesse for handel og investeringer. Arbeid for forenkling og harmonisering av prosedyrene for grensepassering er prioritert. Kontakten er styrket mellom handelskamre, næringslivsorganisasjoner og andre ikke-statlige økonomiske aktører i regionen. Målsettingen er blant annet å bedre identifiseringen av hindre for handel og investeringer, og forbedre informasjonsutveksling og kontakt med myndighetene.

Olje, mineralutvinning, skogdrift og industri representerer store økonomiske muligheter, men også omfattende miljøutfordringer i regionen. Den store petroleumsaktivitet man etterhvert kan vente på russisk side vil på sin side ha betydelige ringvirkninger for landbasert virksomhet og infrastruktur. Norge ønsker å bidra til en økonomisk utvikling som skjer innenfor miljømessige forsvarlige rammer. Integrering av miljøhensyn i næringsvirksomhet og tettere samarbeid med miljøforvaltningen vil derfor være viktig.

Økt petroleumsaktivitet på russisk side vil også føre til vesentlig økning i transport langs norskekysten og stille særlige krav til skipenes kvalitet, seilingsruter og oljevernberedskap. Dette vil være en viktig utfordring framover. Miljøvernministrene i Barentsrådet vektlegger bl.a. dette, og framhever dessuten oppfølging av AMAP og NEFCOs rapport over viktige miljøinvesteringsprosjekter (hot spots) og målsettingen om å fjerne de aller viktigste miljøproblemene på russisk side i løpet av ti år. Samarbeid om renere produksjon i et livsløpsperspektiv, biologisk mangfold og bærekraftig skogbruk prioriteres likeledes høyt. Samarbeid med NEFCO om miljø- og energiprosjektene er av stor betydning.

Miljøpartnerskapsfondet som er opprettet under EUs nordlige dimensjon, vil spille en nøkkelrolle i finansieringen av store miljø- og atomsikkerhetsprosjekter i Russland.

Barentsrådet ga i 1999 etter norsk initiativ mandat for igangsetting av forhandlinger om en avtale kalt Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation (MNEPR). Avtalen, som ble undertegnet i mai 2003 og trådte i kraft i april 2004, legger til rette for igangsetting av betydelig innsats for styrking av atomsikkerheten i nord.

Barentsregionen inkluderer Europas største og viktigste skoger. Disse spørsmålene berører både miljøarbeidsgruppen, den økonomiske arbeidsgruppen og energiarbeidsgruppen. Utvikling og anvendelse av bioenergi framheves, bl.a. i tilknytning til gjennomføring av forpliktelser under Kyoto-protokollen. Energisamarbeidet omfatter også bl.a. energieffektivisering, finansieringsspørsmål og generelt informasjonsarbeid. Det ble i 2003 etablert et forsøksområde i Østersjøregionen for de fleksible mekanismene under Kyoto-protokollen for å redusere klimagassutslipp. Pilotregionen inkluderer også Russland, men Russland er ennå ikke tilsluttet avtalen om forsøksområdet, i påvente av ratifikasjon av Kyoto-protokollen.

Kultursamarbeidet i Barentsregionen har bl.a. som målsetning å fremme den regionale kulturelle identiteten. Dette skjer gjennom samarbeid på alle kultursektorens områder, blant både profesjonelle og amatører. På området kompetanseutvikling, utdanning og forskning foregår det et utstrakt samarbeid på alle nivåer. En ny felles arbeidsgruppe vil blant annet fremme målsettingene i den såkalte Bologna-prosessen, herunder gjensidig anerkjennelse av diplomer og fagplaner.

Også ungdomspolitikk er et prioritert område for Barentsrådet og Regionrådet. Det er opprettet en koordinatorstilling i Murmansk, som skal gi råd og veiledning til ungdomsorganisasjoner og -grupper som ønsker å gjennomføre prosjekter, utvekslinger eller andre fellestiltak i regionen.

Samarbeidsprogrammet for helse ble fornyet i 2003, bl.a. som del av det nye partnerskapet for helse og livskvalitet. Prioriterte felt er bekjempelse av smittsomme sykdommer (primært tuberkulose og hiv/aids), bekjempelse av livsstilsrelaterte sykdommer og bedre integrering av helse og sosiale tjenester.

Også handlingsprogrammet på transportsektoren er fornyet, og samarbeidet viderefører sin satsning på arbeidet for et mer effektivt transportnett. En GIS-basert database er etablert, som i likhet med en rekke andre opplysninger fra Barentssamarbeidet er tilgjengelig på internett. De fleste grensepasseringsstedene med Russland i nord er nå oppgradert til internasjonal standard.

Fra regjeringens side er det lagt opp til at Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner kan spille en mest mulig aktiv rolle i Barentssamarbeidet. Regjeringen bidrar blant annet gjennom en årlig bevilgning til Barentssekretariatet til dette. Barentssekretariatet eies av de tre fylkeskommunene og har betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Barentssekretariatet yter sekretariatstjenester for fylkeskommunene. Det er en stor prosjektaktør, og det støtter arbeidet i Regionrådet med analyser, dokumenter og oversikter.

Barentssamarbeidet framstår med betydelig bredde og dybde. Siden starten er endringene i samarbeidsforholdene med Russland meget påtakelige og mange gode resultater er oppnådd. Barentssamarbeidet er en del av et knippe med regionale samarbeidsformer i nord, som har tradisjonelt nordisk samarbeid som en viktig bestanddel.

2.5 Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Seks slike grupperinger er med, deriblant Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner og parlamentarikerorganisasjoner deltar som observatører. Flere europeiske land deltar som observatører, og også Kina vurderer nå observatørstatus. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomitéen for Arktis er blant de organisasjoner som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd deltok som ad hoc observatør i et par år inntil det fikk fast observatørstatus på ministermøtet høsten 2000.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt av Finland, etter den kalde krigens slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Canada, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet ledet av nasjonale koordinatorer (Senior Arctic Officials) på embetsnivå. På ministermøtet i Inari i Finland 9.-10. oktober 2002, tok Island over formannskapet etter Finland. Neste ministermøte holdes i Reykjavik 24. november 2004. Russland har sagt seg villig til å overta formannskapsvervet i Arktisk Råd for perioden 2004-2006. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper som dekker disse programområdene:

• Overvåking av det arktiske miljø (AMAP).

• Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF).

• Beredskap mot akutt forurensning (EPPR).

• Beskyttelse av det marine miljø (PAME).

• Bærekraftig utvikling (SDWG)

I tillegg er det to tidsavgrensede arbeidsgrupper:

• Handlingsplan mot forurensning (ACAP)

• Klimaendring (ACIA)

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo. CAFF og PAME har sekretariater på Island, EPPR og SDWG i Canada, mens ACAP og ACIA har sekretariater i USA.

Ett av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet, er statusrapporten om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997. Denne rapporten har vært viktig dokumentasjon for internasjonale miljøvernavtaler som f.eks. Aarhusprotokollene fra 1998 under UN ECE om tungmetaller og persistente organiske forbindelser, og den globale Stockholmskonvensjonen fra 2001 om forbud og begrenset anvendelse av persistente organiske forbindelser (stoffer som bl.a. PCB, dioksiner og DDT).

En ny omfattende statusrapport ble lagt fram av AMAP til ministermøtet i Arktisk Råd i Inari i Finland høsten 2002. Den nye rapporten bekrefter funnene som ble presentert i 1997. Det er fortsatt bekymringsfullt høye nivåer av miljøskadelige stoffer som persistente organiske forbindelser (POP'er) og tungmetaller, i dyr og fugl øverst i næringskjeden (f.eks. isbjørn, tannhval, sel og polarmåke). Giftstoffer som bl.a. DDT er antagelig fortsatt i bruk i Barentsregionen, eventuelt lekker gamle lagre. Nivået av kvikksølv øker faretruende. Alvorlige effekter er observert hos dyr, f.eks. svekket immunsystem hos isbjørn og sel. Viktigst er likevel spesielt virkningen på urbefolkning som har flere av disse dyrene som hoveddel av sitt kosthold.

AMAP-rapporten fra 1997 dannet også grunnlaget for beslutningen om utarbeidelse av en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen «Arctic Council Action Plan to Eliminate Pollution of the Arctic» (ACAP) ble vedtatt etter norsk initiativ på ministermøtet i Barrow i 2000 og er nå vedtatt forlenget som et eget ad hoc program fram til 2006. Prioriterte innsatsområder er organiske miljøgifter, tungmetaller (spesielt kvikksølv), radioaktivitet og reduksjonen i ozonlaget. En rekke aktiviteter er igangsatt, som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland. Det arbeides med oppstart av et prosjekt om bromerte flammehemmere. Et viktig mål for handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensing i Nordområdene. Sekretariat og formannskap for ACAP ble i 2003 overført fra Statens forurensingstilsyn til det amerikanske miljøbyrået (US EPA) i Washington. Alle arktiske land samt Nederland bidrar finansielt til ACAP-arbeidet. USA, Norge og Danmark er de største bidragsyterne. Det arbeides nå med opprettelse av et prosjektfond via NEFCO for å kunne fullføre prosjektbearbeidelsen på en effektiv måte fram til de kan overtas av problemeier og de internasjonale finansieringsinstitusjonene.

Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis (ACIA) blir viktigste sak på høstens ministermøte. Klimaendringer i polarområdene kan bli de raskest målbare og største. En særlig viktig følge av klimaendringen i nord, er smelting av sjøis. Dette vil kunne føre til økt skipsfart i nordlige sjøruter. Det vil også kunne gi miljøendringer som endringer i bestander og utbredelse av fisk, dyr og planter. Tining av permafrost vil påvirke transport, bygninger og annen infrastruktur. Et varmere klima i Arktis vil også påvirke det globale klima blant annet gjennom økt havnivå, endrede havstrømmer og frigjøring av drivhusgasser som nå er bundet i grunnen.

ACIA vil vurdere effekten av klimaendring for miljøet og dets levende ressurser, samt helsemessige, sosiale, kulturelle og økonomiske virkninger. Man vil også søke å utvikle handlingsalternativer for å møte disse effektene. Til ministermøtet vil man legge fram en omfattende vitenskapelig rapport, en sammendragsrapport for allmennheten og forslag om tiltak. ACIA ledes av USA og er et samarbeidsprosjekt mellom arbeidsgruppene AMAP og CAFF og organisasjonen for forskningssamarbeid i Arktis (IASC). Norge har engasjert seg sterkt i ACIA både på ekspertplan og myndighetsplan, og er sammen med USA blant de største bidragsyterne til arbeidet. Hovedutfordringen på ministermøtet er å oppnå politisk enighet om gode oppfølgingstiltak.

ACIA er den først omfattende regionale studien om konsekvenser av klimaendringer og resultatene vil være et viktig innspill til FNs Klimapanels (IPCC) arbeid med den fjerde hovedrapporten, som vil bli lagt fram i 2007. Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet har avsatt betydelige midler til kommunisering av arbeidet, blant annet oversettelse til norsk, samisk og russisk, fagseminarer, tilgjengeliggjøring for pressen og distribusjon av rapportene. Arbeidet skjer i samarbeid med AMAP og CICERO Senter for klimaforskning ved Universitetet i Oslo.

I regi av arbeidsgruppen PAME arbeides det med et forslag til en Arktisk marin strategi. Målet med arbeidet er å bli enige om prinsipper for en helhetlig forvaltning av arktiske havområder og samarbeid om konkrete prosjekter på utvalgte områder. Arbeidet bygger på økosystemprinsippet og FNs havrettstraktat (UNCLOS).

CAFF, som er biodiversitetsprogrammet under Arktisk Råd, har i samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) og russiske myndigheter igangsatt et stort prosjekt i russisk Arktis (ECORA-prosjektet) som skal bidra til å sikre biologisk mangfold og redusere habitatfragmentering (oppsplitting av leveområder). Prosjektet har støtte fra det internasjonale miljøfinansieringsfondet GEF. Norge støtter prosjektet både med midler og ekspertise. Flere av de andre CAFF-landene deltar også betydelig.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Innenfor programmet pågår for tiden godkjente prosjekter innen telemedisin, barn og ungdom, kystfiskerier, fremme av økologisk og kulturell bærekraftig turisme, undersøkelser av leveforhold og samfunnsutvikling i Arktis, overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, bærekraftig reindrift, bearbeiding av reinprodukter og bærekraftig utvikling i skoggrenseområder. Arbeidet med en utvidet levekårsstudie (Arctic Human Development Report) er et hovedprosjekt for det islandske formannskapet i Arktisk Råd. Et viktig mål for arbeidet er å avdekke problemområder hvor det kan være behov for felles tiltak.

Reindriftsprosjektet er et norsk initiativ og gjennomføres i nært samarbeid mellom Norge og Russland. Rapport fra første fase ble lagt fram på ministermøtet høsten 2002. Det ble samtidig vedtatt videreføring i en fase 2 som bl.a. vil studere utfordringer for familiebasert reindrift og forvaltning av villrein/caribou.

I august 2002 ble det i regi av Arktisk Råd arrangert en bred konferanse i Finland om likestilling i Arktis («Taking Wing»). Konferansens slutterklæring ble lagt fram for ministermøtet som vedtok å anbefale videre oppfølging i konkrete prosjekter. Fra norsk side er dette fulgt opp med støtte over Utenriksdepartementets budsjett til et prosjekt om kvinners deltagelse i beslutningsprosesser vedrørende arktisk fiske. Prosjektet drives fra Kvinneuniversitetet Nord i Steigen, og har deltagelse fra flere av de arktiske land.

I juni 2004 fant det sted et møte i Reykjavik mellom utdannings- og forskningsministre og sentrale utdanningsmyndigheter i det arktiske området («Meeting of Ministers of Education and Science of Arctic Council Member States»). Møtet kom i stand på islandsk initiativ, som ledd i at Island i 2004 har formannskapsansvar både i Nordisk Ministerråd og i Arktisk Råd, og fant sted i forlengelsen av et regulært møte mellom de nordiske utdannings- og forskningsministrene. Møtet munnet ut i en erklæring om økt samarbeid om høgre utdanning og forskning i det arktiske området.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. Det har ikke vist seg mulig å oppnå enighet om opprettelse av et fast sekretariat eller permanente ordninger for finansieringen av virksomheten i Arktisk Råd. Norge har i lys av dette tatt til orde for en spredning av ansvaret for arbeidsgruppesekretariater for å sikre en best mulig forankring i medlemslandene av Arktisk Råds arbeid. Dette har fått tilslutning av de andre landene. Overføringen av ACAP-sekretariatet fra Norge til USA og opprettelsen av permanente sekretariater for EPPR og SDWG i Canada er positive ledd i denne prosessen.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett for 2000 ble det opprettet en egen underpost på NOK 250.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd. Den ble i 2001 økt til NOK 400.000.

Av koordineringshensyn er det viktig med et nært samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i arbeidet med EUs nordlige dimensjon (ND), og at Arktisk Råd kan bidra med å gi innhold til det arktiske vindu i ND.

Arktisk Råd legger stadig større vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold. Finland og Island har som formannskapsland vært aktive med å koordinere felles innspill fra Arktisk Råd til ulike internasjonale møter.

Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest med mulighet for å trekke disse med i løsningen av felles problemer. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder. I tiden fremover vil også energi- og ressursspørsmål få en viktigere plass i det arktiske samarbeidet.