6 Nordisk samarbeid utenfor Ministerrådet

6.1 Det utenrikspolitiske samarbeid

På tross av ulik forankring i forhold til EU og NATO fungerer det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet nært og godt. Integrasjonsbestrebelsene i Europa og den endrede sikkerhetspolitiske arkitekturen innebærer at Norden i dag, i stadig større utstrekning, har felles utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Dette interessefellesskap, sammen med vårt felles kultur- og verdigrunnlag, bidrar til at vi kan utnytte ulik tilknytning til internasjonale organisasjoner til felles initiativ og tiltak.

Imidlertid har samarbeidet i de internasjonale organisasjonene endret karakter etter at Danmark, Finland og Sverige ble medlemmer av EU. Samarbeidet er i dag mer uformelt, og det kan være en utfordring å opprettholde den nordiske profilen samtidig som de nordiske EU-land må avstemme sin politikk med de øvrige EU-land. Fra norsk side er man derfor opptatt av å bidra aktivt til et fortsatt nært og fortrolig samarbeid om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål.

Det utenrikspolitiske samarbeidet er de siste årene i økende grad utvidet til å inkludere også de baltiske land i det såkalte NB 8-samarbeidet. De nordiske og baltiske utenriksministre møtes nå årlig. Samtidig har man fra høsten 2004 også innført regelmessige statssekretærmøter i samme format. Videre holdes det regelmessige møter på høyt embetsnivå. Til disse møtene inviterer man tidvis representanter fra andre naboland i regionen, og også USA. Regjeringen støtter i så måte det amerikanske E-PINE (Enhanced Partnership in Northern Europe) initiativet for uformelt nordisk-baltisk-amerikansk samarbeid, som ble lansert i 2003.

De baltiske land oppfatter seg langt på vei som «nordiske», og deres inntreden i både NATO og EU vil trolig medføre økt interesse for det nordisk-baltiske utenrikspolitiske samarbeidet i tiden som kommer.

Norge har særlig stor nytte av samrådet med de øvrige nordiske land om spørsmål som gjelder utviklingen innenfor EU, EØS og Schengen-samarbeidet, samarbeidet med våre nærområder og i de regionale samarbeidsfora, men også knyttet til samarbeidet om de konfliktforebyggende og fredsbevarende oppgaver som de nordiske land er involvert i.

Nordisk samarbeid i EU-relaterte saker gir anledning til å gjøre norske synspunkter og interesser kjent blant EU-landene. Danmarks, Finlands og Sveriges EU-medlemskap gjør nordisk innflytelse gjeldene i EU. I lys av EUs fortsatt dynamiske utvikling er det naturlig at europaspørsmål nå utgjør en stor del av den nordiske dagsorden. Det vises til nærmere omtale under kap. 4.3.

Det er løpende og tett samarbeid om FN-spørsmål blant de nordiske landene. Utveksling av synspunkter og informasjon foregår jevnlig ved de nordiske FN-delegasjonene i New York, og det er halvårlige FN-konsultasjoner på embetsnivå i de nordiske hovedsteder. For Norge er det viktig å få informasjon om EUs arbeid på aktuelle områder. EUs mer fokuserte tilnærming til FN i 2004, slik dette springer ut av EUs nye sikkerhetsstrategi og satsingen på «effektiv multilateralisme», har interessante berøringspunkter med den norske FN-politikken. Et viktig nordisk tema i 2004/2005 er koordinering og konkretisering av samarbeid og fellessatsing knyttet til FNs generalsekretærs høynivåpanel som skal vurdere globale sikkerhetsutfordringer (High-Level Panel on Threats, Challenges and Change). Det er innledet et nordisk samarbeid for å støtte opp om denne prosessen.

De nordiske land samarbeider også nært i kandidaturspørsmål. Det er etablert en intern nordisk rotasjonsordning for kandidatur til FNs Sikkerhetsråd. Norge fikk god og aktiv støtte fra de øvrige nordiske land for plassen i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2001-2002, og Danmarks kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2005-2006 har tilsvarende nordisk støtte. De nordiske land vil også støtte aktivt opp om Island, som er kandidat til Sikkerhetsrådet for første gang, for perioden 2009-2010.

Innen gruppen av vestlige land (WEOG) har det over tid vært en forståelse for at de nordiske land i en rekke valgsammenhenger i realiteten utgjør en egen «undergruppe». Dette gjelder i stor grad på det økonomiske og sosiale området, hvor de nordiske land samlet er blant de største bidragsytere. Men også når det gjelder kampen for demokrati og menneskerettigheter er det tradisjon for at de nordiske land står sammen. MR-spørsmål er blitt et viktig tema for drøftelser og samordning på nordisk nivå. Internasjonal strafferettspleie er også et tema for nordisk samarbeid, hvor det fremmes kandidater fra den nordiske krets til stillinger i den internasjonale straffedomstol (ICC) og til straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR).

OSSE er den internasjonale organisasjon hvor EU-landene har etablert det tetteste utenrikspolitiske samarbeidet. Felles nordiske innspill er her i praksis blitt en umulighet etter at Finland og Sverige ble EU-medlemmer. Imidlertid fortsetter det ukentlige nordiske samråd mellom OSSE-delegasjonene, og de halvårlige nordiske og årlige nordisk-baltiske OSSE-konsultasjonene på hovedstadsnivå.

I Europarådet er det også etablert nært samarbeid mellom EU-landene i alle sentrale spørsmål. Det er uformell nordisk kontakt på enkelte saksfelt, men dette inngår ikke i en etablert struktur. Imidlertid fortsetter de halvårlige nordiske og årlige nordisk-baltiske Europarådskonsultasjonene på hovedstadsnivå.

Forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål er de siste årene tilført som en ny og viktig dimensjon i det nordiske samarbeidet. Landenes ulike sikkerhetspolitiske orientering er ikke til hinder for jevnlige konsultasjoner, et nært praktisk samarbeid og felles innsats.

De nordiske lands ulike sikkerhetspolitiske forankring begrenser det formelle samarbeidet. Samtidig er det uformelle samarbeidet verdifullt. Gjennom åpne informasjonskanaler på politisk såvel som embetsnivå, har de nordiske land en gjensidig interesse i et nært samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Det samarbeides også tett på arbeidsnivå.

Gjennom det norsk-initierte NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) samarbeider de nordiske land militært i forhold til deltagelse i fredsoperasjoner, bl.a. gjennom opplæring av såvel nordisk som internasjonalt personell. De nordiske land samarbeider også i SHIRBRIG (Multinational Stand-by High Readiness Brigade for UN Operations), som i dag teller 14 medlemmer, hovedsakelig europeiske land. SHIRBRIG er etablert for å styrke FNs evne til rask utplassering av hovedkvarter og styrker, og kan også støtte FN i planleggingsfasen av nye operasjoner.

De nordiske land og Tyskland har siden høsten 2000 hatt et uformelt samarbeid om sivil krisehåndtering, et samarbeid som senere er utvidet til å gjelde også Polen og de baltiske land. Innenfor denne rammen drøftes samarbeid om sivilt politi i internasjonale fredsoperasjoner og sivile innsatsstyrker i fredsoperasjoner. Det eksisterer for øvrig et godt nordisk samarbeid innen utdanning og kursing av politiinstruktører.

Det nordiske militære samarbeidet på Balkan har vist at Norden samlet effektivt kan bidra til krisehåndtering. Regjeringens mål er at de praktiske erfaringer vi har fått på Balkan skal reflekteres i tett kontakt mellom disse land innenfor rammene av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid (ESDP).

Regjeringen arbeider også aktivt for å trekke Sverige og Finland så tett som mulig inn mot NATOs arbeid med fredsoperasjoner og krisehåndtering, de såkalte ikke-Artikkel 5 operasjonene. Dette omfatter jevnlige konsultasjoner om NATO-ledede fredsoperasjoner der disse landene deltar, og støtte til Sveriges og Finlands ønsker om tettere tilknytning til NATO gjennom Alliansens partnerskapsordninger.

De nordiske land deltar aktivt i kampen mot internasjonal terrorisme, blant annet gjennom bidrag til de militære operasjonene i Afghanistan. De nordiske land er en sterk bidragsyter til den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan (ISAF) under NATOs ledelse. Gjennom driften av Kabuls internasjonale flyplass, og ved bidrag til de regionale stabiliseringsstyrker i Mazar-i-Sharif og Maymaneh, er det et forsterket nordisk samarbeid innenfor rammen av de internasjonale styrkene.

Kampen mot terrorisme fordrer også fokus på de grunnleggende årsaker til terrorisme. Av denne grunn bidrar de nordiske land med sitt sterke engasjement for bekjempelse av fattigdom og fremme av demokrati og menneskerettigheter, substansielt til den langsiktige forebyggingen av terrorisme.

Norge tok i 2002 på seg ledelsen av observatøroppgaver i forbindelse med fredsprosesser i Sri Lanka og Sudan (Joint Monitoring Mission i Nubafjellene). På bakgrunn av felles erfaring og tilnærming er det lagt stor vekt på å få med de nordiske landene. Både Danmark og Sverige har stilt med observatører i Nubafjellene. I fredsforhandlingene for Sudan i regi av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) har Norge som medformann for IGAD Partner Forums Sudan-komité samarbeidet nært med andre land og organisasjoner som følger forhandlingene. Norge har gjennom denne rollen, og som observatør ved fredsforhandlingene i Kenya, holdt nær kontakt med andre nordiske land for mobilisering av internasjonal bistand til Sudan og for giverkoordinering. Nordisk samarbeid vil også bli viktig i forbindelse med etablering av en fredsbevarende operasjon i Sudan etter en fredsavtale. I den norsk ledete observasjonsgruppen «Sri Lanka Monitoring Mission», som overvåker våpenhvileavtalen mellom Sri Lankas myndigheter og De tamilske tigrene, deltar utelukkende de fem nordiske landene, etter anmodning fra partene i fredsprosessen. Partene ønsker foreløpig kun å bruke nordiske representanter til å overvåke prosessen, bl.a. fordi man har god erfaring med den nordiske observatørgruppen og den norske tilrettelegging av fredsprosessen, og fordi man har et omfattende bistandssamarbeid med de nordiske land.

Det har i de senere år vært tett nordisk samråd i EAPC (Det euro-atlantiske partnerskapsråd). Det militære samarbeidet i Partnerskap for fred (PfP) gir også god mulighet til å videreutvikle det regionale samarbeidet om fredsbevaring i Norden.

Norge har sammen med Sverige og Finland tatt ansvaret for å utvikle retningslinjer for minstestandarder i EAPC-land for å beskytte sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen. Denne innsats er en oppfølging av sentrale deler av Alliansens arbeid med sivilt beredskap, og en videreføring av et aktivt norsk engasjement over tid. Arbeidet finner sted innen rammen av NATOs høynivågruppe for sivil beredskapsplanlegging (SCEPC) og omfatter standarder for opplæring, utstyr og prosedyrer. Det er første gang i NATO-sammenheng at det er utarbeidet forslag til felles standarder for sivile nasjonale kapasiteter.

En nordisk prosjektgruppe under ledelse av Direktoratet for Sivilt Beredskap utarbeidet en rapport om dette arbeidet som ble fremlagt for NATO i 2003. Som ledd i oppfølging av rapporten arrangerte NATO og Norge - på vegne av den nordiske prosjektgruppen - en internasjonal konferanse om minstestandarder for beskyttelse av sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen i Trondheim i januar 2004. Arbeidet med minstestandardprosjektet føres nå videre av en ad hoc arbeidsgruppe bestående av NATO- og EAPC-land.

Det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet omfatter for øvrig også administrative spørsmål knyttet til de nordiske lands utenrikstjenester. Etter prosjekter som samlokaliseringsambassadene i Berlin og Maputo har arbeidet med å finne frem til andre mulige samlokaliseringssteder blitt intensivert. I forlengelsen av diskusjonene om samlokalisering drøfter man også en mulig videreutvikling av det nordiske konsulære samarbeidet samt samordning av Schengen-arbeidet på utvalgte utenriksstasjoner. En ordning med gjensidig utestasjonering av medarbeidere på andre nordiske utenriksstasjoner vil bli utredet.

6.2 Utenrikshandel

De nordiske utenrikshandelsministre møtes årlig til uformelt samråd om aktuelle handelspolitiske saker. Erfaringene fra de siste ti årene, med tre av de nordiske landene innenfor EU og to utenfor, viser at samarbeidet om Europaspørsmål har fått større betydning i det nordiske utenrikshandelspolitiske samarbeidet. Likeledes har samarbeidet med Nordens nærområder på det økonomiske og handelspolitiske området blitt viktigere.

De uformelle informasjons- og konsultasjonsordningene er styrket de senere år, både mellom de nordiske hovedstedene, mellom delegasjonene/representasjonene i Brussel og Genève, mellom de nordiske ambassadene og mellom EU-delegasjonene og Nordisk Ministerråds sekretariat. I mange spørsmål som det arbeides med i EU og som kommer til behandling i EØS, er det forut for møter i EU nær kontakt mellom de nordiske hovedsteder. I tillegg vil Nordisk Ministerråd være en kanal for regelmessig nordisk samråd om aktuelle EU/EØS-spørsmål.

Norge deltar i en uformell nordisk samrådsgruppe for indre markedsspørsmål. Hensikten med samrådsgruppen er å utveksle informasjon om aktuelle saker knyttet til utviklingen av det indre marked, samtidig som man vurderer muligheten for å koordinere nasjonale posisjoner. Gruppen arbeider med å styrke utviklingen av det indre marked i Norden, herunder fjerne gjenstående handels- og grensehindringer og andre tiltak som kan styrke det økonomiske samarbeidet mellom de nordiske land. Samrådsgruppen rapporterer til utenrikshandelsministrene.

I forbindelse med utvidelsen av EU og EØS, tok Sverige som formannskapsland i det nordiske regjeringssamarbeidet i 2003 initiativ til å utvide samrådsgruppen med de baltiske landene og Polen. I tillegg til drøfting av løpende indre markedssaker, er det også tatt initiativ til et konkret samarbeid om utveksling av erfaringer knyttet til administrative rutiner.

EUs ytre handelspolitikk er Kommisjonens ansvarsområde, og det er således ikke aktuelt med noe formelt samarbeid mellom nordiske land om felles posisjoner i WTO. De nordiske land har imidlertid god uformell kontakt om WTO-spørsmål via møter mellom de nordiske delegasjonene i Genève og med nordiske deltakere på møter i OECDs handelskomité. På hovedstadsnivå avholdes det nordiske handelssjefsmøter der man bl.a. tar opp spørsmål knyttet til den pågående forhandlingsrunden i WTO.

Den uformelle nordiske kontakten gir Norge informasjon om EUs drøftelser, samtidig som de øvrige nordiske land kan dra nytte av at Norge deltar i grupperinger hvor EU kun er representert ved Kommisjonen.

6.3 Forsvar

Det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet er omfattende, og prioriteres høyt både på politisk og mer fagmilitært nivå. De nordiske forsvarsministermøtene, som avholdes hver vår og høst, er et viktig forum der ministrene diskuterer politiske spørsmål av felles interesse, herunder forsvarsreformer og internasjonal krisehåndtering.

Etableringen av Nordic Co-ordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS) i 1998 representerte en ytterligere forsterkning av dette samarbeidet. NORDCAPS skal i første rekke kunne stille en fellesnordisk styrke opp til brigadestørrelse i operasjoner ledet av FN, OSSE, EU eller NATO. Island ble opptatt som medlem i NORDCAPS i 2003.

De nordiske land har tradisjonelt hatt et godt samarbeid innenfor lufttransport i forbindelse med internasjonale operasjoner. Et slikt samarbeid utføres nå blant annet i NORDCAPS-regi, innenfor det såkalte Nordic Movement Co-ordination Centre i forbindelse med NATO-operasjonen i Afghanistan. Lufttransportsamarbeidet i denne sammenheng mellom Norge, Island, Sverige og Finland medfører store besparelser for hvert av deltakerlandene, og bedrer regulariteten i understøttelsen for de nordiske styrkene i Afghanistan. Det gjennomføres nå ukentlige flygninger mellom Kabul og Västerås i Sverige, via Pori i Finland og Gardermoen i Norge. Danmark vil trolig også delta i dette samarbeidet i den nærmeste fremtid. Norge har ledet arbeidet i denne transportcellen fram til 1 juli 2004 da Finland overtok ledelsen.

Den NATO-ledede stabiliseringsstyrken (ISAF) er ansvarlig for driften av Kabuls internasjonale lufthavn (Kabul International Airport - KAIA). Alliansen ivaretar dermed en helt vital nøkkelfunksjon for så vel militær som ikke-militær trafikk, til og fra Afghanistan. Innen ISAF har Island lederansvar for denne tjenesten. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland bidrar med personell. Norge stiller åtte personell til brann- og havaritjenesten ved KAIA, hvorav fem er rekruttert fra det sivile brannvesen. Ved siden av å forestå den daglige driften, vil en viktig oppgave for NATO være å overføre tjenesten til afghanske myndigheter så snart det er forsvarlig, for tiden planlagt innen utgangen av 2006.

Det nordiske forsvarsmateriellsamarbeidet, Nordic Defence Armament Co-operation (NORDAC) 1, arbeider for å fremme utviklingen av kostnadseffektivt samarbeid for innkjøp og vedlikehold. Samarbeidet har siden etableringen i 1994 gitt betydelige besparelser. Det pågår i dag mer enn 30 ulike prosjekt- og samarbeidsgrupper.

De nordiske land har gjennom flere år samarbeidet med de baltiske land på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Som ett første steg i et tettere samarbeid vil de baltiske forsvarsministrene delta på de nordiske høstmøtene fremover. Dette var et norsk initiativ, og det første møtet gikk av stabelen i november 2003 i Sverige.

6.4 Utviklingssamarbeid

De nordiske land har på svært mange områder sammenfallende syn knyttet til utviklingssaker. Dette fører til samarbeid på mange plan. Både gjennom policy-dialog både på politisk og embetsnivå, koordinering av synspunkter og posisjoner i forhold til FN, Verdensbanken og internasjonale organisasjoner samt praktisk samarbeid på landnivå. Her vil det bli gitt eksempler på alle disse.

Når det gjelder den politiske dialogen er det vanlig at de nordiske ministre med ansvar for utviklingssamarbeidet møtes en gang i året for å diskutere aktuelle saker av felles interesse, og hvordan disse best kan følges opp. Årets møte vil ventelig finne sted på Island i løpet av høsten 2004. Den samme rutinen gjelder for de respektive statssekretærer.

I tillegg til de politiske møtene har man regelmessige konsultasjoner på embetsnivå knyttet til forskjellige bistandsområdene. De nordiske utviklingsdirektorater konsulterer om bilaterale bistandssaker, mens det i tilknytning til humanitære spørsmål gjennomføres konsultasjoner to ganger årlig. I tillegg kommer kontinuerlig dialog mellom de nordiske lands ambassader, samt løpende uformell dialog knyttet til enkeltsaker av felles interesse.

Nordisk samarbeid vedrørende bilateral bistand

I mars 2003 ble det inngått en avtale mellom de nordiske landene Finland, Sverige, Danmark og Norge, samt Nederland og Storbritannia på den ene siden og zambiske myndigheter på den andre. Avtalen knytter an til harmonisering av bistanden - det såkalte Harmonisering i Praksis-initiativet (HIP). Partene forplikter seg til å støtte opp om viktige reformer i den zambiske forvaltningen, samt å kanalisere bistanden gjennom sektorprogram og muligens også budsjettstøtte. Støtten skal baseres på Zambias strategi for fattigdomsreduksjon (PRSP). Giverene forplikter seg ikke bare til å koordinere sine krav og rutiner for oppfølging av bistanden (harmonisering), men også å basere denne oppfølgingen på Zambias nasjonale system og prioriteringer (innordning). Dette innebærer en betydelig administrativ lettelse for Zambias forvaltningsapparat.

Arbeidet med harmonisering og innordning av bistanden har høy prioritet innenfor OECD/DAC (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling/Utviklingskomitéen). Allerede i 1999 tok de nordiske land et viktig initiativ gjennom den såkalte «the Stockholm Workshop», et høynivå-møte for de nordiske land, EU, FN-organisasjoner, utviklingsbankene og et utvalg samarbeidsland. Høynivå-møtet utarbeidet sentrale anbefalinger for styrket samarbeid på landnivå. De nordiske landene fortsetter å være en drivkraft for dette arbeidet i OECD/DAC-sammenheng. I mai 2003 var jurister fra HIP-gruppen samlet i Oslo for å bli enige om et felles avtaleverk til bruk i giversamarbeid.

I Afrika er det foreløpig samarbeidet mellom Norge og Sverige som har gitt flest konkrete resultater. Norske og svenske ambassadører i det sørlige Afrika møtes nå hver 18. måned for å diskutere hvordan samarbeidet dem imellom kan styrkes. I det østlige/vestlige Afrika har det foreløpig vært ett slikt møte. Møtene bekrefter at det er et betydelig samarbeid på landnivå, ikke minst omkring informasjonsinnhenting som forskningsrapporter, gjennomganger og evalueringer. I to av landene har man også klart å etablere konkrete samarbeidsprosjekt:

I 2001 inngikk Sverige og Norge en samarbeidsavtale om delegert samarbeid omkring bistanden til Malawi. Sverige har ikke representasjon i landet, og den norske ambassaden i Lilongwe forvalter svensk støtte til godt styresett, helse og hiv/aids. Disse områdene er også de sentrale områdene for Norges utviklingssamarbeid med Malawi. Sverige og Norge skyter hver inn 50 prosent av dette programmet, som i 2002 var på 90 MNOK. I 2003 er dette planlagt økt til 100 MNOK. Tilsvarende har Norge delegert forvaltningsansvaret for støtten til helsesektoren i Uganda til Sverige. Norges bidrag til dette programmet var 30 MNOK i 2001, 20 MNOK i 2002 og er planlagt økt igjen til 30 MNOK i 2003.

I tillegg til at det norsk-svenske samarbeidet har en verdi og en effektiviseringsgevinst i seg selv, vil det også gi konkret erfaring som vil ha stor verdi i det videre arbeidet med å utvikle modeller for harmonisering og innordning mellom flere givere og i flere land.

Andre former for samarbeid på landnivå kan eksemplifiseres ved at den norske ambassaden i Nicaragua har vært koordinator for en rapport vedrørende implementeringen av Nicaraguas PRSP-prosess, og vurderingen av Verdensbankens og IMFs (Det internasjonale Valutafond) rolle i dette (se nedenfor).

Nordisk felles opptreden vedrørende multilateral bistand

Det finner sted et nært samarbeid mellom de nordiske land i forhold til de multilaterale utviklingsorganer, både gjennom formelle og uformelle kontakter. I forberedelsene til styremøter i FNs fond og programmer (FNs utviklingsprogram UNDP, FNs barnefond UNICEF, FNs befolkningsfond UNPFA, FNs miljøprogram UNEP, Verdens matvareprogram WFP, m.v.) holder regelmessige nordiske møter for å samordne de nordiske lands holdninger, og det samordnes også nært under styremøtene. Det er god kontakt og nært samarbeid overfor viktige særorganisasjoner i FN, slik som Verdens helseorganisasjon WHO, Den internasjonale arbeidsorganisasjon ILO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk FAO. Samarbeidet med Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er formalisert gjennom en omfattende nordisk koordineringsprosess og en rotasjonsordning for representasjon i de styrende organer. I det internasjonale fond for jordbruksutvikling IFAD har man en mer begrenset nordisk koordinering på hovedstadsnivå.

I Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har Norge i de fleste saker sammenfallende interesser med de øvrige nordiske land, og det nordiske samarbeidet i institusjonenes styrer er tett. Felles posisjoner utformes fortløpende og det holdes felles innlegg under årsmøter og møter i Verdensbankens og Det internasjonale valutafondets (IMF) utviklingskomité. De nordiske land legger i sitt løpende arbeid vekt på å sikre at den overordnede målsetting om fattigdomsreduksjon blir styrende for utformingen og gjennomføringen av virksomheten i utviklingsbankene.

De nordiske land er sterkt engasjert i gjennomføringen av Verdensbankens og IMFs gjeldsletteordning for de fattigste utviklingslandene, den såkalte HIPC-ordningen. Fra nordisk side arbeider man for å få på plass et forhandlingsopplegg for å mobilisere tilstrekkelige midler til å dekke de multilaterale finansinstitusjonenes - særlig Verdensbankens - store gjeldslettekostnader slik at institusjonenes evne til å bistå de fattigste landene ikke blir svekket.

Til sammen 27 land drar nå nytte av gjeldslette under HIPC-ordningen etter å ha utarbeidet helhetlige utviklingsstrategier (Poverty Reduction Strategy Papers - PRSP). I tråd med nordiske synspunkter er fokus dreid fra hurtighet til kvalitet, med det for øye at strategiene skal utgjøre et best mulig grunnlag for langsiktig, fattigdomsbekjempende politikk. Det er bred enighet vedrørende de nordiske lands holdning om at PRSP må danne grunnlaget for samtlige giveres engasjement i de aktuelle land. PRSP innebærer et styrket fokus på fattigdom i Verdensbanken og IMF. Spørsmålet om hvordan man skal bistå land som ikke når en håndterbar gjeldssituasjon etter å ha fått HIPC-behandling, er en stor utfordring som nå er satt på dagsorden i det nordiske samarbeidet.

De nordiske land har gjennomført et pilotprosjekt for i fellesskap å se nærmere på Verdensbankens og IMFs rolle i PRSP-prosessen i en rekke land (Bolivia, Mosambik, Nicaragua, Tanzania, Uganda, Vietnam og Zambia). Rapporten fra prosjektet forelå sommeren 2003 og inneholdt bl.a. anbefalinger til Verdensbanken og IMF med hensyn til institusjonenes deltakelse i lokal giverkoordinering og tilpasning til landenes PRSPer. Disse problemstillingene, samt spørsmål som finansiering av tusenårsmålene og samarbeidet mellom Verdensbanken og FN, var sentrale temaer i det årlige møtet mellom Verdensbankens president og de nordiske og baltiske guvernørene i Verdensbanken som ble avholdt i Oslo i mai 2004.

Forhandlingene om den 14. påfylling av Verdensbankens fond for de fattigste landene (International Development Association - IDA) ble påbegynt i februar 2004 og skal etter planen sluttføres før utgangen av året. Fra norsk side arbeides det for en betydelig påfylling, ikke minst på grunn av det store ressursgapet som eksisterer i forhold til hva som anses som nødvendig for å nå tusenårsmålene. Som under tidligere påfyllingsprosesser er det tett nordisk koordinering i forhandlingene.

I 2004 forhandles det også om den tiende påfylling i Det afrikanske utviklingsfondet. De nordiske land samarbeider nært under forhandlingene. I juli 2004 tar Norge over stillingen som eksekutivdirektør og styrerepresentant i vår valggruppe i Den afrikanske utviklingsbanken. Dette innebærer også at Norge vil koordinere de nordiske synspunkter på hovedstadsnivå. Foruten de nordiske land (unntatt Island), er Sveits og India med i Norges valggruppe.

Den åttende påfyllingen av Det asiatiske utviklingsfondet ble avsluttet i mai 2004, med samlet påfylling av nye konsesjonelle utlånsmidler på USD 7 milliarder. 21% av midlene skal anvendes i form av gavemidler til de fattigste og mest gjeldstyngede land, post konflikt land og i noe grad til faglig bistand og bekjempelse av hiv/aids. Norge besluttet å øke sin andel fra 0.95% til 1.11%. Også de andre nordiske land bidro med tilleggsbevilgninger. De nordiske land hadde tett koordinering i hele forhandlingsprosessen.

Nordisk samarbeid om FN-reform

De nordiske land har gjennom flere år samarbeidet for å styrke og effektivisere FN på det økonomiske og sosiale området. Rapporten fra det andre nordiske FN-prosjektet, «The United Nations in Development: Strengthening the UN Through Change, Fulfilling its Economic and Social Mandate», har vært et viktig innspill i reformprosessen i FN. Mange av forslagene ble reflektert i Generalsekretærens reformprogram som ble lagt fram i 1997, og flere av de administrative endringer som er foretatt er i tråd med intensjonen i det nordiske FN-prosjektet.

Generalsekretær Kofi Annan la i 2002 fram en ny reformpakke med vekt på administrative effektiviseringer. De nordiske land samarbeider nært for å opprettholde fremdriften i prosessen, både når det gjelder å sikre gjennomføring av allerede vedtatte reformer og for å vinne tilslutning til de nye reformtiltakene.

Nordisk Utviklingsfond

Det nordiske utviklingsfondet (Nordic Development Fund - NDF) er en samnordisk bistandsorganisasjon som finansieres over de nordiske lands bistandsbudsjetter. NDF gir lån over 40 år på myke vilkår som inkluderer rentefrihet og 10 års avdragsfrihet, og med en administrasjonsavgift på 0,75% pr. år. Lån fra fondet er forbeholdt de fattigste utviklingsland og benyttes mot høyt prioriterte prosjekter med positive miljøvirkninger. Prosjektene skal være av nordisk interesse. Den største del av NDFs kreditter benyttes til å finansiere leveranser av varer og tjenester fra de nordiske land. NDF samfinansierer med andre multilaterale institusjoner, hovedsakelig Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Den nordiske investeringsbank (NIB).

De nordiske utviklingsmyndigheter avsluttet i 2000 en forhandlingsrunde om en ny kapitalutvidelse av fondet (NDF IV). Resultatet av forhandlingene ble lagt fram i St.prp. nr. 83 (1999-2000). De nordiske utviklingsmyndighetene har i sluttrapporten fra forhandlingene slått fast at NDF fortsatt skal legge en fattigdomsrettet utlånsstrategi til grunn som det overordnede mål for virksomheten. I tillegg bør NDF bidra til å:

• Fremme hensyntagen til miljø og en bærekraftig utvikling

• Fremme likestilling mellom menn og kvinner

• Fremme en utviklingspolitikk som involverer det sivile samfunn i samarbeidslandene og som tar hensyn til menneskerettighetene

• Forebygge korrupsjon og fremme godt styresett på sine virksomhetsområder.

Utvidelsen av NDFs grunnkapital ble fastsatt til EURO 330 mill. Kapitalutvidelsen dekker NDFs utlån for perioden 2001-2005. Norges andel av påfyllingen utgjør 22,5%.