1 Oversikt over transportnett og aksessnett

1.1 Transportnettene og utviklingstendenser i disse

Det er i dag stort sett et skille mellom spesialisert infrastruktur for tele- og kringkastingsnett, særlig i aksessnettene. I transportnettene ligger det i større grad til rette for at infrastruktur til telekommunikasjon og kringkasting kan brukes om hverandre. Transportnett for telekommunikasjon består i hovedsak av fiberoptiske kabler, men også av høykapasitets radiolinjer og satellittsamband (til Svalbard/Nordsjøen). Aktørene foretar kontinuerlig vurdering av hvilken utbygging som er aktuell for å dekke behovene til sine kunder, og hvilken kapasitet som eventuelt kan leies fra andre.

Telenor er fortsatt den eneste nettoperatøren som dekker hele landet. Telenor har også leveringsplikt på tilknytning til digitalt telenett og noen typer overføringskapasitet over hele landet (opptil 2 Mbit/s). Men både Telenor og andre aktører leverer betydelig større kapasitet, dersom det er tilgjengelig optisk fiberkabel på de aktuelle strekningene.

Faste transportnett i Norge

Nedenfor er gitt en kort beskrivelse av de viktigste tilbyderne av overføringskapasitet og deres transportnett:

• Transportdelen av Telenors landsdekkende jordbundne telenett består av et landsnett, som igjen er knyttet til regionale og lokale nett. Landsnettet knytter sammen de større byene, og er typisk bygget ut med en overføringskapasitet på 2,5 Gbit/s eller mer per fiberpar. Ny teknologi som WDM 1 gjør det mulig å etablere inntil 160 Gbit/s overføringskapasitet på ett fiberpar med relativt små kostnader. Kapasiteten er således svært høy i dette stamnettet.

  Telenor innfører dessuten nå ny teknologi i transittdelen av telefonnettet som medfører at telefontrafikken mellom ulike regioner i framtida skal overføres på pakkesvitsjet form (data sendes som pakker i nettet i motsetning til linjesvitsjet hvor det brukes en egen linje) noe som ytterligere optimaliserer bruken av tilgjengelig overføringskapasitet. Den nye nettstrukturen, populært kalt «Neste Generasjons Nett (NGN)», åpner også for større integrasjon av ulike typer trafikk og overføring av multimediatjenester i telenettet.

  I lokal- og regionalnettene benyttes fiberkabler eller radiolinjer. Kapasiteten i radiolinjene begrenser seg foreløpig til 155 Mbit/s. Nettene fra Tromsø og videre nordover er hovedsakelig basert på radiolinjer. I regionnettene vil Telenor basere seg på utbygging av ringer med kapasitet på 155 Mbit/s, 622 Mbit/s eller 2,5 Gbit/s avhengig av etterspørselen i markedet. Lokalnettet består av ringer med kapasitet på 155 Mbit/s.

  Telenor (Norkring) driver også et transportnett for mating av det jordbundne sendernettet for kringkasting og planlegger utbygging ved eventuell etablering av et digitalt sendernett (DTT). Dette er omtalt nærmere i dette vedleggets kapittel 2.

• BaneTele er den største alternative tilbyderen av transportnett på det norske markedet. Transportnettet, som er ca. 12.000 kilometer, knytter sammen over 70 byer og tettsteder fra Tromsø i nord til Farsund i sør, og forgrener seg i 47 bynett. BaneTele har benyttet Jernbaneverkets og de norske energiverkenes infrastruktur til å etablere dette transportnettet ved legging av fiber langs jernbanen og fiber spunnet på kraftlinjer.

  Tidligere var BaneTele en forretningsenhet under Jernbaneverket. Gjennom kjøpet av nettverksvirksomheten i konkursboet Enitel høsten 2001, utvidet selskapet sin virksomhet ganske betydelig og framstår i dag som et mer kommersielt teleselskap. Forvaltningsansvaret for statens eierinteresser i selskapet BaneTele ble derfor overført fra Samferdselsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet, med virkning fra 20. desember 2002.

  BaneTele fokuserer først og fremst på salg av overføringskapasitet til andre nettoperatører, tjenesteleverandører, bedrifter og offentlige institusjoner. BaneTele opererer også et bredbåndsnett mellom Oslo – Stockholm – København – Malmø – Gøteborg – Oslo.

• Song Networks, UPC og TeleDanmark Internordia er tre selskap som har overtatt deler av nett som ble bygget ut av selskaper etablert av elforsyningen (ElTele-gruppen). I tillegg har disse selskapene bygget ut noe egen infrastruktur. I dag fremstår disse selskapene som regionale nettselskap. Energiselskapene Lyse Energi og BKK bygger ut lokal teleinfrastruktur i henholdsvis Rogaland og Hordaland. Regionalt finnes dermed en del alternative aktører til Telenor og BaneTele, som disponerer egen infrastruktur som kan benyttes for tilbud av telefoni, datakommunikasjon og bredbåndstjenester.

Oppsummering

Som det fremgår av beskrivelsen over er det i dag hovedsakelig to aktører som tilbyr overføringskapasitet for signaltransport over større avstander, nemlig Telenor og BaneTele. Transportnettene til disse aktørene er digitale og har allerede meget stor overføringskapasitet.

Noen større bedrifter og teleoperatører/tjenestetilbydere etterspør imidlertid også overføringskapasitet i form av tilgang til såkalt «mørk fiber» 2 , hvilket bare tilbys i begrenset omfang. Dersom man gir tjenestetilbyderne utvidet tilgang til «mørk fiber» i eksisterende transportnett vil dette kunne føre til behov for kapasitetsutbygging i transportnettene. Kapasiteten i transportnettene vil med relativt lave tilleggskostnader og bruk av tilgjengelig ny teknologi kunne utvides betydelig. Men selv om det kan bli behov for kapasitetsutbygging også i transportnettene, vil disse nettene likevel trolig ikke utgjøre flaskehalser med tanke på forventet trafikkvekst basert på bredbåndsbehov de kommende årene.

1.2 Aksessnettene og utviklingstendenser i disse

Deler av aksessnettene er fortsatt basert på analog teknologi og har begrenset kapasitet sett i forhold til transportnettene. Digital bredbåndskommunikasjon stiller krav om betydelig høyere kapasitet i siste del av nettene inn mot sluttbrukerne. Aksessnettene vil i den sammenheng fungere som flaskehalser.

Ny teknologi gjør det imidlertid både mulig og lønnsomt å videreutvikle aksessnettene slik at kapasiteten i disse nettene kan økes. Omfattende oppgradering og utbygging av denne delen av infrastrukturen vil kreve store investeringer og det kreves større investeringer enn for å oppgradere transportnett. Tilbud om bredbåndstjenester, spesielt bredbåndstilgang til Internett, har imidlertid allerede ført til økt utbygging og oppgradering av aksessnett.

De viktigste alternative måtene for aksess til bredbåndstjenester vil være:

• Det faste, jordbundne telenettet

• Jordbundne kringkastingsnett (TV, radio, kabel)

• Mobile kommunikasjonsnett

• Satellittsystemer

• Radiobaserte bredbåndssystemer (fast radioaksess, trådløse lokalnett)

• Elektrisitetsnett

Det dominerende aksessnettet i dag er Telenors faste telenett. Telenors konkurrenter benytter enten tilgang via eget nett (kabel-TV, radioaksess, fiber- og kobberkabel) eller tilgang via Telenor (leide samband, operatøraksess, originering).

Telenor har plikt til å la konkurrentene leie de faste aksesslinjene fra abonnentsiden av endesentralen og frem til abonnenten (såkalt LLUB – local loop unbundling), jf. St.meld.nr. 24 (1999–2000) og Innst.S.nr. 146 (1999–2000). Dette har gitt andre aktører muligheter til å tilby konkurrerende løsninger til sluttbrukerne, og er også vedtatt av EU. Telenor har fra mars 2000 tilbudt såkalt «operatøraksess». Tilbudet innebærer at andre tilbydere kan leie abonnentlinjer i Telenors aksessnett som de igjen tilbyr sine kunder, sammen med egne produkter og tjenester. 3 Tilbudet fra Telenor har ført til auka konkurranse i aksessnettet og positiv innvirkning på prisene.

Nedenfor følger en kort beskrivelse av hvordan de ulike alternative aksessnettene ser ut i dag og hvordan de ventes å utvikle seg de nærmeste årene.

Det faste, jordbundne telenettet

Dagens aksessnett består hovedsakelig av kobberkabler med egenskaper som er tilpasset kravene ved taleoverføring og andre tradisjonelle teletjenester med moderat behov for overføringskapasitet. Tilnærmet alle husstander i Norge er i dag koplet på dette nettet. Nettet brukes hovedsakelig til å gi tilgang til telefonitjenester, ISDN-tjenester, dataoverføring og nye DSL-løsninger (ulike typer bredbåndslinjer). Status og utviklingstrekk for aksessdelen av det faste telenettet er som følger:

• Gjennom den etablerte ISDN-teknologien tilbys det i dag overføringshastighet på 128 kbit/s, fordelt på to kanaler av 64 kbit/s. 4 Norge har hatt en sterkere vekst for ISDN enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Totalt var det ved utgangen av 1.halvår 2002 ca. 800.000 abonnenter med ISDN her i landet.

• I de siste par årene har ny teknologi for bredbåndsoverføring på kobberkabel (DSL) blitt vanlig og ADSL-systemet gir en overføringshastighet på teoretisk opptil 8 Mbit/s nedstrøms til abonnenten og opptil 640 kbit/s fra abonnenten. Kapasiteten som kan tilbys vil imidlertid avhenge av avstanden fra abonnent til nærmeste knutepunkt og egenskaper i nettet. 5 Typisk kapasitet i dag er ca. 2Mbit/s eller lavere. Telenor og flere andre aktører bruker ADSL (eller andre beslektede DSL-teknologier) for tilbud om bredbåndstilgang til Internett, bedriftsintern kommunikasjon osv. basert på Telenors aksessnett. De viktigste utfordrerne til Telenor på dette området er Catch Communications og NextGenTel.

  Telenor har antydet at det vil være mulig å tilby ADSL til 85 prosent av husstandene i løpet av 2006, men etterspørselen i markedet vil nok i stor grad styre utbyggingstakten. Nye varianter av ADSL vil gi mulighet for økt kapasitet og tilbud om bl.a. tjenester som «video-on-demand» (VOD). Ved utgangen av 1.halvår 2002 var det levert ca. 90.000 DSL-linjer i Norge. Dette er et relativt lavt antall sammenlignet med f.eks. Sverige, men veksten i etterspørsel er sterk. ADSL og andre xDSL-systemer utvikles stadig videre og vil gi muligheter for større kapasitet til den enkelte bruker enn dagens løsninger.

• Telenor har også etablert en strategi for gradvis utbygging av fiberoptiske systemer i aksessdelen av det faste telenettet, slik at kabelavstanden mellom knutepunkt og abonnent blir mindre. 6 Ved å legge fiber nærmere kunden vil det være mulig å tilby betydelig høyere kapasitet til sluttbruker enn det man får med ADSL. I Stavanger-området gjennomfører Telenor for tiden prøvedrift med såkalte VDSL-systemer hvor ca 750 husstander får opptil ca. 26 Mbit/s nedstrømskapasitet og opptil 2.5 Mbit/s oppstrømskapasitet over sin telefonlinje. Dette innebærer at husstanden kan motta flere høykvalitets TV-kanaler, internettilknytninger og telefonsamtaler samtidig. Teknologien kan imidlertid bare benyttes når telefonlinjen til abonnenten er kortere enn ca. 1 kilometer.

En omfattende utbygging med fiberkabler fram til nye tjenestenoder nærmere brukerne vil kreve store investeringer. Telenor har likevel signalisert intensjoner om en slik utbygging og har planer for gjennomføring. I dag ser man også en utvikling der det legges fiber helt fram til brukere med stort kommunikasjonsbehov f.eks. større bedrifter.

En viss utbygging av aksessnettet med fiber helt fram til private husstander vil kunne skje på lengre sikt og i takt med økt etterspørsel. Selskapet Lyse Energi er bl.a i ferd med å bygge ut et fiberoptisk aksessnett i sitt nærområde i Rogaland hvor private husstander tilbys høykapasitets bredbåndstilknytning for Internett, telefoni, TV og videoleie. Ved slutten av 2002 hadde selskapet allerede fått over 1.000 bestilte linjer etter kort tids drift.

Jordbundne kringkastingsnett

Aksessdelen av det jordbundne kringkastingsnettet er nettet fram til seere og lyttere. Dette nettet er basert på enten satellittsamband, bakkenett (jordbaserte radiosendere) eller kabel-TV nett:

• Norges bakkenett for kringkasting består av flere landsdekkende nett for kringkasting av TV og radio. 7 Telenor (Norkring) eier og driver alle de større senderinstallasjonene for analog jordbunden kringkasting som er etablert i Norge i dag. Det benyttes totalt 3.368 sendere for å overføre NRK1 (2724), NRK2 (30), TV2 (440) og LokalTV (174).

  Satellittdistribusjonen er nå heldigitalisert, mens bakkenettet fremdeles er et enveis kommunikasjonssystem basert på analog teknologi. Ved innføring av digitaliserte sendinger i bakkenettet (DTT) vil nettet være egnet til å overføre tradisjonell fjernsyn så vel som nye digitale tjenester (også i retur-retning). Overgang fra analog til digital teknologi er dessuten mer frekvenseffektivt, slik at attraktive frekvensressurser kan frigjøres til nye formål eller brukere.

  Ved en nordisk avtale i 1998 ble det laget en fellesnordisk frekvensplan for digitalt fjernsyn. I Norge ble det funnet plass til tre digitale frekvensnett (multipleks) som tilsvarer kapasitet som kreves for å overføre 12–15 samtidige fjernsynsprogrammer. Disse frekvensene ble lyst ut i juni 2002, med Norges Televisjon (NTV) som eneste søker. Myndighetene stilte krav om at det ene frekvensnettet skal ha tilnærmet samme dekning som dagens analoge NRK1-nett, mens de to andre kan bygges ut etter kommersielle kriterier. NTV har knyttet søknaden til utfasing av de analoge sendingene. NTV planlegger å gjennomføre utbyggingen etappevis basert på NRKs regioninndeling, og dele ut digitale dekodere (set-top bokser) til de som betaler kringkastingsavgift. Etter om lag 6 måneder med digitale sendinger stoppes de analoge sendingene i regionen.

  Med dagens teknologi og kvalitetskrav gir tre multipleks plass til 12–15 samtidige fjernsynsprogrammer. Deler av kapasiteten kan eventuelt på hel- eller deltid benyttes for andre formål, som Internett eller annen datatrafikk. Nettet er i utgangspunktet planlagt for enveis kommunikasjon, men teknologien åpner for toveis kommunikasjon. Imidlertid anses det kommersielt gunstigere å benytte annen infrastruktur som returkanal. På Beito har Telenor gjennomført et prøveprosjekt hvor 46 husstander har vært tilknyttet et DTT-nett med returkanal via ISDN. De har der hatt tilgang til 13 TV-kanaler og høyhastighets Internettforbindelse.

  En utbygging opp mot 100 prosent dekning vil anslagsvis koste 2 mrd. kroner En utbygging ut over om lag 90 prosent vil neppe være bedriftsøkonomisk lønnsom. Dette innebærer at allmennkringkasterne ikke kan basere seg utelukkende på distribusjon i bakkenett. For multipleksen med størst dekning (riksmultipleksen) har NTV foreslått en grunnutbygging basert på de stedene det idag er en bakkesender for TV2. Dette vil gi ca 92 prosent befolkningsdekning. For å nå en dekning tilsvarende dagens NRK1 foreslår NTV å etablere ekstra småsendere i satellittskyggeområdene og ta hensyn til eksisterende satellittmottakere ved beregning av dekningsområde. Dette vil, i følge NTV, dekke ca 98 prosent av befolkningen. For å nå den øvrige del av befolkningen er det best økonomi å vurdere særordninger, som for eksempel utplassering av satellittmottakere.

• Kabelfjernsynsnettene er også viktige overføringsmedier for TV og radio. UPC og Telenor Avidi kappes på landsbasis om å være den største kabel-TV-aktøren 8 , og disse to selskapene er ca. 40 ganger større enn den tredje største tilbyderen. Utbygging av kabelnett har i første rekke funnet sted i byer og tettsteder, og det er store forskjeller i dekningsgraden i ulike deler av landet. Totalt sett er det i Norge om lag 850.000 aktive kabelfjernsynstilknytninger (tilsvarer ca. 50 prosent av befolkningen), og i tillegg finnes det kabelfremføringer som ikke er tatt i bruk (ca. 20 prosent).

  Kabel-TV-nettene gjennomgår en gradvis ombygging som legger til rette for digital signalform og toveis trafikk, men selv om digitaliseringen er gjennomført i enkelte nett vil analoge signaler fremdeles være realiteten for de fleste abonnentene i lang tid ennå. Delvis digitaliserte nett kjører analoge signaler parallelt med de digitale. For å øke kapasiteten hos abonnenten kan to løsninger være aktuelle. Man kan øke nettets frekvensbåndbredde, og dessuten kan båndbredden fordeles mellom færre abonnenter hvis nettet splittes i flere noder. For mange av kabel-TV-nettene trengs betydelige investeringer for å innføre interaktivitet og digitalisering, men på grunn av kapitaltørken som oppstod i 2002, har netteierne og de kommersielle signaltilbyderne nå blitt tvunget til å redusere eller utsette oppgraderingsaktiviteten 9 . Eksempelvis har UPC nå nærmest skrinlagt sine ekspansive oppgraderingsplaner fra et par år tilbake om å investere ca. 2 mrd kroner over en 4-årsperiode.

  Kabel-TV-nettene har i utgangspunktet stor båndbredde (varierer fra 400 til 800 MHz). De vil derfor være godt egnet til å tilby en rekke tjenester hvis de tilpasses for toveistrafikk, som ombygging til ringstrukturer i stamnettdelen og nodesegmentering i aksessnettene. UPC tilbyr telefoni og internett med hastigheter som stort sett tilsvarer konkurrentene med DSL-teknologi i det faste telenettet. Telenor Avidi tilbyr ikke telefoni, men har tilsvarende internettløsninger til mange av sine kunder. Selv om Telenor Avidi ikke hadde like omfattende planer som UPC har moderniseringen et sammenlignbart nivå hos disse to dominerende kabel-TV-aktørene.

Mobile kommunikasjonsnett

Automatisert offentlig mobilkommunikasjon ble lansert i Norge med NMT 450 i 1981. Dette var blant de første automatiserte mobiltelefonsystemene i verden som ble åpnet for allmennheten. NMT 450 og 900 er analoge systemer og kalles ofte første generasjons mobilsystem (1G). NMT 450 har god rekkevidde, noe som har gjort det mulig å bygge opp et system som har tilnærmet full dekning over hele landet – også til fjells og et godt stykke til havs. NMT 900 ble lagt ned i 2001 og frekvensene er overtatt av GSM. Telenor har kunngjort at NMT 450 legges ned i 2004 og dette gjør det viktig å legge forholdene til rette for at systemer basert på digital teknologi kan overta frekvensene. CDMA450 ser ut til å være den mest aktuelle kandidaten for dette (se omtale nedenfor).

GSM er en digital videreutvikling av NMT, og omtales ofte som andre generasjons mobilsystem (2G). GSM dekker i dag ca 97 prosent av befolkningen i Norge der de bor. Det er to GSM nett i Norge etablert av Telenor og Netcom. Post- og teletilsynet gjennomførte i oktober og desember 2001 auksjoner av henholdsvis GSM 900- og GSM 1800-frekvenser. Telenor, NetCom og BaneTele ble tildelt to frekvensblokker hver i 900-båndet. I 1800 MHz båndet ble Teletopia Mobile Communications og NetCom tildelt én frekvensblokk hver. Til sammen 5 frekvensblokker i 1800 MHz båndet vil fortsatt være ledige. Konsesjonene inneholder ingen utbyggingsforpliktelser, men for å få rett til nasjonal roaming (avtale om bruk av andre operatørers nett) må konsesjonæren ha satt i drift basestasjoner i minst 8 tettsteder, samt dekke boligene til totalt 170.000 personer med en nærmere angitt feltstyrke i egne frekvensbånd.

Det finnes flere tilgjengelige systemer for å tilby høyere overføringshastigheter gjennom GSM-nettet: HSCSD (High Speed Circuit Switched Data), GPRS (General Packet Radio Service) og EDGE (Enhanced Data rates for Global Evolution). I dag tilbys GPRS og HSCSD av begge nettoperatørene. Både HSCSD, GPRS og EDGE krever terminaler som støtter den tekniske plattformen, og baserer seg på bruk av flere tidsluker samtidig.

UMTS er tredje generasjons mobilsystem (3G), og baserer seg på en annen radioteknologi enn GSM, nemlig såkalt kodedeling (Wideband Code Division Multiple Access – WCDMA). Dette er en teknologi som er bedre tilpasset en blanding av forskjellig typer nyttelast, f.eks. tale og data, og brukerne kan være kontinuerlig oppkoplet mot nettet. UMTS-aksessen støtter multimedia. Det vil si at brukeren kan ha flere samtidige dialoger, f.eks. lese e-post eller spille interaktive spill samtidig med taleforbindelse.

Tabell 1.2 gir en oversikt over ulike systemer for mobilkommunikasjon og hvilken overføringskapasitet som kan tilbys.

I 2000 ga Samferdselsdepartementet UMTS-konsesjoner til Telenor, NetCom, Tele2 og Broadband Mobile. Konsesjonene inneholder krav til geografisk og befolkningsmessig dekning, samt utbyggingshastighet, i henhold til konsesjonærenes egne konsesjonssøknader. Broadband Mobile gikk konkurs høsten 2001, og Broadband Mobile’s konsesjon og frekvensressurser ble trukket tilbake. Tele2 leverte lisensen tilbake høsten 2002 og har i stedet inngått avtale med Telenor om å bli tjenesteleverandør i Telenors UMTS-nett. Det er derfor bare Telenor Mobil og Netcom som er i ferd med å gjennomføre en utbygging av UMTS i Norge.

I UMTS er det lagt opp til et tettere samarbeid mellom nettoperatørene enn i dagens GSM-nett m.h.t samlokalisering og deling av fysisk infrastruktur for basestasjoner, dvs. antenner, master, strømforsyning etc. I tillegg vil aktørene kunne dele samband og fremføringsveier så lenge hvert nett er funksjonelt og logisk adskilt. Det vil i fremtiden også bli teknisk mulig å dele samme fysiske basestasjonsutstyr for flere logiske nett.

Som nevnt tidligere vil CDMA 450 kunne være en aktuell erstatning for NMT450-nettet og dette er en tilpasning av eksisterende CDMA 2000 som er en av de fem standardiserte 3G-teknologiene. Overgang til CDMA 450-teknikk vil innebære en direkte overgang fra et førstegenerasjons- til et tredjegenerasjonssystem i frekvensbåndet som i dag brukes av NMT 450. CDMA 450-teknologien har kommet langt i utvikling. NMT 450-frekvensene gir plass til tre CDMA 450-kanaler, noe som vil gi svært god dataoverføringskapasitet. Det er også mulig å fase inn CDMA 450 gradvis samtidig som NMT 450 fases ut. Internasjonalt er det utviklet ulike varianter av denne teknologien med mulighet for overføringshastigheter opp mot 2.4 Mbit/s.

Satellittsystemer

Satellittkommunikasjon representerer en viktig infrastruktur for bl.a kringkasting, bedriftskommunikasjon og maritim kommunikasjon. En oversikt over de viktigste satellittbaserte infrastrukturene som kan benyttes for bredbåndskommunikasjon er gitt nedenfor:

• Et enveis satellittbasert kringkastingsnett som overfører signaler til kabelnett og private husstander med satellittmottaker kan anslagsvis nå ca. 60–70 prosent av den norske befolkning. Kapasiteten er begrenset til ca. 200 fjernsynskanaler. Ved utgangen av 2002 var det ca. 560.000 husstander med satellittmottaker i Norge. All satellittdistribusjon av de norske allmennkringkasternes kanaler er i dag digital og krever derfor dekoder. Digitale satellitt-TV-dekodere som i dag finnes på det norske markedet har også innbygget returkanal som kan kobles til telenettet (modem eller ISDN) noe som muliggjør interaktive tjenester.

  Det er også utviklet løsninger for toveis satellittkommunikasjon og på det norske markedet tilbyr bl.a selskapet Tiscali tilknytning til Internett med en kapasitet på inntil 400 Kbit/s nedstrøms og 100 Kbit/s oppstrøms. Det er utviklet en internasjonal standard for toveis satellittkommunikasjon kalt DVB-RCS (Digital Video Broadcast – Return Channel System) med kapasitet opptil 8 Mbit/s nedstrøms og 2 Mbit/s oppstrøms. Telenor har gjennomført prøvedrift med slike systemer i Svolvær i samarbeid med Nera. I etterkant av dette prosjektet er det etablert satellittbasert bredbåndskommunikasjon til ca. 10 skoler med den samme teknologien støttet av Høykom-programmet.

• Det finnes satellittnett for toveis kommunikasjon mellom faste og transportable stasjoner i og utenfor Norge, som hovedsakelig brukes til bedriftskommunikasjon. Systemet benytter som regel VSAT i et stjerneformet nettverk og operasjonsområdet er ofte innen hele satellittens dekningsområde. Systemet brukes mest til faste samband, men det forberedes også for installasjon av stasjoner om bord på skip. Dette systemet vil omfatte TV, datatransmisjon osv. og er et satsingsområde for Telenor selv om markedet ikke er stort, vesentlig fordi antennenes størrelse vanskeliggjør installasjon på mindre fartøy.

• Et globalt satellittnett for mobile anvendelser (Inmarsat) der tjenester (i hovedsak telefoni) tilbys norske og utenlandske brukere. Inmarsat har en rekke forskjellige systemer med forskjellige tjenester. Tjenestene som tilbys i de mest omfattende systemene tilsvarer i hovedsak de som tilbys i det faste telenettet. Ingen av Inmarsats vanlige tjenester er i dag bredbånd, men det er sannsynlig at Inmarsat og eventuelt andre satellittoperatører utvikler systemer som kan bli en del av fremtidige mobiltelefonsystemer (UMTS) som vil tilby bredbåndstjenester.

• Det er ellers i ferd med å bli etablert nye satellittsystemer som benytter lavere satellittbaner. Disse systemene er i hovedsak lavkapasitetssystemer, men vil kunne tilby høykapasitets overføring i løpet av få år.

Radiobaserte bredbåndssystemer

I tillegg til satellitt og mobile nett er det andre radiobaserte teknologier som kan benyttes for bredbåndskommunikasjon. Nedenfor er to av de viktigste systemene beskrevet nærmere:

• Radioaksess er trådløs overføring punkt-til-multipunkt ved bruk av radiosendere og mottakere. Et radioaksessnett består i sin enkleste form av en basestasjon og flere brukerterminaler . Man kan sammenligne basestasjonen for et radioaksessnett med basestasjonen for et mobiltelefonnett og terminalene med stasjonære mobiltelefoner med mottakerantenne plassert på taket eller utenpå husveggen. Det er mange forkortelser for radioaksess-systemer med lignende egenskaper: WWL (Wireless Local Loop), FWA (Fixed Wireless Access), MMDS (Multi Media Distribution Systems), MVDS (Multi Video Distribution Systems), LMDS (Local Multipoint Distribution Systems) etc. Forkortelsene betegner radioaksessystemer med varierende kapasitet og i ulike frekvensbånd.

  Radioaksess-systemene kan håndtere ulike typer kommunikasjon som f.eks. telefoni, data, Internet og video. Fordelen med et radiobasert aksessnett er at utbygging kan skje raskt og til relativt lave investeringskostnader. Radiobaserte systemer gir derfor mulighet for flere aktører i markedet og er et fullverdig alternativ til leide samband og til det faste aksessnettet som Telenor eier. Slike systemer bidrar derfor til større konkurranse i aksessmarkedet.

  Post- og teletilsynet tildelte våren 2000 ti frekvenstillatelser for bygging av radioaksessnett. Det var stor interesse rundt utlysningen, også fra utenlandske aktører. Tillatelsene ble delt ut i 26 GHz-båndet 10 (to nasjonale og fem regionale tillatelser) og i 40 GHz-båndet (tre nasjonale tillatelser) 11 . Aktørene forpliktet seg sammen til å bygge ut i minst 68 tettsteder innen fire år, hvorav samtlige 30 tettsteder i landet med mer enn 15.000 innbyggere vil kunne få bredbåndsaksess fra et av disse systemene.

  Utbyggingen og etterspørselen har ikke gått som forventet og utbyggingsvilkårene i 26 GHz-båndet er endret fra antall spesifiserte tettsteder til antall tettsteder. En av de tre hovedoperatørene (Formus Communication Norway AS) har gått konkurs. Imidlertid har de to andre klart å konkurrere i bredbåndsmarkedet og leverer aksess til bedrifter, gjerne da som en total ende-til-ende løsning hvor radioaksess er en del av overføringsveien i kombinasjon med fiberkabel. Levering av radioaksess til privatmarkedet er i øyeblikket for kostbart. De som fikk tildeling til radioaksess i 40 GHz våren 2000 har ennå ikke startet utbyggingen med unntak av noen få forsøksprosjekter bl.a. i Oslo-området og Svolvær (Telenor). NBBL/OBOS har levert tilbake sin tillatelse.

  I tillegg til 26 GHz og 40 GHz er det tre operatører som i 1998 fikk tildelt landsdekkende frekvenstillatelser til radioaksess i 3,5 GHz 12 . I båndet 3,5 GHz finnes det rimeligere utstyr og det er stor interesse for dette båndet til bruk i mange kommuner. De tre operatørene som opererer i dette markedet har hatt en relativt beskjeden utbygging og de har nå fått mulighet til å låne ut frekvenser til andre operatører som vil benytte radioaksess. Dette ser ut til å fungere tilfredsstillene og øke frekvensbruken.

  Post- og teletilsynet vil i januar 2003 sende ut en høring i forbindelse med tildeling av ytterligere frekvenser til radioaksess i båndene mellom 3 og 40 GHz.

• Trådløse lokalnett (WLAN) har blitt svært populære i de senere årene, særlig ved bruk av bærbare datamaskiner. Slike kommunikasjonsløsninger blir stadig mer vanlig i bedrifter, offentlige rom, institusjoner, serveringssteder etc. og blir gjerne knyttet opp mot det offentlige nettet slik at man har aksess til Internett. Systemene kan benyttes over korte avstander både innendørs og utendørs innenfor det som gjerne kalles en «IP-Sone».

  Det finnes tjenesteleverandører i det norske markedet som har spesialisert seg på bruken av denne teknologien for tilbud av tjenester som Internettaksess og virtuelle private nett (VPN). Det er grunn til å tro at WLAN 13 (også omtalt som RLAN 14 ) vil bli en stadig mer utbredt form for bredbåndsaksess hvor bl.a trådløse lokalnett vil inngå sammen med faste bredbåndstilknytninger i offentlige nett. Det arbeides også med løsninger for sømløse overganger mellom WLAN og andre bredbåndsteknologier hvor brukerne kan få tilgang til de samme tjenestene.

  Som eksempel på en nyskapende tjenesteleverandør på dette området kan nevnes selskapet WAN Norge AS i Halden som etablerte landets første IP-Sone på Park Hotell i Halden. Som en følge av utbyggingen i Halden, har både byen og selskapet fått stor oppmerksomhet. Generelt blir trådløse bedriftsinterne nett stadig mer vanlig og sikkerhetsmessige problemstillinger er derfor en viktig faktor i slike nettverk, særlig når de åpnes for gjestetilgang. Telenor tilbyr også WLAN-løsninger på det norske markedet og har selv etablert en av Europas største trådløse IP-soner på sitt nye hovedkvarter på Fornebu.

  Regulatorisk følger retten til utstråling av radiosignaler til naboeiendommer o.l. av retten til fri bruk av frekvensene, jf. Forskrift 20. desember 2000 nr. 1399 om tillatt bruk av frekvenser (fribruksforskriften). Det vil si at det ikke er noen begrensninger med hensyn til hvilket dekningsområde en IP-Sone kan ha. På den annen side er man ikke beskyttet mot forstyrrelser fra annen lovlig bruk av frekvenser.

  Post- og teletilsynet har sluttet seg til CEPT’s (Den europeiske post og teleunionen) anbefaling om europeisk harmonisering av frekvenser til trådløse nettverk (WLAN). Frekvensene som skal benyttes ligger i området 2,4 GHz og 5 GHz. WLAN teknologien basert på aktuelle standarder fra IEEE 802.11 og ETSI vil kunne tilby en overføringskapasitet på hele 54 Mbit/s.

  Når det gjelder utplassering av radiosenderutstyr og adgangen til å etablere og montere utstyr følger dette av regler om eiendomsrett og avtalerett. Dersom man selv eier eiendommen hvor man ønsker å utplassere utstyr så gjelder ikke andre regler enn det som eventuelt gjelder for utplassering av andre typer antenner. At det dreier seg om en radio sender har ikke betydning. Forholdet til plan- og bygningsmessige regler og eventuelle særbestemmelser for den konkrete eiendommen bør vurderes på vanlig måte. Dersom det er en leieavtale eller annen form for avtale som gir rett til bruk av eiendommen vil adgangen til å sette opp slikt utstyr måtte vurderes på bakgrunn av en tolkning av leieavtalen.

Elektrisitetsnett

Selskaper med produksjon og distribusjon av elektrisk energi har bygget opp telekommunikasjonsnett for intern kommunikasjon. Det har i mange år vært kjent at det er mulig å oppgradere elektrisitetsnettet til også å overføre digitale signaler. Det er utviklet ulike teknologier som gjør det mulig å kople sluttbrukere direkte til el-forsyningens nett, med overføringshastigheter opptil 2 Mbit/s. Foreløpig har støy og stråling vært et problem sett i forhold til tradisjonelle teknologier. I Norge ble det etablert flere prøveprosjekter som vurderte de tekniske begrensningene ved interaktiv overføring av video, tale og data på strømnettet. Det vil trolig fortsatt ta noen år før slike løsninger eventuelt vil kunne bli reelle alternativer. Internasjonalt er det satt i gang arbeid med sikte på å få til standardiserte løsninger.

Private telenett - beboernett

I samsvar med forskrift 14.2. 2001 nr. 162 om private telenett kan virksomheter, offentlige institusjoner o.l, selv etablere interne nett for overføring av tele- og kringkastingstjenester. Dette kan være kabel-TV-nett, tradisjonelle telenett, datanett osv. Slike nett har tidligere gått under betegnelser som beboernett, private telenett og interne telenett. Både kabel-TV-nett og tradisjonelle telenett internt i bedrifter og boligselskap kan benyttes for overføring av bredbåndstjenester. Selv om både egenskaper og kapasitet i de to typene nett er forskjellige, er det i ferd med å bli utviklet tekniske løsninger som gir høy overføringskapasitet for begge typer nett.

Erfaring så langt viser at forskriftene har bidratt til å sikre sluttbrukerne hensiktsmessige interne kommunikasjonsløsninger, trekke entydige grenser mellom offentlig og private telenett og skapt entydige og klare ansvarsforhold mellom de enkelte aktørene. Viktige bestemmelser i forskriftene har vært bestemmelser om å utforme tilkoblingspunktet for leverandørene av tjenester slik at flere leverandører kan koble seg til det private nettet og sikring av retten til å disponere kapasitet i eget nett.

Utviklingen i tekniske forhold, standardisering og rammevilkår for telemarkedet har endret seg sterkt de siste årene. Nye forskrifter for private telenett og kabel-TV-nett har tatt høyde for dette bl.a. ved å fjerne konkrete krav om utforming og dimensjonering av telenett, da slike bestemmelser kan virke begrensende for innføring av ny teknologi. Forskriften samt autorisasjonskrav har bidratt til å opprettholde nødvendig kompetanse hos installatører av private telenett og kabel-TV-nett. Fra å være interne nett i bedrifter har private telenett etter hvert også for boligsammenslutninger og andre blitt en aktuell løsning for bl.a. å bedre valgfriheten. Det er i dag vanlig ved utbygging av nye boligområder at både lokale kabel-TV-nett og parkabelnett eies av beboerne, noe som har bidratt til utbygging av tidsmessige lokale aksessnett med høy overføringskapasitet.

Oppsummering

Sett i forhold til transportnettene har aksessnettene frem til nå i mindre grad blitt digitalisert. Disse nettene har også i utgangspunktet mindre kapasitet, og vil derfor være en flaskehals i forhold til krav om større overføringskapasitet. Til store deler av husstandsmarkedet finnes det i dag bredbåndstilbud med opptil 2 Mbit/s som normalt høyeste kapasitet (DSL) og noen få steder kan også høyere kapasitet fås. Men de fleste etablerte tilbud ligger imidlertid godt under dette og er basert på ISDN (128 kbit/s) og tilknytning via kabel-TV nett hvor kun et fåtall brukere så langt har fått tilbud om interaktive tjenester. Til bedriftsmarkedet kan det tilbys flere ulike typer løsninger med høy kapasitet avhengig av bedriftens plassering.

Som det fremgår over pågår det en dynamisk utvikling innen aksessteknologier, som trolig vil gi økt konkurranse om tilbud av løsninger med høyere overføringshastighet. Aktørene i markedet vil de nærmeste årene fortsatt investere i oppgradering av eksisterende aksessnett. I tillegg blir det investert i nye typer av aksessnett som vil konkurrere mot, og/eller supplere eksisterende tele- og kringkastingsnett. Det ser ut som aksessnettene til husstandene ikke vil bli oppgradert/bygget kun ved én bestemt teknologi, men ved hjelp av flere ulike teknologier i kombinasjon (dvs. hybrid-løsninger).

«Den siste kilometeren» ut til husstandene domineres i dag av Telenors telenett. Dette nettet benyttes både av Telenor og en rekke andre aktører for tilbud både til bedrifts- og privatmarkedet. Tilbydere i markedet som baserer seg på alternative aksessløsninger vil styrke dynamikken i markedet.

1.3 Infrastruktur for forskning og utvikling

Det er Uninett som er ansvarlig for drift og vedlikehold av den nasjonale kommunikasjonsinfrastrukturen for forskning og utdanning. Dagens forskningsnett er et høykapasitetsnett med 2,5 Gbit/s kapasitet mellom Oslo og Trondheim, og mot utlandet. Kapasiteten mot regionale høyskoler er hovedsakelig 155 Mbit/s. Alle institusjoner som er kunder av Uninett er tilknyttet dette forskningsnettet, enten direkte eller indirekte gjennom andre institusjoner som er direkte tilknyttet. Uninett har høyhastighets tilknytning til de andre norske internettleverandørene via samtrafikkpunkter (NIX).

Forskningsnettet består av to parallelle tjenestenett:

• et produksjonsnett som benyttes både til produksjonstrafikk og til forskning. Produksjonstrafikken består av ulike typer datatrafikk mens trafikk relatert til forskning består av utvikling og utprøving av neste generasjon anvendelser.

• et testnett for eksperimentering med selve nett-teknologien og nye protokoller. Testnettet benytter samme fysiske infrastruktur som forskningsnettet, men utgjør en separat nettstruktur og endres etter behov. Det binder sammen nettforskningslaboratorier ved universitetene og ved øvrige forskningsmiljøer slik at nettforskningen totalt sett fungerer som et nasjonalt laboratorium. For tiden er det mye fokus på IPv6 15 testnett for eksperimentering med neste generasjon Internett protokoller.

Etter hvert som ny funksjonalitet og nye egenskaper er ferdig prøvd ut i testnettene, flyttes resultatene over i det stabile produksjonsnettet. Dermed skiller man et ustabilt eksperimentmiljø fra et pålitelig produksjonsnett som til enhver til skal være operativt. I 2003 tas det sikte på å levere IPv6 som produksjonstjeneste.

Hovedleverandør av infrastruktur til dagens forskningsnett er Telenor. På det tidspunkt det nye forskningsnettet ble etablert var det kun Telenor som dekket hele landet med infrastruktur. Uninett leier således en rekke høyhastighetssamband fra Telenor, men har også inngått avtaler med BaneTele om levering av overføringskapasitet og etablerer til en viss grad også egen fiberkapasitet.