1 Næringspolitisk bakgrunn og sammendrag av Regjeringens eierskapspolitikk

1.1 Et nasjonalt forankret og fremtidsrettet næringsliv

1.1.1 Verden knyttes stadig sterkere sammen

Verdensøkonomien er inne i en sterk vekst- og omstillingsperiode drevet fram av markedsintegrasjon og teknologiske nyvinninger.

Det norske samfunn og norsk næringsliv berøres i sterk grad av denne internasjonale utviklingen hvor ulike deler av verden knyttes stadig tettere sammen. Vi befinner oss i en global, teknologisk brytningstid med rask utvikling på tvers av nasjonale grenser. Globalisering har vært og vil fremdeles være viktig i videreutviklingen av Norge som en nasjon med avansert industri, høy kompetanse, rik på energi og med moderne teknologi.

Det er mange drivkrefter bak den økte globaliseringen. Den teknologiske utviklingen er en av dem, en stadig utvidelse av internasjonale avtaleverk en annen. Men også geopolitiske endringer, som for eksempel i Øst-Europa, har ført til økt globalisering. Utviklingen skjer gjennom en sammenfletting av de ulike prosessene gjennom økt kommunikasjon og handel. Den raske og omfattende utviklingen innen informasjonsteknologi og transport har bidratt til fremvekst av et globalt informasjonsnettverk, til å redusere internasjonale transaksjonskostnader og til å lette overføring av informasjon, kunnskap og finanskapital over landegrensene. Den nye teknologien har også økt behovet for kompetanse på alle plan i virksomhetene. Det stiller både bedrifter og myndigheter overfor særlige utfordringer.

Produksjon innenfor samme konsern skjer i økende utstrekning i ulike land og i ulike deler av verden, og eierskap blir i mindre grad enn tidligere nasjonalt basert. Det utvikles næringsklynger, og det er tendenser til at enklere produksjon flyttes til lavkostland. Internasjonalisering av næringsvirksomhet skjer i tiltakende grad gjennom ulike allianser mellom foretak i flere land som går utover tradisjonell eierintegrasjon. Eksempler på dette er blant annet kjeder, samforetak (joint ventures), lisensieringsavtaler, franchising og underleverandørsystemer.

Globalisering av verdensøkonomien innebærer at stadig færre bedrifter har anledning til å operere uforstyrret i beskyttede, nasjonale markeder eller forholde seg til nasjonale konkurrenter alene. Blant de trekk som peker seg ut er regionalisering, hvor bedrifters markeder og handlingsrom vokser fram som regioner som omfatter flere land. For Norge er det viktigste eksemplet etableringen av EUs indre marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen. Tilsvarende utvikler det seg regionale samarbeid og markeder i Nord-Amerika og tettere økonomisk samarbeid også i andre deler av verden.

Norge befinner seg geografisk i utkanten av de store markedene i Europa og er enda lenger borte fra USA og de raskt voksende markedene i Asia. Dette stiller næringsliv og myndigheter overfor særlige utfordringer.

Internasjonal handel har vi hatt i lang tid, med fiskerier, den maritime sektor og en stadig større del av industrien knyttet til markeder i andre land. De siste årene har tidligere nasjonale markeder i flere land blitt åpnet for regional og global konkurranse, og omfanget av bevegelser over landegrensene av varer, tjenester, kapital og andre innsatsfaktorer har økt kraftig. Omfattende deregulering av markeder for telekommunikasjon, samferdsel og elektrisk kraft har store konsekvenser for næringsvirksomhet over landegrensene. Det skapes nye områder for næringsvirksomhet, og vilkårene for eksisterende aktivitet endres gjennom økt informasjonstilgang og reduserte transaksjonskostnader.

Sammenbruddet av den sosialistiske planøkonomien i Øst-Europa trekker denne regionen med i det økonomiske samarbeidet i Europa. Endringene i Kina bringer verdens største marked inn i den globale økonomien. Det sørøstlige Asia har hatt de raskest voksende økonomiene i verden de siste par tiårene. Tendensen er en utvikling i retning av avanserte, moderne industrisamfunn. Næringslivet i disse regionene erobrer stadig større deler av verdensmarkedet.

Internasjonalt har det vært en trend i retning av økt deregulering og privatisering. Når det gjelder deregulering, er Norge generelt i takt med internasjonale trender. Ved økt vekt på statlig eierskap kan det imidlertid hevdes at Norge går i en annen retning enn hovedtrenden internasjonalt. Dette henger blant annet sammen med en sterk norsk økonomi. Samtidig ser vi at myndighetene i en rekke land går i partnerskap med næringslivet. Eierskapsmeldingen er et ledd i en slik strategi.

1.1.2 Utfordringer i næringspolitikken

Næringslivets konkurransevilkår er i endring. Samfunn og næringsliv står overfor store velferds- og sysselsettingsutfordringer i årene framover. Andelen eldre øker samtidig som statens petroleumsinntekter ventes å gå nedover etter århundreskiftet. Dette gjør det nødvendig å øke verdiskapingen i fastlandsbasert næringsliv.

Veksten i Norge de siste tiårene kan i stor grad tilskrives utviklingen i petroleumssektoren. Veksten i norsk økonomi i neste århundre må imidlertid også komme fra andre næringer. For at vi skal kunne møte velferds- og sysselsettingsutfordringer på lang sikt, har vi behov for at det vokser fram konkurranseutsatt verdiskaping i det fastlandsbaserte næringslivet.

Vi har en solid utenriksøkonomi, og vår aktivitet fremover må skje i lys av at inntektene fra petroleumsvirksomheten vil avta. Det vil være viktig å bygge opp og videreutvikle sterke norske nærings- og kapitalmiljøer som kan bidra til et konkurransedyktig norsk næringsliv og sikre vår verdiskaping i fremtiden.

Behovet for økt verdiskaping i det fastlandsbaserte næringslivet må ses i lys av de internasjonale struktureringsprosessene. Grunnlaget for verdiskaping i fastlandsøkonomien må legges i en tid hvor petroleumssektoren fremdeles er en svært viktig sektor i norsk økonomi, men hvor den internasjonale markedsintegrasjonen gjør det nødvendig å forankre verdiskapingen i fastlandsbasert næringsvirksomhet. Det er derfor avgjørende at vi utvikler sterke næringsmiljøer og fremmer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i Norge i dag for å sikre norsk verdiskaping og velferd på sikt. Dette krever en sunn økonomisk politikk og en aktiv næringspolitikk.

Staten skal gjennom sitt eierskap være med på å trygge sysselsettingen og det norske velferdssamfunnet. Det statlige eierskapet vil styrke innslaget av langsiktig norsk eierskap i norsk næringsliv og bidra til stabilitet i eierstrukturen. Gjennom de tiltak som legges frem i meldingen, vil Regjeringen supplere næringslivets egen innsats med tiltak som kan styrke bedriftene økonomisk, miljømessig og teknologisk. Dette vil bidra til å sikre et nasjonalt forankret og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet.

Den økte internasjonale integrasjonen effektiviserer og endrer produksjonen. Den øker samtidig den gjensidige avhengigheten landene imellom og gjør hvert enkelt lands økonomi mer sårbar. Alle deler av et integrert produksjons- og distribusjonssystem må fungere for at produksjonen skal kunne foregå på tilfredsstillende måte. Lagerhold endrer også karakter fra å være lokalisert ved virksomheten til å bli «lager på hjul» som blir levert akkurat i tide til å gå inn i produksjonen.

På globalt plan endres konkurransevilkår ikke minst gjennom Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Integrasjonsprosessen i Europa er selvsagt den del av internasjonaliseringen som påvirker norsk næringsliv og det norske samfunn sterkest. Gjennom EØS er våre bedrifter en del av det indre marked i Europa. Den tette integrasjonsprosessen i Europa vil ha grunnleggende innvirkning på konkurranseforhold i de fleste markeder. Våre bånd til de europeiske land vil bli forsterket.

Samarbeidet i Europa legger også rammer for viktige deler av næringspolitikken, selv om vi står utenfor EU. Et felles regelverk innen EØS for statlig støtte, offentlige innkjøp og konkurranse mellom bedrifter er viktige eksempler på dette. EUs næringspolitikk, på flere andre områder enn de som formelt er en del av EØS, vil virke vesentlig inn også på ikke-medlemsland fordi EU avtar 70 pst av våre varer. Den eksterne handelspolitikken og energipolitikken er eksempler på dette. Fra en næringspolitisk synsvinkel må vi forholde oss aktivt til dette.

Miljøutfordringen stiller nye krav til næringsliv og myndigheter om å legge om kursen i retning av bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Kvalitet blir stadig viktigere for alle deler av produktenes livssyklus - fra innovasjon, produksjon og bruk til gjenvinning av produktene. De alvorligste miljøproblemene vi står overfor i dag er av internasjonal karakter og krever internasjonalt samarbeid. Norge vil derfor fortsatt være en pådriver i internasjonale miljøforhandlinger. De nasjonale og internasjonale miljøutfordringene gir også muligheter for norsk næringsliv til å få fram ny teknologi som kan bidra til å redusere miljøproblemene. Slik teknologi kan skape forretningsmuligheter langt utenfor landets grenser.

Norge er en del av den åpne, globale markedsplassen og må videreutvikle og innrette seg etter internasjonale regler og praksis for økonomisk samkvem. For ethvert land - også Norge - vil det bli stadig vanskeligere å føre en politikk som sterkt avviker fra den som føres av de land en handler og konkurrerer med. Det er denne virkeligheten vi som nasjon står overfor.

I denne situasjonen ser Regjeringen det som viktig at Norge bidrar til å utvikle overnasjonale demokratiske organisasjoner som FN, ILO, WTO og EØS. I disse organisasjonene må en bærekraftig utvikling, en rettferdig fordeling og ikke-diskriminerende konkurranseregler kontinuerlig stå på dagsorden.

Internasjonaliseringen medfører nye etiske utfordringer for bedriftene, spesielt i forbindelse med investeringer og etableringer i land som mangler demokratiske tradisjoner og institusjoner for å ivareta hensyn til helse, miljø og individets rettigheter. Myndigheter og bedrifter må arbeide sammen, blant annet gjennom arbeidet i internasjonale organisasjoner, om å utvikle et felles sett av etiske retningslinjer som de enkelte aktørene forplikter seg til å følge. Bedriftene har selv et hovedansvar for sine etiske standarder og for å opptre, både nasjonalt og internasjonalt, i overensstemmelse med de verdier og holdninger vi som nasjon bekjenner oss til.

1.1.3 Næringspolitikken skal bidra til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet

For myndighetene betyr den internasjonale utviklingen at politiske vurderinger vil bli utformet innenfor til dels nye rammer. Vi må forholde oss aktivt til utviklingen, ikke minst gjennom nye rammer for utforming av regelverk og politikk.

Regjeringen ser den nasjonale næringspolitikken i sammenheng med de utfordringene som bedriftene står overfor på det internasjonale markedet. Evnen til å konkurrere på internasjonale markeder blir avgjørende for verdiskaping og sysselsetting også i vårt eget land. Næringspolitikken skal understøtte bedriftenes arbeid med å skape et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet.

Bedriftenes evne til omstilling og nyskaping blir stadig viktigere for næringslivets konkurranseevne. En gradvis omstilling mot et mer kunnskapsbasert næringsliv er en sentral utfordring for en framtidsrettet næringspolitikk. Også samfunnet som helhet er avhengig av innovasjoner fra næringslivet og av at kunnskapen spres. Dette fører til at etter- og videreutdanning får stadig større betydning for vår evne til å møte de nye utfordringene.

Norge har sterke konkurransefortrinn i evnen til å utnytte høy kompetanse på et bredt felt. Norge har viktige fortrinn gjennom et høyt utdanningsnivå og god allmennkunnskap, en sterk økonomi, godt teknisk fagmiljø, miljøbevissthet og viktige generelle livskvaliteter i et stabilt samfunn.

Norsk næringsliv er i en god utgangsposisjon for å kunne ta sin del av den forventede økonomiske vekst. Den nye konkurransesituasjonen og nye krav til miljø og kvalitet skaper i seg selv nye internasjonale markeder for norsk kompetanse. Regjeringen inviterer norsk næringsliv til samarbeid for å styrke konkurranseevnen til norsk næringsliv, og dermed videreutvikle bedrifter med norsk forankring.

Det store flertallet av bedriftene er små og avhengige av god service og faglig miljø rundt seg for å være konkurransedyktige i fremtiden. Et tilstrekkelig kompetent eierskap, både sentralt og regionalt, er en viktig del av og en forutsetning for utvikling av verdiskapingsmiljøer i hele landet.

Nærings- og handelsdepartementet vil legge stor vekt på at virkemidler på ulike politikkområder blir sett i sammenheng. Desentraliseringen av SND og andre virkemidler vil styrke og komplettere regionale miljøer. Ved å fremme tro på nye ideer gjennom fond for såkornkapital sentralt og regionalt, og gjennom å bidra til at det bygges opp nettverk rundt teknologi og kompetanse, vil Regjeringen vektlegge virkemidler som er avgjørende for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utvikle robuste regioner i alle deler av landet og som samtidig er fremtidsrettede. Regjeringen vil vurdere de regionalpolitiske konsekvensene av den utviklingen næringslivet er inne i.

Regjeringen ser det som viktig å utløse initiativ slik at det samlede norske næringsliv kan hevde seg i en stadig skarpere global konkurranse med virksomhet og verdiskaping forankret i Norge og med norsk kompetanse.

Regjeringens utgangspunkt er at mulighetene som internasjonalisering og ny teknologi gir, skal utnyttes og utfordringene skal møtes på en måte som gir våre bedrifter og den enkelte bedrift minst like gode rammevilkår som i andre land, samtidig som vi må ivareta de grunnleggende verdier og mål vi har for samfunnsutviklingen.

Et av de viktigste kjennetegnene ved den norske velferdsstaten er evnen til å mestre balansen mellom marked og regulering. Dette er fremdeles vår utfordring selv om virkemidlene endres over tid.

Når det gjelder eierskap, vil myndighetenes rolle blant annet være å bidra til fremtidsrettede stabile rammevilkår med muligheter for styring på nye måter.

Regjeringen ser det som en viktig oppgave å finne tidsmessige måter å videreutvikle de næringspolitiske virkemidlene på, som også fungerer på tvers av nasjonale grenser, og dermed sette oss i stand til å videreutvikle og opprettholde velferd og sysselsetting.

Statens eierskap må ses i et langsiktig perspektiv, men vil også formes underveis. Hva som vil vise seg å være de riktige investeringene på sikt er ikke klart idag. Behovet for langsiktighet krever en forvaltningsform som gir både bevegelighet og handlefrihet.

1.1.4 Eierskap er en viktig konkurransefaktor for næringslivet

For bedriftene er eierskapet og hvordan dette utøves en viktig konkurransefaktor. Eiere kan i forskjellig grad bidra ved å tilføre bedriften kapital, kompetanse, teknologi, markedskanaler eller nettverk. Eiere kan også gi styringssignaler til ledelsen i bedriften. For bedriftene blir i stadig større grad kampen om kapital til kampen om kompetansen. Dette gjelder særlig for små og mellomstore bedrifter.

Regjeringen vil understreke nødvendigheten av å møte behovet for kompetent finansforvaltning. Det er viktig med aktive og kompetente norske finansmiljøer som har tilgang på informasjon om økonomiske og teknologiske muligheter.

Nasjonens interesser betinger at eierskap i næringslivet bidrar til å realisere sentrale målsettinger som langsiktig verdiskaping basert på en effektiv utnyttelse av landets produksjonsmuligheter og et konkurransedyktig næringsliv slik at full sysselsetting kan opprettholdes. Eierskapet skal også bidra til kompetanseutviking som kan sikre produktutvikling, produktivitetsvekst og omstillingsevne. Det skal videre bidra til tilfredsstillende kapitaldannelse som gir grunnlag for en bærekraftig økonomisk vekst og til at egenkapitalmarkedet fungerer godt både for små og store investorer og for bedriftene i næringslivet.

Regjeringen tar ved fremleggelsen av denne meldingen utgangspunkt i at en vil sikre vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Regjeringen ønsker gjennom nye virkemidler å bidra til dette. I en situasjon der den teknologiske utviklingen og internasjonaliseringen av kapital gjør det nødvendig å supplere eksisterende virkemidler, ser Regjeringen statlig eierskap som et viktig virkemiddel i næringspolitikken. Statlig eierskap bidrar til sterkere nasjonal forankring. Det er imidlertid viktig at statlig eierskap utøves profesjonelt og er basert på forretningsmessige prinsipper. Med utgangspunkt i finansiell styrke og handlekraft, vil kompetanse, omstilling og nyskapingskraft danne grunnlaget for Norges fremtidige næringspolitiske stilling. Med de store endringsprosessene som de ulike nasjoner og deres næringsliv er inne i, er det vanskelig å si med sikkerhet hva som er riktige investeringer på sikt. Derfor ser Regjeringen det som viktig at vi finner organiseringsformer for statens eierskap som sikrer bevegelighet og handlefrihet.

1.1.5 Norge må være et attraktivt investeringsland for utenlandske investorer

Utenlandske investeringer har i flere tilfeller vært avgjørende for utviklingen av norsk næringsvirksomhet og norsk deltakelse i internasjonal handel. Utenlandsk kapital kan være med på å høyne investeringsaktiviteten i land med små finansielle markeder, som det norske. Med liberalisering av internasjonale kapitalbevegelser, har konkurransen om investeringer økt mellom landene. Det er avgjørende at Norge framstår som et attraktivt investeringsland for å dra nytte av den teknologi, kompetanse og kapital som utenlandske investorer besitter.

Norge har i dag omtrent like store eierinteresser i utlandet som utlendinger har eierinteresser i Norge, og det norske eierskapet i utlandet øker sterkere enn det utenlandske eierskapet i Norge.

1.1.6 Nasjonal forankring er viktig for utvikling av kompetansemiljøer i Norge

Styrking av nasjonalt eierskap kan best skje ved en fornuftig næringspolitikk, der sterke industrielle miljøer og god tilgang på kompetent arbeidskraft står sentralt, jf. NOU 1996:23 Konkurranse, kompetanse og miljø.

Regjeringen mener at nasjonalt eierskap i seg selv bidrar positivt til utviklingen av norsk næringsliv. Regjeringen legger vekt på at det eksisterer og utvikles flere større foretak med eiermessig forankring i Norge. Selv om de fleste norske bedrifter er små, er det viktig også for dem at vi har et rimelig antall større internasjonalt orienterte bedrifter som har basisfunksjoner som ledelse, forskning og utvikling i Norge. Slike sentrale funksjoner bidrar til at det utvikles et norsk kompetansemiljø på eiersiden som også kan ha betydning for andre foretak.

Teknologien muliggjør også effektiv forvaltning av store kapitalressurser. Norges situasjon som kapitaleksportør gjør det nødvendig med utbygging av kompetanse og ferdigheter som må holde internasjonalt kvalitetsnivå. Kompetanseutfordringen kan parallellføres med situasjonen i starten av den norske oljeutvinningen. Å møte behovet for kompetent finansforvaltning vil bidra til å styrke verdiskapingen i fremtidens Norge.

1.1.7 Kompetent og balansert eierskap er sentralt

Regjeringen ønsker å bevare og videreutvikle et mangfold av eierformer og eiertyper i norsk næringsliv. Regjeringen mener at en balansert eierstruktur, med et betydelig nasjonalt innslag, vil være avgjørende for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i norsk næringsliv. For bedriften er eiernes kompetanse ofte viktigere enn eiernes nasjonalitet. Vi trenger en mangfoldig og balansert eierstruktur, hvor både nordmenn og utlendinger er representert i kraft av sin industrielle kompetanse.

1.2 Regjeringens politikk for eierskap i næringslivet

1.2.1 En politikk som fremmer et lønnsomt næringsliv

Den viktigste kilden til egenkapital i næringslivet er den sparingen som finner sted i bedriftene selv, det vil si den delen av overskuddet de holder tilbake for å styrke sin egenkapital. For å få til dette, må bedriftene sikres konkurransedyktige vilkår. Regjeringen vil derfor videreføre en økonomisk politikk med stabil økonomisk vekst og lav pris- og kostnadsvekst som bidrar til tillit til norsk økonomi. Regjeringen vil føre en næringspolitikk som legger grunnlaget for en effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser og høy verdiskaping i alle deler av næringslivet for å sikre velferdsgodene for kommende generasjoner.

1.2.2 En politikk som fremmer privat sparing

For å styrke norsk eierskap i næringslivet, er det viktig at nordmenn sparer. Skattereformen har vært og er et hovedelement for å få økt den norske sparingen. Reformen har blant annet fremmet finansiell sparing ved hjelp av lavere generelle skattesatser. I tillegg er det gjennomført andre tiltak for å fremme privat sparing og privat plassering i aksjer og derigjennom fremme det private eierskapet i norske bedrifter. I 1990 ble livsforsikringsselskapenes plasseringsadgang i aksjer utvidet fra 12 til 20 pst. Fra 1992 ble det gitt anledning til redusert skattemessig formuesverdi av børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer. Aksjesparing med skattefradrag (AMS) ble fra 1. januar 1996 utvidet til også å omfatte investeringer i enkeltselskaper.

1.2.3 En politikk for å sikre at oppkjøp og fusjoner i næringslivet bidrar positivt til velferd og sysselsetting

Gjennom lov om erverv av næringsvirksomhet - som erstattet de gamle bestemmelsene i konsesjonsloven - har Regjeringen fått en mulighet til å gripe inn ved kjøp av norske bedrifter. Mens det før kun var en slik inngrepsmulighet overfor utenlandske kjøpere, virker den nye loven både overfor utenlandske og norske kjøpere. Lov om erverv gir derfor bedre styringsmuligheter enn de gamle konsesjonsbestemmelsene.

1.2.4 En politikk hvor staten tar aktivt del i forvaltningen av samfunnets ressurser

Staten utgjør en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge med eierinteresser i en rekke selskaper. Staten markerer seg ved å ha et langsiktig perspektiv på sitt eierskap med vekt på forsvarlig forvaltning av samfunnets ressurser. Staten har også styrke til betydelige finansielle løft og bør dermed kunne bidra til å styrke det nasjonale eierskapet og til å sette sysselsetting og verdiskaping i fokus.

Videre er det statlige eierskapet vanligvis av langsiktig karakter og vil dermed være mindre følsomt for internasjonale oppkjøp. Langsiktigheten vil ofte være noe av det som skiller statlige og private finansielle investorer.

Statlige selskaper skal i ulik grad ivareta samfunns- og forvaltningsmessige oppgaver eller forretningsmessige oppgaver. Statlige selskaper konkurrerer dermed i varierende grad med privat virksomhet.

Regjeringen vil legge opp til at staten fortløpende vurderer sin rolle som langsiktig profesjonell eier av næringsvirksomhet. Statlige selskaper skal offensivt kunne møte utfordringer og endringer i drifts- og markedsforhold. Dette er særlig viktig for de konkurranseutsatte statlige selskapene. Statlig eierskap skal ikke være en hemsko for bedrifter i et konkurranseutsatt marked. Det må være vilje til å følge opp virksomhetene finansielt med sikte på å la dem få vokse og utvikle seg. Selskapet må ha bevegelsesfrihet og løpende analysere fremtidige vekstmuligheter. Regjeringen vil også legge til rette for at selskapene kan gjennomføre nødvendige endringer der markedsutviklingen og lønnsomhetsvurderinger gjør dette nødvendig.

Regjeringen mener staten i utgangspunktet bør stille samme krav til avkastning som private investorer. Nivået på avkastningskravet må tilpasses den risiko som virksomheten påfører eier/staten slik at avkastningskravet øker med økende risiko. Ved vurdering av økonomiske resultater i selskapene, må derfor utviklingen over en lengre periode tillegges større vekt enn resultatet i det enkelte år.

Regjeringen mener utbyttepolitikken bør være utformet slik at den støtter opp under resultatmålsettingene for virksomheten. Ved utforming av utbyttepolitikken, må det tas hensyn til selskapets muligheter for lønnsom vekst og finansieringsstruktur. Utbyttepolitikken har i enkelte tilfeller vært lite tilfredsstillende med hensyn til langsiktig utvikling i enkeltselskaper. Regjeringen mener utbyttepolitikken for det enkelte selskap må være forutsigbar og som hovedregel ligge fast over flere år. Størrelsen på utbyttet må tilpasses det enkelte selskap. Selskaper som har god tilgang på lønnsomme investeringer, og hvor forholdene ellers ligger til rette for vekst, bør for en periode møte et relativt lavt utbyttekrav. Hvis selskapet derimot har liten tilgang på lønnsomme investeringsprosjekter, og således kan sies å være i en høstningsfase, vil det være naturlig at kapital trekkes ut av selskapet.

Regjeringen mener det er viktig med klare rammebetingelser for regulering av virksomheten når staten engasjerer seg i forretningsmessig drift. Myndighetenes regulerende rolle må ikke blandes med den forretningsmessige utøvelsen av næringsvirksomhet. Med skiftende rammebetingelser nasjonalt og internasjonalt, må også statens rolle som eier bli vurdert i lys av fremtidens utfordringer. Viktige prinsipielle sider av det statlige eierskapet er knyttet nettopp til statens rolle både som eier og regulator og til styringen av statlig virksomhet.

Staten kan bidra som en profesjonell medinvestor for norske bedrifters satsing i utlandet. Dette vil gi norske bedrifter økt mulighet til å delta i strukturelle endringer på en offensiv måte og vil bidra til nasjonalt eierskap og langsiktig verdiskaping i Norge. Innenlands bidrar i dag Folketrygdfondet og SND på ulike måter til norske bedrifters satsing hjemme og ute.

Det er på denne bakgrunn Regjeringen ser det som viktig å stimulere fremveksten av langsiktige næringsutviklere som satser egne midler som risikokapital. Derfor er det også viktig at statlig kapital kan gå sammen med private investeringer for å satse også utenlandsk for å sikre norsk eierskap og konkurransedyktighet på sikt.

Regjeringen vil etablere et investeringsselskap hvor staten går sammen med private interesser og allmennheten om investeringer i næringslivet. Et slikt investeringsselskap vil kunne tilby langsiktig kapital til både små og store bedrifter, på og utenfor børs, hjemme og ute. Regjeringen legger til grunn at den statlige eierandelen i et investeringsselskap bør ikke overstige 49 pst. Det legges opp til en institusjonell ramme for selskapet som innebærer avstand fra statsforvaltningen.

Regjeringen vil etablere et miljøfondpå 500 millioner kroner som en start som skal stimulere bedrifter til å ta i bruk/viderutvikle ny teknologi.

Regjeringen vil opprette et teknologifondpå 1 milliard kroner som en start som skal bidra til utvikling og bruk av ny teknologi og kompetanse i små og store bedrifter i alle deler av landet.

Regjeringen vil etablere en såkornkapitalordning, hvor staten går sammen med private for å få utløst nyskapingsprosjekter med høyt verdiskapingspotensial, gjennom et landsomfattende fond og flere regionale fond. I oppgangsperioder er det viktig med økt fokus på innovasjon, nyskaping og nyetablering. Dette vil bidra til fortsatt positiv utvikling i næringslivet og til å forebygge økonomiske tilbakeslag.

Forvaltningen av teknologifondet og såkornkapitalordningen vil ligge under SND. Regjeringen vil presentere den praktiske innretning av miljøfondet i budsjettet for 1998.

Statens petroleumsfond har hittil blitt investert etter omtrent samme retningslinjer som Norges Banks valutareserver. Det innebærer at fondet i hovedsak er plassert i sikre, rentebærende verdipapirer i utlandet. Fremskrivningene av statsfinansene i Langtidsprogrammet 1998-2001 indikerer at petroleumsfondet vil bli større enn tidligere anslått og at det vil ta lengre tid før det blir nødvendig å tære på fondet. Med utsikter til et stort fond og en lang investeringshorisont, har Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1997 vedtatt at en del av fondet skal kunne plasseres i aksjer. Etter Regjeringens syn, bør petroleumsfondet utelukkende opptre som en finansiell investor slik at eierandelene i de enkelte selskapene blir små. Fondets aksjeplasseringer skal være slik at de gir en avkastning på linje med bredt sammensatte porteføljer av aksjer ved ulike internasjonale aksjebørser. Petroleumsfondet er et statsfinansielt redskap for å bidra til økt langsiktighet i budsjettpolitikken. Det betyr at hensynet til sikkerhet for statens midler og en høyest mulig avkastning for gitt risiko bør være retningsgivende. Regjeringen ser det ikke som aktuelt å bruke petroleumsfondet til strategiske investeringer, jf Revidert nasjonalbudsjett.

I forvaltningen av petroleumsfondet vil Norges Bank kunne benytte eksterne forvaltere for deler av fondet. Ved valg av eksterne forvaltere, forutsettes det at Norges Bank legger forretningsmessige kriterier til grunn. Både norske og utenlandske forvaltere kan være aktuelle i denne sammenheng.

For å sikre langsiktig verdiskaping i Norge, er det viktig at våre finansielle miljøer er sterke nok til å reagere raskt nok til å møte bevegelser i det internasjonale investeringsmiljøet som også norske bedrifter er en del av. Regjeringen ser det som viktig at staten bidrar til en slik utvikling som langsiktig og profesjonell eier. Det kan bidra til å sette bedriftene i stand til å ta i bruk ny teknologi og til å være miljøbevisste i utvikling av nye produkter, noe som kan innebære viktige konkurransefortrinn.

Vårt statlige engasjement, som er og vil være betydelig, må utøves profesjonelt og gjennom valgte styrer slik at det ikke kan betviles at Norge behandler sine bedrifter likeverdig med utenlandske bedrifter og i henhold til internasjonale bestemmelser.