7 Dagens regelverk og behovet for endringer

7.1 Innledning

De overordnede rammebetingelsene som legges gjennom næringspolitikken og den økonomiske politikken vil være av avgjørende betydning for utviklingen av eierskapet i næringslivet.

Eierstrukturen vil også være påvirket av lover og regler som påvirker ulike sektorers investeringsvalg. Eksempelvis vil husholdningenes interesse for å spare i form av aksjer i bedriftene være påvirket av forskjellige skatteregler. Videre vil utlendingers interesse for investeringer i Norge være påvirket av ulike former for konsesjons- eller ervervsregler.

Det eksisterer i dag et omfattende internasjonalt og nasjonalt regelverk som regulerer eierskapet i norsk næringsliv. Regjeringen legger vekt på å fremme et balansert eierskap i næringslivet. Dette krever at alle former for lover og regler som regulerer etableringer og investeringer blir sett i sammenheng.

I dette kapitlet blir det foretatt en gjennomgang av regelverk som er av betydning for eierskapet i næringslivet. Dette regelverket danner en viktig ramme for Regjeringens eierskapsstrategi. Regjeringen mener dagens regelverk på en god måte bidrar til å sikre et balansert eierskap i næringslivet. Det blir derfor ikke foreslått endringer i det investeringsregelverket som legger rammer for eierskapet i næringslivet. Skattereglene utgjør også en viktig rammebetingelse for kanalisering av egenkapital til næringslivet. Skattereformen har vært et hovedelement for å fremme norsk sparing ved hjelp av lavere generelle skattesatser.

7.2 Internasjonalt investeringsregelverk

Et hovedmål i næringspolitikken er at Norge skal framstå som et attraktivt investerings- og produksjonsland. Dette er et mål også for de fleste andre land, og den internasjonale liberaliseringen av kapitalbevegelser har medført stadig økende konkurranse om kapital. Kapitalen blir i økende grad kanalisert dit hvor avkastningen er best. I denne konkurransen vil Norge måtte forholde seg til internasjonalt investeringsregelverk og til andre lands investeringsregimer.

Norge har gjennom internasjonale avtaler i stor grad forpliktet seg til å behandle utenlandske statsborgere og selskaper på lik linje med norske statsborgere og selskaper. I tillegg vil andre lands lovgivning nødvendigvis i stor grad påvirke vår egen utforming av investeringsregelverk. Dette krever overholdelse av inngåtte forpliktelser og aktiv medvirkning i videreutvikling av internasjonalt regelverk.

Nedenfor gis en gjennomgang av lovgivning som følger av EØS-avtalen, OECD-samarbeid, WTO/GATS og andre lands investeringsregelverk.

7.2.1 EØS-avtalen

Forbudet mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet er et hovedprinsipp i EØS-avtalen og er avgjørende for målsettingen om et enhetlig indre marked i EØS-området. Avtalen forbyr blant annet regler som hindrer statsborgere i en EØS-stat å etablere seg i en annen EØS-stat. Med begrepet statsborgere menes ikke bare fysiske personer, men også selskaper som er opprettet innen EØS-området.

Etableringsretten innebærer at borgere og selskaper fra andre EØS-stater har rett til å utøve virksomhet på samme betingelser som borgere/selskaper i etableringslandet. Videre omfatter etableringsretten adgang til å utøve virksomhet fra mer enn ett sted ved å opprette agenturer, filialer eller datterselskaper.

Det skal heller ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i en EØS-stat. Bestemmelsen har en nær sammenheng med den frie etableringsretten. På den ene side ville etableringsretten vanskeliggjøres gjennom restriksjoner på overføring av nødvendig kapital for etableringen av virksomheten, og på den annen side ville adgang til fri overføring av kapital for etablering av en virksomhet være illusorisk dersom det ikke var adgang til å etablere seg i en annen stat.

7.2.2 OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling)

Gjennom samarbeidet innenfor OECD har Norge blant annet forpliktet seg til å foreta en liberalisering av kapitalbevegelser mellom medlemslandene. OECDs kapitalkode slår fast at medlemsstatene gradvis skal forplikte seg til å avskaffe restriksjoner på kapitalbevegelse mellom medlemsstatene. Et hovedprinsipp er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemslandene⁴⁸1 .

I tillegg til OECDs kapitalkode er det en sterk politisk oppfordring mellom medlemsstatene til å behandle utenlandske selskaper som har etablert seg i vedkommende land, minst på linje med nasjonale selskaper, jf. prinsippet om nasjonal likebehandling.

Norge har på enkelte punkter reservasjoner fra bestemmelsene. Andre land har på lignende måte reservasjoner knyttet til enkeltsektorer og nasjonale reguleringer. For Norge gjelder reservasjonene blant annet utlendingers adgang til å erverve ferieeiendom her i landet. Slikt erverv fra utenlandsboende er avhengig av konsesjon. Norge har også reservasjoner knyttet til krav om bosted i riket for daglig leder og minst halvparten av styret. Kravet gjelder ikke borgere av EØS-land. I tillegg har Norge enkelte sektorvise reservasjoner; blant annet når det gjelder adgangen til å investere i norske fartøyer og luftfartsselskaper.

På OECDs Ministerrådsmøte i mai 1995 ble det vedtatt å sette i gang forhandlinger om en multilateral avtale om investeringer (MAI). Hovedmålet med avtalen er å bidra til felles regler for utenlandsinvesteringer. Hovedprinsippene i en slik avtale vil være at det ikke skal diskrimineres mellom utenlandske investorer på grunnlag av nasjonalitet og at utlendinger gis samme behandling som vertslandets egne selskaper eller personer. Videre skal avtalen ha regler om tvisteløsning og om beskyttelse av investeringer. Avtalen forhandles fram mellom OECD-landene, men vil være åpen for deltakelse fra ikke-medlemsland. Hovedprinsippene i avtalen representerer ikke noe nytt og er i dag langt på vei innfridd gjennom norsk lovgivning og de 15 bilaterale avtalene for investeringsbeskyttelse som Norge har inngått. Det nye er at det eksisterende internasjonale regelverket samles i én bindende multilateral ramme.

7.2.3 WTO (World Trade Organization) og GATS-avtalen (General Agreement on Trade and Services)

Det nye regelverket (GATS) omfatter blant annet tjenesteytelser gjennom etableringer for handel med tjenester i WTO. Det mest sentrale prinsippet i avtalen er bestevilkårsprinsippet (MFN - Most Favored Nation) som skal sikre avtalepartene mot forskjellsbehandling ved handel med tjenester.

Andre sentrale bestemmelser er de spesifikke forpliktelser om markedsadgang og nasjonal behandling (NT) innenfor 11 hovedsektorer som blant annet inkluderer forretningstjenester, finansielle tjenester, miljøtjenester, transport- og kommunikasjonstjenester, telekommunikasjonstjenester, bygg- og anleggsvirksomhet, reiseliv og helse- og sosialtjenester. Norge har forpliktet seg innenfor samtlige sektorer med unntak av helse- og sosialtjenester.

7.2.4 Rammer som følger av andre lands lovgivning

I de fleste land det kan være naturlig for Norge å sammenligne seg med, eksisterer regler eller ordninger som i en eller annen form tar sikte på å regulere investeringer i landets næringsliv. Det kan for eksempel dreie seg om begrenset tilgjengelighet til stemmesterke aksjer og begrensninger i adgangen til å få plass i selskapenes styreorganer. Videre vil eierstrukturen i et lands næringsliv også kunne ha betydning for kontroll med investeringer. I enkelte land er eksempelvis finansinstitusjoner, fond og stiftelser store eiere i bedrifter, noe som kan innebære at eierforholdene er mer stabile og gjøre bedriftene mindre utsatt for oppkjøp.

Den norske ervervsloven (se nedenfor) med regler om meldeplikt til det offentlige for erverv av næringsvirksomhet, er i internasjonal sammenheng likevel relativt spesiell. Selv om de fleste land ikke har et tilsvarende regelverk som ervervsloven, er de selskapsrettslige reguleringene eller selskapspraksisen i mange land i praksis ofte vel så inngripende som ervervsloven.

7.3 Nasjonalt investeringsregelverk - ervervsloven og konsesjonslovene

Gjennom loven om erverv, som erstattet de gamle bestemmelsene i industrikonsesjonsloven, har myndighetene en mulighet til å gripe inn ved kjøp av norske bedrifter. Mens det før kun var inngrepsmulighet overfor utenlandske kjøpere, virker den nye loven både overfor utenlandske og norske kjøpere. Lov om erverv er derfor et sterkere styringsredskap enn de gamle konsesjonsbestemmelsene til å regulere oppkjøp og fusjoner i næringslivet. I forhold til konkurranseloven og konkurransereglene i EØS-avtalen, har ervervsloven et bredere fokus på samfunnsmessige konsekvenser av oppkjøp og fusjoner.

Nedenfor gis en nærmere oversikt over bestemmelser i ervervsloven. Det gis også en omtale av annen lovgivning som regulerer overtakelse av eiendommer.

7.3.1 Ervervsloven

Formålet med loven er først og fremst å avklare intensjoner ved erverv av næringsvirksomhet og forventede virkninger av eierskifter. Ervervsloven fokuserer spesielt på utslaget i forbindelse med virksomheten, det vil si for drift og personale, herunder investeringsplaner, framtidig virksomhet og sysselsetting.

Ervervsloven er ikke-diskriminerende og baserer seg på et meldepliktsystem i stedet for et søknadssystem som etter vanlig konsesjonslovgivning. Meldingen til Nærings- og handelsdepartementet skal inneholde grundig informasjon om oppkjøpet. På grunnlag av denne informasjonen foretar departementet en gjennomgang av saken med sikte på å avdekke om ervervet vil kunne medføre vesentlige negative virkninger for den ervervede bedrift, bransjen eller samfunnet for øvrig. Dersom dette er tilfelle, kan ervervet underlegges det som i loven betegnes som«nærmere prøving». Et meldepliktig erverv anses som godkjent dersom departementet innen en frist på 30 dager ikke ber om tilleggsopplysninger eller gir tilbakemelding om at ervervet undergis slik nærmere prøving.

Meldeplikten inntrer når kjøper ved ervervet blir innehaver av en tredel, halvparten eller to tredeler av aksjekapitalen eller stemmene i et foretak av en viss størrelse. Forutsetningen er at den oppkjøpte bedriften har mer enn 50 ansatte, en omsetning på over 50 millioner kroner eller at bedriften har mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet av de siste 8 årene.

Om ervervet skal godkjennes eller ikke etter at det er underlagt nærmere prøving, vil bli vurdert i forhold til den informasjon som framkommer i meldingen og de ansattes og berørte kommuners uttalelser med videre. Vurderingen vil bli knyttet opp til lovens formål om å sikre stabil og god eiersammensetning i norsk næringsliv. Ved godkjenning kan det settes vilkår som er nødvendige av allmenne hensyn, blant annet for å sikre gjennomføringen av kjøpers framlagte planer for virksomheten.

Godkjenning vil kunne bli nektet for eksempel i de tilfeller hvor kjøperen ikke har til hensikt å drive virksomheten videre, eller hvor oppkjøpet har til formål å tappe virksomheten til fordel for eierne eller andre. Loven vil imidlertid ikke være til hinder for nødvendige omstillinger i næringslivet, selv om dette for det aktuelle foretaket innebærer en reduksjon av produksjonssteder og antall arbeidsplasser.

Det daværende Nærings- og energidepartementet hadde det første halvannet året etter at loven trådte i kraft ca. 280 saker til behandling. Av disse ble tre saker underlagt nærmere prøving.

Nærings- og handelsdepartementet får gjennomgående gode redegjørelser for planer og intensjoner med ervervet gjennom behandlingen av meldingen. Dersom den nye eieren fraviker de intensjonene som er lagt fram i meldingen, kan departementet reagere både i de tilfellene det er gitt eksplisitt godkjennelse og i de tilfellene hvor ervervet ble godkjent uten nærmere prøving.

Ervervsloven har medført en styrking av myndighetskontrollen med eierskifter i norsk næringsliv ved at reglene har ført til at mange norske erververe som ikke tidligere var gjenstand for kontroll, har falt inn under meldepliktsbestemmelsene. Lov om erverv gir derfor bedre styringsmuligheter enn de gamle konsesjonsbestemmelsene og er etter Regjeringens mening et godt virkemiddel for å hindre negative konsekvenser av oppkjøp og fusjoner i norsk næringsliv.

7.3.2 Annen lovgivning som regulerer kjøp av fast eiendom

Industrikonsesjonsloven⁴⁹2 har blant annet regler om konsesjonsplikt for erverv av eiendomsrett og bruksrett til vannfall. Reglene fastslår at alle andre enn staten må ha konsesjon for erverv av vannfallsrettigheter. Konsesjonsplikten omfatter kjøp av kraftverk, og fysiske andeler i kraftverk. De fleste overdragelser til private av aksjer eller andeler i vannkraftselskaper utløser statlig styring med adgang til å sette vilkår om hjemfall eller innløsning av tidsbegrensede konsesjoner. Reglene om konsesjonsbehandling, forkjøpsrett og hjemfall av kraftverk gir et godt grunnlag for å utøve nasjonal styring av vannkraftressursene.

Industrikonsesjonsloven har også regler om konsesjonsplikt for originært erverv og avledet erverv av bergrettigheter tilknyttet mutbare mineraler. Personer eller selskaper som ikke har den nødvendige tilknytning til EØS må søke konsesjon for å kunne skjerpe, mute og få utmål. Konsesjon meddeles av Nærings- og handelsdepartementet etter søknad, men kan bare meddeles utenlandske rettssubjekter som allerede har ervervet mutbare forekomster eller gruver fra andre. Departementet har mottatt svært få søknader om skjerpekonsesjon de siste årene. Det er nærliggende å anta at dette har sammenheng med at det ikke kreves konsesjon for norsk datterselskap eller et datterselskap i et EØS-land.

Kalk- og kvartslovene har regler om konsesjonsplikt for erverv av eiendomsrett eller bruksrett til kalksteins- og kvartsforekomster. Konsesjonsplikt inntrer kun for forekomster over en viss størrelse. Det er videre et vilkår for konsesjonsplikt at ervervet av forekomsten foretas i den hensikt å utnytte forekomsten eller å hindre utnyttelse av den. I 1995 ga Bergvesenet til sammen 5 konsesjoner etter kalk- og kvartslovene. Antall søknader har ligget på dette nivået de senere år.

Konsesjonsloven av 1974⁵⁰3 regulerer adgangen til direkte eller indirekte erverv av fast eiendom i Norge. Lovens formål er å verne om landbruksarealene og oppnå eier- og brukerforhold som er mest gavnlige for samfunnet. Loven har regler om konsesjonsplikt for direkte og indirekte erverv av fast eiendom. Konsesjon er i utgangspunktet nødvendig ved erverv av tomt over 2 dekar og ved erverv av bebygd eiendom når tomten er større enn 5 dekar. Bebygget eiendom under 15 dekar som benyttes til forretninger, kontorer, industri m.m. kan imidlertid erverves konsesjonsfritt. Konsesjonssøknader for direkte og indirekte erverv av fast eiendom har Landbruksdepartementet delegert til fylkesmannen og kommunen. Totalt behandlet disse instansene til sammen ca. 12 300 saker i 1993, -94 og -95.

7.4 Regler for erverv og eierskap i finansieringsvirksomheter

Reguleringen av eierforholdene i finansinstitusjoner skal sikre uavhengige og konkurrerende finansinstitusjoner, og skal dessuten sikre at enkelteiere (utenfor finanssektoren) ikke får sterk innflytelse i en finansinstitusjon. Dette vil kunne ha uheldig påvirkning på engasjementer mellom finansinstitusjonen og eieren(e) eller dens forretningsforbindelser.

Lov om finansieringsvirksomhet regulerer finansinstitusjonene og deres virksomhet. Som finansinstitusjoner regnes sparebanker, forretningsbanker, finansieringsforetak og forsikringsselskaper. Ingen kan i utgangspunktet eie mer enn 10 pst av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. Også et selskap som eier 100 pst av aksjene i en eller flere finansinstitusjoner (holdingselskap) er undergitt de samme eierbegrensningsreglene. Eierbegrensningsreglene er ikke til hinder for at det kan etableres finanskonsern etter særskilte regler. Videre kan det gjøres unntak i andre«særlige tilfeller». Det er i hovedsak gitt midlertidige unntak i medhold av denne bestemmelsen.

Lov om sparebanker og lov om forretningsbanker inneholder regler om etablering, organisering, virksomhetens utførelse, soliditet samt sammenslutning og avvikling. For å drive bankvirksomhet kreves tillatelse fra Kongen. Likeledes må Kongen gi tillatelse til sammenslutning og avvikling av banker.

Lov om forsikringsvirksomhet inneholder regler om tillatelse fra Kongen for å drive forsikringsvirksomhet. Vedtak om avvikling og oppløsning av forsikringsselskap må også godkjennes av Kongen. I tillegg til de konsernreglene som følger av finansieringsvirksomhetsloven, er det gitt særskilte regler i forsikringsvirksomhetsloven når det gjelder forsikringsselskap i konsern.

Etter lov om verdipapirfond kreves det tillatelse fra myndighetene (Kredittilsynet) for å drive verdipapirfondsforvaltning. Aksjer i forvaltningsselskap for verdipapirfond kan ikke erverves uten samtykke fra Kredittilsynet.

Etter lov om verdipapirhandel kreves det tillatelse som verdipapirforetak for å kunne yte investeringstjenester. Erverv av betydelig eierandel (normalt over 10 pst) i verdipapirforetak forutsetter forhåndsmelding til Kredittilsynet. Kredittilsynet kan nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjonær ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket. I Ot.prp. nr. 29 (1996-97) er det foreslått tilsvarende regler for oppgjørssentraler.

7.5 Regulering av finansieringsvirksomhet

7.5.1 Regelverket for forsikringsselskaper

Livsforsikringsselskaperog pensjonskasserforvalter en stor andel av husholdningenes finansielle sparing. Forvaltningen må blant annet tilpasses kapitaldekningskravene, solvensmarginkravene, garantert minsteavkastning knyttet til de enkelte kontraktene og reglene om årlig fordeling av overskudd mellom livsforsikringsselskapene og forsikringstakerne. Etter gjeldende regelverk har forsikringsselskaper og pensjonskasser anledning til å investere inntil 20 pst av de forsikringsmessige avsetninger i aksjer. Den delen av overskuddet som blir tildelt forsikringstaker, kan ikke senere benyttes til å dekke tap som måtte oppstå gjennom forvaltningen i livsforsikringsselskapene. Etter en regelendring i 1993 kan imidlertid livsforsikringsselskapene opparbeide tilleggsavsetninger som tilhører kundene, men som kan anvendes til å dekke avkastningsgarantien i år med lav avkastning. Det ble da også etablert en ordning der tildeling av selskapets kursreserve til kundene ved utgangen av hvert år gjøres betinget. Når det foretas flytting, gjenkjøp eller endelig forsikringsoppgjør, skal kundene tildeles 75 pst av kursreservene. Disse tiltakene har styrket forsikringsselskapenes muligheter til å plassere i aksjer.

Regjeringen fremmet den 13. mai 1997 forslag om en ny skattefavorisert pensjonsspareordning, Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), jf. Ot.prp. nr. 64 (1996-97). IPA er ment å erstatte Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES). I stor grad vil regelverket for EPES videreføres, men det vil etter forslaget også bli mulig å inngå pensjonsspareavtaler, i tillegg til pensjonsforsikringsavtaler. Etter gjeldende regler kan EPES bare tilbys av forsikringsselskaper. Det ligger i forslaget at forsikringsselskaper, banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne tilby pensjonsspareavtaler innenfor IPA, mens pensjonsforsikringsavtaler fortsatt bare skal kunne tilbys av forsikringsselskap.

I likhet med det som gjelder for EPES vil pensjonsmidlene innenfor IPA være bundet inntil pensjonsalderen, og utbetalingsperioden vil strekke seg over minst 10 år. Ordningen vil stimulere til langsiktig sparing. Med flere tilbydere av pensjonsavtaler vil konkurransen om pensjonsmidlene øke. Dette vil kunne føre til lavere kostnader og høyere avkastning, som kan komme pensjonssparerne til gode. Innføringen av IPA kan bidra til økt egenkapitaltilførsel til bedriftene.

Regjeringen legger opp til at livsforsikring med investeringsvalg (Unit Linked) skal kunne nyttes for pensjonsavtaler innenfor IPA. Slike avtaler kan bare tilbys av egne unit linked selskaper. Livsforsikring med investeringsvalg kjennetegnes ved at den enkelte forsikringskontrakt er knyttet til en bestemt portefølje av eiendeler, som forsikringskunden velger sammensetningen av. Et unit linked selskap er ikke underlagt begrensninger med hensyn til aksjeinvesteringer, jf. kapitalforvaltningsreglene som gjelder for øvrig livsforsikringsvirksomhet. Velger mange forsikringskunder å plassere sparepengene sine i verdipapirfond og unit linked selskaper som investerer i aksjer, vil innføringen av IPA kunne bidra til å øke kapitaltilgangen til norsk næringsliv.

Forsikringsvirksomhetsloven gir forsikringstaker rett til å bytte forsikringsselskap eller opprette egen pensjonskasse. For pensjonskasser er det ved forskrift fastsatt egne regler om forvaltningen. Minimumskrav til ansvarlig kapital som andel av risikovektet beregningsgrunnlag (kapitaldekningskravene) gjelder tilsvarende for pensjonskasser og skadeforsikringsselskaper. For skadeforsikringsselskaper er det fastsatt egne regler for beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital.

7.5.2 Regelverket for banker og finansieringsforetak

Sparebanklovenog forretningsbanklovenfastsetter regler for bankenes virksomhet, blant annet om forvaltningen av innskutte midler. Bokført verdi av en banks beholdning av aksjer og andeler kan i utgangspunktet ikke overstige 4 pst av forvaltningskapitalen etter siste års regnskap. Tilsvarende gjelder for investeringer i fast eiendom og aksjer og andeler i eiendomsselskaper. For finansieringsforetak er det i finansieringsvirksomhetsloven fastsatt en egen grense for beholdning av aksjer mv. Grensen er satt slik at summen av den bokførte verdi av aksjer og andeler, fast eiendom og skipsparter (unntatt leasingporteføljer) ikke uten samtykke av Kongen må overstige halvparten av foretakets egenkapital.

7.6 Skatteregler og privat sparing og egenkapital til næringslivet

Ulike skatteregler kan ha betydning for husholdningenes spare- og investeringsbeslutninger. Dette gjelder blant annet reglene om formuesskatt og sparing med skattefradrag. Nedenfor gis en omtale av dette regelverket og en drøfting av behovet for endringer.

7.6.1 Formuesskatten

De ulike formuesobjektene behandles ulikt med hensyn til verdifastsettelse. Dette får betydning for hvilke formuesobjekter husholdningene ønsker å spare i.

Det er skattyters nettoformue, det vil si brutto formuesverdi fratrukket gjeld, som er gjenstand for formuesbeskatning. Skattepliktige formuesobjekter skal som hovedregel verdsettes til omsetningsverdien. Det er imidlertid flere unntak fra skattelovens hovedregel om verdsettelse til omsetningsverdi.

Et viktig unntak fra hovedregelen er den skattemessige formuesverdsettelsen av ulike typer aksjer. Aksjer verdsettes lavere enn andre former for finansformue⁵¹4 (omtalt som «aksjerabatten»). Ikke-børsnoterte aksjer samt aksjer notert på Oslo Børs' SMB-liste, blir verdsatt til 30 pst av aksjens andel av selskapets formuesverdi. Dette trekker i retning av sparing i aksjer fordi dette isolert sett øker avkastningen etter skatt sammenlignet med andre former for finansformue. Aksjer notert på børsens hovedliste blir verdsatt til 75 pst av kursverdien ved utgangen av året.

Formuesskatten regnet som andel av BNP er høyere i Norge enn i de andre OECD-landene. Skattene på fast eiendom er gjennomgående lavere enn i andre land. Den samlede skatten på formue og eiendom i Norge utgjorde 1,1 pst av BNP i 1994, mens et veid gjennomsnitt for OECD-landene var 1,9 pst.

Regjeringen vil komme tilbake til formuesskatten i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1998. Siktemålet er å få til et bredere skattegrunnlag som kan gjøre det mulig å sette ned satsene i formuesskatten.

7.6.2 Delingsmodellen

Det personlige skattesystem består av to skattegrunnlag:

Alminnelig inntekt (utbytter, renteinntekter, andre kapitalinntekter og arbeidsinntekt etter rentefradrag m.v.) blir beskattet med en flat skattesats på 28 pst. Personinntekt (brutto arbeidsinntekter) blir i tillegg beskattet med toppskatt (maksimalsats 13,7 pst) og trygdeavgift (7,8 pst for lønnstakere og i primærnæringene og 10,7 for næringsdrivende/aktive eiere). Maksimal marginalskattesats er således 49,5 pst for lønnstakere og i primærnæringene (52,4 pst for personlig næringsdrivende/aktive eiere).

Inntekter fra næringsvirksomhet skriver seg normalt både fra arbeidsinnsats og kapitalinnsats. Næringsinntekten for personlig næringsdrivende vil således normalt inneholde både avkastning på arbeid og avkastning på kapital. Likeledes kan overskuddet i selskaper hvor aksjonærene er aktive både bestå av kapital- og arbeidsavkastning, fordi eiernes lønnsuttak (som de selv bestemmer) ikke nødvendigvis vil gjenspeile den faktiske verdien på arbeidsinnsatsen. Forskjellen mellom skattesatsen på arbeidsinnsats og skattesatsen på kapitalinnsats gjør det nødvendig å beregne avkastningen av arbeidsinnsatsen i tilfeller hvor denne ikke lar seg observere, og delingsmodellen er en metode for å gjøre dette. Personlig næringsdrivende og aktive eiere i selskaper blir derfor berørt av delingsmodellen. Også før skattereformen hadde en regler for beregning av arbeidsavkastningen for personlig næringsdrivende, for å kunne fastsette et grunnlag for folketrygdavgift og toppskatt.

Ved at delingsmodellen gjøres gjeldende for personlig næringsvirksomhet og aksjeselskaper med aktive eiere vil denne bidra til skattemessig likebehandling mellom personer som driver næringsvirksomhet og lønnstakere. Dette vil også bidra til at valg av organisasjonsform (personlig næringsvirksomhet, aksjeselskap eller lønnstaker) i minst mulig grad skal påvirke skatten.

Uten en delingsmodell ville det ha vært en omfattende skattetilpasning, gitt at arbeid og kapital beskattes forskjellig. Eksempelvis kunne lønnstakere gå over til å bli personlig næringsdrivende og dermed unngå toppskatt og trygdeavgift på arbeidsinntekter.

Delingsmodellen vil også sikre at kapitalinntekter unngår toppskatt og trygdeavgift gjennom et sjablonmessig fradrag for kapitalavkastning i næringsinntektene. Delingsmodellen bidrar dermed til at investeringer blir foretatt i sektorer hvor den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er høyest

Det blir ofte hevdet at delingsmodellen bidrar til en skattemessig diskriminering av selskaper med aktive eiere. Dette begrunnes som regel med at aktive eiere betaler opptil 52,4 pst marginalskatt på beregnet personinntekt, mens et selskap med passive eiere betaler en marginal overskuddsskatt på 28 pst. En slik sammenligning tar imidlertid ikke hensyn til at overskuddet i et selskap med passive eiere er ulikt overskuddet i et selskap med aktive eiere. I selskaper med passive eiere er normalt all arbeidsinnsats kompensert gjennom lønnsutbetalinger og skattlegges deretter. Overskuddet i et passivt selskap gjenspeiler dermed kapitalavkastningen og skal beskattes med 28 pst. I et selskap med aktive eiere vil imidlertid overskuddet kunne gjenspeile både arbeids- og kapitalavkastning fordi aktive eiere ofte velger å ta ut lite i lønn. En del av overskuddet skal derfor skattlegges som arbeidsavkastning med en marginalskatt på inntil 52,4 pst.

Skattereformen førte også til en skattemessig nøytral behandling av ulike finansieringsformer. Finansieringskostnadene er de samme uavhengig av om en bedrift velger lån eller egenkapital (tilbakeholdt overskudd eller emisjoner) som finansieringsform. Diskriminering mellom ulike finansieringsformer kan føre til innelåsningseffekter og kan bidra til at mindre kapital bli stilt til disposisjon for lønnsomme investeringer.

Delingsreglene bidrar til å sikre en skattemessig likebehandling mellom alternative finansieringsformer. Grunnlaget for delingen er virksomhetens næringsinntekt. For å komme fram til beregnet personinntekt legger en til kapitalutgifter (renteutgifter) og trekker fra kapitalinntekter. Videre fratrekkes beregnet kapitalinntekt og eventuelt lønnsfradrag. Beregnet personinntekt vil dermed være uavhengig av renteutgiftene, og dette sikrer nøytralitet mellom fremmed- og egenkapitalfinansiering.

7.6.3 Særskilte ordninger for småsparere

Aksjesparing med skattefradrag (AMS) innebærer at det gis fradrag i skatt for et beløp tilsvarende 15 pst av årets innskudd i aksjefond eller av kostprisen for enkeltaksjer. Vilkårene for å oppnå endelig skattefradrag er at de enkelte innskuddene eller den enkelte aksje ikke innløses/selges før fire år etter innskuddsdato (bindingstiden). For å få skattefradrag er det ikke nødvendig å binde seg til et regelmessig innskudd eller kjøp over flere år. Det gis ikke fradrag for beløp over 5 000 kroner i klasse 1 og 10 000 kroner i klasse 2. Maksimalt skattefradrag blir dermed 750 kroner i klasse 1 og 1 500 kroner i klasse 2.

7.7 Oppsummering

Det eksisterer et omfattende internasjonalt og nasjonalt regelverk som regulerer eierskapet i norsk næringsliv og som danner en viktig ramme for Regjeringens eierskapsstrategi.

I de fleste land det kan være naturlig for Norge å sammenligne seg med, eksisterer regler eller ordninger som i en eller annen form tar sikte på å regulere investeringer i landets næringsliv.

Et hovedmål i næringspolitikken er at Norge skal være et attraktivt land for investeringer og produksjon. I konkurransen om å trekke til seg kapital må Norge forholde seg til internasjonale investeringsregelverk og til andre lands investeringsregimer, blant annet gjennom EØS, OECD-samarbeidet og WTO/GATS. Norge vil aktivt medvirke til videreutvikling av internasjonalt regelverk.

Den norske ervervsloven, som erstattet de gamle bestemmelsene i industrikonsesjonsloven, gir regler om meldeplikt til det offentlige ved erverv av næringsvirksomhet. Ervervsloven skal først og fremst bidra til å avdekke om ervervet vil kunne medføre vesentlige negative virkninger for den ervervede bedrift, bransje eller samfunnet for øvrig. Lov om erverv er et sterkere styringsredskap enn de gamle konsesjonsbestemmelsene ved at den gir mulighet til å gripe inn både overfor norske og utenlandske kjøpere.

Annen norsk lovgivning som regulerer kjøp av fast eiendom er industrikonsesjonsloven, kalk- og kvartsloven og konsesjonsloven av 1974.

Det er videre et omfattende norsk regelverk for erverv og eierskap i finasieringsvirksomheter. Lov om finansieringsvirksomhet regulerer finansinstitusjonene (sparebanker, forretningsbanker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper) og deres virksomhet. Reglene skal sikre uavhengige og konkurrerende finansinstitusjoner og at enkelteiere (utenfor finanssektoren) ikke får for sterk innflytelse i en finansinstitusjon.

Ulike skatteregler kan påvirke den private sparingen og den private egenkapitaltilgangen til næringslivet. Dette gjelder blant annet det norske formuesskattesystemet, delingsmodellen og reglene for skattlegging av aksjer i arbeidsforhold.

Det norske formuesskattesystemet innebærer at realkapital (herunder bolig) verdettes relativt lavere enn finansielle fordringer. Dette kan påvirke husholdningenes sparing slik at de investerer relativt mindre i finansielle fordringer i forhold til i realkapital enn hva de ville ha gjort med lik verdsettelse av de to formuesobjektene. Regjeringens siktemål for formuesskatten er å få til et bredere skattegrunnlag som kan gjøre det mulig å sette ned formuesskattesatsene.

AMS-ordningen og de særskilte aksjerabattene innebærer imidlertid at det blir relativt sett mer gunstig å investere i aksjer framfor andre finansielle fordringer.

Delingsmodellen som er gjort gjeldende for personlig næringsdrivende og aksjeselskaper, bidrar til skattemessig likebehandling mellom personer som driver næringsvirksomhet og lønnstakere. Videre innebærer modellen at valg av organisasjonsform for virksomheter i minst mulig grad skal kunne påvirke skatten. Delingsmodellen bidrar også til å sikre en skattemessig likebehandling mellom ulike finansieringsformer som lånekapital eller egenkapital.