2 Det politiske samarbeidet

De politiske konsultasjoner i OSSE berører sentrale spørsmål av betydning for sikkerheten i Europa. Drøftelsene er i 1997 blitt videreført og styrket. I første halvår stod Albania løpende på dagsorden, etterhvert også Hviterussland. I tillegg ble Bosnia og Hercegovina, Kroatia og Tsjetsjenia jervnlig drøftet i de politiske konsultasjonene. Forhandlingene om en europeisk sikkerhetspakt stod sentralt i arbeidet frem mot ministerrådet i København 18. og 19. desember 1997, der et mandat for forhandlingene om pakten ble vedtatt. På samme ministermøte ble det fattet vedtak om norsk formannskap i OSSE i 1999.

De politiske konsultasjonene i OSSE er av stor betydning for medlemslandene, ikke minst for dem som er parter i regionale konflikter, men også i tilfeller hvor det er fare for at konflikter kan oppstå. Drøftelsene bidrar til å til å sette søkelys på aktuelle situasjoner, samt å skape den oppmerksomhet omkring problemet som ofte er en forutsetning for handling fra det internasjonale samfunn. Dette gjelder ikke bare de mest dramatiske og mediaomtalte konflikter, men også uoverensstemmelser og potensielle konflikter som vekker mindre oppmerksomhet i det internasjonale samfunn. En viktig oppgave for OSSE blir dermed å forebygge, samt å hindre spredning og bidra til å dempe eller finne løsning på eksisterende konflikter.

Samarbeidet og koordineringen av aktiviteter med andre internasjonale organisasjoner (herunder spesielt Europarådet og FN) er intensivert i 1997. Norge er blant de land som har fremhevet betydningen av å videreutvikle denne dialogen.

OSSE har også videreført samarbeidet med partnerlandene Japan og Sør-Korea, samt med partnerlandene rundt Middelhavet (Algerie, Egypt, Israel, Marokko og Tunis).

Det grunnleggende spørsmål om hvordan OSSE skal kunne styrke mulighetene for å forebygge og håndtere kriser var også i 1997 et viktig tema for drøftelsene. Det er bred enighet om betydningen av tidligst mulig varsling av potensielle konflikter. Tiltak for tidlig varsling og rask inngripen kan imidlertid i konkrete tilfeller være problematisk, fordi stater av ulike grunner ikke ønsker å vedgå at muligheten for konflikt foreligger. Et beslektet problem er at enkelte land synes å anse nærvær av et OSSE sendelag som en de facto konstatering av at det er definert som et kriseområde. Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det er her nok å vise til sendelagene i Baltikum som et eksempel på det motsatte.

OSSE-formannskapet har myndighet til å oppnevne personlige representanter for oppdrag i konfliktområder. Den danske utenriksminister Helveg Petersen utnevnte i 1996 den tidligere østerrikske forbundskansler Franz Vranitzky som sin personlige representant til Albania, i forbindelse med den akutte konfliktsituasjonen som ble utløst av opptøyene i forbindelse med sammenbrudd i de såkalte pyramidespillene. Den tidligere spanske statsminister Felipe Gonzales ble likeledes på slutten av 1996 utnevnt til formannens personlige representant til Den føderale republikk Jugoslavia, et oppdrag som fortsatte inn i 1997. Både formannskapet og medlemslandene anser at erfaringene med fremstående representanter som de to forannevnte er svært positive. Norge er blant dem som har gått inn for utvidet bruk av denne ordningen. Hensikten er tidlig og effektiv avverging, eventuelt håndtering av krisen.

Det slås fast i København-dokumentet av 1997 at medlemslandene, som en del av OSSEs aktivitet rettet mot tidlig varsling, konfliktavverging og krisehåndtering, også skal vurdere en rolle for organisasjonen når det gjelder fredsbevarende aktiviteter. Dette er ikke en ny problemstilling. Det er noe varierende syn på i hvilken grad OSSE skal søke å utvikle en selvstendig kapasitet på dette området. Innsatsen i Bosnia og Hercegovina, med et samarbeid der den NATO-ledede styrken SFOR tar seg av de militære oppgaver og OSSE bidrar på den sivile siden, har på mange måter har skapt en ny situasjon. Erfaringene fra dette samarbeidet vil få betydning for de videre drøftelser om OSSEs rolle i fredsbevarende operasjoner.

Spørsmål utledet av OSSEs oppgaver i gjennomføringen av fredsavtalen for Bosnia og Hercegovina er for Norge en prioritert oppgave. Organisasjonen hadde ansvaret for såvel organisering som overvåking av valgene som ble avviklet i september 1997. Dette var et helt avgjørende element for å komme videre i den politiske gjenoppbyggingen i Bosnia og Hercegovina. Sendelaget i Bosnia og Hercegovina stod i en særstilling både når det gjelder størrelse og de meget kompliserte oppgaver det er tillagt i forbindelse med å bygge opp landets demokrati. Demokratiseringsarbeidet ved sendelaget var i 1997 ledet av en norsk representant, noe som ble videreført i 1998. Forberedelse til og gjennomføring av kommunevalgene i Bosnia og Hercegovina i september var OSSEs tyngste og viktigste enkeltoppgave i 1997. I tillegg fikk OSSE på kort varsel også ansvaret for å avvikle og overvåke parlamentsvalget i enheten Republika Srpska i november samme år.

OSSE har også ansvaret for å gjennomføre forhandlingene om regional stabilitet, sikkerhets- og tillitsskapende tiltak og rustningskontroll. Forhandlingene om rustningskontroll ble ledet av general Vigleik Eide frem til slutten av november 1997, da en italiensk general overtok den videre oppfølgingen. Under ministerrådet i København ble det vedtatt også å igangsette arbeidet med å fremforhandle en avtale om regional rustningskontroll og stabilitet i Sørøst Europa. Samtidig ble den franske ambassadør Henry Jacolin utnevnt til OSSE-formannskapets særskilte representant med ansvar for å lede denne forhandlingsprosessen.

OSSEs engasjement i Det tidligere Jugoslavia har i tillegg til Bosnia og Hercegovina, også omfattet Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia - inkludert situasjonen i Kosovo - og Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (FYROM).

Det ble på slutten av 1996 vedtatt å sende en delegasjon ledet av den tidligere spanske statsministeren Felipe Gonzales til Beograd for å undersøke omstendighetene omkring de annullerte lokalvalgene, samt å evaluere situasjonen hva angikk demokrati og menneskerettigheter i landet. Hans rapport slo fast at det opprinnelige valgresultatet måtte stå ved lag. Gonzales anbefalte også at det eksisterende valgsystem ble endret, og at det ble igangsatt et arbeid med sikte på andre demokratiske reformer. Under drøftelsene i OSSEs faste råd tidlig i 1997 ble det uttrykt sterk støtte til hovedpunktene i Gonzales-rapporten, samtidig som myndighetene i Beograd ble oppfordret til å følge opp de anbefalinger som var gitt.

Norge var blant de land som både i OSSE og bilateralt i Beograd ga Gonzales-rapporten sterk støtte, og oppfordret serbiske myndigheter til å følge anbefalingene. Det ble også fra norsk side fremhevet at både de demokratiske rettighetene og menneskerettighetene måtte respekteres.

Ved siden av Det tidligere Jugoslavia var de politiske konsultasjoner i 1997 i stor grad konsentrert om konflikter i området som omfattes av Det tidligere Sovjetunionen. Dette gjaldt Tsjetsjenia, Moldova, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Tadsjikistan, samt konflikten om Nagorno-Karabakh. OSSE har, med unntak av Nagorno-Karabakh, sendelag i alle disse områdene. Drøftelsene har bl.a. vært knyttet til konflikt- og kriseforebyggende arbeid samt konfliktløsning. Konsultasjonene om Nagorno-Karabakh har vært knyttet til forhandlingene om en fredsplan for området og planleggingen av en eventuell fredsbevarende operasjon i regi av OSSE.

Konflikten i Tsjetsjenia var også i 1997 gjenstand for langvarige drøftelser i OSSE. OSSE har siden 1995 hatt en tilstedeværelse i Tsjetsjenia, gjennom etableringen av en såkalt støttegruppe. Støttegruppen har som mandat å bistå partene i fremme av en forhandlingsløsning, samt å overvåke menneskerettighetssituasjonen i republikken. Det var i 1997 ett norsk medlem i gruppen. Norge og andre OSSE-land rettet i løpet av 1997 flere anmodninger til tsjetsjenske myndigheter om å sørge for en effektiv etterforskning slik at de ansvarlige for det tragiske angrepet mot et Røde Kors sykehus i Tsjetsjenia i 1996 kan bli stilt for retten. Også to norske sykepleiere ble drept ved den anledning.

Det ble under vanskelige omstendigheter avholdt valg i Tsjetsjenia i januar 1997. På grunn av valgets betydning for fredsprosessen ble det ansett som svært viktig at internasjonale observatører overvåket valget. Til tross for sikkerhetssituasjonen vedtok OSSEs faste råd, etter anbefaling av støttegruppens leder, å sende et stort antall observatører. Norge sekonderte seks valgobservatører. I tillegg til ga Norge et frivillig bidrag til del-finansiering av støttegruppens valgtekniske bistand til myndighetene i Tsjetsjenia. Valgene foregikk under relativt rolige omstendigheter, og ble av de internasjonale oservatørene ansett som frie og rettferdige.

OSSE har også sendelag i henholdsvis Estland og Latvia. Disse sendelagenes hovedoppgave er å følge iverksettelsen av de lover og avtaler som berører situasjonen for store russisktalende befolkningsgrupper.

Norge tillegger både Høykommissæren for nasjonale minoriteter og sendelagenes aktivitet i det konflikforebyggende og konfliktløsende arbeid i OSSE stor vekt. Også ODIHR (Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) spiller her en viktig rolle, gjennom arbeidet med å fremme en demokratisk samfunnsutvikling i flere av OSSEs nye medlemsland.

Utformingen av en europeisk sikkerhetspakt stod sentralt gjennom hele 1997. Arbeidet med å komme frem til et mandat for disse forhandlingene var en viktig del av forberedelsene til ministerrådet i København 18.-19. desember 1997. Norge deltok aktivt i dette arbeidet.

2.1 Konfliktforebygging

De ukentlige politiske konsultasjoner i OSSEs faste råd i Wien er i seg selv et viktig konfliktforebyggende instrument. De setter søkelyset på potensielle såvel som eksisterende konflikter, og gir mulighet for kontinuerlig informasjon, meningsutveksling og analyse av situasjonen. Konsultasjonene bygger i stor grad på de rapporter som regelmessig utarbeides av sendelagene. I tillegg til den skriftlige rapportering deltar sendelagslederne regelmessig i møter i Wien. Det gir anledning til en omfattende gjennomgang av de enkelt sendelags arbeid. OSSE hadde i 1997 totalt utplassert 11 sendelag, inkludert den såkalte støttegruppen i Tsjetsjenia.

Et annet meget viktig instrument i OSSEs konfliktforebyggende virksomhet er Høykommissæren for nasjonale minoriteter (HCNM). Høykommissæren skal gi varsel om eventuelle negative utviklingstrekk og eventuelt iverksette tiltak for å redusere spenningen mellom nasjonale minoriteter og myndigheter.

Høykommissæren har i løpet av 1997 fokusert på de grunnleggende årsaker til etniske konflikter. Det er ofte forbundet med at minoriteter i relativt større grad enn majoritetsbefolkninger lider under vanskelige økonomiske og sosiale kår. HCNM satset i fjoråret sterkere enn tidligere på å etablere kontakter og identifisere prosjekter som tar for seg hovedårsakene til disse konflikter. Et av hovedsatsingsområdene har vært spørsmål i tilknytning til utdanning og kultur - et område hvor minoriteter ofte føler seg tilsidesatt.

Et annet sentralt satsingsområde for HCNM har vært arbeid for fremme av dialog mellom nasjonale myndigheter og etniske minoriteter. En rekke rundebordskonferanser for å fremme slik dialog har vært avholdt i 1997, blant annet i Estland, Kroatia, Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (FYROM), og Kasakhstan.

I tillegg har HCNM i løpet av 1997 viet stor oppmerksomhet til spørsmål vedrørende nasjonale minoriteter i Latvia, Ungarn, Slovakia, Georgia, Hellas, Kirgisistan, Romania og Den føderale republikk Jugoslavia (Kosovo).

Høykommissæren har ved en rekke anledninger redegjort for sitt arbeid i OSSEs faste råd. Han har fått bred støtte for sin viktige innsats.

2.2 OSSEs engasjement i Baltikum

OSSE har sendelag i Estland og Latvia, der det er store russisktalende befolkningsgrupper. Viktige bilaterale avtaler mellom disse to land og Russland er fremforhandlet. Det bilaterale forhold mellom hhv. Estland og Russland og Latvia og Russland utviklet seg positivt i 1997.

OSSE har i Estland og Latvia spilt en viktig rolle både som pådriver og som rådgiver i arbeidet med integrering av russisktalende ikke-statsborgere. Organisasjonen utøver gjennom sendelagene og Høykommisæren for nasjonale minoriteter (HCNM)en viktig konfliktdempende og tillitsskapende funksjon. OSSE har videre hatt en viktig funksjon som en nøytral tredje part når påstander fra den ene eller den annen side skal verifiseres.

Både Estland og Latvia aksepterer at OSSEs nærvær fremdeles kan bidra positivt til utviklingen av forholdet mellom den russisktalende befolkningen og landenes øvrige borgere. På den annen side anser begge land at sendelagenes mandater nå i det alt vesentlige er oppfylt.

Sendelaget til Estland ble etablert i 1992. Mandatet er siden blitt forlenget hvert halvår, senest i juni d.å. for ytterligere 6 måneder frem til 31. desember 1998. Norge støttet for forlengelsen, og anser at sendelaget fortsatt har en viktig rolle å spille.

I henhold til mandatet skal sendelaget opprette kontakter med sentrale og lokale myndigheter, relevante institusjoner og organisasjoner. Det skal gjennom disse kontaktene gi sitt bidrag til utviklingen av det estiske samfunn ved å legge forholdene til rette for dialog og forståelse. Det står også at sendelaget har en midlertidig karakter, og at det skal vurdere hvordan det kan overføre sitt ansvarsområde til andre aktuelle institusjoner og organisasjoner som representerer den lokale befolkning.

Sendelaget fulgte i 1997 nøye estiske myndigheters utstedelse av fremmedpass. Gyldigheten av de tidligere sovjetiske fremmedpass utløp som kjent i mai 1997. Mot slutten av året var de fleste nye pass utstedt, og tallet på nye søknader sank sterkt.

Sendelaget fulgte også naturaliseringsprosessen, og var spesielt opptatt av standardiseringen av språktestene som kreves for å oppnå estisk statsborgerskap.

Språkundervisningen for den russisktalende gruppen og andre som ikke har estisk som morsmål, var også et viktig arbeidsområde for sendelaget. Slik undervisning anses som en svært viktig forutsetning for reell integrering i det estiske samfunn. EU og de nordiske land har bidratt med ressurser til dette arbeidet. Et spesielt sommerprogram med undervisning for russisktalende barn som tilbragte sin skoleferie hos estiske familier anses som meget vellykket, og sendelaget tar sikte på å gjenta prosjektet i 1998.

Sendelaget har i 1997 også lagt økende vekt på utviklingen av og støtte til de frivillige organisasjoner i Estland. For dette formål er det arrangert seminarer både i Tallinn og i nordøst-Estland der majoriteten er russisktalende. Det har også vært økt oppmerksomhet fra sendelagets side på samarbeid over grensen i Peipsi-området. I slutten av oktober og begynnelsen av november deltok sendelaget i Narva Forum, som diskuterte generelle problemer som adgang til å krysse grensen, miljøvernspørsmål og enkelte individuelle saker.

OSSE har også en representant i Den estiske regjeringskommisjon for (russiske) militære pensjonister. Kommisjonen ble opprettet i 1994 og gir anbefalinger i spørsmål om utstedelse av oppholdstillatelser til den angjeldende gruppe. Representanten har også involvert seg i spørsmål som angår sosiale forhold for etterlatte ektefeller og barn etter russiske militære, inkludert spørsmål om repatriering til Russland. Han rapporterer jevnlig til OSSEs faste råd om sitt arbeid, i form av skriftlige og muntlige redegjørelser.

Høykommisæren for nasjonale minoriteter (HCNM) besøkte Estland i april 1997. Max van der Stoel hadde da samtaler med president, statsminister og representanter for parlamentet og andre estiske myndigheter. Hovedhensikten med besøket var å se nærmere på utviklingen av naturaliseringsprosessen, samt status for utstedelsen av fremmedpass til ikke-statsborgere.

Sendelaget til Latvia ble opprettet i 1993. Også for dette sendelaget vedtok OSSEs faste råd en forlengelse av mandatet frem til 30. juni 1998. Norge var blant de land som støttet forlengelsen av mandatet.

I mandatet er sendelaget gitt i oppgave å arbeide med spørsmål vedrørende den russiske minoritets statsborgerskap, samt spørsmål som er relatert til dette. I tillegg skal sendelaget være tilgjengelig for rådgivning til latviske myndigheter og andre berørte parter. Sendelaget skal også rapportere om utviklingen på områder som er av betydning for gjennomføringen av OSSEs prinsipper og tilhørende forpliktelser.

Sendelagets viktigste oppgave i 1997 var å overvåke iverksettelsen av statsborgerloven av 1994 og loven av 1995 om ikke-statsborgere. Det utvidet også kontaktene med viktige latviske institusjoner med ansvar for naturaliseringsspørsmål, så som Statsborgerskaps- og immigrasjonsdepartementet (CID) og Naturaliseringsstyret. Sendelagets medlemmer fortsatte også sin overvåking av språk- og historieprøvene som kreves for å få statsborgerskap. Etter sendelagets vurdering ble disse prøvene gjennomført på en tilfredsstillende måte, men anser samtidig at naturaliseringsprosessen i Latvia går langsomt og at det er viktig å øke fremdriften.

I forbindelse med oppfølgingen av den latvisk-russiske avtalen om uttrekning av militære styrker, har sendelaget fortsatt å spille en rolle som nøytral tredjepart for spørsmål angående pensjonerte russiske militære som er blitt boende i Latvia. Den latvisk-russiske felleskommisjonen for militære pensjonister møttes regelmessig i 1997.

Ved inngåelsen av den latvisk-russiske avtalen av 1994 om Skrunda-radaren, ble det etter partenes ønske opprettet et OSSE inspeksjonsregime for Skrunda. Det ble også utnevnt en OSSE-representant som skal følge implementeringen av avtalen. Skrunda-kommisjonen holdt månedlige møter i 1997. To inspeksjoner ble gjennomført i hhv. april og oktober. Det ble fastslått at radaren ble drevet i full overensstemmelse med avtalen. Det ble i løpet av sommeren 1997 oppnådd i enighet i Skrunda-kommisjonen om at OSSE skal også skal overvåke nedbyggingen av radaren, som ble sluttført som planlagt innen 31. august 1998.

Høykommisæren for nasjonale minoriteter (HCNM) besøkte Latvia i april 1997. Max van der Stoel møtte da president, statsminister og utenriksminister. Hovedformålet med besøket var å gjøre seg kjent med Latvias iverksettelse av naturaliseringsloven og de prosedyrer som følges i slike spørsmål, inkludert språkundervisninger for ikke-latvisktalende. HCNM drøftet også spørsmål vedrørende Det konsultative råd for nasjonaliteter og Det nasjonale kontor for menneskerettigheter. HCNM besøkte igjen Riga i oktober 1997, da han presenterte sine synspunkter på bestemmelser i den nye latviske språkloven. Loven var blitt kritisert for å være for restriktiv og for ikke å være i samsvar med internasjonale standarder.

2.3 Regionale konflikter

2.3.1 Bosnia og Hercegovina

I forbindelse med undertegningen av Dayton-avtalen ble OSSE gitt en rekke oppgaver forbundet med den sivile gjennomføringen av avtalen: - bistand til partene i planlegging og gjennomføring av valg, demokratibygging, samt - overvåking og fremme av menneskerettigheter. I tillegg ble OSSE gitt i oppgave å lede forhandlingene om henholdsvis sikkerhets- og tillitsskapende tiltak og regional rustningskontroll. For å kunne gjennomføre disse oppgavene har OSSE i løpet av de siste to år etablert en relativt omfattende tilstedeværelse i Bosnia og Hercegovina.

For øvrig har OSSE etablert et nært samarbeid med andre relevante internasjonale organisasjoner i Bosnia og Hercegovina, slik som kontoret til Den høye representant, NATOs fredsbevarende styrke (SFOR), FNs overvåkingsstyrke for politiet (UNMIBH/IPTF), FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og EUs overvåkingsstyrke (ECMM).

I 1997 bestod OSSEs sendelag i Bosnia og Hercegovina av ca. 250 internasjonale medarbeidere og ca. 350 lokalt ansatte, fordelt på seks regionale sentre (inklusive Brcko) og 20 lokalkontorer. Dette er dermed den største sendelagsoperasjon i OSSEs historie.

Planlegging og forberedelse av lokalvalget i Bosnia og Hercegovina 13.-14. september 1997, var OSSE-sendelagets mest ressurs- og tidkrevende oppgave i fjor. I de innledende faser av valgprosessen bisto OSSE partene i utarbeidelsen av aktuelle valgregler, retningslinjer for registreringen av politiske partier, koalisjoner og uavhengige kandidater, samt nærmere bestemmelser for stemmegivningen og opptellingen. En annen komplisert valg-relatert oppgave var å utarbeide en oppdatert og reell liste over de stemmeberettigede. For øvrig utplasserte OSSE i overkant av 2.300 valgveiledere i forbindelse med selve gjennomføringen av valget. Det sikret internasjonalt oppsyn med de mest sentrale delene av valgprosessen, inkludert velgerregistrering, stemmegivning og den avsluttende opptelling. Til tross for vanskelige rammebetingelser ble valget avholdt under fredelige forhold. Den tekniske gjennomføring var god, samtidig som man unngikk mange av de store problemene som karakteriserte de landsomfattende valgene i Bosnia og Hercegovina i 1996. Valgdeltakelsen var stor. Nærmere 88 prosent av anslagsvis 2,5 mill. stemmeberettigede avla stemme, hvorav om lag 400.000 flyktninger og andre bosatt utenfor Bosnia og Hercegovina. Samlet sett ble i overkant av 4.800 kommunerepresentanter valgt til de styrende organer i 136 kommuner i Bosnia og Hercegovina. For øvrig kunne man i enkelte kommuner blant annet i Banja Luka og Tuzla registrere en tiltakende utvikling i retning av politisk pluralisme.

I etterkant av lokalvalget stod man overfor en politisk vanskelig oppgave forbundet med insettelse av de folkevalgte. OSSE - i nært samarbeid med også andre internasjonale organisasjoner - møtte liten grad av fleksibilitet og samarbeidsvilje blant partene. Ved utgangen av desember 1997 hadde kun et fåtall av kommunene fått endelig formell godkjenning av de nye kommunestyrer. Man antok at det ville være nødvendig med internasjonal megling og voldgiftsavgjørelser i forbindelse med implementeringen av valgresultatene i et betydelig antall av kommunene i Bosnia og Hercegovina.

Som et resultat av den politisk krisen i Republika Srpska (Bosnia og Hercegovina), ble OSSE på kort varsel gitt ansvaret for bistå myndighetene i enheten under forberedelsene og gjennomføringen av parlamentsvalget i Republika Srpska 22.-23. november 1997. Nærmere 1.500 internasjonale valgveiledere fra 30 land ble utplassert ved valglokaler over hele Bosnia og Hercegovina, samt ved 150 midlertidige valgsentre for bosniske flyktninger i henholdsvis Kroatia og Jugoslavia. Valget fant sted under rolige omstendigheter og den valgtekniske gjennomføringen ble av internasjonale observatører ansett som vellykket. Deltakelsen var noe i overkant av 70 pst. Valget må karakteriseres som et viktig skritt i retning av en større grad av politisk pluralisme og etableringen av et flerparti demokrati i Bosnia og Hercegovina. Blant annet mistet Det dominerende nasjonalistiske partiet i Republika Srpska, SDS, sin enerådende politiske stilling i enheten.

Et annet viktig hovedsatsingsområde for OSSEs sendelag til Bosnia og Hercegovina har vært demokratibygging. I januar 1997 ble det for første gang vedtatt en samlet strategi og plan for dette arbeidet, samtidig som det ble utarbeidet en pakke med ulike prosjekter som hadde en kostnadsramme på omlag NOK 25 mill. Det ble under fjoråret tatt initiativ til en rekke aktuelle demokratiseringsaktiviteter rettet mot ulike målgrupper, herunder tillitsskapende tiltak for å fostre en dialog på tvers av de etniske skillelinjene i Bosnia og Hercegovina. En viktig målsetting med demokratiseringsarbeidet har vært å styrke fremveksten av uavhengige media og en større grad av politisk pluralisme, samt å fremme det sivile samfunn, herunder det frivillige organisasjonslivet. For øvrig har man igangsatt en rekke prosjekter for oppbyggingen av demokratiske institusjoner, inkludert støtte til utdanningsinstitusjoner og ulike profesjonelle grupperinger (jurister, journalister, m.fl). Konkrete resultatene har vært vanskelig å måle, men i enkelte deler av landet har innsatsen vært relativt vellykket. På andre steder har resultatene til nå vært relativt beskjedne. Flere medlemsland, deriblant Norge, anser demokratiseringsarbeidet som en meget sentral del av OSSEs virksomhet i Bosnia og Hercegovina.

OSSE-sendelagets arbeid med menneskerettighetsspørsmål har hatt en flersidig karakter. I forbindelse med alvorlige overgrep og brudd på menneskerettighetene har sendelag intervenert i form av skriftlige og/eller muntlige henstillinger til de relevante myndighetsinstanser. Andre benyttede tiltak er offisielle klager, henstillinger om frigivelse av ulovlig anholdte personer, eller anmodninger til enkelte land eller institusjoner om å rette en démarche til de berørte myndigheter i Bosnia og Hercegovina. Løpende rapportering om den aktuelle menneskerettighetssituasjonen i landet har vært et annet viktig satsingsområde. I tillegg har sendelagets menneskerettighetseksperter utarbeidet spesialrapporter om særskilte problemstillinger.

Utover dette har sendelaget gitt bistand til den føderale ombudsmannsordningen, samt den nasjonale ombudsmannsinstitusjonen for menneskerettigheter i Bosnia og Hercegovina. For øvrig har sendelagets menneskerettighetsavdeling hatt et nært samarbeid med andre relevante internasjonale organisasjoner i forbindelse aktivitetene til Koordineringssenteret for menneskerettighetsspørsmål i Sarajevo.

2.3.2 Den føderale republikken Jugoslavia

Den føderale republikken Jugoslavia var også i 1997 utestengt fra deltagelse i OSSE.

Myndighetene i Beograd vedtok i begynnelsen av februar å følge opp tidligere statsminister Gonzales anbefalinger, samtidig som man godkjente resultatene av lokalvalgene som var avholdt i slutten av 1996. I tillegg til forannevnte konklusjoner angående selve valget påpekte Gonzales at det snarest mulig burde foretas endringer av valgsystemet og innføres demokratiske reformer. OSSE-formannskapet minnet i løpet av 1997 flere ganger behov for at myndighetene i Beograd også fulgte opp sistnevnte deler av Gonzales-rapporten. En rekke medlemsland, deriblant Norge, oppfordret også Den føderale republikk Jugoslavia til å følge opp anbefalingene.

Sendelaget til Kosovo, Sandjak og Vojvodina var heller ikke i 1997 operativt. Myndighetene i Beograd ba som kjent sendelaget om å forlate landet i juli 1993. OSSE har vedtatt at det skal reise tilbake til området så snart dette er mulig. Beograd setter imidlertid som et krav at sendelaget først kan gjenoppta sin virksomhet når landet igjen får delta som fullt medlem i OSSE.

For å markere at OSSE fortsatt har sin oppmerksomhet rettet mot områdene, er det faste ukentlige møter i en uformell arbeidsgruppe under Det faste råd i Wien der en drøfter aktuelle utviklingstrekk i de tre områdene. Det legges vekt på at denne praksis skal fortsette inntil man kan få sendelaget på plass. Norge er sammen med USA og EU, blant de som setter gjenopptakelse av sendelagets drift som ett av kravene for å godta Den føderale republikk Jugoslavia som deltaker i OSSE.

Situasjonen i Kosovo ga i 1997 i økende grad grunn til bekymring. Avtalen mellom serbiske myndigheter (president Milosevic) og den Kosovo-albanske lederen Rugova høsten 1996, om å la Kosovo albanske elever få gjenoppta normal skolegang ble ikke fulgt opp. Fra norsk side ble dette arbeidet støttet med konkret hjelp til oppussing av skolebygninger. I tillegg har Norge ved gjentatte anledninger etterlyst oppfølging av skoleavtalen fra Beograds side.

2.3.3 Kroatia

Et langsiktig OSSE nærvær i Kroatia ble etablert 5. juli 1996. Sendelagets hovedoppgave ved etableringen var å yte bistand til kroatiske myndigheter på alle nivåer i forbindelse med beskyttelse av menneskerettighetene, herunder spesielt rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter. I tillegg ble sendelaget gitt i oppgave å bidra til forsoning mellom folkegrupper og å fremme av rettsstatsprinsippene, samt å yte bistand og rådgivning til kroatiske myndigheter i arbeidet med å iverksette lovgivning og å overse utvikling av demokratiske institusjoner.

Mandatet til OSSEs sendelag til Kroatia ble i juni 1997 utvidet til en mer omfattende og aktiv overvåking av landets gjennomføring av avtaler og påtatte forpliktelser vedrørende toveis tilbakevending av flyktninger og fordrevne. I tillegg ble sendelaget oppfordret til å utarbeide konkrete anbefalinger til kroatiske myndigheter, samtidig som man ble gitt anledning til å henvise viktige saker til OSSEs faste råd i Wien. Med henblikk på avslutningen av FN-administrasjonen av Øst-Slavonia, ble det besluttet å igangsette en gradvis oppbygging av sendelaget til maksimalt 250 internasjonale medlemmer.

En delvis tilbakeføring av suverenitet over Øst-Slavonia til Kroatia fant sted 1. juli 1997, men FN-operasjonen fortsatte og beholdt en vesentlig innflytelse i området.

Etter at FNs Sikkerhetsråd i desember 1997 vedtok å etablere en støttegruppe på 180 sivile politifolk for en ni måneders periode fra og med den endelige overføringen av regionen til kroatiske myndigheter 15. januar d.å., kunne en bruke noe mer tid til å bygge opp OSSEs nærvær. Ved utgangen av 1997 hadde sendelaget til Kroatia om lag 120 medlemmer. Samtidig hadde sendelaget etablert et hovedkvarter i Zagreb, fire regionale koordineringssentre i henholdsvis Vukovar, Daruvar, Sisak og Knin, samt 17 underliggende lokalkontorer.

I OSSEs faste råd ble det i 1997 ved flere anledninger uttrykt bekymring vedrørende situasjonen i Kroatia. Det ble rettet kritikk mot de kroatiske myndighetenes behandling av den serbiske minoritetsbefolkningen. Det ble spesielt pekt på at lokale myndigheter ofte ikke fullt ut har etterkommet direktiver fra sentrale myndighetsinstanser i Zagreb. I tillegg ble det rettet oppmerksomhet mot mangelfulle vilkår for mediafrihet i landet, samt Kroatias manglende vilje til å utlevere siktede krigsforbrytere til Jugoslaviatribunalet i Haag. Ettersom kroatiske myndigheter utviste en større politisk vilje til å gjennomføre påtatte forpliktelser vedrørende tilbakevending av serbiske flyktninger og en fredelig reintegrering av den serbiske befolkning i Øst-Slavonia, ble den internasjonale kritikken tonet noe ned ved slutten av 1997. Kroatiske myndigheter imøtekom også krav fra det internasjonale samfunn ved å sende 10 siktede krigsforbrytere til Haag.

For øvrig overvåket observatører fra OSSE-sendelaget til Kroatia og OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), valgene på kommunestyrer og regionale forsamlinger i april 1997, samt presidentvalget i juni samme år.

2.3.4 Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia

Sendelaget til Skopje ble opprettet for å forhindre at krigen i Bosnia og Hercegovina skulle spre seg til Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia. Etter Dayton-avtalen og krigens slutt i Bosnia og Hercegovina, er det lagt økende vekt på også å prioritere de deler av mandatet som går ut på å overvåke den interne situasjonen i landet. Dette gjelder spesielt forholdet mellom flertallsbefolkningen og den etniske albanske minoriteter flertallsbefolkningen. Det legges også vekt på assistanse til myndighetene i oppbyggingen av demokratiske institusjoner.

Sendelaget spilte en nøkkelrolle i planlegging og gjennomføring av den internasjonale overvåking av lokalvalgene på slutten av 1996, som på grunn av problemer i Tetovo først var ferdig gjennomført i februar 1997. Den internasjonale observasjon av valgene fremheves som en viktig faktor i stabiliseringen av valgprosessen.

Sendelaget har som tidligere samarbeidet med Høykommisæren for nasjonale minoriteter (HCNM) i hans arbeid i Makedonia. HCNM uttrykte bekymring over økende inter-etnisk spenning mellom makedonere og etniske albanere og uroligheter i Tetovo og Gostivar. Han besøkte i denne forbindelse landet flere ganger i 1997.

2.3.5 Regional rustningskontroll i Det tidligere Jugoslavia

En viktig del av Dayton-avtalen (vedlegg 1-B) omhandler regional rustningskontroll og gjennomføring av andre konkrete tiltak for å bidra til oppbygging av tillit. I dette vedlegget slås det således fast at regional stabilitet og rustningskontroll er av avgjørende betydning for oppnåelse av varig fred i regionen.

Som en konkret oppfølging av vedlegg 1-B under Dayton-avtalen ble det i 1996 oppnådd enighet om to avtaler på det militærpolitiske område om henholdsvis: - tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, som beskrevet i vedleggets artikkel II, - rustningskontroll, som beskrevet i vedleggets artikkel IV. Iverksettelse var i følge avtalen OSSEs ansvar, og formannskapet utnevnte to særskilte representanter til å lede forhandlingene om iverksettelse av bestemmelsene i hhv. artikkel II og artikkel IV. Ambassadør Vigleik Eide ledet arbeidet med artikkel IV. Ambassadør Marton Krasznai, Ungarn, ledet arbeidet under artikkel II frem til september 1997, da ambassadør Vigleik Eide overtok også dette på midlertidig basis. I slutten av november 1997 tok så den italienske general Jean, over ansvaret for avtalene under både artikkel II og artikkel IV. I tillegg utnevnte det danske OSSE-formannskap i desember 1997 ambassadør Henry Jacolin, Frankrike til spesiell representant for forhandlingene om regional stabilisering, som foreskrevet i vedleggets artikkel V.

Avtalen om tillits- og sikkerhetsskapende tiltak (artikkel II) ble inngått mellom Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska den 31. januar 1996. Avtalen slår bl.a. fast at partene jevnlig skal utveksle informasjon om sin militære organisasjon, våpensystemer og styrkenivå. Videre skal størrelsen på og omfanget av militære øvelser begrenses, og det skal informeres om uvanlige militære bevegelser. Endelig har partene forpliktet seg til å avstå fra utplassering av styrker i følsomme områder og til å motta observatører i forbindelse med militære øvelser.

Partene har i løpet av 1997 gjennomført alle de vesentligste delene av denne avtalen. Man ble mot slutten av 1997 også enige om å fortsette å møtes annenhver måned i Den felles konsultative kommisjon (JCC), og bad OSSE om å opprettholde sitt engasjement også i 1998. Konkret innebærer det at OSSE skal lede 40 % av inspeksjonene, og at OSSE-formannskapets spesialrepresentant fortsatt skal lede møtene i JCC. Ifølge avtalen skulle partene selv ha overtatt dette ansvaret. Partene ble også i november 1997 enige om at ikke-regulære styrker (paramilitære grupperinger og væpnet politi) samt våpenfabrikker skal inkluderes i den etablerte informasjonsutveksling. Endelig startet man mot slutten av 1997 forberedelsene til den foreskrevne tilsynskonferanse under artikkel II, som ble avholdt i februar 1998.

Iverksettelse av bestemmelsene i artikkel IV (rustningskontroll), som ble undertegnet av Den føderale republikk Jugoslavia, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, Republika Srpska og Kroatia den 14. juli 1996, var mer prioritert enn hva tilfellet var for artikkel II. Ifølge artikkel IV skulle reduksjonene gjennomføres i løpet av to faser, den første innen utgangen av 1996 og den andre innen utgangen av oktober 1997. Målsettingen var nedrustning til et nivå som var avtalt utfra partenes folketall. Kontrollmekanismene var bl.a. knyttet til gjensidige inspeksjoner. De største problemene var knyttet til angivelse av for lave reduksjonsforpliktelser fra Republika Srpskas side og til forsinket gjennomføring av de første reduksjonene fra Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas side. I januar 1997 kom det imidlertid til et gjennombrudd, i det partene ble enige om felles fortolkning av bestemmelsene for hvilke typer våpen og utstyr som skulle utgjøre grunnlaget for beregning av reduksjonsforpliktelsene. Som resultat av dette mangedoblet Republika Srpska sine forpliktelser på dette felt. Samtidig la Republika Srpska frem en omfattende plan for gjennomføring av disse reduksjonene, en plan som ved utgangen av andre reduksjonsfase var oppfylt. Både Kroatia og Den føderale republikken Jugoslavia hadde oppfylt sine reduksjonsforpliktelser før denne fristen.

Da andre og siste reduksjonsfase utløp 31. oktober 1997, kunne man således slå fast at partene hadde gjennomført sine forpliktelser under artikkel IV. Totalt var 6.600 våpen- og utstyrsenheter redusert siden artikkel IV ble undertegnet i juli 1996. 700 stridsvogner, 80 pansrede kampkjøretøy, 60 kampfly og 5.700 artilleri-enheter var borte fra avtalens virkeområde. To tredeler av reduksjonene omfattet utstyr i Bosnia og Hercegovina. Dette er meget betydelige resultater, ikke minst tatt i betraktning den til tider turbulente politiske situasjon internt hos enkelte avtaleparter.

Også i forhold til inspeksjonsbestemmelsene i artikkel IV, var bildet positivt. Partene etablerte i løpet av 1997 et effektivt inspeksjonsregime, og ved årets utgang var totalt 185 inspeksjoner gjennomført siden august 1996.

Siste del av Dayton-avtalens vedlegg 1-B omhandler regional stabilisering. I vedleggets artikkel V heter det at OSSE-formannskapet skal utnevne en spesiell representant som skal bistå i fremforhandlingen av en regional balanse i og rundt Det tidligere Jugoslavia. Det danske OSSE-formannskapet utnevnte i desember 1997 den franske ambassadør Henry Jacolin til denne oppgave. OSSEs-ministerråd bad ambassadør Jacolin om så snart som mulig å starte konsultasjoner om mandatet for slike forhandlinger, med sikte på å komme frem til konkrete resultater innen sommeren 1998. I vedtaket fra ministerrådet heter det at deltakelse skal skje på frivillig basis med unntak av de land/parter som har undertegnet Dayton-avtalen. Det slås samtidig fast at Bosnia og Hercegovina skal være representert ved én delegasjon i disse forhandlingene. Det angis i vedtaket fra ministerrådet ikke konkrete retningslinjer for innholdet i forhandlingene, men det fremholdes at en bredt anlagt sikkerhetsdialog vil innebære et viktig skritt i retning regional stabilitet. Videre kan partene vurdere fremforhandling av tillits- og sikkerhetsskapende tiltak. Verifikasjonstiltak og informasjonsutveksling kan ta sitt utgangspunkt i allerede etablerte regimer. Det understrekes imidlertid at forhandlingene ikke må forhindre gjennomføring av forpliktelser under etablerte avtaler, som f.eks. CFE-avtalen eller de ovennevnte to artikler under Dayton-avtalens vedlegg 1-B.

2.3.6 Albania

Den danske utenriksminister utnevnte i mars 1997, i egenskap av OSSE-formann, tidligere forbundskansler Franz Vranitzky til sin spesielle representant til Albania. OSSEs faste råd vedtok deretter å etablere et nærvær i Albania for å gi råd og bistand til regjeringen i forbindelse med demokratiseringsprosessen, etablering av frie media og forberedelse og overvåking av valg. OSSE har også rollen som koordinerende organ for innsatsen til andre internasjonale organisasjoner i Albania, samt å bistå i arbeidet med å beskytte menneskerettighetene og fremme av rettsstatsprinsippene.

Parlamentsvalgene i juni og juli 1997 ble gjennomført med teknisk assistanse og overvåking fra OSSE/ODIHR. Vranitzky spilte en sentral rolle når det gjaldt å sikre deltagelse av alle politiske partier, samt å sørge for en tilfredsstillende gjennomføring av valgene. De internasjonale observatørene fra OSSE, Europarådet og Europaparlamentet erklærte valgene for å være tilfredsstillende og akseptable. Norge bidro med høyt kvalifiserte eksperter til valgarbeidet. Det ble etter valgene understreket at det internasjonale samfunn forventet et omfattende arbeid for nasjonal forsoning etter valgene. Uten dette ville en økonomisk gjenoppbygging ikke være mulig. På ministerkonferansen i Roma i oktober 1997, ble OSSEs intensjon om å tjene som et koordinerende rammeverk for den internasjonale bistand til Albania bekreftet.

Det totale internasjonale nærvær i Albania ble redusert etter valgene. OSSE opprettet samtidig to regionkontorer som støtte for sitt hovedkontor i Tirana. De tre kontorene arbeider for å fremme menneskerettigheter og rettsstatsprinsippene, demokratisering og sivile rettigheter, valgbistand, samt overvåking av media og institusjonsbygging. OSSE/ODIHR bistår også i utarbeidelsen av ny grunnlov for Albania, av et velgerregister, teknisk bistand til rettsvesenet, etableringen av en ombudsmannsinstitusjon, samt et nettverk for frivillige organisasjons- aktiviteter. Norge har i 1997 støttet aktivt opp om dette arbeidet.

2.3.7 Hviterussland

Den politiske utvikling i Hviterussland var i 1997 bekymringsfull. Myndighetene i landet ble kritisert for brudd på grunnleggende menneskerettigheter og manglende etterlevelse av rettsstatsprinsippene. OSSEs faste råd i Wien drøftet situasjonen i landet ved flere anledninger i løpet av 1997.

Som et ledd i en nærmere vurdering av situasjonen i Hviterussland, spesielt med tanke på hvordan man fra OSSEs side best kunne bistå myndighetene med å skape fremgang i utviklingen av et demokrati, utnevnte formannskapet den danske ambassadøren Thorning-Petersen som sin personlige representant til Hviterussland. Han ble senere erstattet av ambassadør Biering, også fra Danmark.

Det ble sommeren 1997 ført forhandlinger mellom formannskapet og representanter for Hviterussland om mandat for en eventuell OSSE-tilstedeværelse i landet. Som resultat av disse forhandlingene vedtok OSSEs faste råd 18. september 1997 å opprette en rådgivnings- og overvåkingssgruppe. I vedtaket heter det at gruppen skal bistå hviterussiske myndigheter med å utvikle demokratiske institusjoner og å etterleve andre OSSEs forpliktelser. Gruppen skal dessuten observere og rapportere om status i dette arbeidet.

Umiddelbart etter at vedtaket var fattet i OSSEs faste råd, ble det innledet forhandlinger med hviterussiske myndigheter om de tekniske og praktiske sider ved gruppens tilstedeværelse i landet. Det viste seg raskt at disse forhandlinger ikke var enkle å sluttføre. Fra hviterussisk side ble det gjort forsøk på å legge inn i det praktiske arrangement fortolkninger av gruppens mandat. Dette dreiet seg spesielt om formen på gruppens nærvær i landet. Hviterussland var av den oppfatning at gruppens medlemmer ikke skulle ha permanent opphold, men bare avlegge landet kortere besøk. Fra OSSEs og formannskapets side ble det fastslått at mandatet allerede var vedtatt i Det faste råd og at dette innebar at gruppen skulle være i landet på permanent basis.

Først i forbindelse med OSSEs utenriksministermøte i København 18. - 19. desember - og etter direkte forhandlinger mellom OSSEs formann, den danske utenriksminister, og hans hviterussiske motpart - ble det oppnådd enighet om det praktiske arrangement for gruppen.

OSSEs rådgivnings- og overvåkingsgruppe i Hviterussland blir ledet av ambassadør Wieck fra Tyskland og omfatter i alt 8-10 personer. Gruppens kontor i Minsk ble åpnet i siste halvdel av februar 1998.

2.3.8 Moldova

Sendelaget til Moldova ble opprettet i april 1993. Hovedoppgaven er å bistå i arbeidet for en løsning på konflikten mellom moldoviske myndigheter og utbryterregionen Transdnjestr.

I 1997 ble det tatt nye steg i retning av en løsning på Transdnjestr-konflikten. Moldovas, Russlands og Ukrainas presidenter samt Transdnjestrs leder Smirnov undertegnet i Moskva 8. mai en avtale om normalisering av forholdet mellom Moldova og Transdnjestr-regionen. OSSEs formannskap undertegnet også dokumentet. De to parter sier seg enig i å fortsette arbeidet med å videreutvikle det tosidige forholdet, samt å avklare Transdnjestrs formelle status. I tillegg til denne avtalen undertegnet Russlands og Ukrainas presidenter og OSSEs formannskap en felles uttalelse som utelukker at ovennevnte kan bli fortolket på en måte som er i strid med OSSEs prinsipper eller som kan reise tvil om Moldovas suverenitet og territorielle integritet.

I løpet av sommeren 1997 samarbeidet russiske og ukrainske meklere med sendelaget for å utarbeide en avtale som ville definere Transdnjestrs status. Håpet var at dette kunne lede til undertegning av et statusdokument i forbindelse med SUS-toppmøtet i Chisinau 23. oktober. Dette lyktes imidlertid ikke. Samtalene fortsetter imidlertid, og sendelaget er fortsatt engasjert i disse.

I september ble for øvrig avtalen mellom Den felles kontrollkommisjon (JCC) - som overvåker separasjonssonen mellom partene - og sendelaget fornyet. Denne avtalen danner rammen for sendelagets deltakelse og samarbeid med JCC.

I 1997 var det bekymring over antatt russisk oppfyllelse av avtalen av 21. oktober 1994 mellom Moldova og Russland om tilbaketrekning av de russiske militære styrker og utstyr fra Transdnjestr. Ved flere anledninger ble dette spørsmål drøftet i det faste råd. Ved utgangen av året var det russiske styrkeantall redusert med 40 % til om lag 3.000. Det antas imidlertid at Russland fortsatt har en betydelig mengde våpen og ammunisjon i området.

Sendelaget var også i 1997 sterkt engasjert i spørsmål vedrørende menneskerettighetene og den menneskelige dimensjon.

2.3.9 Ukraina

OSSEs sendelag til Ukraina ble opprettet i november 1994 på bakgrunn av et stadig mer anstrengt forhold mellom sentralmyndighetene i Kiev og Krim-parlamentet. Bakgrunn for spenningen er at flertallet av Krims befolkning er russere. I løpet av 1997 ble spenningsnivået mellom myndighetene i Kiev og parlamentet på Krim betydelig redusert.

Sendelagets virke ble påvirket av denne utviklingen. Oppmerksomheten ble overført til de store uløste økonomiske og sosial problemer på Krim-halvøya. Disse har sammenheng med den omfattende tilbakevending av mer enn 250.000 tidligere deporterte personer, i hovedsak krim-tartarer. I samarbeid med andre internasjonale organisasjoner har man rettet forespørsler til det internasjonale samfunn om frivillige bidrag i forbindelse med integreringen av hjemvendte personer. Det er planlagt avholdt en større internasjonal giverkonferanse tidlig i 1998.

Sendelaget har videre engasjert seg i spørsmålet om ukrainsk statsborgerskap for hjemvendte personer. Om lag 100.000 personer på Krim-halvøya har fortsatt et statsborgerskap i en annen tidligere sovjetrepublikk, særlig Usbekistan. I dette spørsmål samarbeider sendelaget nært med FNs høykommisær for flyktninger. I håp om at flere sender inn sin søknad, forsøker man i fellesskap å spre informasjon om den nye loven om statsborgerskap.

Ukrainas og Russlands presidenter undertegnet 31. mai 1997 en vennskapsavtale som innebærer en normalisering av forholdet mellom de to land. Avtalen innebærer at man nå har et juridisk fundament for det fremtidige forhold, basert på avvisning av maktbruk og felles anerkjennelse av hverandres territorielle integritet. Samtidig avskrives muligheten for å inngå avtaler med tredjeland som kan bli oppfattet som truende av én av partene. Krim-parlamentet har ratifisert denne avtalen.

Arbeidet med konstitusjonen for Den autonome Krim-republikken innenfor den ukrainske stat er ennå ikke avsluttet. Sendelaget har involvert seg i dette og fortsetter i samarbeid med andre relevante OSSE-institusjoner å gi råd til partene.

2.3.10 Tsjetsjenia

Konflikten i Tsjetsjenia stod i 1997 høyt på dagsordenen i OSSE og ble ved en rekke anledninger drøftet i OSSEs faste råd. Dessverre må situasjonen fortsatt betegnes som meget vanskelig. Det store antallet kidnappinger har fått størst internasjonal oppmerksomhet.

OSSEs støttegruppe til Tsjetsjenia ble etablert i april 1995 og fikk som mandat å fremme respekten for menneskerettighetene, legge forholdene til rette for etablering av demokratiske institusjoner samt å bidra til en politisk forhandlingsløsning på konflikten i samsvar med OSSEs grunnleggende prinsipper.

Den 27. januar 1997 ble det avholdt president- og parlamentsvalg. OSSE deltok gjennom bistand i forbindelse med selve valgarrangementet. Den andre runden av parlamentsvalget ble avholdt 15. februar. Valgene ble vurdert å reflektere befolkningens synspunkter.

I perioden etter valgene har støttegruppen i særlig grad konsentrert sine aktiviteter om menneskerettighetssituasjonen. Videre har det vært fokusert på betingelsene for de nasjonale minoriteter, samt assistanse til de internasjonale humanitære organisasjoner. Gruppen har også søkt å holde kontakt med de ulike politiske parter.

En viktig del av støttegruppens oppgaver har vært assistanse til mineryddingsprosjekter samt identifikasjon av personer drept i krigshandlinger. Videre var gruppen engasjert i forbindelse med etablering av et hjem for 47 foreldreløse barn og bidro dessuten i bestrebelsene på å anskaffe medisinsk og kirurgisk utstyr til et barnehospital.

OSSEs støttegruppe til Tsjetsjenia utførte i 1997 sine oppgaver under til dels meget vanskelige forhold. Både i Tsjetsjenia og i de omkringliggende områdene har kriminaliteten økt betydelig. Antallet kidnappinger av utenlandske personer - også fra humanitære organisasjoner - representerte, er fortsatt et meget alvorlig sikkerhetsproblem. Antallet representanter for internasjonale humanitære organisasjoner er derfor redusert til et minimum. I realiteten har OSSE-støttegruppen vært den internasjonale organisasjonen med en fast tilstedeværelse i Tsjetsjenia. Selv om man har vært tvunget til å ta nødvendige foranstaltninger for å sikre eget personell, utførte gruppen - med den danske ambassadør Thorning-Petersen i spissen - et meget verdifullt arbeid i Tsjetsjenia. Norge har i 1997 hatt ett medlem i støttegruppen.

2.3.11 Georgia

Utviklingen i Georgia ble i 1997 viet stor oppmerksomhet i OSSE. I august besøkte formannen, Danmarks utenriksminister Helveg Petersen, landet. Under besøket ble det ført samtaler både om sendelagets virksomhet og om konfliktene i Sør-Ossetia og Abkhasia. I tillegg ble spørsmål knyttet til regional sikkerhet i Kaukasus i sin alminnelighet drøftet.

Situasjonen i Sør-Ossetia var gjennom hele 1997 stabil. Faren for en gjenopptakelse av kamphandlingene synes redusert. Området er likevel preget av lovløshet. Det har ikke lykkes partene å komme frem til enighet om regionens status. Tidlig i juni la Russland frem et foreløpig forslag til løsning. De etterfølgende forhandlinger mellom partene viste at man hadde forskjellige tilnærminger hva angikk regionens fremtidige status. Det forslag til politisk løsning som ble utarbeidet for tre år siden danner fortsatt utgangspunkt for fredsforhandlingene. Den 14. november møttes Georgias president og den sør-ossetiske leder. Det ble avgitt en felles erklæring etter møtet, og denne betegnes som et viktig grunnlag for de videre forhandlinger.

I samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger igangsatte OSSEs sendelag arbeidet med å sørge for at flyktninger og internt fordrevne personer kunne vende hjem til sine områder. Takten i dette avhenger imidlertid av at spørsmål knyttet til tapt eiendom løses på en tilfredsstillende måte. I 1997 kunne man observere et økende internasjonalt engasjement i Sør-Ossetia. Dette vil kunne ha en stor betydning for den økonomiske utvikling i området. En endelig politisk løsning er også avhengig av en positiv økonomisk utvikling.

Utviklingen i Abkhasia-konflikten var i 1997 preget av en intensivert meklingsinnsats fra russisk side i tillegg til hyppigere bilaterale kontakter mellom georgiske og abkhasiske myndigheter. Det ble blant annet avholdt et møte mellom Georgias president og Abkhasias leder. I 1997 ble det i tillegg tatt initiativet til en intensivering av de FN-ledede forhandlingene i Genève. OSSE deltar i disse forhandlingene som observatør. Det første møtet ble avholdt i juni. Under det andre forhandlingsmøtet i Genève 17. - 19. november ble det oppnådd enighet om hvordan fremtidige forhandlinger mellom partene skal organiseres. For det første vil det bli avholdt regelmessige møter i Genève der man vil vurdere fremdriften i forhandlingene. I tillegg opprettet partene et felles koordineringsråd. Innenfor denne rammen er det etablert tre arbeidsgrupper som skal arbeide med spørsmål knyttet til sikkerhet, flyktningespørsmål, samt økonomiske og sosiale spørsmål. Arbeidet innenfor koordineringsrådet startet i desember. Til tross for intensivert forhandlingsinnsats, ble det i 1997 ikke oppnådd noe gjennombrudd i forhandlingene.

Sendelaget fortsatte i 1997 å følge opp individuelle saker av generell betydning for menneskerettigheter og demokratisering. Videre ble det fokusert på fremdriften i reformen av de juridiske system i Georgia. President Sjevardnadses dekret angående beskyttelse av menneskerettighetene og utdanning av skoleelever på dette felt er av spesiell interesse for sendelaget. Sendelaget har avgitt en person til FNs menneskerettighetskontor i Abkhasia.

2.3.12 Nagorno-Karabakh

Konflikten om Nagorno-Karabakh har stått på OSSEs dagsorden i en årrekke. Situasjonen var i hele 1997 forholdsvis stabil, selv om det har forekommet enkelte mindre alvorlige brudd på våpenhvilen. Betydningen må ikke overdrives, men det vil alltid være en viss fare for at slike episoder kan føre til en opptrapping av konflikten. Formannskapets personlige representant og hans gruppe fortsatte også i 1997 observasjonen av den militære situasjon i det omdiskuterte området. Den personlige representanten har i tillegg ytet støtte til medformannskapet i Minsk-prosessen (USA, Frankrike og Russland) og til OSSEs planleggingsgruppe for en eventuell fredsbevarende operasjon i Nagorno-Karabakh. Det ble ved flere anledninger gjennomført observasjoner av våpenhvilen langs delelinjen. Direkte kontakt mellom partene i forbindelse med denne type observasjonsoppdrag bidrar i seg selv til å skape stabilitet og til å gjenoppbygge tillit. Våpenhvilen har nå holdt i mer enn tre år.

Partene viste tidlig i 1997 tegn på forhandlingsvilje, og det var en rekke tegn på økt diplomatisk aktivitet. Både medformannskapet i Minsk-prosessen og partene var involvert. Medformannskapet hadde siden juni gjennomført en rekke besøk i området. Deres felleserklæring fra Denver sommeren 1997, den aseriske og armenske presidents besøk i Moskva, den russiske utenriksministers besøk i Baku og møtet mellom den aseriske og armenske president i tilknytning til Europarådets toppmøte i Strasbourg i oktober, ble tolket som tegn på at forhandlingene nå foregikk i et annet klima enn tidligere. Forhandlingene var imidlertid konfidensielle og lite er kjent om innholdet. Medformannskapets forslag til en løsning på konflikten om Nagorno-Karabakh tok antakelig utgangspunkt i en skrittvis tilnærming. Først skulle armenske styrker foreta en tilbaketrekning fra de okkuperte områder i Aserbajdsjan. I neste fase skulle man så avgjøre enklavens fremtidige status. Etter det nevnte møtet mellom Armenias og Aserbajdsjans presidenter i Strasbourg, ble det avgitt en erklæring der begge presidentene ga uttrykk for at medformannskapets forslag som et godt utgangspunkt for videre forhandlinger. Forslaget ble imidlertid avvist av lederne for Nagorno-Karabakh, som ikke godtok en skrittvis tilnærming. Av frykt for at Armenia i realiteten skulle anerkjenne enklaven som en del av Aserbajdsjan, insisterte på at den fremtidige status måtte avklares samtidig med en tilbaketrekning av de aseriske styrkene.

Det store antall miner og snikskyttere i konfliktområdet skaper fortsatt store problemer for gjenopptakelse av et normalt liv. Det føres en regelmessig dialog med både FNs Høykommisær for flyktninger og Det internasjonale Røde Kors med sikte på å løse problemer knyttet til blant annet repatriering av flyktninger etter en eventuell fredsavtale og oppsporing av savnede personer og krigsfanger. OSSE har i den forbindelse understreket betydningen av at alle internasjonale organisasjoner koordinerer sine aktiviteter.

2.3.13 Tadsjikistan

1997 markerte et gjennombrudd på veien mot en fredsløsning for Tadsjikistan. Som et resultat av de inter-tadsjikiske forhandlinger, undertegnet partene - regjeringen og de forente tadsjikiske opposisjon (UTO) - en omfattende fredsavtale i Moskva i juni 1997. OSSEs sendelag deltok som observatører under forhandlingene, og underskrev også protokollen. I denne protokollen ble OSSE gjennom sitt sendelag gitt i oppdrag å bidra til at fredsavtalens punkter om menneskerettigheter og demokratisk utvikling ble satt ut i livet. For å sikre at avtalen blir overholdt, er det opprettet en kontaktgruppe bestående av blant annet berørte parter og internasjonale organisasjoner. Sendelaget deltar regelmessig på de møter som blir avholdt.

Som et ledd i iverksettelsen av fredsavtalen ble det i september opprettet en Kommisjon for nasjonal forsoning. Denne består av medlemmer fra begge sider og startet sitt arbeid 15. september.

Innenfor rammen av Kommisjonen for nasjonal gjenforsoning (CNR) drøfter partene et vidt spekter av forhold knyttet til implementeringen av fredsavtalen for Tadsjikistan. Det er nedsatt fire underkommisjoner som arbeider med spørsmål knyttet til de militære, politiske og juridiske aspekter. En kommisjon har flyktningeproblematikken som felt.

Avvæpning og reintegrering av soldater som tidligere kjempet for opposisjonen er en av de mest avgjørende faktorer for en vellykket gjennomføring av fredsavtalen. Dette arbeidet betegnes foreløpig som vellykket. Ved utgangen av 1997 var i overkant av 5.000 tidligere opposisjonssoldater registrert.

Et annet sentralt spørsmål omfatter endringer i landets grunnlov og lovverket som regulerer de politiske partier og massemedia. I oktober 1997 ble det gjennomført en første rundebordskonferanse om endringer i konstitusjonen. CNR, regjeringen og ulike politiske opposisjonspartier deltok. Sendelaget har arrangert en rekke konferanser der man har drøftet ulike forhold knyttet til forsoningsprosessen i Tadsjikistan.

Det er OSSEs oppfatning at sendelaget har lykkes i å etablere gode forbindelser til de ulike regionale og politiske grupperinger i Tadsjikistan. På denne måten bidrar man til økt tillit og forståelse i landet. Videre har sendelaget søkt å opprettholde et godt kontaktnett med FN og andre internasjonale hjelpeorganisasjoner i Tadsjikistan.

En av de viktigste oppgavene for OSSEs sendelag har i 1997 vært å understreke betydningen av respekt for menneskerettighetene.

2.4 Sikkerhetspakten

Utviklingen av en såkalt sikkerhetsmodell for Europa i det 21. århundre var opprinnelig et forslag som ble lansert av Russland i desember 1995. Ministerrådet i Budapest vedtok at et hovedmål for de videre drøftelsene måtte være å utnytte de komparative fortrinn OSSE har som en alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Erklæringen om sikkerhetsmodellen ble vedtatt av OSSEs stats- og regjeringssjefer på toppmøtet i Lisboa i desember 1996. Den tok utgangspunkt i ønsket om å utvikle et sikkerhetssamarbeid basert på et felles sikkerhetsområde, uten skillelinjer og med alle stater som likeverdige partnere. Det var enighet om at trusler mot sikkerheten skal møtes i fellesskap, gjennom samarbeidet i OSSE og i partnerskap med andre internasjonale organisasjoner. Grunnlaget for sikkerheten er demokrati, respekt for menneskerettighetene, rettsstatens prinsipper, markedsøkonomi og sosial rettferdighet. Det ble i Lisboa slått fast at sikkerhetsmodellen bygget på alle lands rett til selv å velge alliansetilhørighet.

Lisboa-dokumentet lå til grunn for de videre drøftelsene i 1997. Planene om NATO-utvidelsen innvirket på arbeidet, som var preget av en avventende holdning frem til avklaringen under alliansens toppmøte i Madrid i juli. Høstens forhandlinger i Wien var rettet inn mot et vedtak til Ministerrådet i København. Der skulle det vedtas et mandat for forhandlinger om de grunnleggende rammer for et dokument - eventuelt en pakt - for europeisk sikkerhet i det 21. århundre.

Det er ikke oppnådd enighet om det fremtidige sikkerhetsdokumentets navn. Fremfor alt Russland ønsket opprinnelig en juridisk bindende pakt, andre fremholdt at det uansett dokumentets betegnelse kun måtte være politisk bindende. Dette siste var en norsk forutsetning. Det vises til at OSSE, og tidligere KSSE, i hele sin eksistens har vært basert på politisk bindende forpliktelser. Dette har fungert godt og bør fortsette.

Mandatet som ble vedtatt i København slår fast at grunnlaget for et nytt dokument, eventuelt pakt om europeisk sikkerhet, skal være prinsippene i Sluttakten fra Helsingfors og Paris-pakten. OSSE er en regional organisasjon under FN-paktens kapittel VIII. Konsensusprinsippet ligger fast. I vedtaket heter det at OSSE er det viktigste instrument for tidlig varsling, konfliktavverging og krisehåndtering i sin region. Et nytt dokument må bygge på prinsippene om sikkerhetens udelelighet og skal fremme sikkerhet for alle medlemsland. Retten til selv å velge alliansetilhørighet slås på nytt fast. Dette var et viktig punkt for de vestlige land, Norge inkludert.

I henhold til mandatet skal OSSE styrkes for bedre å kunne utføre det som er organisasjonens primære oppgaver. Medlemslandene gjentar forpliktelsene til å etterleve organisasjonens prinsipper og til å samarbeide med dens institusjoner og representanter for å fremme denne målsetning. Samarbeidet med andre organisasjoner skal styrkes. Nærmere retningslinjer for dette skal utarbeides. Det skal ytes assistanse til medlemsland som har vanskeligheter med å iverksette OSSE-prinsippene og etterleve de forpliktelser de har påtatt seg. Medlemslandene har plikt til å samarbeide med OSSEs institusjoner og representanter. Grunnlaget er fortsatt og lik sikkerhet for alle. Medlemslandene vil se på mulighetene til mer effektivt å kunne ta opp tilfeller av klare, alvorlige og vedvarende brudd på OSSE-prinsippene. De vil også vurdere muligheter for å kunne yte hjelp til medlemsland som opplever store interne problemer og et sammenbrudd i lov og orden. Medlemslandene skal sikre at nærvær av fremmede tropper i et medlemsland er i tråd med vedkommende lands eget ønske.

Et vedlegg til Københavnmandatet omtaler spesielt samarbeidet med andre relevante organisasjoner. Dette skal styrkes, dog ikke slik at det etableres noe hierarki mellom disse organisasjonene. OSSE skal tilbys som et potensielt forum for samarbeid mellom regionale og subregionale grupperinger innen OSSE-området. Målsettingen skal være utveksling av informasjon og et pragmatisk samarbeid. Det slås fast at OSSE på bakgrunn av sin rolle i konfliktforebyggende og konfliktløsende aktivitet skal vurdere organisasjonens mulige rolle i forbindelse med fredsbevarende operasjoner.

Arbeidet innen den menneskelige dimensjon skal styrkes. Norge var blant de land som fremhevet betydningen av demokratibygging og menneskerettigheter som en del av det utvidede sikkerhetsbegrep. Det gjentas at aggressiv nasjonalisme, rasisme, fremmedhat og antisemittisme må bekjempes i samarbeid med andre relevante organisasjoner. Likestilling mellom kvinner og menn skal få en bredere plass.

OSSEs økonomiske dimensjon, som også inkluderer sosiale forhold og miljøvern, skal trekkes veksler på i det nye dokument for sikkerhet i Europa. Det understrekes at man også på dette område skal samarbeide med andre relevante organisasjoner, bl.a. med tanke på å forebygge konflikter som har sitt utspring i økonomiske, sosiale eller miljøforhold. Tidlig varsling fremholdes som viktig.

Avtaler om rustningskontroll og tillitsskapende tiltak spiller en viktig rolle i europeisk sikkerhet. Overholdelse av eksisterende avtaler såvel som tilpasning av disse i tråd med nye sikkerhetspolitiske forhold, skal ivaretas i det dokument som skal fremforhandles. I denne forbindelse fremheves også CFE-avtalens betydning som en hjørnesten i europeisk sikkerhet.

I tråd med forståelsen av sikkerhetens udelelighet bekrefter medlemslandene betydningen av styrket sikkerhet og samarbeid i Europas nærområder, spesielt i Middelhavsområdet. De vil vurdere nærmere samarbeid med alle samarbeidspartnere for å fremme normer og verdier som deles av alle OSSEs medlemsland, og oppmuntre partnere til å trekke på OSSEs ekspertise på dette felt.

De ovennevnte prinsipper skal ligge til grunn for arbeidet med dokumentet i 1998. Det endelige resultat skal vedtas av et toppmøte i OSSE.

2.5 Stabilitetspakten

Stabilitetspakten, som opprinnelig var et EU-initiativ, ble i mars 1995 overført til OSSE. Pakten består av tre deler, en politisk erklæring samt oversikt over avtaler og praktiske samarbeidsprosjekter. Erklæringen er basert på prinsippene om preventivt diplomati og gode naboskapsforbindelser. Lisboa-erklæringen om sikkerhetsmodellen slår fast at OSSE vil fortsette å følge iverksettelsen av Stabilitetspakten, som et ledd i organisasjonens rolle for å fremme sikkerhet og stabilitet i Europa.

Avtaledelen inkluderer EUs avtaler med de baltiske landene og de sentral- og østeuropeiske landene. Den inkluderer også andre avtaler som de angjeldende land ønsker å legge inn under pakten. Det er åpnet for at også fremtidige avtaler skal kunne inkluderes.

Det var i 1997 ikke spesielle aktiviteter innen rammen av Stabilitetspakten.

2.6 Forholdet til andre organisasjoner

OSSE legger stor vekt på å styrke sitt samarbeid med andre internasjonale organisasjoner. Dette forholdet til andre internasjonale organisasjoner og institusjoner er ikke formalisert gjennom avtaler, men det er etablert et nettverk av møter og løpende konsultasjonsordninger med blant annet to av OSSEs viktigste samarbeidspartnere; Europarådet og FN.

Hensikten med tre-partsmøtene mellom FN, OSSE og Europarådet, samt «2+2»-møtene mellom OSSE og Europarådet er å utveksle informasjon, dele erfaringer, samt å legge forholdene til rette for et bedre samarbeid og koordinering både mellom de respektive hovedkvarterene og i forbindelse med feltoperasjoner.

Det første tre-parts høynivåmøtet mellom FN, Europarådet og OSSE fant sted i 1993. Det har siden vært avholdt årlige møter mellom formannskapet og generalsekretærene i de tre organisasjonene. Under det siste trepartsmøtet i Genève 24. januar 1997, deltok også lederen for ODIHR (OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) og OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter (HCNM), UNHCR, UNHCHR, FNs menneskerettighetskommisjons spesialrapportør for Det tidligere Jugoslavia, eksekutivsekretæren i FN/ECE, samt FNs assisterende generalsekretær for politiske spørsmål. I tillegg deltar fast presidenten i Det internasjonale røde kors og generaldirektøren i IOM (Den internasjonale organisasjonen for migrasjon).

I tillegg til de formelle høynivåmøtene, har det i løpet av de tre siste årene vært avholdt tre saksorienterte møter på arbeidsnivå. Det siste slike møtet fant sted 4. november 1997 i Wien, og var viet spørsmål i tilknytning til Kaukasus-regionen.

For øvrig har det siden 1995 vært avholdt seks underliggende ekspertmøter om informasjonsteknologi mellom representanter for sekretariatene i OSSE, FN og Europarådet. Disse har ofte funnet sted i forkant av de regelmessige høynivåmøtene, eller i tilknytning til de saksorienterte møtene på arbeidsnivå. Det har vært en målsetting å styrke graden av informasjonsutveksling mellom de tre organisasjonene gjennom blant annet en forenklet distribusjonen av dokumenter og rapporter, samt ved at det etableres en tilknytning mellom de respektive organisasjonenes databaser og internettsider.

Ordningen med årlige «2+2»-møter mellom Europarådet og OSSE ble også etablert i 1993. Formannskapet og generalsekretærene i de to organisasjonene deltar, sammen med lederen for ODIHR og HCNM.

I tillegg til de årlige «2+2»-møtene er det utviklet pragamatiske og fleksible koordinerings- og samarbeidsordninger mellom OSSE og Europarådet. Det holdes løpende kontakt på arbeidsnivå mellom respektive sekretariater, og ved behov mellom formannskapene. I tillegg er det besluttet at formannskapene i henholdsvis OSSE og Europarådet skal etablere liaison-ordninger i de respektive utenriksdepartementer. Det er videre foreslått at de to organisasjonene etablerer en felles database.

For øvrig samarbeider OSSE og Europarådet i aktuelle operasjoner og sendelag i flere konfliktområder i Europa, slik som blant annet Albania og Bosnia og Hercegovina. I tillegg har det funnet sted et nært samarbeid og koordinering mellom OSSE og Europarådet i forbindelse med en rekke valgovervåkingsprosjekter.

Innenfor rammen av drøftelsene om en sikkerhetsmodell for det 21. århundre ble det avholdt to seminarer i Wien med deltagelse av andre sikkerhetsorganisasjoner, inkludert NATO. Det første seminaret hadde som tema spesielle risiki og utfordringer for sikkerheten, det andre regional sikkerhet og samarbeid. NATO var også blant de organisasjonene som deltok i et seminar i Kairo i september, der sikkerhetsmodellens betydning for OSSEs samarbeidspartnere i Middelhavsregionen ble diskutert. Samarbeide mellom OSSE og IFOR, senere SFOR, i Bosnia og Hercegovina har vært av avgjørende betydning bl.a. for gjennomføring av de OSSE-arrangerte valgene høsten 1997. På et OSSE-møte i Wien i slutten av oktober deltok NATO sammen med andre sikkerhetsrelaterte organisasjoner i diskusjonen om utviklingen av samarbeidet for å styrke sikkerheten i Europa.