2 Nærmere om genmodifiserte organismer

2.1 Genmodifiserte organismer og deres formål

De aller fleste GMO som så langt er framstilt for utsetting i miljøet er genmodifiserte planter til landbruksformål. Planter som er tolerante mot spesifikke plantevernmidler eller motstandsdyktige mot skadelige insekter er foreløpig mest vanlig. Ved genteknologi kan man også lage planter som gir matvarer med gunstigere innhold av vitaminer og stivelse. Planter kan også genmodifiseres til å få økt holdbarhet, f.eks. tomater og nellikblomster.

Noen få fiskearter er genmodifisert, bl.a. atlantisk laks til bruk i akvakultur i Canada. Foreløpig forekommer ingen av disse fiskeartene i kommersiell produksjon.

Det finnes også noen få kommersielle produkter av mikroorganismer og virus for utsetting i miljøet, f.eks. genmodifiserte, levende virusvaksiner mot rabies og pseudorabies.

2.2 Genmodifiserte produkters nytte

Nytten av dagens GMO, som gjerne kalles første genererasjons GMO, er gjenstand for stadig diskusjon. I utgangspunktet vil det være positivt dersom utvikling av plantevernmiddelresistente og insektresistente planter kan føre til en mindre miljøskadelig bruk av plantevernmidler. Utvikling av matprodukter og snittblomster med lengre holdbarhet er i utgangspunktet også positivt dersom det kan bidra til å redusere bruken av kunstige tilsetningsstoffer eller konserveringsmidler. Ris tilsatt A-vitaminer er et konkret eksempel på et produkt som kan være av stor nytte i land der A-vitaminmangel er utbredt. Imidlertid foreligger det så mange usikkerhetsmomenter når det gjelder helse- og miljøvirkninger ved bruk av genmodifiserte produkter, at man ikke entydig kan si at produkter med de egenskapene som er nevnt ovenfor er nyttige veid opp mot mulig risiko.

2.3 Genmodifiserte produkters risiko

Risiko ved framstilling og bruk av GMO knytter seg til mulighetene for helse- og miljøskade.

Mulige helseskader kan omfatte allergi, intoleranse, feilernæring eller giftvirkninger. I mange tilfeller foreligger det ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne vurdere mulige helseeffekter, og det er generelt gjort lite forskning som kan si noe om eventuelle langtidsvirkninger av genmodifiserte matprodukter eller vaksiner. I en rekke GMO settes det inn antibiotikaresistensgener. Slike gener brukes som et hjelpemiddel under framstillingsprosessen, men de har ingen funksjon i det endelige produktet. Spredning av antibiotikaresistensgener fra GMO kan medføre en indirekte helserisiko ved å bidra til økt utbredelse av antibiotikaresistens som i dag er en alvorlig trussel mot menneskers og dyrs helse. Sannsynligheten for at sykdomsframkallende bakterier tar opp antibiotikaresistensgener fra GMO er veldig liten, men konsekvensene er så store at dette er en risiko man ikke kan overse.

GMO som spres i naturen er ikke enkle å samle inn igjen, og til forskjell fra miljøgifter kan levende organismer formere seg og etablere seg i miljøet. Konsekvensene vil variere helt avhengig av hver enkelt type GMO og omgivelsene de settes ut i. Generelt er det vanskelig å forutsi konsekvensene fullt ut. Videre har man foreløpig lite erfaring med spredning av GMO. Erfaring med introduserte arter kan tjene som «modeller» for hvordan det antas at GMO kan påvirke naturmiljøet og biologisk mangfold. Eksempler på negative effekter fra introduserte arter, med egenskaper som har ført til spredning og etablering i nye miljøer, er bl.a. kaniner i Australia, sebramusling i Nord-Amerika, rømt oppdrettslaks og parasitten Gyrodactolus salaris i norske lakseelver.

Siden begynnelsen av 90-tallet har det i enkelte vitenskapelige forsøk blitt dokumentert muligheter for uheldige konsekvenser av GMO på biologisk mangfold. To forsøk fra henholdsvis 1999 og 2000 viste en sammenheng mellom produksjon av insektgift i genmodifisert mais og dødelighet av sommerfuglen monark. I Danmark er det vist at plantevernmiddelresistent genmodifisert oljeraps kan krysse seg med vill åkerkål. Hybridene som blir resultatet av krysninger mellom genmodifisert oljeraps og ville slektninger kan ha med seg plantevernmiddelresistensgenene og kan gi opphav til ugrasproblemer.

Uventede og utilsiktede effekter i GMO oppstår med jevne mellomrom og gir grunn til bekymring. Slike effekter oppstår bl.a. fordi teknikken som i dag brukes innen genmodifisering ikke er nøyaktig. Når nye gener settes inn i en celle har man ikke kontroll over hvor i arvematerialet de fester seg, og modifiseringen kan medføre feilfunksjon i de opprinnelige genene. Virkningen kan for eksempel være at cellen produserer for mye eller for lite av et vanlig enzym, eller at cellen begynner å produsere andre stoffer enn normalt. I et forsøk i 1996 med en tobakksplante som ble genmodifisert til å produsere gamma-linolensyre, produserte planten i stedet giftig octadecatetraensyre som normalt ikke finnes i tobakksplanter. I et annet eksempel fra Tyskland i 1992 ble den uforutsette konsekvensen at blomsterfargen på genmodifisert petunia endret seg. Konsekvensene kan altså være alt fra ubetydelige til alvorlige for helse og miljø.

2.4 Forsøksutsetting av GMO

Fra 1990 til 2000 har det innen EØS-området vært foretatt ca. 1500 forsøksutsettinger med genmodifiserte planter. Vi kjenner ikke antall forsøksutsettinger med GMO globalt fordi mange land ikke oppgir eller har oversikt over aktiviteten på området. Kjente utsettinger er konsentrert om et fåtall jordbruksplanter, og foreløpig har vi for få erfaringer til å kunne vurdere langsiktige økologiske virkninger.

Selv om det i enkelte land har foregått mye forsøksdyrking og kommersiell dyrking av genmodifiserte landbruksvekster de siste 5-6 år, har det meste av dyrkingen foregått med noen få godt kjente landbruksarter i godt kjente landbruksmiljøer. De fleste forsøk som har vært utført har foregått under forsøksbetingelser hvor man har ønsket å beskytte miljøet, og hvor hensikten med forsøkene ikke har vært å undersøke mulige miljøeffekter, men agronomiske kvalitetskriterier. Samtidig foretas det ikke systematiske registreringer av bivirkninger og utilsiktede effekter av modifiseringene, da dette ikke er av interesse for dem som utvikler de nye genmodifiserte sortene.

2.5 Kommersiell dyrking av og handel med GMO

Handelen med og transporten av GMO øker og er blitt et av de store stridstemaene internasjonalt. Det er interessemotsetninger mellom store OECD-land med bioteknologi-industri som ønsker minst mulig restriksjoner på sin eksport, samtidig som de vil regulere sin import. Utviklingslandene på sin side ønsker å kunne kontrollere all import. Noen utviklingsland, som eksempelvis Kina, India, Brasil, Chile, Uruguay og Sør-Afrika, er i ferd med å utvikle og ta i bruk genteknologien, noe som gjør at frontlinjene mellom nord og sør likevel ikke er så tydelige.

Norge har på grunnlag av EØS-avtalen mottatt 34 søknader om omsetning av GMO fra EU siden genteknologiloven trådte i kraft i 1993. Genteknologiloven er harmonisert med EUs direktiv 90/220 om utsetting av GMO, som er under revisjon. I tillegg har genteknologiloven krav om at framstilling og bruk av GMO skal skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling. En tilpasning i EØS-avtalen innebærer at Norge kan bruke kravene om etikk, samfunnsnytte og bærekraft som nektingsgrunnlag ved søknader om import.

Foreløpig er ingen GMO tillatt for omsetning i Norge, med unntak av en tobakkssort som formelt er tillatt, men som ikke er aktuell å dyrke i Norge. I USA, Canada, Japan, Australia og EU er til sammen 45-50 forskjellige typer GMO tillatt for omsetning. På verdensbasis ble det i 1999 dyrket nesten 40 millioner hektar genmodifiserte planter. 72 % av denne dyrkingen foregikk i USA, 17 % i Argentina, 10 % i Canada og 1 % i Kina. Alle andre GMO-dyrkende land sto i 1999 for under 1 % av den totale andelen. Soya utgjorde over halvparten av alle genmodifiserte planter som ble dyrket i 1999, mens mais utgjorde 28 % og bomull og oljeraps 9 % hver. Den mest vanlige genmodifiserte egenskapen er plantevernmiddelresistens (herbicidresistens), dernest insektresistens og en kombinasjon av plantevernmiddel- og insektresistens.