4 Virkemiddeltyper

I dette kapitlet beskrives ulike grupper av virkemidler som virkemiddelapparatet har til rådighet. Omtalen viser bredden i det spektret av virkemidler som brukerne kan dra nytte av. Mot slutten omtales noen særskilte forhold.

Virkemidler i tradisjonell forstand innbefatter finansielle instrumenter og ulike former for tjenester. Eksempler kan være risikolån og bedriftsrådgivning. I en mer utvidet betydning rommer dette begrepet også andre måter å nå bedriftene på enn gjennom direkte tilførsel av slike tjenester. Nettverksbygging og forhandlinger om utsetting av det operative ansvaret for et virkemiddel til en privat aktør, er begge eksempler på arbeidsmåter som skiller seg fra de tradisjonelle virkemidlene.

Innovasjon er komplekse prosesser hvor mange ulike aktører er involvert. Kunder har forskjellige utfordringer og behov. Det er derfor behov for både de tradisjonelle virkemidlene rettet mot enkeltbedrifter og virkemidler rettet mot grupper av bedrifter. Et slikt syn understøttes av de forslag som ble framsatt av Hervik-utvalget. 1 Utvalget foreslo å innføre en ordning med skattefradrag for FoU-virksomhet parallelt med en styrking av flere forskjellige direkte virkemidler.

Når myndighetene går inn for å fokusere sin bruk av de næringsrettede virkemidlene, bør dette skje på et overordnet nivå. Først og fremst gjøres dette ved å peke ut fokusområder og målgrupper, som beskrevet i kapittel 3. Konkrete valg mellom ulike typer av virkemidler må sees i forhold til brukernes behov, og det er i samspill mellom virkemiddelapparatet og brukerne at dette bør avgjøres. Virkemidlene må også tilpasses målgruppene som skal prioriteres høyest, og det er i den sammenheng en utfordring at nytt næringsliv kan ha andre ønsker og behov enn mer tradisjonelle bedrifter. Behovene er ulike alt etter hvor i landet man befinner seg, og vektleggingen av enkeltvirkemidler vil kunne variere tilsvarende. Virkemiddelapparatet bør på denne bakgrunn ha et bredt spekter av virkemidler til rådighet.

Virkemiddelbruken og ressursinnsatsen på enkeltområder må inngå i en helhetlig vurdering. Virkemidlene må utfylle hverandre slik at det ikke oppstår hull i tilbudet. Dersom et eller flere virkemidler mangler, blir effekten av de andre virkemidlene mindre. Dette gjelder også bevilgningene til de enkelte poster i statsbudsjettet. Som et eksempel vil det være vanskelig å få fullt utbytte av en satsing på næringsrettet forskning, uten å ha en tilstrekkelig ressursinnsats for kommersialisering av ideene fra slik forskning.

4.1 Arbeidsmåter

Det framtidige virkemiddelapparatet skal arbeide mer systemorientert, rettet mot nettverk, innovasjonsmiljøer og klynger. Dette er basert på en erkjennelse av at innovasjon sjelden foregår i isolasjon, men i samarbeid mellom bedrifter, for eksempel i et kunde-leverandør forhold, mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer, med finansieringsinstitusjoner og mellom næringsliv og virkemiddelapparatet. En rapport STEP-gruppen har utarbeidet understreker dette. Her heter det at «innovasjonssamarbeid er svært utbredt, spesielt i forbindelse med prosessinnovasjoner». 2 Det må derfor velges virkemidler som fungerer i forhold til hverandre og grupper av aktører.

Gjennom en kombinasjon av virkemidler rettet mot enkeltbedrifter og virkemidler rettet mot nettverk av bedrifter kan virkemiddelapparatet utløse mer innovasjonsaktivitet enn ved å bruke virkemidler isolert fra hverandre. Virkemidlene bør settes sammen og doseres ut fra brukernes behov og regionale forutsetninger.

Økt innovasjonstakt krever en mer proaktiv arbeidsform fra virkemiddelapparatets side, noe Stortinget slo fast for SNDs vedkommende ved behandlingen av St.meld. nr. 36 (2000-2001) SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv. Virkemiddelapparatet skal finne prosjekter og nettverk der offentlig medvirkning kan bidra til å utløse økt innovasjon. Det er imidlertid bedriftene selv som må ta ansvaret for å utnytte kommersielle muligheter. Virkemiddelapparatets oppgave er å legge til rette for at slike muligheter kan utnyttes.

Brukerperspektivet er viktig når en skal vurdere hvordan institusjonene skal arbeide. Innenfor en systemorientert arbeidsmåte vil det ofte være nettverk og grupper av bedrifter som er «kunder». Denne arbeidsmåten er utfordrende innenfor et tradisjonelt kundeperspektiv, hvor brukeren bl.a. etterspør oversiktlighet. Høy kvalitet i brukerfronten, enten denne består av et kontor med saksbehandlere eller en interaktiv Internett-tjeneste, blir spesielt viktig.

4.2 Prioritering og innretning av virkemiddeltyper

Det bør i størst mulig grad være opp til aktørene i virkemiddelapparatet å utforme de enkelte virkemidlene og prioritere mellom dem med utgangspunkt i brukernes behov. Stortinget og regjeringen vil i budsjettprosessen foreta overordnede prioriteringer mellom virkemiddelkategorier og institusjoner. I denne prosessen er det viktig at sentrale myndigheter fokuserer på målene for virkemiddelbruken. Det samme gjelder også fylkeskommunene i deres nye rolle.

Ressursene som stilles til disposisjon må være en del av en langsiktig strategi av hensyn til forutsigbarhet for brukerne. Det er viktig å unngå at satsinger og programmer endres vesentlig midt i en periode, med det resultat at brukerne ikke får forventet gevinst av sine investeringer.

Næringslivet har forskjellige utfordringer i ulike deler av landet. Næringsstrukturen varierer mye. Det betyr at prioritering og dimensjonering av virkemidler også må være forskjellig. Gjennom delegering av myndighet til fylkeskommunene er mulighetene for regionale tilpasninger styrket. Samtidig må kontaktlinjene til nasjonale og internasjonale verdiskapingsmiljøer ikke svekkes. Det er derfor nødvendig at mange tiltak også sees i en nasjonal ramme. Dette er særlig tiltak som må omfatte kunder over hele landet (for eksempel en del programmer), der det er formålstjenlig med nasjonal koordinering, der det er kostnadseffektivt å tilby nasjonale fellesløsninger, og der den enkelte region alene vil ha begrenset kapasitet og kompetanse. Det er særlig hensiktsmessig med nasjonal organisering rundt utvikling av virkemidler, pilotprosjekter og erfaringsoverføring mellom regioner og fra andre land.

Næringslivets utfordringer endrer seg over tid. Virkemidlene må derfor være fleksible i forhold til ulike faser og behov. Videre må det kontinuerlig utvikles nye virkemidler som svarer på brukernes behov, samtidig som virkemidler bør avvikles når de ikke lenger responderer på behov. Virkemiddelinstitusjonene må ha løpende tilbakemelding fra brukerne på hvordan de oppfatter eksisterende virkemidler, og de må ha god kompetanse og kapasitet til å utvikle nye virkemidler. Et velfungerende sett av virkemidler er derfor ikke bare avhengig av nærhet til kundene, men også av kompetente staber i institusjonene som stadig forbedrer tilbudet. I denne sammenheng er gode resultatmålingssystemer og evalueringsrutiner av stor betydning.

Det framtidige virkemiddelapparatet bør utvikle virkemidler innenfor følgende fire kategorier:

• Finansiering

• Rådgivning og kompetansehevende tiltak

• Nettverk og infrastruktur

• Profilering av norsk næringsliv i utlandet

4.2.1 Finansiering

Finansielle virkemidler er ofte nødvendig for å gjennomføre prosjekter som løfter bedriftenes innovasjonsevne. Risikoavlastning for de private investorene og bankene kan bety mye for deres vilje til å delta. Finansielle virkemidler rettes gjerne mot enkeltbedrifter og -prosjekter, og bør kombineres med kompetansepåfyll for bedriften. Flere typer finansiering må kunne benyttes, alt etter prosjektets egenart:

• Tilskudd benyttes til prosjekter med særlig høy risiko og tilsvarende forventet avkastning. FoU, etableringsfasen for gründere og kommersialisering vil være typiske eksempler.

• Lån benyttes i prosjekter med lavere risiko, oftest i samfinansiering med banker og der fysisk pant har lav alternativ verdi.

• Garantier er et hensiktsmessig virkemiddel for å utløse privat lånefinansiering, og bidrar til å involvere private banker i risikofinansiering i større grad. Garantier har vært viktig i en tidlig fase av en ny næring eller klynge og i forbindelse med kredittfinansiering av eksport.

• Egenkapital benyttes i såkorn- og venturefasen, særlig i prosjekter med avansert teknologi og høy risiko der det kreves svært kompetent kapital i form av aktivt eierskap.

• Skatteinsentiver kan brukes for å utløse en ønsket aktivitet, for eksempel FoU, i hele bredden av næringslivet. Virkemiddelet treffer alle bedrifter i målgruppen på automatisk basis.

Det er ikke ønskelig at staten tar direkte eierandeler i bedrifter. Egenkapitalvirkemidlene skal derfor være såkalte fond-i-fond-investeringer, det vil si at statlige midler skal forvaltes av private forvaltningsmiljøer.

De forskjellige finansielle virkemidlene har ulike styrker og svakheter. Det kreves derfor at virkemidler velges bevisst i forhold til de utfordringene som skal løses. Skatteinsentiver treffer en stor del av næringslivet og kan benyttes i tilfeller der det er behov for å stimulere en bestemt aktivitet i hele bedriftsmassen. Samtidig må en vurdere om det er viktige målgrupper som faller utenfor fordi de ikke er i skatteposisjon.

4.2.2 Rådgivning og kompetansehevende tiltak

Et høyt kompetansenivå framstår som stadig viktigere for verdiskapingen. Dette gjelder i høyeste grad også nye og mindre bedrifter som opererer eller skal inn i internasjonale markeder, anvender kompleks teknologi og har høye krav til lønnsomhet.

Kompetansehevende tiltak gir positive virkninger utover de fordeler bedriften selv opplever, bl.a. ved at ansatte som slutter tar med seg kompetansen eller ved at kompetansen bringes inn i ulike samarbeidskonstellasjoner. Dette er en viktig grunn til at det offentlige bør satse på slike tiltak.

Virkemiddelapparatet har en viktig rolle å spille i entreprenørskapspolitikken. Rådgivning og veiledning ser ut til å få økt betydning, særlig overfor entreprenører. Dette henger sammen med kortere levetid for kunnskap og produkter, raskere teknologisk utvikling og globalisering. Innenfor dette området er det særlig relevant å bruke private operatører. Teknologiformidling og patentering er gode eksempler på områder hvor det offentlige bør drive rådgivning og kompetansehevende tiltak. Statistikk viser at 25-30% av patentsøknader fra norske patentsøkere faller bort fordi de ikke er patentérbare.

4.2.3 Nettverk og infrastruktur

Innovasjon og nyskaping henger nøye sammen med evnen til læring og evnen til å finne fram til relevant kunnskap. Innovasjon skjer som regel i samspill mellom flere aktører. Samarbeid mellom bedrifter, FoU-miljøer og offentlige aktører er ofte sentralt, men de fleste bedrifter har likevel størst utbytte av tett samspill med andre bedrifter. Krevende kunder er en viktig kilde til nye ideer. Et tett og kreativt samspill mellom ulike aktører krever både at det er kultur for å samarbeide og at institusjonelle rammer og infrastruktur er på plass.

Virkemiddelapparatet kan spille en tilretteleggende rolle i forhold til infrastruktur og gi råd om utviklingspartnere til enkeltbedrifter og grupper av bedrifter. Hensikten med tiltak i denne kategorien er å bidra til utviklingen av innovative miljøer og etablering av møteplasser. Det vil ofte være snakk om initiativ i samarbeid mellom private og offentlige aktører. En del av engasjementene fra virkemiddelapparatets side vil være tidsavgrensede til nettverk og samspill er godt nok etablert. Tilrettelegging for nettverk og infrastruktur er betydningsfullt både på regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Forsknings- og kunnskapsparker, inkubatorer og næringshager er eksempler på at det offentlige bidrar til å tilrettelegge fysisk infrastruktur, mens et eksempel på aktuelle typer nettverk er Business Angel Networks (BAN) for private investorer.

4.2.4 Profilering av norsk næringsliv i utlandet

Hvordan Norge og norsk næringsliv framstår i utlandet har betydning for norske bedrifters konkurranseevne i internasjonale markeder. Profilering av Norge og norsk næringsliv er imidlertid en oppgave norske bedrifter ikke kan ivareta alene. Norges Eksportråd, Intsok og Norges Turistråd spiller sentrale roller i det offentliges arbeid med å profilere norsk næringsliv internasjonalt. Dette bør tillegges vekt ved framtidig organisering og innretning av virkemiddelapparatet.

Norges omdømme i utlandet har også stor betydning for om Norge oppfattes som et godt land å drive næringsvirksomhet i, og for om norske bedrifter oppfattes som attraktive partnere. Det er derfor viktig å se virkemiddelapparatets arbeid med å profilere norsk næringsliv i utlandet i sammenheng med Utenriksdepartementets arbeid med norgesprofilering.

4.3 Et styrket privat eierskap

Det er regjeringens syn at forholdene bør legges til rette for at det private eierskapet i Norge styrkes. Etablering av nye bedrifter krever kompetent eierskap og ofte en betydelig egenkapitalandel. Særlig gjelder dette bedrifter som ikke har vesentlige fysiske eiendeler å pantsette, men hvor medarbeidernes kompetanse er det absolutt viktigste aktivum.

Generelle rammebetingelser som skatte- og avgiftsnivå, lover og regelverk med mer, påvirker i stor grad investeringsnivået for private investorer. Det er derfor vedtatt høyere avskrivningssatser, fjerning av utbytteskatten, avvikling av investeringsavgiften og innføring av skattefradrag for FoU-utgifter.

Tilgang på risikokapital og skatteinsentiver

Det er viktig at nyetablerere har tilgang på risikokapital, slik at en kan sikre nyskaping og framtidig verdiskaping. Regjeringen legger vekt på å sikre gode generelle rammebetingelser for næringslivet, herunder for risikoinvesteringer og innovasjon. Dette har vært et sentralt hensyn bak de skattelettelsene som er gjennomført de siste årene.

Det regjeringsoppnevnte skatteutvalget, ledet av Arne Skauge, leverte sin innstilling i februar i år. Skatteutvalget legger stor vekt på skattemessig likebehandling av ulike næringer, investeringer og finansieringsformer. Flere av utvalgets forslag kan virke positivt på tilgangen på risikokapital. Utvalget foreslår å halvere formuesskatten, samtidig som ulike formuesobjekter verdsettes mer likt, og å oppheve 10-års-grensen for framføring av underskudd. Utvalgets forslag til aksjonærmodell for beskatning av utbytter og gevinster, kan også påvirke risikoinvesteringene.

I oppfølgingen av utvalgets arbeid, vil det bli lagt vekt på å vurdere virkningene av forslagene på blant annet investeringer og tilgang på risikokapital.

Nettverk av private investorer

Nasjonale og internasjonale studier bekrefter at private investorer spiller en viktig rolle i nyetablerte prosjekter med vekstambisjoner. Samtidig peker disse studiene på at mange investorer ikke finner interessante prosjekter, og at interessante prosjekter ikke finner investorer. For å løse disse problemene har man i en rekke land i Europa og i USA opprettet ulike former for formaliserte møtesteder for investorer og entreprenører, såkalte Business Angel Networks (BAN). De fleste studier av ulike former for BAN har konkludert med at disse har en positiv betydning for tilgangen på privat risikokapital. I en kartlegging i regi av EU-kommisjonen går det fram at det er svært få møtesteder som drives uten private eller offentlige sponsorer, og det har vist seg svært vanskelig å drive BAN på rent kommersielt grunnlag.

Det offentlige bør derfor støtte opprettelse av regionale og nasjonale nettverk av private investorer. Disse nettverkene bør fortrinnsvis etableres i samarbeid med regionale såkornfond, innovasjonsselskaper eller lignende. Det viktige er imidlertid at nettverkene etableres av og med en dedikert gruppe av private investorer. Det offentlige kan også være en mulig sponsor for slike nettverk utover etableringsfasen. Nettverkene må ha en klar regional forankring for å styrke regionale innovasjonsmiljøer og privat eierskap over hele landet.

Såkorn- og venturekapitalvirkemidler

Staten kan bidra til bedre tilgang på egenkapital til risikoprosjekter. Statlige virkemidler i såkorn- og venturefasene skal hovedsaklig gå inn på såkalt fond-i-fond-basis. Private miljøer skal stå for forvaltningen av midlene. Gjennom en slik politikk vil en bidra til å bygge opp kompetente og regionalt forankrede kapitalforvaltningsmiljøer. Staten skal ikke investere direkte i enkeltbedrifter. De statlige engasjementene kan både være i form av investeringer i fondene, lån til fondene, garantier eller andre former for medfinansiering.

SND forvalter det statlige engasjementet i såkornordningen. SIVA har egne investeringer i såkorn- og venturefond. Såkorn- og venturefondene inngår som deler av viktige innovasjonssystemer. En koordinert satsing fra det offentlige på dette området vil kunne stimulere til økt innovasjon gjennom utvikling av møteplasser og nettverk. Argentum Fondsinvesteringer AS investerer i venturefond sammen med private, og er i dag eid av SND og SIVA med halvparten hver.

I boks 4.2 gis en oversikt over Nærings- og handelsdepartementets virkemidler for egenkapital til næringslivet.

4.4 Distriktsrettede fond

Regjeringen fremmet i St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Nærings- og handelsdepartementet forslag om å opprette nye distriktsrettede fond. Stortinget sluttet seg til forslaget. Ordningen skal benyttes i det distriktspolitiske virkeområdet, men kan også benyttes utenfor dersom dette bidrar til å styrke næringslivet i distriktene. Formålet med ordningen er å delfinansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i distriktene. Prosjektene kan innebære utbygging, modernisering, omstilling, utvikling eller nyetablering. Lånerammen for 2003 er på 500 mill. kroner, og tapsfondet er 75 mill. kroner. Ordningen vil bli operativ så snart den er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan, ESA.

Ordningen administreres av SND. SNDs distriktskontorer får dermed en sentral rolle i forvaltningen av midlene, noe som gir god nærhet til brukerne over hele landet. Dette har vært en forutsetning for opprettelsen av fondene.

Regjeringen vil gå inn for å øke rammen for de distriktsrettede fondene fra 500 mill. kroner til 1 mrd. kroner. For å gjøre fondene operative i forhold til målsettingen, vil det bli vurdert om utvidelsen bør komme gjennom en økning av såkornfondene, andre ordninger eller en kombinasjon av disse. Regjeringen vil komme tilbake til konkrete forslag vedrørende utvidelsen av fondene senest i statsbudsjettet for 2004.

4.5 Norske investeringer i utlandet

Virkemidler for internasjonalisering skal bidra til et mer konkurransedyktig norsk næringsliv og økt verdiskaping i Norge. Utover det tradisjonelle eksportfremmende arbeidet og profileringen av norsk næringsliv i utlandet, er det nødvendig å styrke innsatsen innenfor nettverksbygging, kompetanseheving og teknologiutveksling. Det er imidlertid behov for å avgrense innsatsen for virkemidler som medfører direkte utflytting av næringsliv fra Norge til andre land.

En naturlig del av internasjonaliseringsarbeidet er å legge til rette for investeringer og etableringer ute. På den ene siden kan virkemiddelapparatet ved å legge til rette for utenlandsinvesteringer bidra til et innovativt næringsliv og bedret lønnsomhet. På den andre siden kan det stilles spørsmål ved om offentlige ressurser skal bidra til å forsterke trenden med utflytting fra Norge. Regjeringen legger opp til at virkemiddelapparatet ikke skal medvirke der bedrifter ønsker å flytte ut hele eller store deler av sin produksjon. Imidlertid vil det ofte være snakk om at bedrifter vokser gjennom investeringer som uansett ikke vil finne sted i Norge, eller etablerer seg i nye markeder, og her bør apparatet kunne spille en rolle.

SIVAs engasjement i næringsparker i utlandet

I 1997 ble SIVAs vedtekter endret slik at selskapet også kan engasjere seg utenfor Norge. Utenlandsaktivitetene har hittil vært rettet mot Nordvest-Russland (Murmansk) og Baltikum (Litauen og Latvia). Samlet kapitalutlegg for SIVA i forbindelse med utenlandsvirksomheten beløper seg til 39 mill. kroner.

SIVAs utenlandsengasjementer ble høsten 2002 gjennomgått og vurdert av Nærings- og handelsdepartementet. 3 Til grunn for vurderingen lå faktainnsamling og synspunkter fra blant annet SIVAs samarbeidspartnere, leietakerbedriftene i SIVAs næringsparker utenlands, arbeidslivets organisasjoner og Kommunal- og regionaldepartementet.

I prosjektgruppens rapport, som ble lagt fram 16. desember 2002, ble det framholdt at virkningene for de norske bedriftene som er leietakere i SIVAs næringsparker i utlandet er positive. Parkene bidrar til lavere kostnadsnivå, styrket konkurranseevne og bedret inntjening for bedriftene. Dette kan styrke det økonomiske grunnlaget for de deler av bedriftenes virksomhet som opprettholdes i Norge, som for eksempel produktutvikling, design, markedsføring og distribusjon. Ringvirkningene for lokalsamfunnene hvor næringsparkene er etablert er også positive, ettersom parkene tilfører arbeidsplasser og skatteinntekter.

Det er i dag om lag 200 norske bedrifter med aktivitet i Baltikum. SIVAs to næringsparker i Litauen har tre norske leietakere, mens en ny park er i oppstartsfasen i Latvia.

Gjennomgangen avdekket ikke negative virkninger av SIVAs utenlandsvirksomhet for næringslivet i Norge. Ifølge de bedriftene som har etablert seg i SIVAs næringsparker i utlandet, har de økonomiske og markedsmessige realitetene vært slik at den produksjonen som er bygget opp ute, ikke kunne ha blitt videreført i Norge.

Nærings- og handelsdepartementet stiller imidlertid, i lys av den foreslåtte spissingen av virkemiddelapparatet mot innovasjon og utvalgte målgrupper, spørsmål ved om SIVAs satsing utenlands er riktig bruk av offentlige ressurser. Det er lite som tyder på at SIVAs næringsparker er nødvendig for norsk næringslivs internasjonalisering, gitt den lave andel av norske bedrifter i Baltikum som er lokalisert i parkene. Departementet vurderer situasjonen slik at i Baltikum kan næringslivet selv ivareta slike tilbud.

Næringsparken i Murmansk er imidlertid en viktig del av det politiske samarbeidet mellom Norge og Nordvest-Russland. Til etablering av næringsparken fikk SIVA direkte tilskudd fra Utenriksdepartementet på 6 mill. kroner. Det er av stor betydning for en stabil økonomisk utvikling på begge sider av grensen at norske bedrifter får bistand til å forsere etableringsbarrierene. Etableringen representerer derfor et unntak fra departementets generelle vurdering av SIVAs utenlandsvirksomhet. Det skal imidlertid ikke legges opp til utvidelser av engasjementet utover det som allerede er vedtatt.

På denne bakgrunn anbefales det at SIVAs engasjement i næringsparker i Baltikum avvikles på sikt, men at etableringen i Murmansk videreføres. Dette innebærer at de eksisterende engasjementene i Baltikum avvikles på en økonomisk fornuftig måte, og at man ikke går inn i nye engasjementer.

NORAD og Norfund

NORAD har utviklingspolitiske hovedmålsettinger, og spiller en mindre rolle i forhold til norsk næringsliv. Norfund er også opprettet med fokus på utviklingssamarbeid, og har ingen formelle krav til å involvere norsk næringsliv. Både NORAD og Norfund har imidlertid målsettinger om å trekke norsk næringsliv med i virksomhet i utviklingsland.

Næringslivsordningene på bistandsbudsjettet kan gjøre det mer interessant for en bedrift, norsk eller utenlandsk, å etablere seg i et utviklingsland framfor et industriland. Tilskudd under disse ordningene til prosjekter i utviklingsland er så begrensede at de etter regjeringens vurdering i svært liten grad bidrar til utflagging av norske arbeidsplasser.

Investeringsfondene for Øst-Europa og Nordvest-Russland

Investeringsfondene for Øst-Europa og Nordvest-Russland investerer sammen med norsk næringsliv i utlandet. I forvaltningen av fondene må man være oppmerksom på problemstillinger rundt utflagging av norske arbeidsplasser. Fondene skal ikke gå inn med egenkapital i prosjekter hvor direkte utflytting av virksomhet fra Norge åpenbart vil bli en konsekvens av virkemiddelbruken.

Investeringsfondet for Øst-Europa har det alt vesentlige av sine aktiviteter i land som om få år vil være medlemmer av EU. Fondet er opprettet både av utenriks- og næringspolitiske hensyn. Det forventes at Norge gjennom de bidrag som framforhandles i forbindelse med EØS-utvidelsen vil overføre midler til kandidatlandene til ulike formål. Det legges derfor opp til at investeringsfondet for Øst-Europa ikke lenger skal kunne investere i disse landene. Det geografiske dekningsområdet for fondet vil dermed være landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS), Albania, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Romania og Serbia og Montenegro.