1 Innledning og sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Innføring av kontantstøtte er nedfelt i Voksenåsenerklæringen som utgjør det politiske grunnlaget for Sentrumsregjeringen. Her heter det blant annet:

«Det innføres en ordning med omsorgstilskudd i barnetrygden/kontantstøtte til familier som ikke benytter seg av eller ikke har tilbud om offentlige omsorgsløsninger som drives med statlig driftstilskudd. Dette legges fram som egen sak for Stortinget. Ordningen innføres fra 1. august 1998 for barn fra 1 til 2 år (etter perioden for fødselspenger/svangerskapspermisjon) og for barn fra 2 til 3 år fra 1. januar 1999. Beløpet settes tilsvarende statstilskuddet til heldags barnehageplass. Det skjer en avkorting av støtten for dem som har deltids barnehageplass.»

Voksenåsenerklæringen åpner for at alleskal få offentlig tilskudd til sin omsorgssituasjon: De som velger barnehage, får denne omsorgshjelpen i form av statstilskudd. De som velger andre løsninger, får omsorgshjelp gjennom en kontantstøtte med tilsvarende størrelse.

Voksenåsenerklæringen ble fulgt opp i St prp nr 1 Tillegg nr 3 (1997-98) fra Regjeringen. Her heter det blant annet:

«For å sikre en reell valgfrihet for barnefamiliene når det gjelder omsorgsform for barna, foreslår regjeringen å innføre en kontantstøtteordning. Reell valgfrihet innebærer både at det finnes barnehagetilbud til de som ønsker det og at familier som ønsker andre omsorgsformer, gis økonomisk mulighet for dette valget. Ordningen vil også bidra til en mer rettferdig fordeling av offentlige midler mellom de familier som henholdsvis har og ikke har barnehageplass.»

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998 sluttet Stortingets flertall seg til at det innføres en ordning med kontantstøtte. Det vises til Budsjett-innst S nr 2 (1997-98) fra Familie-, kultur og administrasjonskomiteen der komitéens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, blant annet uttalte følgende:

«Fleirtalet viser til at kontantstøtta vert foreslått gitt til familiar som ikkje nytter seg av barnehagar som vert drevne med statleg driftstilskot. Dei som nyttar korttids barnehageplass med statsstøtte får kontantstøtta avkorta i høve til dette. Full kontantstøtte svarer til det statlege driftstilskotet for ein heil dags barnehageplass. For 1998 utgjer full kontantstøtte kr 36 140 pr. barn pr. år.»

Det vises til Voksenåsenerklæringen der det framgår at en forutsetter at ordningen med kontantstøtte skal tre i kraft fra 1. august 1998 for barn fra ett til to år og fra 1. januar 1999 for barn fra to til tre år.

Regjeringen ser innføring av kontantstøtte som en viktig familiepolitisk reform. Hovedformålet med kontantstøtten er å bedre småbarnsfamilienes muligheter til en god barneomsorg. Kontantstøtten er utformet med sikte på å oppnå følgende mål:

• Familiene skal sikres mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn.

• Familiene skal gis reell valgfrihet når det gjelder hvilken omsorgsform de ønsker for sine barn.

• Det må bli mer likhet i overføringene den enkelte familie mottar til barneomsorg fra staten, uavhengig av hvordan tilsynet ordnes.

Proposisjonen presenterer forslag til hvordan ordningen nærmere bør utformes og forvaltes og redegjør for de økonomiske og administrative konsekvenser av reformen. Fordi dette er en ny ordning, er det også nødvendig å drøfte og avklare forholdet til andre tiltak og støtteordninger for barn og familier. Her står barnehagene i en særstilling. Videre tar proposisjonen opp en rekke forhold som gjelder familie-, likestillings- og samfunnsmessige konsekvenser av å innføre kontantstøtte, og at konsekvensene skal følges nøye fra starten av gjennom en omfattende evaluering.

På grunnlag av erfaringene med kontantstøtte til ett- og toåringene tar Regjeringen sikte på å vurdere eventuelle behov for justeringer i kontantstøtten for barn mellom ett og tre år.

Regjeringen går inn for at kontantstøtten skal lovfestes i en egen lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre. Det vil derfor om kort tid bli lagt fram en odelstingsproposisjon med forslag til utforming av lovbestemmelser.

I denne stortingsproposisjonen legger Regjeringen fram de øvrige forslag som krever vedtak i Stortinget.

1.2 Høringen

Forslaget om å innføre kontantstøtte har vært ute til høring i berørte etater og instanser. Følgende grupper av høringsinstanser har hatt høringsnotatet til uttalelse:

Underliggende statsetater, fylkesmennene, Kommunenes Sentralforbund, et utvalg kommuner (35), kommuner med kommunal kontantstøtteordning (10), et utvalg fylkeskommuner (6), kvinne-, familie- og interesseorganisasjoner, partene i arbeidslivet, organisasjoner og instanser som selv driver barnehager, og registrerte politiske partier. Tallet på instanser som fikk notatet til uttalelse var nær 160.

Høringsnotatet ble sendt ut 3. februar 1998 og ble samtidig gjort tilgjengelig på internett. Med hjemmel i Utredningsinstruksens kapittel 1.4 der det heter at reglene i instruksen kan fravikes når særlige omstendigheter gjør det nødvendig, ble høringsfristen satt til fire uker med frist 3. mars 1998. Denne høringsfristen var nødvendig for at Stortinget kunne få saken til behandling i tide, slik at iverksetting kan skje 1. august 1998 som forutsatt.

Mange høringsinstanser har uttrykt kritikk til den korte høringsfristen i en så omfattende sak. Det store flertallet har likevel avgitt uttalelse innen fristen.

Samlet sett kan det konstateres meget stor interesse for å avgi uttalelse til saken. Det foreligger svar fra om lag 150 av høringsinstansene, mange meget omfattende. Også fra andre har det vært stor interesse. I alt er det registrert mer enn 200 innkomne uttalelser eller henvendelser.

Høringsnotatet er også på forespørsel sendt et betydelig antall interesserte.

1.3 Sammendrag

Proposisjonen er delt inn i åtte kapitler.

Kapittel 2, Kontantstøtte som ledd i en god barne- og familiepolitikk,

gjennomgår innledningsvis Regjeringens utgangspunkt og mål med reformen. Familiene må få mer tid til omsorg for egne barn, de må få større valgfrihet i omsorgsform for barna, ved å koble kontantstøtten til ordningen med statlig driftstilskudd for barnehager blir det mer likhet i overføringene fra staten til barneomsorg og samtidig står målet om full behovsdekning for barnehager innen år 2000 fast.

Videre omtales grunntrekkene for utformingen: Det skal ikke være andre vilkår for å ha rett til kontantstøtte enn at familien har barn i den alderen kontantstøtten omfatter, og at familien ikke benytter statlig støttet barnehageplass. Grunnlaget for kontantstøttens størrelse er det enkelte barn og støttebeløpet er det samme enten barnet lever i en en-foreldre eller to-foreldre familie, eller om familien har én eller to inntekter. Kontantstøtten skal ikke skattlegges og heller ikke samordnes med ulike trygdeytelser som kompenserer for bortfall av inntekt. Videre omtales den gradvise innføring med innføringstidspunkt for ett-åringene 1. august 1998 og utvidelse til to-åringene fra 1. januar 1999.

Kontantstøttens størrelse skal fastsettes årlig av Stortinget. Ved innføringen skal støttebeløpet være på nivå med satsen for statlig driftstilskudd til full tids barnehageplass. Full tids barnehageplass gir ingen kontantstøtte, ved deltids eller korttids barnehageplass gis delvis kontantstøtte. Proposisjonen foreslår en ordning for delvis kontantstøtte der det ikke gis kontantstøtte ved ukentlig oppholdstid i barnehage på 31 timer eller mer. For kortere oppholdstider følger trinnene for delvis kontantstøtte de samme trinn for uketimer i barnehage som for statens driftstilskudd.

Kapittel 3, Familienes barneomsorg i dag og eksisterende erfaringer med kontantstøtte,

gir en kort oversikt over hva slags omsorgsløsninger for ett- og toåringer som familiene har i dag. Videre blir det redegjort for opplegg og erfaringer med den finske ordningen med kontantstøtte og hvordan reglene for andre tiltak i barneomsorgen er utformet. Deretter omtales opplegg og erfaringer fra norske kommuner som en tid har hatt kontantstøtte som kommunal ordning.

Kapittel 4, Forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg,

omtaler kontantstøtten i forhold til ulike stønadsordninger for barneomsorg, herunder fødselspenger, adopsjonspenger, barnetrygd, skatteordninger for barnefamilier, trygdeytelser, økonomisk sosialhjelp og ytelser til enkelte andre grupper. Hovedprinsippet er at kontantstøtten vil være en fortsettelse av stønadsordningene ved fødsel og adopsjon og vil løpe parallelt med øvrige stønadsordninger til barnefamilier.

Kapittel 5, Barnehagene i kombinasjon med kontantstøtte,

redegjør kort for barnehagetilbudet i dag og tar opp hovedpunkter for den videre utbygging og drift av barnehager i lys av kontantstøtten. Målet om full behovsdekning står fast. Full behovsdekning er en forutsetning for foreldrenes valgfrihet. Det understrekes at kontantstøtten ikke gir grunn til å bremse etableringen av småbarnsplasser der det er behov for å øke tilbudet av slike plasser. Kommunenes videre planer for barnehagevirksomheten vil bli fulgt nøye. Den private barnehagedriften skal fortsatt stimuleres. Innføring av kontantstøtte vil forsterke behovet for fleksibilitet i barnehagetilbudet. Familiebarnehager er en godt egnet driftsform spesielt for de yngste barna. Ved innføring av kontantstøtte kan privat dagmamma bli et mer aktuelt alternativ. Det framheves at familiebarnehager drives under barnehageloven, og at dette blant annet sikrer innsyn med virksomheten fra tilsynsmyndigheten.

Regjeringen går inn for at familier som benytter åpen barnehage, likevel skal motta kontantstøtte. Videre omtales foreldrebetalingen som det er viktig å holde på et forsvarlig nivå både i kommunale og private barnehager. Reell valgfrihet for familiene forutsetter både realistiske alternativer - og at alle som ønsker barnehage, skal få plass til overkommelig pris.

For enkelte grupper barn vil barnehage være spesielt viktig. Kapitlet omtaler barnehage for barn med funksjonshemminger, barnehage for barn i innvandrerfamilier og barnehage som hjelpetiltak i barneverntjenestens arbeid. Barnehageplass vil fortsatt ha stor betydning i disse familiene. Kontantstøtten vil ikke endre på dette.

Kapittel 6, Forvaltning av kontantstøtten,

drøfter de hensyn som har vært avgjørende for valg av forvaltningsordning. Det viktigste her er at den statlige tilskuddsordningen til barnehager videreføres slik som i dag. Trygdeetaten skal forvalte ordningen og stå for utbetalingen. Utbetalingen skal skje på bakgrunn av kommunale registre over barn som fyller alderskravet til kontantstøtte og benytter barnehageplass, samt den tildelte oppholdstid i barnehagen.

Kontantstøtten skal begynne å gjelde fra 1. august 1998. Det vil imidlertid ta noe tid å få på plass alle utbetalingssystemer. Utbetalingen vil derfor måtte baseres på etterbetaling de første månedene.

Kapittel 7, Ulike konsekvenser av å innføre kontantstøtte,

drøfter økonomiske konsekvenser for familiene, hvem som kan antas å velge kontantstøtte, konsekvenser i forhold til arbeidsmarkedet, samt likestillings- og distriktsmessige konsekvenser. Det legges opp til at ordningen skal evalueres som ledd i å klarlegge de ulike konsekvenser av ordningen. Evalueringen skal ha søkelys på familienes valg av omsorgsløsninger, den videre utvikling av barnehagesektoren, situasjonen for barn der barnehage er spesielt viktig, konsekvensene for arbeidsmarkedet mv. Evalueringen skal også belyse om kontantstøtten faktisk fører til at foreldre tilbringer mer tid med sine barn. Denne brede evaluering er viktig og vil bli igangsatt fra starten av.

Kapittel 8, Økonomiske og administrative konsekvenser,

gjør rede for budsjettkonsekvensene, som for 1998 er beregnet til 760 mill kroner. Av dette gjelder 673 mill kontantstøtten til ett-åringene og de resterende 87 mill dekker kostnadene ved overgangsordningen for barn som fyller to år høsten 1998. For 1999, når støtten skal utvides til også å gjelde to-åringene, er utbetalingene foreløpig anslått å ligge i størrelsesorden 2 870 mill kroner.

Videre blir det gjort rede for de administrative konsekvenser og kostnadene for dette i 1998. For trygdeetaten er beløpet 29,4 mill, for kommunenes arbeid med å opprette og vedlikeholde registre, 21 mill, for evaluering og informasjon mv, 7 mill og for økt stillingsbehov i Barne- og familiedepartementet, 1 mill kroner.