4 Økonomiske og administrative konsekvenser for Norge

Kvote- og stemmerettsreformen er en samlet pakke. Kvoteøkningene vil ikke kunne tre i kraft før statuttendringene vedrørende kvoter og stemmerett er ratifisert av minst 60 prosent av medlemslandene som til sammen har minst 85 prosent stemmevekt. I tillegg må det enkelte medlemsland formelt akseptere økningen i sin kvote i IMF. Fristen for å gi en slik aksept er satt til 31. oktober 2008. Reglene er slik at et land i første omgang betaler inn 25 prosent av kvoteøkningen i SDR eller en reservevaluta godkjent av IMF. Innbetaling av disse 25 prosentene skal skje senest 30 dager etter at medlemslandet har sendt IMF melding om å akseptere kvoteøkningen, eller 30 dager etter ikrafttredelse av statuttendringene vedrørende kvoter og stemmerett, avhengig av hva som inntreffer sist.

For Norge vil kvoteøkningen utgjøre 212 millioner SDR, tilsvarende om lag 1 766 millioner kroner med kursen per 29. april 2008. Norges kvote vil etter økningen utgjøre 1883,7 millioner SDR. Dette innebærer at Norge får utvidet rett til å låne i IMF ved behov, men samtidig pådrar seg en utvidet forpliktelse til å stille sentralbankmidler til disposisjon for IMF ved behov. En kvoteøkning vil ikke kreve bevilgning over statsbudsjettet idet Norges finansielle mellomværende med IMF blir håndtert av Norges Bank. Kvoteøkningen kan imidlertid påvirke plasseringen av Norges Banks valutareserver og avkastningen som oppnås på disse midlene. Således kan det også ha betydning for overskuddet i Norges Bank og dermed for overføringer av overskudd fra Norges Bank til statskassen. Norges Banks vurdering er at den foreslåtte kvoteøkningen ikke vil påvirke avkastningen på valutareservene vesentlig. Den mulige kostnaden for Norge ved kvoteøkningen er beskjeden i forhold til verdien for norsk økonomi av IMFs økte mulighet til å bidra til finansiell stabilitet internasjonalt.

Nærmere om konsekvensene for Norges Banks ­valutareserver

Norge har tidligere betalt inn kvoteøkninger ved å benytte Norges Banks beholdning av SDR for å dekke deler av innskuddet i utenlandsk valuta, en metode IMF foretrekker. En innbetaling på 25 prosent av kvoteøkningen i SDR medfører dermed en nedgang i sentralbankens SDR-beholdning. Denne vil imidlertid motsvares av en tilsvarende økning i reserveposisjonen på IMF, som er regnet i SDR. Innbetalingen kan gjøres på en måte som kun fører til endret sammensetning av Norges Banks fordringer på IMF, samtidig som det legges til rette for at likviditet og avkastning forblir uendret. Skulle en derimot velge å foreta innbetalingen i en godkjent reservevaluta, vil valutareservenes sammensetning, likviditet og avkastning påvirkes i noen grad.

De resterende 75 prosent av kvoteøkningen skal i første omgang innbetales i egen valuta, og IMFs beholdning av norske kroner vil øke. Dette innebærer at IMF i større grad kan trekke på norske kroner ved långivning. Ved trekk på norske kroner er framgangsmåten at Norge stiller utenlandsk konvertibel valuta til disposisjon for låntakerlandet i bytte mot økte fordringer på IMF regnet i SDR. Disse fordringene på IMF gir en avkastning hovedsakelig basert på tremånedersrenten på statspapirer i de valutaene som danner grunnlag for beregning av SDR.

Dersom Norges Bank bare må stille relativt beskjedne valutabeløp til disposisjon for IMF, kan dette dekkes innenfor den kortsiktige pengemarkedsporteføljen. Det er i utgangspunktet vanskelig å vurdere om dette vil innebære noen kostnader for Norges Bank. Dersom beløpet blir større, kan dette medføre behov for omplassering fra den langsiktige investeringsporteføljen til pengemarkedsporteføljen. I så fall oppnås i praksis en tremåneders rente på en relativt langsiktig plassering. Forskjellen i risikojustert avkastning mellom investeringsporteføljen og pengemarkedsporteføljen er beregnet til 1 prosentpoeng av Norges Bank. Med bakgrunn i tidligere erfaringer regnes det som svært lite sannsynlig at Norge skulle bli bedt om å betale inn hele sin kvote i reservevaluta. Norges Banks vurdering er derfor at den foreslåtte kvoteøkningen ikke vil påvirke avkastningen på valutareservene vesentlig.