2 Generelt om reguleringspakken

Formålet med EUs nye reguleringspakke er å legge forholdene til rette for en videre utvikling innenfor området for elektronisk kommunikasjon. Liberaliseringen som ble gjennomført i 1998, og derigjennom bred introduksjon av konkurranse i form av fri etableringsrett, innebar umiddelbart en stor vekst i antall aktører, bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur og etablering av ny infrastruktur i telekommunikasjonssektoren. Den teknologiske utviklingen har også medført at de tidligere «grenser» mellom spesielt telekommunikasjon, IT og media gradvis har blitt mer utvisket. Denne utviklingen har ført til behov for å oppdatere og revidere EUs lovgivning på dette området ved at reguleringspakken, gjennom et konsistent og teknologinøytralt regelverk, regulerer all virksomhet innenfor området for elektronisk kommunikasjon, med tilhørende tjenester, utstyr og installasjoner.

Reguleringen skal bidra til et harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester i EU. Reguleringspakken tar sikte på å sikre balansen mellom nødvendig fleksibilitet for myndighetene med sikte på å kunne foreta målrettede regulatoriske inngrep, og forutsigbarhet for markedsaktørene for å sikre fortsatt vekst og investeringsvilje. En god balanse mellom forutsigbarhet og fleksibilitet skal bidra til at brukerne får gode, billige og fremtidsrettede tjenester.

Reguleringspakken tilpasser regelverket til en markedssituasjon med økende grad av konkurranse, og til en teknisk utvikling som gir stadig nye muligheter. Reguleringspakken opprettholder den asymmetriske reguleringen der tilbyder med sterk markedsstilling reguleres strengere enn andre. Begrepet «sterk markedsstilling» gis nytt innhold. Det angis aktuelle virkemidler som tilsynsmyndigheten kan velge mellom når det pålegges forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling for å skape/opprettholde effektiv konkurranse i markedet. Det legges opp til større åpenhet i tilsynsmyndighetenes arbeid, utstrakt bruk av konsultasjon i enkeltsaker mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene og mellom de nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen. Konsultasjonsprosedyren medfører en begrenset adgang for Kommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan til å nedlegge veto mot utkast til vedtak, samt foreslå tekst til nytt vedtak. Begrunnelsen for konsultasjonsprosedyren er et ønske om å sikre en ensartet praktisering av det nye regelverket, på bakgrunn av at de enkelte lands tilsyn gis utvidet kompetanse til selv å bestemme hvilket virkemiddel som skal nyttes i det enkelte tilfellet.